Eksempelet han trekker frem, tyder på noe annet: «Ansatte og folkevalgte skal alltid gi korrekte og tilstrekkelige opplysninger», står det i den etiske retningslinjen som gjengis. Men kommunen kan ikke gi en slik instruks til folkevalgte. Den kan kun gis av overordnet til underordnede, etter det såkalte underordningsprinsippet. Folkevalgte er ikke underordnet andre enn folket.

Det er også tvilsomt om ansatte i kommunen kan pålegges et slikt krav. I en klagesak til sivilombudsmannen der en ansatt klaget over en skriftlig advarsel fra arbeidsgiver etter et avisinnlegg (sak 2006/530), uttaler ombudsmannen:

«Etter mitt syn gir ikke dagens rettstilstand grunnlag for å stille noen absolutte krav til en arbeidstaker som ønsker å varsle offentligheten om uheldige eller ulovlige forhold ved egen arbeidsplass. Absolutte krav til sannhet og/eller intern varsling fører med seg vanskelige bevisspørsmål, som i praksis vil kunne uthule ansattes ytringsfrihet og mulighet for varsling.»

Kristiansand kommune bør med andre ord revurdere sine retningslinjer.

” Ansatte har full rett til å kunne kontakte og uttale seg til media også i omstridte spørsmål innad i kommunen, hele tiden innenfor grenser satt av lovbestemt taushetsplikt.
- Kommunen vil ikke etterforske eller anmelde ansattes kontakt med media gitt de samme grenser.”

Grundekjøn og de andre Høyre-politikerne har helt klart prøvd å begrense ansattes frihet ikke bare til å ytre seg, men til å bidra til å informere om fakta. Det er synd. Det ville vært helt greit om han redegjorde for sitt syn som svar til saksbehandleren. Istedet valgte han korreks. Da er man ytringsknebler, enten man “føler” det stemmer eller ei.

When it comes to Liliana Bounegru’s chapter, I think she does a good job navigating the namings of this(e) trade(s).

I think all of the names used to define various technological approaches to journalism (Computer Assisted Reporting, Precision Journalism, data journalism, database journalism, computational journalism, etc) are unclear, overlapping each other, “endangered species” (do we picture journalist as purely writers of prose in the future?) and also somewhat unsuccessful (If any of these names and underlying practices really cough on broadly, I’d expect the name to disappear and the practice to fall in under “journalism” – what journalists do).

Still fascinating though!

http://www.youtube.com/watch?v=v5lI2l0exFE

Liliana Bounegru’s chapter in the book also looks a bit more at this history.

Å si at Precision Journalism: A Reporter’s Introduction to Social Science Methods fra 70-tallet (siste utgave fra 2002) av guru Philip Meyer ikke er en datajournlistikkhåndbok er heller ikke helt lett. Selv om det meste som omhandler teknologi i denne boken er sørgelig utdatert på det praktiske, så er ideene og teoriene like relevante i dag.

Så; the Data Journalism Handbook er kanskje verdens første datajournalistikkbok. I alle fall kanskje den første som er skrevet i kollaborasjon av mange av verdens fremste praktikere på feltet.

Og lenger ned:
“Skriv en kommentar
Bidra til god debatt – skriv under fullt navn.”

Jeg vil ikke bidra til noen som innskrenker ytringsfriheten.