DAB => mediemangfold?

I starten av feb­ru­ar kom det en stort­ingsmeld­ing om framti­den for radiome­di­et. Den meldin­gen han­dler mest om teknolo­gi, og gir svar på hva reg­jerin­gen men­er om skiftet fra ana­log dis­tribusjon til dig­i­tal — et skifte som skal gi mer og bedre tilbud til flere. Reg­jerin­gen men­er FM-net­tet bør kunne avvikles innen 2017, og leg­ger til rette for videre utvikling og utbyg­ging av det som kalles DAB-nettet. 

Dette har ikke over­rask­ende utløst en ny runde med meningsytringer omkring teknolo­gi­valg: ”DAB-spøkelset er her igjen” skrev for eksem­pel TV 2 på nettst­edet sitt, og ref­er­erte til at alle bil­ra­dio­er blir ubruke­lige med det nye net­tet. I nyhets­deknin­gen for øvrig har noen kalt reg­jerin­gens valg ”dristig”, og noen pekt på svik­tende salg av DAB-radio­er. Andre sted­er, som for eksem­pel på et av NRKs nettst­ed­er, NRK­Be­ta, utsettes ulike aspekt ved DAB, og dig­i­tal­ra­dio generelt, for grundig diskusjon.

Men i skyggen av disse tek­nol­o­gis­pørsmå­lene har reg­jerin­gen ment noe vik­tig om det teknolo­gien skal brukes til — nem­lig innhold­et i radiome­di­et. Meldin­gen fores­lår rett og slett å kutte ut den kul­tur­poli­tiske reg­u­lerin­gen av kom­mer­siell riks­dekkende radio.

Kul­tur­poli­tisk radiostyring — kun retro? (foto: loverly­bird. CC: by-nc-nd)

Som riks­dekkende massemedi­um har radio alltid vært under­lagt kul­tur­poli­tisk styring. Medi­et ble bygget ut som et offentlig monopol, for­val­tet av NRK, som skulle levere enn viss type radio til hele lan­det. Med lib­er­alis­erin­gen av radiopoli­tikken kom kom­mer­sielle aktør­er på den nasjonale banen: først P4, og senere det som nå het­er Radio Norge. Disse kaller seg all­mennkringkastere, for­di de har tilla­telse til å sende reklame­fi­nan­siert radio til alle de kan nå i bytte mot pro­gram­for­p­lik­telser og en kons­esjon­savgift. Denne ord­nin­gen har resul­tert i noe støy, kan en si. Det er for eksem­pel ikke så mange mediepoli­tiske sak­er som får involverte til å offentlig fram­sette et øns­ket om at en min­is­ter — fra et kris­telig par­ti, til og med — skal brenne i hel­vete. Sånt blir det slutt på, hvis reg­jerin­gen får det som den vil.

Reg­jerin­gens hovedargument
I meldin­gen er det to hov­edar­gu­ment for poli­tikkendrin­gen. For det første vis­er reg­jerin­gen til at kons­esjon­er med innhold­skrav — slike som P4 og Radio Norge har i dag — tradis­jonelt hvil­er ”på ein føre­set­nad om at verk­sem­dene som får slike løyve, disponer­er eit knapt avgren­sa gode (frekven­sar)” (s. 49). Denne forut­set­nin­gen forsvin­ner i stor grad med dig­i­talis­erin­gen, siden det blir plass til en god del flere kanaler. Dermed forsvin­ner også hele grunnlaget for å pålegge noen en bestemt pro­gram­pro­fil, het­er det:

Ein situ­asjon der tilgjen­ge­leg kap­a­sitet er tilnær­ma lik etter­spur­naden, reduser­er grunnlaget for å fast­set­je indi­vidu­elle vilkår for kons­esjo­nane. I ein situ­asjon der DAB-net­tet vil kunne gi plass til meir enn 30 riks­dekk­jande kanalar, kan ikkje departe­mentet sjå at det er grunnlag for å krevje at kons­esjonærar skal betale ved­er­lag eller operere med ein bestemt pro­gram­pro­fil (s. 49).

Dette er en ganske utbredt forestill­ing. Det betyr ikke at den er rik­tig. Siden det er reg­jerin­gen som for­val­ter disse frekven­sres­sursene på veg­ne av oss alle er det selvsagt et poli­tisk spørsmål hva som skal kreves av eller gis til dem som får bruke kap­a­siteten til å sende radio. Knap­phet­sar­gu­mentet har alltid vært en unnskyld­ning for å stille verdibaserte krav til kringkasterne — enten det gjelder visse mengder nyheter, bruk av nynorsk eller under­byg­ging av kul­tur­ar­ven. Hvis reg­jerin­gen vil, kan den selvsagt fort­satt stille krav og klare sanksjon­s­mu­ligheter som svir ved eventuelle brudd. Og skulle ingen aktør­er være inter­esserte i jobben, kan poli­tik­erne jo velge å opprette støt­te­ord­ninger. Da kan de la seg inspirere av direk­te for­mer, som press­es­tøt­ten og kringkast­ingsavgiften, eller indi­rek­te, slik som moms­fritak eller den mer nyskapende ord­nin­gen TV 2 fikk for å være formidlingsp­lik­tig allmennkringkaster.

Det er alt­så et poli­tisk spørsmål hvilke medi­er en vel­ger å reg­ulere, også i form av medi­estøtte. Men det forut­set­ter jo at poli­tik­erne men­er at det trengs reg­u­ler­ing for å opp­nå mediepoli­tiske mål knyt­tet til stikko­rd som ytrings­fri­het, mang­fold og kvalitet. Det tror ikke reg­jerin­gen lenger i dette tilfellet.

Det andre hov­edar­gu­mentet for å abdis­ere som kul­tur­poli­tisk styr­er av kom­mer­siell riks­dekkende radio er nem­lig for­vent­nin­gen om innholds- og eier­mang­fold som følge av dig­i­talis­erin­gen. Reg­jerin­gen tror det blir et mang­foldig innhold av seg selv, siden det kan­skje, med visse for­be­hold, kom­mer rundt 15 kanaler til folk flest, i til­legg til NRKs tilbud:

Sjølv om mange av desse tilbo­da tru­leg vil bli nok­så like, kan det ven­tast at konkur­ransen om lyt­tarane vil med­føre at tilbodet også vil bli dif­fer­en­siert og ret­ta mot tem­a­tiske nis­jar eller bestemte mål­grup­per (s. 49).

Ja, dif­fer­en­siert og ret­tet mot ulike mål­grup­per blir nok disse kana­lene. Men blir det i form av en rekke 24-timers musikkkanaler der en tar for seg spen­net mel­lom neo­coun­try og freak folk, mens en annen tar seg av elek­tro­n­isk danse­musikk fra goa trance til elec­tropop, eller kanaler som tar i bruk medi­ets mulige hen­ven­delses­former og gen­re­bred­de til å formi­dle noe mer? Doku­mentar­er, kan­skje? Eller drama?

De som set­ter seg inn i his­to­rien om eval­uer­ing av kom­mer­siell riks­dekkende radio i Norge, gjen­nom­ført av All­mennkringkast­ingsrådet og senere Medi­etil­synet, vil finne et drøyt tiår med etterlysninger av sånt som ana­lytiske, kri­tiske og fordypende per­spek­tiv, og vari­erte pro­gram­meny­er for brede og smale grup­per (og like mange år med pro­test­er fra radiosel­skapene). Et fer­skt eksem­pel: I jan­u­ar i år påla tilsynet Radio Norge et gebyr på kr 250 000 for man­glende ung­dom­spro­gram. Og her snakker vi alt­så om aktør­er som har inngått en avtale og lovet å opp­fylle visse pro­gram­for­p­lik­telser ment å styrke innholds­man­g­fold­et. Det kan da virke litt opti­mistisk å satse på at aktørene som skal nå kjempe om annon­sekro­nene vil levere mer mang­fold uten noe annet enn en for­sik­tig oppfordring.

Telenor får styringen
Og hvis vi nå ser for oss at det blir for eksem­pel en del nyhets‑, aktu­alitets- og kul­turstoff, pre­sen­tert i begge mål­former i disse kana­lene — da er det van­lig å tenke seg at eier­mang­fold er bra for å sikre ulike vin­klinger, pri­or­i­teringer og syn. Heller ikke dette vil reg­jerin­gen styre. Ist­e­den gir de hele reg­u­ler­ing­sopp­gaven til Telenor. Dat­tersel­skapet Norkring skal fram til 2020 bestemme hvem som skal få sende kom­mer­siell riks­dekkende dig­i­tal­ra­dio i Norge. Reg­jerin­gen vel­ger alt­så ikke en åpen konkur­ranse på markedets vilkår. Det skal ikke være noen utlyst anbud­srunde, ifølge forslaget — Norkring får oppgaven.

Som det står i stort­ingsmeldin­gen vil Norkring dermed få ”ein sen­tral port­vak­ts­funksjon” (s. 50). Men reg­jerin­gen tror dette skal gå fint:

I utgangspunk­tet ven­tar departe­mentet at innhald­stil­bodet […] vil bli pre­ga av både innhalds­brei­d­de og eigar­mang­fald. Ein kan likev­el ikkje sjå bort ifrå at det på eit seinare tid­spunkt kan vere naudsynt med reg­u­la­toriske inngrep for å ivare­ta kul­tur­poli­tiske mål. Departe­mentet vil inntil vidare sjå an om det trengst å leg­gje føringar for utleige av kap­a­sitet i [denne delen av net­tet], blant anna for å ivare­ta omsynet til eigar­mang­fald eller å sikre at alle får til­gang på ikkje-diskrim­inerande og trans­par­ente vilkår. Sidan det gjel­dande frekvensløyvet for [denne delen av net­tet] gjeld til 2020, vil slike krav måtte innar­bei­dast i nytt løyve frå 2020 (s. 50).

Det er fris­tende å tenke at de i Kul­tur­de­parte­mentet er skikke­lig lei av alt styret med kons­esjon­sreg­u­ler­ing av kom­mer­siell riks­dekkende radio, og helst vil slippe å dri­ve med sånt. Der­for krysser de fin­grene for at Telenor-sel­skapet Norkring skjøt­ter port­vak­topp­gaven sånn noen­lunde gre­it. Hvis ikke, får prob­lemene tas i 2020.

Det blir inter­es­sant å følge den videre behan­dlin­gen av radiopoli­tikken. Får reg­jerin­gen endret en grunn­leggende del av norsk kringkast­ingspoli­tikk i skyggen av den tek­nol­o­giske DAB-debat­ten? Eller utløs­er forslaget kan­skje en debatt om medi­estøtte til andre radiokanaler enn dem NRK lager?