Nasjonens tilstand og den tomme stols retorikk

Natt til onsdag skal president Obama holde sin siste State of the Union-tale. Allerede siste år forsøkte han å endre genren. I år fortsetter han.

Når pres­i­dent Oba­ma nat­ten til ons­dag gir sin State of the Union-tale vil det stå en tom stol i gjestelos­jen til pres­i­dent­fru­en Michelle Oba­ma. Den skal ifølge Det hvite hus rep­re­sen­tere alle men­neskene i USA som er drept med skytevåpen, og som der­for ikke lengre har noen stemme. Siste gang en tom stol ble brukt som sym­bol under State of the Union var ved George W. Bushs tale i 2003, hvor den stod ved siden av Lau­ra Bush. Den gan­gen rep­re­sen­terte stolen «det tom­rom som mange amerikanere alltid vil have ved sine bord og i sine liv på grund av angrepene 11. sep­tem­ber, 2001», som Det hvite hus meldte den gan­gen.

På under­lig vis har en tom stol etter­hån­den utviklet seg til et fast retorisk grep i mange taler. Clint East­woods bis­arre og usam­men­hen­gende sam­tale med en tom stol under repub­likan­ernes kon­vent i 2012 er ufor­glem­melig. Stolen rep­re­sen­terte pres­i­dent Oba­ma, og East­wood insin­uerte blant annet at pres­i­den­ten hadde uttrykt seg obskønt over­for andre.

Retorisk blir tomme stol­er brukt til å frem­stille fravær, man­gel på tilst­ede­værelse – og ingen pub­likum­sin­ter­esse. Der­for er det ikke rart at Don­ald Trump under den pågående primær­val­gkamp i sep­tem­ber angrep en fotograf som hadde tatt bilder av mange tomme stol­er i salen under en Trump-tale. «I look like a schmuck», klaget Trump, og hevdet at sto­lene bare var tomme for­di folk i lykkerus løp mot taler­stolen for å være tett på ham. Vel, vel.

Retorisk bruk av tomme stol­er er alt­så utbredt. Men stol-grepet i årets tale er bare et av flere grep Oba­ma-admin­is­trasjo­nen har gjort for å videreutvikle State of the Union til virke­lig å bli en tale til nasjo­nen og gjøre den inter­es­sant, rel­e­vant og forståelig for hele befolknin­gen – ikke bare for pressen og tilhør­erne i kon­gressen. I en kort video-meld­ing på hjemmes­i­dene til Det hvite hus, forteller pres­i­dent Oba­ma at tal­en er til folket og at staben net­topp nå job­ber for å utvikle nye måter bor­gene kan se og invol­vere seg i tal­en: «While I am writ­ing my team is cook­ing up new ways you can watch and engage with the speech, and I hope you will all tune in next Tues­day night ‘cause this address will be for you».

Delt skjerm: Nettversjonen av Obamas State of the Union-tale i 2015.

Delt skjerm: Nettver­sjo­nen av Oba­mas State of the Union-tale i 2015.

Oba­ma-admin­is­trasjo­nens endringer av hvor­dan tal­en formi­dles – ja, endringer av hva tal­en egentlig er – er mer omfat­tende enn de fleste av endrin­gene tal­en tidligere har gjen­nomgått, siden den første gang ble holdt av George Wash­ing­ton i 1790. Selv om tal­en gjen­nom mer enn 200 år ikke grunn­leggende har endret sin karak­ter og appell, har det likev­el vært vik­tige foran­dringer. For eksem­pel har State of the Union ikke alltid vært gitt som tale. Noen pres­i­den­ter val­gte å ori­en­tere kon­gressen skriftlig. Det gjorde for eksem­pel Thomas Jef­fer­son (1743–1826), som ikke var noen stor taler. Den siste som gav ori­en­terin­gen skriftlig var demokrat­en Jim­my Carter i 1981.

De første par hun­dre år måtte befolknin­gen lese om tal­en i avisene. Men i 1923 ble tal­en første gang sendt på radio, og amerikan­erne kunne høre pres­i­dent Calvin Coolidge (1872–1933) ori­en­tere nasjo­nen. I 1947 kunne de som fjern­synsseere for første gang se sin pres­i­dent, Har­ry S. Tru­man (1884–1972), holde tale, og i 1997 ble Bill Clin­ton den første pres­i­den­ten som formi­dlet nasjo­nens til­stand direk­te på internett.

Disse endrin­gene illus­tr­erer at tal­en til nasjo­nen har beveg­et seg fra hov­ed­sake­lig å hen­vende seg til kon­gressen til hov­ed­sake­lig å hen­vende seg til borg­erne. Opprin­nelig var tal­en nem­lig direk­te hen­vendt til kon­gressens medlem­mer, men i våre dager ret­ter den seg først og fremst mot det amerikanske folket. Dette var særlig tydelig ved Oba­mas taler fra 2011 og frem til 2015, for­di man her endret formidlin­gen av tal­en. Som pres­i­den­ter før ham bruk­te Oba­ma ingen for­mer for lys­bilder eller pre­sen­tasjon­ste­knolo­gi da han holdt tal­en. Her var det verken Pow­er­Point eller Keynote. Da tal­en ble sendt på hjemmes­i­den til Det hvite hus, der­i­mot, var det annerledes. Her bruk­te man et oppdelt bilde, et «split screen», så seerne både kunne høre Oba­ma holde tal­en og sam­tidig se lys­bildene som støt­tet hans bud­skap. Lys­bildene viste grafer og fig­ur­er og bilder av pres­i­den­ten i sam­tale med van­lige folk. Denne utvidete online-ver­sjo­nen ga tilhør­erne mulighet for å følge tale­manuskriptet under trans­misjo­nen, «se grafer og infor­masjons-dia­gram­mer over nøkkelom­råder, twitre sine favorit­trep­likker og kom­mentere

Før var det van­lig at Det hvite hus før tal­en bare sendte manuskriptet til pressen. Pressen kunne se tal­en og følge ordene mens pres­i­den­ten talte, men kunne ikke rap­portere fra den før et bestemt tid­spunkt. Offent­ligheten, der­i­mot, fikk ikke noe eksem­plar av tal­en før etter tal­en var holdt. I 2011 endret dette seg for første gang: Det hvite hus gjorde en online ver­sjon av tal­en offentlig tilgjen­gelig på sin hjemme­side før tal­en ble holdt. Denne ver­sjo­nen hadde også utval­gte lys­bilder som offent­ligheten kunne studere.

Siste års State of the Union er et godt eksem­pel på hvor­dan Det hvite hus forsøk­er å nå et bredere pub­likum og å gi folk flere forskjel­lige muligheter for å oppleve – og invol­vere seg i – en tale. Det vis­er hvor­dan vår tids taler fun­ger­er på nye og annerledes måter enn tradis­jonell talekun­st. Selv om tal­en ble holdt på tradis­jonelt vis, uten bruk av dig­i­tale pre­sen­tasjon­ste­knolo­gi­er som Pow­er­Point, hadde pub­likum over hele USA alt­så likev­el til­gang til den utvidete ver­sjo­nen og manuskriptet med de utval­gte lys­bildene. Det gjorde det mulig for et online pub­likum både å se pres­i­den­ten tale og sam­tidig følge manuskriptet og se lys­bildene. Det skal bli spen­nende å se om Oba­mas stab virke­lig har fun­net flere nye måter å holde og formi­dle den tradis­jonelle tal­en til nasjonen.

Utover endringer i formidlin­gen får vi kan­skje også endringer i selve tal­ens karak­ter. Pres­i­dent Oba­ma ønsker å gjøre sin siste tale utradis­jonell. Et av de mest tradis­jonelle trekkene ved en pres­i­dents siste State of the Union er å se tilbake og fremheve egne resul­tater og fortr­e­f­fe­ligheter. Men Oba­ma har bedt taleskriverne om «ikke å ta foten av gasspedalen». Tal­en skal ikke være en han­dleliste med poli­tiske forslag eller en oppram­sende avkryssing av hva pres­i­den­ten og hans admin­is­trasjon har oppnådd.

En pres­i­dents åttende State of the Union er en vanske­lig tale å holde. Tal­en må se tilbake på det som er opp­nådd, men også se fre­mover på det som bør komme. Tal­en bør slå tonen an for pres­i­dent­val­gkam­p­en som er på vei, men også vise stats­man­nsegen­skaper og nasjon­alt fel­lesskap. Taleren må anerk­jenne at mak­ten som pres­i­dent vil falle, men likev­el vise en styrke og ener­gi som sikr­er at hans arbeid blir gjort fer­dig. Om Oba­ma og taleskriverne virke­lig lykkes med alt dette, om de klar­er å skrive en utradis­jonell State of the Union, vet vi ons­dag mor­gen. Men det krev­er mer enn en tom stol og lysbilder.

TEMA

R

etorikk

104 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen