Amerikanske tilstander!

Er norsk politikk i ferd med å bli amerikanisert?

Da Jens Stoltenberg skulle holde sin tale for par­ti­ets landsmøte før som­meren, lei­de han inn en teleprompter, eller en manuskript­maskin. Dette er et teknisk hjelpemid­del som han van­ligvis har for­be­holdt andre anled­ninger, som for eksem­pel nyt­tårstal­en på fjern­syn. Teleprompteren erstat­ter det tradis­jonelle papir­manuskriptet mange talere lik­er å ta med seg opp til podi­et. Frem­for å stadig titte ned i arkene sine, og dermed bryte blikk-kon­tak­ten med pub­likum, kan man med dette utstyret få tal­en sin pro­jis­ert opp på en eller flere skjer­mer, som pub­likum van­ligvis ikke leg­ger merke til.

Over­skriften lot ikke vente på seg: “Lei­de inn Oba­ma-utstyr”, kunne man lese i Aften­posten, hvor bruken av utstyret også blir beskrevet som et “knep”.  Teleprompteren er imi­dler­tid ikke et nytt innslag blant norske poli­tikere. Høyres Rolf Presthus benyt­tet seg av samme typen utstyr i 1987 — til sterke reak­sjon­er, og beskyld­ninger om juks, over­fladiskhet og amerikanis­er­ing av poli­tikken. Dette er bare to eksem­pler. Tidligere har jeg i denne bloggen omtalt at mange av Arbei­der­par­ti­ets Face­book-reklamer kan minne mye om reklamene Oba­ma bruk­te i sin val­gkamp i 2008. Der­som Stoltenberg bruk­er Oba­ma-teknikker, og har Oba­ma-reklamer — betyr det at norsk poli­tikk er i ferd med å bli amerikanis­ert? Og hva vil det egentlig si at noe blir amerikanisert?

Venstre: Hentet fra Barack Obamas Facebook-side. Høyre: Hentet fra Arbeiderpartiets Facebook-side. Klikk på bildet for større versjon.

Ven­stre: Hen­tet fra Barack Oba­mas Face­book-side. Høyre: Hen­tet fra Arbei­der­par­ti­ets Face­book-side. Klikk på bildet for større versjon.

Amerikanisering — et dårlig begrep

Medieforskeren Lars W. Nord, som blant annet har under­søkt hvor­dan sven­sk poli­tisk kom­mu­nikasjon foran­dr­er seg og blir stadig mer pro­fesjon­alis­ert, er en av dem som men­er at man slett ikke bør bruke begrepet amerikanis­er­ing. Dette skyldes at begrepet i seg selv lat­er til å antyde en strøm av tren­der som kun går én vei: Fra USA til resten av ver­den. Med andre ord beskriv­er amerikanis­er­ing­shy­pote­sen at andre land direk­te importer­er amerikan­sk prak­sis i val­gkamp, om dette så gjelder utseende og stil i reklame­filmer, per­son­fokusert poli­tikk, pro­fesjon­alis­er­ing (bruk av spin-doc­tors og sys­tem­a­tiske spør­re­un­der­søkelser blant vel­gerne), appell til følelser, neg­a­tivitet eller at en aspir­erende stat­sled­er tilbringer mye av sin tid på eldrehjem eller med sped­barn i hende.

 Det foregår ingen direk­teim­port av amerikanske til­stander som vil ret­tfer­dig­gjøre ordet “amerikanis­er­ing”.

Dette er en for­førende fork­lar­ing. Men det er nok heller slik at impulser hen­tet fra hele ver­den (inklud­ert USA) vil eksis­tere hånd i hånd med lokale tradis­jon­er, lover og poli­tisk kul­tur. Det foregår ingen direk­teim­port av amerikanske til­stander som vil ret­tfer­dig­gjøre bruken av ordet “amerikanis­er­ing”.

Strømmen går mange veier

I stedet fores­lår Nord at man benyt­ter seg av begrepet “hybridis­er­ing” — noe som vil tilsi at man har med et bland­ing­spro­dukt å gjøre. Helt konkret vil dette si at impulser fra glob­al val­gkamp bland­er seg med lokale tradis­jon­er, val­glover og den lokale kul­turen som finnes i lan­det. Dette er en slags han­dlevogn­mod­ell — hvor en plukker med seg enkelte ele­menter, og lar andre være. Hvis man er enig i dette, blir det feil å si at Norge er ferd med å bli mer likt USA på grunn av at Arbei­der­par­ti­ets val­gkamp­ma­teriell for stort­ingsval­get 2013 lign­er svært på materiel­let Oba­ma benyt­tet seg av i 2012. Norske poli­tiske parti­er har nok stud­ert amerikan­sk val­gkamp nøye — og det er vel bare naturlig å la seg inspirere av svært suk­sess­fulle kam­pan­jer. Men det betyr ikke at norsk poli­tisk kom­mu­nikasjon blir en kopi av den amerikanske.

Fra Norge til Australia?

Ordet glob­al i defin­isjo­nen oven­for er vik­tig. Det er nem­lig ikke bare Ameri­ka inspi­rasjo­nen og tren­dene kom­mer fra. Norge lar seg nok påvirke like så mye av land som Sverige, Dan­mark eller Storbri­tan­nia. For øvrig kan det godt hende at ideer fra Norge også plukkes opp i utlandet. Under kan du se to reklame­filmer — den øver­ste er laget av Arbei­der­par­ti­et i 2012, og den under er laget av det aus­tralske arbei­der­par­ti­et i 2013. Hvem har inspir­ert hvem her? Her kan det virke som om det aus­tralske søster­par­ti­et har latt seg inspirere av det norske. Det lar seg ikke fork­lare med amerikaniseringshypotesen.


Arbei­der­par­ti­et 2012: “Finan­skrisen på 1–2‑3”


Aus­tralian Labour Par­ty 2013: “The Fed­er­al Bud­get in 3 minutes”

Only in Norway?

Da jeg under­søk­te norske poli­tiske reklame­filmer i min mas­teropp­gave, fant jeg ut at en kan finne enkelte trekk som i noen til­feller kan minne om amerikanske reklame­filmer. Et eksem­pel kan være Bergen Høyre, og deres flørt med en svært kjent reklame­film fra Ronald Reagan:

Men dette var mest som unntak å reg­ne — først og fremst vir­ket det som om de norske reklamene var net­topp dette: norske. Resul­tater av norsk poli­tisk kul­tur, retorikk og tradis­jon. Dette er tilsynela­tende til­fel­let når det kom­mer til Arbei­der­par­ti­ets svært pop­ulære poli­tiske reklame: Taxi Stoltenberg, vist på par­ti­ets nettsider og YouTube. Den inter­nasjonale mot­takelsen av fil­men er inter­es­sant. Selve reklame­filmen og Stoltenberg selv, får ros for å være både mor­som og folke­lig, men like ofte ser en kom­mentar­er, eksem­pelvis fra Storbri­tan­nia eller Tysk­land, om at “dette kunne vår stat­sled­er aldri gjort!”.

Hentet fra Arbeiderpartiets Facebook-konto. Trykk for større versjon.

Hen­tet fra Arbei­der­par­ti­ets Face­book-side. Klikk på bildet for større versjon.

Hentet fra Barack Obamas Facebookkonto. Trykk for større versjon.

Hen­tet fra Barack Oba­mas Face­book-side. Klikk på bildet for større versjon.

Global overflate — lokalt innhold?

Norske poli­tikere og parti­er lar seg alt­så inspirere bredt av en rekke impulser fra hele ver­den, også fra USA. Men hva med TV 2 sin “Statsmin­is­ter­du­ell”, som kan minne mye om pres­i­dent­de­bat­tfor­matet fra USA? Burde man heller snakke om at fjern­syn­skanaler tvinger frem en viss poli­tisk kul­tur frem­for en annen, og at den man minne om USA? Sannsyn­ligvis ikke. Fra statsviten­skapen hør­er en at europeisk poli­tikk stadig blir mer pres­i­den­tak­tig. Statsmin­istrene i de ulike lan­dene tiltar seg mer makt på bekost­ning av resten av det poli­tiske sys­temet. Statsmin­istrenes kon­tor­er styrkes. Her går kan­skje Norge litt mot USA — men det gjør også resten av Europa. Dessuten er det også vik­tig å huske at et debat­tfor­mat ikke er avgjørende i seg selv. Det er rik­tig at det er noe unorsk over en “statsmin­is­ter­de­batt” — men innhold­et i sam­ta­l­ene mel­lom Jens og Erna er om noe utpreget norsk — det han­dler om norsk poli­tikk, norske forhold, og er utført med en ganske typisk norsk retorikk. Dette er muli­gens noe som går igjen i de eksem­p­lene jeg har sett på oven­for. Over­flat­en min­ner om noe inter­nasjon­alt, men innhold­et er sær­preget lokalt.

TEMA

V

algkamp

48 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen