Universitet mot uniform

Tale til nye studenter ved åpningen av semesteret, Universitetet i Bergen, 12. august 2014.

Gå, så eg mis­un­ner dokker.

I juni var det 37 år siden jeg fikk diplom på at jeg hadde høyere embet­sek­samen, med his­to­rie hov­edfag, fra Nygård­shøy­den – eller Lenin­høy­den, som det het da vi* to var 30 kilo let­tere og min­dre grå i håret (*hen­vendt til kon­st. uni­ver­sitets­di­rek­tør Kjell Bern­strøm, som intro­duserte Ste­in­feld, red.anm.).

I dag kom jeg tilbake etter 37 år for å fortelle dere hvor vik­tig Uni­ver­sitetet i Bergen var for mitt liv – 19 av dem tilbrak­te jeg i Mosk­va. Reflek­sjo­nen min har jeg kalt «Uni­ver­sitet mot uni­form». Det er nok en litt pop­ulis­tisk over­skrift, med tanke på de tider vi lever i. Men vårt bys­barn – rett nok født i Kris­tian­sund – Arnulf Øver­land, hadde jo dette å si om uni­for­men: Det er idiotens mulighet til å bli gud. Jeg drev det, i likhet med Hitler, bare til kor­po­ral i Gar­den, bare for å ha nevnt det.

Det er all­tid stu­den­tene som sier at kei­se­ren er naken, når alle andre hold­er kjeft

Hva ga mitt alma mater, Uni­ver­sitetet i Bergen, meg? Jeg ville aldri klart de utfor­drin­gene, ana­lytisk, som jeg stod over­for på øst­fron­ten uten den bagas­jen jeg fikk med meg fra Uni­ver­sitetet i Bergen. Jeg skal bare nevne ett veldig kort eksem­pel. Jeg var 30 år da russerne ruste sine panser­vogn­er i polakkenes bakgård i 1981, måne­den var desem­ber, og jeg var i hvert fall den eneste i norsk presse som hadde bagas­je nok til å si: Sov­je­tu­nio­nen kom­mer ikke til å invadere Polen. Uten den his­toriske kunnskap som mine lærere ved His­torisk insti­tutt ved Uni­ver­sitetet i Bergen hadde utstyrt meg med, hadde jeg aldri turt å ta et slikt ana­lytisk svalestup. 

Jeg har én gang tidligere fått den æren å åpne studieåret her ved Uni­ver­sitetet i Bergen, og det var i 2000. Da stod vi midt i en krise om Koso­vo; en ver­i­ta­bel men­neske­lig og human­itær krise midt i vårt eget kon­ti­nent. Fokus i dag er rus­sisk tyran­ni mot ukrainske drøm­mer om et demokrati. 

Det lib­erale uni­ver­sitetet vil alltid stenges av dik­tatur. Også norske uni­ver­siteter levde med denne tunge skjeb­nen. Bolver­ket for den frie tanke var noe av det tyske okku­pan­ter, mest grundig, forseglet under fem tunge år. Vi så det igjen i Paris i 1968. Igjen var det stu­den­tene som hadde den fribårne kraft å si det som H.C. Ander­sen skrev i et even­tyr som ville fått Nobel­prisen i lit­ter­atur, der­som den prisen hadde eksis­tert den gan­gen, nem­lig even­tyret om keis­erens nye klær. Det er alltid stu­den­tene som sier at keis­eren er naken, når alle andre hold­er kjeft om det! Dette så vi også under tumul­tene i USA, og vi så det på – for meg en ufor­glem­melig stund – Den him­melske freds plass i Peking i 1989. Igjen, i Midtens rike, var det stu­den­tene, for første gang i tusen års his­to­rie, som reiste hodet mot tyranniet.

Dagens krise mel­lom Rus­s­land og Ukraina er bare én av mange inter­nasjon­alt, men den angår oss mer for­di den er så nær. I hov­e­drege­len er dette en deprimerende øvelse, for­di 24 år etter at den total­itære super­makt, Sov­je­tu­nio­nen, ble ned­lagt og sendt til his­to­riens søp­pel­dyn­ge, er det igjen mak­tutøvelse basert på hevede bajonet­ter, av menn med epålet­ter, som står som garan­tist for tyran­ni midt i Europa. Vi opplever i dag i dette dra­maet i Sen­tral-Europa den siste dekolo­nialis­er­ing i Europa. For 50–55 år siden opplevde vi det samme i Nord-Afri­ka. Da var det Frankrike som var kjel­trin­gen, nå er det så helt åpen­bart Rus­s­land. Dét det dreier seg om, er grunn­leggende at russerne ønsker å holde en nasjon – på Frankrikes stør­relse og folke­tall – i sin inter­ess­es­fære, mot nor­male men­neskers vil­je i Ukraina. 

Ukrai­nas kamp er en logisk fort­set­telse av Ber­lin­mu­rens fall i 1989

Det er mange ting å si om det som skjer i Ukraina nå, men de fleste vil nok i hvert fall huske et halvår tilbake, med en invasjon i nat­tens mulm og mørke, og en annek­sjon av halvøyen Krim. Dette er den nye kalde kri­gen. Og på hvilken måte? Jo, det var motivet, mer enn målet, som var dri­vkraften i den rus­siske atferd – som er det alvorlig­ste vi har sett i Europa siden den sov­jetiske invasjo­nen av Ungarn i 1956, og den sov­jetiske invasjo­nen av Tsjekko­slo­va­kia i 1968. Da Maj­dan-regimet tok over Kiev etter blod­badet med 70 drepte – 50 foran mitt TV-kam­era – tors­dag den 20. feb­ru­ar 2014, fikk panikken klang­bunn i Kreml. Kreml var redd for at ukrain­erne skulle melde seg inn i NATO. I NATO er det en prak­sis om ikke å ta inn stater som har ter­ri­to­rielle stridigheter og utestående reg­ninger med andre land. Der­for var invasjo­nen og annek­sjo­nen som metode det vik­tig­ste i Putins tankegang, for derig­jen­nom skapte han en ter­ri­to­riell kon­flikt som ville forhin­dre Ukraina å gå inn i NATO. Nøyak­tig på samme måte gjorde Adolf Hitler det høsten 1938. Han bruk­te den tyske minoritet i Sudet-området i Tsjekko­slo­va­kia som en femtekolonne før han demon­terte stat­en. Det er harde ord – det er ikke et men­neske i Kiev som tvil­er på at de er sanne. 

Det vi også ser i dag er en farlig nasjon­al­isme i Rus­s­land. Det er et speil­bilde av et raseri blant russere over at de ikke lengre er et her­refolk i en super­makt som het Sov­je­tu­nio­nen, og som hadde 300 mil­lion­er innbyg­gere. Ukrainas kamp er en logisk fort­set­telse av Berlin­murens fall i 1989, og av Sov­je­tu­nio­nens oppløs­ning i 1991. Vi ser et opprør i sørøst-Ukraina – hvor sågar et pas­sas­jer­fly fra Malaysia ble skutt ned – og det kan være en god lek­sjon for naiv norsk diskusjon, for vi nord­menn skal alltid helst holde med opprør­erne. Sep­a­ratisme betyr alltid borg­erkrig, his­torisk hensettes det ikke til diskusjon. Det gjelder Nord-Irland, det gjelder Spania, det gjaldt Nord-Afri­ka og det gjelder så defin­i­tivt Ukraina. 

Snart et kvart århun­dre etter den kalde kri­gens slutt, opp­står det nå en ny kald krig. Jeg nevnte Ungarn ’56, jeg nevnte Tsjekko­slo­va­kia 1968. Den gan­gen var det et dik­tatur i Kreml. Et kom­mu­nis­tisk dik­tatur og tyran­ni. I dag er situ­asjo­nen mørkere. For Putin har med seg russerne. Han har klart å mobilis­ere en ny nasjon­al­isme ved å gi russerne noen å hate – og det er deres største slaviske brø­dre, ukrain­erne, som ble tildelt den rollen. Der­for aktu­alis­erte Arnulf Øver­lands dikt mot dik­taturet den tit­te­len jeg startet med:

Du skal ikke gå til ditt kjøpmannskap,
og se hva det bringer av vin­ning og tap.
Du må ikke tåle så inderlig vel,
den urett som ikke ram­mer deg selv.

Et annet bys­barn i Bergen, Nor­dahl Grieg, laget sitt dikt «Til ung­dom­men»: Ung­dom, gå inn i din tid. Jeg er en gam­mel mann – jeg er 63 år – og er rolig i sje­len. I for­len­gelsen av rek­tors ord om at utdan­nelsen er sje­len mel­lom to gen­erasjon­sskifter: Vi trenger dere, som surstoff. Lykke til på Nygård­shøy­den, på Lenin­høy­den, i audi­to­riene, og glem aldri den kri­tiske tanke! 

Lykke til!

TEMA

R

ussland

34 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

2 KOMMENTARER

  1. Arnulf Øver­land var vel født i Kris­tian­sund, ikke Ålesund.Selv om dette ikke rokker ved Ste­in­felds budskap.

til toppen