Litteratur og revolusjon

Midt i kaoset på Majdan-plassen i Kiev leste forfattere poesi for et lydhørt publikum. Hvor står ukrainsk litteratur to år etter? Et møte med den profilerte forfatteren Jurij Andrukhovytsj.

I Kiev, vis a vis Grot­tek­losterets gul­lku­pler, troner Arse­nal. Mil­itærkaser­nen ble bygget under Kata­ri­na den store som ledd i Det rus­siske imperi­ets ekspan­sjon sørover. Nå er dette sym­bo­l­et på rus­sisk impe­ri­al­isme tatt i bruk som kun­sthall, og de ærverdig hvel­vete salene huser i dag samtid­skun­st og ikke sol­dater. Her ble det i slut­ten av april arrangert bokmesse, den vik­tig­ste og mest vitale i Ukraina. Et stort antall ukrainske for­fat­tere del­tok, en av dem Jurij Andrukhovytsj. 

Jurij Andrukhovyt­sj ble født i Ivano-Frankivsk i Vest-Ukraina i 1959 og er en av lan­dets mest pro­fil­erte for­fat­tere. Han er en opprørets mann som har vært aktiv og skrevet lyrikk, prosa og essay­is­tikk allerede i tre tiår. På 80-tal­let var han en av grunn­leg­gerne av den eksper­i­mentelle, lit­terære aksjons- og per­for­mance­grup­pen Bu-Ba-Bu. På 90-tal­let skrev han post­mod­erne roman­er som sjokkerte leserne og rev­o­lusjon­erte ukrain­sk lit­ter­atur, derun­der trilo­gien Rekreasjon­er, Moskovi­aden og Per­ver­sjon, som er over­satt til en rekke språk, men ikke norsk. I 2004 var han aktiv under Oran­sjerev­o­lusjo­nen, og under Maj­dan-opprøret vin­teren 2013–14 var han en markant inter­nasjon­al stemme. 

– Poli­tisk sett ser vi et tydelig skille i 2013 med Maj­dan-opprøret som førte til rev­o­lusjo­nen. Opprøret fort­set­ter i dag, men har nå tatt nye for­mer, sier Andrukhovyt­sj når vi møtes til en sam­tale under bokmessen.

Andrukhovyt­sj lik­er ikke krigsre­torikken, at det alltid ham­res inn at det er krig. Det skjer­p­er i seg selv konflikten.

– Vi er fort­satt trau­ma­ti­sert, sam­fun­net er trau­ma­ti­sert, sier Jurij Andruk­ho­vytsj om Ukraina etter revolusjonen og borgerkrigen. Kamphandlingene i landet pågår fortsatt. (foto: Dina Roll-Hansen)

– Vi er fort­satt trau­ma­ti­sert, sam­fun­net er trau­ma­ti­sert, sier Jurij Andruk­ho­vytsj om Ukraina etter rev­o­lusjo­nen og borg­erkri­gen. Kam­phan­dlin­gene i lan­det pågår fort­satt. (foto: Dina Roll-Hansen)

– Vi lever i en tur­bu­lent tid. Men når det gjen­tas til stadighet “Vi er i krig, vi er i krig”, så er jeg ikke enig. Kri­gen er nå over i en fase av lokal kon­flikt. Det betyr ikke at ikke folk dør, at det ikke er sårede eller ofre, men jeg ville ikke kalle det krig. Bombene fall­er ikke over oss, og her i Kiev har vi et ganske fre­delig liv. På mange måter skiller ikke dette seg fra tidligere tider.

Kievs gate­bilde gir unek­telig et fre­delig inntrykk. Maj­dan­plassen er nå vel­holdt og ren, en utbrent fasade skjult bak en oppuss­ings­duk og noen plakater er alt som min­ner om opprøret for to år siden. Men man kan likev­el merke en viss myk mobilis­er­ing. Som det gigan­tiske veg­gma­leri­et på 5x10 meter jeg passer­er på vei til bokmessen: en smilende, ferm bon­de­jente med skaut på hodet og kor­naks i fav­nen dekker hele ende­veg­gen av en leiegård. Eller små tegn i mote­bildet: Nasjon­al­drak­ter er blitt mod­erne. Broderte, hvite skjorter med belte i livet er in. Selv hip­sternes hår­mote på bokmessen har en klar nasjon­al touch: Man ser påfal­l­ende mange kun­st­fer­di­ge flet­te­frisyr­er for kvin­ner og kosakk-inspir­ert klipp med dem­pet, diskret hår­pisk på top­pen for menn.

Alle opprør har en myk side. Kul­turen og kun­stens rolle i et opprør er vik­tig, og lit­ter­a­turen var med på Maj­dan helt fra beg­yn­nelsen av. 

– Allerede en av de første net­tene var det en gruppe poet­er som skaf­fet litt utstyr, noen mikro­fon­er og enkel teknikk, og beg­y­nte å invitere sine ven­ner og bek­jente gjen­nom Face­book til å komme til Maj­dan og lese høyt.

Opplesning under opprøret: Jurij Andrukhovytsj leser poesi på Majdan-plassen i februar 2014 (foto: Alex Zakletsky)

Opplesning under opprøret: Jurij Andrukhovyt­sj leser poe­si på Maj­dan-plassen i feb­ru­ar 2014 (foto: Alex Zakletsky)

Teknikken svik­tet ofte, forteller Andrukhovyt­sj, og mikro­fo­nen måtte stadig erstattes med mega­fon. Men det ble bare en stilig effekt. En mega­fon for­dreier stem­men og gjør opplesnin­gen mer dramatisk. 

Vi har sett bildene også i norske avis­er. Maj­dan var et helt sam­funn med infra­struk­turen på plass: alt fra sup­pekjøkken til syke­hus. Og til og med et uni­ver­sitet. For det var det sce­nen der kun­st­nere og lit­ter­ater opp­trådte ble kalt: Maj­dans frie uni­ver­sitet. Dit strøm­met det til men­nesker for å høre fore­lesninger om alt fra nyere japan­sk krim­i­nal­lit­ter­atur til klas­sisk bal­lett eller struk­turen i det sivile sam­funn. Alt var basert på friv­il­lighet, for­fat­terne som leste og fore­le­serne som kom gjorde det friv­il­lig, det var aldri snakk om å tjene penger på det. 

– Kon­tak­ten med pub­likum var nær og direk­te. Du kunne lese dikt der for men­nesker som ellers aldri leser poe­si og som knapt kjente navnet ditt, men som nå gjerne ville diskutere poesi. 

Vi fikk en vel­dig inter­es­sant blan­ding av patos og ironi

For­fat­terne fikk tilbake troen på at de betyr noe. At de er vik­tige, og at det å lese sine dikt offentlig er en poli­tisk handling. 

– Før var det van­lig å smile litt av poet­ene, tenke at dik­top­plesning var noe gam­meldags, noe som tilhørte en annen tid, at patosens tid var for­bi. Men her våknet patos! Vi fikk en veldig inter­es­sant bland­ing av patos og ironi. 

Aktivistene fra Barbakan

De kun­st­nerne og for­fat­terne som var mest aktive på Maj­dan har i etter­tid stiftet for­laget “Lju­ta spra­va” som betyr noe slikt som “den rasende aksjon”. For­laget har rukket å utgi en rekke antolo­gi­er og bøk­er allerede, og Andrukhovyt­sj sender meg til standen deres. Her råder fort­satt kampånden.

– Er du fra Norge? Vi har sett Okku­pert på TV! Den var naiv! Alt­for snill med russerne!

Andrukhovyt­sj vil vise meg et tykt album. Omslaget er i imitert spon­plate med påtrykt tit­tel: Trekant 92. Kun­stens Bar­bakan – et pros­jekt Andrukhovyt­sj var aktivt involvert i.

– Ikke langt fra råd­huset, ved Maj­dan, ble det satt opp en kun­st­stasjon, en liten fes­t­ning av spon­plater som man på mid­de­lalder­sk man­er kalte for “bar­bakan”, eller “fes­t­ning”, forteller Andrukhovytsj. 

Her ble det vist kun­stut­still­inger og holdt poe­siop­plesninger og arrangert per­for­mancer. Det er som regel ung­dom­men som gjør rev­o­lusjon, og det var en ny gen­erasjon for­fat­tere som gjorde seg gjeldende på Maj­dan. De fleste hadde allerede et navn i sosiale medi­er, men nå trådte de over fra den virtuelle ver­den, og ut i den fysiske.

(Artikke­len fort­set­ter under bildet).

Patos og ironi i en variasjon over Delacroix: Eksempel på aktivistkunst fra Majdan laget av Andrij Ermolenko. Tittelen "Svoboda" betyr "Frihet". Illustrasjonen er hentet fra boken Trekant 92, utgitt på Ljuta Sprava forlag.

Patos og ironi i en vari­asjon over Delacroix: Eksem­pel på aktivistkun­st fra Maj­dan laget av Andrij Ermolenko. Tit­te­len “Svo­bo­da” betyr “Fri­het”. Illus­trasjo­nen er hen­tet fra boken Trekant 92, utgitt på Lju­ta Spra­va forlag.

– De fleste var unge, rundt 30, de som er mest aktive på Face­book. Den første kvelden husker jeg at jeg var den eld­ste, og jeg ble satt til å lese helt sist. De fleste leste poe­si. Det er poe­sien som rea­ger­er først.

Kun­sten og opprøret var tett sam­men­vevd på Maj­dan. Utover i feb­ru­ar 2014 da det spis­set seg til, ble Bar­bakan til en fes­t­ning på ordentlig der man kunne søke til­flukt og gjemme seg for poli­ti­et. Bar­bakan var sitt eget ter­ri­to­ri­um med eget vakthold.

Det er sak­pro­saen man gri­per til når det stor­mer rundt en

Da pres­i­dent Janukovyt­sj fly­k­tet og res­i­densen hans ble stormet, fant man en haug med doku­menter, blant annet et skisseak­tig kart for spe­sial­styrkene der den plan­lagte offen­siv­en på Maj­dan-plassen er teg­net inn. Av kartet fremgikk hvilke punk­ter poli­ti­et skulle ta kon­troll over først, og på denne skissen er Bar­bakan teg­net inn som en trekant num­mer­ert med 92. Der­av navnet på kunstalbumet.

Forfattere ved fronten

Det var mange av aktivis­tene fra Maj­dan som vervet seg som friv­il­lige og dro til fron­ten. Det var også poet­er blant dem som vervet seg. 

– De fikk direk­te kam­per­far­ing, både skjøt selv og ble skutt på. Det hen­der jeg snakker med bek­jente som har vært i kamp. Mange vet ikke egentlig om de har drept noen eller ikke. 

De fleste av kun­st­nerne støt­tet opp om kam­p­ene som sivile. De kunne jobbe som friv­il­lige med å opp­tre for sol­datene, eller de kunne bidra ved å organ­is­ere poe­sikvelder til inntekt for de sårede. Men noen få vervet seg friv­il­lig som sol­dater, andre igjen ble innkalt som vernep­lik­tige, og skrev fra fronten. 

– Det er inter­es­sant lesning. Men en roman i det store for­matet vil først komme om en god stund. 

At skjønnlit­ter­a­turen trenger tid for å bear­bei­de de mest drama­tiske begiven­hetene, er en erfar­ing vi har gjort i norsk lit­ter­atur også de siste årene. Det er sakprosaen man griper til når det stormer rundt en. Og på bokmessen rap­porter­er alle jeg snakker med om at det er sakprosafel­tet som vokser i ukrain­sk lit­ter­atur. Repor­tas­je­bøk­er og debat­tbøk­er sel­ger svært godt, mens skjønnlit­ter­a­turen trenger tid til å ta opp i seg begiven­hetene. Hvor­dan har tur­bu­lensen påvir­ket det Andrukhovyt­sj skriver?

– Jeg skriv­er nok litt annerledes enn før. Jeg tror jeg nå er mer for­sik­tig. At jeg vel­ger ordene annerledes. At jeg ikke lenger provoser­er like bevisst og hardt som jeg gjorde før. Vi er fort­satt trau­ma­tis­ert, sam­fun­net er trau­ma­tis­ert. Og jeg vil ikke til­føre en trau­ma­tis­ert organ­isme enda mer smerte. Men kan­skje er dette allerede i ferd med å endre seg. For et år siden følte jeg det i alle fall slik. Da val­gte jeg en mildere form enn før. 

At begiven­hetene har påvir­ket skrivin­gen, er ikke Andrukhovyt­sj alene om. Andrej Kurkov, en annen pro­fil­ert ukrain­sk for­fat­ter, har for­t­alt at han etter hen­delsene i 2014 ikke lenger er i stand til å skrive skjønnlit­terært, men har gått over til kun å skrive sakprosa.

Barbakan - kunstfestningen under Majdan-opprøret. Bilde fra 11. mars 2014. (Foto: Alex Zakletsky)

Bar­bakan — kun­st­fest­nin­gen under Maj­dan-opprøret. Bilde fra 11. mars 2014. (Foto: Alex Zakletsky)

– Det kjen­ner jeg meg igjen i. Ingen hadde ven­tet seg krig og inter­ven­sjon. Det var vanske­lig å finne likevek­ten for å sette seg ned og skrive prosa. Men i en slik situ­asjon kan man skrive gode dikt. Eller et åpent brev – en hen­ven­delse til sine ven­ner eller til poli­tik­erne. Men roman­for­men krev­er likevekt og dis­tanse. Og indre ro.

– Jeg har skrevet ting i denne peri­o­den som vil inngå i en frem­tidig bok. Men denne ble påb­eg­y­nt lenge før Maj­dan, og jeg skriv­er på den ennå. Her vil man merke gjen­klang av den tur­bu­lente peri­o­den. Jeg lærte mye, forsto mye om livet i løpet av net­tene på Maj­dan. Men boken vil ikke han­dle direk­te om begiven­hetene på Maj­dan. Jeg er mer inter­essert i hvor­dan denne eksis­ten­sielle erfarin­gen ned­feller seg. 

På bokmessen dagen før jeg møter ham har Andrukhovyt­sj lansert en ny bok. Dette er et samar­bei­d­spros­jekt med den tyske fotografen Johan­na Diehl. Diehl har reist rundt i Ukraina og fotografert syn­a­goger som enten står og for­fall­er, eller som er ombygget og tatt i bruk for andre for­mål, som kinos­aler eller sportshaller. Andrukhovyt­sj har skrevet korte, essay­is­tiske betrak­t­ninger og dikt til fotografiene. Det er svært mange slike samtid­sru­in­er i Ukraina, som på en lavmælt måte i dag min­ner oss om et rys­tende kapit­tel av europeisk historie.

Den indre sensor

Det er rimelig å anta at et høyt kon­flik­t­nivå i et sam­funn påvirk­er den offentlige sam­tal­en på mange måter. Merk­er Andrukhovyt­sj at ytringskli­maet har endret seg de siste to årene?

Det hen­der vi ser hekse­jak­ter. Sta­ten prø­ver å bek­jempe det rus­sisk­pro­du­serte innholdet

– I går leste jeg i nyhetene at Ukraina hadde forbedret sin rank­ing på indek­sen til Free­dom House. Jeg har aldri følt noen begren­sninger for hva jeg kan si, heller ikke under det tidligere regimet følte jeg at jeg måtte holde munn. Men det var begren­sninger for tv-stasjon­er, og den tryk­te pressen slut­tet å spille noen rolle. Fak­tisk var inter­nett det vik­tig­ste mediet. 

Eter­me­di­ene var kon­trollert av oli­gark­er, og tv-jour­nal­is­ter kunne få prob­le­mer om de gikk mot eierne. Også i dag er situ­asjo­nen vanske­lig i eter­me­di­ene. Mange tv-kanaler benyt­ter seg av at man nesten gratis kan kjøpe tv-serier, show og andre typer under­hold­ning­spro­gram­mer som er laget i Rus­s­land. Dette før­er til konflikter.

– Det hen­der vi ser hek­se­jak­ter. Stat­en prøver å bek­jempe det rus­siskpro­duserte innhold­et, men de gjør det som stat, det vil si lite vel­lykket, alt­for byråkratisk. De stim­ulerer ikke alter­na­tivet, men for­byr bare det som kom­mer fra Rus­s­land. Men dette bør du spørre dem som job­ber i media om. Så kan de si hva de føler, fri­het eller ufrihet. 

Andrukhovyt­sj men­er det foregår en polaris­er­ing, og situ­asjo­nen har ført til alvorlige hendelser.

– Det mest tragiske til­fel­let var drapet på jour­nal­is­ten Oles Buzy­na fra Kiev. Du har kan­skje hørt om det? 

Dette drapet ble mye omtalt også i norske medi­er. Buzy­na var en kon­tro­ver­siell per­son med sterkt pro-rus­siske meninger. Han ble skutt rett ved opp­gan­gen til sin lei­lighet i Kiev 16. april 2015.

– For­bry­telsen er ikke opp­klart. Jeg lik­te over­hodet ikke skrive­r­iene hans, de holdt ikke mål, men var fullt og helt styrt av et visst ide­ol­o­gisk mål som var satt av Mosk­va. Likev­el er dette selvsagt en gru­som realitet. Drapet var nok begått uten annet motiv enn hans ord. Det han skrev. Og sa. Det er veldig vanske­lig å for­sone seg med dette. Det er helt uakseptabelt. 

Buzy­na hadde ytterlig­gående meninger, men er det likev­el de mod­er­ate utsagnene som har smalest kår når sam­fun­net polaris­eres? Er det “grå­so­nen”, som det har blitt omtalt som i den norske debat­ten, som ryk­er først?

– Ja, det tror jeg er litt rik­tig. De ekstreme utsagnene legges mer merke til, dem rea­ger­er alle på. Mens det som er min­dre opp­sik­tsvekkende er let­tere å presse ut, avfeie med at det kan man ikke si, dette har man for­budt å si og så videre. Jeg tror det stem­mer. Men jeg vil ikke si at dette gjelder for lit­ter­a­turen, den lit­terære pros­essen. Jeg kjen­ner ingen for­fat­tere eller for­leg­gere som av hen­syn til sen­sur­re­gler ville øde­legge en tekst eller stryke ut ting. 

Den indre sen­sor, som det het­er, fin­nes. Han kom­mer med frykten

For det finnes ikke lenger noen formell instans som reg­ulerer innhold i lit­ter­a­turen. Andrukhovyt­sj forteller at det fantes under det tidligere regimet: Den nasjonale kom­misjon for opp­syn med sam­funns­moralen kunne utøve press, ikke på for­fat­terne, men på for­leg­gerne. Hvis kom­misjo­nen vur­derte det som at en roman inneholdt for eksem­pel pornografi, kunne de reise sak og få hele opplaget inndratt. 

– For­fat­teren kjente det ikke selv på krop­pen, men bøkene ble ikke sol­gt. Det var ube­hagelig, skjønt for mange for­fat­tere var det også reklame. 

Men for for­leg­gerne var det vanske­lig, de hadde lagt pen­gene sine i pros­jek­tet, og var red­de. Dette var en form for skjult sen­sur som grep direk­te inn i de lit­terære tek­stene. Kom­misjo­nen ble ned­lagt etter Majdan-revolusjonen.

– I dag er det ingen begren­sninger på lit­ter­a­turen. Hvis jeg eller en annen for­fat­ter men­er at noe bør utgis, så utgis det. Det finnes ingen ytre mekanis­mer som kan stoppe det. 

Men det er ikke bare insti­tusjon­alis­ert sen­sur som innsnevr­er ytringsrom­met. Også indre forhold spiller inn.

– Den indre sen­sor, som det het­er, finnes. Han kom­mer med fryk­ten. Hvis for eksem­pel det mordet som jeg omtalte skulle bli et van­lig fenomen, at én til og så enda én ble drept. Da ville den indre sen­soren ha dukket opp hos mange, og mange ville slut­tet å si ting offentlig. Jeg håper at vi aldri kom­mer dit. 

Ukraina på Europas kunstscener

Hva kan Europa gjøre for at utviklin­gen i Ukraina går i rik­tig retning?

– Den beste måten Europa kan bidra på, er gjen­nom et aktivt kul­tur­diplo­mati, gjen­nom land-til-land-samar­beid. Felle­spros­jek­ter mel­lom ukrainske og europeiske kun­st­nere er viktig. 

Det nevnte samar­bei­d­spros­jek­tet mel­lom Andrukhovyt­sj og Diehl om ukrainske syn­a­goger ble finan­siert av Goethe-insti­tut­tet. I dag er både Pol­ish Book Insti­tute, British Coun­cil og Goethe-insti­tut­tet meget aktive i Ukraina, og alle er rep­re­sen­tert på bokmessen. Også Norge deltar, Vigdis Hjorth og Lars Svend­sen er invitert for å lansere bøk­er i oversettelse. 

I Norge er ukrain­sk kun­st mer syn­lig enn før. Det hen­der ukrainske filmer går på norske kino­er – som Sla­bosjpyt­skyjs Stam­men i fjor. Og Ser­hij Zjadans roman Anar­chy in the UKR kom­mer ut på Pax for­lag til neste år. 

– Det er også vik­tig at Ukraina blir syn­lig på Europas kul­turscene. At vi blir invitert med til fes­ti­valer og lik­nende. Ikke bare lit­ter­atur, men også film. Vi har veldig inter­es­sant doku­men­tarfilm. Og vår billed­kun­st hold­er et høyt nivå. Ukraina inviteres nå jevn­lig til kul­turhap­pen­ings i Europa. Det er et frem­skritt. For ti år siden var det nesten umulig å vekke inter­esse noen sted­er, sier Jurij Andrukhovytsj.

TEMA

U

kraina

9 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen