Burkinibølger på den franske Rivieraen

Den siste tiden har diskusjonene gått høyt om det såkalte burkiniforbudet i Frankrike. Selv om forbudet endte med mageplask, har debatten vist hvor betent temaet er, ikke bare i Frankrike, men også her hjemme.

Burkini­for­budet ble i som­mer inn­ført i et tyve­talls høyrestyrte kom­muner, stort sett på Côte d’Azur. Etter flere ukers intens debatt, ble det så avvist av det juridiske organet Con­seil d’Etat, som har myn­dighet til å vur­dere avgjørelser tatt på lavere nivå.

Selv om det teknisk sett drei­de seg om et for­bud mot stran­dantrekk som er ute av takt med all­menn moral og seku­lar­itet (laïc­ité), eller til hin­der for sikker­het og hygiene, har det i prak­sis kun blitt hånd­hevet mot kvin­ner i såkalt islam­sk kles­drakt, som for eksem­pel hijab, og har dermed gitt ny giv til debat­ten om mus­limers still­ing i det franske samfunnet.

Den berømte strandpromenaden i Nice: I år åsted for både dødelig terrorangrep og burkinidebatt.

Den berømte strand­prom­e­naden i Nice: I år åst­ed for både dødelig ter­ro­ran­grep og burkinidebatt.

Burkini­for­budet inngår imi­dler­tid i en lengre strid, eller forhan­dling, om hvor­dan islam skal prak­tis­eres i Frankrike, og om muligheten for å forene ulike iden­titeter, som mus­lim og borg­er av den franske repub­likken. Sam­tidig sier den oss noe om den poli­tiske og intellek­tuelle situ­asjo­nen i lan­det. For det første kan debat­ten sies å gjen­speile en split­telse mel­lom lib­erale, kos­mopoli­tiske intellek­tuelle i Paris på den ene siden, og kon­ser­v­a­tive krefter i sør og nord på den andre; den vis­er også hvor­dan idéer som tidligere var for­be­holdt den ytre høyres­i­den i økende grad sirkulerer i den offentlige debatten. 

I denne tek­sten skal jeg der­for ta for meg den konkrete bak­grun­nen for for­budet, og se på hvor­dan det forhold­er seg til pres­i­dent­val­get i 2017 og debat­tk­li­maet i Frankrike.

Laïcité og feminisme

Argu­men­tasjo­nen som lå til grunn for for­budet var todelt. For det første var den basert på den franske seku­lar­is­men, laïcite, dvs. de sekulære prin­sip­pene som har ligget til grunn for den franske repub­likken siden 1905, med et strengt skille mel­lom reli­gion og offentlige insti­tusjon­er. Det har vært argu­mentert for at det å bære religiøse sym­bol­er i det offentlige rom er en mark­er­ing som på sikt vil kunne true Frankrikes seku­lar­itet. Imi­dler­tid omfat­ter laïc­ité primært stat­en og dens rep­re­sen­tan­ter, mens det selvsagt er full reli­gions­fri­het, og enhver borg­er er fri til å gi uttrykk for sin reli­gion i det offentlige rom, så lenge det ikke truer all­menn orden. Bruken av religiøse sym­bol­er er likev­el til en viss grad reg­ulert, selv om det i hov­ed­sak er islamske sym­bol­er og bek­led­ning som har vært gjen­stand for forbud.

I 2004 ble det inn­ført et for­bud mot bruk av tydelig religiøse sym­bol­er som hijab, kipa, og store kors i den offentlige skolen, med begrun­nelse i at det dreier seg om min­dreårige, og i prin­sip­pet om at skolen er et sekulært rom. Heldekkende slør (burka/nikab) ble i 2010 for­budt å bære i det offentlige rom i Frankrike, for eksem­pel på gat­en eller kollek­tiv­trans­port, og knyttes til et generelt for­bud mot masker­ing i det offentlige rom.

Bilde fra reportasje i France24 om burkinidebatten. (skjermbilde: france24.com)

Bilde fra repor­tas­je i France24 om burkinide­bat­ten. (skjerm­bilde: france24.com)

Lovene ble inn­ført på bak­grunn av en mangeårig debatt om tildekking, men debat­ten er langt fra avs­lut­tet. Statsmin­is­ter Manuel Valls (Par­ti social­iste) er blant dem som ønsker et for­bud mot hijab også på uni­ver­sitet­snivå. Denne tolknin­gen av laïc­ité kri­tis­eres imi­dler­tid av andre på ven­stres­i­den. Edwy Plenel, tidligere sje­fredak­tør i Le Monde og grunn­leg­ger av det ven­stre­ori­en­terte nyhet­snettst­edet Medi­a­part, påpeker for eksem­pel hvor­dan burkini­for­budet inngår i en tradis­jon av ret­thaver­sk og over­dreven seku­lar­isme, og økende muslimhets.

For det andre ansees burki­ni av mange som et kvin­ne­un­dertrykkende kle­splagg, og som spyd­spiss for en reak­sjonær og farlig ver­sjon av islam. Denne argu­men­tasjo­nen er utbredt blant mange fem­i­nis­ter, uten at de nød­vendigvis ønsker noe lov­for­bud. Denne debat­ten gjen­speil­er også en dyp og økende split­telse i den franske kvin­nebeveg­elsen, mel­lom på den ene siden en klas­sisk fran­sk fem­i­nisme, som er opp­tatt av sekulære verdier, og sterkt kri­tisk til blant annet hijab og andre for­mer for tildekking; og på den andre siden en nyere, fem­i­nis­tisk beveg­else, som er inspir­ert av post-kolo­nial teori. Denne siste grup­pen påpeker at mus­limske kvin­ner ofte opplever en to- og tre­dobbel under­trykkelse; i kraft av sitt kjønn, men også knyt­tet til religiøs/etnisk tilhørighet og sosioøkonomisk sta­tus. I den første leiren finner vi blant annet jour­nal­is­ten og for­fat­teren Car­o­line Fourest, som er kjent, og til dels omstridt, på grunn av sine bøk­er om religiøs fun­da­men­tal­isme, enten det gjelder kato­likker eller mus­limer. De siste årene har hun imi­dler­tid fokusert spe­sielt på islam. Selv om hun er mot et for­bud, men­er hun det er vik­tig å ta tydelig avstand:

Enhver som er en smule fem­i­nis­tisk, eller bare bekym­ret over radikalis­erin­gen, vil føle ube­hag ved å bade ved siden av kvin­ner i burki­ni. Å gå med den fun­da­men­tal­is­tiske bad­e­drak­ten på stran­den er det samme som å si til andre at de er uans­tendi­ge, eller at du er besatt av deres halv­naken­het. Slit­somt. Når man går på stran­den er det for å slappe av, ikke for å få andres psykol­o­giske prob­le­mer eller ide­ol­o­giske over­be­vis­ning rett i fleisen. Hvis noen er så lite kom­fort­a­bel med egen kropp, og vil være ans­tendig, kan man bare la være å bade offentlig, og heller finne et mer ans­tendig sted… som et pri­vat bas­seng, eller sitt eget badekar (Fourest, 2016).

Erfarin­gene til dem det fak­tisk gjelder, nem­lig de tildekkede kvinnene, har dessverre i liten grad kom­met frem i offent­ligheten, men blant dem som generelt er skep­tiske til tildekkings­for­bud finner vi for eksem­pel aktivis­ten Zhor Firar, fra nettst­edet Contre-attaque(s). Hun påpeker at kam­p­en om tildekking har en lang his­to­rie i fran­sk offent­lighet, ikke bare til debat­tene om hijab og nikab på 2000-tal­let, men helt tilbake til koloni­ti­den. Da inngikk kam­p­en om slør og tildekking av kvin­nekrop­pen i en ide­ol­o­gisk kamp mel­lom koloni­mak­ten og de kolonis­erte, noe som blant annet ga seg uttrykk i postko­rt med ero­tiske frem­still­inger av algeriske kvin­ner på beg­yn­nelsen av 1900-tal­let, og offentlige ser­e­monier på slut­ten av kolonistyret hvor algeriske kvin­ner kastet sløret, led­saget av franske mil­itære og andre dignitærer.

Propagandaplakat mot tildekking av kvinner brukt av den franske hæren i Algerie på slutten av 1950-tallet. (kilde: Slate.fr).

Pro­pa­gan­daplakat mot tildekking av kvin­ner brukt av den franske hæren i Algerie på slut­ten av 1950-tal­let. Tekst på plakat­en: “Er De ikke vakker? Kast sløret!” (kilde: Slate.fr).

Terrorfrykt og høyredreining på Rivieraen

For­budet må selvsagt også sees i lys av den spente stemnin­gen på Côte d’Azur etter atten­tatet i Nice 14. juli, og den poli­tiske kon­tek­sten lokalt og nasjon­alt. I mot­set­ning til det mer kos­mopoli­tiske og lib­erale Paris, er den franske Riv­ier­aen et kon­ser­v­a­tivt område, hvor høyres­i­den står sterkt. Sør-Frankrike, og spe­sielt regio­nen Provence-Alpes-Côte d’Azur (PACA) er et område hvor Front Nation­al (FN) his­torisk har gjort det bra, helt siden 80-tal­let. Ved region­al­val­get i fjor var Mar­i­on Maréchal Le Pen, Jean-Marie Le Pens barnebarn, FNs førstekan­di­dat, og selv om hun ikke vant, er det likev­el en vik­tig og sterk region for FN. 

Også høyres­i­den i par­ti­et Les Répub­li­cains (LR, tidligere UMP) gjør det godt i dette området, og når det nå nærmer seg primær­valg i høyrepar­ti­et, og pres­i­dent­valg i 2017, kan det være et gun­stig tid­spunkt å pro­filere seg på islamkri­tikk. Således leg­ger også tidligere pres­i­dent Nico­las Sarkozy seg på en hard lin­je, etter nylig å ha lansert sitt kan­di­datur til LRs primær­valg. Han tar til orde for et utvidet for­bud mot syn­lige religiøse sym­bol­er, om nød­vendig gjen­nom grunnlovsendring eller folkeavstem­ming. Høyres­i­den i Les Répub­li­cains leg­ger seg dermed på en retorikk og poli­tisk tem­atikk som tradis­jonelt var for­be­holdt Front Nation­al, og det kan dermed være grunn til å bekym­re seg for at fremmed­fiendtlige ytringer vil kunne få mer rom i fran­sk offentlighet.

Selv om ven­stres­i­den i hov­ed­sak er kri­tisk til burkini­for­budet, har spe­sielt statsmin­is­ter Valls lagt seg på en offen­siv lin­je, hvor han støt­ter de lokale myn­dighetene, men tar avs­tand fra nasjon­al lov­givn­ing på fel­tet. Han er også generelt for en mer restrik­tiv lin­je over­for tildekking. Det finnes imi­dler­tid en split­telse i reg­jerin­gen på dette sak­som­rådet, da utdan­ningsmin­is­teren Najat Val­laud-Belka­cem (Par­ti social­iste) har vært tydelig på at myn­di­ge per­son­er selv må kunne bestemme påk­led­ning innen­for lovens grenser, og i til­legg har påpekt at burkinide­bat­ten står i fare for å almin­nelig­gjøre rasis­tiske ytringer.

Debatten som aldri vil dø

Noe av det mest slående med burkinide­bat­ten, både i Frankrike og i Norge, er i hvilken grad tilsynela­tende mar­ginale fenomen­er som burkinien kan komme til å påvirke den offentlige debat­ten fre­mover. Omfanget av burkini­brukere er antake­lig helt mar­gin­alt, men griper inn i en større debatt om hvor­dan vi skal leve sam­men. I en situ­asjon med unntak­stil­stand i Frankrike, og et stadig mer polaris­ert debat­tk­li­ma etter atten­tatene, er det imi­dler­tid bekym­rings­fullt om par­tiene leg­ger seg på en enda mer innvan­dringskri­tisk retorikk, og der­som forestill­in­gen om at mus­lim­sk og fran­sk iden­titeter ikke er foren­lige, får fotfeste.

Referanser

Firar, Zhor (16.03.2016). “Le «dévoile­ment» des femmes, une longue his­toire française”. Contre-attaque(s). Pour en finir avec l’islamophobie.

Fourest, Car­o­line (16.08.2016). À pro­pos du burki­ni et du grotesque. Huff­in­g­ton Post France.

Gom­bin, Joël (2012). Le Front nation­al en Provence-Alpes-Côte d’Azur. In. Del­wit, Pas­cal (red.). Le Front nation­al. Muta­tions de l’extrême droite française. Brüs­sel: Edi­tions de l’Université de Brux­elles, pp.191- 209.

Plenel, Edwy (14.08.2016). «Un vête­ment comme les autres»…

TEMA

S

ekulari
sme

2 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen