Det finnes ingen uavhengig journalistikk

Den frie journalistikken forutsetter støtte fra en demokratisk opinion, fra politikere og partier som er rede til å slåss for den.

«Det fria ordet fin­ner all­tid en väg» er over­skrif­ten på et svært les­ver­dig essay i det svens­ke Jour­na­lis­ten 22. januar 2016, skre­vet av Nils Funcke, jour­na­list og tid­li­ge­re sek­re­tær i Yttrande­fri­hets­kom­mit­tén. Artik­ke­len er skre­vet i anled­ning 250-års­da­gen for trykke­fri­hets­ord­nin­gen, «en krum­tapp i det svens­ke demo­kra­ti­et». Funcke har gjort et «dyp­dykk i arkiv­ska­pe­ne» og i artik­ke­len gjør han noen ned­slag i his­to­ri­en som gjen­kal­ler den sta­di­ge «drag­kam­pen mel­lom ytrings­fri­hets­in­ter­es­ser og andre sam­funns­in­ter­es­ser».

Han for­tel­ler om hvor­dan utgi­ve­re buk­ket under for­di de tryk­ket pris­lis­ter på kon­do­mer, om til­ta­ler for blas­fe­mi og sede­lig­hets­brudd, om presse­sen­sur under andre ver­dens­krig og for­slag om for­hånds­gransk­ning av pub­li­ka­sjo­ner, som det hel­dig­vis ald­ri ble noe av.

Siste nytt? Et knippe svenske avisforsider.

Sis­te nytt? Et knip­pe svens­ke avis­for­si­der.

Selv hus­ker jeg at den frem­vok­s­en­de svens­ke arbei­der­be­ve­gel­sen sys­te­ma­tisk utford­ret trykke­fri­he­tens gren­ser under pio­ner­ti­den. Ved slut­ten av 1880-tal­let ble samt­li­ge leden­de sosial­de­mo­kra­ter dømt til feng­sel. August Palm, Hjal­mar Bran­ting, Axel Dani­els­son var noen av dem, alle redak­tø­rer og agi­ta­to­rer. Lov­brud­de­ne var blant annet for­ar­gel­sesvek­ken­de opp­før­sel, ulov­lig møte­virk­som­het, spott mot riks­da­gen, majes­tets­for­nær­mel­se, blas­fe­mi og ube­ret­ti­ge­de beskyld­nin­ger mot myn­dig­hets­per­soner.

Selve tit­te­len på Funckes artik­kel er litt vel idea­lis­tisk. «Det fria ordet fin­ner all­tid en väg». Som om det frie ordet er en selv­sten­dig sve­ven­de ånd. Men kam­pen for ytrings- og trykke­fri­het står ald­ri på egne ben, den er ulø­se­lig for­bun­det med kam­pen for demo­kra­ti og rett­fer­dig­het. Det er en sta­dig pågå­en­de drag­kamp mel­lom uli­ke sam­funns­in­ter­es­ser. For noen er trykke­fri­he­ten en trus­sel, for andre selve luf­ten vi pus­ter i.

Avhengig uavhengighet

Det fin­nes ingen uav­hen­gig riks­bank. Og om den like­vel vil kal­le seg det, så må man min­ne om at dens rett til å fat­te selv­sten­di­ge penge­po­li­tis­ke beslut­nin­ger hvi­ler på riks­dags­be­slut­nin­ger og det fak­tum at det fin­nes en majo­ri­tet for en slik ord­ning.

Det fin­nes ingen uav­hen­gig forsk­ning. Den frie forsk­nin­gen er avhen­gig av at regje­ring og riks­dag vil finan­sie­re forsk­nin­gen og hol­de fing­re­ne av fatet når fors­ker­ne for­mu­le­rer spørs­må­le­ne og når kon­klu­sjo­ne­ne trek­kes. Uten sta­tens enga­sje­ment, øko­no­misk og som støt­te for den frie forsk­nin­gen som idé, vil­le dens for­ut­set­nin­ger ha vært radi­kalt anner­le­des og de frie fors­ker­ne vil­le ha blitt over­latt til andre, blant annet kom­mer­si­el­le, inter­es­ser.

Det fin­nes ingen uav­hen­gig jour­na­lis­tikk. Den frie jour­na­lis­tik­ken for­ut­set­ter støt­te fra en demo­kra­tisk opi­nion, fra poli­ti­ke­re og par­ti­er som er rede til å slåss for den. Den frie debat­ten og en uav­hen­gig gransk­ning av mak­ten og makt­ha­ver­ne er grunn­la­get for et vel­fun­ge­ren­de demo­kra­ti. Man kan ikke ten­ke seg det ene uten det andre. Når det stil­les spørs­mål om hvor­vidt sta­ten, eller egent­lig poli­ti­ker­ne, skal blan­de seg inn, så er sva­ret at det må de. Men selv­sagt ikke på hvil­ken måte som helst.

Alle fortellinger må fortelles

Grunn­lovs­fes­tet ytrings- og presse­fri­het er nød­ven­di­ge for­ut­set­nin­ger for demo­kra­ti­et. Men ikke nød­ven­dig­vis til­strek­ke­li­ge for at resul­ta­tet skal bli et vel­fun­ge­ren­de demo­kra­ti. Vil man dra det enda len­ger, så er hel­ler ikke den for­mel­le stem­me­ret­ten til­strek­ke­lig. Det er fullt mulig at sto­re befolk­nings­grup­per like­vel blir satt uten­for og er uin­ter­es­sert i å del­ta i demo­kra­ti­et. For­di de ikke blir sett og ikke kom­mer til orde. Litt his­to­rie igjen. Da Axel Dani­els­son, Arbe­tets grunn­leg­ger, kom til Mal­mö 1887 var byen hjem­søkt av både svine­pest og kole­ra. I et kåse­ri om sin ankomst for­tel­ler Dani­els­son at det enes­te han fikk tak i etter en lang jakt på et spise­sted, var en park­benk, skyg­gen av et tre og byens libe­ra­le avis. I den avi­sen, skri­ver Dani­els­son, «der slak­ter­bu­tik­ke­ne had­de sterk inn­fly­tel­se, appel­ler­te man i lede­ren til bysty­ret om å «kraft­fullt gri­pe inn mot svine­pes­ten». Kole­ra­en der­imot var uhel­bre­de­lig og kun­ne med­fø­re ned­skjæ­rin­ger i byens bud­sjett for syke og fat­ti­ge.»

I inn­vand­rer­tette for­ste­der og i typis­ke indu­stri­sam­funn bor det nes­ten ingen jour­na­lis­ter

Arbe­tet og de andre sosial­de­mo­kra­tis­ke avi­se­ne ble opp­ret­tet for å for­tel­le om og gi arbei­der­ne en stem­me. Selv­sagt spil­ler det en rol­le hvem som eier og dri­ver aviser eller medi­er. Og det fak­tum at den gam­le parti­pres­sen er død, end­rer ikke på det for­hol­det. Mang­fol­det i debat­ten opp­rett­hol­des over­ho­det ikke bare — eller engang i hoved­sak — av leder­skri­ben­ter og debatt­inn­legg. Det hand­ler også om hvil­ke nyhe­ter som for­mid­les og hvil­ke som ikke for­mid­les. Det spil­ler en rol­le for den demo­kra­tis­ke sam­ta­len hvil­ke inter­es­ser som eier medie­ne. Men også andre fak­to­rer er vik­ti­ge. For snart ti år siden under­søk­te jour­na­lis­ten Ker­stin Ekberg hvor i lan­det den svens­ke jour­na­list­stan­den bod­de. Det vis­te seg at mer enn halv­par­ten av lan­dets jour­na­lis­ter bod­de i Stock­holm, og der bod­de ufor­holds­mes­sig man­ge på Söder­malm (Här bor jour­na­lis­ter­na, Sim(o) 2007). De fles­te jour­na­lis­te­ne, i lik­het med de fles­te poli­ti­ke­re, bor i mid­del­klasse­om­rå­der. I inn­vand­rer­tet­te for­ste­der og i typis­ke indu­stri­sam­funn bor det nes­ten ingen jour­na­lis­ter og få poli­ti­ke­re. Selv­sagt påvir­ker mid­del­klasse­li­vet per­spek­ti­ve­ne, prio­ri­te­rin­ge­ne og måten å beskri­ve vir­ke­lig­he­ten på.

Pressestøtte for mangfold

Den stat­li­ge presse­støt­ten ble inn­ført i Sve­ri­ge på begyn­nel­sen av 70-tal­let for å frem­me mang­fold i nyhets­for­mid­ling og opi­nions­dan­nel­se og for å for­hindre fram­veks­ten av loka­le avis­mono­pol. Støt­ten ble først og frem­st ret­tet mot «num­mer to-avi­se­ne». Tan­ken var og er at et vel­fun­ge­ren­de demo­kra­ti for­ut­set­ter all­si­dig infor­ma­sjon og opi­nions­dan­nel­se, at alle his­to­ri­er blir for­talt og at alle bor­ge­re blir sett og kom­mer til orde på sine egne vil­kår. Utgi­ver­virk­som­het har også en tung kom­mer­si­ell side. Noen må være inn­stilt på å beta­le for det frie ordet. Erfa­rin­ge­ne fra det gam­le medie­land­ska­pet viser tyde­lig at de «frie mar­keds­kref­te­ne» også på medie­mar­ke­det har en mono­po­lis­tisk tendens. Dags­pres­sen ble finan­siert først og frem­st av annonse­inn­tek­ter og num­mer én-avi­se­ne, som nes­ten uten unn­tak var bor­ger­li­ge aviser, gene­rer­te langt stør­re annonse­inn­tek­ter enn de sosial­de­mo­kra­tis­ke avi­se­ne. Det var del­vis på grunn av poli­tisk annon­se­ring, det vil si at bedrifts­le­del­se­nes menin­ger sam­svar­te med de bor­ger­li­ge avi­se­nes og avis­le­del­se­nes menin­ger, men også på det for­hol­det, del­vis over­dre­vet, at de bor­ger­li­ge avi­se­nes lese­re had­de stør­re kjøpe­kraft. Det hører nok også med til his­to­ri­en at arbei­der­be­ve­gel­sen som avis­ei­er tok på seg eller ble pålagt et pub­lic ser­vice-opp­drag. Som eier stil­te arbei­der­be­ve­gel­sen krav om at hver kom­mu­ne og stør­re by skul­le over­vå­kes rett­fer­dig og helst ha en egen lokal­re­dak­sjon.

Avisenes levebrød. Annonser i "Arbetet", 1946.

Avi­se­nes leve­brød. Annon­ser i «Arbe­tet», 1946.

Presse­støt­ten har spilt en vik­tig rol­le for å frem­me mang­fold og kon­kur­ran­se. Til tross for det­te, så fin­nes det ikke leng­re noen A-pres­se og bare to fag­for­enings­ei­de sosial­de­mo­kra­tis­ke mor­gen­avi­ser igjen, Värm­lands Folk­blad og Piteå- Tid­nin­gen. De andre har, i den grad de fin­nes i det hele tatt, blitt over­tatt av den bor­ger­li­ge kon­kur­ren­ten på ste­det eller av andre for­ret­nings­ori­en­ter­te avis­ei­e­re. Mang­fol­det har mer eller mindre blitt redu­sert til et spørs­mål om uli­ke leder­spal­ter. Den gam­le parti­pres­sen er for lengst erklært død og avis­mono­po­lis­te­ne inn­bil­ler seg gjer­ne at de kan opp­rett­hol­de mang­fol­det og en spen­nen­de demo­kra­tisk sam­ta­le helt ale­ne. Hvil­ket de natur­lig­vis ikke kan.

Det nye medielandskapet, da?

Det nye medie­land­ska­pet, da? Tja, spørs­må­let er om den gam­le mor­gen­avi­sen, abon­nert på og dis­tri­bu­ert, fort­satt eksis­te­rer om 10 år. Jeg tror ikke det.

Nå slåss også num­mer én-aviser og mono­pol­avi­ser, slik som løs­salgs­pres­sen, for livet i cyber­space. Orga­ni­sa­sjo­ne­ne slankes som føl­ge av hur­tig fal­len­de annonse­inn­tek­ter. Virk­som­het outsources og leg­ges ut på anbud for å pres­se kost­na­der, og beman­nings­bran­sjen har gjort sitt inn­tog i redak­sjo­ne­ne. I løpet av det sis­te tiåret har jour­na­lis­te­ne blitt 25 pro­sent fær­re og «grav­en­de jour­na­lis­ter» sjeld­ne­re. Men kom­mu­ni­ka­sjons­med­ar­bei­der­ne på parti­kon­to­re­ne har blitt fle­re.

Om artik­ke­len
Artik­ke­len ble først pub­li­sert i et tema­num­mer om jour­na­lis­tik­kens øko­no­mis­ke utford­rin­ger gitt ut av tids­skrif­tet Nor­di­com-Infor­ma­tion i april 2016.

Årsa­ke­ne til dags­pres­sens ned­gang er at annonse­pen­ge­ne søker seg til andre medi­er, for­trinns­vis på net­tet, men også at leser­ne ven­der pres­sen ryg­gen. Først og frem­st de sta­dig yngre infor­ma­sjons­for­bru­ker­ne har andre vaner enn å kas­te seg over mor­gen­avi­sen. Dags­pres­sens utford­rin­ger er selv­sagt ikke nye. Alle­re­de for et par tiår siden så man en vok­sen­de kon­kur­ran­se om annonse­pen­ge­ne fra ren­dyr­ke­de reklame­bla­der og gra­tis­avi­ser, hvis over­skyg­gen­de pub­li­sis­tis­ke idé var og er annon­ser. Men den sto­re revo­lu­sjo­nen og utford­rin­gen kom med Inter­nett og sosia­le medi­er.

La oss begyn­ne med de gode nyhe­te­ne. Inter­nett med­fø­rer helt nye, grense­lø­se mulig­he­ter til å inn­hen­te nyhe­ter, å debat­te­re, knyt­te kon­tak­ter og til opp­le­vel­ser. Net­tet har dess­uten klart demo­kra­tis­ke trekk.

Alle kan i prin­sip­pet kom­me til orde, ja bli sin egen redak­tør, for­mid­le nyhe­ter og skri­ve lede­re. Det er bil­lig, nes­ten gra­tis, å star­te en blogg, å leg­ge seg ut på Yout­u­be, å twitre eller lage podcasts.

Men det er fort­satt dyrt å bedri­ve en sys­te­ma­tisk nyhets­over­våk­ning og å ska­pe god jour­na­lis­tikk. De dår­li­ge nyhe­te­ne om net­tet hand­ler om man­ge­len på kva­li­tets­sik­ring, at presse­etis­ke reg­les set­tes til side og om nett-troll. Men også om makt­kon­sen­tra­sjon, og et nytt avan­sert over­vå­kings­sam­funn der infor­ma­sjo­nen om livet vårt hav­ner i hen­de­ne på pri­va­te sel­ska­per som Face­bo­ok og Goog­le. Og de glo­ba­le IT-sel­ska­pe­ne får enor­me inn­tek­ter som selv­sagt slu­ses ut av land med høye skatter og vel­ferd­sam­bi­sjo­ner.

Politikkens ansvar

Det frie ordet lever fort­satt far­lig. Ytrings­fri­het og presse­fri­het inn­skrenkes i land etter land. Også i Den euro­pe­is­ke unio­nen, i Polen og Ungarn og i kan­di­dat­lan­det Tyr­kia. Sosia­le medi­er sen­su­re­res når tota­li­tæ­re regi­mer føler seg tru­et av demo­kra­tis­ke bestre­bel­ser.

Det frie ordet lever fort­satt far­lig

Ytrings- og presse­fri­he­ten må for­sva­res og nå som før er det­te for­sva­ret ver­den over en uat­skil­le­lig del av den poli­tis­ke kam­pen for demo­kra­ti og rett­fer­dig­het. Men også når og der grunn­leg­gen­de demo­kra­tis­ke mål er opp­nådd, kre­ves det poli­tisk hand­ling for å frem­me mang­fol­det og for­bedre demo­kra­ti­ets for­ut­set­nin­ger.

I Sve­ri­ge har presse­støt­ten eksis­tert og gjort nyt­te i nes­ten et halvt århundre, men i sin nåvæ­ren­de form har den utspilt sin rol­le. Den må refor­me­res og bli til en medie­støt­te til­pas­set det nye medie­land­ska­pet. For­sla­ge­ne om en fram­ti­dig medie­støt­tes utfor­ming går blant annet ut på å inn­ret­te en støt­te til kva­li­tets­jour­na­lis­tikk, til «redak­sjo­nell pro­duk­sjon» uav­hen­gig av dis­tri­bu­sjons­form, basert på at en ansvar­lig utgi­ver står bak og at man føl­ger de etis­ke spille­reg­le­ne, og på antal­let mid­ler­ti­dig ansat­te jour­na­lis­ter og betal­te opp­lag. Andre inn­spill tar sik­te på å sær­lig støt­te nasjo­na­le medie­ak­tø­rer og å sti­mu­le­re lokal nyhets­pro­duk­sjon og medie­nær­vær.

Når det gjel­der spørs­må­let om hvor­dan medie­støt­ten skal finan­sie­res, er det en til­ta­len­de tan­ke at nye medi­er som Goog­le og Face­bo­ok gjen­nom beskat­ning får mulig­he­ten til å finan­sie­re det frem­ti­di­ge mang­fol­det. Et pro­sjekt som kre­ver ini­tia­tiv i EU.

Som en bekref­tel­se på hvor vans­ke­lig det er å fin­ne frem til en modell som fun­ge­rer, har regje­rin­gen nylig beslut­tet å for­len­ge Medie­ut­red­nin­gen til den 31. okto­ber i år. Uten å ven­te på den kon­sta­te­rer jeg at det er vik­ti­ge­re enn noen­sin­ne å gi pub­lic-ser­vice­virk­som­he­ten i radio og TV reel­le res­sur­ser og ikke gi etter for dem som vil begren­se utgif­te­ne og mulig­he­te­ne deres. En ting er sik­kert, poli­tik­ken slip­per ikke unna sitt ansvar for det frie ord.

TEMA

P

ressest
øtte

34 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen