Demokrati må læres: om politisk oppdragelse i skolen

Skolen skal lære elevene å bli gode demokratiske medborgere, men lite er kjent om hvordan oppgaven faktisk løses.

Demokrati­et byg­ger på prin­sip­pet om folke­su­v­eren­itet, hvilket forut­set­ter et opplyst folk der alle har like muligheter for å tileg­ne seg poli­tiske kunnskaper og fer­digheter til å utvikle poli­tisk døm­mekraft. Økende bekym­ring om synk­ende val­gdelt­agelse og lavere poli­tisk aktivitet i de fleste vestlige demokrati­er har ført til større opp­merk­somhet om unge men­neskers delt­agelse i demokrati­et. Det har vært diskutert hvorvidt det blir gjort nok for å utdanne barn og unge om poli­tiske insti­tusjon­er og pros­ess­er, og særlig bel­y­ses skolens rolle i denne opplæringen. 

Hva er egentlig poli­tisk opp­dragelse, og hvilken funksjon stad­fester lære­planene at den norske skolen skal ha?

Utdanning til demokratisk medborgerskap vs. politisk oppdragelse

Det finnes en omfangsrik lit­ter­atur om utdan­ning, med­borg­er­skap og demokrati, og hva utdan­ning og med­borg­er­skap i vid eller snev­er betyd­ning burde omfat­te. Med­borg­er­skap er et begrep som i utgangspunk­tet har samme betyd­ning som “cit­i­zen­ship”. Arthur, Davies og Hahn beskriv­er i boken “Edu­ca­tion for cit­i­zen­ship and democ­ra­cy” fra 2008 hvor­dan begrepet kan brukes for å fork­lare juridisk og rettslig sta­tus, nærmere bestemt det som på norsk defineres som statsborgerskap. 

Den andre betyd­nin­gen av med­borg­er­skap vek­t­leg­ger iden­titet, både indi­vid- og grup­pei­den­titet. Den kjente britiske sosi­olo­gen T.H. Mar­shall peker på med­borg­er­skap både som et ide­al og som en teori om sosial utvikling. Mar­shall skiller mel­lom tre ele­menter, sivilt, poli­tisk og sosialt, og argu­menter­er for at begrepet stadig blir utvidet. De sivile ret­tighetene sto i sen­trum på 1700-tal­let, de poli­tiske på 1800-tal­let og de sosiale på 1900-tal­let. I senere tid har begrepet for­bruk­erdemokrati gjort entré, noe som kan sees i sam­men­heng med at borg­erne inntar roller som kun­der eller kon­sumenter i demokrati­et, alt­så et slags økonomisk medborgerskap. 

Studi­er knyt­tet til “cit­i­zen­ship edu­ca­tion” eller utdan­ning til med­borg­er­skap ser på fak­tor­er som bidrar til at barn og unge blir aktive, engas­jerte med­borg­ere og med­men­nesker. Arthur, Davies og Hahn beskriv­er “cit­i­zen­ship edu­ca­tion” slik:

… instil in young peo­ple the knowl­edge, skills and atti­tudes that will enable them to par­tic­i­pate in the com­mu­ni­ties of which they are a part, local­ly, nation­al­ly and globally….

Opplærin­gen er fokusert på hvor­dan men­nesker lever sam­men i et sam­funn og forhold­et mel­lom den enkelte og det store fel­lesskapet. Dette assosieres gjerne med det tyske “Bil­dung” eller dan­nelse, som omfat­ter en pros­ess der både per­son­lighet­sutvikling og tileg­nelse av kunnskap står sentralt. 

Utdan­nings­filosofen John Dewey, en pio­ner innen demokratisk under­vis­ning og opp­dragelse, vek­t­la blant annet at kunnskapen måtte knyttes til hverdagslivet, det å være med­borg­er og men­neske, og ikke bare være en repro­duk­sjon av fakta. 

Etter­som utdan­ning til demokratisk med­borg­er­skap er et omfat­tende begrep som dekker forhold­et mel­lom indi­videt og sam­fun­net, kan det være nyt­tig å avgrense den delen som kun tar for seg relasjo­nen mel­lom indi­videt og selve styringssys­temet. Dette kan kalles poli­tisk opp­dragelse eller poli­tisk utdanning. 

I en artikkel på nettst­edet Youth4Media beskriv­er Michal Woj­cik utfor­drin­gen med å bruke ordet “poli­tikk” i forbindelse med utviklin­gen av et nytt pol­sk pro­gram for poli­tisk opp­dragelse blant unge. Etter­som ordet “poli­tikk” eller “poli­tisk” kunne føre med seg ulike assosi­asjon­er på tvers av ulike poli­tiske kul­tur­er, var det vik­tig å pre­sis­ere at det ikke han­dlet om ren støtte til et poli­tisk par­ti eller støtte til en poli­tisk gruppe slik tidligere kom­mu­nist­land hadde hatt erfaringer med. Det ble der­for vur­dert å bruke “civ­il” i stedet, men etter­som begrepet omfat­ter sam­funnsen­gas­je­ment i sin hel­het, var det ikke pre­sist nok. Føl­gende defin­isjon på “polit­i­cal edu­ca­tion” ble vedtatt:

Polit­i­cal edu­ca­tion is an activ­i­ty, the main goal of which is to achieve the largest num­bers of cit­i­zens who under­stand polit­i­cal process­es, inde­pen­dent­ly and crit­i­cal­ly shape their own opin­ions, and who are pre­pared for pub­lic activity.

Skolen som agent for politisk oppdragelse

Ret­ten til poli­tisk sko­ler­ing er veletablert i Norge gjen­nom sam­funnsfaget som fagom­råde både i grunnskolen og i videregående skole. Helt siden Nor­malpla­nen for folkeskolen ble fer­dig i 1939 finnes det beskriv­elser i lære­planene for skolens rolle i den poli­tiske opp­dragelsen. I fag­pla­nen for sam­funnsfag fra Kunnskap­sløftet i 2006 står det innledningsvis:

Føremålet med sam­funnsfaget er å med­verke til forståing og opp­slut­ning om grunn­leggende men­neskerettar, demokratiske verdier og likestill­ing og til aktivt med­borg­er­skap og demokratisk deltaking

Rolf og Mar­i­anne Tøn­nesen vel­ger i sin bok “Demokratisk dan­nelse” å bruke begrepet med bak­grunn i det de betrak­ter som sam­funnskunnskapens hov­ed­mål; å gi elevene mulighet til å utvikle seg som poli­tisk myn­di­ge borg­ere i de demokratiske sam­men­hen­gene utviklet i Norge. De gjør en grundig drøft­ing av hva poli­tisk dan­nelse i skolen burde inneholde, og skriv­er: “Hov­e­dopp­gaven til faget sam­funnskunnskap har lenge vært å gi frem­tidi­ge borg­ere opplysning om sam­funn og poli­tikk, slik at de kunne bli seg bevisst hvilke ret­ter og plik­ter de har i et demokrati.” For­fat­terne under­strek­er videre behovet for å utvikle borg­ere som både vet når de skal gripe inn i det poli­tiske liv, og hvor­dan dette skal gjøres mest effek­tivt og ansvarlig.

Den lange tradis­jo­nen for poli­tisk opp­dragelse i norsk skole under­strekes av lære­planene. Elevene skal være kjent med et bredt spek­ter av delt­agelses­former, ha god kjennskap til det demokratiske idé­grunnlaget, en kri­tisk tilnærm­ing til poli­tikken og forståelse for det poli­tiske sys­temet. Etter Vg1/Vg2 i videregående opplæring er målet fra lære­plan i SAF1Z04 — Sam­funnsfag i videregående opplæring — at eleven skal kunne:

  • gjere greie for kor­leis ein sjølv kan vere med i og påverke det poli­tiske sys­temet og diskutere kva som kan truge demokratiet
  • diskutere saman­hen­gar mel­lom styre­form, retts­stat og menneskerettar
  • gjere greie for styre­for­ma og dei vik­ti­gaste poli­tiske styring­sor­gana i Noreg og drøfte fleir­tals­demokrati­et i forhold til urfolk og minoritetar
  • iden­ti­fis­ere grunn­leg­g­jande skil­nad­er mel­lom dei poli­tiske par­tia i Noreg, og argu­mentere frå ulike poli­tiske ståstader
  • gjere greie for sen­trale kjen­neteikn ved norsk økonomisk politikk
  • fork­lare kva som ligg til grunn for velferdsstat­en og vur­dere utfor­dringar som velferdsstat­en står overfor

Hvordan løser skolen oppgaven?

Etter­som lære­pla­nen stad­fester at skolen skal være aktiv i den poli­tiske opp­dragelsen av elever, er det vik­tig å se nærmere på hva som fak­tisk finner sted i under­vis­nin­gen. Fag­di­dak­tikere har vært opp­tatt av å si noe om hvor­dan under­vis­nin­gen bør være, men hva som blir gjort i prak­sis er min­dre stud­ert. En av dem som har fors­ket på poli­tisk opp­dragelse i skolen er Kjetil Børhaug. I avhan­dlin­gen “Oppsed­ing til demokrati” fra 2007 finner han blant annet at relasjo­nen mel­lom elevråd og skoleledelse er reg­ulert av fire prosedyr­er, der ingen av dem er i samsvar med krav til demokratisk deltakelse. Han kon­klud­er­er: “Det er vanske­lig å hevde at elevrådet er et dekkende eksem­pel på demokratisk delt­agelse selv om lære­pla­nen krev­er at de skal være det.”

En unik mulighet til å stud­ere den poli­tiske opp­dragelsen er skol­e­val­gene. Skol­e­val­gene arran­geres hvert val­går på de fleste videregående skol­er i lan­det og admin­istr­eres av Norsk sam­funnsviten­skapelig datat­jen­este. I tilknyt­ning til val­gda­gen er det ofte poli­tikerbesøk på skolen, enten i form av val­gtorg eller debatt.

Min egen foreløpige obser­vasjon er at det vari­er­er mye fra skole til skole hvor­dan val­gene arran­geres og hvor mye tid som brukes i under­vis­nin­gen til å for­berede elevene. Mange elever gir uttrykk for at de gjerne vil har mer poli­tikkun­dervis­ning i forkant slik at de bedre vet hva de kan velge mel­lom. Sam­tidig er det flere som betrak­ter skol­e­val­gene som en fin mulighet til å sette seg inn i hva par­tiene står for, og de under­strek­er at de blir mer motivert til å forsøke å ori­en­tere seg i den poli­tiske ver­den etter at selve val­get er gjennomført.

Det er vik­tig å stud­ere hva som finner sted i skolen for å kunne si noe om hva som fun­ger­er og eventuelt ikke fun­ger­er like bra med tanke på målene for poli­tisk opp­dragelse, og det er nød­vendig å inklud­ere både elever og lær­eres tanker og erfaringer i dette arbei­det. Det er imi­dler­tid en lang vei å gå i arbei­det med å kart­legge om skolen utfyller den rollen som lære­pla­nen stad­fester at den skal ha. 

Aris­tote­les’ begrep om “det poli­tiske dyr” i antikkens bystat gikk ut på at det som skilte men­neskene fra dyrene var at men­neskene drev poli­tikk, vi var “zoon politi­con”. Ideen om demokrati­et baser­er seg både før og nå på at alle skal kunne ha muligheten til å utvikle poli­tisk døm­mekraft, og den poli­tiske opp­dragelsen er en vik­tig del av dette.

TEMA

D

emokrat
i

36 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen