Gufset fra utenrikspolitikken

Etter en protest­storm mot den nye avlyt­tingsloven, kjent som FRA-loven, val­gte den svenske reg­jerin­gen nylig å bøye av og gjøre omfat­tende endringer.

– Forslag om ter­rorlov­givn­ing, overvåkn­ingstil­tak for å “fore­bygge ter­ror­isme”, fikk et skrem­mende stort omfang etter 2001, sier medieforsker Hen­rik G. Bastiansen.

Den svenske loven er et godt eksem­pel på poli­tik­ernes nye ten­dens til å fremme lover om overvåkn­ing av borg­erne, men­er Bastiansen.

– Mens det lib­erale demokrati­ets grunnlag fak­tisk hvil­er på det mot­sat­te; nem­lig at borg­erne skal ha rett til å kunne overvåke stat­en og kon­trollere dens han­dlinger. Det er skrem­mende hvis borg­ernes overvåkn­ingsmu­ligheter i forhold til stat­en — innsyn, offent­lighets­bestem­melser osv — innskrenkes sam­tidig som statens overvåkn­ingsmu­ligheter blir bygd ut, sier han.

Ter­ro­ran­grepene i USA 11. sep­tem­ber 2001 lukket en par­entes i ytrings­fri­hetens his­to­rie i Norge, men­er Bas­tiansen. Etter den kalde kri­gens slutt opplevde vi en kort friperi­ode — et brudd med det Bas­tiansen kaller den lange lin­jen i norsk ytrings­fri­hets his­to­rie i det 20. århundre.

– Uten­rik­spoli­tikk har vært den kan­skje største enkelt­fak­tor som har begrenset den fak­tiske ytrings­fri­heten i Norge, sier Bastiansen.

Mistenkeliggjøring av borgerne?

Bas­tiansen skrev sam­men med Hans Fredrik Dahl boken “Hvor fritt et land?”, som ble utgitt i 2000. Boken var basert på en studie Bas­tiansen og Dahl gjorde på opp­drag av Ytrings­fri­het­skom­misjo­nen om ytrings­fri­hetens vilkår i Norge i det 20. århun­dre. Bas­tiansen står også bak en rekke studi­er av norsk mediehis­to­rie.

I dette inter­vjuet trekker han fram noen utviklingstrekk han men­er har kjen­neteg­net ytrings­fri­hets­fel­tet etter at boken kom ut.

Kan vi vente oss en peri­ode med sterke begren­sninger på ytrings­fri­het og sivile ret­tigheter i Norge som følge av antiter­ror-tiltak? Bas­tiansen men­er den svenske overvåkn­ingsloven var et sterkt sig­nal, men at det ikke er gitt hvilken vei utviklin­gen vil gå i Norge.

– Det er avhengig av om norske myn­digheter gjør det samme som Sverige, eller i hvilken grad de er vil­lige til å innskrenke innbyg­gernes stats­borg­erlige ret­tigheter, som pri­vatlivets fred osv, gjen­nom tiltak som off­isielt er ret­tet mot ter­ror­is­ter. Det er all grunn til å være opp­merk­som og kri­tisk til nye tiltak mot ter­ror som i prak­sis ram­mer alle norske borg­ere med mis­tanke. Det kan lett bli slik at stat­en betrak­ter oss alle som mis­tenke­lige inntil det mot­sat­te er bevist. Der­for er det all grunn til å vok­te og verne om våre ret­tigheter, og ikke gi stat­en frie tøyler og uten videre god­ta nye inngrep i innbyg­gernes sta­tus som frie, sier han.

Den lange lin­jen i ytrings­fri­het­shis­to­rien, der uten­rik­spoli­tiske hen­syn svekker den frie debat­ten, går helt tilbake til union­sop­pløs­nin­gen i 1905, da redak­tørene utøvde selvsen­sur. Det samme var til­felle under 1. ver­den­skrig. I mel­lomkrigsti­den bedrev myn­dighetene film­sen­sur motivert av uten­rik­spoli­tiske hen­syn. Etter 2. ver­den­skrig kom den kalde kri­gen, der kret­sen rundt avisen Ori­en­ter­ing utfor­dret den brede poli­tiske enigheten om Nato-medlem­skapet — et uhyre kon­tro­ver­sielt standpunkt.

– Først fra omkring 1991 da den kalde kri­gen tok slutt, opp­sto en ny situ­asjon. 1990-årene skiller seg fak­tisk ut fra resten av århun­dret på dette området. Fenomen­er som etter­ret­nin­gens his­to­rie, uten­rik­spoli­tikkens his­to­rie, Lund-kom­misjo­nens rap­port og Ytrings­fri­het­skom­misjo­nen er således hen­delser som alle forut­sat­te at den kalde kri­gen var over, sier Bastiansen.

Fra beredskapslover til 9/11

Etter 11. sep­tem­ber 2001 er vi tilbake i en situ­asjon der uten­rik­spoli­tikken igjen påvirk­er og avskjær­er debat­ten i Norge, men­er han.

– Det er ikke vanske­lig å peke på innskrenkninger i stats­borg­erlige ret­tigheter etter 11. sep­tem­ber 2001. Det er egentlig skrem­mende å se hvor­dan ret­tigheter som har tilkom­met innbyg­gerne i dette lan­det, så lett kunne bli satt til side — hvis poli­tik­erne gikk inn for det. Det viste seg fra 2001 at det var langt let­tere å få gjen­nom­ført innskrenkninger, overvåkn­ing­sor­d­ninger, osv enn det mange kan­skje trodde. Justismin­is­ter Odd Einar Dørum fikk gjen­nom­ført mange slike tiltak i sin tid som Bon­de­vik-reg­jerin­gens ans­varlige. Etter­på har han der­i­mot pro­test­ert mot at hans etter­føl­ger fort­set­ter med tiltak som er begrun­net med “organ­is­ert krim­i­nalitet”, men som også ram­mer van­lige men­nesker, sier Bastiansen.

Han sam­men­lign­er gjerne den svenske overvåkn­ingsloven og andre lig­nende ini­tia­tiv­er i vestlige land etter 11. sep­tem­ber med situ­asjo­nen i den tidlige etterkrigstiden.

– Helt siden 2001 har poli­tik­erne i mange vestlige land fått fornyet inter­esse for slike lover. I et his­torisk per­spek­tiv bringer det frem bered­skap­slovene av 1950. Disse var det aller mørkeste kapit­tel i den norske ytrings­fri­het­shis­to­rien. Det stod et kaldt gufs av uhygge og kald krig fra de stort­ing­spropo­sisjonene som fores­lo dem. Det er etter min mening rart at ikke flere kom­men­ta­tor­er har trukket frem bered­skap­slovene av 1950, i den situ­asjo­nen vi er i nå. Par­al­lel­lene er mange — og gir grunn til bekym­ring og etter­tanke, sier Bastiansen.

Oljefond og ytringsfrihet

På 1990-tal­let skjøt også glob­alis­erin­gen fart. Norge er et av lan­dene som har tjent mest på at Kina og andre utviklings­land har blitt koblet på ver­den­søkonomien. Norske virk­somheter er aktive aktør­er i de fleste ver­den­shjørn­er. Ikke minst er den norske stat­en direk­te og indi­rek­te involvert i glob­alt næringsliv via olje­fondets investeringer og satsinger fra Sta­toil­Hy­dro, Telenor og andre helt eller delvis stat­sei­de virk­somheter. Kan dette økonomiske engas­je­mentet “uten­riks” møte den lange lin­jen i ytrings­fri­hetens his­to­rie på ube­hagelige måter?

– En lang rekke land har repres­sive regimer idag. Og norske sel­skaper er inne i dem som for­ret­ningspart­nere. Straks opp­står da situ­asjo­nen: skal vi fra norsk side holde vår fane høyt og kri­tis­ere — eller ligge lavere på grunn av våre for­ret­ningsin­ter­ess­er? Dette er et dilem­ma som kom­mer til å ramme Norge stadig mer. Etter­som olje­fondet vokser vil Norge bli en av ver­dens største kap­i­tal­is­ter. Norsk kap­i­tal vil finnes over­alt. Etiske ret­ningslin­jer for investeringer er en god ting, synes jeg. Det vil bli lagt merke til når olje­fondet trekker seg ut, av etiske grun­ner. Andre invester­ings­fond tar etter Norge her. Det er bra. Når det gjelder andre sel­skaper, så ønsker ikke de neg­a­tiv pub­lisitet om sine uten­landske for­ret­ning­som­råder. Der­for er de sår­bare over­for neg­a­tive medieopp­slag, som med Telenor i Bangladesh. Det spiller en rolle hvor kri­tikken kom­mer fra: den norske stat kan ytre seg direk­te og i diplo­ma­tiske for­mer. Men norske human­itære organ­isas­jon­er står langt friere til å kri­tis­ere slike regimer — og de norske sel­skaper som han­dler med dem, sier Bastiansen.

Sta­toil­Hy­dro satser på å bli en vik­tig part­ner for rus­siske inter­ess­er i nor­dom­rå­dene. Det merk­er man godt på norske myn­digheters reak­sjon­s­møn­ster, men­er Bastiansen.

– Dette er et godt eksem­pel på at norske myn­digheter lig­ger svært lavt, hvis de selv har egen­in­ter­esse av å ha et godt forhold til Rus­s­land. Kri­tikk av rus­siske forhold er vanske­lig for en norsk reg­jer­ing som vil ha samar­beid i nord. Da lig­ger de lavt, eller nøy­er seg med kor­rek­te for­mer på kri­tikken. Også her står norske friv­il­lige eller human­itære organ­isas­jon­er langt friere til å kri­tis­ere, selvføl­gelig, sier han.

Bedre fundament for ytringsfriheten

Det finnes også lyspunk­ter for ytrings­fri­heten etter 11. sep­tem­ber. Det siste tiåret har ytrings­fri­heten som pos­i­tiv ver­di fått økt oppmerksomhet.

– Ytrings­fri­het er i Norge tradis­jonelt blitt opp­fat­tet som fravær av for­bud mer enn som en pos­i­tiv ret­tighet. De siste ti årene er det snudd rundt. Nå ser vi i mye større grad at ytrings­fri­het er et fun­da­ment som har en selvs­tendig ver­di, mens før var det mer fravær av straf­fer­ettslig for­bud, sier Bastiansen.

Ett uttrykk for den økte inter­essen for ytrings­fri­heten, var utstill­in­gen “Hvor går grensen?” på Nobels Fredssen­ter i Oslo, der Bas­tiansen var his­torisk kon­sulent. Utstill­in­gen ble avs­lut­tet i mai i år.

En gam­mel prob­lem­still­ing, kon­flik­ter skapt i møtet mel­lom ytrings­fri­het og reli­gion, har fått ny aktu­alitet gjen­nom islams og islamis­mens framvekst i Europa. I en mer glob­alis­ert ver­den får også slike kon­flik­ter fort en uten­rik­spoli­tisk dimen­sjon. Norske myn­digheters hånd­ter­ing av de danske karikaturteg­nin­gene i 2005–2006 er i etter­tid blitt kri­tis­ert av presse­folk og ‑organ­isas­jon­er. Avisen Mag­a­zinet og redak­tør Veb­jørn Sel­bekk fikk for lite støtte, lyder kri­tikken — innvendinger som også er blitt ret­tet mot det øvrige mediemiljøet. Bas­tiansen ønsker at hele karikatur­sak­en, både hen­delses­for­løpet og debat­ten, blir fors­ket på.

– Ver­di­en ytrings­fri­het kol­lid­er­er nesten alltid med andre verdier. Det er nesten alltid slik at i grenseom­rådet for ytrings­fri­het er det andre hen­syn som veier nesten like tungt — ærekrenkelse, rasisme, per­son­vern. Hvor­for skal da ytrings­fri­heten ha for­rang? Hvor skal da grensen gå i helt konkrete til­feller? Det er veldig vanske­lige spørsmål, sier Bastiansen.