Fra OL til EU

Ordet ”klimakrig” eksisterte ikke da OL ble arrangert i Los Angeles i 1984. Paal Frisvold kjempet da, og han kjemper nå -- men på en annen arena.

— Jeg trives godt på de store arenaene.

Frisvold lener seg fre­mover i stolen. Fra tred­je etas­je i Trône-dis­trik­tet i Brus­sel, et steinkast fra Europa­parla­mentet, arbei­der han for Bel­lona Europa, Brus­selkon­toret og Europabevegelsen. 

Ikke én gang i løpet av det times­lange inter­vjuet skal Frisvolds rygg berøre stol­ryggen i mer enn tre sekun­der. Frisvold er fram­på — en livs­nød­vendig egen­skap som lob­by­ist i Europas hek­tiske “hov­ed­stad”. Og engas­je­mentet er kon­sen­tr­ert rundt to sak­er: ”ja” til europeisk fokus på kli­ma, og ”ja” til norsk medlem­skap i EU.

Alt virk­er stort i Brus­sel. Bygnin­gene er høye, vaf­lene enorme, glass­flatene mas­sive og flaggene mange. Frisvolds are­na er utvil­somt av respek­ta­bel stør­relse. Og Frisvold lik­er det sånn. Intet min­dre enn ti NM-gull i fek­t­ing har EU-fork­jem­peren på merit­tlista, i til­legg til 11.-plassen fra OL i Los Ange­les i 1984. Og nå; Den Europeiske Union. 27 europeiske medlem­s­land. Ett par­la­ment, ett råd, én kom­misjon. En arbei­d­splass for tusen­vis av men­nesker. En by. Brus­sel. For øvrig én av flere byer i Bel­gia. Men for Paal Frisvold sym­bol­is­er­er Brus­sel noe mer enn en Kiel­land-roman; noe langt større.

Verdensborgeren

— Jeg ser daglig hva Norge går glipp av. Når jeg ser de nordiske flaggene — det svenske, det danske, det finske ved siden av hveran­dre uten­for Europa­parla­mentet — og ikke det norske… Det er så trist at… Ja. Det gjør vondt her inne.

Sam­boere i Brus­sel (foto: Sofie Aspunvik)

Frisvold slår hån­den lett mot ven­stres­i­den av brystet.

Ifølge Frisvold selv er han ”en glob­al borg­er, i ordets tåpelig­ste for­stand”. Troen på et europeisk fel­lesskap og glob­alt samar­beid har vokst seg frem i takt med Frisvolds økende kjennskap til land og kul­tur­er fjernt fra binder­s­er og oste­høvler. Bak seg har han midler­tidi­ge bost­ed­sadress­er i både Italia, Kina, Frankrike og USA. Ver­dens­borg­eren i Paal Frisvold har med andre ord hatt gode vek­stvilkår. Siden 1997 er det Brus­sel som har huset Frisvold-fam­i­lien: Paal, hans franske kone Mar­tine og deres to døtre.

Klimaforkjemperen

Men han er også en del av Bel­lona-fam­i­lien. En vik­tig del. Det hele startet i 2005, da Fred­er­ic Hauge ringte og ville ha Frisvold med på laget, som en av Bel­lonas ambas­sadør­er i Europa. Sam­men gikk de skrit­tene opp til EUs dør, med et forslag om kar­bon­fangst og ‑lagring (CCS) i skrep­pa. De ban­ket på, men ingen åpnet. Det var den gan­gen. Nå er CCS et av EUs vik­tig­ste kli­matil­tak for å nå “20–20-20-målet”; 20 pros­ent forny­bar ener­gi innen 2020. Bel­lona, rep­re­sen­tert ved Fred­er­ic Hauge og Paal Frisvold, har vært en vik­tig pådriv­er for å iverk­sette plan­leg­gin­gen av CCS-demon­strasjon­spro­gram­mer i Europa.

Man må jo bare spørre:

— Er du en slags klimapoli­tisk Askeladd?

— Hehe, nei… Kan­skje? Jeg har nok ligget foran i kam­p­en som en spyd­spiss inn i sys­temet, for­di jeg kjen­ner EU godt og vet hvor­dan ting fun­ger­er i Brus­sel. Men jeg skal ikke ha all æren for det vi har fått til her, det er et stort og dyk­tig team som job­ber intenst for å påvirke EUs klimapoli­tikk. Men jeg trengs, selv om det sikkert er blærete sagt. Jeg fikk tidlig forståelse for vik­tigheten av et inter­nasjon­alt samar­beid. Vi kan kan­skje kalle det ”pio­nér med gjennomslagskraft?”

Lobbyisten

Frisvold gestikulerer. Mye. Hånd­beveg­elsene er store, nesten like store som ordene. ”Ekte”, tenker man, der man sit­ter som nyfrelst kli­maen­tu­si­ast. Kon­toret til Frisvold er innby­dende. Lyst, rent, enkelt. På pul­ten lig­ger en bok om inter­nasjon­al poli­tikk ved siden av dagens utgave av Finan­cial Times. En fer­sk EU-rap­port om pos­i­tive muligheter for markante CO2-kutt top­per en haug med visit­tko­rt på høyde med en gjen­nom­snit­tlig lovsamling.

— Disse er fra den siste uka bare!

Frisvold nikker mot haugen.

Energikri­gen i ver­den er reell, sier Paal Frisvold.

— Jeg forstod tidlig at det ikke er miljøfrik­erne som red­der miljøet. Det er det som er flott med Bel­lona. Man ser ikke på klimaprob­lematikken isol­ert. Økono­mi, for­bruk og generell poli­tikk er like vik­tig. Man må spille på lag med næringslivet. Man må forstå at miljøvennlige løs­ninger må tilret­te­legges for kom­mer­sielle aktør­er, slik at det blir attrak­tivt å benytte seg av dem. Vi sier ikke ”slutt å reis, slutt å spis kjøtt, slutt med for­bruk”. Det ville jo vært gal­skap. Da ville ikke bar­na våre kun­net dra ut og fått forståelsen av hvor priv­i­legerte de er.

— Men CCS-teknolo­gien er ikke lønn­som ennå?

— Nei. All ny teknolo­gi er kost­bar til å beg­ynne med. The Econ­o­mist sa det godt da de skrev at ”vi for­lot ikke steinalderen på grunn av man­gel på stein”. Vi må skru tiden frem, ikke tilbake. Vi må søke nye løs­ninger og bidra til at næringslivet tjen­er på å ta i bruk denne nye og miljøvennlige teknolo­gien. På lang sikt vil alle parter være tjent med det, også de som finan­sier­er det i oppstartsfasen.

Klima + EU = sant

Frisvold trekker gasskon­flik­ten mel­lom Rus­s­land og Ukraina i 2005 frem som et eksem­pel på alvorlighets­graden i energikam­p­en. Kon­flik­ten endte 1. jan­u­ar 2006 med at Rus­s­land midler­tidig stengte gassled­nin­gene gjen­nom Ukraina, noe som også sat­te gasslever­ansene til Europa i fare.

EU-hov­ed­stad (foto: Sofie Aspunvik)

— Energikri­gen i ver­den er reell. Det kjem­pes hver dag om ressurs­er og situ­asjo­nen er alvorlig. Ver­den har en enorm utfor­dring i forhold til befolkn­ingsvekst og ener­gi­til­gang for alle.

— Og engas­je­mentet for norsk EU-medlem­skap og kli­makam­p­en, går det hånd i hånd?

— For meg gjør det det. Abso­lutt. Selv om Fred­er­ic Hauge pleier å tøyse med at vi må holde Norge langt uten­for EU, for­di vi ellers risik­er­er at Norge øde­leg­ger EUs ambisiøse klimapoli­tikk. Ja, Norge er bak­stre­verske på kli­mafron­ten. Men det ville et EU-medlem­skap kunne fore­bygge. Norge må invol­vere seg off­isielt for å ha noen som helst påvirkn­ing på beslut­ning­spros­essene i EU. Å tro noe annet er ufat­telig naivt.

— Så hva er det som egentlig dri­ver deg?

Frisvolds iPhone ringer. Det er Mar­tine. På myk og plet­tfri fran­sk avtaler han å møte henne ved Place Lux­em­bourg om 25 min­ut­ter. De skal på kino. Han ser på klok­ka. Deretter på meg. Så smil­er han, en anelse krigersk.

— Hva som dri­ver meg? Jeg har et jævlig vik­tig bud­skap. Og jeg gled­er meg til å stå opp om mår­ran. Det er det som dri­ver meg.

Artikke­len ble først pub­lis­ert i net­tavisen Brostein.

TEMA

K

limaend
ringer

11 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen