Moralens voktere: Fremskrittspartiet og kommentariatet

Den årlige medieundersøkelsen har gang på gang vist at journalister svært sjelden krysser av for Frp før de legger stemmeseddelen i valgurnen. Betyr dette at journalistene er særlig ute etter partiet i forbindelse med politiske skandaler?

Frem­skritts­par­ti­ets for­hold til nors­ke jour­na­lis­ter kan vans­ke­lig beskri­ves som rosen­rødt. Nylig gikk fiskeri­mi­nis­ter Per Sand­berg (Frp) ut på sin Face­bo­ok-side og kal­te iTromsø-jour­na­list Jørn Myreng for en «dritt­sekk». Sand­berg var ikke for­nøyd med spørs­må­le­ne Myreng stil­te under et inter­vju.

Det­te var and­re gang på under én uke at den­ne beteg­nel­sen ble frem­satt mot en jour­na­list fra Frp-hold; bare noen dager før utkom tid­li­ge­re arbeids­mi­nis­ter, Robert Eriks­son (Frp), med boken «Bare gjør det – tro­fast rebell for Siv og Erna», hvor han beteg­net VGs jour­na­list Eirik Mosve­en som en «hyene, idiot og dritt­sekk».

«Grafsende» journalister

Den senes­te tids mis­hags­yt­rin­ger fra Frp-hold er imid­ler­tid ikke nye av tiden. Sna­re­re tvert imot har man opp igjen­nom åre­ne sett at Frp ved fle­re anled­nin­ger har hev­det at medie­ne er ute etter dem. Den­ne påstan­den er sær­lig blitt frem­satt i for­bin­del­se med poli­tis­ke skan­da­ler.

Under skan­da­li­se­rin­gen av Trond Birke­dal i 2011, gikk parti­le­der Siv Jen­sen og nest­le­der Per Sand­berg hardt ut mot medie­ne og ankla­get dem for å «graf­se» og for­hånds­døm­me Birke­dal (tv2.no 24.03.11). Medie­nes dek­ning av Frp ble også gjen­stand for debatt i august 2011 da Frp-poli­ti­ker­ne Aina Ste­ner­sen og Bra­ge Bak­li­en i en kro­nikk i Dagens Nærings­liv (17.08.11) tok til ordet for en norsk ver­sjon av Fox News, som kun­ne bidra til å gi en mer balan­sert dek­ning av den poli­tis­ke høyre­si­den. I kro­nik­ken hev­det de blant annet at norsk pres­se er venstre­dreid i poli­tis­ke spørs­mål, og at det føres en valg­kamp mot Frp i medie­ne.

Kri­tik­ken ble blant annet basert på den årli­ge medie­un­der­sø­kel­sen, gjen­nom­ført av Respons Ana­ly­se på opp­drag fra Nor­dis­ke Medie­da­ger, som vis­te at kun 1 pro­sent av nors­ke jour­na­lis­ter vil­le stemt på Frp «der­som det var stor­tings­valg i mor­gen». Fra 2005–2016 har svar­pro­sen­ten til det­te spørs­må­let variert fra 1 til 5 pro­sent. Man kan med and­re ord trygt slå fast at nors­ke jour­na­lis­ter svært sjel­den krys­ser av for Frp før de leg­ger stem­me­sed­de­len i valg­ur­nen.

Frp har ved gjentatte anledninger hevdet at mediene er ute etter dem. Faksimile nrk.no 22.09.11.

Frp har ved gjen­tat­te anled­nin­ger hev­det at medie­ne er ute etter dem. Fak­si­mi­le nrk.no 22.09.11.

Der­imot har Arbei­der­par­ti­et (30–43 %), Sosia­lis­tisk Venstre­par­ti (11–32 %), Venst­re (6–20 %) og Høy­re (10–24 %) vist seg som jour­na­lis­te­nes favo­ritt­parti­er i peri­oden 2005–2016. Den årli­ge medie­un­der­sø­kel­sen har der­med vist seg å kas­te vann på møl­la til for­småd­de Frp-poli­ti­ke­re som hev­der at medie­ne er venstre­drei­de. Men betyr jour­na­lis­te­nes poli­tis­ke pre­fe­ran­ser at medie­ne er sær­lig ute etter å ta par­ti­et?

Er mediene ute etter Frp?

På bak­grunn av Frps spo­ra­dis­ke, men like fullt gjen­tat­te, ankla­ger om at «medie­ne er ute etter dem», bestem­te jeg meg for å under­sø­ke hvor­vidt man kan fin­ne en tendens til at Frp-poli­ti­ke­re for­skjells­be­hand­les sam­men­lig­net med poli­ti­ke­re i Arbei­der­par­ti­et i for­bin­del­se med poli­tis­ke skan­da­ler. Det­te er tema for min mas­ter­opp­ga­ve (se tekst­boks). Jeg valg­te å under­sø­ke pro­blem­stil­lin­gen innen­for kom­men­tar­jour­na­lis­tik­ken, da den er blant de mest sub­jek­ti­ve uttrykk man vil fin­ne i en avis.

Mas­ter om poli­tis­ke skan­da­ler

  • Artik­ke­len tar utgangs­punkt i for­fat­te­rens mas­ter­opp­ga­ve, «Mora­lens vok­te­re? En kva­li­ta­tiv ana­ly­se av poli­tisk kom­men­tar­jour­na­lis­tikk i Dag­bla­det og VG i for­bin­del­se med seks poli­tis­ke skan­da­ler
  • Fag­lit­te­ra­tu­ren om poli­tis­ke skan­da­ler frem­hol­der kom­men­ta­to­re­nes morals­ke for­døm­mel­se som et sær­skilt kjenne­tegn for medie­dek­nin­gen av poli­tis­ke skan­da­ler.
  • Mas­ter­opp­ga­ven under­sø­ker hvor­vidt poli­ti­ke­re fra Frp blir kraf­ti­ge­re moralsk for­dømt enn poli­ti­ke­re fra Ap av kom­men­ta­to­re­ne i for­bin­del­se med poli­tis­ke skan­da­ler.
  • De under­søk­te skan­da­le­ne tyder på at det ikke all­tid er Frp-poli­ti­ker­nes norm­brudd per se som blir kraf­tig for­dømt, men hel­ler det fak­tum at Frp som par­ti har hatt man­ge skan­da­ler, og at dis­se ved fle­re anled­nin­ger har blitt hånd­tert ved bruk av aggres­si­ve for­svars­stra­te­gi­er.

Vide­re fant jeg det mest hen­sikts­mes­sig å sam­men­lig­ne med Arbei­der­par­ti­et for­di det er det enes­te par­ti­et innen­for den såkal­te «venstre­blok­ken» på den poli­tis­ke høy­re-venstre­ak­sen i Nor­ge som i stør­rel­ses­or­den er sam­men­lign­bart med Frp. Frp har dess­uten til sta­dig­het påpekt medie­nes kob­ling til venstre­si­den, og da i sær­de­les­het Arbei­der­par­ti­et. Blant annet har Frps tid­li­ge­re for­mann, Carl I. Hagen, siden 1980-tal­let ved fle­re anled­nin­ger omtalt NRK som «ARK – Arbei­der­par­ti­ets riks­kring­kas­ting».

Seks politiske skandaler

Ana­ly­sen base­rer seg på dek­nin­gen av seks poli­tis­ke skan­da­ler.

Manue­la Ramin-Osmund­sen (Ap) var bar­ne- og like­stil­lings­mi­nis­ter da hun i 2008 valg­te å ikke for­len­ge barne­om­bud Rei­dar Hjer­manns åre­mål, men hel­ler anset­te juris­ten Ida Hjort Kraby. Det­te før­te til spe­ku­la­sjo­ner i medie­ne om hvor­vidt det lå poli­tis­ke årsa­ker bak avgjø­rel­sen (VG 10.02.08). Da det kom frem opp­lys­nin­ger om at Osmund­sen had­de pri­vat omgang med det nye barne­om­bu­det, begyn­te saken å utvik­le seg til en skan­da­le. Osmund­sen benek­tet påstan­de­ne om et nært kjenn­skap, men den påføl­gen­de uken kom det sta­dig ny infor­ma­sjon i medie­ne om pri­va­te sam­men­koms­ter. Da det til slutt kom frem at Osmund­sen skul­le ha løy­et til davæ­ren­de stats­mi­nis­ter, Jens Stol­ten­berg, om detal­jer i anset­tel­ses­pro­ses­sen, ble hun nødt til å trek­ke seg fra stil­lin­gen (Vg.no 14.02.08).

I 2008 avslør­te VG at stor­tings­re­pre­sen­tant Saera Khan (Ap) had­de så høye mobil­reg­nin­ger at stor­tings­pre­si­den­ten grep inn og krev­de at hun måt­te beta­le dem selv. Avslø­rin­gen var et ledd i at VG over en peri­ode had­de satt et kri­tisk søke­lys på det de men­te var mang­len­de åpen­het fra Stor­tin­get, her­under at Stor­tin­get hem­me­lig­holdt hvil­ke stor­tings­re­pre­sen­tan­ter som had­de fått var­sel om for høye mobil­reg­nin­ger (VG 24.09.08). Khan vil­le først ikke avslø­re belø­pet, og hev­det reg­nin­ge­ne var høye for­di hun had­de ringt kjæ­res­ten sin som var spe­sial­sol­dat i utlan­det. Det­te ble demen­tert av For­sva­ret. Til slutt kom det frem at hun had­de ringt spå­ko­ner for fle­re hundre­tu­sen kro­ner, og saken end­te med at Khan ikke tok gjen­valg (Aftenposten.no 10.10.08).

Roger Inge­brigt­sen (Ap) var stats­sek­re­tær og første­kan­di­dat på Troms Aps nomi­na­sjons­lis­te til stor­tings­val­get da Arbei­der­par­ti­et sen­tralt i 2012 ble vars­let om at Inge­brigt­sen på et tid­li­ge­re tids­punkt had­de hatt et for­hold til en 17 år gam­mel jen­te i par­ti­et. Den­ne skan­da­len skil­ler seg fra de and­re for­di Inge­brigt­sen selv gikk ut med avslø­rin­gen via sin Face­bo­ok-side. Han bekla­get og trakk seg fra alle verv (Vg.no 30.11.12). Sene­re kom det frem at det var Ton­je Bren­na, som var sam­bo­er med Inge­brigt­sens mot­kan­di­dat Mar­tin Hen­rik­sen, som had­de vars­let (Aftenposten.no 01.12.12). Dek­nin­gen av skan­da­len bar der­for preg av spe­ku­la­sjo­ner om hvor­vidt avslø­rin­gen var en plan­lagt dritt­pak­ke.

Trond Birke­dal (Frp) ble i 2011 arres­tert og mis­tenkt for å ha smug­fil­met unge gut­ter på badet sitt. Sene­re ble sik­tel­sen utvi­det til å gjel­de sek­su­ell omgang med en mindre­årig gutt (Dag­bla­det 23.03.11). Frp-ledel­sen nek­tet først kjenn­skap til saken, men sene­re kom det frem at de had­de kjent til påstan­de­ne mot Birke­dal uten å vars­le ver­ken poli­ti­et eller gut­tens for­eld­re (Vg.no 24.03.11). Par­ti­ets krise­hånd­te­ring var der­med et sen­tralt ele­ment i den­ne skan­da­len. Birke­dal ble sene­re dømt til syv måne­ders feng­sel for dis­se for­hol­de­ne (Vg.no 17.10.12).

VG avslør­te i 2006 at stor­tings­re­pre­sen­tant og nest­le­der i Frp, Per Sand­berg, iføl­ge fle­re stor­tings­re­pre­sen­tan­ter had­de vært syn­lig alko­hol­på­vir­ket på Stor­tin­gets taler­stol. Sand­berg inn­røm­met selv at han had­de druk­ket tre ake­vitt og en øl på en jule­av­slut­ning, men benek­tet at han føl­te seg full. Sand­berg og Siv Jen­sen hev­det at han var utsatt for en sverte­kam­pan­je av ano­ny­me stor­tings­kol­le­ger og medie­ne (Vg.no 14.12.06). I peri­oden som fulg­te ble Sand­bergs gam­le syn­der truk­ket frem på avi­se­nes for­si­der; skri­ve­ri­er om at han var dømt for råkjø­ring og for å ha skal­let ned en asyl­sø­ker på nach­spiel (Adressa.no 14.12.06). Skan­da­len døde ut etter en peri­ode, og Sand­berg beholdt sine verv.

I 2012 avslør­te TV 2 at stor­tings­re­pre­sen­tant Bård Hoks­rud (Frp) had­de brutt sex­kjøps­lo­ven i for­bin­del­se med en tur til Riga sam­men med tre FpU-poli­ti­ke­re. TV 2 had­de fått vite på for­hånd at Hoks­rud kan­skje kom til å bry­te norsk lov under opp­hol­det, og fulg­te etter med skjult kame­ra. Hoks­rud inn­røm­met og bekla­get saken umid­del­bart, og trakk seg fra sine Frp-verv. Politi­et­ter­forsk­nin­gen resul­ter­te i en bot på 25.000 kro­ner, og Hoks­rud ble der­med den førs­te nord­man­nen som ble bøte­lagt for sex­kjøp i utlan­det (Vg.no 25.09.11).

Man skal ikke lyge

Da lit­te­ra­tu­ren ved­rø­ren­de poli­tis­ke skan­da­ler frem­hol­der kom­men­ta­to­re­nes morals­ke for­døm­mel­se som et sær­skilt kjenne­tegn for medie­dek­nin­gen av poli­tis­ke skan­da­ler, bestem­te jeg meg for å benyt­te nett­opp morals­ke eva­lu­e­rin­ger av poli­ti­ker­nes norm­brudd som et mål på even­tu­ell for­skjells­be­hand­ling. I ana­ly­sen av kom­men­tar­ar­tik­le­ne iden­ti­fi­ser­te jeg hvil­ke ver­di­er som lå til grunn for de morals­ke eva­lu­e­rin­ge­ne.

Dis­se ver­di­ene vis­te seg hoved­sa­ke­lig å være all­menn­men­nes­ke­li­ge leve­reg­ler som de fles­te vil kun­ne enes om og rela­te­re til dag­lig­li­vet på tvers av kjønn, alder og sosi­al bak­grunn. Ver­di­er som at man ikke skal lyge, at man skal ta ansvar for egne feil og ikke skyl­de på and­re, og at man ikke skal mis­bru­ke and­res til­lit, ble gjen­nom­gå­en­de brukt for å mora­li­se­re over poli­ti­ker­nes norm­brudd. Mar­tin Eide har tid­li­ge­re skre­vet om hvor­dan popu­lær­avi­se­ne all­menn­men­nes­ke­lig­gjør poli­ti­ker­nes norm­brudd i dek­nin­gen av poli­tis­ke skan­da­ler:

Popu­læ­r­jour­na­lis­tik­ken spil­ler gjer­ne en leden­de rol­le i for­mid­lin­gen av skan­da­ler, og i all­menn­menns­ke­lig­gjø­rin­gen av dem. Et melo­dra­ma­tisk jour­na­lis­tisk reper­toar spil­ler seg i sli­ke saker ut med stor kraft og tyde­lig­het. Her er ster­ke følel­ser og rike doser med all­menn­men­nes­ke­lig patos og iden­ti­fi­ka­sjons­kraft. Her står hel­ter mot skur­ker, dyder mot las­ter, dåder mot udå­der (Eide 2001: 23–24).

Mora­li­se­rin­gen over brudd på all­menn­men­nes­ke­li­ge leve­reg­ler er et effek­tivt virke­mid­del når popu­lær­avi­ser per­soni­fi­se­rer og dra­ma­ti­se­rer poli­ti­ker­skan­da­ler som melo­dra­ma og såpe­ope­ra. Det­te får nem­lig — iføl­ge Est­her Pol­lack — den virk­nin­gen at pub­li­kum føler seg indig­nert.

Når det for eksem­pel mora­li­se­res over at Manue­la Ramin-Osmund­sen har løy­et for og mis­brukt Jens Stol­ten­bergs til­lit, er det lett å føle seg indig­nert på Stol­ten­bergs veg­ne. Det er med and­re ord den per­son­li­ge mora­len som står i fokus. Det ble også – sær­lig i skan­da­li­se­rin­gen av Osmund­sen – mora­li­sert over gene­rel­le ver­di­er som knyt­ter seg til men­nes­ke­li­ge egen­ska­per ved­rø­ren­de fag og arbeids­felt, som for eksem­pel at lede­re må være seg sitt ansvar bevisst.

Mora­li­se­ring over ver­di­er av en slik art had­de imid­ler­tid en mar­gi­nal fore­komst, sam­men­lig­net med mora­li­se­rin­gen over poli­ti­ker­nes per­son­li­ge karak­ter.

Forskjellsbehandling?

Blir så skan­da­li­ser­te poli­ti­ke­re fra Frem­skritts­par­ti­et kraf­ti­ge­re moralsk for­dømt enn skan­da­li­ser­te poli­ti­ke­re fra Arbei­der­par­ti­et? Sva­ret på det­te er ja, men bil­det er like­vel ikke enty­dig.

Manue­la Ramin-Osmund­sen var den av Ap-poli­ti­ker­ne som fikk kraf­tigst med­fart i form av at mora­li­se­rin­ge­ne – som var ret­tet både mot hen­nes per­son­li­ge karak­ter og hen­nes kom­pe­tan­se som poli­ti­ker – tok form av å være et rent karak­ter­drap. I kjer­nen av kri­tik­ken sto hen­nes påståt­te «løg­ner» og «svik» mot davæ­ren­de stats­mi­nis­ter Jens Stol­ten­berg. Føl­gen­de morals­ke eva­lu­e­rin­ger er typis­ke for hvor­dan kom­men­ta­to­re­ne i VG og Dag­bla­det trek­ker både hen­nes karak­ter og kom­pe­tan­se i tvil:

At hun for­søk­te å skju­le det nære bån­det til Kraby, vil for all­tid hen­ge ved hen­ne. Hun vil all­tid hef­te for at hun er en per­son som ikke for­tel­ler hele sann­he­ten (VG 14.02.08).

Stats­rå­den had­de fått lov til å svøm­me ale­ne på dypt vann i fle­re dager, men til slutt var Stol­ten­berg nødt til å gri­pe inn og red­de hen­ne inn på grun­na. Hun frem­sto like­vel ikke som ren­vas­ket (Dag­bla­det 14.02.08).

Løgn sto også sen­tralt i kom­men­ta­to­re­nes mora­li­se­ring over Birke­dal-saken, og det­te til og med før det var avslørt at Frp-ledel­sen fak­tisk had­de løy­et om sitt kjenn­skap til saken:

Jen­sen [Siv] har selv en his­to­rie i en 10 år gam­mel sak. Den gang løy hun så det rant av hen­ne om hva hun had­de visst om sex-skan­da­len i Tele­mark (VG nett 23.03.11).

Her er det inter­es­sant at VG mora­li­se­rer over løgn ved å vise til skan­da­li­se­rin­gen av Ter­je Søvik­nes. På den­ne måten bru­ker VG par­ti­ets his­to­rie og tid­li­ge­re løg­ner til å leg­ge ram­me­ne for en ny skan­da­le, til tross for at det ennå ikke var avslørt at Frp-ledel­sen had­de kjenn­skap til påstan­de­ne mot Trond Birke­dal da dis­se morals­ke eva­lu­e­rin­ge­ne ble frem­met. Da ska­pes det et bil­de av Siv Jen­sen som en noto­risk løg­ner, selv om man ikke ennå vet med sik­ker­het om hun har løy­et i Birke­dal-saken.

Da det kom frem at Jen­sen fak­tisk had­de løy­et, ble det i liten grad mora­li­sert over det­te. Da skif­tet kom­men­ta­to­re­ne fokus til moralsk for­døm­mel­se av Frp-ledel­sens ego­is­me, i form av å set­te sine egne inter­es­ser først. Føl­ge­lig ble det også frem­holdt brudd på verdi­opp­fat­nin­gen om at man skal ver­ne om de sva­ke, da Frp frem­met sine egne inter­es­ser på bekost­ning av de unge gut­te­ne som men­te seg mis­brukt av Trond Birke­dal, for eksem­pel:

Hva gjor­de ledel­sen i lov- og orden­par­ti­et? Med Søvik­nes­sa­ken i min­ne, gikk de grun­dig inn i saken? Tok de kon­takt med poli­ti­et? Nei, ikke engang med 15-årin­gens for­eld­re. De valg­te å tro Birke­dal på hans ord, mens 15-årin­gen ble over­latt til seg selv […] (Dag­bla­det 26.03.11).

Det hand­ler kun om å beskyt­te seg selv og par­ti­et. Par­ti­et vir­ker vik­ti­ge­re enn unge men­nes­ker som kan ha opp­levd noe vondt eller ekkelt i en Frp-sam­men­heng (VG 25.03.11).

I til­legg til å for­døm­me norm­brud­det blir også Frps egne ver­di­er holdt imot dem. Da Frp har et sterkt saks­ei­er­skap til jus­tis­po­li­tikk, og såle­des omta­les som «lov- og orden­par­ti­et», vil det opp­fat­tes som svært klan­der­ver­dig at et slikt par­ti unn­la­ter å vars­le om en alvor­lig for­bry­tel­se. Man påpe­ker med and­re ord et brudd på liv og lære.

Her kan det også synes som om kom­men­ta­to­re­ne hen­vi­ser til makt­syke, i den for­stand at man lar målet hel­li­ge mid­le­ne. Frp blir frem­stilt som et par­ti som set­ter opp­slut­ning frem­for enkelt­men­nes­kers skjeb­ne. Det indi­ke­res alt­så at par­ti­et ikke er et fol­kets par­ti eller indi­vid­frem­men­de par­ti, som Frp selv hev­der å være, men sna­re­re et sys­tem som ikke tar hen­syn til dem som befin­ner seg nederst på rang­sti­gen – i det­te til­fel­let de unge gut­te­ne i FpU.

Løgn, løgn og atter løgn

Saera Khan (Ap) ble også tatt i løgn. Til tross for det­te ret­tes mora­li­se­rin­gen i svært liten grad mot Khans per­son og hand­lin­ger. Det­te frem­står som under­lig etter­som de dyre tele­fon­reg­nin­ge­ne til spå­ko­ner kan anses som mis­bruk av fel­les­ska­pe­ts mid­ler, hvil­ket anses som et svært alvor­lig norm­brudd i vel­ferds­sta­ten Nor­ge. Det­te, sam­men med at løgn iføl­ge skan­dale­lit­te­ra­tu­ren anses som et av de mest alvor­li­ge norm­brud­de­ne, gjør at man kun­ne for­ven­tet en kraf­ti­ge­re moralsk for­døm­mel­se av Khan.

Faksimile av Trønder-Avisas forside (15.02.08) dagen etter at Jens Stoltenberg informerte om Manuela Ramin-Osmundsens avgang. I sin nye bok "Min historie" skriver Stoltenberg følgende om saken: "Det var over. Flere ganger hadde Manuela bedyret at hun hadde fortalt alt. Flere ganger kom det fram nye opplysninger. Jeg slo oppgitt fast at dette var veldig alvorlig, og at hun hadde fått mange muligheter til å fortelle. Hun beklaget og beklaget, men det hjalp ikke".

Fak­si­mi­le av Trøn­der-Avi­sas for­si­de (15.02.08) dagen etter at Jens Stol­ten­berg infor­mer­te om Manue­la Ramin-Osmund­sens avgang. I sin nye bok «Min his­to­rie» skri­ver Stol­ten­berg føl­gen­de om saken: «Det var over. Fle­re gan­ger had­de Manue­la bedy­ret at hun had­de for­talt alt. Fle­re gan­ger kom det fram nye opp­lys­nin­ger. Jeg slo opp­gitt fast at det­te var vel­dig alvor­lig, og at hun had­de fått man­ge mulig­he­ter til å for­tel­le. Hun bekla­get og bekla­get, men det hjalp ikke».

Til tross for det­te, plas­ser­te sær­lig Dag­bla­det skan­da­len i en kon­tekst som unn­skyld­te norm­brud­det, da hun ble sam­men­lig­net med «bank­fol­ket som send­te ver­den ut i finans­kri­sen». Det var alt­så ikke så ille det Khan had­de gjort, målt opp mot dis­se bank­fol­ke­nes hand­lin­ger.

Hel­ler ikke VG var sær­lig for­døm­men­de over­for Khan, og plas­ser­te skyl­den for norm­brud­det hos Stor­tin­gets prak­sis ved­rø­ren­de mang­len­de åpen­het om stor­tings­re­pre­sen­tan­te­nes mobil­reg­nin­ger. En mulig for­kla­ring kan være at VG i leng­re tid før avslø­rin­gen had­de satt søke­lys på det de men­te var mang­len­de åpen­het fra Stor­tin­get, og at det ikke var Khans per­son VG var ute etter, men sys­te­met som sådan.

En annen for­kla­ring på at kom­men­ta­to­re­ne for­døm­mer sam­me norm­brudd – løgn – i ulik grad, lig­ger natur­lig­vis i sake­nes alvor­lig­hets­grad. Det er ikke vans­ke­lig å enes om at sek­su­ell omgang med en mindre­årig er mer alvor­lig enn å anset­te bekjen­te, samt å rin­ge spå­ko­ner på skatte­be­ta­ler­nes reg­ning. Som Tor Midt­bø har påpekt: «Det er for­skjell på å få kjeft og å hav­ne i feng­sel», hvil­ket Birke­dal gjor­de i etter­kant av avslø­rin­ge­ne.

Den uli­ke gra­den av moralsk for­døm­mel­se mot de oven­for nevn­te poli­ti­ker­nes løg­ner kan også skyl­des at Khan ikke var blant de mest syn­li­ge stor­tings­re­pre­sen­tan­te­ne, og en mar­gi­nal poli­tisk skik­kel­se sam­men­lig­net med Trond Birke­dal og Manue­la Ramin-Osmund­sen. Birke­dal var der­imot ansett som et stjerne­skudd og et leder­emne for frem­ti­den. Han var den nye vinen i Frp, og man had­de sto­re for­vent­nin­ger til hans poli­tis­ke kar­rie­re. Vide­re var Osmund­sen Nor­ges førs­te inn­vand­rer­stats­råd med utdan­nel­se fra et fransk elite­uni­ver­si­tet. Det var bred medie­dek­ning rundt hen­nes inn­set­tel­se som stats­råd, noe som kan gjø­re fall­høy­den eks­tra stor. En minis­ter­post har også høy­ere sta­tus enn det å sit­te på Stor­tin­get. Det kan for­kla­re at medie­ne er mer for­døm­men­de når stats­rå­der tab­ber seg ut enn når stor­tings­re­pre­sen­tan­ter gjør det sam­me. En slik tolk­ning vil være i tråd med Midt­bøs obser­va­sjon om at en skan­da­les omfang vil vokse pro­por­sjo­nalt med den skan­da­li­ser­te poli­ti­ke­rens sta­tus.

I skan­da­li­se­rin­gen av Roger Inge­brigt­sen (Ap) fant man også de sam­me tenden­se­ne til å foku­se­re på ytre omsten­dig­he­ter som man gjor­de i skan­da­li­se­rin­gen av Saera Khan. Kom­men­ta­to­re­ne mora­li­ser­te hoved­sa­ke­lig over mis­bruk av posi­sjon gene­relt og som sam­funns­pro­blem, og i mind­re grad over Inge­brigt­sen som per­son. Det­te kan imid­ler­tid skyl­des at den­ne saken kom i kjøl­van­net av fle­re lig­nen­de saker, samt at spe­ku­la­sjo­ne­ne om hvor­vidt det­te var en plan­lagt dritt­pak­ke over­skyg­get selve norm­brud­det.

Man skal ta ansvar for egne feil og ikke skylde på andre

Vide­re var ver­di­ene om at man skal ta ansvar for egne feil og lære av dem, og at man ikke skal skyl­de på and­re, sær­lig sen­tra­le i kom­men­ta­to­re­nes morals­ke for­døm­mel­se av Frp-sake­ne. Dis­se rela­te­rer seg til par­ti­ets krise­hånd­te­ring, som gjen­nom­gå­en­de blir vur­dert til å være dår­lig, for eksem­pel:

Sist gang en Frp-prins falt for eget grep, gjor­de parti­le­del­sen vondt ver­re. Den hånd­ter­te saken så fatalt dår­lig at par­ti­et lå nede i leng­re tid (Dag­bla­det 23.03.11).

Siv Jen­sen og hen­nes par­ti er igjen hjem­søkt av en sex­skan­da­le […] Det er kna­pt mulig en gang i teori­en å hånd­te­re det dår­li­ge­re og mer uver­dig enn hva Siv Jen­sen gjor­de den gang (VG 22.03.11).

De morals­ke eva­lu­e­rin­ge­ne er hen­tet fra Birke­dal-saken, og igjen ser man hvor­dan par­ti­ets his­to­rie i form av dår­lig krise­hånd­te­ring i Søvik­nes-saken blir truk­ket inn for å leg­ge ram­me­ne for en ny skan­da­li­se­ring. I både Birke­dal- og Sand­berg-saken ble Frps krise­hånd­te­ring gjen­stand for bety­de­lig mora­li­se­ring, da par­ti­et i for­bin­del­se med dis­se sake­ne gjor­de bruk av en såkalt aggres­siv reto­risk for­svars­stra­te­gi, som inne­bæ­rer å benek­te kjenn­skap til saken eller skyl­de på and­re, i dis­se til­fel­le­ne – medie­ne.

Fag­lit­te­ra­tu­ren om poli­tis­ke skan­da­ler og krise­hånd­te­ring frem­hol­der vik­tig­he­ten av å leg­ge alle kort på bor­det, samt å kom­me med en ufor­be­hol­den unn­skyld­ning. Man bør med and­re ord leg­ge seg padde­flat! Når Frp til sta­dig­het tros­ser en etab­lert sann­het eller norm om hvil­ken krise­stra­te­gi man bør vel­ge i for­bin­del­se med poli­tis­ke skan­da­ler, kan hånd­te­rin­gen der­med opp­fat­tes som ama­tør­mes­sig.

Etter Bård Hoks­ruds tur til Riga ble det imid­ler­tid valgt en annen krise­stra­te­gi: Hoks­rud kom med en ufor­be­hol­den unn­skyld­ning umid­del­bart etter avslø­rin­gen om sex­kjø­pet i Riga. Det­te kan synes å være årsa­ken til at den­ne skan­da­len ble gjen­stand for en mind­re grad av for­døm­mel­se enn de and­re Frp-skan­da­le­ne. Det ble under­stre­ket at Frp had­de lært seg å hånd­te­re sex-skan­da­ler bed­re enn tid­li­ge­re, men like fullt ble det mora­li­sert over at par­ti­et had­de hatt mye å sva­re for.

Det er alt­så en tyde­lig tendens til at Frps his­to­rie, med hen­syn til orga­ni­sa­to­risk pro­fe­sjo­na­li­tet og seriø­si­tet, blir brukt for å pre­ge, defi­ne­re og ram­me inn nye skan­da­ler. Det­te var spe­si­elt tyde­lig i skan­da­li­se­rin­gen som fulg­te Per Sand­bergs opp­tre­den på Stor­tin­gets taler­stol, da man så en lat­ter­lig­gjø­ring av Frps krise­hånd­te­ring:

Til dere som tror det­te er dår­lig hånd­te­ring – dere tar helt feil. Det­te er akku­rat det «Tobias i tår­net» har for­ut­sett: Mas­se opp­merk­som­het vil nett­opp for­ster­ke inn­tryk­ket av at det tråk­kes på en som lig­ger nede. Et offer. Snart mar­tyr. Sym­pa­ti­en sti­ger – og vips en helt! Carl I. Hagen har gjort sine bes­te valg på den­ne måten (VG 15.12.06).

Det­te under­stre­ker også en annen tendens i mate­ria­let, nem­lig at kom­men­ta­to­re­ne i stør­re grad spil­ler på lat­ter­lig­gjø­ring og ste­reo­ty­pi­er i for­bin­del­se med Frp-skan­da­ler. Det­te ser man til sam­men­lig­ning ikke i Ap-skan­da­le­ne.

Det faktum at Frp ved flere anledninger har vært forbundet med politiske skandaler, ble kraftig moralsk fordømt av kommentatorene. Faksimile Dagbladet 23.03.11.

Det fak­tum at Frp ved fle­re anled­nin­ger har vært for­bun­det med poli­tis­ke skan­da­ler, ble kraf­tig moralsk for­dømt av kom­men­ta­to­re­ne. Fak­si­mi­le Dag­bla­det 23.03.11.

En ond sirkel

Når Frp til sta­dig­het ankla­ger medie­ne for å være ute etter dem og for å «graf­se» i skan­da­ler som ram­mer par­ti­et, sier de seg også indi­rek­te ueni­ge i medie­nes prio­ri­te­ring av sake­ne som vik­ti­ge og nyhets­ver­di­ge. Sam­ti­dig betvi­les sen­tra­le jour­na­lis­tis­ke ver­di­er, som sam­funns­opp­dra­gets vakt­bik­kje­funk­sjon i form av å grans­ke mak­ten.

Ved å gjø­re det­te, kas­ter de på man­ge måter ben­sin på bålet til indig­ner­te jour­na­lis­ter som mener at det er deres rett og ansvar å grans­ke mak­ten. Man får der­med en form for ond spi­ral der kom­men­ta­to­re­ne vil bli mer for­døm­men­de jo mer Frp utford­rer de jour­na­lis­tis­ke ver­di­ene. Der­med får Frp for­ster­ket sitt inn­trykk av at medie­ne er ute etter dem, og medie­ne får i sin tur for­ster­ket sine neg­a­ti­ve etab­ler­te hold­nin­ger om at Frps krise­hånd­te­ring er ama­tør­mes­sig. Vide­re er det mye som tyder på at antal­let Frp-skan­da­ler i seg selv bidrar til en kraf­ti­ge­re moralsk for­døm­mel­se fra kom­men­ta­to­re­ne.

Det kan synes som om det man fra Frp-hold opp­fat­ter som usak­lig og ufor­holds­mes­sig sterk for­døm­mel­se sam­men­lig­net med and­re par­ti­er, eksem­pel­vis Arbei­der­par­ti­et, fak­tisk kan bun­ne i en mis­for­stå­el­se. De under­søk­te skan­da­le­ne tyder på at det ikke all­tid er Frp-poli­ti­ker­nes norm­brudd per se som blir kraf­tig for­dømt, men hel­ler det fak­tum at Frp som par­ti har hatt man­ge skan­da­ler, og at dis­se ved fle­re anled­nin­ger har blitt hånd­tert ved bruk av aggres­si­ve for­svars­stra­te­gi­er.

I og med at den morals­ke for­døm­mel­sen av Manue­la Ramin-Osmund­sen bar preg av å være et rent karak­ter­drap, er det ingen holde­punk­ter for å anty­de at kom­men­ta­to­re­ne som utgangs­punkt vil være mil­de­re i sin for­døm­mel­se mot Ap-poli­ti­ke­re enn Frp-poli­ti­ke­re. Der­imot ser man at krise­hånd­te­ring, sakens alvor­lig­hets­grad, sam­men med hvor­vidt poli­ti­ke­ren eller par­ti­et har vært for­bun­det med en skan­da­le tid­li­ge­re, har sær­lig stor betyd­ning for gra­den av moralsk for­døm­mel­se.

Ensomme ulver versus ukultur

Mens det mora­li­se­res særs lite over Arbei­der­par­ti­et og dets ledel­se i Ap-skan­da­ler, blir alt­så Frem­skritts­par­ti­et og dets ledel­se gjen­nom­gå­en­de for­dømt etter deres parti­his­to­rikk og krise­hånd­te­ring. Det­te er den mest frem­tre­den­de dis­tink­sjo­nen jeg fant i mate­ria­let ved­rø­ren­de mulig for­skjells­be­hand­ling, sam­men med at kom­men­ta­to­re­ne har en stør­re til­bøye­lig­het til å spil­le på ste­reo­ty­pi­er og lat­ter­lig­gjø­ring av Frp.

Det kan synes som om kom­men­ta­to­re­ne mora­li­se­rer over Ap-poli­ti­ke­re som «ensom­me ulver» – som unn­tak som bekref­ter en regel – sna­re­re enn at man står over­for et parti­pro­blem.

Mot­satt er det for Frp, hvor man sta­dig trek­ker inn parti­his­to­rik­ken og par­ti­et for øvrig, slik at det mora­li­se­res over en ukul­tur som gjel­der for par­ti­et som sådan.

Kilder

Ander­sen, Ing­unn og Mads A. Ander­sen (2008): Sam­ta­len som for­and­ret alt. Vg.no 14.02.08.

Bar­stad, Sti­ne, Gun­nar Mag­nus og Geir Salve­sen (2008): - Khan ble ikke bedt om å trek­ke seg. Aftenposten.no 10.10.08.

Bongard, The­re­se (2008): Barne­om­bu­det og stats­rå­den i sam­me nett­verk. VG 10.02.08

Eide, Mar­tin (red.) (2001): «Jour­na­lis­tisk makt. Et opp­slag», Til dags­or­den! Jour­na­lis­tikk, makt og demo­kra­ti. Gyl­den­dal, Oslo.

Eikes­dal, Bar­bro (2011): Frp ras­te mot media. Tv2.no 24.03.11.

Flå­gen, Kari Tone, Bjør­nar Tom­mel­stad, Lars M. Glom­nes og Gunn Kari Heg­vik (2011): For­sva­rer: — Birke­dal dis­ku­ter­te over­g­reps­an­kla­ger med Frp-ledel­sen. Vg.no 24.03.11.

Grøt­tum, Eva-The­re­se, Sigrid Hele­ne Svend­sen og Lars Joakim Skarv­øy (2012): Trond Birke­dal dømt til sju måne­ders feng­sel. Vg.no 17.10.12.

Jacob­sen, Frit­hjof (2011): “Gjor­de ikke nok», i VG 25.03.11.

Johan­sen, Anders Holth (2011): Jeg had­de oral­sex med Birke­dal da jeg var 15 år. Dag­bla­det 23.03.11.

Johan­sen, Mari­an­ne (2008): Saera Khan (Ap) had­de sky­høye mobil­reg­nin­ger – Må beta­le selv. VG 24.09.08

Kip­per­nes, Geir Arne, Vidar Eners­tvedt, Anne Sti­ne Sæther, Tom­my Brak­stad, Her­man Prein Moe­stue, Audun Sol­berg, Alf Bjar­ne John­sen, Øyvind Engan og Mathias Jør­gen­sen (2012): Roger Inge­brigt­sen inn­røm­mer sek­su­elt for­hold til 17-åring. Vg.no 30.11.12.

Midt­bø, Mia Kris­tin (2006): Sand­bergs tid­li­ge­re tab­ber. Adressa.no 14.12.06.

Midt­bø, Tor (2007): Skan­da­ler i norsk poli­tikk. Uni­ver­si­tets­for­la­get, Oslo.

Moe, Inge­borg og Geir Salve­sen (2012): Ton­je Bren­na meld­te fra om Inge­brigt­sen-saken. Aftenposten.no 01.12.12.

Moen, Eli­sa­beth Skars­bø (2006): «Mobb Sand­berg», i VG 15.12.06.

Moen, Eli­sa­beth Skars­bø (2008): «Manue­las sis­te sjan­se», i VG 14.02.08.

Moen, Eli­sa­beth Skars­bø (2011): «Sex, løgn og video­tape», i VG 23.03.11.

Mosve­en, Eirik (2011): «Ha det på badet», i VG 22.03.11.

Nor­dis­ke Medie­da­ger (2016): Medie­va­ner og hold­nin­ger. Under­sø­kel­se blant jour­na­lis­ter 4.–29. febru­ar 2016.

NTB (2011): Siv Jen­sen: Hoks­rud-saken først og fremst en pri­vat­sak. Vg.no 25.09.11.

Pol­lack, Ester (2001): En stu­die i medi­er och brott. Insti­tu­tio­nen för jour­na­lis­tik, medi­er och kom­mu­ni­ka­tion, Stock­holms Uni­ver­si­tet.

Pol­lack, Ester (2008): «Medi­er och brott», i Pär Anders Gran­hag og Sven Å. Chris­ti­ans­son (red). Hand­bok i Rätts­psy­ko­lo­gi. Liber, Stock­holm.

Rys­te, Camil­la (2006): Per Sand­berg syk­meldt. Vg.no 14.12.06.

Simon­sen, Marie (2008): «Manue­las tro­ver­dig­het», i Dag­bla­det 14.02.08.

Simon­sen, Marie (2011): «Tid for skade­kon­troll», i Dag­bla­det 23.03.11.

Simon­sen, Marie (2011): «Råt­ne epler», i Dag­bla­det 26.03.11.

Ste­ner­sen, Aina og Bra­ge Bak­li­en (2011): Nor­ge tren­ger Fox news. Dagens Nærings­liv 17.08.11.

Stol­ten­berg, Jens (2016) Min his­to­rie. Gyl­den­dal Norsk For­lag.

TEMA

F

remskri
ttspart
iet

22 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen