Det finnes ingen uavhengig journalistikk

Den frie journalistikken forutsetter støtte fra en demokratisk opinion, fra politikere og partier som er rede til å slåss for den.

“Det fria ordet finner alltid en väg” er over­skriften på et svært lesverdig essay i det svenske Jour­nal­is­ten 22. jan­u­ar 2016, skrevet av Nils Funcke, jour­nal­ist og tidligere sekretær i Yttran­de­fri­het­skom­mit­tén. Artikke­len er skrevet i anled­ning 250-års­da­gen for trykke­fri­het­sor­d­nin­gen, “en krum­tapp i det svenske demokrati­et”. Funcke har gjort et “dypdykk i arkivskapene” og i artikke­len gjør han noen ned­slag i his­to­rien som gjenkaller den stadi­ge “dragkam­p­en mel­lom ytrings­fri­hetsin­ter­ess­er og andre samfunnsinteresser”.

Han forteller om hvor­dan utgi­vere bukket under for­di de trykket pris­lis­ter på kon­domer, om tiltaler for blas­fe­mi og sede­lighets­brudd, om press­esen­sur under andre ver­den­skrig og forslag om forhånds­granskn­ing av pub­likasjon­er, som det heldigvis aldri ble noe av.

Siste nytt? Et knippe svenske avisforsider.

Siste nytt? Et knippe svenske avisforsider.

Selv husker jeg at den frem­vok­sende svenske arbei­der­beveg­elsen sys­tem­a­tisk utfor­dret trykke­fri­hetens grenser under pio­ner­tiden. Ved slut­ten av 1880-tal­let ble samtlige ledende sosialdemokrater dømt til fengsel. August Palm, Hjal­mar Brant­i­ng, Axel Daniels­son var noen av dem, alle redak­tør­er og agi­ta­tor­er. Lovbrud­dene var blant annet forargelsesvekkende oppførsel, ulovlig møte­virk­somhet, spott mot riks­da­gen, majestets­fornærmelse, blas­fe­mi og uberettigede beskyld­ninger mot myndighetspersoner.

Selve tit­te­len på Funck­es artikkel er litt vel ide­al­is­tisk. “Det fria ordet finner alltid en väg”. Som om det frie ordet er en selvs­tendig svevende ånd. Men kam­p­en for ytrings- og trykke­fri­het står aldri på egne ben, den er uløselig for­bun­det med kam­p­en for demokrati og ret­tfer­dighet. Det er en stadig pågående dragkamp mel­lom ulike sam­funnsin­ter­ess­er. For noen er trykke­fri­heten en trussel, for andre selve luften vi puster i.

Avhengig uavhengighet

Det finnes ingen uavhengig riks­bank. Og om den likev­el vil kalle seg det, så må man minne om at dens rett til å fat­te selvs­tendi­ge penge­poli­tiske beslut­ninger hvil­er på riks­dags­beslut­ninger og det fak­tum at det finnes en majoritet for en slik ordning.

Det finnes ingen uavhengig forskn­ing. Den frie forsknin­gen er avhengig av at reg­jer­ing og riks­dag vil finan­siere forsknin­gen og holde fin­grene av fatet når forskerne for­mulerer spørsmå­lene og når kon­klusjonene trekkes. Uten statens engas­je­ment, økonomisk og som støtte for den frie forsknin­gen som idé, ville dens forut­set­ninger ha vært radikalt annerledes og de frie forskerne ville ha blitt over­latt til andre, blant annet kom­mer­sielle, interesser.

Det finnes ingen uavhengig jour­nal­is­tikk. Den frie jour­nal­is­tikken forut­set­ter støtte fra en demokratisk opin­ion, fra poli­tikere og parti­er som er rede til å slåss for den. Den frie debat­ten og en uavhengig granskn­ing av mak­ten og mak­thav­erne er grunnlaget for et vel­fun­gerende demokrati. Man kan ikke tenke seg det ene uten det andre. Når det stilles spørsmål om hvorvidt stat­en, eller egentlig poli­tik­erne, skal blande seg inn, så er svaret at det må de. Men selvsagt ikke på hvilken måte som helst.

Alle fortellinger må fortelles

Grunnlovs­festet ytrings- og presse­fri­het er nød­vendi­ge forut­set­ninger for demokrati­et. Men ikke nød­vendigvis tilstrekke­lige for at resul­tatet skal bli et vel­fun­gerende demokrati. Vil man dra det enda lenger, så er heller ikke den formelle stem­meretten tilstrekke­lig. Det er fullt mulig at store befolkn­ings­grup­per likev­el blir satt uten­for og er uin­ter­essert i å delta i demokrati­et. For­di de ikke blir sett og ikke kom­mer til orde. Litt his­to­rie igjen. Da Axel Daniels­son, Arbetets grunn­leg­ger, kom til Malmö 1887 var byen hjem­søkt av både svinepest og kol­era. I et kåseri om sin ankomst forteller Daniels­son at det eneste han fikk tak i etter en lang jakt på et spis­es­t­ed, var en park­benk, skyggen av et tre og byens lib­erale avis. I den avisen, skriv­er Daniels­son, “der slak­ter­bu­tikkene hadde sterk inn­fly­telse, appellerte man i led­eren til bystyret om å “kraft­fullt gripe inn mot svinepesten”. Kol­er­aen der­i­mot var uhel­bre­delig og kunne med­føre ned­skjæringer i byens bud­sjett for syke og fattige.”

I inn­vand­rer­tette for­ste­der og i typiske indu­stri­sam­funn bor det nes­ten ingen journalister

Arbetet og de andre sosialdemokratiske avisene ble oppret­tet for å fortelle om og gi arbei­derne en stemme. Selvsagt spiller det en rolle hvem som eier og dri­ver avis­er eller medi­er. Og det fak­tum at den gam­le par­ti­pressen er død, endr­er ikke på det forhold­et. Mang­fold­et i debat­ten oppret­tholdes over­hodet ikke bare — eller engang i hov­ed­sak — av led­er­skriben­ter og debat­tinn­legg. Det han­dler også om hvilke nyheter som formi­dles og hvilke som ikke formi­dles. Det spiller en rolle for den demokratiske sam­tal­en hvilke inter­ess­er som eier medi­ene. Men også andre fak­tor­er er vik­tige. For snart ti år siden under­søk­te jour­nal­is­ten Ker­stin Ekberg hvor i lan­det den svenske jour­nal­ist­standen bodde. Det viste seg at mer enn halv­parten av lan­dets jour­nal­is­ter bodde i Stock­holm, og der bodde uforholdsmes­sig mange på Söder­malm (Här bor jour­nal­is­ter­na, Sim(o) 2007). De fleste jour­nal­is­tene, i likhet med de fleste poli­tikere, bor i mid­delk­lasseom­råder. I innvan­dr­ertette forsted­er og i typiske indus­trisam­funn bor det nesten ingen jour­nal­is­ter og få poli­tikere. Selvsagt påvirk­er mid­delk­las­se­liv­et per­spek­tivene, pri­or­i­terin­gene og måten å beskrive virke­ligheten på.

Pressestøtte for mangfold

Den statlige press­es­tøt­ten ble inn­ført i Sverige på beg­yn­nelsen av 70-tal­let for å fremme mang­fold i nyhets­formidling og opin­ions­dan­nelse og for å forhin­dre framvek­sten av lokale avis­monopol. Støt­ten ble først og fremst ret­tet mot “num­mer to-avisene”. Tanken var og er at et vel­fun­gerende demokrati forut­set­ter all­sidig infor­masjon og opin­ions­dan­nelse, at alle his­to­ri­er blir for­t­alt og at alle borg­ere blir sett og kom­mer til orde på sine egne vilkår. Utgivervirk­somhet har også en tung kom­mer­siell side. Noen må være innstilt på å betale for det frie ordet. Erfarin­gene fra det gam­le medieland­skapet vis­er tydelig at de “frie marked­skreftene” også på mediemarkedet har en monop­o­lis­tisk ten­dens. Dags­pressen ble finan­siert først og fremst av annon­sein­ntek­ter og num­mer én-avisene, som nesten uten unntak var borg­erlige avis­er, gener­erte langt større annon­sein­ntek­ter enn de sosialdemokratiske avisene. Det var delvis på grunn av poli­tisk annon­ser­ing, det vil si at bedrift­sledelsenes meninger samsvarte med de borg­erlige avisenes og avisledelsenes meninger, men også på det forhold­et, delvis over­drevet, at de borg­erlige avisenes lesere hadde større kjøpekraft. Det hør­er nok også med til his­to­rien at arbei­der­beveg­elsen som avi­seier tok på seg eller ble pålagt et pub­lic ser­vice-opp­drag. Som eier stilte arbei­der­beveg­elsen krav om at hver kom­mune og større by skulle overvåkes ret­tfer­dig og helst ha en egen lokalredaksjon.

Avisenes levebrød. Annonser i "Arbetet", 1946.

Avisenes leve­brød. Annonser i “Arbetet”, 1946.

Press­es­tøt­ten har spilt en vik­tig rolle for å fremme mang­fold og konkur­ranse. Til tross for dette, så finnes det ikke lengre noen A‑presse og bare to fag­foren­ing­sei­de sosialdemokratiske mor­ge­navis­er igjen, Värm­lands Folk­blad og Piteå- Tid­nin­gen. De andre har, i den grad de finnes i det hele tatt, blitt over­tatt av den borg­erlige konkur­renten på stedet eller av andre for­ret­ning­sori­en­terte avi­seiere. Mang­fold­et har mer eller min­dre blitt redusert til et spørsmål om ulike led­er­spal­ter. Den gam­le par­ti­pressen er for lengst erk­lært død og avis­mo­nop­o­lis­tene innbiller seg gjerne at de kan oppret­tholde mang­fold­et og en spen­nende demokratisk sam­tale helt alene. Hvilket de naturligvis ikke kan.

Det nye medielandskapet, da?

Det nye medieland­skapet, da? Tja, spørsmålet er om den gam­le mor­ge­navisen, abon­nert på og dis­tribuert, fort­satt eksis­ter­er om 10 år. Jeg tror ikke det.

Nå slåss også num­mer én-avis­er og monopolavis­er, slik som løs­sal­gs­pressen, for livet i cyber­space. Organ­isas­jonene slankes som følge av hur­tig fal­l­ende annon­sein­ntek­ter. Virk­somhet out­sources og legges ut på anbud for å presse kost­nad­er, og beman­nings­bran­sjen har gjort sitt inntog i redak­sjonene. I løpet av det siste tiåret har jour­nal­is­tene blitt 25 pros­ent færre og “gravende jour­nal­is­ter” sjeld­nere. Men kom­mu­nikasjon­s­medar­bei­derne på par­tikon­torene har blitt flere.

Om artikke­len
Artikke­len ble først pub­lis­ert i et temanum­mer om jour­nal­is­tikkens økonomiske utfor­dringer gitt ut av tidsskriftet Nordi­com-Infor­ma­tion i april 2016.

Årsak­ene til dags­pressens nedgang er at annon­sepen­gene søk­er seg til andre medi­er, for­trinnsvis på net­tet, men også at leserne vender pressen ryggen. Først og fremst de stadig yngre infor­masjons­for­bruk­erne har andre van­er enn å kaste seg over mor­ge­navisen. Dags­pressens utfor­dringer er selvsagt ikke nye. Allerede for et par tiår siden så man en vok­sende konkur­ranse om annon­sepen­gene fra rendyrkede reklame­blad­er og grati­savis­er, hvis over­skyggende pub­li­sis­tiske idé var og er annonser. Men den store rev­o­lusjo­nen og utfor­drin­gen kom med Inter­nett og sosiale medier.

La oss beg­ynne med de gode nyhetene. Inter­nett med­før­er helt nye, grenseløse muligheter til å innhente nyheter, å debat­tere, knytte kon­tak­ter og til opplevelser. Net­tet har dessuten klart demokratiske trekk.

Alle kan i prin­sip­pet komme til orde, ja bli sin egen redak­tør, formi­dle nyheter og skrive ledere. Det er bil­lig, nesten gratis, å starte en blogg, å legge seg ut på Youtube, å twitre eller lage podcasts.

Men det er fort­satt dyrt å bedrive en sys­tem­a­tisk nyhetsovervåkn­ing og å skape god jour­nal­is­tikk. De dårlige nyhetene om net­tet han­dler om man­ge­len på kvalitetssikring, at presseetiske regles settes til side og om nett-troll. Men også om mak­tkon­sen­trasjon, og et nytt avansert overvåk­ingssam­funn der infor­masjo­nen om livet vårt havn­er i hen­dene på pri­vate sel­skaper som Face­book og Google. Og de glob­ale IT-sel­skapene får enorme inntek­ter som selvsagt slus­es ut av land med høye skat­ter og velferdsambisjoner.

Politikkens ansvar

Det frie ordet lever fort­satt farlig. Ytrings­fri­het og presse­fri­het innskrenkes i land etter land. Også i Den europeiske unio­nen, i Polen og Ungarn og i kan­di­dat­landet Tyrkia. Sosiale medi­er sen­sur­eres når total­itære regimer føler seg truet av demokratiske bestrebelser.

Det frie ordet lever fort­satt farlig

Ytrings- og presse­fri­heten må forsvares og nå som før er dette forsvaret ver­den over en uatskil­lelig del av den poli­tiske kam­p­en for demokrati og ret­tfer­dighet. Men også når og der grunn­leggende demokratiske mål er opp­nådd, kreves det poli­tisk han­dling for å fremme mang­fold­et og forbedre demokrati­ets forutsetninger.

I Sverige har press­es­tøt­ten eksis­tert og gjort nytte i nesten et halvt århun­dre, men i sin nåværende form har den utspilt sin rolle. Den må reformeres og bli til en medi­estøtte tilpas­set det nye medieland­skapet. Forsla­gene om en fram­tidig medi­estøttes utform­ing går blant annet ut på å innrette en støtte til kvalitet­sjour­nal­is­tikk, til «redak­sjonell pro­duk­sjon» uavhengig av dis­tribusjons­form, basert på at en ans­varlig utgiv­er står bak og at man føl­ger de etiske spillere­g­lene, og på antallet midler­tidig ansat­te jour­nal­is­ter og betalte opplag. Andre inn­spill tar sik­te på å særlig støtte nasjonale medieak­tør­er og å stim­ulere lokal nyhet­spro­duk­sjon og medienærvær.

Når det gjelder spørsmålet om hvor­dan medi­estøt­ten skal finan­sieres, er det en tiltal­ende tanke at nye medi­er som Google og Face­book gjen­nom beskat­ning får muligheten til å finan­siere det frem­tidi­ge mang­fold­et. Et pros­jekt som krev­er ini­tia­tiv i EU.

Som en bekref­telse på hvor vanske­lig det er å finne frem til en mod­ell som fun­ger­er, har reg­jerin­gen nylig beslut­tet å for­lenge Medieu­tred­nin­gen til den 31. okto­ber i år. Uten å vente på den kon­stater­er jeg at det er vik­tigere enn noensinne å gi pub­lic-ser­vice­virk­somheten i radio og TV reelle ressurs­er og ikke gi etter for dem som vil begrense utgiftene og mulighetene deres. En ting er sikkert, poli­tikken slip­per ikke unna sitt ans­var for det frie ord.

TEMA

P

ressest
øtte

41 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen