#indyref: Sosiale medier ga skjevt inntrykk av folkemeningen

Foran folkeavstemningen i Skottland nådde sosiale medier nye høyder i synlighet og innflytelse, men de bidro også til å skape et skjevt inntrykk av holdningene til uavhengighet.

Den skotske folkeavstemnin­gen om selvs­tendighet 18. sep­tem­ber 2014 skapte en uhyre intens og split­tende debatt i Skot­t­land. Meningsmålin­gene tydet på et svært jevnt resul­tat og en reell mulighet for at Storbri­tan­nia ville gå i oppløsning.

Mot slut­ten av val­gkam­p­en rådet det kris­es­temn­ing ikke bare i Skot­t­land, men i hele Storbri­tan­nia og i den britiske mediever­de­nen. Den inter­nasjonale deknin­gen av folkeavstemnin­gen avspeilet en utbredt opp­fat­ning blant britene om at en av ver­dens stor­mak­ter sto foran store struk­turelle og poli­tiske forandringer.

Sunday Times 14. september 2014: Meningsmålingen som pekte mot mulig ja-seier.

Sun­day Times 14. sep­tem­ber 2014: Meningsmålin­gen som pek­te mot mulig ja-seier.

Nå viste det seg at bekym­rin­gene var over­drevne. Da stemmene var talt opp, hadde 55,3 pros­ent stemt nei til uavhengighet og 44,7 pros­ent ja. Det skilte drøyt 10 pros­ent­po­eng, mye mer enn meningsmålin­gene hadde tydet på. For eksem­pel hadde Sun­day Times hel­gen før folkeavstemnin­gen spådd en liten overvekt for ja-siden. Men unions­fork­jem­perne hadde ledet på meningsmålin­gene helt siden folkeavstemnin­gen ble utlyst i 2011. Slik sett var resul­tatet ingen over­raskelse, selv om mar­gin­en var det.

Spådde ja-seier

Mange ble likev­el over­ras­ket. Blant dem som hadde spådd et mye jevnere resul­tat, noen til og med ja-seier, var flere av de største medi­ene: BBC, Sun­day Times og skotske Her­ald. Disse og flere skotske medi­er var blant de frem­ste til å rap­portere, analy­sere og kom­mentere debat­ten. Det er jo ikke uvan­lig når det gjelder valg i Vest-Europa, men i dette til­fel­let spilte dig­i­tale medi­er for første gang en vik­tig rolle ved siden av de tradis­jonelle medi­ene, og det i en unik situ­asjon der det sto om å oppløse en 300 år gam­mel fler­nasjon­al stat.

Den skotske folkeavstemnin­gen kan betrak­tes som bane­bry­tende i og med den rollen sosiale medi­er spilte, særlig Twit­ter. Dette essayet tar for seg noen trekk ved denne utviklin­gen og på hvilken måte den påvir­ket utfal­l­et. Var det uvent­ede nei-resul­tatet på noen måte relatert til det fak­tum at sosiale medi­er var sterkt polaris­ert og at ja-siden var spe­sielt aktive på dig­i­tale kanaler? Førte Face­books og Twit­ters fremtre­dende rolle i val­gkam­p­en til et mis­visende inntrykk av ja-sidens popularitet?

Unik skotsk offentlighet

Skot­t­lands sær­preg og nasjonale iden­titet innen det fler­nasjonale Storbri­tan­nia er basert på utpreget skotske insti­tusjon­er som den skotske kirken, rettsvesenet, utdan­ningssys­temet og medi­ene (McNair 2008). Flere av ver­dens eld­ste avis­er ble grunnlagt i Skot­t­land og har bidratt til det som all­ment opp­fattes som en unik skot­sk offent­lighet, for­bun­det med, men adskilt fra den britiske. Selvsty­reav­tal­en av 1998 etter at Labour kom til mak­ten året før, ga kon­sti­tusjonelt uttrykk for en veletablert poli­tisk realitet (selv om nasjon­al­is­tene i SNP ikke fikk inn­fridd kravet om løsrivelse).

Folk del­tok i debat­ten i et omfang man sjel­den har sett i bri­tisk politikk

I til­legg til de britiske riksme­di­ene som også er tilgjen­gelige nord for grensen, hadde Skot­t­land pr. 2014 ti avis­er med nasjon­al dis­tribusjon, dvs. over hele Skot­t­land, som Dai­ly Record og Sun­day Mail, Scots­man og Scot­land On Sun­day, Her­ald og Sun­day Her­ald, West High­land Free Press og Aberdeen Press & Jour­nal. De seks først­nevnte var de med størst opplag og leser­tall, og derig­jen­nom også størst inn­fly­telse. Skotske utgaver av Lon­don-baserte avis­er som The Sun og Dai­ly Mail var også godt rep­re­sen­tert. Mur­doch-eide The Sun over­tok den skotske storsel­geren Record i 2006 (McNair 2008), noe som den gang ble omtalt som et vik­tig vendepunkt i den skotske medieverden.

Unionsvennlig konsensus

Alle disse avisene ble startet og utviklet seg innen ram­men av realu­nio­nen av 1707. Før opp­blom­strin­gen av skot­sk nasjon­al­isme i val­gsam­men­heng etter etab­lerin­gen av det skotske par­la­mentet var alle avisene unionsvennlige og skrev om poli­tiske og andre spørsmål ut fra pre­mis­set om at Storbri­tan­nia var en gitt realitet, ikke en omstridt union. Så mens Skot­t­land har hatt en mang­foldig avis­flo­ra helt siden den skotske opplysningsti­den, har de tonean­givende medi­ene aldri vært nasjonalistiske.

Denne unionsvennlige kon­sen­susen avspeilet hold­nin­gen blant skot­tene, hvor det gjen­nom tre århun­dr­er aldri hadde vært noe fler­tall­skrav om selvs­tendighet. Gjen­nom hele 1900-tal­let lå ande­len skot­ter som øns­ket full løs­riv­else fra Storbri­tan­nia, på rundt 25 pros­ent. Først etter 2007 beg­y­nte tal­let å stige, etter mange obser­vatør­ers mening som en reak­sjon på britiske Labours lave pop­u­lar­itet etter at Labour fikk skylden for britenes aktive delt­agelse i Irak-kri­gen og for finan­skrisen i 2008.

Liten støtte til nasjonalistene

Det skotske nasjon­al­ist­par­ti­et SNP fikk stor opp­slut­ning for første gang i 2007, da par­ti­et så vidt fikk nok stem­mer til å danne reg­jer­ing. Fra 2007 til 2011 var SNP i min­dretall­sreg­jer­ing sam­men med De grønne. SNP fikk rent fler­tall i par­la­mentsval­get i 2011, og par­ti­ets led­er Alex Salmond kunne utl­yse folkeavstemn­ing. Først nå beg­y­nte støt­ten til kravet om uavhengighet å bli bety­delig større enn tidligere.

Mange på ja-siden beskyldte flere gan­ger BBC for å helle til nei-siden

På denne bak­grunn var en unionsvennlig kon­sen­sus i skotske medi­er før folkeavstemn­ings­de­bat­ten ikke primært et utslag av en ide­ol­o­gisk ten­dens, men heller et pre­sist uttrykk for folke­menin­gen slik den hadde kom­met til uttrykk ved valg gjen­nom en årrekke. SNP mente noe annet, og i 2005 ble ukeav­isen Scot­tish Stan­dard startet med det for­mål å rette opp skjevheten foran val­get det året. Scot­tish Stan­dard hadde som plat­tform å støtte nasjon­al­is­tene og SNP, men avisen nådde aldri høyere enn 12000 i opplag, og ble ned­lagt etter bare syv utgaver. I det påføl­gende val­get fikk SNP beskjedne 17,7 pros­ent av stemmene, mot 78 pros­ent for union­ist­par­tiene til sam­men. Den folke­lige støt­ten til nasjon­al­is­men på det tid­spunk­tet var ikke nok til å holde liv i en avis.

Som nevnt beg­y­nte opp­slut­nin­gen om SNP å stige ikke lenge etter dette val­get, og par­ti­et kunne danne min­dretall­sreg­jer­ing etter val­get i 2007, og fikk rent fler­tall fire år senere. Men da folkeavstemnin­gen ble utlyst, var det ennå ingen skot­sk avis som åpent støt­tet SNP på led­er­plass, og heller ikke målet om selvs­tendighet. Men nå fikk pås­tander om skjev mediedekn­ing for fort­satt union økt tilslut­ning i befolkningen.

Anklaget for skjevhet

Den første avisen til å bryte ut fra union­istleiren og støtte ja-siden foran folkeavstemnin­gen var den Glas­gow-baserte, amerikan­sk-eide Sun­day Her­ald som erk­lærte sitt stand­punkt i en led­er­ar­tikkel 4. mai 2014, nesten fem måned­er før folkeavstemnin­gen. Avisens søsterut­gave, dagsavisen Her­ald, ble værende på union­ist­si­den, men under­streket at dens dekn­ing hadde vært og fort­satt ville være «like hard og upar­tisk» over­for begge sider. De øvrige skotske rik­savisene som sa fra hvor de sto, som Sun­day Post og Scot­land on Sun­day, sa alle at de støt­tet nei-siden. Slik sett var det en klar overvekt blant medi­ene for å bli værende i Storbri­tan­nia, men de fikk likev­el 45 pros­ent av vel­gerne mot seg på valgdagen.

Sunday Heralds forside 4. mai 2014. Avisen var den første i Skottland til å støtte uavhengighet.

Sun­day Her­alds for­side 4. mai 2014. Avisen var den første i Skot­t­land til å støtte uavhengighet.

Eter­me­di­ene forholdt seg upar­tiske i deknin­gen av val­gkam­p­en, slik de er for­p­lik­tet til etter loven. Men som i mange poli­tiske spørsmål tidligere ble BBC anklaget for skjevhet i sin dekn­ing. SNP og mange på ja-siden beskyldte flere ganger BBC for å helle til nei-siden og ga som eksem­pel en inkvis­i­torisk hold­ning under jour­nal­is­tene Andrew Marr og Nick Robert­sons utspør­ring av Alex Salmond. BBC ble anklaget for å favoris­ere nei-siden på ulike måter, blant annet gjen­nom lekkas­jer av sen­si­tive opplysninger til nei-kam­pan­jen. I juni 2014 demon­str­erte ja-siden uten­for BBC Scot­lands kon­tor­er i Glas­gow, og Alex Salmond selv anklaget BBC for skjev dekn­ing bare dager før avstemningen.

Man kan med en viss rett hevde at BBCs vanske­ligheter med å oppret­tholde sitt image som upar­tisk skyldes debat­tens karak­ter, der den ene siden på veg­ne av et lite min­dretall av den britiske befolknin­gen øns­ket en oppløs­ning av Storbri­tan­nia. Siden BBC jo er Storbri­tan­nias statskringkast­ing og folkeavstemnin­gen var et spørsmål om Storbri­tan­nias fort­sat­te eksis­tens, var spørsmålet om hvor­dan val­gkam­p­en burde ha vært dekket, mer brennbart enn van­lig, og det kunne neppe ha vært annerledes.

Var BBC nøytral?

BBC bet­jen­er hele Storbri­tan­nia, der fler­tal­let utvil­somt var mot skot­sk selvs­tendighet. Sett i den sam­men­heng, ville en abso­lutt likevekt vært nød­vendig for BBCs foreskrevne upar­tiskhet? Av samme grunn som BBC ikke er nøy­tral mel­lom mod­er­at og ekstrem islam, eller med hen­syn til nasjon­al­ist­beveg­elser som Eng­lish Defence League, kan det med rime­lighet hevdes at de 44,7 pros­ent av skot­tene som stemte ja 18. sep­tem­ber – 1618000 per­son­er, 2,5 pros­ent av Storbri­tan­nias befolkn­ing – ikke kunne for­ven­tet at BBC skulle oppføre seg på noen annen måte. Deknin­gen av ja-sidens syn­spunk­ter var omfat­tende, respek­t­full og i hov­ed­sak ukon­tro­ver­siell. Men selve Storbri­tan­nias eksis­tens var naturligvis et fak­tum, og kam­pan­jen for uavhengighet et angrep på den britiske stat­en. Var det rimelig å for­vente at BBC skulle inn­ta en nøy­tral hold­ning i en debatt som ville ha bety­dd slut­ten for den i sin nåværende form der­som ja-siden hadde vunnet?

Vi avven­ter en detal­jert innhold­s­analyse av deknin­gen, men ja-sidens pås­tander om par­tiskhet er i seg selv ikke tro­verdig bevis for at BBC ikke opp­trådte upar­tisk. Tvert imot har ulike inter­esseg­rup­per i mange år klaget på skjev dekn­ing fra BBC, grup­per som men­er at deres sak ikke er blitt frem­stilt på en god og fyllest­gjørende måte, og det er en av grunnene til at andre har unnlatt å støtte dem. Kri­tikk av BBC fra SNP og dets tilhen­gere under val­gkam­p­en ble av mange ansett som et forsøk på å påvirke deknin­gen, og flere kom­men­ta­tor­er uttryk­te bekym­ring for at et selvs­tendig, SNP-styrt Skot­t­land ville prøve å presse medi­ene til nasjon­al­istvennlig ensret­ting. Krav fra SNP og deres tilhen­gere om at BBC-jour­nal­is­ter måtte få sparken for­di de ble opp­fat­tet å være mot selvs­tendighet, ble for mange et ube­hagelig for­varsel om hvor­dan det kunne bli å leve i en SNP-styrt stat.

Sosiale medier til nye høyder

Mens de tradis­jonelle medi­ene fort­satt er hov­ed­ny­het­skilden for folk flest i Skot­t­land, gjør fremvek­sten av inter­nett og net­tbaserte dig­i­tale medi­er at de gam­le medi­enes dom­i­nans grad­vis svekkes. Lesere og lyt­tere fly­t­ter over til net­tet, blant annet til sosiale medi­er som Face­book og Twit­ter der nyhetsinnhold kan deles og bruk­erne kan bidra i den poli­tiske debat­ten med tweets på 140 tegn eller med kom­mentar­er på Facebook-sider.

Historiens første flyplass-vindpølse i det skotske flaggets farger. Bilde lagt ut på Yes Scotlands Facebook-side 15. september 2014.

His­to­riens første fly­plass-vin­d­pølse i det skotske flaggets farg­er. Bilde lagt ut på Yes Scot­lands Face­book-side 15. sep­tem­ber 2014.

Disse plat­tformene er blitt debattare­naer for ven­ner og kol­leger (som på Face­book) og mel­lom meningsmot­standere (Twit­ter), hvor sist­nevnte særlig er blitt et sted for uhem­met, aggres­siv og ofte krenk­ende og grov språk­bruk. Uttrykk som «shil» (sta, ensporet), «flam­ing» (het­s­ing) og «trolling» er blitt en del av daglig­tal­en mens sosiale medi­er ikke bare brukes til å dele innhold og diskutere, men til å dri­ve virtuell krigføring mot dem man opp­fat­ter som poli­tiske mot­standere og fiender.

I val­gkam­p­en foran den skotske folkeavstemnin­gen nådde bruken av sosiale medi­er nye høy­der når det gjaldt syn­lighet og inn­fly­telse i britisk poli­tisk sam­men­heng, og påvir­ket for­men og tonen i de tradis­jonelle medi­enes dekn­ing. Val­gkamp­tak­tikken antok nye og uvante for­mer. For eksem­pel ble det sendt 2,6 mil­lion­er tweets om folkeavstemnin­gen i de 24 timene fra syv om mor­ge­nen 18. sep­tem­ber (val­gda­gen) til samme tid­spunkt den 19. Forskere ved Uni­ver­si­ty of Strath­clyde reg­istr­erte ti mil­lion­er Face­book-opp­da­teringer de fem ukene før avstemnin­gen. Folk del­tok i debat­ten i et omfang man sjelden har sett i britisk poli­tikk, og bruk­te sosiale medi­er til å gi uttrykk for sitt syn, dele artik­ler de var enig eller uenig i og kom­mu­nis­ere med andre.

Viktig debattarena

Mens de tradis­jonelle skotske medi­ene i hov­ed­sak var for fort­satt union eller «upar­tiske» (siden upar­tiskheten er blitt et stridsspørsmål), ga sosiale medi­er rom for sub­jek­tivitet, meninger og klare ide­ol­o­giske stand­punk­ter. I denne val­gkam­p­en frem­sto sosiale medi­er ikke bare som et kom­mu­nikasjonsverk­tøy, men som våpen i en poli­tisk strid av stor kon­sti­tusjonell betyd­ning, i en grad man aldri før hadde sett. Dessuten bety­dde sosiale mediers glob­ale rekke­v­id­de at folk som under­teg­nede, som ikke var skot­sk innbyg­ger og der­for ikke hadde stem­merett, kunne delta i debat­ten med en umid­del­barhet og effekt som ikke ville ha vært mulig i tiden før internett.

J.K. Rowling engasjerte seg for nei-siden, her fra nei-kampanjens Facebook-side. "Piss off, Ur English", er meldingen fra en av kommentatorene.

J.K. Rowl­ing engas­jerte seg for nei-siden, her fra nei-kam­pan­jens Face­book-side. “Piss off, Ur Eng­lish”, er meldin­gen fra en av kommentatorene.

Sosiale mediers sub­jek­tivitet gjorde dem også til en are­na for intens debatt, som til tider utartet til den typen utskjelling som ofte har led­saget fremvek­sten av nasjon­al­isme i Europa. J.K. Rowl­ing ble kalt «bitch» av en nett­side etter å ha gitt penger til nei-kam­pan­jen. Mange kjendis­er, blant dem David Bowie, som ga uttrykk for sol­i­daritet og sym­pa­ti med skot­tene og støtte til Storbri­tan­nia, ble angrepet med vari­erende grad av giftighet. Skot­ter som under­teg­nede som tok stand­punkt for nei-siden i blog­ginn­legg og tweets, ble sablet ned og kalt for­rædere som ikke fort­jente å komme til orde. Omvendt ble tilhen­gere av selvs­tendighet i noen av de mer aggres­sive inn­leggene stem­plet som nazis­ter. De som kri­tis­erte BBC for påstått skjevhet i deknin­gen, ble sam­men­lignet med Vladimir Putin og de rus­siske nasjon­al­istenes forsøk på å kvele all oppo­sisjon. For ekstrem­is­ter på begge sider var sosiale medi­er en plat­tform for en utpreget usivilis­ert dialog.

Når det er sagt, ble fork­jem­perne for løs­riv­else av de fleste reg­net som mer aktive og bedre organ­is­ert på net­tet. Det bidro til en poli­tisk atmos­fære der selvs­tendighet ble ansett som et sannsyn­lig utfall da den store dagen nærmet seg. De høyrøst­ede såkalte «cyber­nats» (net­tnasjon­al­is­ter) overdøvet den tause majoritet av nei-vel­gere, som først ga seg til kjenne på valgdagen.

Konklusjon

Den skotske uavhengighet­savstemnin­gen kan betrak­tes som en milepæl i de sosiale medi­enes frem­marsj i sam­funns­de­bat­ten. Mens de tradis­jonelle medi­ene stort sett ful­gte spillere­g­lene fra den analoge tid­salder og for all­mennkringkasternes del prøvde å holde seg nøy­trale, og for noen avis­ers ved­k­om­mende tok stand­punkt for eller imot selvs­tendighet på led­er­plass, ble nettmedi­er og sosiale medi­er en plat­tform og are­na for mer par­tisk og polaris­ert debatt.

Ja-velger tvitrer selfie på valgdagen. (faksimile: Kirstin Innes/Twitter).

Ja-vel­ger tvit­r­er self­ie på val­gda­gen. (fak­sim­i­le: Kirstin Innes/Twitter).

Artikke­len er over­satt fra engel­sk av Gun­nar Nyquist

Men uavhengighets­fork­jem­pernes dom­i­nans på net­tet ble ikke omsatt i et fler­tall ja-stem­mer på val­gda­gen, noe som tyder på at Twit­ter og Face­book ennå ikke er (og kan­skje aldri vil bli) kul­turkrefter som er sterke nok til å bevege opin­io­nen. De er nyt­tige verk­tøy for engas­jerte aktivis­ter og meningssterke stem­mer av alle avskygninger, men bør ikke betrak­tes som indika­tor­er for stand­punk­ter og val­gprefer­anser hos det store fler­tall. Det fak­tiske sam­spillet mel­lom inter­nett og poli­tisk adferd vil fort­satt være et vik­tig prob­lem for kom­mu­nikasjons­forskere, og det er god grunn til å anta at mate­ri­alet fra den skotske uavhengighets­de­bat­ten vil by på betyd­nings­fulle nye funn og konklusjoner.

Kilder:

McNair, B.: “News from a small coun­try: the media in Scot­land”, i Franklin, B. (red.), Local Jour­nal­ism and Local Media, Lon­don, Rout­ledge, 2006, s. 37–48.

McNair, B. “The Scot­tish media and pol­i­tics”, i Blain, N., Hutchi­son, D. (red.), The Media In Scot­land, Edin­burgh, Edin­burgh Uni­ver­si­ty Press, 2008, s. 227–242.

McNair, B.: “The Media and Par­lia­ment”, i Jef­fery, C., Mitchell, J. (red.), The Scot­tish Par­lia­ment 1999–2009: the First Decade, Edin­burgh, Luath Press Ltd, 2009, s. 119–124.

TEMA

M

edier

99 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen