Basert på et datamateriale fra Heritage Foundation har Karl Sluis laget en fin interaktiv visualisering av det globale nærværet av amerikanske soldater i perioden 1950-2005. Visualiseringen fungerer best på visualizing.org, så klikk deg dit. Jeg likte bruken av piltaster for å bevege seg fra år til år, det gjør det lett å studere utviklingen i ro og mak. Merk omfanget av soldater i Europa under hele den kalde krigen.

Fordi dataene ikke er oppdatert etter 2005, får man ikke med den nylige uttrekningen av tropper fra Irak.

Datasettet kan lastes ned fra Heritage Foundations sider.

• Videreutvikle script som konverterer rådata fra stortingets voteringssystem til XML koblet mot unik ID på hver stortingsrepresentat og saks-ID hos Stortinget.
• Lage script som genererer RSS-kilde med daglige endringer fra Stortingets nye datatjeneste.
• Lage/forbedre/tilpasse websystem for publisering av stemmedata (se http://people.skolelinux.org/pere/stortingsinnsyn/prototype.cgi for prototype)
• Forsøkte å sette opp norsk utgave av http://www.nosdeputes.fr eller http://sejmometr.pl/, gjerne med inspirasjon fra http://www.publicwhip.org.uk/ og http://www.theyworkforyou.com/

Jeg håper også medier og journalister biter seg merke i dette initiativet — og bidrar til det. Datajournalister bør gå på dugnaden, men like viktig: Redaksjoner må begynne å tenke på hvordan de selv kan bruke dataene til å styrke den politiske journalistikken.

Også i lokaldemokratiet har publisering og intelligent presentasjon av voteringsdata stort potensial, men i mange kommuner finnes rett og slett ikke dataene. Smart bruk av dataene fra Stortinget kan i neste runde forhåpentlig føre til at også kommunene og lokalmediene innser betydningen.

Bak prosjektet står forskere fra Carnegie Institution for Science og norske Cicero.

The Supply Chain of CO2 emissions:

• Se og last ned data
• Lag grafikk
• Les om forskningen bak

Blogginnlegget ble først publisert i nettmagasinet Energi og Klima.

Hva skjer med samfunnsdebatten etter 22. juli? Også dette spørsmålet har vi nærmet oss, blant annet med en grundig gjennomgang av argumentene for og mot anonyme ytringer på nettet.

1. januar 2012 overtok Leif Ove Larsen for Dag Elgesem som ansvarlig redaktør for Vox Publica. I året som kommer vil vi fortsette den redaksjonelle satsingen på ytringsfrihet på nettet. Institutt for informasjons- og medievitenskap (vår utgiver) skal gjennomføre et prosjekt om nettavisenes debattpraksis, og materiale fra dette vil bli presentert i Vox Publica.

Vi viderefører satsingen på bloggformatet, og har et par nye prosjekter på beddingen. Og så har vi konkrete planer om en redesign av nettmagasinet, to og et halvt år siden forrige relansering. Følg med!

De fem mest leste artiklene i 2011

Adecco-ligaen — kampen om sannheten, av Pål Hivand (Ad:varsel-bloggen).
“Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.” Jens Stoltenbergs tale i Oslo Domkirke 24. juli.
Mediestøtte uten kvalitetskrav, av Terje Angelshaug.
Statsministerens nyttårstale 2011, av Jens E. Kjeldsen (Retorikkbloggen).
Jordskjelv i Japan: Data og kartvisninger, av Olav A. Øvrebø (Fakta først-bloggen).

Slik fant lesere fram til Vox Publica i 2011

• 43 prosent kom via søkemotorer
• 35 prosent kom via lenker på andre nettsteder
• 19 prosent kom direkte til nettstedet

En sentral del av den nye strategien er en revidering av direktivet om viderebruk av offentlig sektors informasjon (PSI). Direktivet er implementert i Norge, og endringene som nå foreslås vil også gjelde her.

En endring med potensielt store konsekvenser er at offentlige myndigheter bare skal kunne ta betaling tilsvarende marginalkostnaden for å levere ut data. I praksis vil dette si at tilgang til offentlige data i de fleste tilfeller blir gratis. Det er vanskelig å si nå om denne nye regelen vil føre til at Statens kartverk må frigi sine data — den evige konfliktsaken i norsk sammenheng. Direktivforslaget har et unntak for “eksepsjonelle tilfeller”, særlig der hvor myndighetsorganer genererer en “substansiell del” av sine driftsinntekter ved utnytting av opphavsrett.

Andre forslag til endringer i direktivet:

• Making it a general rule that all documents made accessible by public sector bodies can be re-used for any purpose, commercial or non-commercial, unless protected by third party copyright;
• Making it compulsory to provide data in commonly-used, machine-readable formats, to ensure data can be effectively re-used.
• Massively expanding the reach of the Directive to include libraries, museums and archives for the first time; the existing 2003 rules will apply to data from such institutions.

Alt dette er tiltak de som arbeider for bedre tilgang til offentlige data har bedt om lenge, så Kommisjonens forslag vil antakelig bli godt mottatt. Implementert fullt ut, vil disse reglene forenkle tilgangen til datakilder betydelig (se vurderinger fra Jonathan Gray på Guardians Datablog).

Forslaget til endringer i direktivet går nå til Rådet og Parlamentet i EU. Dersom forslaget overlever denne prosessen, skal det så implementeres i medlemslandene (og EØS-landene).

I tillegg ønsker Kommisjonen å gå foran med et godt eksempel. Den vil i løpet av våren 2012 åpne tilgang til sine egne data. En egen portal for dette er under utvikling. En paneuropeisk portal der man kan finne data fra de europeiske landene på ett sted skal komme på plass våren 2013. Videre loves det 100 millioner euro til forskning på teknologi for datahåndtering. Åpne data skal også prioriteres i de kommende EU-programmene for forskning.

Dokumenter (alle i pdf):

• Kommisjonens strategi for åpne data
• Forslaget til endringer i PSI-direktivet
• Forslaget til åpning av Kommisjonens egne data og dokumenter

DIFI, Fornyingsdepartementet, MediArena og en bråte andre er med på å arrangere.

• Bergen: Se detaljene om arrangementet og påmeldingsskjema.
• Oslo: Se detaljene om arrangementet og påmeldingsskjema

Også i fjor ble det arrangert slike verksteder. Jeg deltok på begge, og varianten i Bergen var mest vellykket av én veldig klar årsak: Deltakerne ble gitt definerte oppdrag om å lage noe ut av to utvalgte datasett. En slik innsnevring av materiale må til for å konsentrere kreativiteten i grupper når tiden man har til rådighet er så knapp. Resultatene ble da også imponerende.

I år får deltakerne i begge byer tilgang på enhetsregisteret fra Brønnøysund.

Arrangementene inngår i den internasjonale dagen for åpne data — sjekk Open Data Day.

OPPDATERING: Her er forslagene til applikasjoner og løsninger som ble produsert i løpet av dagen.

Publish What You Fund-indeksen for 2011 toppes av Verdensbanken foran The Global Fund. Sverige kommer på sjetteplass og Danmark er nr. 8.

En viktig årsak til at Norge representert ved Norad scorer så lavt i forhold til nabolandene er den manglende oppfølgingen av det internasjonale initiativet om åpning av data om bistand (IATI). Felles standarder og regler for publisering av data i hele bistandens leveringskjede — fra den opprinnelige bevilgningen til ferdig prosjekt — utarbeides av IATI-sekretariatet. Målet er full sporbarhet av bistandsmidlene.

Norge sluttet seg til IATI fra starten i 2008, men følger ikke lenger opp arbeidet. IATI-sekretariatet i Storbritannia har tross purringer ikke fått noe svar på om eller når norske myndigheter vil implementere standardene.

IATI er sentralt i anbefalingene til norske myndigheter fra Publish What You Fund. “Norge bør lage en tidsplan for implementeringen og begynne å publisere informasjon gjennom IATI-registeret”, skriver organisasjonen. Registeret inneholder informasjon om alle datakilder som tilgjengeliggjøres i henhold til IATI-standarden.

Norge kritiseres også for manglende systematisk publisering av informasjon om landene som mottar bistand — det vil si landstrategier, budsjetter, evalueringer og resultater.

Listen over land og organisasjoner som enten har begynt å publisere sine data etter standarden, eller har forpliktet seg til en tidsplan for dette, begynner å bli lang. Blant disse er Verdensbanken, EU-kommisjonen, Sverige, Danmark, Nederland og Storbritannia,

Da jeg skrev en artikkel om temaet tidligere i år, var svaret fra Norad at man vil oppfylle internasjonale krav til åpenhet i bistand, men at dette kan gjøres uten å publisere i IATI-standarden. Hvorfor Norad distanserer seg fra IATI, ble ikke forklart. Det er flere grunner til at beslutningen er vanskelig å forstå:

• Anti-korrupsjon: “Det er tyveri fra verdens fattige”, sa bistandsminister Erik Solheim sist uke. Det var Utenriksdepartementets undersøkelse av økonomiske misligheter i norske bistandsprosjekter som fikk Solheim til å reagere slik. Korrupsjon og sløsing kan svekke opinionens oppslutning om bistand. Nettopp dette er et av de sterkeste argumentene for maksimal åpenhet om bistandsprosjekter — jo større åpenhet, jo større sjanse for å avsløre og korrigere problemer og dårlig styring underveis i prosessen fra giver til ferdig prosjekt. Det virker rimelig at felles internasjonale standarder vil lette innsyn.
• Naboene gjør det: Det meste tyder på at IATI blir den internasjonale standarden som åpenhet i bistand vil måles etter. Land som tradisjonelt står Norge nær, som de skandinaviske naboene og Storbritannia, omfavner IATI. Da virker det merkelig at Norge skal satse på sin egen løsning.
• Omdømmeeffekt: Den dårlige plasseringen på rangeringen er et første eksempel på den negative omdømmeeffekten det gir å stå utenfor IATI. Etter hvert som stadig flere givere av bistand publiserer sine data etter IATI-standarden, vil Norge oppleve flere slike tilbakeslag. Allerede under FN-konferansen i Busan i Sør-Korea i månedsskiftet november-desember vil Norges nøling med IATI bli lagt merke til. På dette ministermøtet skal arbeidet med åpenhet i bistand evalueres og drives videre.

Publish What You Fund vurderer betydningen av IATI slik, med en argumentasjon som er velkjent fra debatten om åpning av offentlig sektors data for viderebruk:

Comparability of information is what turns more information into better information. IATI is the common standard that is making this possible.(…) Crucially, IATI enables users to map, search and re-use information, allowing aid agencies to publish once but use many times. This reduces the cost and inefficiency of serial re-issuing of information in slightly different formats for the needs of different audiences and users.

Her kan du se hvordan rangeringen er satt sammen og de ulike indikatorene vektet. Du kan også lage din egen vekting av indikatorene.

Humoren er av det mørke slaget: De 81 dagene han tilbrakte på ukjent sted fra april til juni var en kraftig advarsel fra myndighetene.

“Showet” Kinas mest kjente kunstner sikter til er en utstilling av fotografier han tok under sitt opphold i New York på 1980- og 90-tallet. Bildene henger i Martin-Gropius-Bau i Berlin fram til 18. mars 2012. Ai Weiwei har selv bestemt konseptet for utstillingen — 220 bilder hengt opp tett ved siden av hverandre i like store, kvadratiske rammer.

Outside Tompkins Square Park. 1986. Copyright Ai Weiwei; Courtesy of Three Shadows Photography Art Centre

Husarresten innebærer at han ikke skal snakke med utenlandske medier, men Ai Weiwei har den siste uken igjen testet grensene. I flere intervjuer har han kritisert skattesaken myndighetene har anlagt mot ham, og nok en gang skaper han overskrifter verden over. En spontan, nett-organisert innsamlingsaksjon blant sympatisører har på kort tid innbrakt store beløp. Folk har vist både mot og humor; enkelte brettet sedler som papirfly og sendte dem over muren rundt Ais eiendom. En ny kontrovers fulgte umiddelbart: Kan kunstneren straffes for ulovlig pengeinnsamling?

Brysomt multitalent

I oktober kåret tidsskriftet Art Review Ai Weiwei til kunstverdenens mektigste person. “Jeg føler meg ikke mektig i det hele tatt”, kommenterte han, men posisjonen som en internasjonal kunststjerne er ubestridelig. Pågripelsen av Ai da han bordet et fly til Hong Kong i april ble møtt med en proteststorm fra en samlet kunstverden. Men Ai Weiwei er ikke bare Vestens favoritt.

– Noe av Kinas problem i denne sammenhengen er at han både offisielt og blant store grupper i befolkningen har en høy status som en slags avantgardekunstner. Han laget blant annet Fugleredet, som var det sentrale stedet for OL i 2008. Han har slik sett vært trukket langt inn av myndighetene også som en sentral kunstner. Myndighetene hadde kanskje håpet å styrke sitt “avantgardistiske” renomme mer enn å skulle trekke fram ham og hans uttalelser, men det har altså blitt annerledes, sier professor Halvor Eifring ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Universitetet i Oslo.

Ai Weiwei har bidratt til å bygge opp sitt kinesiske og internasjonale ry gjennom svært aktiv publiseringsvirksomhet på nettet. I 2006-09 skrev han en blogg på kinesisk (som også er utgitt på engelsk i bokform), og han er en ivrig bruker av sosiale medier. I august begynte han igjen å oppdatere sin Twitter-profil.

Ai Weiwei ønsker selv ikke å bli omtalt som dissident, men det er ingen tvil om at han er en politisk kunstner.

– Han er en multikunstner og et multitalent. Verkene hans griper inn i det politiske rom. Det er også en viktig grunn til at han er nr. 1 på Art Reviews liste, sa Gereon Sievernich, direktør ved Martin-Gropius-Bau, under åpningen av utstillingen i oktober.

Provokatør med røtter

Politisk — og ofte provoserende, som Halvor Eifring bemerker. Etter jordskjelvet i Sichuan-provinsen i 2008 støttet Ai Weiwei et dokumentasjonsprosjekt og publiserte navn på omkomne studenter på bloggen sin og på en vegg i studioet i Beijing. Slik beveger han seg over mot det rent politiske feltet og tiltrekker seg mer oppmerksomhet fra myndighetene, påpeker Eifring. Det har også vært andre typer prosjekter.

– En av de provoserende, vulgærkunst-aktige tingene er der hvor han hopper i været naken, sier Eifring.

Bildet får sin politiske sprengkraft av tittelen, et ordspill med kinesiske tegn, forklarer Eifring. Lest helt korrekt er innholdet ufarlig, lest raskt og med en liten vri på uttalen blir det til “Knull mora di, Kommunistpartiets sentralkomite” (på bildet dekkes kunstnerens lem av en tøydukke, som er den uskyldige betydningen).

New York-fotografiene er en av flere Ai Weiwei-utstillinger som vises rundt om i verden nå. Blant prosjektene som har gjort ham internasjonalt kjent de siste årene er “Sunflower seeds” på Tate Modern i London, der 100 millioner “frø” håndlaget og -malt i porselen ble helt utover museets gulv. Til produksjonen av verket engasjerte Ai over 1000 arbeidere som behersker den urgamle kinesiske oppfinnelsen porselensproduksjon. Frøene ser identiske ut, men hvert enkelt er unikt. Slik griper Ai Weiwei stadig tilbake til kinesiske tradisjoner og symbolikk – han er kanskje den mest kinesiske blant de av landets kunstnere som er kjent i utlandet, mener Gereon Sievernich.

Myndighetene vil signalisere styrke

I fjor høst hilste Ai Weiwei tildelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo velkommen, og sa: “Dette er et øyeblikk alle kinesere burde være stolte av.” Liu og Charta 08 er den røde streken kinesere ikke skal krysse, bemerker Sievernich.

Arrestasjonen av Ai Weiwei er et klart signal fra kinesiske myndigheter, sier Halvor Eifring. De taper anseelse internasjonalt, men forteller med behandlingen av kunstneren at de mener de har råd til dette prestisjetapet.

– Det er et signal du kan se på flere måter. Det ene er at selv ham, som vi i myndighetene har tatt under våre vinger en periode, selv ham kan vi ta. Ikke tro at du er “beyond our law”. Det er et sterkt signal til andre som måtte tenke på lignende ting i Kina. Så har det vært sagt at dette viser hvor engstelige myndighetene er for at de skal miste taket. Det er sikkert en side av saken, men en annen side er at de føler seg sterke nok nå internasjonalt til i hvert fall i perioder å kunne gi blaffen i hva internasjonale medier måtte mene, sier han.

Møte med friheten

Gereon Sievernich ser New York-bildene som en utstilling om frihet. Kontrasten kunne ikke vært større for unge Ai, som ankom til kapitalismens høyborg i 1981 fra Beijing.

Lower East Side Restaurant. 1988. Copyright Ai Weiwei; Courtesy of Three Shadows Photography Art Centre

Ai vokste opp i provinsen Xinjiang, dit familien var blitt tvangssendt av kommunistpartiet da Ai var ett år i 1958. Under Kulturrevolusjonen måtte han se på at faren, en kjent poet, ble tvunget til å brenne bøkene sine for at rødegardistene ikke skulle ta livet av ham.

– Ai Weiwei vet hva ydmykelse er, og derfor protesterer han nå mot det, sier Sievernich.

New York-bildene er plukket ut av Ai selv fra en samling på over 10.000 negativer. I et intervju om utstillingen betoner han det tilfeldige ved fotograferingen — “kanskje det var en ide bak, men det husker jeg ikke lenger”. Mange av bildene viser den unge kunstneren selv og vennene hans i hverdag og fest. Multitalentet skinner gjennom i blinkskudd en dyktig reportasjefotograf verdig, for eksempel et av Bill Clinton under valgkampen i 1992. Sievernich ser spirer av Ais senere konseptkunst i fotosamlingen.

En plikt å protestere

Ai Weiweis situasjon er usikker. Straffeskatten er på 15 millioner yuan (over 13 mill. kroner). Selv om han skulle klare å betale den, mener Ai at han ikke har gjort noe galt, og å betale beløpet ville være å innrømme skyld. Det er liten tvil om at skattesaken er et påskudd, mener Eifring.

– Kina er et land hvor nesten alle kan tas for et eller annet, enten økonomisk eller på annet vis. Dels fordi at lovene er uklare, dels fordi at det er slik at “alle gjør det”. Det er mer et spørsmål om hvem man velger å ta, så det var vel ikke tilfeldig at det var ham man valgte å ta denne gangen, sier Eifring.

Ai selv skal ha vært overrasket over at han slapp ut av varetekt i juni.

– Det kan være at man så seg tjent med å la det gå så langt og ikke lenger. Det er vurderinger som helt sikkert gjøres høyt oppe i systemet, sier Eifring.

Fire av Ai Weiweis medarbeidere ble arrestert samtidig med ham og senere frigitt. De ble behandlet enda dårligere enn ham, ifølge Ai Weiwei selv, som har gått offentlig ut med kritikk av myndighetene. Ai har også etter løslatelsen kritisert arrestasjonen av andre opposisjonelle.

Internasjonalt press kan ha spilt en rolle for frigivelsen av Ai Weiwei. Protestene, særlig fra kunstmiljøene, var mange og høylytte. Kunstnere avlyste utstillinger i Kina.

– Det som skjedde med Ai Weiwei skjer også med mange andre som er mindre kjente. Protestene bidro til at Ai Weiwei ble satt fri. Det er vår plikt å følge bedre med og blande oss inn i det som skjer i Kina, sier Gereon Sievernich.

Videohilsen fra Ai Weiwei

Ai Weiwei med katt. Produsert til åpningen av utstillingen i Berlin.

Mer om Ai Weiwei

• Uautorisert oversettelse til engelsk av Ai Weiweis tweets
• Ft.com om fredsprisen til Liu Xiaobo med sitat fra Ai Weiwei (krever registrering).
• FT.com spiser lunsj med Ai Weiwei (krever registrering).
• Paul Manfredi: Ai Weiwei – den nakne sannhet
• In and out of jail, Economist
• Temaside om Ai Weiwei, The Guardian
• Interaktiv tidslinje over Ai Weiweis liv og karriere, Artinfo.

På regjeringens valgportal er det publisert noen nøkkeldata om valget til kommunestyrer og fylkesting. Positivt er det at datakilder er lagt ut til nedlasting i regnearkformat:

• Kommunevalget: Dette regnearket inneholder kommunenummer, kommunenavn, partikode, partinavn, kandidatnummer og navn, kandidatens fødselsår, kjønn, evt. stemmetillegg (se forklaring), og om kandidaten også stilte i 2007.
• Fylkestingsvalget: Her inneholder regnearket samme type data, med fylkeskommunens navn og nummer istedenfor kommunen.

Statistisk sentralbyrå har også data om kandidatene, og har sammenstilt ulike variabler (se temaside om valg). Mange er opptatt av ungdoms engasjement i politikken etter massakren på Utøya. Ser man på fordelingen av listekandidater til kommunestyrevalget i den yngste aldersgruppen 18-29 år, viser det seg faktisk at det er flest kandidater blant 19-åringene. Mannlige 19-åringer er den største enkeltgruppen. Last ned datasett (xls).

Mange flere datasett om valg og kandidater kan hentes ut fra SSBs statistikkbank.

Spesielt de brede medienes håndtering av samfunnsdebatten framover, på debattsider og reportasjeplass på papir og nett, blir viet mye oppmerksomhet. Et prinsipielt synspunkt flere har fremført, er at radikalisering best motvirkes ved at også “ekstreme” ideer debatteres i den brede offentligheten, istedenfor at de henvises til små fora dominert av likesinnede. Andre mener slik oppmerksomhet heller fungerer som markedsføring.

Kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås ga i 2007 ut boken “Verdien av uenighet”, der han drøfter rommet for kritiske ytringer og dissens i den norske offentligheten. Dette er ofte mindre enn vi liker å tro, mener Åmås. Konformitet og konsensus preger debattklimaet. “Det finnes en overgripende sperre for konflikter”, skriver han i boken. Vox Publica har spurt Åmås om ytringsfrihet, konflikt og debatt etter terrorangrepene (intervjuet ble gjort per epost).

VP: I debatten etter 22. juli har flere brukt bildet “trollet sprekker i solen”. Ifølge dette resonnementet imøtegås eller bekjempes ekstreme ideer og konspirasjonsteorier (f.eks. Eurabia-ideene i sin mest ekstreme form) best i det åpne rom. Hvordan ser du på dette – og hvordan skal imøtegåelsen i så fall skje?

Åmås: Jeg bruker aldri slike ord og begreper som jeg ser mange, med en viss forakt, bruker nå om dagen: ”Troll som skal sprekke” og ”grumset i folkedypet”. Vi snakker jo om meninger som eksisterer, som har større eller mindre utbredelse, og som er gode, dårlige eller noe midt imellom. Jeg mener, nå som før, at alle ideer må diskuteres i det åpne rom, uansett hvor ubehagelig vi mener det måtte være og hvor uenige vi er. Grensen for at noe skal ha en plass i offentligheten går ved rasisme, hat mot enkeltpersoner og grupper, samt oppfordringer til straffbare handlinger og vold. Utover det må vi som er redaktører bruke skjønn og dømmekraft til å luke ut det som er for dårlig eller ikke fortjener noen plass. Et samfunn som Norge kan nok bli adskillig bedre på imøtegåelse av ideer og meninger man anser som skadelige – litt for mange har litt for ofte tydd til fortielsesstrategien. Det er bedre å konfrontere og kritisere.

Akersgata, 23. juli 2011 (foto: johsgrd. CC: by-sa)

VP: Andre sier at å presentere ekstreme ideer i brede medier heller bidrar til å legitimere disse ideene. Hva mener du om det?

Åmås: Det er jeg uenig i. Jeg redigerer selv en av landets største meningsarenaer, Aftenposten på papir og nett. Hele tiden får jeg klager – for eksempel når det gjelder debatter om integrering og religion – at vi a) gir integrerings- og religionskritikere for mye plass og b) at vi gir de samme for lite plass. Også etter 22. juli har jeg fått mange slike eposter og også anonyme utskjellingsbrev. Det indikerer vel snarere at vi gjør noe riktig – vi er en bred og inkluderende arena der ingen er fornøyd med plassen de får selv og mener deres meningsmotstandere får for mye plass. Men jeg merker at mange ikke helt skjønner denne arenafunksjonen, og tror at vi som avis omfavner de synspunkter vi til enhver tid trykker. Faren for å legitimere noe blir også svært mye mindre hvis kunnskapsrike folk blir enda flinkere til å imøtegå og plukke fra hverandre og kritisere det man mener er feil og forvrengt. Og så må vi i redaksjonene ta oppgaven med faktasjekk, også med hensyn til kronikker og debattinnlegg, enda mer alvorlig, slik at debatter ikke sporer av i dokumentarbare feilpåstander.

VP: Har de brede mediene vært for lite flinke til å ta opp et bredt spekter av synspunkter, også slike som mange oppfatter som ekstreme, til debatt på redaksjonell plass? Hva kan de gjøre annerledes?

Åmås: Jeg synes vi i Norge har en svært bred og mangfoldig samfunnsdebatt, adskillig bredere, åpnere og mer inkluderende og med lavere terskel for deltagelse også fra folk uten titler og posisjoner enn mange andre land jeg har sammenlignet det norske debattlandskapet med. For Aftenpostens del synes jeg vi er der vi skal være når det gjelder å slippe til også standpunkter som noen vil kalle ekstreme. Det skal jo ikke så mye til i Norge for å bli kalt ”ekstrem”, det er en vanlig stemplingsmekanisme mot synspunkter og ideologier man misliker intenst og helst vil usynliggjøre. Men i et åpent og fritt samfunn må de være synlige.

VP: I boken din skrev du om mangler ved den norske ytringskulturen. For konsensusorientert, for dårlig til å håndtere konflikter. Kan vi klare å forandre dette, særlig nå etter terrorangrepene?

Åmås: Det norske samfunnet er i høy grad konsensuspreget, og det avspeiler seg både i politikken og i samfunnsdebattene. Uenigheter og konflikter finnes, men de gjelder stort sett ikke de aller største spørsmålene og modellene for hva slags samfunn vi skal være. Det ville være rart om vi skulle ha et mye høyere konfliktnivå i debattene enn i samfunnet debattene skal speile. Til tross for at vi er et ganske harmonisk samfunn, mener jeg debattene er vitale og viktige, de er selvkritiske og ser hele tiden etter måter å gjøre samfunnet enda bedre, blant annet for dem som faktisk har problemer og som faller utenfor – og med hensyn til økte forskjeller økonomisk og når det gjelder negative effekter av offentlig politikk. Ja, vi har en oppsiktvekkende levende offentlig debatt i Norge til å være det landet vi er. Fordømmelsene av norsk debattkultur etter 22. juli er feilslåtte. Ett av områdene vi har splittelser i Norge, er det som gjelder integrering, hvor sterke fellesverdier vi skal ha versus hvor store tilpasninger vi skal gjøre med hensyn til minoritetsreligioners plass her i landet. Dette er en type verdidebatt der følelsene gjerne blir sterke, og der uenighetene gjenspeiler en frykt hos en del borgere for at det verdigrunnlaget de mener Norge har hatt og har skal bli ”truet”. Følelsen av frykt er reell, uavhengig av hvor berettiget du eller jeg måtte mene at den er. Den møtes og bearbeides best ved fakta- og kunnskapsbasert politikk og diskusjon. Jeg tror terrorangrepene har gjort oss oppmerksom på farene ved kollektive stemplinger, og at også disse verdidebattene om ”det nye Norge” vil bli preget av enda mer saklighet. Men helt sikker er jeg ikke.

VP: Hva med uttalelser etter 22. juli om at vi må dempe retorikken, vise mer respekt for meningsmotstandere? Kan dette være en del av en endret ytringskultur? Hvordan unngår vi å legge lokk på viktige debatter samtidig?

Åmås: Vi kan ha skarp retorikk og saklig, åpen debatt uten hatutsagn og gruppekarakteristikker. Man legger ikke lokk på viktige debatter ved å ønske seg anstendighet. Det er fullt mulig å forene. Rabiate meningsytrere må bekjempes nå som før. Avisenes nettdebatter er mye bedre enn sitt rykte, men de har så stort omfang at den lille prosentdelen som går over streken skremmer seriøse debattanter bort. Derfor må vi i redaksjonene bruke alle de redskaper vi har for å heve nivået – moderere (redigere), være til stede i debattene selv, invitere bidrag og deltagere inn, fortsatt kreve at brukere registrerer seg, og få en større del av debatten under fullt navn. Jeg er ikke for å ta bort muligheten til anonym debatt, men mener for mye av den skjer anonymt i dag. Den største utfordringen med dagens nettdebatter er imidlertid ikke overtramp eller anonymitet, men at ensidighet og monomani preger dem for sterkt. Det gjør at f.eks. akademikere synes det er uinteressant og slitsomt å delta. Det er synd, og skaper en kløft mellom papirdebattene og nettdebattene. Ekstra synd er det fordi vi nå etter 22. juli har sett hvor utrolig mange lesere riktig gode debattinnlegg publisert bare på nett, kan få.

VP: Kanskje er tendenser til radikalisering også noe vi bare må lære å leve med og håndtere, i likhet med konflikter? Forholdene synes å ligge til rette: Mer fragmentert, heterogent samfunn; mer fragmentert medie-/ytringslandskap; større potensial for å finne sammen i grupper som så gjennomgår en radikalisering på nett…?

Åmås: Ja, det er liten tvil om at den nye fragmenterte mediesituasjonen kan skape polarisering og tilspissing på denne måten. Nettopp derfor trenger vi de brede mediene og debattarenaene. En av dem som har skrevet om dette er Cass Sunstein. Jeg skrev en kommentar om hans bok ”Going to extremes. When like minds unite and divide” 23. juli fjor, nøyaktig ett år før terrorangrepene i Norge. Der uttrykte jeg blant annet dette, som nok har vist seg skremmende relevant i sommer:

”Når mennesker kommer sammen i grupper, begynner de å tenke og gjøre ting som de overhodet ikke ville gjort på egen hånd. Nå snakker vi ikke bare om terrorister, men like mye om skoleungdom. For det handler om noe som vi kan kalle gruppedynamikk: Særlig når folk befinner seg i grupper med likesinnede, og spesielt når de er avsondret sosialt, er de tilbøyelig til å bli mer ekstreme enn på egen hånd. (…) Det finnes også en utvikling i medieverdenen som øker polariseringen innad i grupper, nemlig den fragmentering og såkalte cyber-balkanisering av offentlighetene som nettets nye sentralitet fører til. Man taper et helhetlig blikk på samfunnet. Det reduserer muligheten for å utsette seg for noe man ikke hadde planlagt, noe tilfeldig som kan endre ens handlinger og kanskje retningen på ens liv. Når man så å si kan spesialtilpasse de medier man bruker – til et Daily Me – øker risikoen for bare å få høre kopier og versjoner av egne synspunkter. En slik utvikling kan også gjøre marginale individer og grupper mer sentrale enn de fortjener.”

Som sagt, dette viser hvor viktige de brede mediene er, arenaene der man møter motstand fra folk som ikke er enig med en selv.