Den demokratiske hijaben?

Lydig dydsmønster eller representant for en undertrykkende kultur? I offentligheten er slike forenklede fremstillinger av muslimske kvinner med hijab i ferd med å oppløses – ikke minst fordi minoritetskvinner deltar i debatten.

På tvers av sam­funn og til alle tider har man vært opp­tatt av kvin­nens kropp og virke. Kvin­nen har slik også fått bli selve bildet på til­standen til ulike sam­funn. Moralen og ærens høy­borg. Mod­erne frem­skritt, opplysning og frigjøring.

At slike rep­re­sen­tasjon­er og forestill­inger blir utfor­dret, er ikke nytt i norsk offent­lighet. At det fremde­les er arbeid som gjen­står, kom­mer imi­dler­tid til uttrykk blant annet ved “de skam­løse jen­tene” sin tilst­ede­værelse og opp­merk­somhet i offent­ligheten de siste par årene. Som Sumaya Jirde Ali belyste i NRKs “Torp” den 28. feb­ru­ar, er det særlig for henne – en minoritet­skvinne med hijab – slik at hun blir redusert til “den innvan­dr­eren”. Senere har Ali også beskrevet hvor­dan både minoritetssam­funn og majoritetssam­funn ønsker å plassere henne i en “firkan­tet boks av forventninger”.

Det kan se ut til at det for det norske sam­fun­nets del særlig er mus­limske kvin­ner med hijab som opplever å bli brukt som rep­re­sen­tan­ter. Og det fra vidt ulike hold. For minoriteten kan de rep­re­sen­tere et moral­sk rik­tig levesett, og “lydighet og dydighet”, som beskrevet av Ali i det nevnte inter­vjuet med jour­nal­ist Ole Torp. For majoriteten kan hijab­brukere rep­re­sen­tere en under­trykkende og manns­domin­ert kultur.

Slike tilsynela­tende uforen­lige og totalt mot­stri­dende syn på hijab kan imi­dler­tid se ut til å være i endring. Forestill­inger om hijab­bruk­eren som rep­re­sen­tant for den ene eller andre sosiale virke­ligheten, kan også se ut til å oppløses.

Sumaya Jirde Ali beskriv­er for­vent­ningsmøn­strene rundt minoritet­skvin­ner med hijab (skjer­mdump).

Undertrykkende forestillinger i endring?

I min studie av hijab­de­bat­ter i meningsstof­fet til norske avis­er i 2017, “Hijaben og “oss””, kom det frem at debat­tene i stor grad dreier seg om hvorvidt hijab­brukere fak­tisk er ofre eller ikke i dag. Det vis­er seg at enkelte deltakere i debat­ten oppret­thold­er en klas­sisk ori­en­tal­is­tisk og eurosen­trisk lin­je, mens andre kjem­per imot slike forestill­inger. Av enkelte blir alt­så hijab­brukere fremde­les frem­stilt som ofre, uop­plyste og pas­sive, mens andre debat­tan­ter yter bety­delig mot­stand mot en slik fremstilling.

De sist­nevnte vek­t­leg­ger blant annet også hvor­dan net­topp slike forestill­inger om en under­trykket hijab­bruk­er i seg selv er det som kan føre til en mulig fak­tisk offer­po­sisjon. Antakelsen om at minoritet­skvin­ner med hijab er ofre, før­er nem­lig ifølge slike stem­mer til at man ikke blir snakket til, kun om. Man fork­lar­er alt­så hvor­dan hijab­brukere ikke blir snakket til på like pre­miss­er som andre, eller blir antatt å være selvbestem­mende aktive aktør­er på lik lin­je med andre i sam­fun­net. Noen debattdeltakere men­er at både minoritetens og majoritetens for­vent­ninger til minoritet­skvin­ner med hijab leg­ger grunnlaget for hvor­for man både blir opp­fat­tet som, og fak­tisk opplever å være, et offer.

Slik blir alt­så ikke bare hijabens rolle i det norske sam­fun­net diskutert. Også selve debat­tens betyd­ning, og frem­still­in­gen av hijab­brukere, blir snakket om. En (re)forhandling kan alt­så se ut til å finne sted. Forståelser av “den mus­limske hijab­bær­eren” som stakkarslig, under­trykket og kon­trollert kan slik få konkur­ranse fra alter­na­tive perspektiver.

Nærmere et “oss” på tvers av ulikheter

Sam­tidig var de som tok til orde for slike per­spek­tiv­er i hijab­de­bat­tene, oftest minoritet­skvin­ner selv. Mus­limske kvin­ner var alt­så de som oftest diskuterte sin egen offer­rolle og posisjon i offent­ligheten – en diskusjon som spredte seg fra argu­menter både for og imot minoritetsmiljøers under­trykkelse eller majoritetsmiljøers diskrim­iner­ing, til kri­tikk av for­dom­mer og for­vent­ninger fra begge leirer.

Forsker på skan­di­navisk innvandringsdebatt
Artikke­len er basert på for­fat­terens mas­teropp­gave Hijaben og “oss”, som er skrevet innen­for forskn­ing­spros­jek­tet “SCANPUB – The Immi­gra­tion Issue in Scan­di­na­vian Pub­lic Spheres 1970–2015”. Pros­jek­tet ledes fra Uni­ver­sitetet i Bergen av pro­fes­sor Jostein Gripsrud.

Les også: Fly­k­t­ningstraum og godhetstyranni.
Vår vesle store minoritet

En slik deltakelse og tilst­ede­værelse fra minoritetens side i debat­ten om seg selv kan virke oppl­y­sende for majoriteten, men også føre til en følelse av aksept og deltakelse for minoriteten. I til­legg kan bruken av særlig den mus­limske kvin­nen som rep­re­sen­tant for minoritet­skul­tur­er i Norge bli utfordret.

Om man ser minoritet­skvin­ner med hijab som ulike men­nesker med like sam­men­sat­te iden­titeter som andre, og får rep­re­sen­tert slike forskjeller fra minoritet­skvin­ner selv, kan vi bevege oss nærmere et sam­funn fritt for stereo­typ­i­er og skep­sis til hveran­dre. Det kan prob­lema­tis­ere vår forståelse av minoriteten som en fast stør­relse, et enhetlig “dem”, og noe som står i kon­trast til hva et “vi” er.

Sam­tidig viste stu­di­en ten­denser til at “minoritets­man­nen” var en mar­gin­al stemme i hijab­de­bat­tene sam­men­lignet med “majoriteten” og “minoritet­skvin­nen”. Om dette er en generell ten­dens i norske debat­ter om hijab, og i et større per­spek­tiv – i den norske offentlige sam­tal­en generelt – er noe mitt mas­ter­pros­jekt ikke kunne gi svar på.

Deltakelse og rep­re­sen­tasjon er grunn­leggende for at man skal kunne oppret­tholde et “vi” – et nasjon­alt fel­lesskap på tvers av ulikheter – som legit­imer­er demokrati­ets virke og ide­al­er. Denne følelsen må alt­så være til stede både for minoritet og majoritet. Gjen­nom at minoriteten deltar og rep­re­sen­teres i demokrati­et, kan ikke bare minoriteten kjenne aksept for at de er en del av fel­lesskapet, men majoriteten alt­så få bedre kjennskap til hvor­dan et “de” egentlig har mye til felles med et “jeg” eller et “vi”. Slik kan man bevege seg nærmere et “oss”, fra begge sider.

For den norske velferdsstatens legit­imitet er dette også nyt­tig, da en fel­lesskaps­følelse kan gjøre det let­tere å god­ta å måtte arbei­de for at men­nesker man aldri har møtt eller kom­mer til å møte skal kunne ha et sikker­het­snett å falle i ved behov. Slik kan stu­di­ens funn av at minoritets­man­nen har en bety­delig min­dre deltakelse enn de tre andre grup­pene (minoritet­skvin­ner, majoritet­skvin­ner og majoritets­menn), virke urovekkende, og være vel verdt å stud­ere videre. Minoritet­skvin­nens posisjon er likev­el oppløf­tende, da det tross alt er henne hijaben og debat­ten om den berør­er direkte.

«Som ung mus­lim i Norge er du både i en drakamp og i en spa­gat mel­lom to ver­den­er,» skriv­er Ali i Aften­posten (skjer­mdump).

“En saklig islamkritikk”

Fak­tiske under­trykkende struk­tur­er innad i visse minoritetsmiljøer kan også bli diskutert på en mer reflek­tert og nyansert måte når de som er berørt har den mest aktive rollen i debat­tene. Slik kan man muli­gens bevege seg nærmere løs­ninger også på dette feltet.

Disse ten­densene i våre nylige hijab­de­bat­ter kan alt­så bøte på det Nan­cy Herz beskriv­er som destruk­tive ten­denser i norske debat­ter om islam og mus­limer i Norge:

“Ved å til­legge oss meninger vi ikke har og bruke oss i sine agen­daer, gjør de det vanske­lig for oss som ikke hater islam og mus­limer å kri­tis­ere sider ved islam. I stedet må vi bruke mye tid og krefter på å si helt grunn­leggende ting, som at vi forsvar­er reli­gions­fri­het og ret­ten til å leve et fritt liv, tro på det man vil og kle seg som man vil. De gjør det vanske­lig for dem som er mus­limer å rette blikket inn i sitt eget miljø, når de hele tiden må fork­lare og forsvare seg […] Den sak­lige islamkri­tikken er vik­tig. Men den kon­stante demonis­erin­gen av mus­limer i Norge i dag, særlig den mest syn­lige grup­pen – mus­limske jen­ter med hode­plagg – er øde­leggende både for sam­funns­de­bat­ten og for de indiv­i­dene det angår. Dette før­er for eksem­pel til at de sak­lige og livsvik­tige debat­tene rundt hijabt­vang, tvangsek­teskap og ukul­tur overdøves av at unge mus­limer må forsvare seg og sin tro” (Aften­posten 29. mars 2017).

Om det er slik at minoritet­skvin­ner i større og større grad selv er ledende i debat­tene om islam og mus­lim­sk kul­tur i Norge, kan vi alt­så vente oss en mer opplyst diskusjon om net­topp disse spørsmå­lene. Ved at hijab­brukere selv leg­ger grunnlaget for hijab­de­bat­ter, og blir lyt­tet til frem­for snakket om, kan de også selv skjenne, kri­tis­ere og rette blikket innad, uten å fryk­te kon­sekvensene av å bli feil­tolket inn i allerede etablerte forestill­inger som måtte finnes hos majoriteten. Slik høynes ikke bare debat­tenes kvalitet siden det er de med mest innsikt i spørsmå­lene som ytr­er seg. Vi unngår også en umulig­gjøring av “selvransakelse” rundt de mer prob­lema­tiske sidene man kan finne i enkelte mus­limske miljøer i Norge i dag.

Begreper som “selvransakelse” i slik sam­men­heng kan også forvit­re mer og mer, da man blir obser­vant på hvor­dan en kul­tur eller æreskul­tur ikke kan ans­es som en uatskil­lelig del av minoritet­skvin­nens selv. Man kan oppdage at hijab­brukere også er indi­vider med sam­men­sat­te per­son­ligheter og vek­selvirk­ende tilknyt­ninger til flere miljøer på en og samme tid. Slik kan de bli debat­tan­ter frem­for representanter.

Debat­tinn­legg av Fatema Al-Musawi i Aften­posten 25. april 2017 (skjer­mdump).

Man kunne alt­så tolke det dithen at likestill­ings-Norge er i ferd med å bevege seg enda et skritt i rik­tig ret­ning – om det er slik at Kvin­nens still­ing som rep­re­sen­tant for ulike sam­funn grad­vis forsvin­ner. Slik behøver ikke en kvinne uten hijab, men med høye hæler og lep­pe-injek­sjon­er, å rep­re­sen­tere de vestlige for­t­apte, kap­i­tal­is­tiske manns­domin­erte sam­funn der kvin­nen skal kikkes på, frem­for snakkes med. Og slik kan en kvinne med hijab bare være en borg­er, en advokat, en hun­deop­p­dret­ter eller en vektløfter.

Min studie er ikke omfat­tende nok til å kunne kon­klud­ere så bas­tant, til tross for at det utvil­somt kan se ut til å være pos­i­tive utsik­ter for minoritet­skvin­nens posisjon i norsk offent­lighet fre­mover. I til­legg frem­står den tilsynela­tende sol­fylte him­me­len man kan teg­ne opp av slike resul­tater plut­selig ikke så udiskutabelt lovende og uprob­lema­tisk likev­el, minoritets­man­nens beskjedne tilst­ede­værelse i debat­ten tatt i betraktning.

TEMA

M

inorite
t

14 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen