Det politiske håndverket som ble gjort fra enkeltpersoner (homoseksuelle og andre) og fra organisasjoner bidro blant annet til at Partnerskapsloven ble vedtatt av Stortinget i 1993, i en tid da rettsoppfatningen og stemningen i befolkningen (og de populære, kommersielle og de andre, tradisjonelle, massemediene) ikke tilsa at det var nødvendig å innvilge homoseksuelle slike rettigheter. Når så mange mislikte en slik liberalisering av juridiske rettigheter, tilsier det at landets lovgivende forsamling her de facto lå noen år foran opinionen.
At det siden, som du har observert, skjedde noe med medieomtalen av denne folkegruppen, og at denne med tiden ble mer moderat og i mindre grad bygget på stereoypier, kan dermed vel så gjerne sies å være resultatet av disse politiske prosessene og utfallet av dem?
Problemstillingen er vel igrunnen; hvem kom først; var det høna, eller var det egget…

I en mediestudie skulle jeg mene at den tesen som du relativt ensidig målbærer, bare kan underbygges gjennom en komparativ analyse. Altså å se på ulike mediers opptreden opp i mot hverandre. Og bare hvis en slik studie viser at tabloidene driver utviklingen, er det grunnlag for din konklusjon. Mens hvis de halker etter der andre medier går foran, er tesen drevet tilbake.
Forholdet til den mer tradisjonstro, eller “seriøse”, delen av pressen, som ikke åpnet for omtale av homoseksualitet overhodet, butter noe. For disse mediene bidro i sin taushet neppe til aktivt å opprettholde tabuer, man respekterte simpelthen at noen forhold skulle ligge utenfor den offentlige sfærens interesser. (Fortidens forståelse av private anliggender kan man i dag ikke bedømme ut fra vår samtids overbevisning, for da begår man en form for historieforfalskning – så en slik kontekst – vedr. både tidsånd og mediers ulike bluferdighetsgrad – må selvfølgelig god forskning ta høyde for.)
I tidsrommet der du henter det empiriske materiaet ditt fra har ikke det trykte mediet tilnærmelsesvis samme hegemoniske stilling i samfunnsdebatten som på 1800-tallet, så å hente en mer enn hundre år gammel abstrahert observasjoner fra England fremstår allermest svært lettvint og lite formålstjenelig.

Thak you again.
:-) Behnam with family

Kvinnerettsforkjemperen Lucretia Mott sa på 1800-­?tallet at pressen vanligvis gjennomgår tre steg når det gjelder reformeringer: ”they first ridicule them, then report them with comment, and at last openly advocate them”. Mott mente at før pressen ville forsvare en marginalisert gruppe, ville gruppen bli lattereliggjort. Jeg har modifisert Motts liste, og foreslår følgende oversikt over hvilke faser de homofile gjenngår i veien mot normalisering:

1. Tabu
2. Synlighet
3. Normalisering
4. Maktfaktor
5. Legningsnøytalitet

Mitt poeng er at mediene har måtte gå gjennom en modningsproesess. For å komme frem til der mange populærmedier er i dag, har det vært nødvendig å gå gjennom de andre fasene. De populære mediene har egenskaper som har kunne oppfylle homokampens behov i alle disse fasene. Aller først trengte de homofile fokus rundt sin legning. Dette fokuset kunne populære medier på utkikk etter sjokk gi. Senere trengte de homofile å bli normalisert. Populære medier med folkus på privatlivet gjorde lesere mer kjent med homofile. På den måten ble homofili ufarliggjort. Senere har fokus på kjendisers legning gitt folket homofile forbilder. Disse egenskapene innehar ikke de “seriøse” mediene.

Det kan selvsagt være du har rett i at det i 1993 ikke var til fordel for homokampen å få en stereotyp omtale. Men så sent som i 1991 var faktisk 44 % av norges befolkning i mot partnerskapsloven. Poenget mitt er uansett at på et tidspunkt, la oss istedenfor si i 1973, var det viktigere å bli synliggjort, enn å få en legningsnøytral omtale. I motsatt fall er det ikke en fordel om mediene presenterer stereotypier i dag.

opløftende at få en kommentar fra dig her. Og jeg er enig i det du skriver. Det er netop sådanne ting Jonas Bakken og jeg undersøger i vort projekt om retorikeksperter. Det ser ud til at Norge og Danmark i højere grad har forskere som udtaler sig, og at Sverige i højere grad har “retorikkonsulter”.

Jeg ser at du fjerner dig selv fra klassificeringen “retorikekspert”, du skriver fx “deres roll”. Hvorfor gør du det? I vort forskningsprojekt undersøger vi ikke bare “retorikkonsulter”, men alle som i aviserne (SV, DK og N) har udtalt sig og – av avisen – er blevet kaldt retorikekspert, professor i retorikk, retorikforsker, o.l. Dette gælder jo også dig – vil jeg antage? Du er jo ekspert på retorik.