Minst fire av prosjektene har viderebruk av offentlig sektors data som et viktig aspekt, ifølge departementets oppsummering. Det dreier seg om disse prosjektene:

• DigJak conserver: Et forvaltnings- og dagboksystem for grunneiere og jegere. Søker er 3net AS. “Tjenesten kombinerer brukerdeltagelse og gjenbruk av data på et (nytt) nisjeområde”, ifølge ekspertgruppen.
• Borgerkanalen: Nettsted, mobilapplikasjon og saksbehandlersystem for stedsbasert innrapportering om feil og mangler til det offentlige. Søker er Computas AS. “Tjenesten legger opp til høy grad av brukergenererte data samt bruk av offentlige data,” skriver ekspertgruppen.
• Digitale dødsfall: Nettsted og mobilapplikasjon for å sammenstille informasjon om dødsfall. Søker er Forlagsservice Kjetil Bruvik. “Nisjetjeneste som tar i bruk offentlige data på et område hvor dette ikke har vært gjort før (i det minste i Norge),” begrunner ekspertgruppen.
• Riverflow.no: Nettsted som sammenstiller offentlige data og brukerskapt data om forhold rundt og vannstand i elver. Søker er Nils Tarjei Hjelme og Kristian Waldal. “Prosjektet dekker et tydelig nisjebehov, med bidrag fra brukere med spisskompetanse og direkte utbytte av egen og andres bidrag”, skriver ekspertgruppen.

Departementet har ikke publisert informasjon om hvilke datakilder prosjektene vil ta i bruk eller hvordan dataene skal presenteres. Vi tar gjerne imot informasjon fra vinnerne om dette! Bruk kommentarfeltet eller kontakt oss på annen måte.

Kriteriene er ikke helt ferdig formulert, men internt har man brukt betegnelsen “bloggstøtte” på initiativet.

— Vi vil først og fremst legge vekt på personlige bloggsider, men også journalistiske prosjekter, sier Rudeng.

— Vår interesse ut fra Fritt Ords perspektiv ligger i å berike ikke minst meningsdannelsen, og til dels nyhetsfunksjonen, utenfor de store redaksjonene. Et sted mellom kommentar og journalistikk vil dette måtte ligge, utdyper han.

Diskusjonene om pressestøtten og det statlige Mediestøtteutvalgets arbeid har inspirert til Fritt Ords satsing. Nå er Rudeng nysgjerrig på responsen.

— Det er ingen som helt vet hva slags prosjekter folk vil komme opp med hvis de får disse midlene. Dette initiativet kan bidra til å dokumentere interesser og behov. Vi håper det vil bli et konstruktivt innslag.

Vox Publica har tidligere skrevet om det britiske fondet 4iP, som støtter digitale medieprosjekter. Dette fondet har imidlertid langt større beløp til disposisjon og er mer orientert mot teknologiprosjekter enn det Fritt Ords bloggstøtte vil være, ifølge Rudeng.

Søknadene som kommer inn vil bli vurdert av en egen jury bestående av Jill Walker Rettberg, Marika Lüders, Sven Egil Omdal og Gisle Hannemyr.

OPPDATERING 30. juni: Fritt Ord har nå lyst ut støtten med mer detaljer. Søknadsfristen er 15. september.

I går arrangerte EU-prosjektet Epsiplatform en stor konferanse i Madrid. Presentasjonene herfra skal oppsummeres og publiseres i etterkant. Imens kan en følge den videre debatten — på Twitter.

Arbeidet med kravspesifikasjonen til den norske regjeringens kommende datakildeportal data.norge.no fortsetter. Fornyingsdepartementet ber om innspill til arbeidet.

Twitter er en god kanal for å få tips om den internasjonale utviklingen. Her anbefales stikkordet #opendata.

Tips om noe som burde vært med her? Bruk kommentarfeltet eller @oovrebo.

Vi ønsker ikke at Klassekampen skal bli korrumpert av statspenger. Revisjonistorgana “Ny Tid” og “Friheten” er eksempler på statsfinansiert arbeiderfiendtlig propaganda som ville bryte fullstendig sammen dersom statsstøtteordningene opphørte. Klassekampen bygger på sjølbergingsprinsippet og vil ikke gjøre seg avhengig av borgerskapets penger.

Klar tale! Og ikke minst uvanlig. Faktisk er Klassekampens beslutning fra 1977 det eneste eksemplet etter at pressestøtten ble innført i 1969 på at en avis som var kvalifisert for produksjonstilskudd har avslått å motta pengene på prinsipielt grunnlag. Verken seniorrådgiver Sølvi Ellingsen i Medietilsynet eller medieforskerne Sigurd Høst og Henrik G. Bastiansen er kjent med andre slike eksempler.

Derimot har det ikke manglet prinsipielt begrunnet kritikk av pressestøtten, særlig fra høyresiden.

– Konservative aviser hadde veldig sterke motforestillinger mot støtten på 1960-tallet, før den ble innført, sier Bastiansen.

Klassekampens uavhengighetserklæring (utsnitt). Klikk for å laste ned hele brevet i pdf.

1960-tallets debatt var preget av at mange avisutgivere ønsket bedre rammevilkår som ville hjelpe alle aviser, opplyser Sigurd Høst. Dette var tiltak som mer statlig annonsering i avisene, billigere porto og lavere takster for telekommunikasjon. Produksjonstilskuddet, som først ble gitt i form av papirsubsidier, rettet seg imidlertid inn mot å hjelpe de svake lokale nr. 2-avisene. Det var dette debatten dreide seg mest om.

– Ordninger som ikke var selektive var det lite motforestillinger mot, sier Høst.

På 1970-tallet var Kåre Willoch en iherdig kritiker av pressestøtten. Willoch gikk så hardt ut at A-pressen på slutten av 1970-tallet vurderte om de skulle gå til injuriesøksmål mot ham, forteller Bastiansen. Etter at Willoch overtok som statsminister fulgte han opp i praksis og kuttet i produksjonstilskuddet, noe som regnes som årsak til at et antall aviser måtte legge ned.

Prinsipielt begrunnet motstand mot pressestøtten har det også vært eksempler på senere. 7. mai 1992 skrev for eksempel Dagens Næringsliv dette på lederplass:

Avisdrift er vanlig næringsvirksomhet. Det er ingen grunn til at vi alle i fellesskap skal betale for å holde liv i aviser som er så dårlige at både abonnenter og annonsører takker nei til deres tilbud. (…) Uten pressestøtte ville vi høyst sannsynlig hatt færre aviser her i landet. Sannsynligvis ville de ha vært bedre enn dagens og uten tvil ville de ha vært drevet mer effektivt. Blant annet ville innføring av ny teknologi ha skjedd i et raskere tempo.

Avisen hadde selv mottatt støtte helt til 1990 og var ikke glad for å miste den, så prinsippene ble ikke satt på spissen slik som i Klassekampens uavhengighetserklæring. DN mistet støtten etter en regelendring som gjorde det ulovlig for aviser å motta støtte hvis eierne fikk utbetalt utbytte.

Noen få aviser har “lyktes” med å miste støtten på grunn av vekst og overskudd. Dagens forskrifter setter grenser for overskudd i aviser som får produksjonsstøtte, og utbetaling av utbytte er fortsatt forbudt.

I dag er Klassekampen en av produksjonstilskuddets varmeste forsvarere, og i fjor mottok avisen drøyt 21 millioner kroner i støtte. Kontrarevolusjonen fant sted et par år etter Sjues brev. Sigurd Allern var nå redaktør, og konstaterte i 1979 i egne spalter at “dagsavisdrift uten statsstøtte er like umulig som et jordbruk uten melkesubsidier”.

Hvem mottar produksjonstilskudd og annen mediestøtte?

• Alle data for årene 1996-2009
• Tall og fakta om pressestøtten fra Medienorge
• Mediestøttemilliardene — vår oversikt over alle typer mediestøtte.

Slik utdypet en av redaktørene sin holdning:

We must keep our independence or perception of independence and accepting government subsidies ties you to the government we are meant to watch. The lines become too blurred if we begin taking donations and subsidies. Even if we remain aggressive in coverage why would readers believe we are independent?

Andre var like klare i avvisningen av tanken om pressestøtte. Én mente at subsidier ville gjøre mediene til løpegutter for myndighetene, en annen kalte det bare en “skrekkelig ide”:

Government involvement in any form is a terrible idea. Ultimately, we either need to provide what people want or we go out of business.

Undersøkelsen tok også opp andre potensielle inntektsmuligheter for økonomisk pressede medier. Motstanden mot skattefordeler (tax credits) for medier var ikke like stor som mot direkte støtte. Snaut halvparten av de spurte hadde sterke motforestillinger mot støtte i denne formen (som vi har skrevet om før på denne bloggen, er det tradisjon for indirekte statsstøtte til medier i USA).

Motstanden mot donasjoner fra interessegrupper er like stor som mot pressestøtte. Nesten åtte av ti medieledere sier seg sterkt skeptisk til slike gaver.

Donasjoner fra ikke-kommersielle stiftelser er den av de “nye” inntektsformene som medielederne er mest åpne for. Her har bare en fjerdedel av de spurte sterke motforestillinger, mens omtrent like mange har mindre alvorlige motforestillinger. 31 prosent ville si ja takk til slik støtte. Det synes å passe godt med utviklingen de siste årene, der stiftelser har finansiert mange nye journalistiske prosjekter både på nasjonalt og lokalt plan i USA.

Grafen viser de som sa at de har 'alvorlige reservasjoner' mot de ulike alternative inntektsmulighetene for medier. (Kilde: Pew Research Center)

• Last ned alle dataene fra undersøkelsen (pdf).

§ 9. Rett til å krevje innsyn i ei samanstilling frå databasar
       Alle kan krevje innsyn i ei samanstilling av opplysningar som er elektronisk lagra i databasane til organet dersom samanstillinga kan gjerast med enkle framgangsmåtar.

Paragrafen har antakelig vært lite brukt til nå, men det er grunn til å tro at det vil endre seg. Interessen for offentlig sektors datakilder som råmateriale for journalistikk er økende. Det journalistiske miljøet har lang erfaring med å bruke offentlighetsloven til å få innsyn i dokumenter, så journalistene kan bli “bjellesauer” også på datakilde-området.

Alle andre grupper og enkeltpersoner som ønsker tilgang til datakilder kan selvsagt også gjøre bruk av loven.

Ikke godta data i pdf

Selv blant dem som har kjent til paragrafen om datakilder, er det trolig ikke mange som har vært klar over alt den kan brukes til. Et eksempel: Et vanlig hinder de som vil ha tilgang til datakilder støter på, er at dataene publiseres i et uegnet format, for eksempel pdf.

Poenget med tilgang til data er som regel at man vil behandle dataene selv — enten det er for å bruke dem til egne analyser og undersøkelser, som råmateriale i en web-tjeneste, for å sammenstille med andre data, lage egne visualiseringer, eller annet. Pdf-formatet innebærer en unødvendig og ressurskrevende omvei, fordi man først må hente dataene ut av pdf-en.

Her kommer loven til unnsetning, viser en gjennomgang generalsekretær Nils E. Øy i Norsk Redaktørforening har gjort.

— Når dataene finnes elektronisk lagret, kan man kreve både papir- og digital kopi, og man har rett til kopi i ”alle eksisterande format og språkversjonar”, som det står i veiledningen fra Justisdepartementet, sier Øy.

Et pdf-dokument er typisk generert ut fra et annet dokumentformat. Når det gjelder datakilder, vil dette ofte være regneark. Det kan ikke være tvil om at man i slike tilfeller kan kreve dataene utlevert i regnearkformat eller annen elektronisk lesbar form, ifølge Nils E. Øy.

Generelt gir loven adgang til å kreve data utlevert i de formatene man ønsker. Utgangspunktet er at informasjon som er elektronisk tilgjengelig er enkelt å legge over på annet format.

Begynn med samarbeidslinje

Å gi andre tilgang til egne data er ganske nytt for mange virksomheter i offentlig sektor. Få har fast praksis for publisering av data og behandling av innsynskrav. Det behøver ikke bero på vrangvilje, bare at de ikke er kommet så langt ennå.

Derfor bør første skritt være å ta kontakt med virksomheten og høre om de kan gjøre data tilgjengelig i det formatet eller på den måten du ønsker. Vis gjerne til den lille bruksanvisningen Vox Publica har laget, og plakaten som illustrerer de ulike fasene i frigivelse av data.

Hvis responsen er laber eller negativ, har du offentlighetsloven i bakhånd.

På nettstedet offentlighet.no er det lenker videre til flere nyttige veiledninger hvis man skal bruke offentlighetsloven eller andre verktøy for innsyn.

Datakildeportal essensielt

Adgangen til å kreve data utlevert i ønsket format aktualiserer et av punktene vi på Infomedia tok opp i vår rapport om offentlig sektors data: Hvordan vet man i det hele tatt hvilke data en offentlig virksomhet har? Retten til å få ut data er til liten hjelp hvis selve datakilden er ukjent.

Å gjøre disse grunnleggende opplysningene om eksisterende datakilder kjent må være et satsingsområde framover. Heldigvis har Fornyingsdepartementet konkrete planer om å opprette en norsk datakildeportal på adressen data.norge.no. Når den er oppe, må offentlige virksomheter oppfordres til å registrere sine datakilder der.

Men parallelt med dette bør det voksende fellesskapet som er interessert i viderebruk av data opprettholde presset ved å registrere datakilder vi kjenner til. Portalen no.ckan.net er allerede opprettet, og alle interesserte kan legge inn informasjon der.

Du kan lese mer om NJs forslag i organisasjonens notat om mediestøtte (pdf). Her er et utdrag:

Lisensavgiften vil være en betaling for tilgang på redaksjonelt innhold, og skal gå tilbake til bransjen. Rent praktisk vil det si at lisensen betales som en del av nettabonnementet. Pengene samles i et fond, og går tilbake til nettavisene. Lisensen går altså ikke via statskassen, men fra nettbrukerne til innholdsleverandørene. Fordelingen skjer ut fra mediepolitisk målsettinger, på linje med systemet for produksjonstilskudd til aviser.

Ideen har blitt møtt med mye kritikk, og kritikere kommer til orde også i videoreportasjen. Hva mener du — har nettlisens noe for seg?

Pew har i tillegg sjekket interessen ved å spørre om to andre typer offentlige data: 22 prosent har sjekket lovtekster på nett, mens 14 prosent har undersøkt dataene som viser hvem som har donert penger til politikeres valgkampbudsjetter. Totalt har fire av ti nettbrukere besøkt minst en av disse fire typene data-samlinger.

Ser man på brukernes bakgrunn, er høyt utdannede, høyinntektsgrupper, menn og hvite overrepresentert. De som sjekker offentlige data er også ellers ivrige brukere av nettet som informasjonskanal. Grafikken viser flere detaljer om forskjellene mellom ulike grupper.

Hvem er interessert i offentlige data? (ill: Pew Internet)

Pew-undersøkelsen tar for øvrig også for seg flere aspekter ved myndighetenes bruk av nettet som informasjonskanal.

(Tips: Open Data Network).

Plakaten visualiserer de forskjellige skrittene i prosessen med å gjøre offentlig sektors data tilgjengelig for viderebruk. Den er laget av Ton Zijlstra og James Burke og er publisert med Creative Commons-lisensen by-nc-sa (kreditering, del på samme vilkår til ikke-kommersiell bruk). I tråd med dette republiserer vi den her i norsk versjon med samme lisens. Håvard Legreid og undertegnede har oversatt teksten.

Plakaten inneholder naturligvis ikke alle detaljer om de ulike skrittene i datapublisering, men gir en grei oversikt over prosessen. Mer i dybden har vi gått tidligere med artikkelen “Kan mine data gjenbrukes?”

Ytterligere informasjon er lovet av Fornyingsdepartementet i forbindelse med dets videre arbeid med offentlige data: De arbeider med en veileder/guide til viderebruk av data.

Klikk på bildene for å laste ned plakaten i pdf-format.

Slike innspill inneholdt også rapporten fra ekspertgruppen. Den anbefaler at data.norge.no skal inneholde blant annet denne informasjonen:

• Beskrivelse av dataene
• Hvilket format dataene finnes på
• Beskrivelse av eventuelt programmeringsgrensesnitt (API) som kan brukes for å få tilgang til dataene
• Tidsangivelse for et datasett, evt. om det dreier seg om sanntidsdata
• Hvilken kvalitet dataene har

Forslaget om kvalitetsmerking imøtegår en vanlig innvending mot å publisere datakilder — at man mener kvaliteten på dataene ikke er god nok. I rapporten skisseres en skala for kvalitet som spenner fra høyeste kvalitet (“Kvalitetssikret og oppdatert – kan brukes for eksempel i automatiserte beslutningsprosesser”) til laveste (“Dataene er ikke oppdatert og kan være beheftet med betydelige feil”.) Hele skalaen på rapportens side 16.

Den kommende datakildeportalen må som et minimum inneholde offentlige virksomheters rådata, skriver ekspertgruppen (rådata er forstått som data på det formatet det brukes hos det aktuelle organet). Videre skriver de:

Det et også ønskelig at dataene gjøres tilgjengelige på formater som forenkler gjenbruk. For data hvor dette er relevant bør det finnes et godt dokumentert API. Det må tilbys et API for alle typer sanntidsdata.

Rapporten slår fast det viktige prinsippet om arbeidsdeling mellom offentlige virksomheter og offentligheten: “Som hovedregel bør alle datasett som ikke utgjør en trussel mot rikets sikkerhet eller individers personvern offentliggjøres, ettersom det på forhånd kan være vanskelig å vurdere gjenbruksverdien av et datasett. Data ingen trodde det var interesse for kan få nytt liv i kombinasjon med andre typer data.”

Ekspertgruppen kommer med et svært interessant innspill om forskningsdata. Også internasjonalt blir spørsmålet om frigivelse av underlagsdataene for forskning diskutert, ikke minst i forbindelse med konfliktene rundt klimaforskeres data. Her skriver ekspertgruppen:

Til tross for at stadig flere publikasjoner fra forskningsprosjekter gjøres allment tilgjengelige, er underlagsdataene for forskningen i liten grad tilgjengelige. Det kan være rimelig å stille spørsmål ved denne praksisen. Data fra offentlig finansierte forskningsprosjekter – i den grad de ikke inneholder personsensitiv informasjon – bør også gjøres tilgjengelig for allmennheten.

Disse har deltatt i ekspertgruppen bak rapporten:
Espen Andersen – Institutt for strategi og logistikk, Handelshøyskolen BI
Håkon Wium Lie – Opera Software
Jannicke Birkevold – Skatteetaten, Innovasjons- og utviklingsavdelingen
Silvija Seres – Teknologirådet og Microsoft Fast
Tom Slungaard – Norsk Eiendomsinformasjon

Teknologirådets formål er å gi uavhengige råd til Stortinget og øvrige myndigheter i viktige teknologispørsmål og dessuten bidra til den offentlige debatten rundt teknologi.