Pressens talsmann nr. 1

Chr. A.R. Christensen er ikke den mest kjente aktøren i norsk pressehistorie. Men han er en av de aller viktigste, mener Martin Eide, som har skrevet biografi om presseideologen og motstandsmannen.

“Det tryk­te ord er et mek­tig våpen. Mis­bruk det ikke”. Det er ikke bare jour­nal­is­ter som har hørt denne parolen. Opp­for­drin­gen har pry­det pressens Vær Var­som-plakat siden Chr. A.R. Chris­tensen (1906–67) for­mulerte etikkre­g­lene i 1956. Chris­tensen var hyper­pro­duk­tiv jour­nal­ist, for­fat­ter og redak­tør. Han beg­y­nte i Dag­bladet som 20-åring, var redak­tør i Aschehoug For­lag på 30-tal­let, sen­tral i Hjem­me­fron­ten og de ille­gale avisene under 2. ver­den­skrig, grunn­leg­ger av Ver­dens Gang i 1945 – og ans­varlig redak­tør i samme avis til sin død. På samme tid rakk han å skrive en rekke samtid­shis­toriske verk, og han sto også bak det pop­ulærviten­skapelige opp­slagsver­ket “Fam­i­liebo­ken” som fort­satt står i mange norske bokhyller.

En slik CV kaller på en biografi, og nå har Chris­tensen fått den. “Sak­lighetens liden­skap” er skrevet av pro­fes­sor Mar­tin Eide ved Insti­tutt for infor­masjons- og medieviten­skap, Uni­ver­sitetet i Bergen. Du kan lese første kapit­tel i boken her.

Chris­tensen mark­erte seg etter 1945 mer og mer som pressens sen­trale ide­olog, bemerk­er Eide i dette inter­vjuet med Vox Publica.

- En av hans helt sen­trale roller var å gjen­reise en offent­lighet etter kri­gen – han var med og la grunnlaget for en fun­gerende poli­tisk offent­lighet ved å få insti­tusjonene på plass. Han var med på gjen­reis­nin­gen av NTB, på gjen­reis­nin­gen av pressen, på å etablere det ide­ol­o­giske grunnlaget for en fun­gerende offent­lighet, det nor­ma­tive som lig­ger i Vær Var­som-plakat­en. Han skrev den nye ver­sjo­nen som kom i 1956 og Redak­tør­plakat­en i 1953 — sen­trale doku­menter for hvor­dan en offent­lighet skal fun­gere. Her kom også hans store hjer­te­barn Ver­dens Gang, og pro­gram­met om at Ver­dens Gang skal bli “den sen­trale are­na for sam­funns­de­bat­ten i Norge”. Det skal være et organ som skal bidra til å sak­lig­gjøre den poli­tiske debatt. Det var virke­lig et mantra for ham. Fak­ta skal på bor­det. Så skal vi rydde vekk dog­mer og overtro og mis­forståelser. Det skal være et sak­lig og ordentlig grunnlag for sam­funns­de­bat­ten og mening­sutvek­sling. Her kom­mer hele hans syn på infor­masjons­fri­het inn. Han snakket like mye om infor­masjons­fri­het som han snakket om ytrings­fri­het. Folks rett til å vite. Før du skal mene, så må du vite. Den sak­lighet­side­olo­gien er veldig sen­tral. Der­for har jeg kalt boken “Sak­lighetens liden­skap”. Han var helt pasjon­ert opp­tatt av det sak­lige, mante til saklighet.

Mar­tin Eide har skrevet biografi om pres­sei­de­olo­gen Chr. A.R. Chris­tensen. (Foto: Olav A. Øvrebø)

Med Vær Var­som-plakat­en og Redak­tør­plakat­en var han alt­så den vik­tig­ste enkeltaktøren?

- Vær Var­som-plakat­en skrev han helt alene. Det var en omar­bei­d­ing, for den første Vær Var­som-plakat­en kom på 1930-tal­let. Dette var en stor revisjon, som han førte i pen­nen. Det er mange som har sagt at den revisjo­nen var så grunn­leggende at det strengt tatt var en helt ny plakat. Det er jo det med slagordet — “Det tryk­te ord er et mek­tig våpen. Mis­bruk det ikke.” Det er noe av det som fasciner­er meg med ham, hvor­dan han var en mann for de store anled­ninger. Hver gang noen prin­sip­per skulle utmeisles, gis en språk­drakt som fungerte, parole­form, så ble han kalt på. Det går tilbake til kri­gen der han var med på å skrive mange av hjem­me­front­paro­lene. Det er en spe­siell kom­petanse som skal til for å for­mulere parol­er. Han var en slags offent­lighetens parolemaker.

Er det egentlig blitt tenkt noen nye pres­sei­de­ol­o­giske tanker siden den gan­gen? Det han sto for, til dels, og det at VG ikke var en par­tipoli­tisk avis, og innhold­et i plakatene – det virk­er nesten skred­der­sy­dd for medi­enes selv­bilde etter brud­det med partiene?

- Ja, det gjør ham også veldig inter­es­sant. Han er en helt sen­tral aktør net­topp i insti­tusjon­alis­erin­gen av norsk presse, og hele det ide­ol­o­giske appa­ratet rundt mod­erne jour­nal­is­tikk. Det er mange som kan slå om seg med de store ordene, men han for­mulerte det mye bedre og reflek­terte mye mer over det enn mange som er kom­met etter ham. Jeg har ikke tall på alle de fore­dra­gene jeg har fun­net hvor han snakker om kvalitet­skravene til jour­nal­is­tikken. Det er jo utrolig rel­e­vante og vik­tige ting han tar opp. Han blir aldri lei av å si “vi må stille spørsmålet: er vår presse god nok?”, “hvilke utfor­dringer er det jour­nal­is­tikken står over­for i dag og i framti­den”, og så videre. Og så svar­er han at uansett hvor mye pop­u­laris­er­ing det blir, uansett hvor mye teg­ne­serier og dill­dall, så kok­er det ned til ordentlig jour­nal­is­tikk. Det han­dler om kvalitet. Da må du kunne noe for å kunne formi­dle noe. De manende appel­lene han kom­mer med hele tiden er fascinerende. Det er mye mer preg­nant og bedre for­mulert enn mye skvalder som er kom­met i etter­tid om hvor vik­tig pressen er.

Du er mye inne på hvor­dan Chris­tensen var god til å pop­u­laris­ere samti­dens prob­lem­still­inger, særlig i samtid­shis­toriske bokut­givelser som sol­gte veldig godt. Men i VG møtte han på en måte en vegg når det gjaldt akku­rat pop­u­laris­er­ing. Det virk­er som han ble for tung og seriøs.

- Mange opp­fat­tet ham sånn. VG var på konkursens rand gang på gang. Kvalitet­saviskon­septet som han sto for traff ikke akku­rat markedet. Det vik­tige skil­let er i 1952 da de gikk over fra å være mor­ge­navis til å bli mid­dagsavis, entret løs­sal­gs­markedet og tok opp konkur­ransen med Dag­bladet. Da får du en helt ny måte å tenke på. Det var en direk­tør der som for­mulerte at “nå gjelder det om å skrive for å selge og skrive så det sel­ger”. Det økonomiske aspek­tet og markedet kom på en helt annen måte i for­grun­nen i jour­nal­is­tikken. For ham som sto for en kvalitet­slin­je, så var det en kinkig affære. Det er helt tydelig hvor­dan han hele tiden forsøk­er seg på en bal­ansegang mel­lom børs og kat­e­dral. Han min­ner stadig om at vi skal bli mer pop­ulære, ha mer film­stoff, mer petit­stoff, bystoff og koselig, hverdagsnært stoff. Men vi skal sam­tidig ha de gode kro­nikkene og ordentlig kul­turstoff, skikke­lig poli­tisk dekn­ing. Han forsøk­te å fastholde ide­a­lene, men innså nok at en viss pop­u­laris­er­ing var nød­vendig. Han argu­menterte mot noen sver­meriske folk i VGs råd som ville holde fast ved en lin­je som Guardian eller Gøte­borgs Han­dels- og Sjø­fart­sti­dende, en virke­lig high­brow-pro­fil. Da måtte han ut og minne om fak­ta — dette var et annet marked, en må ha nyheter og kan ikke bare ha kom­mentar­er osv. Men etter hvert som pop­u­laris­erin­gen i VG skjøt fart utover 50-tal­let og særlig mot midten av 60-tal­let, på den tiden var det helt andre folk enn han som førte an i VG. Da ble han mer mar­gin­alis­ert som redak­tør. Det var andre krefter som drev redak­sjo­nen, helt andre aktør­er som tok over utviklin­gen og drev avisen frem til det vi i dag kjen­ner som VG.

Han var alt­så en redak­tør­type som var lite opp­tatt av daglig redak­sjonell ledelse? Han ledet mer gjen­nom eksem­plets makt, med å være pres­sei­de­olog ist­e­den­for slik som man led­er i dag, med mye vekt på interne pros­ess­er, blant annet?

- Han var ikke avis­mak­eren som pisket sin redak­sjon. Han spilte rollen som presses­trateg, med alle hans tal­løse verv i presse­or­gan­isas­jonene og arbei­det han gjorde der. Det var en like vik­tig are­na for ham som de daglige redak­sjon­s­møtene. Men selv de mer ville pop­u­lar­isatorene som kom inn i VG og her­jet som verst, hadde en veldig respekt for ham. Han var en per­son­lighet og en kom­pe­tent fyr. Han ris­tet mange ganger på hodet over hva de fant på. En gang lagde de et opp­slag om en UFO i Halling­dal. Chris­tensen sa da at han “skulle gjerne sett noe mer dagsaktuelt.”

Er hans måte å fylle rollen som ans­varlig redak­tør på mulig i dag?

- Utviklin­gen går mer i ret­ning av at redak­tøren har en mer admin­is­tra­tivt ledende rolle innad i redak­sjo­nen, mer avis­mak­er- og mediemak­er­rollen. En kan tenke på dagens VG-redak­tør. Det er ikke så mange som vet hva han men­er i poli­tiske spørsmål. Det er ikke så mange som er inter­essert i å vite det heller, for­di han er en helt annen type redaktør.

Finnes det noe igjen av arven fra Chris­tensen i dagens VG?

- VG er jo preget av den berøm­melige schizofre­nien mel­lom sak­lighet og sen­sasjon. På en måte dri­ver VG pop­ulær­jour­nal­is­tikken ut i det ekstreme av og til. Sam­tidig satser de ser­iøst på under­søk­ende og ordentlig jour­nal­is­tikk. VG er blitt en pop­ulæravis, men bare stykke­vis og delt, ikke så fullt og helt som en del europeiske boule­var­davis­er. Sak­lighet­san­sik­tet som det fremde­les finnes noe av, er rimelig å se som et forsøk på å løfte arven etter det han sto for. Også den litt ana­lytiske måten å skrive ledere på, å legge fram et saks­forhold og argu­mentere for og imot. Det er jo noe som har preget led­er­skriben­ter i Ver­dens Gang, fra Chris­tensen til Tim Greve, Per Norvik, så har du nå Olav Ver­sto. Men når det røyn­er på så blir det min­dre ana­lytisk anlagt også på led­er­plass. Men jeg tror det er rik­tig å si at det er noen spor der fremde­les etter hans stil og profil.

Chris­tensen kalte sin formidlings­form “den karak­ter­is­tiske detaljs metode”. Den har han blant annet brukt i sine samtid­shis­toriske verk­er. Er ikke dette nesten en defin­isjon på veldig mye av det vi reg­n­er som god journalistikk?

- Det er jo det å finne et godt case, et eksem­pel med sym­bol­sk bærekraft som peker ut over seg selv. Men jeg tror også at veldig mye av inspi­rasjo­nen her var fra film. Han var veldig filminter­essert. Broren var jo Stom­pa-regis­søren Nils Rein­hardt Chris­tensen, og de hadde et tett forhold hele livet. Vek­sling mel­lom nær­bilde og overb­likk, det er på en måte fil­mens forteller­språk også. Han var veldig opp­tatt av sin tids nye medi­er. Fjern­synet for eksem­pel, det er helt påfal­l­ende i led­er­ar­tik­lene han skrev i VG. Mens prøvesendin­gene såvidt var kom­met i gang ivret VG – la oss nå få inn­ført fjern­synet, jo før jo heller. De så poten­sialet som folkeop­plysning­spros­jekt, men var også veldig tidlig ute med å se det at fjern­synet ikke nød­vendigvis ville bli noen konkur­rent til pressen, men at de kunne leve veldig godt i sam­spill. Han hadde masse betrak­t­ninger om det: Hvis det er noe folk har lyst til å lese om, er det gjerne noe de har sett selv. Har de sett noe på TV, vil de gjerne lese en oppføl­ging i avisene.

Det gjelder jo den dag i dag.

- Javisst, og det er jo også noe som kan gjøres på mer og min­dre intel­li­gent vis. Men det er mor­somt med deknin­gen av den første store poli­tiske fjern­syns­de­bat­ten, om Kings Bay-sak­en. Hvor­dan VG ful­gte opp det og inter­vjuet Per Øyvind Her­ad­stveit og aktørene. Chris­tensen skrev kom­men­tarar­tik­ler om hva fjern­synet gjør med poli­tikken, om hva det betyr når vi nå blir kjent med poli­tikere på en annen måte. Når vi får sett at de klør seg på kin­net og plukker seg i nesen, ikke sant – det blir en helt ny mediemes­sig situ­asjon. Det skrev han godt om der og da, mens det skjedde.

Du drøfter sak­lighets- og samhold­stanken hans i boken. Den kom til uttrykk bl.a. i felle­spro­gram­met mel­lom de poli­tiske par­tiene rett etter kri­gen, som han var med på å skrive. Chris­tensen ble kri­tis­ert for naive poli­tiske frem­støt, enten i ret­ning av et nytt par­ti eller en poli­tikk som sto over par­tiene. Denne kon­sen­su­sori­en­terin­gen hans, hva slags ide­his­torisk sam­men­heng vil du sette den inn i?

- Helt tilbake fra mel­lomkrigsti­den var hans posisjon veldig klar når det gjaldt nazis­men, som også var et forsøk på å stå over den tradis­jonelle poli­tikken. Der hadde han en klar front, og så det udemokratiske i det. Dag­bladet skilte seg på mange måter ut ved at de var så tidlig ute og så klare. Det var først og fremst Rag­nar Vold, men også Chris­tensen. Han hadde noen både mor­somme og bitende harse­laser med Quis­ling, for eksem­pel. Men så må det ha vært mot­stand­ser­farin­gen. Han kom stadig tilbake til dette med at når det virke­lig gjaldt som verst, så var det ikke spørsmål om hvilken klasse du tilhørte, hvilket par­ti eller organ­isas­jon, hvor du kom fra. Det var bare spørsmål om å stå klart og oppreist mot okku­pan­tene som ville vold­ta og kaste vrak på våre verdier. Det var en demokratisk ide­al­isme i det. Ut fra det bygde han tanken om at kan­skje samhold­et kunne vare utover krigser­farin­gene. Det kan tid­vis fram­stå som litt ide­al­is­tisk og blåøyd, men sam­tidig var han såpass real­ist at han innså at par­tiene var der for å bli, at det ikke var mulig å få til en ny partistruk­tur. Men likev­el måtte det gå an å få til et sak­lig samar­beid, et sak­lig grunnlag for poli­tisk uenighet, noen spørsmål måtte være hevet over det poli­tiske kjek­leri­et. Han var ikke alene om å mene dette. Denne etterkrigs­men­tal­iteten er det flere som har beskrevet, tanken om å ta med ånden fra mot­stand­skam­p­en inn i etterkrigstiden.

Var dette koblet med en større tro på fram­skritt og viten­skap enn vi kan­skje har i dag? Og med en teknokratisk holdning?

- Vel, han skriv­er i VGs pro­gram at vi må nyt­tig­gjøre oss viten­skapen, også den nye sam­funnsviten­skapen. Han var tidlig ute med å knytte bånd til meningsmålings­byrået Fak­ta etter kri­gen. Det var opplagt en framtid­stro og viten­skap­stro. Sam­tidig så han også farene ved dette og påpek­te at vi ikke må la viten­skaps­menn bli våre her­rer, og de må under demokratisk kon­troll. På den ene siden ble han ikke noen poe­t­okrat, han gikk ikke i allianse med lit­ter­atene og lit­ter­aturveldet. På den andre siden ble han heller ingen ren teknokrat, til det var han for mye demokrat, tross alt. I et samtid­shis­torisk verk skriv­er han om 1900-tal­let som forskernes og dik­ta­torenes århun­dre. Det sier noe om hans manøvrering. Han har tro på forskn­ing og viten­skap, men vi må aldri gi sakkunnskapen makt uten å kunne kor­rigere og komme med demokratiske jus­teringer av kursen.

TEMA

J

ournali
stikk

136 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen