Derfor mislykkes demokratiet i Russland

Mangel på en demokratisk politisk kultur driver Russland i autoritær retning.

Da Sov­je­tu­nio­nen kol­lapset, startet Rus­s­lands ledere inn­førin­gen av et demokratisk regime. Fra 1997 har organ­isas­jo­nen Free­dom House vur­dert Rus­s­land som stadig min­dre demokratisk, og fra 2005 defin­i­tivt som en ikke-demokratisk stat. Dette begrunnes med bety­delig innskrenkede poli­tiske og sivile ret­tigheter. Men hvor­for reverseres utviklin­gen i ret­ning demokrati?

Den rus­siske kon­sti­tusjo­nen av 1993 er demokratisk, tross mak­t­fordel­ing i pres­i­den­tens favør. Lan­det har demokratiske insti­tusjon­er, gjen­nom­før­er regelmes­sige valg og har hatt økonomisk vekst, hvilket ansees som pos­i­tivt i forhold til demokratisk utvikling. Det er imi­dler­tid lite som fun­ger­er i tråd med kon­sti­tusjo­nen. Pres­i­den­ten har i prak­sis myn­dighet til å styre alene; val­gene er i økende grad preget av val­gfusk; sivil­sam­fun­net er pas­sivt og rettsvesenet poli­tisk styrt og korrupt. 

Man­ge­len på en demokratisk poli­tisk kul­tur i Rus­s­land er etter mitt syn en vik­tig del av fork­larin­gen på hvor­for kon­sti­tusjo­nen ikke etter­leves i prak­sis, og hvor­for lan­det beveg­er seg i autoritær ret­ning. Denne fork­lar­ingsvari­abe­len ute­lates ofte når demokra­tis­er­ing, eller man­gel på sådan, skal forklares. 

Hva er politisk kultur?

Statsviteren Chris­t­ian Welzel hevder i en artikkel fra 2006 at en demokra­tis­er­ing­spros­ess må dri­ves av et ønske om fri­het og demokrati i befolknin­gen for å lykkes. Dette er et godt utgangspunkt for diskusjo­nen om poli­tisk kul­tur; defin­ert som befolknin­gens verdier, hold­ninger og adferd (se Almond and Ver­ba, 1989). Der­som disse ikke er demokratiske, har heller ikke demokrati­et et sol­id rot­feste i befolknin­gen. De mest tungtveiende kom­po­nen­tene i den rus­siske poli­tiske kul­turen er his­toriske tradis­jon­er og man­glende nasjon­al identitet. 

Rus­s­land har ingen demokratisk his­to­rie eller tradis­jon. En rød tråd gjen­nom his­to­rien er ”per­son­ifis­ert makt”, der en sterk led­er har all makt og er overord­net resten av sam­fun­net. Lange tradis­jon­er med en sterkt kon­trollerende og autoritær led­er har bidratt til at folket verken er vant til å måtte mene noe eller å bli bedt om å ytre sine meninger. Etter et tiår preget av sosiale prob­le­mer, kor­rup­sjon og økonomisk kol­laps under inn­førin­gen av demokrati på 1990-tal­let, var let­telsen stor da Vladimir Putin kom til mak­ten i 2000. Han styr­ket og sta­bilis­erte lan­det økonomisk og poli­tisk, og befolknin­gen hadde fått tilbake en sterk led­er som tok avgjørelsene for dem (se mer om dette hos Shevtso­va, 2007, 2009; Sak­wa, 2008, Linz og Stepan, 1996). 

En dominerende his­torisk arv bidrar også til å forme lan­dets nasjonale iden­titet, som kan ans­es som forhold­et mel­lom stat, nasjon og demokrati. For å kunne sam­les om de samme demokratiske ver­di­ene, bør befolknin­gen føle tilhørighet og fel­lesskap gjen­nom net­topp en nasjon­al iden­titet. Denne bygges opp over tid, gjen­nom sosiale kon­trak­ter i sam­fun­net samt folkets suv­eren­itet (se Linz m.fl. 1996). Dette man­gler i Rus­s­land, og lan­dets nasjonale iden­titet ans­es i beste fall å være svak. En fork­lar­ing på dette kan være stadi­ge grenseen­dringer som har bidratt til å gjøre lan­det ekstremt frag­mentert og split­tet, hvilket igjen kom­plis­er­er pros­essen med dan­nelse av en nasjon­al iden­titet (se Tor­bakov, 2007; Diuk, 2009). 

Politisk kultur og demokratiseringsprosessen

Med tradis­jon for sterke autoritære ledere og en svak nasjon­al iden­titet, er utgangspunk­tet for den poli­tiske kul­turens demokratiske påvirkn­ing dårlig. Ifølge Almond og Ver­ba antas poli­tisk kul­tur å påvirke demokra­tis­er­ing­spros­essen i lan­det gjen­nom legit­imitet, hold­ning til autoritet, poli­tisk deltakelse og sivilsamfunnet.

Under­søkelser vis­er at russere ikke har en felles opp­fat­ning av hva demokrat­i­begrepet innebær­er, og at det ikke finnes noen dyptliggende opp­fat­ning i befolknin­gen om at demokrati er det beste styre­set­tet for Rus­s­land. Befolknin­gen har stor tillit til statsmin­is­ter Putin og pres­i­dent Medvedev, hvilket kan tolkes som støtte til et trygt og sta­bilt sam­funn, heller enn til regimet i seg selv. Slike lave for­vent­ninger til demokrati og demokratisk styre­sett kan åpne for at poli­tiske ledere tillater seg udemokratisk spill etter­som befolknin­gens prefer­anser er orden i sam­fun­net frem­for demokrati. Disse fak­torene er vik­tige ledd i fork­larin­gen på den reverserte demokra­tis­er­ing­spros­essen, for­di de vis­er liten tro på demokrati­ets legit­imitet og sosial aksept for regimet.

babushka_statistikk_2

Den tradis­jonelle autoritære styre­for­men kan i stor grad antas å ha bidratt til å forme befolknin­gens hold­ning til autoritet. Befolknin­gen har stor tillit til Putin (som per­son) og til pres­i­dentvervet, og lav tillit til øvrig autoritet som poli­ti og rettsvesen. Det nylig fat­tede ved­taket om utvidelse av pres­i­dent­pe­ri­o­den fra fire til seks år, har også bred støtte i befolknin­gen. Dette under­strek­er stor tillit og opp­slut­ning om pres­i­den­ten (og/eller Putin), samt et ønske om mer makt til pres­i­den­tem­betet.

Den poli­tiske deltakelsen i Rus­s­land kan opp­sum­meres som generelt høy, men synk­ende. Dette gjelder alle for­mer for poli­tisk deltakelse. Den lettest mål­bare er val­gdeltakelse, som i utgangspunk­tet er et godt demokratisk tegn, men i Rus­s­land finnes flere tegn på at val­get som hel­het ikke er demokratisk selv om stem­me­givnin­gen er det. I prak­sis er det for eksem­pel få eller ingen kan­di­dat- eller par­tial­ter­na­tiv­er, og nyhetsme­di­ene manip­uleres nøye av myn­dighetene. Den lave ande­len av poli­tisk inter­esserte og poli­tiske diskusjon­er, støt­ter opp om antyd­nin­gen om at val­gdeltakelsen ikke nød­vendigvis er et resul­tat av poli­tisk engas­je­ment og inter­esse (se også Pin­tor og Gratschew, 2002 (pdf); Sak­wa, 2008).

Val­gdeltakelsen i Rus­s­land har sun­ket par­al­lelt med tilliten til poli­tik­erne (foruten Putin) og poli­tiske parti­er. I til­legg er inter­essen for og aktiviteten i organ­isas­jon­er nesten ikke-eksis­terende. Dette tyder på liten vil­je til poli­tisk han­dling, og kan eksem­pelvis skyldes liten inter­esse for det poli­tiske liv og for å benytte seg av press-virkemi­dler, eller bare for å mene noe. Det kan også skyldes frykt for repre­salier fra myn­dighetene, som under sov­jet­ti­den, eller man­glende tro på at det nyt­ter å være aktiv. Uavhengig av årsak­en til den lave aktiviteten, er man­glende poli­tisk engas­je­ment neg­a­tivt for kon­solid­er­ing­spros­essen. Etter­som det er net­topp folkets meninger som lig­ger til grunn i demokrati­et, er det et demokratisk prob­lem at borg­erne i stor grad vel­ger å ikke fremme sine ønsker og meninger (se også flere meningsmålinger fra World Val­ues Sur­vey).

Demokratisk fundament mangler

Opp­sum­mert har alt­så det rus­siske folket liten tillit til og ønske om et demokratisk regime. Tradis­jo­nen med en sterk led­er med mye makt er fremtre­dende, og under­bygges av både eksplisitt og implisitt støtte til Putin og/eller pres­i­dentvervet, og av lavt poli­tisk engas­je­ment. Etter­som den rus­siske poli­tiske kul­turen ikke er demokratisk eller påvirk­er utviklin­gen av regimet i demokratisk ret­ning, er det nærliggende å anta at den også påvirk­er regimets insti­tusjon­er, for etter­som det ikke finnes noe demokratisk fun­da­ment i befolknin­gen har dan­nelsen av insti­tusjonene heller ikke et demokratisk utgangspunkt. Føl­gelig kan den poli­tiske kul­turen hevdes å være en vik­tig fak­tor i seg selv, men også en vik­tig bidragsyter til at de poli­tiske insti­tusjonene som er ned­felt i Rus­s­lands kon­sti­tusjon ikke fun­ger­er slik de burde — nem­lig demokratisk. 

Med Rus­s­land som empirisk eksem­pel, under­bygges Welzels pås­tand om et sterkt ønske om fri­het og demokrati som forut­set­ning for å lykkes med demokra­tis­er­ing­spros­essen. Med utgangspunkt i under­søkelsene som er nevnt over, er det føl­gelig vanske­lig å forestille seg et demokratisk Rus­s­land i nær fremtid. I så fall trengs en drastisk endring i den rus­siske men­tal­iteten, noe som tar lang tid – særlig etter­som de rus­siske medi­ene i stor grad er statsstyrt i et rel­a­tivt lukket samfunn.

Om artikkelen, tallmateriale, litteraturliste

Artikke­len byg­ger på for­fat­terens mas­teropp­gave i sam­men­lig­nende poli­tikk ved Uni­ver­sitetet i Bergen. 

Last ned tall­ma­te­ri­alet bak fig­uren i artikke­len: ods-for­mat | xls-for­mat.

Noe av kilde­grunnlaget for artikke­len er lenket til i tek­sten. Over­sikt over øvrig litteratur:

Almond, Gabriel A., and Sid­ney Ver­ba. 1989. The civic cul­ture: polit­i­cal atti­tudes and democ­ra­cy in five nations. New­bury Park, Calif.: Sage Publications.
Diuk, Nadia. 2009. “Is There a Key?” Jour­nal of Democ­ra­cy 20 (2):56–60.
Linz, Juan J., and Alfred Stepan. 1996. Prob­lems of demo­c­ra­t­ic tran­si­tion and con­sol­i­da­tion: south­ern Europe, South Amer­i­ca, and post-com­mu­nist Europe. Bal­ti­more, Md.: Johns Hop­kins Uni­ver­si­ty Press.
Sak­wa, Richard. 2008. Russ­ian Pol­i­tics and Soci­ety. 4 ed. Lon­don, New York: Routledge.
Shevtso­va, Lil­ia. 2007. Rus­sia — Lost in Tran­si­tion. The Yeltsin and Putin Lega­cies. Wash­ing­ton, D.C.: Carnegie Endow­ment for Inter­na­tion­al Peace.
———. 2009. “The Return of Per­son­al­ized Pow­er.” Jour­nal of Democ­ra­cy 20 (2):61–5.
Welzel, Chris­t­ian. 2006. “Democ­ra­ti­za­tion as an Eman­ci­pa­tive Process: The Neglect­ed Role of Mass Moti­va­tions.” Euro­pean Jour­nal of Polit­i­cal Research 45 (6):871–96.

TEMA

D

emokrat
i

36 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen