Japan blir nok værende langt nede på pressefrihetsindeksen til Reportere uten grenser (RSF) i år også, hvis det ikke synker ytterligere. I 2010 var landet på 11. plass.
Mange har vært raskt ute med å legge skylden på statsminister Shinzo Abes regjering og det liberaldemokratiske partiets (LDP) anstrengte forhold til mediene.
Situasjonen er imidlertid langt fra så enkel. I tillegg til dagens politiske strømninger er også det japanske mediesystemet, bedriftskulturen og lovgivningen en del av puslespillet. Mange av disse aspektene, som det ofte kritiserte presseklubb-systemet og de korporative strukturene med mediekonglomerater, har røtter tilbake til førkrigs-Japan.
Det som hindrer pressefriheten i Japan er ikke så mye direkte fengsling eller trakassering av journalister eller at publikasjoner stenges ned, slik det er i en del andre land der situasjonen for journalister og uavhengige medier er alvorlig. I stedet handler det ofte om å skape en kultur der mediene tilpasser seg det de oppfatter som den offentlige mening og effektivt sensurerer seg selv.
Presseklubber – det handler om tilgang
Et av de kanskje mest kjente – og mest kritiserte – fenomenene i det japanske mediesystemet er presseklubbene, eller kisha kurabu.
Presseklubbene er informasjonssamlende foreninger for reportere som hovedsakelig kommer fra nyhetsorganisasjoner som tilhører Japan Newspaper Publishers og Editors Association (Nihon Shinbun Kyoukai, NSK).
Presseklubbenes rapportering samles i et presserom i en organisasjon som de dekker, som for eksempel departementer, lokale myndigheter, politi og noen større bedrifter. Gjennom presseklubbene har reporterne tilgang til briefinger, forelesninger, intervjuer og mer uformelle samlinger arrangert av organisasjonen de dekker – inkludert mat og drikke.
Tilgang til presseklubbene var tidligere knyttet til medieorganisasjonenes medlemskap i NSK. Fra 2009 har systemet åpnet for at frilansere, tidsskriftjournalister og utenlandske journalister kan delta i visse av klubbenes arrangementer. Klubbene har imidlertid ofte skrevne og uskrevne regler om hva som kan rapporteres, hvordan det kan rapporteres og om sensitive saker, noe som gir god grobunn for selvsensur. En reporter som bryter reglene, og publikasjonen han eller hun representerer, kan i verste fall bannlyses fra klubben.
Det sies også at klubbsystemet oppmuntrer journalister til å konspirere med offisielle kilder og dermed hindrer kritisk og uavhengig dekning. Japanske embedsmenn gir dessuten sjelden intervjuer til medier som ikke er medlem i deres organisasjons presseklubb.
Politisk press
Det har blitt antydet at japanske journalister ofte er mer lojale mot bedriften sin enn mot profesjonen generelt. Medieinstitusjonenes korporative struktur, og det faktum at de fleste japanske journalister blir værende i samme bedrift i hele sin karriere, kan ses som en bekreftelse av denne typen holdninger. Det har blitt hevdet at dette gjør det mindre sannsynlig at de stiller spørsmål ved for eksempel presseklubbenes regler og reguleringer, fordi de ikke vil sette sin egen bedrifts rykte og tilgang til viktige kilder i fare.
Sterk konkurranse mellom mediebedriftene antas også ytterligere å undergrave solidariteten journalister imellom.
Japan har en offentlig kringkaster, Nippon Hoso Kyoukai (NHK), og flere kommersielle fjernsyns- og radiostasjoner samt en rekke aviser fra nasjonalt til lokalt nivå. Medieeierskap i Japan er imidlertid kraftig konsentrert rundt om lag fem hovedaktører: De store nasjonale avisene Yomiuri, Asahi, Mainichi, Nikkei og Sankei. Alle de fem avisene har regionale og lokale utgaver, i tillegg til andre publikasjoner som tidsskrifter og tilknyttede nasjonale og regionale fjernsynskringkastere.
Videre er mediebedriftene, i likhet med andre store japanske selskaper, tilknyttet partipolitikken gjennom ulike formelle og uformelle innflytelsesnettverk. Denne typen forbindelser sørger for at informasjon går fra regjeringen til mediene, men åpner også opp for at regjeringen kan legge press på medier som ikke følger den offisielle linjen.
Et overraskende offentlig eksempel på dette skjedde i februar i fjor da innenriksminister Sanae Takaichi uttalte at kringkastingsselskaper kunne miste lisensen dersom de unnlot å være «rettferdige» i den politiske dekningen. Etter den japanske kringkastingsloven har innenriksministeren makt til å gjøre dette.
Takaichis kommentar kom kun en uke etter at tre erfarne journalister kjent for sine kritiske standpunkter, ble oppsagt fra stillingene sine ved NHK, TV Asahi og Tokyo Broadcasting System (TBS). Alle tre hadde hisset opp sentrale aktører i statsminister Abes LDP-regjering med sin nyhetsdekning.
Vidtgående lov om statshemmeligheter
RSFs rangering av Japan peker på den såkalte statshemmelighetsloven, som ble vedtatt i 2013 til tross for sterk kritikk, som den viktigste årsaken til landets fall på rangeringen.
Loven gjør det mulig å fengsle varslere i inntil ti år for å lekke vagt definerte «statshemmeligheter». Journalister som offentligjør slik informasjon kan få inntil fem år i fengsel. I tillegg gir loven statsråder rett til å definere informasjon som statshemmeligheter i 60 år. På toppen av dette kan varslere fengsles for å ha lekket statshemmeligheter selv om de ikke visste at informasjonen var definert som det.
Strammer til: Japans statsminister Shinzo Abe — her på en luftballong under et G7-møte i 2015 — beskyldes for å stramme inn på pressefriheten i Japan.
Statshemmelighetsloven er imidlertid ikke det eneste lovmessige hinderet for japanske journalister. Ærekrenkelser kan forfølges både sivilrettslig og som straffesak. I sivilrettslige saker må journalisten bevise at historien er korrekt – ulikt de fleste andre land der dekningen må være beviselig falsk. Erstatningskravene mot journalistene kan være opptil flere titalls millioner yen, og hvis ærekrenkelsen forfølges som en straffesak risikerer den tiltalte å dømmes til inntil tre års fengsel. Dessuten kan det også få rettslige følger for publikasjonen journalisten jobber for dersom retten mener at det å publisere saken vil få alvorlige følger for saksøkerens rykte.
Konformitetens milde makt
Japans fall på RSFs liste skapte ikke store nyhetsoverskrifter i Japan. Etter at landets rangering begynte å dale i 2012 endret den offentlige debatten seg fra å reflektere over medienes tilstand til å kritisere selve rangeringen. Mange mener at Japans plassering er urimelig lav sammenliknet med nabolandet Sør-Korea (70. plass), Hong Kong (69. plass) og Kina (176. plass), der journalister faktisk blir fengslet og trakassert for å gjøre jobben sin. I Kina er det i tillegg eksempler på at journalister er blitt drept.
Japanske journalister blir imidlertid presset på mer subtile måter. Et illustrerende eksempel dreier seg om den offentlige kringkasteren NHK. I april 2016, etter at et jordskjelv la den sørlige byen Kumamoto i ruiner, ble et referat fra et internt møte i NHK lekket til avisen Asahi. På møtet ba NHKs leder Katsuto Momii sine ansatte om å følge regjeringens linje i rapporteringen og frarådet dem å formidle meninger om katastrofen fra andre enn eksperter.
Undersøkelser av rapporteringen etter den store jordskjelv- og tsunamikatastrofen i Fukushima i mars 2011 tyder på at det ikke var første gang NHK holdt tilbake eller ble bedt om å holde tilbake informasjon for publikum i en krisesituasjon.
Flere skyer i horisonten
Selv om japanske journalister sjelden dømmes til fengsel eller utsettes for direkte vold på grunn av sitt yrke, blir ytringsfriheten deres utfordret hver eneste dag gjennom politisk og sosialt press om å tilpasse seg status quo. Dette kommer trolig ikke til å bli bedre i fremtiden, da LDP er i ferd med å stramme grepet om makten i Japans parlament.
Om artikkelen
Artikkelen er oversatt fra engelsk av Ragnhild Mølster.
En annen bekymringsfull utvikling, som dessverre ikke er enestående, er LDPs åpenlyse flørt med Japans høyreekstreme bevegelser, både på og utenfor internett. Dette har allerede ført til flere tilbakeslag mot de liberale medienes dekning av omstridte tema, som Japans handlinger under andre verdenskrig. Tiden vil vise om Japan vil følge Tyrkia og Ungarns stygge eksempel som demokratier på vei mot en mer autoritær styreform.