Bård Vegar Solhjell advarer mot identitetspolitikken

– Mitt politiske mål er å styrke fellesskapet på bekostning av gruppeidentiteter, sier SV-veteran Bård Vegar Solhjell.

– Jeg har inntrykk av at USA blir mer og mer polaris­ert. Ordentlige sam­taler, debatt og løs­ninger på tvers av fløyene har blitt nesten umulig, sier Solhjell.

Sol­h­jell har vært stat­sråd i to peri­oder, satt på Stortinget fra 2009 til i år og var mangeårig nes­tled­er i SV. Nylig var han på reise i USA, og i etterkant har han for­t­alt om opplevelsen av økt polarisering.

«Det skum­laste eg tek med meg etter ei veke i USA», er at: «Lan­det er blitt så polaris­ert at dei poli­tiske fløyane knapt snakkar saman. Dei har ulike ver­diar, ser på ulike TV-kanalar, har vanske­leg for å bli samd i Kon­gressen og går alt­så på ulike kon­fer­ansar», skriv­er han i én Face­book-post.

«Ei veke i USA gjorde dette inn­legget av Alex Iversen ekstra rel­e­vant», skriv­er han i en annen post, der han lenker til Iversens oppgjør med iden­titet­spoli­tikken i en kro­nikk i VG.

– Du skriv­er at «dei kloke og lib­erale – som eg ser opp til og er inspir­ert av – knapt syns det er verdt å snakke med repub­likanere og andre dei mislikar»?

– Polaris­er­ing er en toveis pros­ess. Vi har sett hvor­dan kristne evan­ge­lis­ter, Tea Par­ty og Trump polaris­er­er USA, men nå polaris­er­er også venstresiden.

I ytter­ste kon­sekvens blir iden­titet­spoli­tikken slik at hver gruppe men­er at akku­rat det de står for, ide­ol­o­gisk og verdimes­sig, må gjelde for resten av sam­fun­net. Det er farlig, sier Bård Veg­ar Solhjell.

Sol­h­jell var på en kon­fer­anse i regi av New York Review of Books, hvor nobel­prisvin­nerne Paul Krug­man og Angus Deaton, navn som Frances Fitzger­ald, Ian Buru­ma, Bill Bradley og Richard Sen­nett, og blant andre Grete Brochmann og Hadia Tajik, deltok.

Kon­fer­ansen bekreftet inntrykket av polarisering:

– Alle hadde kloke bidrag, men også en enorm avs­tand til det repub­likanske og høyre­ori­en­terte USA. De opplever det ikke som menings­fullt å diskutere med eller lage kom­pro­miss­er og felles løs­ninger med mot­parten. I stedet snakker man som om man ikke er i samme båt eller bor i samme verden.

Om inter­vjuet
Artikke­len ble først pub­lis­ert på Minerva.no 3. novem­ber 2017.

Polaris­erin­gen preger hele USA, men­er Sol­h­jell. Han nevn­er både hvor vanske­lig det har blitt å finne poli­tiske løs­ninger i Kon­gressen, og sta­tis­tikk som vis­er at det er ytter­fløyene som skriv­er mest om poli­tikk på Twit­ter, noe som bidrar til å polaris­ere debatten.

Utviklin­gen kan være farlig, advar­er Solhjell.

– USA har sterke grup­pei­den­titeter og lite fel­lesskap: Lan­det er preget av enorme geografiske avs­tander, store klasse­forskjeller, og veldig ulike kul­turelle og religiøse iden­titeter. Likev­el har demokrati­et fungert godt, og man har bygget en nasjon­al iden­titet over grup­pene. Men hvis den felles iden­titeten slut­ter å fun­gere, er det veldig drama­tisk for nasjonen.

Et liberalt univers

Alex Iversen beskriv­er fenomenet slik i VG-kronikken: 

«I iden­titet­spoli­tikkens ver­den, som tid­sån­den nå løfter fram med full tyn­gde, avgjøres din ver­di ikke lenger av hvor­dan du er som men­neske, men etter hvor du plass­er deg i et til enhver tid gjeldende offer­hier­ar­ki, forankret i biol­o­giske, og der­for uforan­derlige, kri­terier: kjønn, hud­farge, leg­n­ing, alder.»

– Iversen gir en tre­f­fende beskriv­else av det jeg opplevde i USA. Vi er veldig langt unna det i Norge, men det er van­lig at det som skjer i USA og i andre land, kom­mer til Norge. På kon­fer­ansen til New York Review of Books var det et lib­er­alt univers, et sterkt fel­lesskap som opplevde seg enormt langt unna det som skjer på «den andre siden» i USA.

Det var «eit rel­a­tivt homogent pub­likum, poli­tisk og kul­turelt» der, de fleste «delte nok mitt poli­tiske utsyn», og Sol­h­jell fikk inntrykk av at «kul­turell iden­titet ikkje berre er reli­gion for kvite evan­ge­lis­ter, men også lib­erale uni­ver­sitetsstu­den­ter»», skrev han på Facebook.

– At ven­stres­i­den dyrk­er grup­pei­den­titeter, det er fremmed for meg, sier han.

Nå har jeg inntrykk av at betyd­nin­gen av grup­pei­den­titet vokser på bekost­ning av felles identitet

Utviklin­gen i ret­ning av sterkere grup­pei­den­titeter, som henger sam­men med det man kaller iden­titet­spoli­tikk, bry­ter klart med ide­olo­gien Sol­h­jell står for.

– Ven­stres­i­dens poli­tiske pros­jekt er at alle skal ha lik ver­di og like ret­tigheter og muligheter på tvers av klass­er og bak­grunn. Nå har jeg inntrykk av at betyd­nin­gen av grup­pei­den­titet vokser på bekost­ning av felles iden­titet, både i USA og i mange land i Europa. Mitt poli­tiske mål er å styrke fel­lesskapet på bekost­ning av gruppeidentiteter.

Demokrati av gruppeidentiteter

Den uheldige utviklin­gen har to hov­ed­fork­laringer, men­er Solhjell.

– Det første er at den er en reak­sjon mot en markant høyre­drein­ing på høyres­i­den i USA, og det kan jeg til en viss grad forstå: Hvis høyres­i­den i Norge var som den amerikanske, tror jeg mange ville opplevd det som vanske­lig å ha et fel­lesskap og menings­fulle debat­ter med dem.

– For det andre: Selv om USA har poli­tiske mekanis­mer som skal sikre at min­dretal­lene har inn­fly­telse, og et par­tisys­tem som i statsviten­skapelig teori skal trekke mot midten, så er det noe med måten man finan­sier­er parti­er og kan­di­dater på, som bidrar til polaris­er­ing. Det har, sam­men med økende forskjeller blant folk, dratt de poli­tiske fløyene fra hverandre.

Iversen skriv­er i kro­nikken at den norske offent­ligheten «inntas nå av det samme iden­titet­spoli­tiske pros­jek­tet som har skapt så mye kon­flikt og polaris­er­ing i USA».

Norge er et helt annet sted enn USA, men­er Solhjell.

– Men hvis vi ser til Ned­er­land, kan vi se noe lig­nende. Man har parti­er for dyr­erettigheter og miljø, og flere parti­er som rep­re­sen­ter­er ulike grup­pers inter­ess­er. Sam­tidig er mye i sam­fun­net, som skol­er og kirke­sam­funn, bygget over ulike reli­gion­er. Da får man et demokrati som består av mange parti­er og polaris­erte gruppeidentiteter.

Når grup­pei­den­titeten dominer­er poli­tikken, får man iden­titet­spoli­tikk, slik Sol­h­jell forstår begrepet.

– Iden­titet­spoli­tikk betyr at man vek­t­leg­ger sin kul­turelle iden­titet og grup­petil­hørighet i poli­tikken. Kon­sekvensen er at det blitt vanske­ligere å forstå andre, og at man dyrk­er forskjel­lene når man utformer poli­tikk, i stedet for å vek­t­legge ret­tigheter og utfor­dringer man har felles.

Det er ekstremt vik­tig med sterke felles insti­tusjon­er der man møter folk som er annerledes

Å ta avs­tand fra iden­titet­spoli­tikken betyr ikke at man slut­ter å være opp­tatt av rettigheter.

– Man kan stadig være like opp­tatt av kvin­ners og homofiles ret­tigheter, og av at kristne og kirken skal ha en plass i sam­fun­net. Men man trenger ikke å dyrke grup­penes indre fel­lesskap og autono­mi. I ytter­ste kon­sekvens blir iden­titet­spoli­tikken slik at hver gruppe men­er at akku­rat det de står for, ide­ol­o­gisk og verdimes­sig, må gjelde for resten av sam­fun­net. Det er farlig.

Land som Ned­er­land og Storbri­tan­nia har det til felles med USA, fork­lar­er Sol­h­jell, at de har færre felles insti­tusjon­er enn vi har i Norge.

– De har ganske ulike skol­er, ulike uni­ver­siteter, man bor i ulike bydel­er, og det vari­er­er fra gruppe til gruppe hvilke idret­ter og aktiviteter man dri­ver med. Slike sam­funnstrekk er skadelige: Det er ekstremt vik­tig med sterke felles insti­tusjon­er der man møter folk som er annerledes.

Samme på høyresiden

Iversen nevn­er flere eksem­pler i sin kro­nikk, blant annet debat­ten i etterkant av Siv Jensens indi­an­erkostyme. Sol­h­jell er enig i at kri­tikken mot Jensen var overdrevet.

– Jeg har ikke ful­gt den debat­ten så nøye, men har selv vanske­lig for å bli provosert av Jensens indi­an­erkostyme. Jeg skjøn­ner at Iversen bruk­er det som eksem­pel, sier Solhjell.

Det Sol­h­jell men­er er spe­sielt inter­es­sant i Iversens kro­nikk, er at Iversen påpeker hvilken tem­per­atur slike iden­titets­de­bat­ter får.

– Det synes som om tem­per­a­turen i debat­ter som har med iden­titet og tilhørighet, og med måten vi omtaler grup­per på å gjøre, kan bli veldig sterk. De som tilhør­er en gruppe, opp­fat­ter noen ganger sym­bo­l­ene rundt seg som hel­lige. Det min­ner meg om måten troende kan snakke på.

Tem­per­a­turen gjelder imi­dler­tid ikke bare venstresiden.

– Når det kom­mer til debat­ten om mus­limske religiøse sym­bol­er, ser vi hard språk­bruk og et intenst og hate­fullt engas­je­ment. Det var det samme engas­je­mentet debat­ten om Jensens kostyme skapte.

– Er de ulike debat­tene utslag av den samme gruppetenkningen?

– Ja, når det kom­mer til tradis­jon­er, iden­titet og kul­tur, som har med forskjeller mel­lom grup­per å gjøre, blir debat­ten veldig intens, i stedet for at man roer ned og vek­t­leg­ger det som binder oss sam­men på tvers av identiteter.

Dynamikken strid­er mot det mod­erne norske pros­jek­tet, men­er Solhjell.

– Det norske målet er å bygge ned sånne forskjeller, å la likhetene mel­lom men­nesker tre fram, og la folk leve ved siden av hveran­dre i avs­lappede fellesskap.

En kamp for større likhet

Sam­tidig som vi i Norge har sterke tradis­jon­er for fel­lesskap, har vi også hatt bety­delige strømninger som vek­t­leg­ger ulikheter: Det kan være motkul­tur­er som avhold­skul­turen eller kris­tenkul­turen, eller det kan være arbeiderbevegelsen.

Det med­gir også Solhjell.

– Ja, vi må ikke gi inntrykk av at vi har en slags «naturlig likhet» i Norge. Alle fram­skrit­tene, som arbei­dernes ret­tigheter, likestill­ing og funksjon­shemmedes og homofiles ret­tigheter, har kom­met gjen­nom kamp, og i kam­p­en opp­står det en del gruppeidentiteter.

– Hvor­dan skiller det seg fra det som skjer nå?

– Min opplevelse er at for eksem­pel arbei­der­beveg­elsens mål har vært å skape like ret­tigheter og like muligheter innen­for en felles ramme i Norge. Beveg­elsene har lagt sterk vekt på å skape felles insti­tusjon­er, lovverk og regelverk.

– Arbei­der­beveg­elsen laget et par­ti, egne idrettsor­gan­isas­jon­er, fagor­gan­isas­jon­er med mer?

– Det er rik­tig, men etter hvert som de sosiale og økonomiske forskjel­lene ble min­dre, ble de insti­tusjonene bygget ned. Ten­densen til at man ville ha egen avis og egne idrettslag, ble grad­vis endret til at man søk­te en felles iden­titet i Norge.

Sol­h­jell advar­er igjen mot utviklingen.

– Hvis vi nå erstat­ter søke­nen etter en felles iden­titet med veldig sterke kul­turelle iden­titeter, så tror jeg ikke det er noe fram­skritt, akkurat.

En skummel tendens

Iversen skriv­er at «en beveg­else av illib­erale kon­formis­ter» er så forvir­ret at de «klam­r­er de seg til klis­jeer» som «giftig maskulin­itet», «inter­nalis­ert homo­fo­bi» og «hvite privilegier».

– Finnes det virke­lig ikke «hvite priv­i­legi­er» eller noen «giftig maskulinitet»?

– Jeg bruk­er ikke slike begreper selv, men det gjør det sikkert, svar­er Solhjell.

Han under­strek­er at det finnes kam­per det er vik­tig å ta mot forskjeller og diskriminering.

– Jeg observer­er bare en ten­dens i andre land til at de grup­pene man tilhør­er, tar større plass, og at grup­pei­den­titeten og ‑sym­bo­l­ene inntar en hel­lig karak­ter. Det er en skum­mel tendens.

TEMA

I

dentite
tspolit
ikk

2 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen