Det er en mandags morgen i november. Det er kaldt, vått og mørkt idet jeg endelig kommer meg ut døra og begynner den ti minutter lange spaserturen mot dagens gjøremål. På veien er det én ting som holder meg gående i kulda: Øreproppene inn, Spotify fram og inn på favorittspillelista.
Denne rutinen skal ha mye av æren for at jeg kommer meg ut av døra i starten av hver eneste uke.
Heldigvis for meg er ikke Taylor Swift fast inventar på min spilleliste, og min mandags morgen ble derfor ikke nevneverdig påvirket da hun i november valgte å trekke alle sine album fra strømmingstjenesten.
Swifts boikott vekket store protester blant annet fra musikkjournalist i VG Thomas Talseth. Han mener at de store plateselskapene bryter en uskrevet kontrakt med strømmingsbrukerne, og at de ikke er takknemlige nok for løsningen strømmingstjenestene tilbyr i kampen mot piratkopiering når de fjerner sine største stjerner fra musikkbibliotekene.
Taylor Swift er ikke alene om å holde tilbake sin musikk fra Spotify-kundene. Thom Yorke fra Radiohead fjernet alle sine soloalbum i fjor sommer med samme argumentasjon som Swift: Spotify betaler artistene altfor lite.
Er plateselskapene og artistene for grådige, eller Spotify og Wimp for gjerrige?
Ifølge Financial Times får artistene i gjennomsnitt 0,035 kroner per sangavspilling (tall fra september 2013). Dette betyr ironisk nok at Taylor Swift tjener mye på strømming, hele 40 millioner årlig om vi skal tro Spotify selv. Mitt store spørsmål er hva som skjer med de mindre artistene? Det kan ikke være sunt for mangfoldet om Swift & co drar inn 40 millioner hver, når Spotify totalt består av over 30 millioner sanger fra både store og små artister verden over.
Denne frykten er det flere som deler. Guttorm Raa fra Warner Music er også redd for at mangfoldet forsvinner, og hans løsning på problemet er at Spotify, Wimp og andre strømmingstjenester er nødt til å øke prisene sine om de små plateselskapene skal overleve. Han understreker at det er viktig å satse på nye, unge artister, men at det blir vanskeligere å signere artister som ikke treffer de største massene med dagens strømmingsinntekter.
Det er ingen tvil om at strømming av musikk har hatt positiv påvirkning på antall ulovlig nedlastede sanger i Norge, tallene har stupt de siste årene. Likevel sitter vi nå med en problemstilling der vi må bestemme hvem som har skylda for at musikkbransjen opplever dårlige tider. Er det plateselskapene og artistene som er for grådige, eller er det Spotify og Wimp som er for gjerrige i sine utbetalinger?
Jeg tror svaret ligger hos forbrukerne. Av Spotifys over 50 millioner brukere, var det i november i år bare 12,5 millioner som betalte den månedlige avgiften. Dette er kun 25 prosent av kundebasen, og det er kanskje beskrivende for innstillingen mange forbrukere har til musikk. Vi vil ha tilgang til all musikk når som helst, hvor som helst, men vi er ikke villige til å betale for det. I hvert fall ikke når det er så enkelt og uproblematisk å laste ned fra Pirate Bay helt gratis.
Når så mange velger Spotifys reklamefinansierte gratistilbud fremfor å betale den lille summen på 99 kroner i måneden, virker Raas ønske om å øke prisene noe urealistisk.
Som vi alle vet har internettets inntog hatt en stor effekt på veldig mange samfunnsområder, og den tilhørende piratkopieringen er og forblir et trist kapittel i musikk- og filmbransjen. Det som er sikkert, er at distribusjonsmulighetene har endret seg, forbrukerne forventer tilgang på en annen måte enn pre-internett og musikkbransjen er nødt til å tilpasse seg deretter. Likevel synes jeg selvfølgelig musikere og produsenter fortsatt har rett til å kreve betalt for arbeidet de gjør.
Veien tilbake til ulovlig nedlasting er fortsatt kort
I dagens musikkmarked tilbyr Spotify og Wimp et alternativ der forbrukerne får hva de vil på sine egne premisser, og musikkbransjen må gjøre tilpasningene. Dette betyr ikke at de skal slutte å satse på nye, ukjente artister, for noe av det som gjør Spotify så appellerende er nettopp at musikkbiblioteket består av alle typer musikk.
Det jeg tror kreves, er en innstilling der plateselskapene jobber med strømmingstjenestene, ikke mot, for veien tilbake til ulovlig nedlasting er fortsatt kort.
Raas ønske om å kreve mer penger av de som allerede betaler burde kanskje byttes ut med et ønske om at flere skal betale i første omgang. Et bedre samarbeid mellom strømmingstjenestene og platebransjen kan kanskje skape en gulroteffekt som kan øke antallet betalende kunder, og igjen avkastningen til artistene. Gulrøttene kan komme i form av eksklusive albumslipp og sniklytting på kommende plater, i tillegg til interaktivitet mellom lytter og artist på et nivå som CD- eller kassettdistribusjonen aldri kunne tilby.
En ting er sikkert. Musikk er og forblir en nødvendighet, om det er til å komme seg ut døra en mandags morgen, for avslapning, arbeidsro, treningsmotivasjon, dansing eller for å sprite opp en ellers grå hverdag. Så gjenstår bare spørsmålet, er jeg villig til å betale prisen? Ja, 99 kroner i måneden er det i alle fall verdt.