President Trumps retorikk – små ord eller store taler?

Hvordan kommer USAs nye president til å snakke? Hvilken retorikk kan vi forvente fra verdens mest maktfulle mann? Vil han kommentere kansler Merkels utseende? Henge ut handicappede og minoriteter? Snakke løssluppent om sine store hender og kvinners kropp?

Den 20. januar 2017 vil Donald Trump leg­ge hån­den sin på Bibe­len og sver­ge at «jeg tro­fast vil utfø­re embe­tet som Pre­si­dent for De for­en­te sta­ter, og etter beste evne vil beva­re, beskyt­te og for­sva­re for­fat­nin­gen til De for­en­te sta­ter». Der­et­ter vil han hol­de sin til­tre­del­ses­ta­le. Men hvor­dan vil den talen bli? Tale­ren som blir sver­get inn som pre­si­dent har i sine tid­li­ge­re taler uten hem­nin­ger snak­ket etter inn­falls­me­to­den, og blant annet bedt sine til­hø­re­re om å slå mot­stan­de­re som kas­ter toma­ter helse­lø­se («knock the crap out of them, will you!»).

Inn­tre­del­ses­ta­len blir en tale hvor den kjen­te, frie og fris­ke for­men vil vike for opp­les­nin­gen av et omhyg­ge­lig gjen­nom­ar­bei­det manu­skript skre­vet av tale­skri­ve­re. Det blir ingen enkel opp­ga­ve for tale­skri­ver­ne å fin­ne Trumps tone og stem­me som pre­si­dent. De flot­te og vel­for­mu­ler­te set­nin­ge­ne som tale­skri­ver­ne van­lig­vis ska­per til sli­ke situa­sjo­ner, høres gans­ke enkelt ikke ut som den Trump vi har lært å kjen­ne.

Den reto­ris­ke beve­gel­sen fra en ukon­trol­lert pre­si­dent­kan­di­dat mot en mer kon­trol­lert pre­si­dent begyn­te alle­re­de med Donald Trumps sei­ers­ta­le på valg­nat­ten. Den­ne talen had­de de reto­ris­ke kva­li­te­te­ne han har vist gjen­nom hele valg­kam­pen, men gav oss også en for­smak på hva vi kan ven­te oss. Vi fikk både den nye pre­si­dent­ak­ti­ge tonen og den kjen­te prat­som­me sti­len med poli­tis­ke inn­spill ut fra hva Trump til­fel­dig­vis kom i tan­ke om.

Til majes­te­tisk musikk hen­tet fra kli­maks-sce­ne­ne i en Hol­ly­wood-film spa­ser­te Trump mot taler­sto­len, fulgt av sin yngs­te sønn, konen Mela­nia Trump, samt sine andre døt­re og søn­ner og mer fami­lie.


ABC Breaking News | Late­st News Videos

Stem­men var rolig og behers­ket, nær­mest mild, da han inn­le­det med å tak­ke til­hø­rer­ne «Takk, takk, takk alle sam­men». Han slo arme­ne ut. Smil­te og sa «Bekla­ger at dere måt­te ven­te –  kom­pli­ser­te saker, kom­pli­ser­te saker». De første orde­ne fra den nyvalg­te pre­si­den­ten var lik den reto­rik­ken han har brukt i sine enor­me valg­mø­ter over hele USA. Enk­le set­nin­ger med få ord som ofte har bare en eller to sta­vel­ser – og gjer­ne med vis­se ord ute­latt. Gram­ma­tisk had­de hans første ord ver­ken verb eller objekt. Hva var det som var kom­pli­sert? Poli­tikk? Over­dra­gel­se av makt? Vil­le den full­sten­di­ge set­nin­gen ha vært «poli­tikk er kom­pli­ser­te saker»? De tom­me rom­me­ne må til­hø­rer­ne selv fyl­le.

Den imøte­kom­men­de og venn­li­ge sti­len fort­sat­te med stor­sinn da han aner­kjen­te Hilla­ry Clin­ton for å ha gjen­nom­ført en meget, meget hard valg­kamp, og sa at «vi skyl­der hen­ne stor takk­nem­lig­het for hen­nes tje­nes­te for lan­det». Så slo han fast at det var tid for Ame­ri­ka å hele adskil­lel­sens sår og for­enes som et sam­let folk.

Noen ble kan­skje over­ras­ket over den­ne venn­lig­he­ten, stor­sin­net og øns­ket om enhet fra en mann som er blitt kjent som klo­dens største mob­ber. Men egent­lig er det ikke så over­ras­ken­de. For det første kre­ver gen­ren en slik hold­ning. Det er det­te alle nyvalg­te pre­si­den­ter har sagt før Trump. For det andre har Trump tid­li­ge­re vist at han kan være både stor­sin­net og imøte­kom­men­de – så len­ge det går bra for ham. Hvis andre roser ham og taler posi­tivt om ham, gjen­gjel­der han van­lig­vis den­ne hold­nin­gen. Det er når han møter mot­stand, når han blir kri­ti­sert eller angre­pet, at han sva­rer med ufor­be­hol­den aggre­sjon og for­nær­mel­ser.

Mens de første orde­ne var uten­for manu­skript, begyn­te Donald Trump nå å føl­ge teks­ten på tele­promp­te­ren som hans tale­skri­ve­re had­de skre­vet. Her hører vi den nye og mer tra­di­sjo­nelt vel­for­mu­ler­te pre­si­dent­ak­ti­ge tonen. Den har et skrift­lig ord­valg og stil, som skil­ler seg fra måten Trump har snak­ket på til sine valg­mø­ter: «I pled­ge to eve­ry citizen of our land», «I am reaching out to you for your guidan­ce and your help», «Vårt lands glem­te menn og kvin­ner, vil ikke leng­re være glem­te», «Vi må gjen­vin­ne vårt lands skjebne og drøm­me stort, djervt og dris­tig». Ikke akku­rat uttrykk og tale­må­ter vi tid­li­ge­re har hørt fra Trump. Men det gir en for­nem­mel­se av hvor­dan hans tale­skri­ver kom­mer til å få ham til å høres ut.

Da Trump kom til takk­si­gel­se­ne sine, end­ret sti­len seg til­bake til uttrykk­s­må­ten fra valg­kamp­ta­le­ne – ikke med for­nær­mel­se­ne og uthen­gin­gen, men med den hver­dags­li­ge, til­stede­væ­ren­de og spon­ta­ne reto­rik­ken. Nå kom de plut­se­li­ge inn­sky­tel­ser, som å invi­te­re den intet­anen­de repub­li­kans­ke for­mann, Rein­ce Prie­bus, på sce­nen: «Get over here, Rein­ce. Boy, oh, boy, oh boy. It’s about time you did this right. My god. Nah, come here. Say somet­hing». I mot­set­ning til den evig over-for­be­red­te Clin­ton eller den all­tid vel­ta­len­de Oba­ma, snak­ker og ope­re­rer Trump etter inn­falls­me­to­den. Fri fra manu­skript og nor­mer sier han det som fal­ler ham inn i øye­blik­ket, og gjør det med van­li­ge ord, for­mu­lert i kor­te set­nin­ger og få sta­vel­ser: «I will not let you down. We will do a great job. We will do a great job». 

Det er den­ne uttrykk­s­for­men som gjen­nom hele valg­kam­pen har gitt ham auten­ti­si­tet og per­son­lig tro­ver­dig­het. Han frem­står van­lig og ekte. I mot­set­ning til den kor­rek­te Clin­ton som leser opp fra et manus, er han til­syne­la­ten­de bare seg selv. For man­ge lig­ger appel­len i at han ikke snak­ker som en pro­fe­sjo­nell poli­ti­ker, men der­imot som folk flest. Der­for opp­le­ver man­ge at de kan iden­ti­fi­se­re seg med Trump: Han snak­ker som meg, så der­for må han jo være som meg, og der­for for­står han meg. Vi sto­ler på dem som er som oss selv.

Selv om Trump kan­skje ikke er som folk flest, selv om han er en mil­li­ar­dær, så er det enda vik­ti­ge­re at han ver­ken snak­ker som en poli­ti­ker eller opp­fø­rer seg som en poli­ti­ker. Det reto­ris­ke spørs­mål er hva det gjør med hans tro­ver­dig­het når han i sin nye rol­le som pre­si­dent både poli­tisk og reto­risk kom­mer til å hand­le som en poli­ti­ker. Rol­len kre­ver poli­tis­ke hand­lin­ger, gen­re­ne han kom­mer til å tale, skri­ve og kom­mu­ni­se­re innen­for kre­ver tra­di­sjo­nell poli­tisk reto­rikk. Vil han mis­te sin reto­ris­ke tro­ver­dig­het som en anti-poli­ti­ker, eller vil han kla­re å rede­fi­ne­re rol­len som pre­si­dent?

En annen utga­ve av den­ne teks­ten har tid­li­ge­re vært trykt i Ber­gens Tiden­de.

TEMA

R

etorikk

100 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen