August 1969. Woodstockfestivalen. Alle festivalers mor. “Three Days of Peace, Music and Love”. En historisk hendelse i rockehistorien, et uttrykk for motkulturen sent på 1960- og 1970-tallet og hippiebevegelsen. Janis Joplin, Jimi Hendrix. Én heroinoverdose, tre barnefødsler og et ukjent antall nudister. Blomsterbarn, samfunnsaktivister og frie sjeler var samlet for å protestere mot Vietnamkrigen og rasekonflikter, med musikken som knutepunkt.
2013. Festivalsesongen er rett rundt hjørnet. Ukespassene selges som varmt hvetebrød, og i den forbindelse sitter undertegnede og funderer på om, og i så fall hvilken festival som skal bli den heldige utkårede dette året. Musikalske preferanser kommer først — er det en kjip eller semi-kjip lineup, står jeg fint over. For det andre, hvem av venner og bekjente skal hvor, og strekker tid og en slunken studentlommebok til den ultimate festivalopplevelsen? I et hav av festivalske muligheter, er det mange faktorer som spiller inn.
I dag florerer det nemlig av musikkfestivaler. Det finnes noe for enhver smak i alle sjangre, både mindre nisjefestivaler og større kommersielle festivaler. Et raskt klikk inn på festivalmagasinet.com gir deg fullstendig oversikt til å velge og vrake. Countryfestival på Skjåk, eller Norwegian Wood? Hva med en Bergensfestival på Kvarteret med den fiffige referansen til Woodstock – Eggstockfestivalen?
Kulturrådet har til sammen fordelt den nette sum på 47,2 millioner kroner til 106 musikkfestivaler i år. Er tidenes festivalsommer i anmarsj? En naturlig følge av etterspørsel og interesse på markedet.
Festivaler har blitt Big Business, med kultur og næringsliv i skjønn forening
På de større arrangementene finner du en rekke tilbud som strekker seg langt utover musikkprogrammet, i alt fra underholdning og kunst til kulinariske smaksopplevelser. En kan spørre seg på bakgrunn av antall festivaler om det nå er kvantitet foran kvalitet som råder. Det handler ikke bare om musikken lenger. Men er det så gærent?
Det har riktignok blitt en greie å dra på festival. Opplevelsen er ikke lengre forbeholdt trofaste musikkelskere, hippier eller gamle rockere med en forkjærlighet for dop. Du trenger ikke være verken rebell eller musikkekspert. Du fronter på ingen måte et politisk synspunkt ved å dra på Hove.
Enhver ung, hipp Osloborger med respekt for seg selv, har allerede merket av 6.–10. august i kalenderen til Øya. Selv om det kanskje ikke kribler i buksa av artistene, og koster deg en månedlig utbetaling fra Lånekassen å delta. Alle vennene dine har for lengst sikret seg billetter, for ikke å snakke om mulighetene for en potensiell festivalflørt du kanskje spotter i mengden iført skinnyjeans og Ray Bans. Musikk — bra. Øl — bra. Folk — bra. What’s not to like?
Fans synger med Lykke Li under Øyafestivalen 2011 (foto: NRK P3, CC:by-nc-sa)
Det er en kjent sak at noen drar på musikkfestival uten å ha noe spesielt forhold til bandene som opptrer, ei heller har store ambisjoner om å oppdage ny, bra musikk. Så hvorfor betaler disse menneskene opptil flere tusen kroner for å campe på et jorde i fem dager, mens man drikker lunken øl og er tvungen til å vaske seg med våtservietter?
Det er lett for en hardbarka festivalgjenger med rock i blodet å gremme seg over alle fjortisene på eksempelvis Hove. De kidsa, som tydelig har planlagt årets “laidbacke” festvalantrekk med omhu, bestående av slitte Converse eller Hunterstøvler, og som dropper konserten for å drikke på campen og blæste David Guetta på full guffe (eventuelt litt Nirvana for troverdighetens skyld). Faen ta dem, tenker musikkentusiasten. Kan de ikke holde seg til VG-lista topp 20 på Rådhusplassen?
Nei. For disse kidsa, som resten av flokken, vil ha mer. Flere tilbud, større mangfold, mer kultur, atskillige opplevelser.
De er produkter av dagens samfunn. Selvfølgelig er det fremdeles musikken som står i sentrum for majoriteten
Jeg rotet meg i den forbindelse inn på et tilfeldig nettforum, hvor diskusjonen om hvorfor man gikk på festival raste livlig. Det var flere som påpekte det sosiale og den “stemningen” som oppstår på festival. “Med de riktige folka, blir det uansett bra!” Allikevel hadde flertallet talt; musikken kom først.
For musikken selvfølgelig! Skulle tatt seg ut å betalt 1000–1500 kr for et festivalpass for stemningens skyld. Da kjøper jeg heller 4 flasker Jack Daniels og drikker meg full hjemme, der får jeg høre musikken jeg vil også.
Det er i og for seg ikke noe galt i at musikkfestivaler har blitt en sosial trendgreie. I det store og hele vil selv den minst musikkinteresserte gjerne sitte igjen med gode erfaringer knyttet til festivaler, enten det er “stemningen” eller oppdagelsen av en ny artist man snublet over ved en tilfeldighet. La oss ikke glemme at det også er en viktig arena for musikerne, hvor en opptreden under en liten musikkfestival på bygda i beste fall kan være den gylne inngangsbilletten til større saker. På samme måte som Woodstock avspeilet samfunnstendensene på 60-tallet, er nåtidens interesse for musikkfestivaler også et speilbilde av tiden vi lever i. Musikk har bestandig vært en viktig kunstnerisk uttrykksform som engasjerer et stort publikum. Festivalene fremstår som en interessant kunstarena og trekkplaster, fordi de ofte lykkes i å forene det kommersielle og det smale uttrykket, spleiser proffene med amatørene og setter idealet om mangfold ut i praksis.
Barn som sitter på en bil under Woodstock-festivalen (foto: Ric Mannining, CC:by-nc-sa)
Takk for en fin bloggpost. Men hvorfor så skråsikker på at ulike festivaler ikke markerer ulike ideologier/sosiale klasser, og så videre? Det virket for meg litt i overkant naivt.
Det på mange måter helt forskjellige mennesker som oppsøker de ulike festivalene, i alle fall kan man vel tro at det er flere fellestrekk, heller enn at dette skjer helt villkårlig. Ved å dra på Trænafestivalen, eller Hove (som du også nevner, som har en av de mest offensive profilene når det kommer til grønn festival og bærekraft — mange gamle hippier ville nok likt seg her, selv om publikum er svært unge) — søker man jo i stor grad en annen opplevelse, enn de som ønsker å dra på Øyafestivalen (utpreget urban), Notodden Bluesfestival eller Seljordsfestivalen (danseband).
Det er ikke sikkert man tydelig markerer et politisk standpunkt. Men det er for lett å si at det ikke markerer noe som helst. Hva ville Bourdieu sagt til dette?