I skrivende stund er det sju måneder siden EU-domstolen felte dommen som ga borgere av EU og EØS muligheten til å be søkemotorselskaper som var etablert med kontorer i EU-området om å slette lenker til sider som inneholder informasjon som er “utilstrekkelig, irrelevant eller utdatert, eller overdreven”.
Da dommen falt ble det spådd en bølge av forespørsler, og det ser ut til å ha slått til. Ifølge Google hadde man den 9. desember 2014 mottatt 182 000 forespørsler om å slette søkeresultater som omfattet mer enn 652 000 pekere. Av disse ble 41 prosent etterfulgt av Google, mens 59 prosent ble avvist. I Norge er de tilsvarende tallene 1946 forespørsler og 8436 pekere, samt 39 prosent etterfulgt og 61 prosent avvist.
Fra starten av er EU-dommen blitt kritisert for å være vag og overlate for mye ansvar til de i all hovedsak amerikanske aktørene som leverer søketjenester i Europa. Istedenfor at motstykkene til vårt Datatilsyn i hvert enkelt EU-land tok ansvar, har Google måttet utviklet sine egne rutiner for å behandle slettingsforespørsler. En relativt stor andel av forespørslene blir videresendt til et juridisk spesialteam, fordi det er vanskelig å avgjøre om de fyller dommens krav.
Ifølge tidsskriftet PC World er uklarhet i dommen også årsaken til at Google frem til nå har valgt å varsle mange eiere av nettsteder som rammes av en slettingsforespørsel, uten å si hvor forespørselen kom fra. Dette har i enkelte tilfelle skapt spekulasjoner om hvem som kan stå bak, og om utgangspunktet for forespørselen var hovedteksten på nettstedet eller et innlegg i et kommentarfelt, for eksempel.
Men dette fremstår mest som innkjøringsproblemer. For tross uklarhet og kontroverser stiller EUs ulike IT-myndigheter seg helt og fullt bak dommen, og arbeider fortløpende for at den skal kunne praktiseres mer effektivt. Ikke nok med det: det legges nå opp til en kraftig utvidelse av virkeområdet for “retten til å bli glemt”.
Veien videre
Google er blitt kritisert for at lenker som er blitt slettet på de 32 lokale EU-domenene fremdeles er tilgjengelig på google.com. Googles svar er at kun et mindretall (rundt 5 prosent) bruker google.com istedenfor lokale varianter som google.no, og at en utvidelse til .com vil ramme millioner av brukere i land hvor domstolene aldri ville kreve slikt innhold fjernet.
Dette argumentet har ikke overbevist EUs personvernmyndigheter, hvis “Article 29 Working Party” nylig utarbeidet nye og mer presise retningslinjer til leverandørene. Konsekvensen av et av disse punktene (spesifikt nummer 7) blir at Google med flere ikke bare må slette pekere på lokale domener, men også på (det oftest USA-baserte) .com-domenet.
Om tiltaket gjennomføres i sin mest radikale form, innebærer det at EU-domstolen kan påvirke hva amerikanere leser på nettet. Forfatter og nettaktivist Cory Doctorow mener konsekvensene potensielt er enda mer dramatiske:
But EU data protection regulators say that because Europeans can simply load the US version of Google and see the censored results that Google has not done enough. It’s conceivable that they could demand that Google block “forgotten” results from searches originating on a European IP address, but that would also be trivial to circumvent. Ultimately, the only way to accomplish the European goal is to block the results worldwide. This would be a policy disaster.
Doctorow er på ingen måte alene: New York Times skrev på lederplass at dommen “kan undergrave pressefriheten og ytringsfriheten”, mens Wikipedia-grunnlegger Jimmy Wales mener det dreier seg om regelrett meningssensur i global målestokk.
Den store forskjellen på europeisk og amerikansk ytringskultur kom smertelig klart til uttrykk i Washington Posts dekning av den europeiske pianisten Dejan Lazic, som for noen måneder siden ba avisen fjerne en ufordelaktig anmeldelse av en konsert fordi Google-søk på ham ga et feilaktig inntrykk av hans kompetanse:
Never mind that such an attitude torpedoes the very foundation of arts criticism, a pursuit that even Lazic says makes us “better off as a society.” Never mind that it essentially invalidates the primary function of journalism, which is to sift through competing, individual storylines for the one that most closely mirrors a collective reality. Or that it undermines the greatest power of the Web, as a record and a clearinghouse for our vast intellectual output.
Til EUs forsvar kan det sies at om kampen for personvernet skal ha noen mening i vår tid, så må den nødvendigvis føres på en global arena. En nærliggende sammenligning er kampen mot ulovlig fildeling på nettet, som lenge har vært verdensomspennende, som har resultert i at Google årlig fjerner millioner av pekere til lovstridig innhold og som nylig førte til at det notoriske fildelingsnettstedet The Pirate Bay ble stengt.
Innskjerpingen av retningslinjene må også ses i lys av arbeidet som nå pågår i EU med å modernisere unionens personvernlovgivning. Det arbeides nå med et forslag til ny personvernforordning og et nytt direktiv om “beskyttelse av personopplysninger med hensyn på forebygging, avsløring, undersøkelser eller rettsforfølgning av overtredelser.” Selv om arbeidet med disse sakene begynte lenge før Snowden-affæren, ble den en kraftfull påminnelse om at personvern, som friheten, er en rettighet som må gjenvinnes gang på gang.
Ville vi være villige til å godta kinesiske standarder for hva som fortjener å glemmes på nettet?
Amerikanske myndigheter har på sin side forholdt seg avventende, som rimelig kan være med tanke på at landets lover fremdeles gir e‑tjenester fri adgang til å krenke personvernet til ikke-amerikanere. I sitt arbeid med en ny digital personvernlov har dessuten Obama-administrasjonen gått langt i retning av å styrke brukernes rettigheter overfor datalagrerne, og lovfeste en rett til å slette eller endre uriktige data.
En “rett til å bli glemt” får man ikke i USA så lenge grunnlovens første tillegg (“Congress shall make no law […] abridging the freedom of speech, or of the press”) står ved lag, men en viss bevegelse i samme retning som EU er altså tenkelig på sikt.
Den norske tausheten
På mange måter har den norske debatten om “retten til å bli glemt” fulgt et velkjent mønster fra den generelle personverndebatten. Man får en viss økning i aktiviteten når enkelthendelser setter spørsmålet på dagsordenen (som Snowden-avsløringene i 2013), og deretter dør den ganske raskt hen.
EU-begreper
EUs organer vedtar rettslige bestemmelser som med et fellesbegrep kalles rettsakter. To typer rettsakter — direktiv og forordning — er omtalt i teksten. Her er en kort begrepsforklaring:
Forordning: Bindende rettsakt som skal følges i alle detaljer i hele EU, hvor den også har direkte virkning. Når en forordning publiseres i EU-Tidende på EUs 23 offisielle språk, vil f.eks. den danske utgaven utgjøre dansk rett.
Direktiv: Rettsakt som fastsetter mål som landene skal oppnå. Det er opp til hvert enkelt land å velge form og utforme innholdet i nasjonal rett. Direktiver er ofte mer generelt utformet enn forordninger.
Kilde: Europalov.no: Ordliste (pdf)
I Aftenposten finner vi for eksempel rundt dusinet saker om “retten til å bli glemt” i ukene etter at dommen falt, siden er det bare publisert én artikkel (i oktober, da slettestatistikk for Norge ble kjent). Dette overrasker ikke undertegnede. Som mangeårig personverndebattant og forfatter av en nylig utgitt bok om overvåkningssamfunnet var jeg forberedt på – og har denne høsten til fulle fått bekreftet – at slike spørsmål oppfattes som usexy i norsk offentlighet.
Til en viss grad kan dette forklares med at konsekvensene av “retten til å bli glemt” så langt er neglisjerbare. 270 000 slettede pekere i Europa i løpet av noen måneder kan høres mye ut, men satt opp mot de mer enn 30 billioner pekerne Google indekserer til enhver tid virker tallet totalt insignifikant. De slettede pekerne utgjør faktisk bare i underkant av én milliontedels prosent av Google-totalen.
Argumentet om at den vilkårlige slettingen av søkeresultater langsomt vil påføre oss et slags kollektivt hukommelsestap, kan imøtegås med at det kun er pekerne i Google og andre søkemotorer som slettes, ikke innholdet i seg selv. Takket være nettets desentraliserte, pekerbaserte struktur vil det alltid finnes andre måter å finne samme informasjon på, og nettbrukere er kjent for å være kreative når de støter på hindre av ulike slag.
Om de praktiske konsekvensene så langt er minimale, er det likevel prinsipielle sider ved EU-dommen som fortjener bredere debatt. Ta spørsmålet om kontroll med ytringers synlighet, for eksempel. Vil vi virkelig ha det slik at det er amerikanske selskaper som tar den endelige beslutningen, og ikke lokale organer underlagt demokratisk kontroll?
Og hvis EU får gjennomslag for at dommen også gjelder amerikanere, skaper ikke det da farlige presedenser? Hva skjer hvis myndighetene i India, Kina eller Russland, som vil rammes av EU-dommen via sine lokale Google-varianter, innfører lover basert på samme prinsipp? Ville vi være villige til å godta kinesiske standarder for hva som fortjener å glemmes på nettet?
Apropos kinesiske standarder: Minstekravet for sletting er altså ikke at informasjonen er usann, har en injurierende form eller er hetspreget, men kun at søkeren opplever den som irrelevant eller utdatert. Ifølge Google er mange slettingsvedtak ene og alene basert på informasjon som søkeren legger inn i et webskjema. Dette følger forsåvidt av EUs retningslinjer, som stipulerer at den som publiserer informasjonen ikke skal informeres når en peker kreves fjernet, og at vedkommende heller ikke har noen mulighet til å anke vedtaket.
Ingen av våre ledende kommentatorer har grepet tak i saken
At andre enn søkeren kan ha et annet syn på saken, at publisisten f.eks. kan være en avis av nasjonal betydning og at det ligger i journalistikkens oppdrag å veie individets behov for privatliv opp mot samfunnets behov for informasjon, viser EU liten forståelse for. Det er, som Halvard Haukeland Fredriksen nøkternt konstaterer i sin gjennomgang av dommen, “ikke journalistisk unntak for søkemotorer”.
Britisk presses dekning av EU virker ofte jingoistisk og hysterisk, men i dette tilfellet har euroskepsisen i det minste ført til at journalister spør hva dommen og oppfølgingen av den kan bety for pressefriheten på sikt. Noe tilsvarende har vi ikke sett i Norge. Ingen av våre ledende kommentatorer har grepet tak i saken, og det har ikke vært debatter av betydning i massemediene.
Meg vites har norske medier heller ikke kopiert den britiske praksisen med å si fra om de får vite at pekere blir slettet. Kan hende skyldes det at det ikke finnes pekere til norske medier blant de mer enn tusen som så langt er slettet av Google, men en avklaring av det prinsipielle ståstedet i slike saker hadde vært verdifullt for leserne.
Uansett hva man ellers måtte mene om “retten til å bli glemt”, har vårens EU-dom fungert som en prøve på hvordan vi som samfunn håndterer en potensiell trussel mot det frie og åpne nettet, og i forlengelsen av det ytrings- og pressefriheten. Det er vanskelig å fri seg fra intrykket av at resultatet – som så mange ganger tidligere på dette feltet – er “ikke bestått”.