Stortinget for åpne dører: «En Grundsætning i vores Statsforfatning»

Selv om offentlighetsprinsippet har tilhørt vår statsforfatning siden 1814, var det lenge strid om hvordan publikums innsynsrett til Stortingets arbeid skulle praktiseres.

Nylig ved­tok Stortinget en innskrenk­ing av offent­lighet­sloven. Norske byråd vil nå få muligheten til å hem­me­ligholde sine møter, uten at pub­likum får vite hva som diskuteres. Mens justiskomi­teen vis­er til effek­tivis­er­ing­shen­syn, er det fra pressens hold blitt ropt opp om en demokratisk skan­dale. Offent­lighet­sprin­sip­pet er utfor­dret, og det er ikke første gang.

«Stor­thinget holdes for aab­ne Døre, og dets Forhan­dlinger kundgjøres ved Trykken, und­ta­gen i de Til­fælde, hvor det mod­sat­te besluttes ved Stem­me­fleer­hed.» Slik het­er det i Grunnlovens § 84, en av få for­mu­leringer som har stått uforan­dret fra 1814 til i dag. Stortinget er for­p­lik­tet til et offent­lighets- eller pub­lisitet­sprin­sipp. Dette betyr at for­sam­lin­gen ikke skal være en lukket klubb som kan trekke seg tilbake og føre sam­taler i fortro­lighet, men et åpent forum der folkets rep­re­sen­tan­ter med folket som tilhørere drøfter sak­er av all­menn inter­esse. For at trykke­fri­hets­bestem­melsene i § 100 skal gi full­god mening, må borg­erne sikres innsyn både i saks­for­bere­dende doku­menter og i argu­men­tasjo­nen som føres i salen: Hvis den diskuterende all­mennhet ikke er godt ori­en­tert, vil pressede­bat­ten være av liten ver­di med tanke på dan­nelse av en opplyst folke­mening. Trykke­fri­het implis­er­er infor­masjon­srett – det er dette som lig­ger i bestem­melsen om de «aab­ne Døre»: Opin­ions­dan­nere må få slippe til som publikum.

«Offent­lighed er Aan­den af vor Con­sti­tu­tion», sa den lib­erale oppo­sisjon­spoli­tik­eren Lud­vig Mari­boe i Stortinget, straks etter at det var åpnet i feb­ru­ar 1830. Når han fant grunn til å insis­tere på dette prin­sip­pet, var det for­di møtene ruti­nemes­sig – ikke etter særskilt beslut­ning, slik Grunnloven krevde – ble holdt bak lukkede dør­er like fra Stortinget kom sam­men til det var formelt kon­stituert og høytidelig åpnet. Vik­tige sak­er ble unntatt offent­lighet på denne måten, blant annet full­mak­t­skomi­teens arbeid med å kon­trollere at val­gene hadde gått rik­tig for seg og at alle rep­re­sen­tan­ter hadde rett til å møte i Tinget. Fler­tal­let hadde ved flere anled­ninger utnyt­tet situ­asjo­nen til stille og rolig å kvitte seg med brysomme oppo­sisjonelle – men off­isielt ble øns­ket om diskresjon i slike spørsmål begrun­net med personvernhensyn.

Mari­boe pro­test­erte: Når det gjelder å klarere at val­gmenn og rep­re­sen­tan­ter opp­fyller lovens krav, for eksem­pel at de er ustraf­fet, da er det, «for­saavidt de ere offentlige Per­son­er», net­topp «for Offent­lighe­dens Dom­stol at dette Forhold skal bedømmes.» Stortinget er den kon­trollerende makt, men noen må kon­trollere kon­trol­lørene. Hov­ed­sak­en er at folket ved selvsyn kan for­sikre seg om at det ikke foregår mak­t­mis­bruk. «Der­for ønsker jeg, at Stor­things-Gal­leri­et aab­nes», slik at alle og enhver «maa være Vidne til, at vi … han­dle fuld­kom­men grundlovs­mæs­sig», og der­for «ønsker jeg ogsaa for min Deel især … at være con­trolleret i dette som i alle øvrige Tilfælde.»

Mari­boes mot­standere kunne påpeke at alt som skjed­de på Stortinget, også i lukkede komitémøter, var fritt tilgjen­gelig i offentlige trykksak­er. Stor­things Forhan­dlinger hadde, helt siden 1814, gjen­gitt både propo­sisjon­er, innstill­inger, kort­fat­tede uttalelser fra rep­re­sen­tan­tene (vota) og infor­masjon om avstemninger og sak­sut­fall. Rik­tig nok var ikke pub­likasjo­nen tilgjen­gelig før lenge etter at sesjo­nen var avs­lut­tet, men Stortinget hadde, for at pub­likum skulle kunne holdes ori­en­tert under­veis, også fått utgitt hefter med løpende Stor­things Efter­ret­ninger. Her kunne enhver inter­essert finne utdrag («Extracter») av saks­doku­mentene og resul­tatet av voterin­gene, og i seinere tid (etter 1824) også forko­rt­ede refer­ater av debat­tene – mens forhan­dlin­gene ennå pågikk. Men dette er ikke nok, hevdet Mari­boe. Tryk­te utdrag og refer­ater kan ikke gi et full­s­tendig inntrykk av debat­tene, og der­for heller ingen full­god forståelse. Fak­tisk led­er de som oftest til å fremvirke en ensidig bedøm­melse og en vrang forestill­ing, «saav­el af Plu­ralitetens som Minoritetens Syns­maade». Ingen ting kan kom­pensere for ret­ten til å møte opp på gal­leri­et og selv danne seg et inntrykk og en mening.

Adgangsbilletter til galleriet

At Stortinget avvek fra offent­lighet­sprin­sip­pet mens det kon­stituerte seg, var kan­skje ikke spe­sielt alvorlig i seg selv, men ethvert slikt avvik er en invi­tasjon til videre utglid­ning. De som sit­ter med mak­ten, vil alltid mis­like at man ser dem i kor­tene. Mange vikari­erende argu­menter – hen­synet til statens sikker­het eller effek­tivitet i saks­be­han­dlin­gen – blir brukt til å begrense innsyn­sret­ten. Hver for seg er ikke disse begren­snin­gene bestandig alvorlige, men til sam­men kan de bli det. Stortinget hadde nylig (1828) ved­tatt hem­melige forhan­dlinger ved de høyeste dom­sto­lene; nå var det i ferd med å fore­ta et nytt lite skritt. «Exem­plet vil drage flere efter», advarte rep­re­sen­tant Jonas Anton Hielm, «og Pub­liciteten saaledes grad­vi­is synke i Hem­me­lighe­dens Grav, hvor­fra Despo­tis­mens Mor­gen­røde udgaaer.»

Hva galt kan skje bak lukkede dør­er? Må ikke folket ha tillit til at rep­re­sen­tan­tene kjen­ner sin plikt og gjør sitt beste? Selve luknin­gen av dørene med­før­er en svekkelse av den almin­nelige tillit, påpek­te Hielm – og dét er noe av det ver­ste som kan skje. Kan­skje er det ikke slik, som man gjerne vil ha det til, at ledende menn må vite at de har folkets øyne på seg for ikke å mis­bruke sin still­ing – men «Mis­tanke om, at det er annerledes, er dog Hem­me­lighe­dens naturlige Følgesvend. «Man troer at finde Brøde – siger en berømt Skribent – hvor Hem­me­lighe­den find­es; thi hvor­for skjule sig, naar man ikke er bange for Lyset?»

Den lib­erale oppo­sisjo­nen vant ikke fram. Fler­tal­let holdt fast på at gal­leri­et nor­malt skulle være åpent, for presse­folk og andre inter­esserte, men først etter at kon­gen, i og med trontal­en, hadde fore­tatt den høytidelige åpn­ing av Stortinget. For så vidt var alt som før. Men Justis­de­parte­mentet bestemte samme år (1830) at ingen måtte slippe inn på gal­leri­et uten særskilt tilla­telse. Adgangs­bil­let­ter, stem­plet av poli­ti­et, ble utst­edt til navn­gitte per­son­er eller autoriteter, som så eventuelt kunne låne dem ut eller over­late dem til andre. Hver stort­ings­mann, stat­sråd og høyesteretts­dom­mer fikk én bil­lett, statthold­er­skapet fikk fire, uni­ver­sitetet ti. Tre avis­er fikk én hver; en rekke offentlige insti­tusjon­er i hov­ed­staden fikk fra én til tre. Dessuten fikk borg­er­skapet i byen 28, til fordel­ing etter borg­er­mesterens skjønn, og den mil­itære ledelse 20, til fordel­ing ved gen­er­al­ad­ju­tan­ten for arméen. Til sam­men ble det utst­edt 255 bil­let­ter, så godt som utelukkende til det øver­ste sjikt i næringsliv og embetsverk. Jo, visst fantes det et menings­berettiget pub­likum med krav på innsyn i de poli­tiske pros­essene, men dette pub­likum var ikke stort, og det besto ikke av hvem som helst.

Hvorfor åpenhet?

Betyd­nin­gen av pub­lisitet var klas­sisk begrun­net i Jere­my Ben­thams Essay on Polit­i­cal Tac­tics, som rep­re­sen­tant Ped­er Flor, på ini­tia­tiv fra Jonas Anton Hielm, hadde over­satt til norsk. Ben­tham var opp­tatt av hvor­dan råd­slagnin­gen i en folke­val­gt for­sam­ling best kunne organ­is­eres. Om dette skrev han til den franske sten­der­for­sam­ling i 1789, som råd og vink på bak­grunn av de engelske erfaringer. Flors utgave, ved­lagt et omfat­tende forslag til regle­ment for det norske stort­ing, ble lansert sam­tidig med åpnin­gen av stort­ingssam­lin­gen i 1821. Under et av de første møtene ble det frem­met forslag om at stat­en skulle bekoste et eksem­plar til hver av rep­re­sen­tan­tene. Forslaget falt, det fikk holde med ett eksem­plar til stort­ings­bib­lioteket, men boken må ha nådd sin sen­trale mål­gruppe likev­el. I tidens poli­tiske liv er det mange spor etter lesning av denne boken. Den «berømte Skribent» som Hielm noen år seinere siterte i debat­ten om adgang til gal­leri­et, var net­topp Bentham.

Hvor­for åpen­het, spurte Ben­tham, er det ikke mer effek­tivt om en kom­pe­tent ledelse får arbei­de uforstyrret?

For det første: Åpen­het i folke­for­sam­lin­gens arbeid betyr at rep­re­sen­tan­tene hele tiden vet at de er under pub­likums overopp­sikt. Av frykt for pub­likums dom avhold­er de seg fra å mis­bruke sin still­ing. «Almeen­heden dan­ner en Ret, der er mere værd, end alle Tri­bunaler sam­men­lagte.» Rik­tig nok er for­sam­lin­gen selv et slags «ind­vortes Pub­licum», men dette vil aldri helt kunne erstat­te det store «udvortes» som inspek­tør og dom­mer. I poli­tisk sam­men­heng er det egentlig bare folket som er skikket til å dømme og straffe.

For det andre, og det var dette Hielm ref­er­erte til: Den som skjuler noe, blir mis­tenkt for å ha noe å skjule – og som regel med rette. På kort sikt kan man sikkert spare seg for ube­hage­ligheter på denne måten, men i leng­den skaf­fer man seg flere. Mest alvorlig er virknin­gen på den poli­tiske men­tal­itet i det store og hele. Hos et folk som lenge har levd med åpne for­sam­linger, finner man en mer utviklet «Almeenaand» enn andre sted­er, og færre skadelige for­dom­mer, og større evne til å gjen­nom­skue poli­tiske for­førere. Når folk får anled­ning til å følge med, virk­er det skol­erende og opp­dra­gende; hva de lær­er, er tillit til gode insti­tusjon­er og skep­sis til folk som vil mis­bruke dem. «For­nuft og Under­søgelsesaand bliv­er almin­delig i alle Sel­sk­a­bets Klass­er. Liden­sk­aber, vante til en offentlig Kamp, lære gjen­sidig Skaansel, og hiin sygelige Ømfind­t­lighed, som gjør et Folk, uden Fri­hed og Erfar­ing, til en Bold for enhver Frygt og enhver Mis­tanke, tabes.»

For det tred­je: Hvis ikke vel­gerne vet hva de stem­mer på, er det meningsløst å avholde valg. Uten åpen­het i den poli­tiske pros­ess er de nødt til å velge blant kan­di­dater som de ikke er i stand til å bedømme. At folket opp­for­dres til å bestemme seg uten å vite hvor­for, betyr at vilkårlighet er blitt det overordnede poli­tiske prin­sipp. Dermed er folk­erep­re­sen­tasjo­nen blitt en vits.

For det fjerde: Når folke­for­sam­lin­gen inngår i en større debattsam­men­heng, blir rep­re­sen­tan­tene satt i stand til å dra fordel av pub­likums innsik­ter. Alle til sam­men vet mer enn noen få utval­gte, om de aldri så mye har vel­gernes tillit. Er det mulig, spurte Ben­tham, at disse få «con­cen­trere den hele Nations Viis­dom i sig?» Kan det tenkes at de «i enhver Henseende ere de meest oplyste, vis­es­te og duelig­ste», og at «de allene besid­de alle de almin­delige og locale Kund­sk­aber, der udfor­dres for at reg­jere?» Nei, selvføl­gelig ikke: «Et saadant vidun­derligt Valg er et Hjerne­spind.» Val­gte for­sam­lingers intellek­tuelle kap­a­sitet beror på til­gan­gen til større ressurs­er; slik til­gang sikres med en innsyn­srett som utfor­dr­er til debatt i pressen.

Av disse og lig­nende grun­ner bør folke­for­sam­lin­gen fremme offent­lighet med alle tjen­lige midler. Alt som skjer i for­sam­lin­gen (forsla­gene, forar­bei­dene, stem­me­givnin­gen) bør bek­jent­gjøres. I vik­tige sak­er bør det innkalles hur­tigskri­vere for å sikre nøyak­tig og full­s­tendig refer­at av alle taler. For at det skal bli mulig å følge med i forhan­dlin­gene under­veis, bør den uavhengige dags­presse ønskes velkom­men. For­sam­lingslokalet bør åpnes for fremmede, slik at enhver på egen hånd kan for­sikre seg om at de off­isielle rap­porter er til å stole på. Slike ord­ninger gir bedre sam­funns­moral og større poli­tisk forståelse både hos rep­re­sen­tan­ter og vel­gere. «Uden Pub­licitet er intet varigt Held; under dens Aus­pici­er intet varigt Onde».

Hele folket på galleriet

På Stortinget i 1836 var det på ny debatt om ver­di­en av pub­lisitet rundt for­sam­lin­gens arbeid. Ole Gabriel Ueland, bøn­denes før­er, for­t­alte at han lenge hadde vært bekym­ret over man­ge­len på poli­tisk bevis­s­thet blant van­lige men­nesker. De fleste hadde så lite forståelse for den nye statsskikk og tilhørende poli­tisk kul­tur, at når omvelt­nin­gen i 1814 hadde gått for seg uten alvorlige rys­telser, var det takket være «Natio­nens poli­tiske Uskyld» og dens «ube­grændsede Tiltro» til de øvrighetsper­son­er som den gang hadde stilt seg i ledelsen.

«Den gamle Storthingssal. Det forsamlede femtende ordentlige Storthing 1857.» Illustrasjon fra En Christianiensers Erindringer fra 1850- og 60-Aarene av Yngvar Nielsen.

«Den gam­le Stor­thingssal. Det for­sam­lede fem­tende ordentlige Stor­thing 1857.» Illus­trasjon fra En Chris­tian­iensers Erindringer fra 1850- og 60-Aarene av Yng­var Nielsen.

Men hvem kunne være sikker på at denne sindighet ville vare ved? En poli­tisk orden er ikke sol­id og trygg før folket har lært den å kjenne og aktivt slut­ter opp om den, hevdet Ueland. På skolen kan man vel lære om Grunnloven og dens prin­sip­per, men slik kunnskap blir ikke lev­ende uten innsikt i og befat­ning med selve de løpende poli­tiske begiven­heter. Først når nys­g­jer­righeten får næring, «vil Lysten til at kjende Grund­laget for Stor­thingets Virk­somhed spores.»

Ueland, som tydeligvis hadde lest Ben­thams Tac­tik, frem­met på denne bak­grunn forslag om at Stortingets arbeid skulle bek­jent­gjøres i et eget blad, kalt Stor­things-Tidende. Her burde man, foruten forhan­dlin­gene, også kunne finne «en fuld­stændig Extract af Debat­terne». Hvis dette blad nå kunne bli delt ut gratis til alle som hadde vært val­gmenn rundt om i lan­det, med påbud om at de måtte låne det ut til enhver som kunne være inter­essert, og hvis skolekom­misjonene lokalt kunne påta seg opp­gaven med å ta vare på gam­le eksem­plar­er, ja da ville folkestyret ha gjort et stort skritt framover, for slik ville folket ute på byg­dene kunne følge med i det poli­tiske liv, og med tiden bli mer inter­essert og bedre ori­en­tert; etter hvert som de skjønte mer av de nye poli­tiske forhold, ville de også bli mer pålitelige som borgere.

I komi­teen som fikk forslaget til behan­dling satt mange av de mest pro­fil­erte av de lib­erale embets­stand­srep­re­sen­tan­tene. Her ble forslaget avvist i skarpe orde­lag. Folkeop­plysning er vel og bra, het det i fler­tal­lets innstill­ing – men den slags får skolen ta seg av: «Det er fra ove­naf at Lyset udbred­er sine Straaler». Offent­lighet er et vik­tig prin­sipp – men det angår jo ikke hvem som helst! Ideen om at all­muen så å si kan oppl­yse seg selv, om den bare får anled­ning til å følge med i sak­ene, er alde­les for­feilet. Den almin­nelige mann hadde ingen forut­set­ninger for å følge med i Stortingets forhan­dlinger – og ville ikke ha noe som helst utbytte av å bli inter­essert i poli­tikk – og burde ikke opp­for­dres til å legge seg opp i ting han ikke hadde greie på. «Den, der end­nu er saa langt tilbage, at han kun har faa og dun­kle Begre­ber om For­fat­ning, Reg­jer­ing, Stor­thing m.v., vil det være til liden eller ingen Nytte at paatvinge en saadan Lec­ture; thi den vilde ikke kunne forstaaes af ham, og føl­gelig heller ikke vække nogen Inter­esse.» Van­lige men­nesker hadde jo heller ikke råd til å betale hva det kostet, men siden de der­for også hadde respekt for penger, ville gratis utdel­ing av en slik pub­likasjon bare virke til å «for­ringe dens Anseelse i Mæng­dens Øine», slik at inter­essen kom til å dale enda mer. Komi­teen anså det høyst sannsyn­lig at et slikt opplysningstil­tak «vilde virke tvert imod sin Hen­sigt, og vanske­lig­gjøre, ist­edet­for at lette Adgan­gen til almin­delig Kund­skab om og Ind­sigt i vort offentlige Liv.»

Stenografiske referat gjennom 150 år

Ueland ful­gte opp ved flere seinere anled­ninger. I 1845 lanserte han også et forslag om stenografisk doku­men­tasjon av stort­ings­de­bat­tene. Avisene, med Mor­gen­bladet i spis­sen, kunne allerede til­by refer­ater – mer og min­dre full­s­tendi­ge og nøyak­tige – basert på notater fra gal­leri­et. Ueland hadde lenge ergret seg over at slikt kunne være tem­melig ten­den­siøst. Som en fremmed fugl i hov­ed­staden kjente han seg spe­sielt utsatt: En lett for­drein­ing, en liten ute­la­telse, kunne få det vek­tig­ste inn­legg til å virke lat­terlig. Mer enn én gang var han kom­met i offentlig dis­putt om hva han egentlig hadde sagt. Nå gikk han inn for bevil­gn­ing av «Stipendi­er for Per­son­er, som ønske at erholde Under­vis­ning i Hur­tigskriverkun­sten». Et slikt tiltak ville sikre pålitelig infor­masjon til pub­likum, og tryg­ghet for rep­re­sen­tan­tene om upar­tisk behan­dling. Dessuten ville det få talerne til øve stren­gere selv­disi­plin. De ville bli for­sik­tigere med å breie seg, gjen­ta seg og ta ordet i utrengsmål; trolig ville de også vite å passe seg mer for kjek­ling og upassende per­son­lige bemerkninger. For­sam­lin­gen lot seg over­be­vise: Én per­son fikk stipend til å reise uten­lands for å gå i lære, mot løfte å lære opp andre etter hjemkom­sten, «samt at fun­gere som Ref­er­ent ved førstk­om­mende Stor­thing af dets Debatter».

Flere var skep­tiske, enkelte fryk­tet kon­sekvensene. Rep­re­sen­tan­ten Bergh uttalte at «Thingets Medlem­mer kunde ikke sætte syn­derlig Pri­is paa at faa sine Taler saa fuld­s­tendig gjen­givne, især da det nok kunde træffe, at det som havde været behageligt for Øret, ikke vilde være lige behageligt for Øiet.» Til dette svarte Ueland at net­topp hen­synet til slike inn­legg som ikke tok seg like godt ut på trykk, var en vik­tig grunn til å ønske stenografisk refer­at. Sansen for demokratisk offent­lighet gikk sam­men med mis­tro mot imponerende talekun­st. Heldigvis er det i salen menn hvis ytringer kan tåle å leses, sa Ueland, «og om en og Anden, som har det ordnede Fore­drag min­dre i sin Magt, skulde und­see sig for at tale vidt og bredt, vilde man nok alligev­el komme frem med, hvad der i Sand­hed tjen­er til en Sags Oplysning.»

Siden 1857 har alt som er blitt sagt på Stortingets taler­stol vært tilgjen­gelig for enhver og for all etter­tid. Til å beg­ynne med var det bare i spe­sielt vik­tige sak­er det ble ført stenografisk refer­at, og selv i slike sak­er var det de første årene helst tale om en bland­ing av foren­klet og full­s­tendig gjen­givelse, slik at direk­te tale («Jeg fores­lår at …») vek­slet med indi­rek­te («Taleren fores­lo at …»). Strengt tatt er det først fra 1875 at ordene er blitt tatt vare på – med direk­te, full­s­tendig refer­at, i første­per­son form – slik de falt, helt nøyak­tig, hvert eneste ett. Med dette for­be­hold kan vi notere oss kon­tin­uerlig stenografisk refer­at (bare avbrutt av fem år med tyske okku­pasjon), gjen­nom mer enn 150 år, fra 1857 til i dag.

En betinget suksess

For så vidt er det klart at Ueland fikk det som han ville. Allikev­el ble ikke forhåp­nin­gene inn­fridd. Debat­tinn­leggene ble ikke kor­tere med dette. Enkelte har ment å kunne påvise en viss disi­plinerende effekt – «Thing­mænnene vis­ste fra nu av, at de talte for mer enn bare en for­sam­ling av kjen­ninger», påpek­te Halv­dan Koht, «og ial­fal de yngre av dem maat­te komme til aa arbei­de ut tal­ene sine bedre» – men om dette bidro til å høyne kvaliteten på de retoriske prestasjonene, er tvil­somt eller i alle fall diskutabelt. Mest ned­slående var det likev­el at Stor­things-Tidende aldri ble folke­lesning. I første omgang teg­net det seg om lag 1000 pri­vate abon­nen­ter, men allerede til neste stort­ing var tal­let sun­ket til 350. Pub­likasjo­nen har i alle år vært til uvur­derlig nytte for his­torikere og poli­tiske kom­men­ta­tor­er, og dermed et vik­tig ledd i noen av de mange kom­mu­nikasjon­sstrømmene som til sam­men så å si løfter fram Stortingets virk­somhet som offentlig anliggende. Men den duger ikke som leses­toff. Tusen sider med for det meste grå tale om grå sak­er er i overkant, selv for den mest inter­esserte. Folket set­ter seg ikke på stort­ings­gal­leri­et, selv om det tilbys fjern­synsover­føring. Stort­ingsti­dende gir mening som kilde­sam­ling, den hør­er til i dypet av mag­a­sinene til de store bib­liotekene. Selv om den nå også er tilgjen­gelig på nett, er den fremde­les for svær og kjedelig til at det går an å lese den for å holde seg orientert.

Den avgjørende vend­ing i ret­ning offent­lighet rundt Stortingets arbeid kom ikke med Stor­things Tidende eller lig­nende pub­likasjon­er, men med framvek­sten av organ­isas­jon­ssam­fun­net og de folke­lige beveg­elsene, med deres massemøn­stringer og avis­er i masseop­plag, mange år seinere. Hva Ueland kjem­pet for, var i realiteten innsyn­srett innen­for en liten, isol­ert offent­lighet rundt noen av de sen­trale mak­tor­ganene. En gang i framtid skulle det bli mulig å føre debatt i åpen­het slik at folk ikke bare kunne lese om den etter­på, men virke­lig overvære den mens den utspilte seg (på folkemøtene, i aviss­pal­tene); da ville det endelig gi mening å invitere «det hele Folk paa Gal­leri­et», som Ueland sa det – men dette forut­sat­te en utvikling av sam­funnsliv og kom­mu­nikasjons­forhold som Ueland selv (og Flor og Hielm og Mari­boe) ikke kunne ane noen ting om.

Litteratur:

Stor­things Forhan­dlinger i Aaret 1830, bd. 1. Chris­tia­nia 1831.

Har­ald Krohn: «Refer­atet av Stortingets forhan­dlinger før og efter 1857», i: Det Norske Stort­ing gjen­nom 150 år, bd. 4. Oslo 1964, s. 289 ff.

Stor­things Forhan­dlinger i Aaret 1830, bd. 1.

Yng­var Nielsen: Norges His­to­rie efter 1814, bd. 1. Kris­tia­nia 1882.

Jere­mias Ben­tham: Tac­tik eller The­o­rie for raad­slaaende Folke­for­sam­lingers For­ret­ninger. Chris­tia­nia 1821.

Mor­gen­bladet, 4. feb­ru­ar 1836.

Arne Bergs­gård: Ole Gabriel Ueland og bon­de­poli­tikken, bd. 1. Oslo 1932.

Stor­things Forhan­dlinger i Aaret 1836.

Krohn: «Refer­at av Stortingets forhandlinger …».

Bergs­gård: Ole Gabriel Ueland, bd. 2. Oslo 1932.

Halv­dan Koht: Johan Sver­drup, bd. 1. Kris­tia­nia 1918.

TEMA

O

ffentli
ghet

91 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen