“Send den videre”: Illegale aviser i det okkuperte Norge

De satte seg selv i den ytterste livsfare: Opp mot 15000 mennesker engasjerte seg i en av de mest sentrale motstandsaktivitetene under den tyske okkupasjonen – den illegale pressen. Nær 100 ble henrettet, tusenvis arrestert, mange sendt i konsentrasjonsleir.

I den ille­gale Sta­vanger­avisen Fri­het, var det i nr. 43 i 1942 en beskjed fra redak­sjo­nen til leserne:

«Fri­het tar med dette num­mer en 3 – tre – ukers ferie for å gi redak­sjo­nen, eks­pedis­jo­nen og trykkeriper­son­ale anled­ning til å sam­le krefter til høstens og vin­terens arbeid. Det neste num­mer, nr. 44, blir alt­så datert den 12. august 1942. Vi håper at leserne unner oss denne ferien. Vi vil imi­dler­tid under­streke vår gam­le appell til leserne om å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Det kan bli mer nød­vendig enn noen gang i tiden som kom­mer. La ikke midler­tidig mot­gang og for­bigående skuf­felser sløve mot­standsvil­jen og evnen til å møte livet som det er med et smil om munnen og et oppreist hode. Husk alltid Vi skal vinne denne kri­gen!»

Da Tysk­land angrep Norge 9. april 1940 ble det allerede samme etter­mid­dag inn­ført press­esen­sur. Oslo-pressen ble innkalt til en pressekon­fer­anse hvor det ble gitt klare direk­tiv­er for hvor­dan avisene skulle operere under det nye regimet. Fra nå av skulle det kun pub­lis­eres stoff som var forde­lak­tig for den tyske okku­pasjon­s­mak­ten eller Nasjon­al Sam­ling. Noe annet ville føre til «de skarpeste mot­forhold­sre­gler». Videre skulle pressen ifølge direk­tivene «skape opin­ion og lede befolknin­gen». I dette lå det ifølge his­torik­er Hans Lui­hn at pressen hadde som opp­drag å naz­i­fis­ere det norske folk for å skape et Norge som sto på okku­pasjon­s­mak­tens side.

Den frie offent­ligheten ble med andre ord stru­pet av tyskerne, og dette førte til at mange avis­er la ned for å unngå naz­i­fis­erin­gen, men mange fikk også for­bud mot å fort­sette. Dette skapte behov for en ny type avis­er: De ille­gale avisene som ble pro­dusert og dis­tribuert uten­for okku­pasjon­s­mak­tens kontroll.

Pakking av illegale aviser i en kjellerleilighet i Oslo. (foto: Norges Hjemmefrontmuseum)

Pakking av ille­gale avis­er i en kjeller­lei­lighet i Oslo. (foto: Norges Hjemmefrontmuseum)

I den første tiden av okku­pasjo­nen var infor­masjons­be­hovet blant den norske befolknin­gen stort, og dette ble hov­ed­sake­lig dekket gjen­nom de norske radiosendin­gene fra BBC i Lon­don. Dette var imi­dler­tid ikke nok, og de første ille­gale avisene så dagens lys høsten 1940. De dekket alt­så et avis­be­hov, men det han­dlet vel så mye om å sette seg til motverge, å gjøre noe.

Allerede i løpet av våren og som­meren 1940 så man det som kan sies å være for­løperen til de ille­gale avisene: ille­gal spred­ning av infor­masjon og skrifter så som «Kon­gens nei», direk­tivene okku­pasjon­s­mak­ten påla pressen, diverse doku­menter fra tysk side som ikke var bereg­net på offentlig­gjørelse og patri­o­tiske dikt. Videre ble det avskrevet og sirkulert skildringer av tyskerne og NS’ over­grep, lis­ter over NS-medlem­mer og jen­ter som hadde omgang med tyske soldater.

Det var først høsten 1941 – da okku­pasjon­s­mak­ten beslagla radioap­pa­ratene – at antallet ille­gale avis­er virke­lig blom­stret opp. Noen av de som ble de store, sen­trale ille­gale avis­er, som Lon­don-Nytt, Lon­don-radio og Radio-nytt, ble startet i denne peri­o­den. Disse avisene var stenografiske avskrifter av BBCs norske radiosendinger. Dette var mulig da mange nord­menn unnlot å levere inn radioap­pa­ratene sine.

Ille­gale avis­er i Norge under krigen:

  • Det ble gitt ut over 400 ille­gale avis­er i Norge under krigen
  • Den ille­gale pressen var sen­tral i den ide­ol­o­giske motstandskampen
  • De ille­gale avisene oper­erte uten­for okku­pasjon­s­mak­tens kon­troll og sensur
  • Ille­gal avisvirk­somhet anslås å ha engas­jert opp mot 15 000 per­son­er totalt
  • Totalt ble rundt 4000 per­son­er arrestert for befat­ning med den ille­gale pressen. I under­kant av 100 men­nesker ble henrettet
  • Dig­i­talis­erte ille­gale avis­er — Uni­ver­sitets­bib­lioteket i Bergen.

Tortur og henrettelser

Omfanget av ille­gal avisvirk­somhet er ukjent, men ifølge Stat­sarkivet i Bergen ble det utgitt mer enn 400 ille­gale avis­er i Norge under kri­gen. Da det var svært farlig å invol­vere seg i arbei­det med ille­gale avis­er, ble de fleste utgitt for kor­tere peri­oder. I 1940–41 risik­erte man fem års fengsel, men i 1942 sat­te en forord­ning fra Reich­skom­mis­sar Ter­boven dødsstraff som straf­fer­amme for delak­tighet i ille­gal avisvirk­somhet. Totalt ble rundt 4000 per­son­er arrestert for befat­ning med slik virk­somhet. I under­kant av 100 men­nesker ble henrettet.

Ifølge Lui­hn ble et bety­delig antall av de arresterte sendt til tyske fengsler og kon­sen­trasjon­sleir­er. Det finnes ikke tall på hvor mange av disse som mis­tet livet i fan­gen­skap, men vi vet at mange døde i etterkant av kri­gen på grunn av mange år med bru­tal og umen­neske­lig behan­dling i de tyske fan­geleirene. Også i det okku­perte Norge ble tor­tur benyt­tet sys­tem­a­tisk for å rulle opp den ille­gale pressen. Tyskernes tor­turme­toder var både psykiske og fysiske, og hadde til hen­sikt å utmat­te offer­et på en rekke forskjel­lige bru­tale måter.

De som var involvert i denne form for mot­stand­sar­beid på ulikt nivå tok alt­så store sjanser. Der­for var det også slik at avisene ofte endret navn for å hin­dre Gestapo i arbei­det med å rulle opp de som var involvert i pro­duk­sjon og dis­tribusjon. Av samme årsak van­dret avisene fra leser til leser under mot­toet «send den videre».

Opplag og lesere

Det har aldri blitt forsøkt bereg­net hvor mange lesere de ille­gale avisene nådde, men ifølge Ottosen vet vi at de nådde langt ut over de men­neskene som tilhørte mot­stands­beveg­elsen. Oppla­gene kunne være fra noen få hun­dre til flere tusen. For eksem­pel hadde den største og mest betyd­nings­fulle ille­gale avisen, Lon­don-Nytt, et totalop­plag på nesten 1,5 mil­lion­er. Dette var fordelt på 540 utgivelser, noe som tilsi­er et snit­top­plag på 3000.

De fleste ille­gale avisene formi­dlet nyheter som var fanget opp av andre nyhet­skilder og kan ifølge Ottosen ikke forstås hov­ed­sake­lig som selvs­tendi­ge jour­nal­is­tiske pro­duk­ter. Like fullt var de av stor betyd­ning for den norske mot­stand­skam­p­en og spilte en vik­tig rolle som infor­masjon­skanal i den norske offent­ligheten under okkupasjonen.

I julenummeret til den Porsgrunns-baserte illegale avisen "Alt for Norge" i desember 1942 takkes Toralv Øksnevad, også kjent som "Stemmen fra London". Under krigen var Øksnevad ankermann i BBCs norske radiosendinger fra London, og kom til å bli en kjent og kjær stemme som bidro til å styrke den norske motstandsviljen. Bildet illustrerer også hvordan mange av de illegale avisene som er bevart bærer preg av å ha blitt sendt gjennom mange hender. (Kilde: UB Bergen - spesialsamlingene).

I julenum­meret til den Pors­grunns-baserte ille­gale avisen “Alt for Norge” i desem­ber 1942 takkes Toralv Øksnevad, også kjent som “Stem­men fra Lon­don”. Under kri­gen var Øksnevad anker­mann i BBCs norske radiosendinger fra Lon­don, og kom til å bli en kjent og kjær stemme som bidro til å styrke den norske mot­standsvil­jen. Bildet illus­tr­erer også hvor­dan mange av de ille­gale avisene som er bevart bær­er preg av å ha blitt sendt gjen­nom mange hen­der. (Kilde: UB Bergen — spesialsamlingene).

Den svenske TT-kor­re­spon­den­ten i Oslo, Benkt Jer­neck, mente at den ille­gale pressen – tross sine begren­sninger – var den eneste aksept­able pressen for nord­menn for­di den var fri og stim­ulerende, sam­tidig som den etter­stre­bet sak­lighet og pålite­lighet. Ifølge Jer­neck fylte den ille­gale pressen sam­let sett den funksjo­nen en ikke-sen­sur­ert presse ville fylt som informasjonskanal.

Produksjon og distribusjon

Rent teknisk var de ille­gale avisene prim­i­tive i utførelse. De var hov­ed­sake­lig sten­silerte, mask­in­skrevne med gjen­nom­slag, hånd­skrevne og noen få var tryk­te. Det var i denne peri­o­den mod­erne dup­lika­tor­er på markedet, men da disse var sjelden vare ble de ille­gale avisene stort sett pro­dusert ved bruk av gam­le trykker­i­mask­in­er. I okku­pasjon­sti­den var en god dup­lika­tor gull verdt for mot­stand­sar­bei­det og det var ikke uvan­lig at disse ble stjålet. For eksem­pel stjal utgiverne av den ille­gale avisen Norge – som beg­y­nte å utkomme i feb­ru­ar 1941 — en dup­lika­tor på Ullern skole i Oslo. Papir, sverte og sten­siler ble der­i­mot «lånt» av Aker kom­mune, mens sten­si­lerin­gen foregikk på en hytte i Vest­mar­ka i Bærum.

Norge fikk imi­dler­tid – som mange andre ille­gale avis­er i lan­det – en kort his­to­rie. Stat­spoli­ti­et klarte å rulle opp avisen i okto­ber 1941, og 40 per­son­er som var involvert i virk­somheten ble arrestert. Det var med andre ord svært farlig å huse dup­lika­tor­er og trykkeri­ut­styr. Trykke­riene måtte der­for ofte fly­tte fra sted til sted. De ille­gale avisene som er bevart er der­for preget av trykkmes­sig dårlig kvalitet og at de ble pro­dusert og utgitt under vanske­lige forhold. Videre har det fak­tum at de har gått igjen­nom mange hen­der og ofte ble gjemt i for eksem­pel syl­tetøy­glass og veg­g­pan­el­er, satt sitt preg på de avisene som er bevart. På grunn av den store faren for­bun­det med å lese og dis­tribuere avisene, er dessverre mye av mate­ri­alet gått tapt.

"På side tre i første nummer av "Folkeviljen" i 1941 ser man et eksempel på en parole som oppfordrer leserne til forsiktighet ved spredning av avisen. Parolen inneholder også demonisering av Nasjonal Samling og kollaboratører, hvilket var et typisk element i de illegale avisene". (Kilde: UB Bergen - spesialsamlingene). Klikk for større versjon.

På side tre i første num­mer av “Folkevil­jen” i 1941 ser man et eksem­pel på en parole som opp­for­dr­er leserne til for­sik­tighet ved spred­ning av avisen. Parolen innehold­er også demonis­er­ing av Nasjon­al Sam­ling og kol­lab­o­ratør­er, hvilket var et typisk ele­ment i de ille­gale avisene. (Kilde: UB Bergen — spe­sial­sam­lin­gene). Klikk for større versjon.

De fleste av de sten­silerte avisene ble utgitt med navn og dato. Men det var ikke uvan­lig at utgiverne av for­sik­tighets­grun­ner endret navn på avisene. I noen til­feller ble hvert num­mer utgitt under ulike navn, mens i andre til­feller ble avis­er i enkelte peri­oder utgitt uten navn. Den ille­gale avisen Fri­het endret ifølge Lui­hn av for­sik­tighets­grun­ner navn til Folkevil­jen i 1941 etter å ha fornærmet tyskerne på det groveste: Under en teg­n­ing av den tyske pro­pa­gan­damin­is­teren, Joseph Goebbels, bemer­ket avisen likheten mel­lom ham og den norske pro­pa­gan­das­je­fen, Gul­brand Lunde. De hevdet at den eneste forskjellen var at Lunde man­glet klump­fot, — «Men det kan vi jo skaff’n» — lar avisen en «pub­likum­mer» i teg­nin­gen uttale. Dette førte til at tyskerne la mye ressurs­er i å forsøke å opp­spore avisen.

To tre­del­er av de ille­gale avisene utkom i Oslo. Også de største avisene utkom i hov­ed­staden. Det var kun få avis­er i lan­det for øvrig som når opp mot Oslo-avisene med hen­syn til omfang og opplag. Dette skyldes boset­tingsstruk­tur og at de min­dre bygde­sam­funnene var mer gjen­nom­sik­tige. Det var like fullt en bety­delig nyhetsspred­ning i de fleste byg­dene, men dette foregikk som hov­e­dregel muntlig. De ille­gale avisene fra byene ble også i stor grad spredt utover lan­det. Særlig mens man fort­satt kunne sende avisene noen­lunde trygt i posten var en del bygde­sam­funn godt forsynt. Flere ille­gale avis­er hadde også dis­trib­utør­er på lands­byg­den. Men det var likev­el få bygde­sam­funn som både regelmes­sig og over lengre tid hadde en organ­is­ert dis­tribusjon av tryk­te eller sten­silerte ille­gale avis­er. Da post­sen­suren ble skjer­pet i 1942 måtte imi­dler­tid mange avis­er stoppe dis­tribusjo­nen til landsbygden.

Stofftilfang

Det var ikke vanske­lig å finne stoff i det okku­perte Norge. Hen­delser som arrestasjon­er, ter­ror, hen­ret­telser, vare­man­gel, mørk­leg­ging og psykisk press etter tyske mil­itære seire gjorde at de ille­gale avisene hadde rike­lig med stoff å med­dele. Men også vår nasjonale for­tid, samt poli­tiske og kul­turelle begiven­heter som var av betyd­ning for den norske nasjon­alfølelse, ble også brukt som kilder for å styrke den nasjonale selvbe­vis­s­thet og moral. Avisene brak­te med andre ord hov­ed­sake­lig innen­riksstoff. Dette skyldtes delvis at store del­er av det norske folket hørte på de norske nyhetene fra Lon­don, og delvis at krigsny­hetene i starten av kri­gen var så deprimerende at det ikke var noen grunn til å slå dem stort opp. Men det fantes også ille­gale avis­er som trykket krigsny­heter i form av over­sik­t­sar­tik­ler og kro­nikker. Lui­hn hevder at det var ofte disse avisene som lignet mest på tradis­jonelle aviser.

I full sving med produksjon av illegale aviser. (Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek)

I full sving med pro­duk­sjon av ille­gale avis­er. (Foto: Arbei­der­beveg­elsens arkiv og bibliotek)

Svenske avis­er var også en vik­tig kilde til stoff i de ille­gale avisredak­sjonene. Pressekon­toret i den norske legasjo­nen i Stock­holm sendte jevn­lig pakker — via kur­erer – med utk­lipp fra svenske avis­er. I disse avis­pakkene fikk de ille­gale avisene stoff og nyheter fra blant annet Göte­borgs han­dels- och sjö­fart­stid­ning, Eskil­stu­na-kuriren, Vest­manaläns tid­ning og Trots alt.

Videre var kun­ngjøring av parol­er en sen­tral del av den ille­gale avisvirk­somhet. Disse var ofte impul­sive og abso­lutte. I okku­pasjo­nens første tid ble paro­lene hov­ed­sake­lig skapt av den ille­gale pressen. Men etter hvert som den organ­is­erte hjem­me­frontsledelsen fikk pressekon­tak­ter, ble de ille­gale avisene formi­dlere av hold­ningsparol­er. Paro­lene hadde en vik­tig funksjon i form av å gi leserne noen direk­tiv­er og veiled­ninger, da de utsat­te seg for stor fare ved å lese dem. Ottosen beskriv­er paro­lene som av ofte generell art – om at man skulle stå sam­men, ikke sladre om ting man hørte, vise fas­thet og kun gi avisen videre til pålitelige personer.

Humor ble i stor grad brukt som våpen mot okku­pasjon­s­mak­ten av den ille­gale pressen

Humor ble i stor grad brukt som våpen mot okku­pasjon­s­mak­ten av den ille­gale pressen. Avisene pub­lis­erte både tek­ster, karika­tur­er og teg­ne­serier som lat­terlig­gjorde og demonis­erte tyskerne, NS-medlem­mer og kol­lab­o­ratør­er. For eksem­pel skriv­er Hvepsen nr. 3, 1942: “Vet de at når en NS mann taler i radio put­ter herr Mæh­le inn en applaus­plate på passende sted­er: sannsyn­ligvis er dette den eneste applaus taleren får”. Vil vil vinne skriv­er 09.01.1941: “Det fortelles at kon­st. Hagelin skal være anmeldt av herr Otte i Reichkom­mis­ari­atet for under­slag. Det er visst med mar­garin herr Hagelin har smurt for fett på”. På denne måten lat­terlig­gjorde den ille­gale pressen tyskerne og NS for å styrke den norske moral og motstandsvilje.

Fremad marsj! Rex Rotary - avisens navn - var fabrikknavnet på duplikatoren som avisen ble trykket på. Rex Rotary ble utgitt av London-Nytt. (Kilde: UB Bergen - spesialsamlingene/Hans Luihn 1995)

Fre­mad marsj! Rex Rotary — avisens navn — var fab­rikknavnet på dup­lika­toren som avisen ble trykket på. Rex Rotary ble utgitt av Lon­don-Nytt. (Kilde: UB Bergen — spesialsamlingene/Hans Lui­hn 1995) Klikk for større versjon.

Ifølge Ottosen var de første ille­gale avisene rene opin­ion­sor­gan­er. Disse oper­erte uten nærhet til tradis­jonelle avis­ers kvalitet­skrav med hen­syn til kilder eller normer for god skikk. Videre pub­lis­erte de rene ryk­ter, som for eksem­pel hvem som sto i NS. Analy­sene kunne være preget av ren øns­ketenkn­ing, men mange var også ans­varlige organ­er. Lui­hn hevder at der­som man ser bort ifra den ille­gale pressens spe­sielle innhold knyt­tet til mot­stand­skam­p­en, som parol­er og lis­ter over NS-medlem­mer, så vil innhold og jour­nal­is­tisk kvalitet være svært lik den tidligere legale presse. Bak­grun­nen for hans pås­tand er at det først og fremst var folk som var gode til å skrive som involverte seg i ille­gal pres­se­virk­somhet. Videre var det mange yrkesjour­nal­is­ter som del­tok i de ille­gale avis­ers redaksjoner.

Tyske reaksjoner mot den illegale pressen

Tyskerne rul­let opp ille­gale avis­er med jevne mel­lom­rom gjen­nom hele okku­pasjon­sti­den. Denne virk­somheten var særlig omfat­tende høsten 1941, som­meren og høsten 1942, høsten 1943 og i feb­ru­ar 1944. Ifølge Lui­hn opp­nådde tyskerne bety­delige resul­tater i sin kamp mot den ille­gale fri pressen. Det var mange arrestasjon­er, øde­leggelser av avi­sor­gan­isas­jon­er, depor­tasjon­er og hen­ret­telser. Men okku­pasjon­s­mak­ten fikk likev­el ikke noen full­s­tendig seier over den ille­gale pressen. Dette for­di den norske hjem­me­fron­ten besto av mange små og ulike enheter, samt at den ikke lot seg rulle opp i større avs­nitt sam­tidig. Den ille­gale avisvirk­somheten står dermed igjen som et sen­tralt kapit­tel i den norske ide­l­o­giske mot­stand­skam­p­en under okkupasjonstiden.

Det ble aldri noe nr. 44 av den ille­gale Sta­vanger­avisen Fri­het. Hele grup­pen ble rul­let opp av tyskerne i 1942 og opp mot 50 per­son­er ble arrestert. Gestapo og norsk stat­spoli­ti møtte opp både i hjem og på arbei­d­splass­er for å arrestere mot­stands­folkene bak avisen. De fleste ble sit­tende fengslet til kri­gens slutt, noen ble sendt til Tysk­land og enkelte av dem kom aldri hjem igjen til Stavanger.

Kilder:

Fri­het (1942): Nr. 43. Ille­gal avis.

Hvepsen (1943): Nr. 3. Ille­gal avis. UB Bergen – spesialsamlingene.

Jer­neck, Benkt (1943): Folket utan fruk­tan. Norge 1942–43. P.A. Norstedt & Sön­ers for­lag, Stockholm.

Lui­hn, Hans (1999): Den frie hem­melige pressen i Norge under okku­pasjo­nen 1940–45: en fortel­lende bib­li­ografi. Nasjon­al­bib­lioteket, Oslo.

Lui­hn, Hans (red.) (1995): «Ille­gale avis­er 1940–1945», i Norge i krig 1940–1945. Al Bib­liotek­sen­tralen.

Lui­hn, Hans (1960): De ille­gale avisene: den frie, hem­melige pressen i Norge under okku­pasjo­nen. Uni­ver­sitets­for­laget, Oslo.

Lui­hn, Hans (1981): Det fjerde våpen. Den hem­melige presse i Norge 1940–1945. Uni­ver­sitets­for­laget, Drammen.

Ottosen, Rune (red.) (2010): «Par­ti, presse og pub­likum 1880–1945», i Hans Fredrik Dahl (red.): Norsk press­es his­to­rie. Bind 2. Uni­ver­sitets­for­laget, Oslo.

Stat­sarkivet i Bergen (2016): Humor og propaganda.

Vi vil vinne (1941): 09/01. Ille­gal avis. UB Bergen – spesialsamlingene.

TEMA

M

ediehis
torie

27 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen