Den sosiale aviskrisen

Journalistikkens virkelige trøbbel begynte da publikasjonene forlot fellesskapene, hevder medieforsker Søren Schultz Jørgensen.

Som­mer­en 1945 gikk samt­li­ge av New Yorks avis­bud ut i streik. Inn­byg­ger­ne i ver­dens største by ble 17 dager i strekk kut­tet av fra sin frem­ste kil­de til infor­ma­sjon om hen­del­se­ne i Euro­pa og nyhets­stoff for øvrig. En rek­ke sam­funns­vi­ten­ska­pe­li­ge under­sø­kel­ser vis­te det kan­skje åpen­ba­re: folk sav­net avi­sen sin. De sav­net å lese nyhe­te­ne sine – dypt og inder­lig.

Men det var ikke nød­ven­dig­vis infor­ma­sjo­nen i avi­sen som skap­te det­te sav­net. I sin dok­tor­av­hand­ling gjen­for­tel­ler medie­fors­ker Søren Schultz Jør­gen­sen hvor­dan folk sav­net avi­sen:

De sav­net den som prak­tisk red­skap i hver­da­gen: Radio­pro­gram­mer, kino­an­non­ser, rubrik­ka­non­ser, navne­stoff, døds­an­non­ser, matopp­skrif­ter og vær­mel­ding. De sav­net avi­sen som avslap­ning og flukt fra hver­da­gens øvri­ge gjøre­mål: Tegne­se­rie­ne, his­to­rie­ne om folk, og det let­te under­hold­nings­stof­fet. De sav­net avi­sen som et mid­del til å opp­nå sosial aner­kjen­nel­se: Avi­sen lever­te «kon­ver­sa­sjons­ver­di» – det vil si emner og saker som kun­ne bru­kes til å frem­stå som opp­lyst og dan­net oven­for andre men­nesker. De sav­net den sosia­le kon­tak­ten og iden­ti­te­ten avi­sen lever­te gjen­nom kåse­ri­er, kom­men­ta­rer og per­son­li­ge his­to­ri­er. Og ikke minst sav­net respon­den­te­ne selve akti­vi­te­ten å lese.

Den­ne his­to­ri­en – og klas­sis­ke stu­dien av nyhets­kon­sum – dan­ner bak­tep­pet for Schultz Jør­gen­sens dok­tor­av­hand­ling, og har inspi­rert tit­te­len: Gam­le medi­er er også sosia­le (last ned pdf).

Uan­sett årsak er det liten tvil om at jour­na­lis­tik­ken, den demo­kra­tis­ke infra­struk­tu­ren i sam­fun­net, sli­ter. Pro­ble­me­ne har vært dis­ku­tert len­ge. Medie­hu­se­ne har fort­satt å kut­te til bei­net. De fles­te ana­ly­ti­ke­re tar for seg sam­spil­let mel­lom øko­no­mi og tek­no­lo­gi for å for­kla­re kri­sen. Bort­fall av annonse­inn­tek­ter og kon­kur­ran­sen fra Face­bo­ok og Goog­le er gjen­gan­ge­re.

Den fers­ke dok­tor­av­hand­lin­gen fra Dan­mark er i så måte en slags mot­stem­me. Schultz Jør­gen­sen hev­der at avi­se­nes vans­ke­li­ge situa­sjon ikke ale­ne skyl­des tek­no­lo­gi og annonse­kri­se. Den opp­rin­ne­li­ge kri­sen begyn­te så smått da avi­se­ne for­lot fel­les­ska­pe­ne de tid­li­ge­re til­hør­te – og begyn­te å for­føl­ge stren­ge idea­ler om nøy­tra­li­tet og objek­ti­vi­tet.

Vox Pub­li­ca har inter­vju­et avhand­lin­gens for­fat­ter for å fin­ne ut mer. Inter­vju­et ble gjort via e-post.

Avisens sosiale betydning

– Hvor­dan er (papir)avisen et sosialt medi­um?

«Egent­lig kon­sta­te­rer jeg bare det helt inn­ly­sen­de: At alle medi­er er sosia­le per defi­ni­sjon. Alle medi­er – helt fra hule­ma­le­ri­er, Moses’ stein­tav­ler til papir­avi­ser og Face­bo­ok er red­ska­per som bru­kes mel­lom men­nesker for å kom­mu­ni­se­re. Et medie kan ikke være uso­sialt. Men de sis­te 10 år har én bestemt medie­ty­pe, de webba­ser­te nett­verks­me­di­er, fått mono­pol på beteg­nel­sen «sosia­le medi­er». Det er totalt ahis­to­risk og ska­per man­ge mis­for­stå­el­ser. Face­bo­ok er ikke mer eller mindre sosialt enn den tryk­te avis, røyk­sig­na­ler eller papy­rus­rul­len – det er bare sosialt på en sær­lig måte.

Medieforskningen har undersøkt og påvist medienes sosiale betydning løpende siden 1945, men mediehusene har vendt ryggen til denne kunnskapen, sier Søren Schultz Jørgensen. (foto:  Michael Yde Katballe, Syddansk Universitet).

Medie­forsk­nin­gen har under­søkt og påvist medie­nes sosia­le betyd­ning løpen­de siden 1945, men medie­hu­se­ne har vendt ryg­gen til den­ne kunn­ska­pen, sier Søren Schultz Jør­gen­sen. (foto: Michael Yde Kat­bal­le, Syd­dansk Uni­ver­si­tet).

Det sam­me kan man si om papir­avi­sen. Den er og har vært sosial på noen helt sær­li­ge måter, som både medie­fors­ke­re og jour­na­lis­ter har over­sett i fle­re tiår. Den har skapt både sam­hold og sam­ta­ler mel­lom men­nesker. Sam­hol­det kan også beskri­ves som fore­stil­te fel­les­skap, eller kol­lek­ti­ve iden­ti­te­ter for leser­ne. Avi­se­ne har sam­let men­nesker i grup­per, beve­gel­ser, regio­ner, tros­ret­nin­ger, ideo­lo­gi­er, par­ti­er, sam­funn, land, og så videre. Ofte er det nok å se på avis­tit­len – Klasse­kam­pen, Fædre­lands­ven­nen, Jyl­lands-Pos­ten, Århus Stifts­ti­den­de – for å se hvil­ken sosial grup­pe­ring den for­søk­te å sam­le. Det­te er dags­avi­sens makro­so­sia­le betyd­ning.

Avi­sens andre sosia­le betyd­ning drei­er seg om sam­ta­le­ne. Den kon­kre­te inter­ak­sjo­nen mel­lom men­nesker i hver­da­gen. I fami­li­en, i fri­tids- og for­enings­li­vet, på arbei­det – og så videre. Her har avi­sen i kraft av sitt inn­hold vært hoved­le­ve­ran­dør av emner og stoff folk har brukt til å pra­te med hver­and­re med, helt siden sin fød­sel i begyn­nel­sen av 1600-tal­let. Nyhe­ter om stort og smått, poli­tikk, sport, slad­der om nabo og kjent­folk, matopp­skrif­ter – og så videre.

Avi­sen – enten på trykk, web, mobil eller annet – har sta­dig dis­se to sosia­le funk­sjo­ne­ne. Den er med på å ska­pe sam­hold og sam­ta­ler mel­lom men­nesker. Men det er det jo mildt sagt man­ge andre medi­er som gjør også.»

Å bygge fellesskap

– Spør man den gjeng­se redak­tør eller jour­na­list om årsa­ke­ne bak avis­kri­sen, vil de fles­te trek­ke frem tek­no­lo­gis­ke fak­to­rer. Face­bo­ok og Goog­les domi­nans. Instant articles – som kan ses på både som et onde og et gode. Men iføl­ge ditt reson­ne­ment er ikke avis­kri­sen nød­ven­dig­vis Inter­netts feil?

«Hvis man ser på når avi­se­nes opp­lags- og leser­tall begyn­ner å dale, er det gans­ke enkelt å kon­sta­te­re at avis­kri­sen ikke begyn­te med hver­ken PC-en, Inter­nett eller Face­bo­ok. I Dan­mark, Stor­bri­tan­nia, USA og man­ge andre land knek­ker kur­ve­ne i 1950- og 60-åre­ne. Hvis vi ser bort fra enkelte opp­tu­rer på grunn av blant annet gra­tis­avi­ser har avi­se­ne fått sta­dig fær­re lese­re siden da. Inter­nett har ikke skapt avis­kri­sen. Kri­sen begyn­te len­ge, len­ge før. Men det er ingen tvil om at net­tet har for­ster­ket den dra­ma­tisk.

Avi­sen skal for­sø­ke å være til ste­de og spil­le en rol­le på alle de måter og alle de platt­for­mer hvor den kan sam­le men­nesker

Det fin­nes nep­pe noe enty­dig svar på hvor­for og hvor­dan avi­se­ne begyn­te å mis­te lese­re for 30–40-50 år siden. En del av for­kla­rin­gen er utvil­somt tek­no­lo­gisk – for eksem­pel kon­kur­ran­se fra et sta­dig mer utvi­det TV-mar­ked fra 60-tal­let og frem­over. En annen for­kla­ring kan hand­le om geo­gra­fi: At de by-, sog­ne-, kom­mu­ne- og regions­gren­ser som tid­li­ge­re defi­ner­te avi­se­nes utgi­vel­ses­om­rå­der – og der­med leser­nes til­hø­rig­het til avi­sen – har end­ret seg løpen­de. I Dan­mark har kom­mu­ne­ne og regio­ne­ne blitt stør­re og stør­re siden 70-tal­let.»

– «To build com­mu­ni­ty» ble frem­he­vet i New York Times’ etter hvert meget kjen­te inno­va­sjons­rap­port, et slags svar på kri­sen. Det­te kan ha fle­re betyd­nin­ger. Du nev­ner selv åpne redak­sjo­ner, hvor pub­li­kum kan kom­me i dia­log med sin avis. Her i Nor­ge har blant annet Ber­gens Tiden­de for­søkt seg med spo­ra­dis­ke gjeste­re­dak­tø­rer – som får kon­trol­le­re avi­sens inn­hold i en dag. Hvil­ke andre sli­ke frem­støt er det verdt å nev­ne? Hva gjør egent­lig avi­se­ne, og er det guide­de ørne­tu­rer og kaffe­krus ala Poli­ti­ken som er frem­ti­dens for­ret­nings­mo­dell for å finan­sie­re jour­na­lis­tikk?

«Man­ge av de gam­le avi­se­ne opp­stod i sym­bio­se med bestem­te fel­les­skap – alt­så det som på moder­ne dansk og norsk noe mis­for­stått kal­les com­mu­nities, som jo rett og slett bare betyr fel­les­skap: poli­tis­ke par­ti­er, avholds­be­ve­gel­ser, nærings­livs­or­ga­ni­sa­sjo­ner, fag­be­ve­gel­se, reli­giø­se beve­gel­ser og så videre. Så når NYT – og man­ge andre i avis­bran­sjen – snak­ker om at de skal byg­ge fel­les­skap med leser­ne, så er det reelt snakk om en til­bake­ven­ding til en gam­mel måte å for­stå avi­se­nes rol­le og opp­ga­ve på. Avi­sen skal for­sø­ke å være til ste­de og spil­le en rol­le på alle de måter og alle de platt­for­mer hvor den kan sam­le men­nesker – til debatt­mø­ter, fes­ti­va­ler, åpne redak­sjo­ner, sosia­le nett­verks­me­di­er, les­er­klub­ber og ja, også guide­de ørne­tu­rer, uni­ke live-arran­ge­men­ter og alt mulig annet.

De første sosiale mediene: Omslaget til Søren Schultz Jørgensens avhandling.

De første sosia­le medie­ne: Omsla­get til Søren Schultz Jør­gen­sens avhand­ling.

Den­ne beve­gel­sen, hvor avi­sen går fra å være et medie som sprer nyhe­ter, til et forum som sam­ler men­nesker, er syn­lig man­ge ste­der. The Guar­di­an arbei­der for eksem­pel iher­dig med å gjø­re sine lese­re og bru­ke­re til mem­bers, alt­så med­lem­mer av Guar­di­an-fel­les­ska­per. De til­byr debatt­kvel­der, opp­les­nin­ger, mid­da­ger og arran­ge­men­ter med poli­ti­ke­re, for­fat­te­re og kul­tur­per­son­lig­he­ter. I Dan­mark er Poli­ti­ken tyde­lig­vis i gang med sam­me stra­te­gi: Avi­sen arran­ge­rer kurs, semi­nar, kon­fe­ran­ser. Deres svært pro­fi­ler­te abon­ne­ments­klubb, Poli­ti­ken Plus, gir adgang og rabatt til man­ge for­skjel­li­ge ting. Det hele skjer med Poli­ti­ken–bran­det i sen­trum. Dan­marks nest største regions­avis, Oden­se-avi­sen Fyens Stifts­ti­den­de, som har finan­siert mitt phd-pro­sjekt, har i fle­re år hatt stor suk­sess med å sam­le beta­len­de abon­nen­ter til debatt­ar­ran­ge­men­ter med tit­te­len Café Stif­ten et par gan­ger i uken. I fjor ble det holdt omtrent 90 av den type arran­ge­men­ter. Utover det­te har avi­sen de tre sis­te år vært arran­gør og vert for Det fyns­ke Folke­mø­te, som sam­ler 3–4000 men­nesker i debatt og mar­keds­stem­ning med poli­ti­ke­re, kunst­ne­re og nærings­livs­folk. Eksemp­le­ne er man­ge, og blir sta­dig fler.

Jour­na­lis­ter og redak­tø­rer har ikke trengt å beskjef­ti­ge seg med bru­ker­ne

Sett fra et sam­funns­mes­sig og demo­kra­tisk per­spek­tiv kan man selv­føl­ge­lig betrak­te det som pro­ble­ma­tisk at aviser og medi­er som tid­li­ge­re for­sto seg selv som omni­bus-medi­er – alt­så medi­er som holdt på med alt og hen­vend­te seg til alle – nå mål­ret­ter inn­hol­det til helt bestem­te grup­per. Her er medie­mar­ke­dets nisje­dan­ning tyde­lig på kol­li­sjons­kurs med pub­li­sis­tis­ke ideal om dis­tan­se og uav­hen­gig­het.»

Tatt på sengen av Facebook

– I din dok­tor­av­hand­ling er du eks­pli­sitt opp­tatt av et bru­ker­per­spek­tiv på medie­ne. Har det­te per­spek­ti­vet mang­let i avi­se­nes egen krise­for­stå­el­se?

«Jour­na­lis­ter og redak­tø­rer har ikke trengt å beskjef­ti­ge seg med bru­ker­ne, leser­ne eller abon­nen­te­ne på len­ge. Avi­sens for­ret­nings­mo­dell har, tross viken­de leser­tall i fire tiår, fun­gert glim­ren­de. Der­for har jour­na­lis­ter kun­net nøye seg med å tale om «bor­ger­ne», «offent­lig­he­ten» og «demo­kra­ti­et», i til­legg til inn­hol­det, nyhe­te­ne og jour­na­lis­tik­ken – og så la de kom­mer­si­el­le avde­lin­ge­ne i medie­hu­set bekym­re seg for leser­tall, opp­lag, abon­nents- og annonse­salg. Redak­sjo­ne­ne har ikke behøvd å ten­ke på leser­ne. Det har de mindre fine dele­ne av medie­hu­set kun­ne ta seg av.

Enhver som har for­søkt å pre­sen­te­re en leser- eller bru­ker­un­der­sø­kel­se for old school jour­na­lis­ter vet hvil­ken vrang­vil­je og skep­sis man ble møtt med tid­li­ge­re. Avi­se­nes redak­sjo­ner har i alt­for man­ge år kun­net lul­le seg inn i den fore­stil­ling at leser­ne les­te avi­sen kun på grunn av inn­hol­det. Der­for er de gam­le medie­ne blitt tatt på sen­gen av nett­verks­me­di­er som Face­bo­ok. Plut­se­lig ble det lysen­de klart for enhver at bru­ker­ne ikke minst er dre­vet av beho­vet for å etab­le­re sosia­le for­bin­del­ser. Had­de de gam­le medie­ne åpent og reelt under­søkt medie­bru­ker­nes adferd og vaner på 70- eller 80-tal­let eller før, vil­le de ha sett at dis­se sosia­le dyna­mik­ke­ne all­tid har vært vik­ti­ge for men­nes­kers medie­bruk – også for avis­les­nin­gen.

Alt­for man­ge av medie­bran­sjens lede­re dan­ser rundt big data–gullkalven

Den­ne erkjen­nel­sen er på ingen måte ny. Medie­forsk­nin­gen har under­søkt og påvist medie­nes sosia­le betyd­ning løpen­de siden 1945. Men de pub­li­sis­tis­ke medie­hu­se­ne har klart å ven­de ryg­gen helt til den­ne ele­men­tæ­re kunn­ska­pen – helt frem til nett­verks­me­die­ne kolo­ni­ser­te medie­mar­ke­det.»

Ulike typer nyhetsbrukere

– Du gjør også et for­søk på å klas­si­fi­se­re uli­ke typer nyhets­le­se­re. Er det noen av dis­se type­ne som har vært i avi­se­nes blind­sone? Som kan­skje kom­mer som en over­ras­kel­se på avi­sens etab­ler­te for­stå­el­se av sitt pub­li­kum? Du nev­ner selv at det fin­nes et mar­keds­po­ten­sial for avi­se­ne når det kom­mer til de «pro­fe­sjo­nelt ori­en­ter­te bru­ker­ne»?

«Min klas­si­fi­se­ring av medie­bru­ker­ne viser at det fin­nes man­ge for­skjel­li­ge grun­ner til å lese eller bru­ke en avis. Den sam­me avi­sen kan ha man­ge for­skjel­li­ge betyd­nin­ger og rele­vans for uli­ke bru­ke­re. Én ting som er meget tyde­lig i mine under­sø­kel­ser er at man­ge bru­ke­re ikke len­ger bare leser avis eller bru­ker nyhe­ter for å hol­de seg ori­en­tert og opp­lyst som pri­vat­per­son eller som en bor­ger­plikt. De føl­ger med i de gene­rel­le nyhets­me­die­ne – ikke bare de spe­sia­li­ser­te nisje­me­die­ne – for­di det har stor rele­vans for dem i deres arbeids­liv, deres fag og deres pro­fe­sjo­nel­le kon­teks­ter. Uan­sett om de er skole­læ­re­re, biblio­te­ka­rer, fiske­re eller aksje­hand­le­re. En av de bru­ker­grup­pe­ne jeg har fun­net – de pro­fe­sjo­nel­le sjek­ke­re – opp­he­ver skil­let mel­lom arbeids­liv og fri­tid. De bru­ker man­ge uli­ke medi­er hele døg­net. Og de kan ikke nød­ven­dig­vis skil­le mel­lom for­nøy­el­ses­bruk og for­ret­nings­bruk. Tin­ge­ne fly­ter sam­men.

Avi­se­ne har tra­di­sjo­nelt for­stått seg selv som leve­ran­dør av nyhe­ter til pri­va­te bor­ge­re som var inter­es­ser­te i sam­fun­net rundt seg. Men hvis de tenden­se­ne jeg påvi­ser hol­der, vil det ikke bare være et nytt mar­keds­seg­ment, men kan­skje også en ny rol­le å fyl­le for avi­se­ne: Som leve­ran­dør av nyhe­ter og inn­hold som er rele­vant for bru­ker­ne i deres arbeids­liv.»

Skeptisk til «big data»

– Du er også eks­pli­sitt kri­tisk til en over­dre­ven bruk av «big data». Hva er det man går glipp av hvis man kas­ter seg på den­ne bøl­gen?

«Alt­for man­ge av medie­bran­sjens lede­re dan­ser rundt big data–gull­kal­ven om dagen. Fore­stil­lin­gen er til­syne­la­ten­de at om vi bare får en mas­se data, får vi også mas­se nyt­tig og anven­de­lig kunn­skap. Det er jeg skep­tisk til. Medie­bran­sjens utford­ring nå er ikke å få tak i mer data, mer kunn­skap – men der­imot å få rett og rele­vant kunn­skap. Og den kunn­ska­pen det er eks­tremt mye bruk for er dyp inn­sikt i de sam­men­hen­ge­ne bru­ker­ne anven­der medie­ne i. Det vil si de kon­teks­te­ne og situa­sjo­ne­ne – hver­dags­li­vet hjem­me, på jobb, på fri­ti­den – som påvir­ker og er med på å stru­ku­re­re bru­ker­nes hold­nin­ger, valg og adferd. Ikke minst viten om hva bru­ker­ne ten­ker, føler og over­vei­er i for­skjel­li­ge situa­sjo­ner. Big data er i utgangs­punk­tet kon­tekst­løs kvan­ti­ta­tiv infor­ma­sjon, som ikke gir noen inn­sikt i bru­ker­nes beveg­grun­ner og begrun­nel­ser – og de betyd­nin­ger som bru­ker­ne til­leg­ger bestem­te medi­er.

Big data kan uten tvil gi oss en rek­ke gode svar på vis­se spørs­mål – ikke minst med tan­ke på deskrip­tiv kart­leg­ging av hva medie­bru­ke­re fak­tisk gjør. Men kun med kva­li­ta­tiv small data kan vi gjø­re oss for­håp­nin­ger om reelt å for­stå hvor­for de gjør som de gjør.»

Mer aktivistiske medier

– Du nev­ner parti­pres­sens tid i Dan­mark som en gull­al­der – avi­se­ne var tett til­knyt­tet stør­re beve­gel­ser i folket, en tid hvor avi­se­ne var «sosia­le medi­er» og spil­te en aktiv rol­le i bor­ger­nes liv. Det­te end­rer seg med impor­ten av og utvik­lin­gen av det ame­ri­kansk-engels­ke objek­ti­vi­tets­idea­let. Bur­de dagens aviser bli mer politiske/aktivistiske? Hvor­dan kun­ne det så arte seg i prak­sis?

«Jeg synes alle­re­de man kan se tyde­li­ge tenden­ser til at aviser og andre nyhets­me­di­er tar til seg en mer akti­vis­tisk eller poli­ti­se­ren­de rol­le, som på man­ge måter kol­li­de­rer med nett­opp objek­ti­vi­tets­idea­let. Det kan være via jour­na­lis­tis­ke kam­pan­jer, hvor avi­sen set­ter fokus på ett bestemt emne eller én bestemt sak, som så behand­les over leng­re tid. Eller det kan være i form av hekse­jakt-lig­nen­de storm­løp mot poli­ti­ke­re eller par­ti­er, som det enkelte medi­et er kri­tisk til på leder­plass. Man kan også se at man­ge aviser i dag prio­ri­te­rer debatt­stof­fet høy­ere enn tid­li­ge­re. Ikke minst gjen­nom fas­te kom­men­ta­to­rer og debat­tan­ter, som ofte deler hold­nin­ger med avi­sen. Hvis man ser på dans­ke aviser, er alle tre tenden­ser gans­ke tyde­li­ge.

Jeg betrak­ter avi­se­nes og par­ti­enes kri­se som sym­pto­mer på sam­me utvik­ling

Det er nep­pe tvil om at en mer akti­vis­tisk redak­sjo­nell lin­je kan bidra til å pro­fi­le­re en avis – og der­med gjø­re den tyde­li­ge­re, med ster­ke­re appell for deler av bru­ker­ne. Men den pub­li­sis­tis­ke akti­vis­men er også et tve­eg­get sverd. Jo mer akti­vis­tis­ke og poli­tis­ke medie­ne våre blir, desto vans­ke­li­ge­re kår for objek­ti­vi­tets- og nøy­tra­li­tets­idea­le­ne i jour­na­lis­tik­ken. Vi vil uunn­gåe­lig beve­ge oss mot en pola­ri­se­ring av den offent­li­ge debat­ten, hvor vis­se medi­er inn­tar vis­se posi­sjo­ner uten å gå i dia­log med de som ten­ker anner­le­des. Den­ne utvik­lin­gen har vi vært vit­ne til i USA over lang tid. Så en akti­vis­tisk stra­te­gi kan være god og for­nuf­tig for det enkelte medie, men det er ikke nød­ven­dig­vis godt for den offent­li­ge sam­ta­len.»

– Sli­ke beve­gel­ser er kjent andre ste­der i sam­fun­net også. Hvis vi går til forsk­nin­gen på folks til­knyt­ning til poli­tis­ke par­ti­er, kan en kjen­ne igjen deler av din his­to­rie der. Folk øns­ker ikke i like stor grad å være med­lem i et par­ti mer – poli­tik­ken indi­vi­dua­li­se­res, per­so­na­li­se­res, og så videre. I det sto­re og det hele en stør­re indi­vi­dua­li­se­ring av sam­fun­net. Er poli­tik­kens kri­se og avi­sens kri­se i slekt? Hvor­dan kan avi­se­ne gjen­erob­re rol­len som ska­per av fel­les­skap blant folk?

«Jeg betrak­ter avi­se­nes og par­ti­enes kri­se som sym­pto­mer på sam­me utvik­ling. En kri­se for de kol­lek­ti­ve måte­ne å orga­ni­se­re seg på – som i vid utstrek­ning har skapt det insti­tu­sjo­nel­le fun­da­men­tet for indu­stri­sam­fun­net og det moder­ne demo­kra­ti­et. Man kan ta fag­be­ve­gel­sen og andre fol­ke­li­ge beve­gel­ser med i sam­me ånde­drag. Det er en struk­tu­rell utvik­ling som har vært i anmar­sj i årti­er, og som sann­syn­lig­vis vil for­ster­kes i de kom­men­de tiår.

Der­med kan en også anta at avi­se­ne – nett­opp som de poli­tis­ke par­ti­ene og fag­for­enin­ge­ne – nep­pe vil kla­re å gjen­vin­ne sin bre­de appell til folket. De vil måt­te leve av å ska­pe mindre fel­les­skap, mer spe­sia­li­ser­te, mer nisje­ori­en­ter­te, og kan­skje også dype­re. For ingen­ting tyder på at fel­les­skap og sosia­le rela­sjo­ner er mindre betyd­nings­ful­le i dag enn for 30 eller 200 år siden. Men fel­les­ska­pe­ne er orga­ni­sert anner­le­des, løse­re og med nye mulig­he­ter for del­ta­kel­se. Hvis avi­sen skal over­le­ve som en form for masse­me­die, må den for­sø­ke å set­te seg selv i sen­trum for dis­se nye måte­ne å ska­pe fel­les­skap på. Ingen har et enkelt svar på hvor­dan det skal gjø­res. Avi­se­ne må selv eks­pe­ri­men­te­re seg frem gjen­nom man­ge for­skjel­li­ge måter å være avis og sam­lings­punkt på. Folke­mø­ter, events, kam­pan­jer, åpne redak­sjo­ner, debatt­ar­ran­ge­men­ter, under­vis­nings­ak­ti­vi­te­ter, fes­ti­va­ler, til­stede­væ­rel­se på alle platt­for­mer – og guide­de ørne­tu­rer, og mye mye mer. I frem­ti­den vil det fin­nes uen­de­lig man­ge måter å være avis på.»

TEMA

J

ournali
stikk

112 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen