130 døde. Nesten 400 sårede. Om kvelden 13. november 2015 ble Paris, hjertet i den franske republikken, rammet av det blodigste angrepet siden 1945. Seks samtidige angrep, omhyggelig koordinerte, bestilt fra Syria av strateger i den såkalte Islamske staten (IS), planlagt i Belgia av deres europeiske celler, utført av besluttsomme terrorister. Av de seks jihadistene som i dag er identifisert eller ettersøkte, er minst seks franske, blant dem Salah Abdeslam, anklaget for å ha transportert sine medsammensvorne selvmordskrigere og nå jaget av politiet i hele Europa.
Hvordan reagere stilt overfor styrken i slike angrep? Og særlig, hvordan straffe de personene som er ansvarlige for å ha brakt vold og død til hjertet av fedrelandet sitt, hvordan straffe franskmenn som dreper andre franske borgere? I talen han holdt for parlamentsmedlemmer samlet i Versailles 16. november ga president Francois Hollande sitt svar: Muligheten til å frata binasjonale (personer med to statsborgerskap) som blir kjent skyldige i terrorisme deres franske nasjonalitet (statsborgerskap). Og det selv om de er født franske.
Den franske nasjonalforsamlingen — Assemblée Nationale — lyst opp i trikolorens farger. (Foto: assemblee-nationale.fr)
10. februar 2016, etter noen modifikasjoner av presidentens tekst, vedtok nasjonalforsamlingen muligheten til å ta statsborgerskapet fra personer som blir kjent skyldige i “forbrytelse eller forseelse som representerer et alvorlig angrep på nasjonens liv”. Referansen til de binasjonale var fjernet for å ikke provosere venstresiden mens “forseelse”, svakere enn “forbrytelse”, var lagt til for å overbevise høyresiden. Men før den kan skrives inn i grunnloven, må denne formuleringen bli vedtatt igjen av Senatet og bekreftes ved en folkeavstemning eller av et tre femtedels flertall av nasjonalforsamlingsmedlemmer og senatorer samlet i en kongress – en prosedyre som minst vil ta noen måneder.
Den lange historien om inndragning av statsborgerskap
Selv om det nå gjorde en dramatisk entré i fransk politisk debatt, har spørsmålet om inndragning av statsborgerskap en lang historie. Den første franske konstitusjonen, den fra 1791, forutså faktisk muligheten for at borgerne kunne miste “la qualité de Francais”, sin franskhet. I 1804 ble det i Napoleon Bonapartes sivilrettslige lovverk, Code Civil, nevnt tilfeller der en fransk person kunne miste sin nasjonalitet: “naturalisering foretatt i et fremmed land”, “bosetting foretatt i et fremmed land uten tanke på retur”, eller militærtjeneste utført i en fremmed hær “uten autorisasjon fra regjeringen”.
Mer enn førti år seinere la erklæringen om opphevelse av slaveriet 27. april 1848 til en moralsk dimensjon ved tapet av statsborgerskap ved å presisere at det er forbudt for alle franske å delta i slavehandel. Brudd på dette forbudet, medførte som konsekvens “tapet av status som fransk borger”.
Hvor langt kan demokratiene gå i navnet av kampen mot terrorismen?
Med den første verdenskrigen kom det en mistenksomhet overfor franske binasjonale som hadde beholdt sitt statsborgerskap i et fiendtlig land, i første rekke Tyskland. To midlertidige lover, en i 1915 og en i 1917, sa at i tilfelle krig mellom Frankrike og “en makt en naturalisert utlending kommer fra, så kan denne utlendingen fratas sin franske naturalisering hvis han har bevart statsborgerskap i sitt opprinnelsesland eller landet der han tidligere var naturalisert”. Målet var å forhindre alle typer forræderi. Denne dimensjonen ble presisert og gjort permanent i nasjonalitetsloven av 1927, som sa at en utlending som var naturalisert fransk, kunne få sitt statsborgerskap inndratt i en periode på ti år etter sin naturalisering, hvis vedkommende hadde “utført handlinger i strid med den indre og ytre sikkerheten” til republikken. Men denne regelen var først og fremst avskrekkende, bare 16 tilfeller av inndragning av statsborgerskap ble foretatt mellom 1927 og 1940.
Med inngangen i krigen mot Nazi-Tyskland og det fascistiske Italia, ble statsborgerskapsregimet hardere: Et dekret av 9. september 1939 ble i praksis utvidet til å gjelde alle franske som oppførte seg som om de kom fra en fremmed makt. Men denne bestemmelsen hindret ikke sammenbruddet i 1940 og etableringen av Vichy-regimet under ledelse av marskalk Pétain. Antisemitt og pro-tysk som han var, gjennomgikk han alle naturaliseringer som var innvilget siden 1927 og erklærte inndragning av 15000 statsborgerskap mellom 1940 og 1944, derav statsborgerskapet til 7000 jøder med utenlandsk opprinnelse. For første gang ble altså inndragning av statsborgerskap massivt brukt for å tjene logikken i en rasistisk politikk.
Mellom unyttighet og symboltiltak
I dag er inndragning av statsborgerskap hjemlet i artiklene 23–7, 23–8 og 25 i den franske Code Civil. Det kan anvendes på naturaliserte franske borgere som har utført “en forbrytelse eller en forseelse som utgjør et angrep på nasjonens fundamentale interesser”, deriblant forbrytelser eller forseelser knyttet til terrorisme, og binasjonale franske som “i praksis” oppfører seg som borgere av et annet land, samt alle franske borgere som “arbeider i en fremmed hær eller offentlig tjeneste” trass i regjeringens forbud.
I et intervju i avisen Le Figaro, mente Charles Prats, dommer og medlem av Det øverste rådet for utdanning og forskning, at fransk rett allerede tillater “tilbaketrekning av fransk statsborgerskap for alle individer som på den ene eller den andre måten yter støtte til Daesh (arabisk akronym for IS), enten de er binasjonale eller bare franske”. Skal en tro arbeidene til forsker på offentlig rett ved Universitetet i Lille, Jules Lepoutre, ble det foretatt 523 tilbaketrekninger av statsborgerskap mellom 1949 og 1969, og blant disse var “mange franske ved fødsel”, bekreftet han på nettstedet Slate. Siden 1970-årene er et tjuetalls statsborgerskap inndratt, i all hovedsak på grunn av terrorisme.
Representantene samlet til møte i den franske nasjonalforsamlingen — Assemblée Nationale (foto: assemblee-nationale.fr).
Hvorfor så innskrive tilbaketrekning av statsborgerskap i grunnloven i navnet til kampen mot terrorisme? “Det er et symbolsk tiltak”, bekrefter statsminister Manuel Valls. Men dette symbolet knuste i småbiter “den hellige alliansen” som var etablert i etterkant av angrepene i november. Alle politiske partier er delt i dette spørsmålet. På høyresiden støtter den tidligere presidenten Nicolas Sarkozy denne reformen ettersom han ser innskrivningen som en ideologisk seier for partiet hans, samtidig som hans gamle statsminister Francois Fillon mener at en slik endring av grunnloven verken er nødvendig eller hensiktsmessig.
Venstresiden, sett for seg, er ikke mer samlet: Christiane Taubira, Hollandes justisminister siden 2012, gikk ut av regjeringen 27. januar 2016 for å protestere mot inndragningen av statsborgerskap. I et essay publisert etter avgangen, “Hvisking til ungdommen”, nøler ikke den tidligere “Vokteren av Seglene” med å hevde at “et land bør være i stand til å ordne opp med sine borgere”.
En fare for demokratiet og republikkens enhet?
Konflikten har flyttet seg fra det politiske til det intellektuelle feltet. Inndragningen av statsborgerskap for franske borgere som ikke har bare én nasjonalitet, kan gjerne framstå som i motstrid med Den europeiske menneskerettskonvensjonen og FNs konvensjon om statsløshet fra 1961. Regjeringen har følgelig hevdet at konstitusjonaliseringen av stasborgerskapsinndragning ikke kan skape statsløse. Men i så fall er det bare franske borgere med dobbelt statsborgerskap som blir berørt av reformens virkninger.
Frankrike og terroren
Frankrike innførte unntakstilstand etter terrorangrepet i november 2015. Les analyse av unntakstilstanden og dens historiske bakgrunn.
I et kommuniké av 23. desember 2015, hevdet menneskerettsforkjemperen Jacques Toubon at denne forskjellen i behandling, ved at den skaper “en fundamental deling av franske borgere i to kategorier”, vil være i strid med republikkens enhet. I en felles artikkel publisert i avisen Le Monde, hevdet for sin del Pierre Rosanvallon, professor i statsvitenskap ved Collège de France, Pierre Mazeaud, tidligere president i Konstitusjonsrådet og Jacques Attali, i sin tid rådgiver for den sosialistiske presidenten Francois Mitterrand, at å trekke tilbake statsborgerskap for forseelser innebar å “åpne døren for at en fransk borger en dag kan bli fratatt sitt statsborgerskap på grunn av offentlige ytringer, fagforeningsaktivitet eller uenighet om politiske ideer med en autoritær makt”.
De aller fleste vestlige demokratier har, i ulik grad, en proseydre for å inndra statsborgerskap. To unntak må likevel understrekes. I første rekke gjelder dette USA, der det ifølge en dom i Høyesterett i 1967 er umulig for statsmakten å frata noen amerikansk statsborgerskap uten å krenke borgerens suverenitet. Dernest Sverige, der Riksdagen 10. februar forkastet en endring tilsvarende den det samme dag ble votert over i Frankrike – men der, i det skandinaviske kongedømmet, foreslått av representanter for ytre høyre.
Guantanamo, determinisme og krigen mot terrorisme
I bunn og grunn, uansett spørsmålet om tilbaketrekning av statsborgerskap, kan det fundamentale spørsmålet sammenfattes slik: Hvor langt kan demokratiene gå i navnet av kampen mot terrorismen? Sikkerheten, opphøyet til den fremste av rettigheter, bør den gå foran borgernes frihet og rettigheter, med risiko for å ende i et autoritært samfunn?
Siden angrepene 11. september 2001 har USA og de europeiske landene hengitt seg til en krigs- og sikkerhetsmessig overaktivitet. I kjølvannet til “krigen mot terrorisme” som den amerikanske presidenten George W. Bush erklærte, har “preventive” og “straffende” invasjoner blitt gjennomført i Afghanistan og Irak. Et nettverk av hemmelige fengsler, som Guantanamo er inkarnasjonen av, er blitt opprettet av CIA under medvirkning av allierte land – i første rekke europeiske stater – for å innesperre og torturere personer “mistenkt” for terrorisme.
Vi beseirer kanskje terrorismen, men vi risikerer å tape vår sjel
På et dypere plan er våre straffesystemer blitt endret på omfattende vis. Mens de tidligere handlet om å straffe et begått lovbrudd, med støtte i opplysningsfilosofenes ide om at ethvert menneske er fritt til å begå eller ikke begå et lovbrudd, forsøker de i dag å forhindre forbrytelser. De mange sikkerhetslovene som er vedtatt i Europa har lagt vekt på etterretning, profilering av “terroristtyper”, eksponensiell økning av databaser av alle slag om borgere og overvåkning av “risikobefolkninger” for å kunne forutse lovbrudd de mistenkes for å begå. Determinismen har vunnet over friheten. “Garantien i uskyldspresumpsjonen [at enhver er uskyldig til det motsatte er bevist] er svekket og erstattet av tiltak med sikkerhet som mål”, beklager John Vervaele, professor i europeisk strafferett ved det juridiske fakultetet ved Universitetet i Utrecht, i den generelle rapporten fra Den internasjonale organisasjonen for strafferett i 2009. Vi beseirer kanskje terrorismen, men vi risikerer å tape vår sjel.
Fra ville drømmer til opplysning
Krigen mot terrorismen er en krig uten ende, en evig krig. Dette kommer av selve naturen til terrorist-“fienden”. Vedkommende er over alt, ugripbar, usynlig og kan slå til hvert øyeblikk. Våre moderne samfunn synes på sin side å ha som utopi en verden uten usikkerhet, uten forbrytelser og uten døde. I denne optikken er den eneste måten å beskytte seg på det å etablere så effektive overvåkingsmetoder som mulig, om aldri så inngripende.
Om teksten
Artikkelen er oversatt fra fransk av Jostein Gripsrud.
Det ser følgelig ut til at våre demokratier bare har én måte å bekjempe den terroristiske voldens eksistens på når en erkjenner dens vesen: Gjøre slutt på de ville drømmene om et samfunn uten vold, forbli trofaste mot prinsippet om individets frihet, som er en arv fra det 18. århundre, og betydelig øke statens ressurser for å bedrive en kvalitativt god justis på området og et effektivt system for å tilbakeføre forbrytere.
Å inndra statsborgerskapet for personer som dømmes som ansvarlige for terrorhandlinger vil ikke bringe de parisiske ofrene den 13. november tilbake til livet. Heller ikke ofrene for andre angrep, andre steder.
***
Oppdatering: Grunnlovsendringer trukket tilbake
(Artikkelen ble oppdatert 19. april 2016 på grunn av avgjørende ny utvikling i saken. Red.anm.).
Frankrikes president François Hollande vil likevel ikke gjøre grunnlovsendringer om unntakstilstand og tap av statsborgerskap.
Den 30. mars 2016 ga Hollande opp forsøkene på å endre den franske grunnloven. Etter terrorangrepene i november planla han å innføre unntakstilstandens rettsordning i grunnloven og gjøre det mulig å frata borgere med dobbelt statsborgerskap det franske statsborgerskapet dersom de dømmes for terrorhandlinger. En rekke representanter fra venstresiden motsatte seg forslaget fordi de mente det ville gi grunnlag for brudd på likhetsprinsippet mellom franske borgere. Den 10. februar 2016 sluttet nasjonalforsamlingen (underhuset i parlamentet) seg til en modifisert versjon av presidentens tekst der referansen til dobbelt statsborgerskap var fjernet. Senatet (overhuset i parlamentet), som er dominert av høyresiden, endret 22. mars likevel forslaget på nytt slik at muligheten for å bli fratatt statsborgerskapet kun skulle gjelde for personer med dobbelt statsborgerskap.
Enighet mellom de to forsamlingene er et absolutt kriterium for å kunne endre grunnloven, og da enighet ikke var mulig, ga François Hollande opp hele revisjonsprosjektet, og kom samtidig med påstander om «partisanlignende fronter».
Etter nesten fire måneders flammende politikk debatt i Frankrike, blir verken unntakstilstanden eller tap av statsborgerskap skrevet inn i den franske grunnloven fra 1958.