Mediepolitikk handler som kulturpolitikk ellers egentlig om hvordan staten ivaretar det Ytringsfrihetskommisjonen i sin tid kalte dens ”infrastrukturansvar” i forhold til offentligheten: Staten skal se til at vilkårene ligger til rette for reell ytrings- og informasjonsfrihet. Mangfold og kvalitet skal kjennetegne mest mulig av medie- og kulturtilbudet.

Det er altså klart legitimt å introdusere eller endre lover og regler som diverse aktører i medier og kulturliv må forholde seg til hvis en med dette bedrer offentlighetens demokratiske infrastruktur. Hvis det tjener det overordnede målet best, kan man selvfølgelig også bestemme seg for å gjøre ingenting, altså overlate et område til markedskreftene og seg selv.

Men hvis man sier man vil overlate noe til markedet, kan man vanskelig samtidig si at staten skal fastsette hva markedet skal si.

Kulturdepartementets ledelse prøver seg likevel nå med denne typen politisk akrobatikk. Konkret dreier det seg om at TV 2 vil ha mer penger av kabelselskapene for at selskapet skal gå med på å bli distribuert til alle kablede hjem. Som allmennkringkastingskonsesjonær var TV 2 en ’must carry’-kanal som kabelselskapene ikke ville betale stort for å formidle — de måtte jo inkludere TV 2 i tilbudet sitt uansett.

Nå er det duket for konflikt om hva som er riktig pris på TV 2s kanaler. Ifølge Dagens Næringsliv ønsker TV 2 seg cirka 250 millioner i året — særlig om en skal fortsette med programprofil omtrent som før. Departementet har så sagt at dette vil de overlate til aktørene selv — prisen for TV 2-sendingene skal fastsettes på ”markedsmessige vilkår”. Men hvis TV 2 ikke er fornøyd med prisen, skal den fastsettes av en form for statlig nemnd! Det er forståelig at TVNorges sjef Harald Strømme undret seg i DN: ”Hvordan man skal definere en markedspris i et marked der markedsmekanismen er fjernet, er for meg et ubesvart spørsmål”.

Bakgrunnen for dette, er utlysningen i fjor høst av en ny, fem-årig konsesjon for kommersielt fjernsyn med visse allmennkringkastingsforpliktelser — nå visstnok kalt ”en avtale som formidlingspliktig allmennkringkaster”. Trond Giske bekjentgjorde utlysningen samme dag som han forlot Kulturdepartementet. TV 2 hadde, med A-presse- og Arbeiderparti-mannen Alf Hildrum i spissen, drevet lobbyvirksomhet i lang tid for å bedre sine rammevilkår — i god tid før konsesjonen gikk ut. Inntektene har blitt betydelig redusert i finanskrisetider og det er diverse skyer i horisonten.

TV 2 har i det aller meste av sin historie vært strålende butikk for sine eiere, ettersom de var eneste kanal som kunne tilby adgang til praktisk talt alle landets husstander. De oppnådde dette privilegiet, ’a license to print money’, ved, i prinsippet, å etterkomme noen få, løselige innholdskrav og et krav om å ha hovedkontor i Bergen. Nå, etter digitaliseringen av bakkenettet, i et land smekkfullt av kabler og parabolantenner, er det mange kanaler som kan tilby dette. Og det helt uten potensielt fortjenestehemmende forpliktelser. Konkurransen mellom de kommersielle kanalene er hardere enn noen gang.

Hvorfor satser da TV 2 ikke bare på kraften i varemerket de har opparbeidet over snart 20 år, blåser i konsesjon og forhandler med Telenor og Get ”på markedsmessige vilkår”? Da ville de kunne bruke produksjonsmaskineriet sitt utelukkende på helkommerse program og dessuten legge ned alt i Bergen, en lokalisering mange har trodd bare er en dyr forpliktelse.

Hovedforklaringen må være at TV 2 ikke er sikre på at de ville få en pris nær den de ønsker seg fra kabelselskapene. Å svare på lave pristilbud ved å nekte å være med i ett eller flere kabelnett, ville bety tap av hundretusener av seere og dermed betydelig fall i reklameinntektene. Nå vil selskapet altså at staten skal garantere at de oppnår det de selv mener er markedsmessige vilkår, selv om markedet, et par kabelselskaper, mener noe annet.

Men flere forhold kan spille inn. Allmennkringkasterrollen har gitt et klart skille mellom TV 2 og andre kommersielle kanaler i Norge. Programprofilen og kanalens halvoffisielle status (kongeparet var ikke involvert i verken TV3s eller TVNorges åpningsprogrammer) har betydd mye for selskapets varemerkeidentitet og generell goodwill for eksempel i politiske kretser. Dette har det også en klar kommersiell verdi å opprettholde.

Dessuten kan verdistandpunkt av ikke-økonomisk art internt i TV 2 ha betydning: Hildrum og svært mange av hans medarbeidere vil sikkert gjerne fortsette å produsere kvalitetsjournalistikk som i alle fall i blant vil koste mer enn den bringer inn. Og da trenger de en økonomisk buffer andre reklamekanaler ikke har.

Endelig er det klart at Bergen kommune og en rekke politikere fra byen, inkludert en daværende forsvarsminister, jobbet hardt for å beholde TV 2 i byen. Selskapet er blitt svært viktig for både næringsstruktur, kulturliv og utdanningssektor. En flytting ville etterlatt et betydelig tomrom på disse og andre områder.

Hva en hadde som lokale lokkemidler, vet jeg ikke. Men sentralt ble det trolig ymtet om visse garanterte tilleggsinntekter som premie for undertegnelse (og overholdelse?) av en ny konsesjon. Det er ikke bare i Bergen et konsesjonsfritt, helkommersielt TV 2 ville etterlate et tomrom. Kanalens lusekoftekommersialisme i kombinasjon med journalistisk produksjon på høyt nivå og tilleggskanalene de har fått for lite ros for — nyhetskanalen og den utmerkede filmkanalen — er viktige for en sunn økologi i det norske tv-universet. Dette tror jeg er en vurdering Kulturdepartementet og stortingspolitikere flest vil dele.

Men hvorfor skal det politiske målet om å beholde TV 2 omtrent som før oppnås ved en ”markedsløsning” som ikke er en markedsløsning — om en i det hele kan snakke om et reelt fungerende marked her? Kan en ikke i stedet legge en skatt på kabelselskaper og kanskje andre distributører som er øremerket landets kommersielle allmennkringkaster og som innbringer rundt regnet 250 millioner i året? Distributørene vil nok vite å ta pengene igjen fra publikum. Slik innføres ad omveier en minimal tilleggslisens til styrking av allmennkringkastingstilbudet i landet, vil noen si. Men det er en øremerket skatt på tv-distribusjon. En spade er stadig en spade.

Artikkelen ble først publisert i Dagens Næringsliv 30. januar 2010.

Sammen med sosiologen Jan Fredrik Hovden gjorde jeg høsten 1998 en undersøkelse av studentene ved alle offentlige institusjoner for høyere utdanning i Bergen. Et 15-siders spørreskjema ble sendt et tilfeldig utvalg og vi fikk tilbake to tredjedeler av dem, 1113 stykker — en veldig god svarprosent. I tillegg gjorde vi 22 dybdeintervjuer og en fotograf dokumenterte studentenes arbeid og fritid.

Klassebakgrunn og kulturelle preferanser

Undersøkelsen viste at klassebakgrunn i høy grad avgjør valg av studier. Høgskolens studenter kom hovedsakelig fra hjem med relativt lav inntekt og ”kulturell kapital” (utdanning og andre kulturressurser), mens studentene ved elitestudiene medisin, NHH og jus gjennomgående hadde foreldre med rikelig av både økonomisk og kulturell kapital. Særlig gjaldt dette jentene, blant guttene var det noen grensebrytere nedenfra. Universitetsstudenter fra arbeiderhjem kom fra uvanlige slike: De hadde oftest en far eller mor som hadde utdanning, var aktiv i fagbevegelsen eller opptatt av klassisk musikk og litteratur. Vi fant altså at fordelingen av kulturell kapital i Norge ikke fulgte øvrige ressurser så nøye som den ifølge Pierre Bourdieu gjør i Frankrike: Felles offentlig skole, folkebevegelser og allmennkringkasting har hatt reell fordelingseffekt.

Bare en mikroskopisk elite dro med ryggsekk til Asia. Bare svært få og ressurssterke dro på interrail eller andre alternativer til sydenreiser. Studenter flest handlet aldri i innvandrerbutikker og foretrakk norsk mat. De kulturelle preferansene fordelte seg i tråd med sosial bakgrunn og valgte studier: DDE sto sterkest blant høgskolestudenter, klassisk musikk hadde mange tilhengere blant medisinere og HF-studenter — hvor mange også hevdet å like rap, jazz og seriøs samtidsmusikk. Jus- og NHH-studentene plasserte seg nærmere den kulturelle hovedstrømmen.

2008: Færre kan fremmedspråk, svekket kulturell kompetanse

I fjor høst gjorde vi denne undersøkelsen igjen. Oppdaterte spørreskjemaer fikk en ny del om bruken av digitale medier. Svarprosenten var god. Nye studenter er intervjuet og fotografen har vært ute og tatt bilder.

Hovedmønstrene i sammenhengene mellom sosial bakgrunn, studievalg og kulturelle preferanser er stabile. Høyere utdanning bidrar lite til sosial mobilitet. Stabilitet preger også distribusjonen av kulturell smak og kulturelle kunnskaper mellom de ulike studentkategoriene. Og selv om nå mange flere har smakt indisk og japansk mat, og noen flere har vært utvekslingsstudenter, er alle indikasjoner på kosmopolitisme omtrent som i 1998.

Eller dårligere: Den beskjedne andelen studenter som i 1998 mente å kunne lese fransk eller tysk er for eksempel omtrent halvert. De mest slående forandringene ligger i forlengelsen av denne sterkt reduserte fremmedspråkskompetansen: Radikal innsnevring av kulturell smak og drastisk reduksjon av kulturell kunnskap — når alle ses under ett. Vi finner svært tydelige fall i oppslutning og kunnskap om alt som kan kalles ”høy” eller krevende kultur, men også om en rekke andre uttrykksformer som ligger utenfor populærkulturens hovedstrøm.

Tydeligst er utviklingen for musikkens del. 2008-studentene sier de liker klart færre genre enn 1998-studentene. Barokk er ned fra 53 til 31 prosent, wienerklassisk fra 46 til 29, opera fra 23 til 11, tradjazz er ned fra 32 til 26, moderne jazz fra 23 til 18, tradisjonell blues fra 28 til 19, seriøs samtidsmusikk ned fra 13 til 11 prosent. Det er kraftig nedgang i besøk ved klassiske konserter. Men det samme gjelder også besøk ved museer, teaterforestillinger, filmklubbvisninger og vanlig kino.

Interessen for og lesning av litteratur er gått ned, kunnskapen om den også. Tre fjerdedeler av respondentene visste ikke at det var Franz Kafka som skrev Prosessen. Svært få kan i det hele identifisere forfatterne til mer enn en eller to i en rekke kjente boktitler eller mer enn én av regissørene av en rekke kjente filmer. Bildekunsten er ukjent land for klart flere enn i ’98. Toppscorer Odd Nerdrum var ukjent for 5 prosent i ’98, for 14 prosent i ’08, andelen som ikke kjenner til Christian Krohg har gått fra 21 til 34 prosent. Gustav Vigeland var ukjent for 18 prosent i ’98, i ’08 sa 31 prosent at han var ukjent. I ’98 var det en fjerdedel av studentene som ikke visste hvem Salvador Dali var, i fjor var det en tredjedel. Bergen er full av Bård Breiviks arbeider. Han var ukjent for 76 prosent i ’98, for 84 prosent i ’08. Bjarne Melgaard og Anne Katrine Dolven, som vi spurte om bare i 2008, er det bare 9 prosent som har hørt om.

Nettet ingen motvekt

Det digitale feltet gir ingen motvekt til dette triste bildet. De minst ressurssterke bruker både internett og sms i liten utstrekning. De mest ressurssterke er svært aktive på nettet. Men skillet mellom jus og økonomiutdanninger på den ene siden og medisin og psykologi samt HF- og SV-fag på den andre er tydelig. De førstnevnte utmerker seg med mye personlig bloggaktivitet og stor interesse for kjendiser, gambling og aksjehandel. De sistnevnte bruker mye web-tv, webradio, nettaviser, kunstnettsteder samt ordbøker og leksika på nettet.

Og nå vil FrP regjere. Godt valg!

Artikkelen ble først publisert i Dagens Næringsliv, 5. september 2009.

Vi håper dette nettmagasinet skal etablere seg som en ressurs og et forum for alle som interesserer seg for demokrati og ytringsfrihet, enten innfallsvinkelen er sånn eller sånn. Ikke minst håper vi det kan bli en formidlingskanal for forskere på relevante felt ved UiB – jevnfør planene om Demokrati og rettsstat som satsingsområde.

Men ambisjonene er også å gjøre VP til et nettmagasin som leses og brukes nasjonalt – eventuelt nordisk. Det er å håpe at tenkende og skrivende med kunnskap og interesser på feltet bruker magasinet som kanal. Vi vil på vår side sørge for å levere stoff av journalistisk karakter, så det blir et journalistisk produkt og ikke bare et debatt- eller forskningsformidlingsforum.

Sammenhengen mellom informasjons- og medievitenskapelige kunnskaper kommer best fram i praksis, og dette er utgangspunktet for at vi har etablert tre bachelorprogram på heldigitalt teknisk grunnlag – i film/tv, journalistikk og nye medier. Studentene herfra skal levere stoff og diverse arbeid som i kvalitetssikret stand skal bidra til å gjøre Vox Publica til en lesverdig og viktig publikasjon – håper vi. Vi ønsker oss alle lykke til.

En offentlighet har eksistert og eksisterer i de fleste tenkelige samfunn, i den grad de har skilt mellom livet i husholdningen på den ene siden og livet på diverse arenaer for fellesskapet utenfor den egne, hjemlige. Markeder, landsbymøter, religiøse ritualer, sammenstimlingen på kirkebakken etter søndagens høymesse, folkemassen foran slottet der en ny kongelig beslutning blir bekjentgjort – alt dette kan forstås som enklere, førmoderne samfunns varianter av den offentlighet som historisk vokste fram ved etableringen av det borgerlige, kapitalistiske samfunnet i Vest-Europa. Dette samfunnet var nettopp det første som, i tråd med modernitetens allmenne tendens til samfunnsmessig differensiering, skilte skarpt mellom det offentlige og det private området, et offentlig liv og et privatliv, i tydelig kontrast til for eksempel livet ved Solkongen Ludvig 14.s hoff, der den kongelige av- og påkledning skal ha vært en offentlig begivenhet.

Offentligheten har interessert samfunnsforskere og filosofer av mange slag. To tidlige bidrag i forrige århundre er kanskje spesielt verdt å nevne. Begge ble utgitt i 1922: Sosiologipioneren Ferdinand Tönnies‘ Kritik der öffentlichen Meinung og journalisten Walter Lippmanns Public Opinion. Den sistnevnte hevdet at offentligheten nå var ubrukelig som utgangspunkt for politisk ledelse. Samfunnet var blitt så komplekst at folk flest manglet tilstrekkelig innsikt og lett lot seg manipulere. Følgelig måtte eksperter ta over styringen av sine respektive fagfelt. Tönnies betraktet på sin side offentligheten, som den frie pressen konstituerte, som et tredje strukturerende prinsipp i moderne samfunn, mellom staten og markedet. Dannelsen av en offentlig mening representerer en nedbrytning av tradisjonsbaserte og religiøse oppfatninger og normer, den fostrer refleksivitet, og utvikler offentlige vurderinger av politiske målsetninger samt metoder for å nå disse. Den offentlige mening feller dommer over statens handlinger og avslører maktmisbruk. Slik representerer den en videreføring av det store opplysningsprosjektet.

Mye av Tönnies’ forståelse kan en si gjenfinnes hos den som nå regnes som offentlighetens fremste teoretiker, den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas. Han framhever i sin nå klassiske studie Strukturwandel der Öffentlichkeit (1962; norsk utgave 1971 med tittelen Borgerlig offentlighet) at markedsøkonomien var ”motoren” som drev fram utviklingen av en offentlighet. Dette henger sammen med at det framvoksende, ressurssterke borgerskapet i 1700-tallets Europa hadde behov for å beskytte seg og sine økonomiske interesser mot vilkårlige beslutninger fra mer og mindre eneveldige fyrster. De trengte fornuft og forutsigbarhet når det gjaldt de mange samfunnsmessige forutsetningene for deres virksomhet. Fordi de i den private, økonomiske sfæren konkurrerte, hadde de ikke minst bruk for en offentlig sfære der de kom fram til hva som var til deres felles beste når det gjaldt statlige tiltak.

Offentligheten som vokste fram i løpet av 1700-tallet var, ifølge Habermas, i første omgang en litterær eller kulturell offentlighet, som den politiske offentlighet så å si vokste ut av. Offentligheten besto av en rekke ulike scener og institusjoner, fra kaffehus, teatre og romaner til aviser og møter. Der ble det skapt en offentlig opinion om moralske og politiske spørsmål, gjennom drøftinger hvor de beste argumentene skulle være avgjørende, ikke private økonomiske ressurser, status, familieforbindelser eller lignende. Lovgivning og statlig aktivitet eller passivitet skulle da i prinsippet baseres på denne opinionen.

Borgerskapet var sosialhistorisk sett, blant annet på bakgrunn av dets forståelse av det private området, også bærere av visse ideer om enkeltmennesket, individet, og dets fri- og rettigheter. Disse ideene var historisk nye, selv om de klart nok hadde røtter bakover til renessansen og det man har ment ble gjenfødt der – antikken. Det er slik en historisk sammenheng mellom offentlighet, demokrati og ideer om menneskeretter.

Habermas’ framstilling av den ”klassiske” borgerlige offentligheten la sterk vekt på rasjonaliteten i den offentlige samtalen, dette at alle de deltakende borgerne, som alle var menn med dannelse og eiendom, lyttet til hverandre og var villige til å oppgi sine opprinnelige synspunkter om de ble møtt med overbevisende argumenter. I denne framstillingen, fra 1962, framsto det nærmest som et forfall at det ble dannet politiske partier og bevegelser som arbeiderbevegelsen, fordi de åpenbart representerte bestemte interesser i det ”private”, økonomiske området. I den grad det der rådde uforsonlige interessemotsetninger, måtte nå også offentligheten gå over fra å handle om argumentasjon som skulle føre til konsensus, til å dreie seg om tautrekking, mobilisering og kompromisser. I en slik offentlighet har ”kjøttvekta”, antallet mennesker som støtter et synspunkt, samt økonomiske ressurser som kan mobiliseres, stor betydning uansett om synspunktet overbevisende kan forsvares som fornuftig og moralsk riktig. Argumentenes kraft får mindre betydning.

Selv om en kan forstå logikken i dette resonnementet, vil de færreste nå beklage at de mannlige eiendomsbesitternes dannede diskusjoner ble forkludret av organiserte lønnsarbeidere og kvinner av alle sosiale klasser. Spørsmålet om hvor og hvordan grensene skal trekkes mellom et privat og et offentlig område har vært diskutert fra mange synsvinkler. Men særlig den feministiske kritikken av Habermas’ opprinnelige offentlighetsteori, framført av Nancy Fraser og andre, har vært viktig, også for Habermas selv. Han har akseptert mange av kritikernes argumenter og endret syn, både på dette og andre sentrale områder.

Medier av alle slag, fra teateret til avisen, fra diktsamlingen til radio, film, fjernsyn og internett, har alltid vært av grunnleggende betydning for offentlighetens former og innhold. Selve hovedtesen i Habermas’ bok er at det har foregått en strukturell forandring av offentligheten som han kaller en ”reføydalisering”. I dette ligger det at reelle diskusjoner, der deltakerne er innstilt på å oppgi sitt opprinnelige synspunkt hvis de møter gode nok argumenter, ikke lenger foregår i den mediedominerte offentligheten. Slike diskusjoner, der standpunkter og politiske linjer utformes, foregår nå stort sett i lukkede fora, er påstanden. Offentligheten er et rom der oppfatninger og politiske tiltak ikke blir utviklet, bare proklamert og propagert for – slik det også var i det føydale samfunnets representative offentlighet. I medienes offentlighet arrangeres all debatt som scenisk underholdning, det vil si som boksekamper mellom på forhånd fastlagte standpunkter. Publikum har tilsvarende gått fra å være ”resonnerende” til å bli ”konsumerende”.

Mange vil kunne akseptere noe av dette som gyldige karakteristikker av i det minste noen aspekter ved dagens offentlighet. I dette ligger også noe av styrken i Habermas’ opprinnelige offentlighetsteori: Den bygger på og framhever et sett av normer for offentlighetens og følgelig medienes funksjoner som fortsatt aksepteres av de fleste involverte. Vær Varsom–plakaten dreier seg for eksempel om saklighetskrav, om å respektere skillet mellom et privat og et offentlig område og andre ting som Habermas’ historiske offentlighetsteori kan sies å handle om. En hovedhensikt med kulturpolitikken, fra pressestøtten og kringkastingslisensen til teater- og litteratursubsidier, er nettopp å beskytte og støtte opp om en mangfoldig og levende offentlighet som ville vært mer ensartet og mindre åpen om rene markedsøkonomiske prinsipper hadde fått være alene om å bestemme hva slags ytringer som skal høres.
Verdien av teorien ligger ikke egentlig i at den er en korrekt empirisk framstilling av offentlighetens historiske utvikling i Europa. Den ligger primært i at den leverer en bredt akseptert målestokk for offentlighetens kvaliteter og demokratiske funksjoner.

Med internett og digitale medier oppstår det i prinsippet nye muligheter for realisering av noen av de klassiske offentlighetsidealene. Særlig har man framhevet den økte mulighet enhver med datamaskin og internettadgang nå har til å være aktiv deltaker i offentlige ordskifter, gjennom for eksempel innlegg i mangfoldet av diskusjoner som til enhver tid foregår og gjennom blogging. Andre har framhevet at internett og digital kringkasting gjør det mye lettere enn før å velge bort alt man ikke tror man liker og alle synspunkt man er uenig i. Dermed dannes det ensartede grupper der en ifølge en del sosialpsykologisk forskning kan vente at den mest ekstreme varianten av det felles standpunktet vinner fram.

Gode innvendinger kan reises mot både de mest optimistiske og de mest pessimistiske av disse oppfatningene. Her er det mye som er usikkert. Utviklingen vil uansett bli målt opp mot etiske og politiske idealer som er knyttet til den ”klassiske” borgerlige offentligheten slik Habermas i sin tid beskrev den.