Carl I. Hagen og folket

For Carl I. Hagen var forståelsen av TV-mediet nøkkelen til å få folket i tale.

They’re cas­ting their pro­blem on socie­ty. And, you know, the­re is no such thing as socie­ty. The­re are indi­vi­du­al men and women, and the­re are fami­lies. And no govern­ment can do any­thing except through peop­le, and peop­le must look to them­sel­ves first. It’s our duty to look after ours­el­ves and then, also to look after our neighbour.

Mar­ga­ret Thatch­ers tale til lands­mø­tet i det bri­tis­ke kon­ser­va­ti­ve par­ti­et i okto­ber 1987 er mye sitert, men Anders Lan­ge fore­grep Thatch­er med 14 år med sitt fore­drag «Sam­fun­net er en stor fra­se» i Saga kino i 1973:

For hvis dere mener at vi er født for sam­fun­nets skyld… det vil si det er ikke noe som heter sam­fun­net. Det er sta­ten som i lovs for­stand er sam­fun­net. Der er lover som sta­ten gir, men sam­fun­net er en stor fra­se. For de som mener at de er født for sta­tens skyld, de må ikke kla­ge, og de har sine sik­re par­ti­er å gå til, og må ende­lig ikke svik­te dem.[1]

I salen satt en ung Carl I. Hagen og kun­ne obser­ve­re en sym­bol­po­li­ti­ker med knekt nese, sløy­fe, sverd og egge­li­kør. Selv var Hagen vel­sig­net fri for eksen­tris­me. Svært fol­ke­lig var han ikke. Han var norsk (øvre) mid­del­klas­se. Like fullt var han enga­sjert, ærgjer­rig og used­van­lig dyk­tig som orga­ni­sa­sjons­byg­ger, debat­tant og par­la­men­ta­ri­ker. Hagen var en vik­tig sam­len­de figur, men også en kon­fron­ta­sjo­nens front­mann når det var påkrevet.

Sær­lig had­de Hagen nese for TV-medi­ets gry­en­de betyd­ning i den poli­tis­ke debat­ten, og hvor­dan det­te skap­te en ny dyna­mikk i for­hol­det mel­lom fol­ket og poli­ti­ker­ne, som poli­ti­ke­re på tvers av det parti­po­li­tis­ke land­ska­pet mis­un­te og beund­ret. Hagen var en TV-skapt poli­ti­ker med karis­ma­tis­ke trekk som skaf­fet sitt par­ti opp­gang ved å set­te ord på almin­ne­li­ge folks bekym­rin­ger og irri­ta­sjo­ner, ikke minst over and­re poli­ti­ke­res udu­ge­lig­het. Han er slik et fore­gangs­ek­sem­pel på hva som utgjør en moder­ne popu­lis­tisk poli­ti­ker i en TV-styrt poli­tisk offentlighet.

Opptatt av politikk og Eli

Hvor­dan skal vi for­stå suk­ses­sen Hagen had­de, og hvor­dan han klar­te å gjø­re Frem­skritts­par­ti­et til et av lan­dets vik­tigs­te oppo­si­sjons­par­ti? Går vi til hans egne, og and­res beskri­vel­ser, fin­ner vi teg­net et bil­de av en mann som la hele sitt liv i poli­tik­ken, sam­ti­dig som han tenk­te poli­tikk på en ny måte og i et nytt land­skap. Den tid­li­ge­re arbei­der­parti­po­li­ti­ke­ren, Kari­ta Bekke­mel­lem, skri­ver i sin selv­bio­gra­fi, at alle i Arbei­der­par­ti­et kun­ne se at Hagen var dyk­tig, selv om man ikke sa det høyt:

Han bril­jer­te i TV-ruta og på taler­sto­len, og han had­de ald­ri manus. Han kun­ne Stor­tin­gets for­ret­nings­or­den ut og inn. Han var ald­ri ufor­be­redt, og han kun­ne all­tid mer enn det saks­do­ku­men­te­ne for­tal­te. Den suve­re­ne over­sik­ten og de enor­me kunn­ska­pe­ne gjor­de ham til en ener.[2]

Tid­li­ge­re leder i SV, Erik Sol­heim, beskri­ver Hagen som kan­skje lan­dets enes­te fullblodspolitiker:

Det er umu­lig ikke å beund­re en mann som våget å sat­se alt – og lyk­tes. Carl ofret bilen, huset, kona og direk­tør­tit­te­len for å vie seg til et par­ti som ingen den gang tok seriøst. Han er poli­ti­ker med hver fib­er i krop­pen. Du kan ikke snak­ke med ham om noe emne som vi van­li­ge døde­li­ge er inter­es­sert i – sport, kul­tur, rei­ser, damer eller frem­me­de land. Carl har i vir­ke­lig­he­ten bare to inter­es­ser: Norsk innen­riks­po­li­tikk og Eli.[3]

Oppslag på oppslag

Hagen ble valgt til for­mann i Frem­skritts­par­ti­et i 1978, og fra 1979 var han også redak­tør for med­lems­avi­sen Frem­skritt med kona Eli som sek­re­tær på parti­kon­to­ret. Fra da av var livet stort sett poli­tikk, og han og Frem­skritts­par­ti­et var stort sett det sam­me. Ingen parti­le­der had­de hel­ler tid­li­ge­re vært så over­be­vist om hva jour­na­lis­tikk, og sær­lig direk­te TV betyr i poli­tik­ken. Ingen poli­ti­ker skri­ver mer, for­ar­get men også aner­kjen­nen­de, om jour­na­lis­ter og medi­er i sine memoarer.

Ingen politiker skriver mer, forarget men også anerkjennende, om journalister og medier i sine memoarer som Carl I. Hagen. "Ærlig talt" ble gitt ut i 2007.

Ingen poli­ti­ker skri­ver mer, for­ar­get men også aner­kjen­nen­de, om jour­na­lis­ter og medi­er i sine memoa­rer som Carl I. Hagen. «Ærlig talt» ble gitt ut i 2007.

At Hagen har respekt for TV-medi­et reflek­te­res også i at han prøv­de seg som pro­gram­le­der i debatt­pro­gram­met Anten­ne 10 i 1991. Han for­søk­te også å få jobb i TVNor­ge og på radio. Hagen tenk­te mer jour­na­lis­tisk enn and­re poli­ti­ke­re; utspill, gode over­skrif­ter og spen­nen­de opp­slag er en del av poli­tik­ken. Slik ble job­ben let­te­re for jour­na­lis­te­ne som etter Hagens mening var noto­risk late og fat­ti­ge på kunn­skap. Men han sam­ar­bei­det utmer­ket med dem også, som foran lokal­val­get i 1983. I sine memoa­rer beskri­ver han hvor­dan NRK TV var på plass med repor­ter Erling Bor­gen som mas­te om manuskript:

Det had­de jeg selv­sagt ikke, men vi avtal­te at jeg skul­le gi ham et tegn når jeg kom til et tema med litt «smell» i. Da skul­le kame­ra­et set­tes i gang. At et slikt arran­ge­ment pas­set meg glim­ren­de er ikke til å leg­ge skjul på.

Ingen var mind­re redd for å kri­ti­se­re jour­na­lis­te­ne for å være poli­tis­ke, og ingen var flin­ke­re til å få opp­slag på opp­slag. Hagen tok jour­na­lis­ter mer alvor­lig enn and­re poli­ti­ke­re: Om en presse­kon­fe­ran­se i 1982 noter­te han at:

For førs­te gang var Aften­pos­tens mek­ti­ge redak­sjons­sek­re­tær (sjef for poli­tisk avde­ling) Egil Sun­dar til­ste­de. Det tol­ket jeg som et klart tegn på at man i poli­tis­ke kret­ser nu vir­ke­lig begyn­te å ta oss alvor­lig, og jeg la vekt på å sva­re så klart og seriøst som mulig, selv om Arne O. Holm fra Dag­bla­det gjor­de sitt bes­te for å øde­leg­ge med kve­ru­lan­tis­ke og dum­me spørs­mål som gren­set til debatt iste­den­for spørsmål.

Opposisjon som kunst

Carl I. Hagen og Frem­skritts­par­ti­et fant ’koden’. FrPs popu­lis­me kob­let ele­men­ter av øko­no­misk libe­ra­lis­me med ele­men­ter av kul­tur­kon­ser­va­tis­me. Blan­dings­for­hol­det varier­te, slik en dif­fus folke­stem­ning også skif­ter. Det er en tid for alt: maning til ro og mode­ra­sjon, mobi­li­se­ring av mis­nøye eller mot ind­re eller ytre fien­de, osv. I alle avskyg­nin­ger er en popu­lis­tisk inn­ret­tet poli­tikk avhen­gig av sym­bol­po­li­tikk, helst knyt­tet til parti­le­de­ren. Popu­lis­me uten en sterk leder­skik­kel­se er som kato­li­sis­me uten pave.

Hagen var en karismatisk skikkelse av en ny, TV-skapt type. (skjermbilde fra NRK-programmet 60 minutter, 1986).

Hagen var en karis­ma­tisk skik­kel­se av en ny, TV-skapt type. (skjerm­bil­de fra NRK-pro­gram­met 60 minut­ter, 1986).

For en som har opp­levd C. J. Ham­bro, Einar Ger­hard­sen eller Anders Lan­ge kan det være vans­ke­lig å god­ta beskri­vel­sen ’karis­ma­tisk’ på Carl I. Hagen. Til det opp­trer han for for­uret­tet mot både poli­tis­ke mot­stan­de­re og medi­er. Selv sa Anders Lan­ge at Nor­ge har hatt tre dema­go­ger: Mar­tin Tran­mæl, Haa­kon Lie og ham selv.[4] Årsa­ken til at man tier når Hagen taler er ikke så mye per­son­lig utstrå­ling som hans all­si­dig­het som orga­ni­sa­tor, mar­keds­fø­rer, poli­tisk medie­stra­teg, taler og TV-debat­tant. Han har mye rett i sin selv­be­skri­vel­se: I for­hold til and­re poli­ti­ke­re er hans «stil» å gå rett på sak.

Hagen og kameraet
NRK send­te på 1980-tal­let aktua­li­tets­pro­gram­met 60 minut­ter. 16. okto­ber 1986 er et inter­vju med Carl I Hagen førs­te inn­slag, og Hagen benyt­ter anled­nin­gen til å hen­ven­de seg direk­te til seer­ne ved å se inn i kame­ra­et. Inter­vjue­re er Per Øyvind Herads­tveit og Finn H. Andre­as­sen. Pro­gram­met er et av man­ge NRK nylig har gjort til­gjen­ge­lig fra TV-arkivet.

Hagen gjor­de oppo­si­sjon til en kunst. Det­te var ingen gude­gave, men noe han utvik­let. Han var ingen klas­sisk karis­ma­tisk skik­kel­se som i kraft av kun seg selv troll­bin­der en for­sam­ling – Hagen gjor­de det i kraft av for­ar­bei­det og hans ene­stå­en­de makt­stil­ling i et etter hvert stort par­ti. Han fei­let under­veis. Ingen tar så mye selv­kri­tikk på egne beslut­nin­ger som Hagen. At par­ti­et ble bygd opp rundt Hagen skyld­tes den­ne all­si­dig­he­ten, kom­bi­nert med at han var et poli­tisk men­nes­ke i alle døg­nets våk­ne timer. Han var vil­lig til å ta kon­flik­ter og von­de opp­gjør når det ikke var annen utvei.

Skjerm-karismatikeren

Hagen var en poli­tisk skik­kel­se av en ny, TV-skapt type. Han skaf­fet sitt par­ti opp­gang ved hjelp av neg­a­tiv opp­merk­som­het i pres­sen, og posi­tiv opp­merk­som­het på TV, der han gang etter gang viss­te å knyt­te an til almin­ne­li­ge folks bekym­rin­ger og irri­ta­sjo­ner, og repre­sen­te­re folke­vet­tet ved å enkelt for­tel­le om de and­re par­ti­enes udu­ge­lig­het, og hva som må gjøres.

TV er et medi­um for demo­kra­ti og popu­lis­me, og Hagen gjor­de bruk av beg­ge deler. Mens and­re poli­ti­ker­ne over­la­ter den popu­lis­tis­ke sti­len til repor­ter­ne («Kan du garan­te­re at…»), grep Hagen også den­ne dimen­sjo­nen av folke­me­nin­gen. Over­ras­kel­ses­mo­men­ter har hel­ler ikke mang­let. Han var len­ge en anti-poli­tisk poli­ti­ker, en poli­ti­ker som had­de den para­dok­sa­le frei­dig­het å si at poli­ti­ke­re ikke er ærli­ge. Hagens hen­sikt var ikke å prø­ve å over­be­vi­se de and­re i stu­dio, men å hen­ven­de seg til seerne:

Der­for så jeg rett i kame­ra­et med rødt lys som vis­te at det var dét som ble brukt og hen­vend­te meg direk­te til vel­ger­ne. TV-pro­du­sen­ten byt­tet sta­dig kame­ra, men jeg flyt­tet hele tiden blik­ket til det kame­ra som til enhver tid lys­te, stikk i strid med instruk­se­ne som gikk ut på at vi skul­le «glem­me» kame­ra­ene. Sånt slud­der, det er jo seer­ne som tel­ler![5]

Noen stor inno­va­sjon var ikke det­te: Sve­ri­ges stats­mi­nis­ter Tage Erlan­der vend­te seg like mye til pub­li­kum der ute som til inter­vjue­ren, da han ble inter­vju­et av på TV så tid­lig som 1961. Men da var det lands­fa­de­ren som tal­te, ikke den ambi­siø­se nykommeren.

Medie­ne var dom­me­re på veg­ne av folket:

En menings­må­ling i VG etter­på vis­te at jeg ble ansett for å være den som kom best ifra parti­le­der­de­bat­ten og nest best i TV-utspør­rin­gen. Frem­skritts­par­ti­et ble bedømt som det par­ti som had­de gjen­nom­ført den bes­te valg­kam­pen, og da var det jo ingen grunn til at vi ikke skul­le være for­nøyd.[6]

Hagen had­de for­stått at et TV-inter­vju er en kon­struk­sjon eller iscene­set­tel­se foran pub­li­kum som TV ikke skul­le ha all kon­troll over.

Rebellen til høyre

Hagen var det venstre­si­den ald­ri fikk til­ba­ke etter Finn Gus­tav­sen; en par­la­men­ta­risk rebell med for­mat. Han var også en moder­ne medie­venn­lig leder som per­soni­fi­ser­te popu­lis­men og libe­ra­lis­men. I førs­te rek­ke sto popu­lis­tis­ke trekk, for­stått som en kon­stant per­son­lig over­våk­ning av det som rør­te seg i folke­dy­pet led­sa­get av stra­te­gi­er for hvor­dan par­ti­et kan dra nyt­te av dem. Inn­vand­rings­te­ma­et var en res­surs han kun­ne trek­ke på etter behag i valg­kam­pe­ne, gjer­ne kob­let til sosialpolitikken.

NRK og TV 2 var det man kan kal­le Hagens pseu­do-mot­stan­de­re. Nett­opp for­di kana­le­ne var så vik­ti­ge for par­ti­et var deres behand­ling et kon­stant sårt punkt. For Hagen ble ikke NRK bed­re etter at høyre­man­nen John G. Ber­nan­der over­tok som kring­kas­tings­sjef: ”De sosia­lis­tis­ke pro­gram­ska­per­ne kun­ne ufor­trø­dent fort­set­te som poli­tis­ke propagandavirksomhet.”

Iføl­ge Hagen benyt­tet NRK-fol­ke­ne sys­te­ma­tisk biter av leng­re inter­vju­er med ham der han etter man­ge spørs­mål sva­rer kor­te­re og enk­le­re på mind­re vik­ti­ge ting, slik at han frem­sto i ufor­del­ak­tig lys. Det sam­me gjel­der klipp fra inn­leg­ge­ne hans i Stor­tin­get. De sva­kes­te argu­men­te­ne i en sak trek­kes frem. Hagen skri­ver at det er hen­sik­ten, og også at tak­tik­ken er den mot­sat­te når det gjel­der folk fra Arbei­der­par­ti­et og SV:

Da pluk­ker de ut de bes­te sva­re­ne og argu­men­te­ne, og nyhets­re­por­ter eller nyhets­opp­le­ser i stu­dio leg­ger på posi­ti­ve karak­te­ris­tik­ker og inn­led­nin­ger. Når en stats­råd i en sosia­lis­tisk regje­ring vars­ler et eller annet ini­tia­tiv, sier nyhets­opp­le­se­ren ofte at «stats­rå­den vil alle­re­de», «stats­rå­den gri­per tak i saken, og vars­ler til­tak» og «stats­rå­den rea­ge­rer øye­blik­ke­lig og tar en rask avgjø­rel­se». Når det er snakk om en bor­ger­lig regje­ring, bru­kes føl­gen­de for­mu­le­rin­ger om iden­tis­ke saker: «stats­rå­den vil ikke før tid­ligst», «stats­rå­den er tvun­get til å vur­de­re uli­ke til­tak», og: «stats­rå­den er pres­set og avvi­ser ikke mulig­he­ten for utred­ning av muli­ge tiltak.

På den måten er NRKs pre­sen­ta­sjon iføl­ge Hagen med på å sty­re hvil­ken opp­fat­ning folk får av en sak og av poli­ti­ker­ne i de uli­ke par­ti­ene. Det vir­ker som om det ikke fin­nes en enes­te jour­na­list til høy­re for Ap, og i alle fall ingen med sym­pa­ti for FrP. «Det er min ærbø­di­ge påstand at had­de nors­ke jour­na­lis­ter vært nøy­tra­le eller had­de hatt sam­me syn på oss som de har på SV, vil­le ikke FrP vært unna langt rent fler­tall på Stor­tin­get.»[7] Hagen til­leg­ger alt­så jour­na­lis­tik­ken ikke liten poli­tisk inn­fly­tel­se på vel­ger­ne. TV 2 er ikke så mye bed­re enn NRK, etter Hagens mening, med den for­skjell at kana­len er en Høy­re-kanal, med pro­gram­le­der Odd­var Sten­strøm som «Høy­re-ypperste­prest.»

Dels er han arg på de sosia­lis­tis­ke jour­na­lis­te­ne i NRK og Høy­re-fol­ke­ne i TV 2, men sam­ti­dig mener han at Frem­skritts­par­ti­et har tjent på den dår­li­ge behand­lin­gen. For det and­re er det de men­nes­ke­li­ge og per­son­li­ge side­ne som i sis­te instans tel­ler mest, ikke poli­tis­ke pre­fe­ran­ser. Høyre­man­nen i TV2 Odd­var Sten­strøm er uvi­ten­de og par­tisk, mens sosia­lis­ten Ingolf Håkon Tei­ge­ne var inn­sikts­full og rede­lig og la sine per­son­li­ge poli­tis­ke sym­pa­ti­er til side.

Fra memoa­re­ne til Hagen går det tyde­lig frem at Hagen mener at jour­na­lis­tik­ken svært ofte sty­res etter per­son­li­ge pre­fe­ran­ser. Når Hagen møter mot­bør på TV er det ikke for­di pro­gram­le­der­ne prø­ver å lage (det de mener er) godt TV, men for­di de per­son­lig vil straf­fe FrP. I sine memoa­rer avslut­ter Hagen sin hud­flet­ting av fjern­sy­nets repor­te­re og debatt­sen­din­ger på prakt­fullt og para­dok­salt vis: ”Para­no­id fra tid til annen? Ja selv­sagt. Hvor­dan skul­le jeg ellers ha over­levd blant annet NRKs ved­va­ren­de ned­rak­king og for­føl­gel­se i debatt­pro­gram­mer gjen­nom noen årti­er?”[8]

Et eksem­pel på en popu­lis­tisk krus­ning var debat­ten rundt begre­pet ’snil­lis­men’ i 1991. Anders Lan­ge brak­te ordet inn i norsk poli­tisk ord­for­råd, og det ble så benyt­tet av Carl I. Hagen. Det ble all­ment kjent gjen­nom Rune Ger­hard­sens bruk av det i ’snil­lisme­de­bat­ten’ i 1991, før det døde ut. ’Snil­lis­me’ vis­te til en mis­for­stått vel­ferds­stats-tenk­ning; over­dre­ven bruk av trygde­ord­nin­ger som med­før­te ledig­gang, lat­skap og trygde­mis­bruk. Hagen var ikke glad for at Ger­hard­sen i Oslo Arbei­der­par­ti erob­ret begre­pet og debat­ten, og opp­lagt tjen­te på det.

Populisme

Hos Anders Lan­ge ses en viss for­bin­del­se til EU-kam­pen og det som kal­les popu­lis­me hos Ottar Brox: en mot­stand neden­fra og fra utkant­e­ne mot sen­tra­lis­me og byrå­kra­ti. Men det er nok­så mis­vi­sen­de å kal­le FrP ene og ale­ne et popu­lis­tisk par­ti for­di det under­kjen­ner at FrP had­de og har noen kon­se­kven­te ideo­lo­gis­ke per­spek­ti­ver. Popu­lis­me er sna­re­re en (anti-) poli­tisk og ikke-ideo­lo­gisk idé par­ti­et trek­ker mer eller mind­re på. Det fas­te popu­lis­tis­ke trek­ket er under­strek­nin­gen av folke­av­stem­ning for å avgjø­re vik­ti­ge spørs­mål. Man skal hel­ler ikke glem­me at Hagen var mer opp­tatt av det kon­sti­tu­sjo­nelt kor­rek­te enn man­ge rundt ham. Han var en førs­te­rangs par­la­men­ta­ri­ker, og vant respekt for det langt uten­for eget parti.

Fran­cis Fukuy­a­ma skri­ver at popu­lis­me i dag er en merke­lapp som det poli­tis­ke sen­trum set­ter på nye fol­ke­li­ge bøl­ger på venst­re og høy­re side som de ikke liker.[9] Slik har det vært len­ge. Popu­lis­me er kjenne­teg­net ved at den mang­ler et dype­re ideo­lo­gisk grunn­lag, men fes­ter seg desto mer på umid­del­ba­re irri­ta­sjo­ner og bekym­rin­ger, kan­skje for­dom­mer. Den går mot sta­tus quo uten all­tid å si hva den vil set­te iste­den. Der­for ankla­ges den for util­bør­lig for­enk­ling av sam­fun­nets utford­rin­ger. Popu­lis­men kan betrak­tes som sub­sti­tutt for ideo­lo­gi, det ideo­lo­gis­ke erstat­tes med at man erklæ­rer seg lyt­ten­de til stem­nin­ger i fol­ket, som kan­skje er både inkon­se­kven­te og kort­sik­ti­ge. Hva man­ge kri­ti­ke­re ikke får med seg er at popu­lis­men også er en klasse­ba­sert form for protest.

Hva man­ge kri­ti­ke­re ikke får med seg er at popu­lis­men også er en klasse­ba­sert form for protest.

Frem­skritts­par­ti­et lyt­tet mer til stem­nin­ger i folke­dy­pet enn and­re par­ti­er, men til­løp kan man også lett se hos and­re lede­re som Lars Spon­heim, Anne Enger Lahn­stein og Erik Sol­heim. For­di den er sterkt knyt­tet til den poli­tis­ke lede­rens frem­tre­den i den offent­li­ge mening, kan popu­lis­men frem­mes fra alle poli­tis­ke posi­sjo­ner, selv om noen er mer og mind­re (Ap, Høy­re) egnet enn and­re. Det poli­tis­ke er ikke så sen­tralt som dis­tink­sjo­nen – mot­set­nin­gen — som leg­ges an for å tol­ke en poli­tisk situa­sjon. Popu­lis­me inne­bæ­rer at man mar­ke­rer en for­skjell mel­lom poli­tikk og folk og at man tar fol­kets side. Det er en spe­si­ell vink­ling på demo­kra­ti­et, der det rik­ti­ge er å lyt­te direk­te til fol­kets røst. Nett­opp basert på avstan­den mel­lom den offent­li­ge mening og befolk­nin­gen kan den­ne dis­tink­sjo­nen trek­kes frem, og man kan ta den para­dok­sa­le posi­sjo­nen det er å ta par­ti for befolk­nin­gen i den offent­li­ge mening. Fol­ket eller vel­ger­ne som begre­per eller ide­er opp­vur­de­res som den part man må lyt­te til, på bekost­ning av en poli­tikk uten kon­takt med gras­rota. Som Anne Enger Lahn­stein sa i et ord­skif­te om EØS-avta­len i 1992:

Jeg vil gjer­ne bidra med folke­opp­lys­ning. Det fore­kom­mer meg fra tid til annen meget enk­le­re uten­for den­ne sal, hvor det er mye sunt vett, enn inne i den­ne sal, hvor det sto­re fler­tall er fik­sert på EF-tenk­ning, på EFs ind­re mar­ked og de fire fri­he­ter.[10]

Det anti-par­la­men­ta­ris­ke ele­men­tet er i førs­te rek­ke en reto­risk ven­ding benyt­tet på beg­ge sider av det poli­tis­ke spekt­ret som skal redu­se­re avstan­den til ’fol­ket’. I et moder­ne demo­kra­ti kan det­te kor­tet all­tid benyt­tes for så vidt som det all­tid vil være avstand mel­lom poli­tisk eli­te og befolk­ning. Popu­lis­me er et demo­krati­kort og som sådan uan­gri­pe­lig. Med det stats­bæ­ren­de og admi­ni­stra­ti­ve Ap, lå vei­en åpen for appel­ler om, og til fol­ket fra venst­re, høy­re og fra sen­trum. Med jevn­li­ge opp­slag om poli­tis­ke pri­vi­le­gi­er og skan­da­ler som under­stre­ker poli­tik­kens avstand fra fol­ket, byr anled­nin­gen seg til å tale for og på veg­ne av folke­vet­tet, av den sun­ne for­nuft, for­stått som noe fra­væ­ren­de i poli­tik­ken. Mer struk­tu­rel­le årsa­ker meld­te seg på bak­grunn av glo­ba­li­se­rin­gens effek­ter på nær­mil­jø­et, som fol­kets poli­ti­ker – anti­po­li­ti­ke­ren – kan berø­re som selve vir­ke­lig­he­ten, fol­kets vir­ke­lig­het. Den frem­stil­ler seg som antielitis­tisk, til dels anti-poli­tisk, og den gjør det i den offent­li­ge mening, foran pub­li­kum. Når aktø­rer føl­ger opp med krav om folke­av­stem­nin­ger kan man si at popu­lis­men omset­tes til poli­tisk strategi.

Popu­lis­me (som ikke er noen -isme) er intet nytt under solen, men fikk en opp­sving da TV ble den opp­lag­te kana­len mel­lom poli­ti­ker og folk. Fjern­sy­net lå til grunn for Anders Lan­ges kjen­te posi­tur og det gode val­get i 1973. Carl I. Hagen benyt­tet TV-medi­et sys­te­ma­tisk og gjen­nom­tenkt gjen­nom hele sin lan­ge kar­rie­re. Men også Dag­bla­det og VG repre­sen­ter­te en form for popu­la­ri­se­ring av poli­tik­ken som kun­ne sam­men­fal­le med Hagens popu­lis­tisk inn­pak­ke­de bud­skap. Hagens kraf­ti­ge kri­tikk av jour­na­lis­ter i TV og pres­sen gjen­spei­ler nett­opp hans ster­ke inter­es­se for, og fokus på medie­ne, og hans nes­ten ana­ly­tis­ke syn på hvor­dan de fun­ge­rer i uli­ke situa­sjo­ner. Han så og utnyt­tet har­mo­ni­en mel­lom eget bud­skap og medie­nes logikk.

Det van­li­ge mot­ar­gu­men­tet for­fek­tes slik av Kjell Mag­ne Bondevik:

Carl I. Hagen har en vel­ut­vik­let nese for hva som rører seg ute blant folk, har avi­se­ne ofte skre­vet. […] Men skal det være målet med poli­tik­ken? For meg drei­er poli­tikk seg først og fremst om å ha ide­er og visjo­ner for sam­funns­ut­vik­lin­gen og søke opp­slut­ning om dem.[11]

Også det had­de Hagen, men plan­tet i øko­no­misk libe­ra­lis­me og en viss kon­ser­va­tis­me, og sta­dig mer pragmatisme.

Hagen kun­ne også benyt­te and­res offent­li­ge utsagn på inno­va­ti­ve måter: Som et mot­an­grep i de man­ge ankla­ge­ne om rasis­me og frem­med­fiendt­lig­het i valg­kam­pen 1997 kom Hagen med utta­lel­ser som vak­te bestyr­tel­se: «Bare et sam­funn uten etnis­ke mino­ri­te­ter er et sam­funn i har­mo­ni.» Og: «rasis­men vokser med kvad­ra­tet av mino­ri­te­te­ne.»[12] Medie­ne og poli­ti­ke­re gikk ber­serk, skri­ver Hagen, men han men­te at han had­de lurt dem alle. For utsag­ne­ne var pluk­ket fra Jo Ben­kows bok «Det ellev­te bud» fra 1994. Ben­kow ble ikke glad og i medie­ne ble Hagen beskyldt for å mis­bru­ke Ben­kows bok.

Flør­tin­gen med frem­med­skep­ti­sis­men ved val­ge­ne gjen­tok seg for­di det vir­ket. Sam­ti­dig dem­met det tro­lig opp for mer brun­sjat­ter­te poli­tis­ke strøm­nin­ger. Nyfa­scis­men og hard­line høyre­po­pu­lis­me a la Sve­ri­ge­de­mo­kra­ter­na fei­er over Euro­pa, men har ikke fun­net fes­te i Nor­ge. Tak­ket være Carl I. Hagen?

Referanser

[1] Anders Lan­ge, Saga Kino, 8. april 1973:

[2] Bekke­mel­lem, Kari­ta «Mitt røde hjer­te» 2009, 114.

[3] Sol­heim, Erik «Nær­me­re», 1999, 111.

[4]Bjørk­lund Tor, «Norsk popu­lis­me fra Ottar Brox til Carl I. Hagen». Nytt Norsk Tids­skrift/3 2004.

[5]Hagen Carl I. «Ærlig­het varer lengst» 1984, 309.

[6]Hagen, Carl I.» Ærlig­het varer lengst» 1984, 310.

[7]Hagen, Carl I.» Ærlig talt» 2007, 269.

[8]Hagen, Carl I. «Ærlig talt» 2007, 273.

[9] Fukuy­a­ma, Fran­cis: Ame­ri­can Poli­ti­cal Decay or Renew­al?, For­eign Affairs July/August 2016.

[10]Her fra Mad­sen Ole Mot­straums 2001, 239.

[11]Bon­de­vik, Kjell Mag­ne «Et liv i spen­ning» 2006, 518.

[12]Hagen, Carl I.» Ærlig talt» 2007, 303.

TEMA

P

olitisk
kommun
ikasjon

40 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen