VG har så smått begynt å utvikle en systematisk tilgang i deres dekning av politisk retorikk. I mars publiserte de en sak om hvilke ord partilederne brukte i landsmøtetalene 2008. Det skrev jeg om på retorikkbloggen 19. mars.
Nå har VG sett på talene fra i år. Og denne gang har de også undersøkt hvem som mottar mest applaus. De utroper Erna Solberg til applaus-dronningen. Hun brukte i gjennomsnitt bare 58 ord for hver gang tilhørerne slo hendene sammen i støtte. Til sammenlikning ventet Lars Sponheims tilhørere i gjennomsnitt hele 390 ord før de gav ham applaus. Han snakket i tillegg lengst av alle. I hvert fall i ord. Han brukte 11 413 ord. Til sammenlikning brukte Erna Solberg bare 4951 ord. Men de brukte omtrent like lang tid til å levere dem. Sponheim talte i 65 minutter, Solberg i 60 minutter. En del av forklaringen er talehastighet og pauser, en annen at Høyres landsmøtedelegater klappet mer enn Venstres.
Mest interessant er kanskje ordene som partilederne bruker i deres taler. VG har vært så vennlige å låne meg deres opptellinger og jeg har dessuten laget mine egne. Ordtellinger er selvfølgelig ikke analyser, men de kan hjelpe oss med å se ting vi ellers ikke ville ha oppdaget, og de kan støtte og svekke antagelser og resultater fra mer grundige tekstanalyser.
Blant landsmøtetalene i år var Siv Jensens den mest interessante. Hun gjorde sin tale på en annen måte i år. Den atskilte seg både fra de andre partilederes og hennes egne tidligere taler. Slik variasjon er viktig, for på landsmøtene høres det ofte ut som om partilederen gir samme tale som i fjor.
Men i år tok Siv Jensen utgangspunkt i personlige helter – som alle var kvinner. Gjennom fortellinger om disse enkeltmennesker, om deres utfordringer og bedrifter, deres liv og skjebne, fremmet FrP-lederen de verdier som hun og partiet tror på. Det er et grep som vi især kjenner fra Ronald Reagan, som ofte i sine taler berettet om enkeltpersoner, vanlige mennesker, og lot dem stå frem som forbilder og representasjoner av konservative verdier.
FrP har alltid hatt en løsningsorientert retorikk. Det er ingen tvil om at FrP-medlemmer mer enn noe andre snakker om problemer i det norske samfunnet og angriper alt det de er lei. ”Vi er lei av” var som bekjent partiets første slagord. Men kritikken og bebreidelsene blir som regel fulgt opp med argumentasjon for partiets egne løsninger.
Det støtter ordtellingen av Jensens landsmøtetale. Hun bruker ordet «derfor» 46 ganger. Når folk angriper deg, lærer du deg at du må forsvare, forklare og begrunne. Det gjør Jensen og FrP. De argumenterer med aktiv og fremadrettet språkbruk. For eksempel bruker Siv Jensen ordet «problem» 24 ganger, «derfor» 46 ganger, «gjøre»33 ganger og «gjør» 11 ganger. Disse ord-klyngene viser en form for mental argumentasjons-struktur: Her er et problem. Det må vi gjøre noe med. Derfor skal vi gjøre dette (som Fremskrittspartiet foreslår).
Erna Solberg holdt også en av sine bedre landsmøte-taler i år. Men stilen er en annen enn Siv Jensens. Selv om Solberg bruker mye «jeg», er talen likevel preget av abstrakter. Hun bruker ordene «samfunnet» og «samfunn» 12 og 17 ganger, «regjering» og «regjeringen» 17 og 19 ganger og «rødgrønne» 7 ganger. Mens Siv Jensen snakket mindre om sine politiske motstandere enn noen sinne tidligere, brukte Erna Solberg også i år tid på å snakke om regjeringen og de rød-grønne. Kritikk av motstanderen, fulgt av selvros, er som regel en sikker vei til applaus.
Jens Stoltenberg har tradisjonelt vært en ganske analytisk taler. Det er han fremdeles. Men samtidig viser ordbruken at han har en slags kronologisk fremdrift i sine formuleringer. Han bruker mye «gjør» og «gjort», «løftet» og «lovet». Han sier at «vi lovet noe, og så gjorde vi det». «De andre ga løfter som de ikke holdt». Argumentet er naturligvis at Norge nå er på den riktige stien, og den må vi fortsette å gå på.
Kristin Halvorsen er på flere måter Stoltenbergs retoriske motsetning. Hun er ikke fullt så analytisk og holder seg heller ikke så mye til manus som Stoltenberg. Hennes retoriske kjennetegn er naturlighet. Hun har en personlig, avslappet stil. Ingen river seg så mye løs fra manus som Kristin Halvorsen (med Sponheim som et mulig unntak).
Mens Jens Stoltenberg bygger opp velformulerte setninger, finner du ikke mye av det hos Halvorsen. Hun har en muntlig stil, preget av direkte henvendelser til tilhørene, innskudd og innfall og dagligdagse formuleringer og ord. Som VG skriver brukte hun ordet ”utrolig” 23 ganger. Det ordet hadde hun antakelig ikke skrevet så mange ganger i et manuskript. Men vi har et smalere ordforråd når vi snakker enn når vi skriver. I arbeidet med et manuskript har vi tid til å finne gode synonymer. Når vi taler fritt må vi ta det ordet som først faller oss inn. Det ene er flott og imponerende. Det andre er naturlig og autentisk.
La merke til at i partileder-debatten, brukte Erna ofte “jeg”, “jeg vil forandre”… Ville hun ikke tjent mer på å si “vi” i stede for? Eller er “jeg”-et en måte å holde på henne som den absolutte leder i Høyre?
Hadde vært interessant å lese noe om den visuelle retorikken. Bet meg merke i at Erna hele tiden prøvde å smile når Jens og Kristin argumenterte for noe, mens kamarane skiftet over på Erna og Siv. Siv har alltid gjort det, men lurer på hvor mye tid de bruker på å terpe inn hvilkne uttrykk de skal ha når motstanderen argumenterer.