«Jeg tåler ikke dritt fra noen»

– Ytringsfriheten må strekke seg til det punktet hvor man truer med eller oppfordrer til vold, mener Nancy Herz, samfunnsdebattant og aktivist.

– Det som inspirerte meg til å skrive om skamløse arabiske jenter, var andre jenter som tør å stå fram i offentligheten, som Hadia Tajik, Deeyah Khan, Iram Haq og Shabana Rehman, og andre på samme alder som meg, som Faten Mahdi Al-Hussaini og Sofia Nesrine Srour. Tajik har inspirert meg veldig lenge. Hun ser ut som meg og lever sitt eget frie liv.

Nancy Herz (20) ble katapultert inn i den store norske offentligheten i april i år etter en kronikk i Aftenposten: «Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå», skrev hun. Etter kronikken har hun vært masse i avisene og på radio og TV.

Herz har hatt forbilder. Men hva er det som gjør at hun selv har tatt til orde? Og hvordan opplever hun, som ung kvinne med innvandrerbakgrunn, ytringsfriheten i Norge? Heies hun fram? Hvor mye plages hun av hatefulle ytringer, rasisme og sexistisk hets?

Betydningen av Amnesty

Engasjementet til Herz begynte for fem år siden i Amnesty i Haugesund, hvor hun vokste opp etter at foreldrene hennes flyttet fra Libanon til Norge da hun var seks måneder gammel. Hun ble raskt gruppeleder i Amnesty lokalt, begynte å skrive i Haugesunds Avis og ble fast spaltist der i 2014.

Kronikken om skam var første gang Herz skrev noe som virkelig ble lagt merke til nasjonalt. Forrige måned møtte hun Hadia Tajik, og dagen etter at dette intervjuet fant sted, skulle hun møte Audun Lysbakken på Stortinget sammen med Sofia Srour og Amina Bile.

Srour fulgte opp kronikken til Herz med et innlegg, og Bile skrev følgende i Aftenposten etter innleggene til Herz og Srour: «Det er en viss risiko i å skrive om dette, men det er en risiko jeg er villig til å ta. For om Sofia og Nancy kan, hvorfor kan ikke jeg?»

For Herz var engasjementet i Amnesty viktig. Det viste henne at det nyttet, at hun kunne gjøre en forskjell.

Nancy Herz (20 år)

– Før Amnesty visste jeg ikke at man kunne engasjere seg på denne måten, at man kunne gjøre en konstruktiv forskjell og se resultater. Og før jeg skrev mitt første leserinnlegg i Haugesunds Avis, som handlet om Vest-Sahara, visste jeg ikke at man kunne være med på å påvirke samfunnsdebatten.

Plagsom og frekk i kjeften

– I kronikken skriver du om at jentene «står opp og trosser våre ‘egne’». Hvem er «våre egne»?

– «Våre egne» er foreldregenerasjonen vår og andre i miljøet. Folk som ser ut som oss, men som ikke har de samme verdiene som oss, og som prøver å holde oss nede.

Herz understreker at hun selv har vært privilegert. Foreldrene hennes har blitt presset av øvrig familie og venner og kjente. De andre kan for eksempel si at de ikke lar døtrene sine reise alene, og at foreldrene hennes heller ikke bør tillate det. Andre har kritisert hvordan Herz går kledd. Men så har hun også hatt lærere og foreldre av venner som har sagt til foreldrene at det ikke er farlig å være en del av det norske samfunnet. Det er noe mange foreldre trenger å høre, mener hun, for det å være norsk betyr ikke at man mister sin egen kultur.

– For meg handler ikke ytringsfrihet om å være frekk eller å motarbeide familien min, men om å øke takhøyden i mitt eget liv, sier Herz.

Hun er imidlertid sikker på at hvis hun hadde vokst opp i Oslo, om det var i et irakisk, pakistansk eller libanesisk miljø, så ville mange flere ha ment at de skulle ha noe å si i livet hennes.

– Jeg kjenner mange arabiske jenter som er redde for hva andre arabiske jenter vil si. Det er en skummel tendens. Vi er redde for hverandre, når vi alle bare vil leve i fred, forteller hun.

– I Aftenposten-kronikken skriver du at det finnes en idé om en «perfekt, arabisk jente». Hvordan er den perfekte arabiske jenta?

– Hun er religiøs, dydig, og hun blir sett, men ikke hørt. Og hun gjør det som foreldrene synes er riktig. Når jeg møter folk i Libanon, hender det at de spør meg: «Hvorfor må du diskutere alt?» De synes jeg er plagsom og frekk i kjeften.

– Bor flere i familien din i Norge?

– Nei, kun mor, far og søsken. Takk og pris for det, legger hun spøkefullt til.

Gud er en «douchebag»

– Har foreldrene dine forsøkt å presse deg til å være en perfekt arabisk jente?

– Nei og ja. Den første gangen jeg skrev om at jeg har sluttet å tro på islam og meldt meg inn i Human-Etisk Forbund, spurte pappa meg om jeg egentlig trengte å fortelle det til alle. Han syntes ikke det var noe problem at jeg var blitt ateist, men at jeg sa det helt åpent, og han ville gjerne at jeg ikke skulle si det til familien min i Libanon, særlig ikke til besteforeldrene mine.

Ut i offentligheten: Nancy Herz og Sofia Nesrine Srour i intervju på TV 2. (skjermbilde fra tv2.no).

Ut i offentligheten: Nancy Herz og Sofia Nesrine Srour i intervju på TV 2. (skjermbilde fra tv2.no).

– Srour sa, i en samtale med deg på TV 2, at mange mener hun er for vestlig når hun har på seg hijaben på feil måte eller ytrer feil ting. Har du opplevd at noen sier at du er «for vestlig»?

– Ja. Jeg har hørt at jeg er PR-kåt fordi jeg vil ha en klapp på skulderen fra hvite folk og kjendiser, og jeg har blitt anklaget for å synes synd på meg selv fordi jeg er en ateist.

– Hvorfor brøt du med islam?

– Da jeg var yngre, var jeg veldig religiøs. Jeg husker en sommer i Libanon da jeg ville gå med hijab, men ikke fikk lov av foreldrene mine. Da sommeren var over, var jeg ferdig med hijaben. Etter hvert syntes jeg ikke at troen var logisk, og jeg syntes ikke at gud var en grei fyr. Jeg hadde ikke lyst til å tro på en gud som dømmer homofile og hater kvinner. Hvis noen kunne vist meg gud, slik gud er beskrevet i de religiøse skriftene, ville jeg tatt en alvorsprat med ham. Han er en «douchebag». Han må ta seg sammen. Tro fungerer uansett ikke for meg. Jeg hater moralske regler, og jeg vil helst ikke å bli fortalt hva jeg kan gjøre eller ikke gjøre. Man trenger ikke religion for å være et godt menneske.

– Hvilke reaksjoner har du fått på at du har sluttet å tro?

– Foreldrene og søsknene mine tar det fint, men de er bekymret for at jeg skal bli truet eller hatet fordi jeg sier det offentlig, og de vil gjerne at jeg ikke skal si det til folk i Libanon. Jeg deler likevel ting jeg skriver på Facebook. En libanesisk fyr jeg kjenner, skrev faktisk til meg at han var stolt av meg. Da ble jeg overrasket. Jeg trodde han ville si at jeg kom til å havne i helvete. Ellers har jeg fått kommentarer fra folk som tror at jeg er imot religion. Men folk må få ha troen sin i fred. Jeg synes bare at gud er en drittsekk, men ikke at religiøse er drittsekker.

Tåler ikke dritt fra noen

– Etter Aftenposten-artikkelen skrev en til deg på Facebook at du er en «hore», at artikkelen din var «kvalmende» og at du «lar menn sikle» etter deg. Hvordan er det å få slike tilbakemeldinger?

– Jeg får også høre at jeg er Satan, og jeg har vurdert å ta Satan til mellomnavn, ler Herz.

– Blir du berørt?

– Jeg synes den seksualiserte tilbakemeldingen er verst, og den som angriper familien min for ikke å ha oppdratt meg skikkelig. Når dritten bare går ut over meg, er det lettere, den tar jeg ikke på alvor. Men uansett hva folk skriver, så legger jeg meg ikke ned og gråter.

– Du blir ikke deprimert?

– Når jeg har en dårlig dag, leser jeg ikke kommentarfeltene. Da går det inn på meg.

– Når man først begyn­ner å begrense ytrings­fri­he­ten, blir mange av vur­de­rin­gene vans­ke­lige og skjønns­mes­sige, sier Nancy Herz. (Foto: Vincent Hansen)

– Når man først begyn­ner å begrense ytrings­fri­he­ten, blir mange av vur­de­rin­gene vans­ke­lige og skjønns­mes­sige, sier Nancy Herz. (Foto: Vincent Hansen)

– Har du opplevd trusler?

– Heldigvis ikke. Men jeg orker ikke å høre på hat. Når det er et fremmed nummer som ringer, tar jeg ikke telefonen. I stedet sender jeg en SMS og spør hva det gjelder. En periode opplevde jeg dessuten ukentlige anonyme oppringninger klokken to om natten hver natt til mandag. Så når jeg legger meg, skrur jeg av lyden på telefonen.

– Du er veldig aktiv på sosiale medier, både Twitter og Facebook. Hvordan opplever du det?

– Det er slitsomt noen ganger. Når jeg må skrive på «to-do-listen» min at jeg skal svare på kommentarer på Twitter og Facebook, så er det ikke noe sunnhetstegn. Men sosiale medier er ikke bare en boble. Fordelen med å skrive der, er at man blir hørt av flere, og at ting jeg skriver gjerne blir plukket opp av andre og større medier. Man får større påvirkningskraft ved å bruke sosiale medier fornuftig.

– Kan du ikke bare ignorere folk som skriver negative kommentarer?

Jeg blir ikke kuet. Jeg blir for­ban­net, smel­ler hån­den i bor­det og snak­ker enda høy­ere

– Hvis de bare skriver dritt, så ignorerer jeg dem. Det var en religiøst konservativ jente som skrev til meg at ateister egentlig ikke finnes og at jeg bare var PR-kåt. Da svarte jeg ikke. Men en annen jente lurte på hvorfor jeg trodde jeg kunne skrive på vegne av alle jenter. Selv gikk hun med hijab og var stolt av det. Da fortalte jeg at jeg er tilhenger av friheten til å bruke hijab, og at jeg skrev i kronikken at vi er skamløse jenter «enten vi går i miniskjørt, hijab, bukse, skjørt, burka eller nakne.»

– Er det i sum mest positivt eller negativt å ytre seg på sosiale medier?

– Det er mest positivt. Det er en grunn til at jeg blir beskyldt for å være avhengig av Facebook.

– Alle disse forsøkene på å kontrollere deg: Kuer de deg, eller gjør de deg mer ivrig?

– Nei, jeg blir ikke kuet. Jeg blir forbannet, smeller hånden i bordet og snakker enda høyere. Jeg tåler ikke dritt fra noen lenger.

Større manko på gutter

– Hvordan opplever du å bli tatt imot av den bredere offentligheten i Norge, altså redaktører, journalister, politikere og andre debattanter?

– Jeg har blitt overraskende godt tatt imot. Jeg blir hørt, og folk bryr seg om det jeg snakker om. «Skamløshetens tid» fungerer også veldig bra som begrep. Folk kjenner seg igjen i det.

– Er det vanskelig å komme på trykk eller til orde i mediene?

– Nei. Jeg har skrevet ganske mye, er fast spaltist i Haugesunds Avis og når jeg har sendt ting til Aftenpostens Si;D-spalte, har det kommet på trykk. Da jeg skrev om skamløshetens tid, måtte jeg vente en uke før det kom i avisen. Det syntes jeg var litt lenge, ler Herz.

– Er det en fordel eller ulempe å være en ung kvinne med libanesisk bakgrunn?

– Fordelen er at man blir hørt, og det er mange jenter som deltar i debatten i dag, selv om jeg håper at jeg blir hørt fordi jeg kommer med et budskap, ikke fordi jeg har mørkt hår og kan arabisk. Ulempen er at det er mange unge jenter med innvandrerbakgrunn som ikke tør å ytre seg. Likevel er det andre grupper man også må tenke på: I dag er det heller manko på gutter. Og en av de konservative religiøse jentene som skrev til meg på Facebook, opplevde at hun selv aldri kom på trykk. Idealet i skamløshetens tid kan ikke være at alle skal bli enige, men at de skal bli hørt.

Venstresiden har dullet

– Hva betyr det for deg når stemmer som Shazia Sarwar skryter av deg på Twitter, eller når vanlige arabiske jenter forteller deg på Facebook at det du skriver er «helt rått»?

– Sistnevnte betyr mest av alt. Svar fra vanlige arabiske jenter som har opplevd de tingene jeg skriver om, viser at dette ikke bare er min kamp. Det er vår felles kamp både som individer og som samfunn.

Igjen understreker Herz hvor heldig hun selv er.

– Halvparten av det problemet jeg selv kunne ha hatt, ligger igjen i Libanon fordi slekten min er der, og jeg vokste opp i Haugesund, hvor det ikke er noen innvandrerklikk slik som i Oslo. Det er mange jenter i Norge som opplever problemene med sosial kontroll mye mer alvorlig enn meg.

– Hva med at folk som Sarwar skryter?

Selv­føl­ge­lig skal vi ikke krenke for å krenke, men når noe er galt i en kul­tur, så må vi si fra

– Det er veldig viktig å få støtte fra majoriteten, enten det er Sarwar, Tajik, Khan, Namra Saleem eller den «hvite» majoriteten, som Sigrid Bonde Tusvik, som også delte kronikken min. Det gir moralsk støtte og sprer budskapet til en stor målgruppe. Men den aller beste tilbakemeldingen jeg kan få, er at noen tør å heve stemmen fordi jeg gjør det, slik som Amina Bile skrev om.

– Politikere som Hadia Tajik og Audun Lysbakken inviterer deg og de andre skamløse jentene til møter. Hva betyr det?

– Møter med politikere er en mulighet til å sørge for at engasjementet blir til konkret politikk. Jeg vet at også Abid Raja fra Venstre og Oslo Høyres Kvinneforum har engasjert seg.

– Du opplever altså at politikerne er oppmerksomme på problematikken?

– Absolutt. Men venstresiden har i en periode dullet litt for mye med folks følelser og vært redde for ikke å krenke folk. Selvfølgelig skal vi ikke krenke for å krenke, men når noe er galt i en kultur, så må vi si fra. Ellers blir vi selv en del av problemet og en del av den tause majoriteten.

– Har venstresiden i større grad enn høyresiden vært en del av den tause majoriteten?

– Nei. De som står langt ute på høyresiden og bedriver rasisme, er like ille som de som står langt ute på venstresiden og ikke tør å si noe. Nå er det enkeltpersoner i ulike partier, som Audun Lysbakken, Hadia Tajik og Abid Raja, som tar tak i temaet. Det er bra, for vi trenger en felles kamp.

Vi må støtte hverandre offentlig

– Får du i sum flest positive eller negative tilbakemeldinger?

– Jeg får flest positive tilbakemeldinger. Men jeg pleier å spøke med at de tilbakemeldingene som veier tyngst, ikke er dritten, men konstruktiv kritikk. Da må jeg jo gå i meg selv og tenke.

– Er det en fare for at du blir så lei av negative tilbakemeldinger at du slutter å engasjere deg?

– Nei. Når jeg har hatt en dårlig dag, tenker jeg at jeg ikke gidder mer. Men det kommer aldri til å skje. Jeg gir meg ikke.

– Du sa på TV 2 at negative tilbakemeldinger «gjør at mange ikke tør å ta del i samfunnsdebatten». Hva vil du si til dem som ikke tør?

– At det ikke er så farlig. De negative tilbakemeldingene viser at du gjør noe riktig. Hvis de konservative blir sure fordi du skriver om frihet, så gjør du noe bra. Men det viktigste er ikke å si noe til de som ikke tør, men til samfunnet: Det nytter ikke å være tause og bare tenke på at dere støtter de som våger seg utpå. Dere må si det offentlig. Vi må støtte hverandre som samfunn, og folk må støtte hverandre privat. Av og til blir jeg lei meg, da er det viktig å ha noen å ringe til.

– Får du mest dritt fra «dine egne» eller fra for eksempel høyreekstreme?

– Det er en fin balanse, men kanskje litt mer fra konservative muslimer. En gang jeg kritiserte en konservativ kristen jente som var imot homofilt ekteskap, fikk jeg faktisk mest hat fra konservative kristne som mente at jeg var intolerant og krenket jentas ytringsfrihet.

Grense ved trusler eller oppfordring til vold

– Regjeringen har lansert en erklæring mot hatefulle ytringer. Har du selv opplevd hatefulle ytringer?

– Nei, det har jeg ikke. Da jeg var liten, kalte medelever meg på skolen utlending og «brunt blod». Da kjente jeg meg som en ekskludert utlending. Men som eldre har jeg ikke opplevd hatefulle ytringer.

– Hvordan bør samfunnet håndtere hatefulle ytringer?

– Hvis ytringene er trusler eller oppfordrer til vold, er jeg tilhenger av lovregulering. Men jeg mener at man ikke skal bruke lover til å dømme hatefulle ytringer. Det betyr ikke at man aksepterer ytringene. Det bør være lov til å si at man hater utlendinger, men det er selvfølgelig ikke greit. Det viktigste vi kan gjøre er å drive på med holdningsarbeid.

– I mai ble en mann dømt for å kalle Haddy N’jie for en «halvape» og «jævla nigger». Er det bra?

– Jeg kjenner ikke detaljene i saken, men selv om ytringen er rasistisk, er jeg veldig usikker på om jeg synes han burde bli straffet for den. Uansett må han konfronteres, og han bør få beskjed om hvorfor det ikke er innenfor å skrive slikt. Rommet for ytringsfrihet må være stort, det har jeg vært opptatt av lenge. Når man først begynner å begrense ytringsfriheten, blir mange av vurderingene vanskelige og skjønnsmessige, og da er det vanskelig å vite hvor man til slutt setter grensene for hva som er lov. Selv mener jeg at ytringsfriheten må strekke seg til det punktet hvor man truer med eller oppfordrer til vold.

– Er alt snakket om hatefulle ytringer overdrevet?

– Nei, det er veldig mange som blir utsatt for hatkriminalitet og truet og banket opp, og det er bra at regjeringen arbeider mot hatefulle ytringer. Men det må være lov til å si forkastelige ting. Det er forskjell på å si at «jeg hater alle ateister» og at «fordi du er ateist, skal jeg drepe deg», og det er viktigere med holdningsarbeid enn straffereaksjoner.

TEMA

Y

tringsf
rihet i
Norge

36 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

KOMMENTÉR
  1. […] Det er en viss for­skjell på fors­ke­ren Chris­to­pher Bratt, som ikke orker å del­ta i debat­ten for­di andre, som Kje­til Rol­ness, mener noe annet enn ham, og debat­tan­ten Nancy Herz, som har lang farts­tid fra Amne­sty. Jeg inter­vju­et Herz til Vox Pub­li­ca og spur­te om de neg­a­ti­ve til­bake­mel­din­ge­ne vil­le kue hen­ne: «Nei, jeg blir ikke kuet. Jeg blir for­ban­net, smel­ler hån­den i bor­det og snak­ker enda høy­ere. Jeg tåler ikke dritt fra noen len­ger», svar­te hun. […]

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen