Bør folkeavstemninger følges?

Folkeavstemninger har i økende grad blitt benyt­tet i poli­tiske beslut­ning­spros­ess­er i Europa, og sak­er som knyttes til EU og omhan­dler medlem­skap, rat­i­fis­er­ing av avtaler, og grunnlovs­doku­menter er blant de sak­ene som oftest blir sendt ut til folkeavstemn­ing. I Norge har vi som kjent hatt to folkeavstemninger om EF/EU-medlem­skap i hen­holdsvis 1972 og 1994. På tross av at det er gjen­nom­ført mye forskn­ing på folkeavstemninger, har ingen til nå sett på hvor­dan val­gdeltakelsen og stør­relsen på fler­tal­let virk­er inn på folks opp­fat­ning av legit­imiteten til folkeavstemnin­gen. Legit­imitet forstår vi i denne sam­men­hen­gen som folks opp­fat­ning om i hvilken grad poli­tik­erne bør følge resul­tatet av avstemnin­gen. Noen vil kan­skje tro at folk men­er at resul­tatet av en folkeavstemn­ing alltid skal følges, så lenge den er lovlig gjen­nom­ført. Andre vil kan­skje tenke at folk ser bort fra en folkeavstemn­ing der­som utfal­l­et ikke er i tråd med hva de selv ønsker skal skje. Sannheten er et sted midt i mel­lom. I etterkant av den norske folkeavstemnin­gen om norsk medlem­skap i EU ble det gjort en spør­re­un­der­søkelse blant vel­gerne i Norge om resul­tatet fra folkeavstemnin­gen skulle følges av Stortinget. Blant «Nei»-velgerne – de som vant folkeavstemni­nen – var det 93 pros­ent som mente resul­tatet burde følges, mens blant «Ja»-velgerne var tal­let mye lavere på 62 prosent.

Denne 25 år gam­le under­søkelsen anty­der at mange vel­gere har et instru­mentelt syn på folkeavstemninger. Den amerikanske pres­i­den­ten Don­ald Trump opp­sum­merte i nyere tid denne for­be­holdne innstill­in­gen til demokratiske pros­ess­er gre­it i opp­tak­ten til pres­i­dent­val­get i 2016: «I will total­ly accept the results of this great and his­toric pres­i­den­tial elec­tion – if I win!». 

Sam­tidig er mange — fak­tisk fler­tal­let av de som taper — vil­lige til å opp­gi sitt indi­vidu­elle stand­punkt der­som man etter en folkeavstemn­ing ser at fler­tal­let vil ha en annen ret­ning. Mange vek­t­leg­ger kollek­tivets prefer­anse over sin egne, indi­vidu­elle preferanse. 

Under­søkelsen fra folkeavstemnin­gen i 1994 åpn­er opp flere spørsmål enn den kan gi svar på. Det var nød­vendigvis bare en side som vant og en side som tapte. Hva hvis det hadde gått andre veien, alt­så at «Ja»-siden vant og «Nei»-siden tapte? Kan­skje vel­gere som er mot EU er mer opp­tatt av å følge resul­tatet av en folkeavstemn­ing, selv om utfal­l­et skulle gå i deres dis­favør? Med kun ett dat­a­punkt er det umulig å skille «Ja»-velgere og «Nei»-velgere fra vin­nere og tapere. For kunne gjøre dette må vi ty til eksper­i­menter som kan variere tenk­te scenarier. 

Vi – det vil si Troy S. Broder­stad, Mikael P. Johan­nes­son, Jonas Linde og meg selv – gjen­nom­førte et såkalt con­joint-eksper­i­ment i Norsk med­borg­er­pan­el, hvor vi ba respon­den­tene ta still­ing til en tenkt situ­asjon hvor det påny ble gjen­nom­ført en folkeavstemn­ing i Norge om EU-medlem­skap. I til­legg til å variere utfal­l­et (Ja til medlem­skap / Nei til medlem­skap) vari­erte vi nivået på val­gdeltakelsen og stør­relsen på fler­tal­let. Vår antakelse var at val­gdeltakelse og stør­relsen på fler­tal­let har noe å si for hvor mange som men­er man bør følge folkeavstemnin­gen. Disse to dimen­sjonene forteller nem­lig hvor sikkert det er at det er et fler­tall blant alle innbyg­gerne stiller seg bak resul­tatet fra folkeavstemningen. 

Fig­uren over vis­er resul­tatene fra eksper­i­mentet. Den forteller at der­som en folkeavstemn­ing har høy val­gdeltakelse, stort fler­tall, og dessuten har det utfal­l­et man selv fore­trekker, vil så godt som alle mene at poli­tik­erne bør følge folkeavstemnin­gen. Om man snur på flisen, der­i­mot, og leg­ger fram et sce­nario med lav val­gdeltakelse, knapp fler­tallsstør­relse, og et utfall som man selv ikke fore­trekker, er det bare 25 pros­ent sannsyn­lighet for at man men­er at folkeavstemnin­gen bør følges. Nå er rik­tig­nok 35 pros­ent val­gdeltakelse i en folkeavstemn­ing om EU-medlem­skap ikke veldig sannsyn­lig i Norge, men resul­tatene gir likev­el en pekepinn på val­gdeltakelsens betyd­ning for legit­imiteten til demokratiske beslutningsprosesser.

Fig­uren vis­er også hvor­dan vin­nerne og taperne har ulike syn på folkeavstemnin­gen. Den åpen­bare forskjellen er at taperne har vanske­ligere for å god­ta et utfall som går imot deres prefer­anse. En mer sub­til virkn­ing er sam­spillet mel­lom det å vinne eller tape og hvor­dan man ser på val­gdeltakelse. De som taper rea­ger­er nem­lig mer neg­a­tivt på lav val­gdeltakelse enn de som vin­ner gjør. Denne inter­ak­sjon­sef­fek­ten har tidligere blitt kalt persep­sjons­bias. Man kan si det slik at vin­nerne og taperne har ulike briller på seg når de skal vur­dere folkeavstemnin­gens legitimitet. 

Hele artikke­len står på trykk i Euro­pean Union Pol­i­tics, og er gratis tilgjen­gelig (åpen til­gang) via denne lenken:
https://doi.org/10.1177/1465116518820163