Unntakstilstanden – demokratiets problematiske terrorforsvar

Fra den franske revolusjon til Francois Hollande: Om unntakstilstandens opprinnelse og hvordan den kan brukes og misbrukes i forsvaret av republikken.

“For å seire, mine her­rer, trenger vi dristighet, mer dristighet, alltid dristighet – da er Frankrike red­det!” Disse ordene kunne vært uttalt i etterkant av atten­tatene som ram­met Paris den 13. novem­ber 2015. For den 16. novem­ber uttalte pres­i­dent Fran­cois Hol­lande, kriger­sk, at “ter­ror­is­men øde­leg­ger ikke repub­likken, det er repub­likken som skal øde­legge terrorismen!”

Men appellen om dristighet ble ropt ut av Georges Dan­ton 2. sep­tem­ber 1792, midt i den franske rev­o­lusjo­nen. De europeiske monarkenes arméer truet med å invadere Frankrike mens folke­lige opprør sat­te lan­det i brann. For å beskytte repub­likken, grep man til eksep­sjonelle tiltak: folk ble masse­mo­bilis­ert, den monark­istiske Vendée-revolten ble blodig knust og per­son­er mis­tenkt for sym­pa­ti med kon­ge­ligheten ble dømt på sum­marisk vis til den eneste mulige straf­fen – døden. Denne episo­den i fran­sk his­to­rie, kjent under navnet Ter­roren, har forbindelse med den aktuelle situ­asjo­nen siden den vis­er at unntak­stil­stand har vært i bruk i lan­det siden slut­ten av det 18. århundre.

Nat­ten mel­lom 14. og 15. novem­ber 2015, etter at ter­ror­is­tan­grepene hadde endt med 130 døde og 350 sårede i den franske hov­ed­staden, erk­lærte pres­i­dent Fran­cois Hol­lande unntak­stil­stand i hele lan­det i 12 dager med tanke på risikoen for flere angrep. Den 20. novem­ber ved­tok nasjon­al­for­sam­lin­gen nesten enstem­mig å for­lenge dette unntak­sregimet i tre måned­er, det vil si til utløpet av feb­ru­ar 2016.

Unntak­stil­standen gir meget utvid­ede full­mak­ter til admin­is­trasjo­nen og poli­ti­et, som kan han­dle uten å behøve en dom­mers autorisas­jon. De har alt­så tilla­telse til å ilegge per­son­er mis­tenkt for å utgjøre en trussel begrenset beveg­elses­fri­het eller husar­rest, sette i verk hus­ransakelse dag eller natt (unntatt er bare lokaler der par­la­men­tarikere, dom­mere, advokater og jour­nal­is­ter utøver sitt yrke), blokkere nettst­ed­er og kon­ti i sosiale medi­er som forsvar­er ter­ror­isme, og å oppløse organ­isas­jon­er eller grup­peringer “som deltar, fasiliter­er eller opp­for­dr­er til utførelsen av han­dlinger som rep­re­sen­ter­er et alvorlig anslag mot den offentlige orden”.

Utenfor konsertlokalet Bataclan i Paris 15. november 2015. 13. november drepte terrorister 89 mennesker i Bataclan.

Uten­for kon­sert­lokalet Bat­a­clan i Paris 15. novem­ber 2015. 13. novem­ber drepte ter­ror­is­ter 89 men­nesker i Bataclan.

Mel­lom den 14. novem­ber og 11. desem­ber ble det ifølge den franske reg­jerin­gens tall utført mer enn 2500 hus­ransakelser, det ble åpnet for å sette 273 per­son­er i varetekt, 354 per­son­er ble idømt husar­rest, og en beslagla 403 våpen og 202 rus­mi­dler. Når det gjelder rettsvesenet, ble det satt i gang 453 rettssaker.

Unntakstilstandens algeriske røtter

For å forstå dette unntak­sregimet, som han­dler om å sus­pendere en del av de borg­erlige ret­tighetene for å kunne beskytte dem bedre, er det nød­vendig å gå tilbake til kri­gen i Algerie. Særlig i året 1955. For å kunne bek­jempe nasjon­al­is­tene som hadde sam­let seg i Front de Libéra­tion Nation­al (FLN) mer effek­tivt, øns­ket myn­dighetene å inn­føre en unntak­stil­stand. Prob­lemet var at på det tid­spunk­tet fantes det bare én legal grunn til dette: beleir­ingstil­stand. Den var defin­ert i loven av 9 august 1849, som ble til i kam­p­en mot de ekstreme ven­stre­beveg­elsene som ville ta kon­trollen over den 2. repub­likken, og ble siden tatt i bruk under de to ver­den­skri­gene. Den har som kon­sekvens en over­føring av en stor del av mak­ten fra sivile til mil­itære myn­digheter. Men de ven­stre­ori­en­terte reg­jerin­gene til Pierre Mendès France og Edgar Fau­re ville beholde den sivile mak­ten. Særlig etter­som det å erk­lære en beleir­ingstil­stand ville være å akseptere at Frankrike var i krig og dermed gi mil­itær sta­tus til FLN – som ellers ble betrak­tet som krim­inelle – og risikere at FN ville blande seg inn i konflikten.

For å unngå disse kon­sekvensene, ble unntak­stil­stand­sregimet skapt ved en lov ved­tatt 3. april 1955. Den tillot sivile myn­digheter (innen­riksmin­is­teren, prefek­tene, poli­ti­et) å fore­ta hus­ransakelser, ilegge husar­rester, besla­g­legge avis­er og stenge teatre uten å gå veien om rettsvesenet (de to sist­nevnte tiltak­ene ble ute­latt i loven av 20. novem­ber 2015). Unntak­stil­standen kunne erk­læres i en hvilken som helst del av lan­det “enten i til­felle av umid­del­bar fare for alvorlige anslag mot den offentlige orden eller i til­felle av begiven­heter som ved sin natur og sin alvorlighet har karak­ter av offentlig katas­trofe [calamité publique]”, ved å ved­ta en lov i parlamentet.

Defin­isjo­nen er bred og gjelder ikke direk­te Algerie, så føl­gelig har reg­jerin­gen frie hen­der til å han­dle. Unntak­stil­standen ble først erk­lært i visse algeriske områder, siden utvidet til hele Algerie mel­lom 28. august og 30. novem­ber 1955, trass i pro­test­er fra sosial­is­tiske og kom­mu­nis­tiske parlamentsmedlemmer.

Et våpen mot forsøk på statskupp

Loven ble igjen anvendt i mai 1958, med en varighet på to uker. Men denne gan­gen var det selve Frankrike det gjaldt. I Alger hadde en gruppe opprørske mil­itære og fran­sk-algeriske par­ti­san­er tatt mak­ten fra koloniens reg­jer­ing. Man fryk­tet et mil­itærkupp i Paris, men da gen­er­al de Gaulle kom til mak­ten gikk krisen i oppløsning.

En må til 22. april 1961 før unntak­stil­stand igjen ble proklamert i hele Frankrike. Igjen han­dlet det om en risiko for et kupp. Om mor­ge­nen den 22. april tok en gruppe off­is­er­er som var fiendtlige til de Gaulles selvbestem­melsespoli­tikk for Algerie mak­ten i Alger, og det var for å unngå at det samme skjed­de i Paris at unntak­stil­standen ble proklamert. “Unntak­stil­standen tilsvarte alt­så en situ­asjon der hæren var omringet, alt­så en eksep­sjonell situ­asjon der det var mulig å forholde seg til en fare uten å støtte seg til de mil­itære, som hadde tapt de poli­tiske myn­dighetenes tillit”, fork­lar­er Sylvie Thé­nault, en his­torik­er ved Uni­ver­sitetet i Paris I, spe­sial­ist på kri­gen i Algerie, i artikke­len “L’état d’urgence. De l’Algérie colo­niale à la France con­tem­po­raine : des­tin d’une loi”, som hun pub­lis­erte i 2007.

Eiffeltårnet i det franske flaggets farger etter terrorangrepet 13. november 2015.

Eif­feltår­net i det franske flaggets farg­er etter ter­ro­ran­grepet 13. novem­ber 2015.

Mod­i­fis­ert av en forord­ning i 1960, kunne unntak­stil­stand etter dette bli erk­lært direk­te av reg­jerin­gen i 12 dager. Den ble for­lenget av de Gaulle helt fram til 31. mai 1963, selv om Algerie-kri­gen tok slutt med Evian-avta­l­ene den 18. mars 1962.

Etter Algerie-kri­gen tok det over 20 år før unntak­stil­standen igjen dukket opp i fran­sk offentlig liv. Første gang var i 1985, da den ble brukt noen måned­er i Ny-Cale­do­nia før en fikk stop­pet vold­elig strid mel­lom uavhengighets­fork­jem­pere og tilhen­gere av tilslut­ning til Frankrike.

En andre gang skjed­de det i 2005, i forbindelse med opp­tøyene i de franske forste­dene – unntak­stil­stand ble da erk­lært i 25 fylk­er. Selv om et slikt tiltak på det aktuelle tid­spunk­tet nok hadde støtte fra et fler­tall i befolknin­gen, fram­står det, i etter­tid, som over­drevet. Repub­likkens insti­tusjon­er var ikke truet av verken statskupp eller væp­net opprør. “Unntak­stil­standen fram­sto fra nå av som en almin­nelig lov til bruk når en skal ordne opp i harde sosiale kon­flik­ter”, advarte Dominique Rousseau, pro­fes­sor i offentlig rett, i en artikkel i 2006, “L’état d’urgence, un état vide de droit(s)”.

Kampen mot terrorisme versus borgerlige rettigheter

Var erk­lærin­gen av unntak­stil­stand i hele Frankrike i novem­ber 2015 berettiget? Poli­tisk og psykol­o­gisk var den unek­telig det. Atten­tatene i Paris var de mest morderiske siden den 2. ver­den­skrig, myn­dighetene måtte rea­gere meget sterkt. Ikke minst for­di de ans­varlige stadig var på frifot og en ven­tet del­e­gasjon­er fra alle ver­dens land i forbindelse med kli­matopp­møtet COP 21, kunne ikke Frankrike risikere noe.

Men med hen­syn til ter­ror­is­me­bek­jem­pelse, er det ikke sikkert unntak­stil­stand er det beste. I peri­o­den 1892–94 nølte ikke anark­ister med å kaste bomber i par­la­mentet, sprenge dom­meres hus med dyna­mitt og myrde en pres­i­dent, Sadi Carnot. I 1970-årene var det den væp­nede delen av “det pro­le­tariske ven­stre” som spredte ter­ror i Frankrike. Unntak­stil­standen – eller for den saks skyld erk­læringer av beleir­ingstil­stand når det gjelder ansla­gene i det 19. århun­dre – ble aldri brukt for å beseire disse beveg­elsene. Dessuten er 20 lover mot ter­ror­isme trådt i kraft i Frankrike etter 1986. Gjen­nom en rekke tiltak, fra etab­lerin­gen av egne ter­ror­is­melover til spe­sielle brudd med nor­maliteten som utnevnelse av spe­sielle dom­mere og anklagere for ter­ror­isme­sak­er og utvidelse av ret­ten til varetekt fra de nor­male to til seks døgn, er det etablert ord­ninger som har utvidet betrak­telig poli­ti­ets og rettsvesenets muligheter til å bek­jempe ter­ror­isme. Den nyeste etter­ret­ningsloven, som trådte i kraft 15. juli 2015, gir i seg selv rett til å overvåke og fange opp ulike typer kom­mu­nikasjon på en mer pre­sis måte.

15. november 2015: Folk samles på Place de la République i Paris for å minnes ofrene i terrorangrepet to dager tidligere.

15. novem­ber 2015: Folk sam­les på Place de la République i Paris for å minnes ofrene i ter­ro­ran­grepet to dager tidligere.

Men bort­sett fra spørsmålet om legit­imiteten av anven­delsen av unntak­stil­standen, er hov­ed­prob­lemet ved den spørsmålet om kon­trollen av den. Eller snarere fraværet av kon­troll. Etter­som rettsvesenet blir omgått, kan ikke dette fore­ta seg noe før hus­ransakelser og arrestasjon­er er gjen­nom­ført. Alt­så er dette intet min­dre enn brudd på borg­erlige ret­tigheter. For øvrig er flere over­grep allerede rap­portert i pressen: poli­ti­folk utnyt­ter unntak­stil­standen til å besla­g­legge våpen og narkoti­ka i sak­er som ikke har noe med bek­jem­pelsen av ter­ror­isme å gjøre, aksjon­er der det utøves grunnløs bru­tal­itet, arrestasjon­er av økol­o­giske aktivis­ter som ikke har noe som helst å gjøre med den jihadis­tiske trusselen…

Avisen Le Monde og ret­tighet­sor­gan­isas­jo­nen La Quad­ra­ture du Net har hver for seg oppret­tet egne nettsider for å sam­le infor­masjon om unntak­stil­standen, inklud­ert his­to­ri­er om poli­tiover­grep eller annen mis­bruk av unntaksbestemmelsene.

På sin side har lovkom­misjo­nen i nasjon­al­for­sam­lin­gen etablert sin egen “par­la­men­tariske vakt” for å granske sikker­het­st­jen­estenes han­dlinger og varslet at de vil avholde en høring med innen­riksmin­is­teren, Bernard Cazeneuve, i jan­u­ar 2016. Ved utgan­gen av peri­o­den med unntak­stil­stand vil en rap­port bli fram­lagt for par­la­mentet og det vil bli gitt anbe­falinger til reg­jerin­gen på grunnlag av den. Dette er en sam­ling av tiltak som blir sett pos­i­tivt på av statsviteren Pierre Rosan­val­lon, pro­fes­sor ved Col­lège de France: “Unntak­stil­standen er den sterkeste ver­sjo­nen av reg­jer­ings­makt, og over­for den er det også nød­vendig med de sterkeste for­mer for kontroll.”

Leve frie eller dø

Det gjen­står et siste spørsmål som skaper debatt – det å innskrive unntak­stil­standen i grunnloven for å kunne tilpasse de franske insti­tusjonene til “krig­ster­ror­is­men”. Dette ble fores­lått i 2007 av en komité opp­nevnt for å reflek­tere over mod­erniser­ing av insti­tusjonene, ledet av den forhen­værende statsmin­is­teren Edouard Bal­ladur, og støt­tet av pres­i­dent Fran­cois Hol­lande. En slik grunnlovsendring vil mulig­gjøre en samord­ning av unntak­stil­standen med andre eksep­sjonelle ord­ninger: “beleir­ingstil­standen” er forut­satt i kon­sti­tusjo­nens artikkel 36 og pres­i­den­tens spe­sielle mak­t­mu­ligheter i artikkel 16.

Om tek­sten
Artikke­len er over­satt fra fran­sk av Jostein Grip­srud. Takk til Bjørn Kvalsvik Nico­lay­sen for inn­spill og diskusjon­er om enkelte punkter.

En første ver­sjon av lovtek­sten ble pre­sen­tert for reg­jerin­gen den 23. desem­ber 2015 og sendt til en første behan­dling i nasjon­al­for­sam­lin­gen. Den gjen­tar det essen­sielle i unntak­stil­stand­sregimet som det nå er, men tillater dessuten for­len­gelse av unntak­stil­tak­ene i inntil seks måned­er etter avs­lut­nin­gen av unntak­stil­standen. Tilhengerne av endrin­gen i kon­sti­tusjo­nen framhev­er særlig den sterkere kon­trollen som skal utøves over unntak­stil­standen. Mot­standerne peker på mot­set­nin­gen mel­lom det kli­maet som hersker i Frankrike og ambisjo­nen om å endre repub­likkens grunn­leggende lov: “Jeg kjen­ner ikke noe demokrati som aksepter­er å endre sin kon­sti­tusjon under tid­spress [dans l’urgence]”, sier den folke­val­gte sosial­is­ten Pouria Amir­shahi, som stemte mot for­len­gelsen av unntak­stil­standen 20. novem­ber i fjor, til nettst­edet Slate.

Fra Dan­ton via Pierre Mendès-France og Charles de Gaulle til Fran­cois Hol­lande har beskyt­telsen av repub­likken vært en ari­ad­netråd i fran­sk offentlig liv. Men om unntak­stil­standen kan vise seg å være nød­vendig for å red­de de repub­likanske insti­tusjonene fra umid­del­bar fare, kan den også komme til å bli øde­leggende om den oppret­tholdes uten grenser. Under rev­o­lusjo­nen sa sans-culot­tene stolt “leve frie eller dø”. La oss prøve å ikke glemme det.

***

Oppdatering: Grunnlovsendringer trukket tilbake

(Artikke­len ble opp­datert 19. april 2016 på grunn av avgjørende ny utvikling i sak­en. Red.anm.).

Frankrikes pres­i­dent François Hol­lande vil likev­el ikke gjøre grunnlovsendringer om unntak­stil­stand og tap av statsborgerskap.

Den 30. mars 2016 ga Hol­lande opp forsøkene på å endre den franske grunnloven. Etter ter­ro­ran­grepene i novem­ber plan­la han å inn­føre unntak­stil­standens rettsor­d­ning i grunnloven og gjøre det mulig å frata borg­ere med dobbelt stats­borg­er­skap det franske stats­borg­er­skapet der­som de dømmes for ter­rorhan­dlinger. En rekke rep­re­sen­tan­ter fra ven­stres­i­den mot­sat­te seg forslaget for­di de mente det ville gi grunnlag for brudd på likhet­sprin­sip­pet mel­lom franske borg­ere. Den 10. feb­ru­ar 2016 slut­tet nasjon­al­for­sam­lin­gen (under­huset i par­la­mentet) seg til en mod­i­fis­ert ver­sjon av pres­i­den­tens tekst der refer­ansen til dobbelt stats­borg­er­skap var fjer­net. Sen­atet (over­huset i par­la­mentet), som er domin­ert av høyres­i­den, endret 22. mars likev­el forslaget på nytt slik at muligheten for å bli fratatt stats­borg­er­skapet kun skulle gjelde for per­son­er med dobbelt statsborgerskap.

Enighet mel­lom de to for­sam­lin­gene er et abso­lutt kri­teri­um for å kunne endre grunnloven, og da enighet ikke var mulig, ga François Hol­lande opp hele revisjon­spros­jek­tet, og kom sam­tidig med pås­tander om «par­ti­san­lig­nende fronter».

Etter nesten fire måned­ers flam­mende poli­tikk debatt i Frankrike, blir verken unntak­stil­standen eller tap av stats­borg­er­skap skrevet inn i den franske grunnloven fra 1958.

TEMA

F

rankrik
e

20 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen