Patriotisk teater

Grunnlovsfedrenes retorikk virker skjærende falsk og overflatisk på oss. Men i 1814 var patos og svada honnørord.

Fedrene på Eidsvoll tilhørte en retorisk kul­tur som i tidens løp er gått tapt. Måten de uttryk­te seg på virk­er under­lig fremmed i dag. At den slags i sin tid fak­tisk kunne virke over­be­visende, er nesten uforståelig nå. De som virke­lig ble grepet av Jonas Reins ord, må ha vært fortrolig med en annen måte å bruke ordene på enn den som er vår, en annen måte å uttrykke følelser på, en annen opp­fat­ning av per­son­lig tro­verdighet. På mod­erne men­nesker virk­er den slags ofte helt urimelig teatral­sk og pom­pøst. Det var de sterkeste følelser, de høyeste og ren­este ide­alis­erte uttrykk, som man tydeligvis først og fremst følte trang til. I dag virk­er mye av dette som en gam­mel ital­ien­sk opera.

Den store talekun­st fra tiden rundt 1814 er som regel, eller typisk, en oppvis­ning av patri­o­tiske dyder. Det dreier seg om en kam­pre­torikk med tydelig hero­isk preg. Situ­asjo­nen blir teg­net i svart og hvitt; følelses­ladete begreper blir stilt opp i skarpe mot­set­ningspar: Vi har fri­heten på den ene siden, tyran­ni­et på den andre. Fri­hetens fork­jem­pere står for verdier som fedreland­skjærlighet, offervil­je, manns­mot; tyran­ni­ets tjenere er feige, krypende ego­is­ter. Den poli­tiske virke­lighet er først og fremst et oppgjør mel­lom slike moralske krefter: Den sanne patri­ot er bare opp­tatt av det felles beste; tyran­nens medløpere tenker bare på seg selv. I den store, følelses­fylte tale blir situ­asjo­nen bestandig fram­stilt slik, som en strid mel­lom godt og ondt, uansett hva det dreier seg om sak­lig sett og nærmere bestemt. Jonas Reins tale ved edsav­leggelsen i kirken drei­de seg om mot til å ofre alt for den gode sak, og akku­rat dét var hov­edinnhold­et i hans store finanstale på Eidsvoll også. Man kan ofte få inntrykk av at den slags demon­strasjon av moralske kvaliteter er nok i seg selv, i alle fall vik­tigere enn under­søkelse av sak­ens realiteter, eller anbe­fal­ing av konkrete tiltak og løsninger.

Grunnlovsju­bileet og talene
Hva ble sagt — og sunget — i det skjellset­tende året 1814? Med vekt på hen­delsene i Bergen arran­ger­er UiB et fest­møte i Korskirken 14. mai med skue­spillere, sang og musikk. Vox Pub­li­ca doku­menter­er i en serie artik­ler de seks tal­ene som er val­gt ut til festmøtet.

Det er ikke alltid godt å si hvor­dan slikt er å forstå. Men­er taleren det han sier? I hvilken for­stand men­er han det? Utpå høsten 1814 opp­sto det på Stortinget en situ­asjon som reis­er net­topp slike spørsmål. Det var blitt klart for enhver at det ikke lenger var noen vei utenom unio­nen med Sverige. Før den avgjørende avstemn­ing var det likev­el flere som fant det påkrevd med kraft­fulle demon­strasjon­er av manns­mot og fedrelandssinn. På en eller annen måte fikk de sagt det alle sam­men, at det er bedre å dø for den gode sak enn å leve videre i skjensel og ydmykelse. I den berøm­melige «berserk­er­tal­en» gikk Niels Hertzberg inn for hva vi i dag ville kalle total krig, blant annet ved hjelp av den brente jords tak­tikk. Dagen etter stemte han, sam­men med nesten alle de andre, for unio­nen. Selv hevdet han, mange år senere, at denne tal­en var ment som en par­o­di: Det var for å lat­terlig­gjøre de mest hys­teriske patri­otene at han talte på denne måten. Men ingen andre opp­fat­tet det slik. Der og da ga det hele inntrykk av å være alvorlig ment. Det var det nok også – men i hvilken forstand?

Det rimelig­ste er nok å opp­fat­te denne tal­en, og mange lig­nende taler, som en selvs­tendig retorisk prestasjon. Den hadde, som så mange poli­tiske ytringer i samti­den, en utpreget lit­terær og teatral­sk karak­ter. Trolig var den alvorlig ment – men net­topp som kun­stverk snarere enn som han­dlingsveiled­ning. Berserk­er­tal­en til Niels Hertzberg var, i det min­ste langt på vei, patri­o­tisk teater – og i dette hadde den noe vesentlig til felles med for eksem­pel finanstal­en til Jonas Rein.

All denne lær­dom og kunst­fer­dig­het ble avle­vert med en kraft som i dag vir­ker let­tere forrykt

De ledende menn i slek­ten fra 1814 var grunn­leggende klas­sisk dan­net. I deres skole­gang var gresk og latin de eneste språkfa­gene; klas­sisk retorikk var det sen­trale dan­nelsesfaget. Hva de lærte på skolen, var ikke minst å skrive, tale og deklamere etter møn­ster av antikkens mestere. Når de utbredte seg om fri­heten og fedrelandet, og framviste sitt mot og sin offervil­je – det var jo helst dét det gikk i – da så de seg selv som edle romere. Det var disse antikke for­bildene som slo igjen­nom i en stil som virk­er så merke­lig høys­temt og like­som over­spent i dag. Den poli­tiske tale var full av utrop («O, Fri­het, O Fedreland!»). Stadig brøt den ut i liden­skapelige opprop («Nord­mænd! Med­borg­ere og Med­borg­erinder! Klippesøn­ner!»). Innhold­et ble gjerne per­son­ifis­ert, så man kunne rette direk­te hen­ven­delser til det («Ja, hel­lige Odel­ret!» sa Falsen på Eidsvoll). Denne svul­mende dekla­masjo­nen gikk gjerne sam­men med et blom­strende billed­språk: Sak­en selv ble ofte dyn­get ned med metafor­er og alle­gori­er, og med hen­vis­ninger til oldti­dens his­to­rie og mytolo­gi. Til avs­lut­ning var ingen ting bedre enn et sitat på latin.

All denne lær­dom og kun­st­fer­dighet ble avlev­ert med en kraft som i dag virk­er let­tere for­rykt. «Sva­da», «pathos» og «salvelse» var hon­nørord den gan­gen. Det var en «hen­rivende patetisk tale», kunne man si for å rose, eller det var en tale «fylt av den herlig­ste sva­da». For oss er vel dette det aller mest fremmedart­ede, at de faste, kon­ven­sjonelle for­mer kunne gå sam­men med en slik heftighet i fram­førin­gen. I mod­erne roman­tisk kul­tur er det helst de per­son­lige, dem­pede uttrykk som evn­er å berøre, for de virk­er ekte, som indikasjon­er på et spon­tant, indre følelses­trykk. Men 1814-gen­erasjo­nen var alt­så klas­sisk dan­net, den var før-roman­tisk: Den gikk ut fra at kom­mu­nikasjon av følelser måtte skje gjen­nom imi­tasjon av noen uper­son­lige for­bilder som så uten videre ville framkalle den rette reak­sjon i enhver. Det gjelder bare å inn­ta den foreskrevne hero­iske posi­tur – slik Demos­thenes gjorde det, slik Cicero gjorde det – så blir man selv, og dermed pub­likum, revet med til de helt store høyder.

I dag kan det virke skjærende fal­skt – tillært, utstud­ert, utvendig, over­flatisk. Men det var alt­så dette som skulle til. Og det kan ikke være tvil om at det gjorde sin virkn­ing. “Jeg har aldri hørt mak­en til tale”, skrev en av grunnlovs­fe­drene i sin dag­bok etter at Rein hadde lev­ert sin finanstale. «Den inneholdt Peri­oder, hvorved Taar­er strømmede os ud af Øinene. Der var en almin­delig Sind­srørelse i For­sam­lin­gen.» Iblant ble «Taar­er og Graad for­van­dlede til Lat­ter, især hvor han talte om Sverige og dets Agen­ters (skum­le) Plan­er.» Da han var fer­dig, nådde begeistrin­gen slike høy­der at taket holdt på ram­le ned. Rein hadde ikke greie på økono­mi; det var hodeløs ferd han gikk inn for. Men han vant fler­tal­let med denne tal­en, og han avgjorde sak­en. En annen dag­bok­skriv­er, som var dypt uenig i sak, måtte motvil­lig reg­istrere at så godt som hele for­sam­lin­gen fôr opp i «bachan­tinsk Raserie, klappede, skreg Bra­vo og Hur­ra, svin­gende Hæn­dene over Hovedet».

Chris­tie prak­ti­serte en knapp og fyn­dig kunn­gjø­rings­stil som har fått enkelte til å tenke på Napoleon

Den store talekun­st var det stort sett prestene som sto for; de hadde tren­ing fra prekestolen. Men det fantes også juris­ter på Eidsvoll; for noen av dem var det vik­tigere med språk­lig pre­sisjon enn med patos. Christie var den frem­ste rep­re­sen­tant for denne alter­na­tive retorikken. Hans stil var ikke folke­talerens, men stats­man­nens. Når han talte og skrev, var det enkelt, like­fram, nøk­ternt og sindig, med et slående preg av myn­dighet og verdighet. Hvis Rein var en slags romer, har man påpekt, ja så var Christie snarere spar­tan­sk. «Jeg elsker kor­thet», sa han.

1814-gen­erasjo­nens retorikk var sterkt påvir­ket av den store franske rev­o­lusjo­nen – men alt­så ikke alltid på samme måte. En mann som Rein kunne minne om rev­o­lusjo­nens store teatralske og liden­skapelige for­grunns­fig­ur­er – folk som Mirabeau og Dan­ton – men Christie prak­tis­erte en knapp og fyn­dig kun­ngjøringsstil som har fått enkelte til å tenke på Napoleon. Den type språkkun­st kom best til nytte utover høsten, under forhan­dlin­gene med svenskene, når ordene ble til for­p­lik­tende han­dlinger, og føl­gelig måtte veies på gullvekt.

TEMA

R

etorikk

104 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen