Å lese mellom linjene: Selvsensur og tilslørende pressefrihetslover i Japan

I 2010 var Japan blant de beste landene i verden på Reportere uten grensers indeks for pressefrihet. Seks år senere rangeres landet som nr. 72. Hva kan forklare fallet?

Japan blir nok væren­de langt nede på presse­fri­hets­in­dek­sen til Repor­te­re uten gren­ser (RSF) i år også, hvis det ikke syn­ker ytter­li­ge­re. I 2010 var lan­det på 11. plass. 

Man­ge har vært raskt ute med å leg­ge skyl­den på stats­mi­nis­ter Shin­zo Abes regje­ring og det libe­ral­de­mo­kra­tis­ke par­ti­ets (LDP) anstreng­te for­hold til medie­ne.

Situa­sjo­nen er imid­ler­tid langt fra så enkel. I til­legg til dagens poli­tis­ke strøm­nin­ger er også det japans­ke medie­sys­te­met, bedrifts­kul­tu­ren og lov­giv­nin­gen en del av pus­le­spil­let. Man­ge av dis­se aspek­te­ne, som det ofte kri­ti­ser­te presse­klubb-sys­te­met og de kor­po­ra­ti­ve struk­tu­re­ne med medie­kon­glo­me­ra­ter, har røt­ter til­bake til før­krigs-Japan.

Det som hind­rer presse­fri­he­ten i Japan er ikke så mye direk­te fengs­ling eller tra­kas­se­ring av jour­na­lis­ter eller at pub­li­ka­sjo­ner stenges ned, slik det er i en del andre land der situa­sjo­nen for jour­na­lis­ter og uav­hen­gi­ge medi­er er alvor­lig. I ste­det hand­ler det ofte om å ska­pe en kul­tur der medie­ne til­pas­ser seg det de opp­fat­ter som den offent­li­ge mening og effek­tivt sen­su­re­rer seg selv.

Presseklubber – det handler om tilgang

Et av de kan­skje mest kjen­te – og mest kri­ti­ser­te – feno­me­ne­ne i det japans­ke medie­sys­te­met er presse­klub­be­ne, eller kis­ha kura­bu.

Presse­klub­be­ne er infor­ma­sjons­sam­len­de for­enin­ger for repor­te­re som hoved­sa­ke­lig kom­mer fra nyhets­or­ga­ni­sa­sjo­ner som til­hø­rer Japan New­spa­per Pub­lis­hers og Edi­tors Associa­tion (Nihon Shin­bun Kyoukai, NSK).

For lite uav­hen­gi­ge? Japans­ke jour­na­lis­ter på jobb.

Presse­klub­be­nes rap­por­te­ring sam­les i et presse­rom i en orga­ni­sa­sjon som de dek­ker, som for eksem­pel depar­te­men­ter, loka­le myn­dig­he­ter, poli­ti og noen stør­re bedrif­ter. Gjen­nom presse­klub­be­ne har repor­ter­ne til­gang til brie­fin­ger, fore­les­nin­ger, inter­vju­er og mer ufor­mel­le sam­lin­ger arran­gert av orga­ni­sa­sjo­nen de dek­ker – inklu­dert mat og drik­ke.

Til­gang til presse­klub­be­ne var tid­li­ge­re knyt­tet til medie­or­ga­ni­sa­sjo­ne­nes med­lem­skap i NSK. Fra 2009 har sys­te­met åpnet for at fri­lan­se­re, tids­skrift­jour­na­lis­ter og uten­lands­ke jour­na­lis­ter kan del­ta i vis­se av klub­be­nes arran­ge­men­ter. Klub­be­ne har imid­ler­tid ofte skrev­ne og uskrev­ne reg­ler om hva som kan rap­por­te­res, hvor­dan det kan rap­por­te­res og om sen­si­ti­ve saker, noe som gir god gro­bunn for selv­sen­sur. En repor­ter som bry­ter reg­le­ne, og pub­li­ka­sjo­nen han eller hun repre­sen­te­rer, kan i ver­ste fall bann­ly­ses fra klub­ben.

Det sies også at klubb­sys­te­met opp­mun­t­rer jour­na­lis­ter til å kon­spi­re­re med offi­si­el­le kil­der og der­med hind­rer kri­tisk og uav­hen­gig dek­ning. Japans­ke embeds­menn gir dess­uten sjel­den inter­vju­er til medi­er som ikke er med­lem i deres orga­ni­sa­sjons presse­klubb.

Politisk press

Det har blitt anty­det at japans­ke jour­na­lis­ter ofte er mer loja­le mot bedrif­ten sin enn mot pro­fe­sjo­nen gene­relt. Medie­in­sti­tu­sjo­ne­nes kor­po­ra­ti­ve struk­tur, og det fak­tum at de fles­te japans­ke jour­na­lis­ter blir væren­de i sam­me bedrift i hele sin kar­rie­re, kan ses som en bekref­tel­se av den­ne typen hold­nin­ger. Det har blitt hev­det at det­te gjør det mindre sann­syn­lig at de stil­ler spørs­mål ved for eksem­pel presse­klub­be­nes reg­ler og regu­le­rin­ger, for­di de ikke vil set­te sin egen bedrifts ryk­te og til­gang til vik­ti­ge kil­der i fare. 

Sterk kon­kur­ran­se mel­lom medie­be­drif­te­ne antas også ytter­li­ge­re å under­gra­ve soli­da­ri­te­ten jour­na­lis­ter imel­lom.

Japan har en offent­lig kring­kas­ter, Nip­pon Hoso Kyoukai (NHK), og fle­re kom­mer­si­el­le fjern­syns- og radio­sta­sjo­ner samt en rek­ke aviser fra nasjo­nalt til lokalt nivå. Medie­ei­er­skap i Japan er imid­ler­tid kraf­tig kon­sen­trert rundt om lag fem hoved­ak­tø­rer: De sto­re nasjo­na­le avi­se­ne Yomi­u­ri, Asa­hi, Mai­nichi, Nikk­ei og Sankei. Alle de fem avi­se­ne har regio­na­le og loka­le utga­ver, i til­legg til andre pub­li­ka­sjo­ner som tids­skrif­ter og til­knyt­te­de nasjo­na­le og regio­na­le fjern­syns­kring­kas­te­re.

Videre er medie­be­drif­te­ne, i lik­het med andre sto­re japans­ke sel­ska­per, til­knyt­tet parti­po­li­tik­ken gjen­nom uli­ke for­mel­le og ufor­mel­le inn­fly­tel­ses­nett­verk. Den­ne typen for­bin­del­ser sør­ger for at infor­ma­sjon går fra regje­rin­gen til medie­ne, men åpner også opp for at regje­rin­gen kan leg­ge press på medi­er som ikke føl­ger den offi­si­el­le lin­jen.

Et over­ras­ken­de offent­lig eksem­pel på det­te skjed­de i februar i fjor da innen­riks­mi­nis­ter Sanae Takaichi uttal­te at kring­kas­tings­sel­ska­per kun­ne mis­te lisen­sen der­som de unn­lot å være «rett­fer­di­ge» i den poli­tis­ke dek­nin­gen. Etter den japans­ke kring­kas­tings­lo­ven har innen­riks­mi­nis­te­ren makt til å gjø­re det­te.

Takaichis kom­men­tar kom kun en uke etter at tre erfar­ne jour­na­lis­ter kjent for sine kri­tis­ke stand­punk­ter, ble opp­sagt fra stil­lin­ge­ne sine ved NHK, TV Asa­hi og Tokyo Broad­cas­ting Sys­tem (TBS). Alle tre had­de his­set opp sen­tra­le aktø­rer i stats­mi­nis­ter Abes LDP-regje­ring med sin nyhets­dek­ning.

Vidtgående lov om statshemmeligheter

RSFs ran­ge­ring av Japan peker på den såkal­te stats­hem­me­lig­hets­lo­ven, som ble ved­tatt i 2013 til tross for sterk kri­tikk, som den vik­tigs­te årsa­ken til lan­dets fall på ran­ge­rin­gen.

Loven gjør det mulig å fengs­le vars­le­re i inn­til ti år for å lek­ke vagt defi­ner­te «stats­hem­me­lig­he­ter». Jour­na­lis­ter som offent­li­gjør slik infor­ma­sjon kan få inn­til fem år i feng­sel. I til­legg gir loven stats­rå­der rett til å defi­ne­re infor­ma­sjon som stats­hem­me­lig­he­ter i 60 år. På top­pen av det­te kan vars­le­re fengs­les for å ha lek­ket stats­hem­me­lig­he­ter selv om de ikke vis­ste at infor­ma­sjo­nen var defi­nert som det.

Stram­mer til: Japans stats­mi­nis­ter Shin­zo Abe — her på en luft­bal­long under et G7-møte i 2015 — beskyl­des for å stram­me inn på presse­fri­he­ten i Japan.

Stats­hem­me­lig­hets­lo­ven er imid­ler­tid ikke det enes­te lov­mes­si­ge hin­de­ret for japans­ke jour­na­lis­ter. Ære­kren­kel­ser kan for­føl­ges både sivil­retts­lig og som straffe­sak. I sivil­retts­li­ge saker må jour­na­lis­ten bevi­se at his­to­ri­en er kor­rekt – ulikt de fles­te andre land der dek­nin­gen må være bevi­se­lig falsk. Erstat­nings­kra­ve­ne mot jour­na­lis­te­ne kan være opp­til fle­re titalls mil­lio­ner yen, og hvis ære­kren­kel­sen for­føl­ges som en straffe­sak risi­ke­rer den til­tal­te å døm­mes til inn­til tre års feng­sel. Dess­uten kan det også få retts­li­ge føl­ger for pub­li­ka­sjo­nen jour­na­lis­ten job­ber for der­som ret­ten mener at det å pub­li­se­re saken vil få alvor­li­ge føl­ger for sak­sø­ke­rens ryk­te.

Konformitetens milde makt

Japans fall på RSFs lis­te skap­te ikke sto­re nyhets­over­skrif­ter i Japan. Etter at lan­dets ran­ge­ring begyn­te å dale i 2012 end­ret den offent­li­ge debat­ten seg fra å reflek­te­re over medie­nes til­stand til å kri­ti­se­re selve ran­ge­rin­gen. Man­ge mener at Japans plas­se­ring er uri­me­lig lav sam­men­lik­net med nabo­lan­det Sør-Korea (70. plass), Hong Kong (69. plass) og Kina (176. plass), der jour­na­lis­ter fak­tisk blir fengs­let og tra­kas­sert for å gjø­re job­ben sin. I Kina er det i til­legg eksemp­ler på at jour­na­lis­ter er blitt drept.

Japans­ke jour­na­lis­ter blir imid­ler­tid pres­set på mer sub­ti­le måter. Et illust­re­ren­de eksem­pel drei­er seg om den offent­li­ge kring­kas­te­ren NHK. I april 2016, etter at et jord­skjelv la den sør­li­ge byen Kuma­mo­to i rui­ner, ble et refe­rat fra et internt møte i NHK lek­ket til avi­sen Asa­hi. På møtet ba NHKs leder Kat­suto Momii sine ansat­te om å føl­ge regje­rin­gens lin­je i rap­por­te­rin­gen og fra­rå­det dem å for­mid­le menin­ger om kata­stro­fen fra andre enn eks­per­ter.

Under­sø­kel­ser av rap­por­te­rin­gen etter den sto­re jord­skjelv- og tsu­na­mi­ka­ta­stro­fen i Fukus­hi­ma i mars 2011 tyder på at det ikke var første gang NHK holdt til­bake eller ble bedt om å hol­de til­bake infor­ma­sjon for pub­li­kum i en krise­si­tua­sjon.

Flere skyer i horisonten

Selv om japans­ke jour­na­lis­ter sjel­den døm­mes til feng­sel eller utset­tes for direk­te vold på grunn av sitt yrke, blir ytrings­fri­he­ten deres utford­ret hver enes­te dag gjen­nom poli­tisk og sosialt press om å til­pas­se seg sta­tus quo. Det­te kom­mer tro­lig ikke til å bli bedre i frem­ti­den, da LDP er i ferd med å stram­me gre­pet om mak­ten i Japans par­la­ment.

Om artik­ke­len
Artik­ke­len er over­satt fra engel­sk av Ragn­hild Møl­ster.

En annen bekym­rings­full utvik­ling, som dess­ver­re ikke er ene­stå­en­de, er LDPs åpen­lyse flørt med Japans høyre­eks­tre­me beve­gel­ser, både på og uten­for inter­nett. Det­te har alle­re­de ført til fle­re til­bake­slag mot de libe­ra­le medie­nes dek­ning av omstrid­te tema, som Japans hand­lin­ger under andre ver­dens­krig. Tiden vil vise om Japan vil føl­ge Tyr­kia og Ungarns styg­ge eksem­pel som demo­kra­ti­er på vei mot en mer auto­ri­tær styre­form.

TEMA

P

ressefr
ihet

14 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen