Basert på et datamateriale fra Heritage Foundation har Karl Sluis laget en fin interaktiv visualisering av det globale nærværet av amerikanske soldater i perioden 1950-2005. Visualiseringen fungerer best på visualizing.org, så klikk deg dit. Jeg likte bruken av piltaster for å bevege seg fra år til år, det gjør det lett å studere utviklingen i ro og mak. Merk omfanget av soldater i Europa under hele den kalde krigen.

Fordi dataene ikke er oppdatert etter 2005, får man ikke med den nylige uttrekningen av tropper fra Irak.

Datasettet kan lastes ned fra Heritage Foundations sider.

• Videreutvikle script som konverterer rådata fra stortingets voteringssystem til XML koblet mot unik ID på hver stortingsrepresentat og saks-ID hos Stortinget.
• Lage script som genererer RSS-kilde med daglige endringer fra Stortingets nye datatjeneste.
• Lage/forbedre/tilpasse websystem for publisering av stemmedata (se http://people.skolelinux.org/pere/stortingsinnsyn/prototype.cgi for prototype)
• Forsøkte å sette opp norsk utgave av http://www.nosdeputes.fr eller http://sejmometr.pl/, gjerne med inspirasjon fra http://www.publicwhip.org.uk/ og http://www.theyworkforyou.com/

Jeg håper også medier og journalister biter seg merke i dette initiativet — og bidrar til det. Datajournalister bør gå på dugnaden, men like viktig: Redaksjoner må begynne å tenke på hvordan de selv kan bruke dataene til å styrke den politiske journalistikken.

Også i lokaldemokratiet har publisering og intelligent presentasjon av voteringsdata stort potensial, men i mange kommuner finnes rett og slett ikke dataene. Smart bruk av dataene fra Stortinget kan i neste runde forhåpentlig føre til at også kommunene og lokalmediene innser betydningen.

Bak prosjektet står forskere fra Carnegie Institution for Science og norske Cicero.

The Supply Chain of CO2 emissions:

• Se og last ned data
• Lag grafikk
• Les om forskningen bak

Blogginnlegget ble først publisert i nettmagasinet Energi og Klima.

Mediene har mer og mer fått øynene opp for retorikkfagets nyhetsverdi. Det har blitt stadig mer vanlig for norske journalister å kontakte retorikkeksperter når de vil ha en kommentar etter Barack Obama har holdt tale, etter Gerd Liv Valla har holdt en pressekonferanse, eller når partilederdebatten er ferdig.

Bruken av retorikkeksperter er del av en generell økende tendens til å bruke eksperter i media. Men økningen skyldes også at kommunikasjon blir viktigere i samfunnet, og at retorikk som undervisnings- og forskningsområder vinner frem. Retorikk har blitt tema i skolen, og på universitetene i Oslo og Bergen kan man studere retorikk. Det er viktig, for det bidrar til å gi elever, studenter og alle andre samfunnsborgere evnen til å overbevise og til å motstå overtalelse. Retorikkekspertene bør være en del av dette samfunsoppdraget.

Men det er ikke så enkelt. Enhver som har uttalt seg til mediene, vet at det ikke alltid blir helt som man hadde tenkt seg. Som forskere i retorikk blir vi ofte bedt om å utale oss. Det er utfordrende. Forskning er langsom, grundig og nyansert; mediekommentarer skal være hurtige, korte og enkle. Vi skriver ikke dette for å kritisere journalister og media. Korthet og enkelhet er også retoriske kvaliteter. Og uttalelser som kommer umiddelbart etter en debatt eller en tale, gjør det mulig for oss å koble generell kunnskap om retorikk og formidling direkte til konkrete hendelser, noe som gjør saken og kunnskapen klarere og mer forståelig for leseren, seeren eller lytteren.

Men hvem er egentlig retorikkekspertene? Hva bruker pressen dem til? Og hvordan bør de opptre? Vi kjenner noen av svarene. Vi er nemlig i gang med en undersøkelse av bruken av retorikkeksperter i skandinavisk presse det siste tiåret. Allerede nå har vi noen delresultater fra den norske undersøkelsen.

Det er tydelig at norsk presse først og fremst vender seg til akademia når de trenger retorisk ekspertise; cirka 75 prosent av dem som uttaler seg, er ansatt ved en høgskole eller universitet. Andre eksperter som brukes, er pr-rådgivere, kursholdere og forfattere av bøker om taleteknikk.

Hva blir da disse ekspertene bedt om å gjøre? Forskning peker på at mediene i stadig større grad bruker eksperter til å kommentere nyhetssaker, mens formidling av fagkunnskap kommer stadig mer i skyggen. Det gjelder også retorikkekspertene. I 80 prosent av avisartiklene der retorikkeksperter blir intervjuet, blir de bedt om å kommentere en bestemt nyhetssak. I kun 20 prosent av artiklene er det fagformidlingen som er i fokus.

I artiklene der retorikkeksperter kommenterer nyhetssaker, ser vi også noen klare tendenser: Ekspertene trekkes særlig inn i nyhetssaker om politikk, og de blir først og fremst bedt om å vurdere én bestemt uttalelse eller en bestemt politikers måte å snakke på. Spørsmålene dreier seg ofte om hvor effektivt retorikken er: Vil denne talen overbevise hjemmesitterne? Hvem vant debatten? Iblant kan også eksperten bli bedt om å gi en moralsk vurdering: Hvor galt var det av Per Sandberg å si at Arbeiderpartiet har inntatt en offerrolle etter 22. juli?

Vi forstår hvorfor pressen bruker eksperter slik: De kan fylle rollen som dommer over kvalitet og moral. Vurderingene er enkle for journalister å hente inn, de er korte, de engasjerer publikum, og de skaper debatt.

Men er denne bruken av retorikkeksperter den beste – for mediene, for ekspertene selv eller for den norske offentlighet? Blir samfunnsdebatten bedre av at en retorikkekspert gir terningkast 5 til Erna Solberg?

Neppe. Når retorikkeksperter opptrer som dommere over politikernes prestasjoner og ferdigheter, forsterkes bildet av politikk som strategi og personlig maktkamp, og fokuset flyttes bort fra sakene. Og det er verken politikerne eller velgerne tjent med. Retorikkfaget har mange verdifulle innsikter om språk, kommunikasjon og debatt,

Viten om retorikk kan hjelpe oss alle med til å bli mer effektive til å kommunisere og dyktigere til å avsløre når maktpersoner prøver seg på retorisk unnvikelse, tildekking eller andre uredeligheter.

Men skal disse innsiktene komme offentligheten til gode, må journalister og retorikkeksperter snakke sammen på nye måter. Journalistene må stille andre spørsmål, og ekspertene må svare annet enn at Stoltenberg klarte seg godt. Hva vi skal snakke om i stedet, kan vi finne ut av sammen.

En sentral del av den nye strategien er en revidering av direktivet om viderebruk av offentlig sektors informasjon (PSI). Direktivet er implementert i Norge, og endringene som nå foreslås vil også gjelde her.

En endring med potensielt store konsekvenser er at offentlige myndigheter bare skal kunne ta betaling tilsvarende marginalkostnaden for å levere ut data. I praksis vil dette si at tilgang til offentlige data i de fleste tilfeller blir gratis. Det er vanskelig å si nå om denne nye regelen vil føre til at Statens kartverk må frigi sine data — den evige konfliktsaken i norsk sammenheng. Direktivforslaget har et unntak for “eksepsjonelle tilfeller”, særlig der hvor myndighetsorganer genererer en “substansiell del” av sine driftsinntekter ved utnytting av opphavsrett.

Andre forslag til endringer i direktivet:

• Making it a general rule that all documents made accessible by public sector bodies can be re-used for any purpose, commercial or non-commercial, unless protected by third party copyright;
• Making it compulsory to provide data in commonly-used, machine-readable formats, to ensure data can be effectively re-used.
• Massively expanding the reach of the Directive to include libraries, museums and archives for the first time; the existing 2003 rules will apply to data from such institutions.

Alt dette er tiltak de som arbeider for bedre tilgang til offentlige data har bedt om lenge, så Kommisjonens forslag vil antakelig bli godt mottatt. Implementert fullt ut, vil disse reglene forenkle tilgangen til datakilder betydelig (se vurderinger fra Jonathan Gray på Guardians Datablog).

Forslaget til endringer i direktivet går nå til Rådet og Parlamentet i EU. Dersom forslaget overlever denne prosessen, skal det så implementeres i medlemslandene (og EØS-landene).

I tillegg ønsker Kommisjonen å gå foran med et godt eksempel. Den vil i løpet av våren 2012 åpne tilgang til sine egne data. En egen portal for dette er under utvikling. En paneuropeisk portal der man kan finne data fra de europeiske landene på ett sted skal komme på plass våren 2013. Videre loves det 100 millioner euro til forskning på teknologi for datahåndtering. Åpne data skal også prioriteres i de kommende EU-programmene for forskning.

Dokumenter (alle i pdf):

• Kommisjonens strategi for åpne data
• Forslaget til endringer i PSI-direktivet
• Forslaget til åpning av Kommisjonens egne data og dokumenter

DIFI, Fornyingsdepartementet, MediArena og en bråte andre er med på å arrangere.

• Bergen: Se detaljene om arrangementet og påmeldingsskjema.
• Oslo: Se detaljene om arrangementet og påmeldingsskjema

Også i fjor ble det arrangert slike verksteder. Jeg deltok på begge, og varianten i Bergen var mest vellykket av én veldig klar årsak: Deltakerne ble gitt definerte oppdrag om å lage noe ut av to utvalgte datasett. En slik innsnevring av materiale må til for å konsentrere kreativiteten i grupper når tiden man har til rådighet er så knapp. Resultatene ble da også imponerende.

I år får deltakerne i begge byer tilgang på enhetsregisteret fra Brønnøysund.

Arrangementene inngår i den internasjonale dagen for åpne data — sjekk Open Data Day.

OPPDATERING: Her er forslagene til applikasjoner og løsninger som ble produsert i løpet av dagen.

I forkant av valg er det tradisjon for at de politiske partiene sender representanter til valgdebatter på videregående skoler. Selve debatten går for seg i en gymsal, kantine eller aula, ledes enten av lærere eller elever, og varer i mellom halvannen time og to timer. I etterkant arrangerer skolen et prøvevalg med resultater som blir publisert og gitt en del oppmerksomhet i mediene. I 2011 ble ordningen med debatter satt på vent til fordel for valgtorg med stands på skolene, som et forsøk på å skape en roligere valgkamp etter grusomhetene 22. juli. Julie Ane Ødegaard skrev i Vox Publica at ”Valgtorg istedenfor skoledebatt kan senke terskelen for unge til å ta kontakt med politikere og gjøre politikk mer relevant”. Det er ikke til å legge skjul på at skoledebattene har et frynsete rykte.

Hersketeknikker, latterliggjøring og andre skitne knep er kjente ingredienser i skoledebatter, og mange politikere har uttrykt skepsis mot ordningen:

• Kjell Ingolf Ropstad, som i 2007 var leder for Kristelig Folkepartis Ungdom, uttalte følgende: — Skoledebatten handler stort sett om skittkasting, buing, løgner, og alt med et mål om å latterliggjøre motstanderne. Det er på tide å avvikle dagens skoledebatt.
• Anette Trettebergstuen, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, var fornøyd med at skoledebatter ble erstattet av valgtorg i 2011: — Jeg begynte på skoledebattkjøret i 2003, og det er, for å si det med rene ord, et rent helvete, med klovnerier, mobbing og show, sa hun.
• AUF-leder Eskil Pedersen har sagt at debattene kanskje gjør politikken lite tilgjengelig for noen, de blir ofte veldig tabloide og preget av personangrep.

Det er trist at debattene har blitt oppfattet slik når skolevalgene for mange ungdommer er det første skikkelige møtet med politikere. Da er det forvirrende når partienes representanter bruker vel så mye tid på å forvrenge andre partiers budskap enn å legge frem egen politikk. Jeg mener også at det er respektløst overfor ungdommene som overværer debattene. Slik deler jeg innvendingene Ropstad, Trettebergstuen og Pedersen har mot debattenes form, men det gjør meg ikke til en motstander av debattene som sådan.

Da jeg i 2001 deltok på min første skoledebatt, ble jeg sjokkert. Det virket som at seriøse argumenter ble ofret til fordel for elleville påstander og vitser, og jeg gikk opp i fistel da jeg skulle holde avslutningsappellen min. Der og da hadde jeg neppe sett for meg fire nye runder med skoledebatter, men det har det blitt. Av og til har jeg likevel latt meg sjokkere igjen, som året da Fremskrittspartiet hadde lært opp alle sine debattanter til å holde et åpningsinnlegg som handlet om å skrike i mikrofonen og skjelle ut sosialister. Strategien passer med Ødegaards beskrivelse av at ”det partiet som klarer å fenge salens oppmerksomhet har ofte kunnet smile fornøyd etter å ha mottatt mange ungdomsstemmer ved skolevalget”.

Skoledebattene gir likevel rom for å legge frem resonnementer og argumenter, så vel som å presentere egen politikk. Det er klart at formen blir tilpasset publikum, men det betyr ikke at vi skal undervurdere ungdommene i salen. Selv har jeg forsøkt å unngå drittslengingen og bevisst fokusert mest på politikken til det partiet jeg har representert. Med første øyekast kan det kanskje virke som en strategi for å bli usynliggjort og glemt mellom alt bråket andre debattanter har bidratt med, men min erfaring er at ungdommer har kommet bort til meg og takket for at jeg ikke bedrev drittslenging. Når alle skriker i munnen på hverandre, kan den stillferdige plutselig bli fremtredende.

Etter å ha deltatt på valgtorg i 2011, uttalte Arbeiderpartiets ungdomskandidat til Hedmark fylkesting at han ”syns vi får mer ut av dette enn å sitte i skoledebatter og prøve å score billige poenger”.

Jeg mener flere politikere må spørre seg hvorfor skoledebattene har blitt en arena for å score billige poenger, og hva det i så fall sier om politikernes syn på ungdommer. For min del tror jeg mange politikere har forsøplet debattene fordi de er av den oppfatning at det er det ungdommen vil ha, men det finnes alternativer. Ett alternativ er å ta ungdom på alvor, og å bruke skoledebatter som en fantastisk mulighet til å lære ungdom om politikk, og da fortrinnsvis egen politikk. Valgtorg er heller ingen garanti for større seriøsitet, og FpU-leder Ove Vanebo ga uttrykk for frustrasjon over ikke å kunne ta til motmæle: — Vi har opplevd at andre partier har påstått at Frp vil tvinge alle elever for å betale for skoleplass, og uten debatter kan vi ikke motsi påstandene, sa han.

Jeg tror mange ungdommer vil sette pris på at politikere betrakter dem som oppegående mennesker, og jeg er overbevist om at en mer seriøs skoledebattkultur vil føre til at flere engasjerer seg i politikken. Da stiller jeg gjerne i skoledebatter igjen i 2013.

Publish What You Fund-indeksen for 2011 toppes av Verdensbanken foran The Global Fund. Sverige kommer på sjetteplass og Danmark er nr. 8.

En viktig årsak til at Norge representert ved Norad scorer så lavt i forhold til nabolandene er den manglende oppfølgingen av det internasjonale initiativet om åpning av data om bistand (IATI). Felles standarder og regler for publisering av data i hele bistandens leveringskjede — fra den opprinnelige bevilgningen til ferdig prosjekt — utarbeides av IATI-sekretariatet. Målet er full sporbarhet av bistandsmidlene.

Norge sluttet seg til IATI fra starten i 2008, men følger ikke lenger opp arbeidet. IATI-sekretariatet i Storbritannia har tross purringer ikke fått noe svar på om eller når norske myndigheter vil implementere standardene.

IATI er sentralt i anbefalingene til norske myndigheter fra Publish What You Fund. “Norge bør lage en tidsplan for implementeringen og begynne å publisere informasjon gjennom IATI-registeret”, skriver organisasjonen. Registeret inneholder informasjon om alle datakilder som tilgjengeliggjøres i henhold til IATI-standarden.

Norge kritiseres også for manglende systematisk publisering av informasjon om landene som mottar bistand — det vil si landstrategier, budsjetter, evalueringer og resultater.

Listen over land og organisasjoner som enten har begynt å publisere sine data etter standarden, eller har forpliktet seg til en tidsplan for dette, begynner å bli lang. Blant disse er Verdensbanken, EU-kommisjonen, Sverige, Danmark, Nederland og Storbritannia,

Da jeg skrev en artikkel om temaet tidligere i år, var svaret fra Norad at man vil oppfylle internasjonale krav til åpenhet i bistand, men at dette kan gjøres uten å publisere i IATI-standarden. Hvorfor Norad distanserer seg fra IATI, ble ikke forklart. Det er flere grunner til at beslutningen er vanskelig å forstå:

• Anti-korrupsjon: “Det er tyveri fra verdens fattige”, sa bistandsminister Erik Solheim sist uke. Det var Utenriksdepartementets undersøkelse av økonomiske misligheter i norske bistandsprosjekter som fikk Solheim til å reagere slik. Korrupsjon og sløsing kan svekke opinionens oppslutning om bistand. Nettopp dette er et av de sterkeste argumentene for maksimal åpenhet om bistandsprosjekter — jo større åpenhet, jo større sjanse for å avsløre og korrigere problemer og dårlig styring underveis i prosessen fra giver til ferdig prosjekt. Det virker rimelig at felles internasjonale standarder vil lette innsyn.
• Naboene gjør det: Det meste tyder på at IATI blir den internasjonale standarden som åpenhet i bistand vil måles etter. Land som tradisjonelt står Norge nær, som de skandinaviske naboene og Storbritannia, omfavner IATI. Da virker det merkelig at Norge skal satse på sin egen løsning.
• Omdømmeeffekt: Den dårlige plasseringen på rangeringen er et første eksempel på den negative omdømmeeffekten det gir å stå utenfor IATI. Etter hvert som stadig flere givere av bistand publiserer sine data etter IATI-standarden, vil Norge oppleve flere slike tilbakeslag. Allerede under FN-konferansen i Busan i Sør-Korea i månedsskiftet november-desember vil Norges nøling med IATI bli lagt merke til. På dette ministermøtet skal arbeidet med åpenhet i bistand evalueres og drives videre.

Publish What You Fund vurderer betydningen av IATI slik, med en argumentasjon som er velkjent fra debatten om åpning av offentlig sektors data for viderebruk:

Comparability of information is what turns more information into better information. IATI is the common standard that is making this possible.(…) Crucially, IATI enables users to map, search and re-use information, allowing aid agencies to publish once but use many times. This reduces the cost and inefficiency of serial re-issuing of information in slightly different formats for the needs of different audiences and users.

Her kan du se hvordan rangeringen er satt sammen og de ulike indikatorene vektet. Du kan også lage din egen vekting av indikatorene.

Ingen ved med sikkerhed hvad der egentlig er sket, eller hvorfor det er sket. Man forstår at flyene er styrtet bevidst og intentionelt mod landets militære, politiske og økonomiske centrer. Men man ved ikke om der vil komme mere, eller hvad der i så fald vil komme. Chokket, sorgen og uforståeligheden er overvældende.

Situationen er retorisk fordi den indeholder det man inden for retorikforskningen kalder for påtrængende problemer (exigence). Den udviser visse mangler eller udfordringer og inviterer til forandring eller behandling. Sådan opstår retorisk kommunikation på samme måde som et svar opstår som respons på et spørgsmål. Der er så at sige noget i situationen som kræver at nogen reagerer og tager ordet eller på anden måde forsøger at ændre situationen til det bedre. Når vi tager ordet, eller rejser os for at holde tale, gør vi det nemlig aldrig helt på eget initiativ. Vore retoriske ytringer fremkommer lige så meget fordi situationer inviterer til at nogen tager noget op, ytrer sig på den ene eller anden måde. Situationens påtrængende retoriske problemer inviterer både til at en taler skal tale, og antyder hvad han bør sige og hvordan han skal sige det.

Dette gælder også for situationen 11. september 2001 – og det gælder for billeder. I det følgende vil jeg vise at billederne som blev trykt i dagene efter 11. september 2001 ikke bare dokumenterede en historisk situation, men bidrog til at behandle konkrete udfordringer som befolkningen i New York og i hele USA stod overfor. Og jeg vil argumentere for at vi bruger billeder til at forstå og håndtere verden og vore liv.

Efter angrebet på World Trade Center står mennesker i New York og USA overfor flere udfordringer. De befinder sig i en situation med påtrængende retoriske problemer, som kan imødekommes ved hjælp af kommunikation. Blandt disse problemer er: (1) Følelsen af sorg og ulykke og uoverstigeligt tap, (2) Følelsen af magtesløshed og handlingslammelse.

Disse påtrængende problemer findes som følelser og tanker hos de amerikanske borgere. Menneskene som også er den retoriske situations publikum. På denne måde bliver den amerikanske befolkning både afsender og modtager af al den kommunikation som skal imødegå den retoriske situations påtrængende problemer. Brugen af tale og billeder bliver til en kollektiv, national retorisk respons USA retter mod sig selv. En strøm af ord og billeder henvender sig til nationens borgere for at bearbejde deres følelser og tanker.

Al denne kommunikation er retorisk, fordi den dikteres af situationen som et middel til at afhjælpe de påtrængende problemer. Situationen kræver eller inviterer til at vi viser bestemte former for billeder som behandler udfordringerne på bestemte måder: Følelsen af sorg og ulykke og tabet af de omkomne, kræver trøst til de efterladte, samt etablering af fællesskab og lovprisning af dem som er gået bort. Følelsen af magtesløshed og handlingslammelse kræver at der etableres en følelse af fælles handlekraft, vilje og aktivitet. I dagene umiddelbart efter angrebet blev disse påtrængende problemer først og fremmest imødekommet gennem retorisk billedbrug.

“Victim 00001”

Det sker for eksempel i det berømte billede: “Victim 00001” (Se billede 1). Uforstyrret af baggrunden som er sløret af støv og røg, fremtræder seks mænd tydeligt for vore øjne. Vi kan se på mændenes støvdækkede klæder at de har været i nærkontakt med katastrofen. En af dem med dødelig konsekvens. De fem andre bærer den døde ældre mand væk fra ulykkesstedet. Han ligger slap på en stol, men det ser ikke ud til at han har lidt. Han virker nærmest fredfyldt – som om han sover.

Billede 1. Shannon Stapleton: Father Michael F. Judge, første offer for angrepet på World Trade Center, 2001, også kendt som “Victim 00001”. Reuters/Scanpix

Billedet præsenterer en hændelse sanseligt foran øjnene på os og giver os et visuelt selvsyn. Vi kan se at mændene handler aktivt. Armene er strakte og spændte under vægten af den døde på stolen.

De anspændte og anstrengte ansigtsudtryk afslører både at de fysisk bærer på noget tungt og at hele situationen er psykisk tung at bære. Ingen taler sammen, alle er optaget af handlingen de udfører i fællesskab. Billedet udtrykker mærkværdigvis ikke det kaos og den forvirring, som situationen kunne tilsige. Selvom det fortæller om noget stærkt foruroligende; synes det at have en sær beroligende effekt. Denne ro findes ikke bare i den døde mands ansigtsudtryk, men i hele billedets komposition.

Billedet er i nærmest perfekt balance. De to mænd som er placeret yderst i hver side har næsten samme holdning. Begge ser ned mod jorden, og begge holder armene ud for at balancere vægten de holder med den anden hånd. Derved af balancerer de også billedets komposition over central-aksen, som etableres af manden med hjelmen.

Ikke bare er kompositionen i billedet bygget over central-aksen. Det er meget stærkt centeret. For det første er den døde mands ansigt placeret præcis i centrum af billedet, og vinklerne som dannes af mændenes skuldre og kropsstillinger peger ind mod den døde i billedets midtpunkt. Han er både i centrum af billedet og i centrum for mændenes handlinger. For det andet udgør de seks mænd en samlet enhed som også er placeret i billedets midte.

Et balanceret centrum giver som regel en fornemmelse af ro og permanens – en nærmest religiøs evigtvarendehed. Sådanne dominerende centralkompositioner kender vi mest fra religiøse og ikoniske afbildninger. Billedet har da også en særegen, ikonisk og religiøs æstetik som rammer næsten instinktivt. Denne ikonografiske karakter støttes af at den dødes positur minder om både Kristus på korset og Michelangelos Pietá, hvor Jesus ligger slap i armene på Jomfru Maria. Specielt stærk og fremtrædende bliver den religiøse ikonografi når vi får at vide at den døde er brandmændenes højt elskede præst “Father Mychal Judge”. Judge var efter sigende det første offer som blev fundet, og den kendte præst blev omtalt som “Victim 00001”.

Billedet av “Victim 00001”, begynder vi at forstå, er mere end bare et kort dokumentarisk glimt fra en katastrofe. Billedet udfører en funktion. Det har en retorisk opgave. Denne opgave løses blandt andet gennem fremstillingen af de seks mænd som en samlet og uadskillelig enhed. De bevæger sig fremover i helt samme hastighed, samlet om den døde præst i midten. Ingen kan gå hurtige eller langsommere end de andre. Alle er nødt til at gå i samme retning. Mændene er forenet i opgaven. De er samlet om den døde. Og i deres samarbejde udtrykker de ikke uro eller forvirring, men fælles, styret handling.

Billedets imødekommer derved flere af situationens påtrængende problemer, men især forholder det sig til følelsen af sorg, ulykke og tap og til følelse af magtesløshed og handlingslammelse. Den retoriske respons som tilbydes er for det første lovprisning. Dels lovprisning af de døde; og dels af brandmændene, som ikke blot repræsenterer heltemodige handlinger, men også amerikansk fællesskabsånd og samarbejdsevne. For det andet tilbyder billedet en fælles følelse af handlekraft og vilje. Billedet siger: “Se her. Dette er hvem vi er! Sådan handler vi!”

Mændene repræsenterer én sjæl, én nation, fokuseret på det samme. Som sådan er de et billede af et samlet og handlekraftigt USA – en Guds nation, forenet i handling. I sin visuelle hyldest af amerikansk heltemod, sammenhold og samarbejde er billedet en fortælling, et udsagn, ja et argument om den 11. september og om USA. Som for de fleste billeders vedkommende er retorikken hovedsageligt til internt brug. Med religiøse overtoner taler billedet først og fremmest til amerikanerne gennem samlende, fastholdende og lovprisende retorik.

Denne fællesskabssamlende og fastholdende retorik var typisk for den overvejende del af magasin- og pressefotografierne fra 11. september. Det var ikke først og fremmest en politisk retorik som eksplicit søger at tilråde eller fraråde bestemte handlinger. Det er heller ikke først og fremmest en juridisk retorik som søger at anklage eller at forsvare. Det er en retorik vi bedst kender fra mindetaler, hyldesttaler, lovtaler og lignende lejlighedstaler. Det man i retorikken kalder for epideiktiske taler. Her er det netop et hovedformål at lovprise. Det gør vi ved at fremvise og hylde eksempler, personificeringer eller andre konkretiseringer på de værdier som vi deler og ønsker at fremme.

Det er ikke en retorik skal skabe umiddelbar handling. I stedet søger den at bevæge og mobilisere følelser som det retoriske publikum allerede besidder, samt at styrke bestemte og allerede tilstedeværende holdninger, synspunkter eller værdier. Sådan samles tilhørerne. Jorden gødes for en senere brug af mere rendyrket politisk retorik og handling. Denne fremvisende og samlende visuelle retorik skabes altså gennem billeder som på samme tid vækker og mobilisere visse følelser og sanselige oplevelser og formidler et budskab eller et argument.

Ved hjælp af den æstetiske udformning opsamler, dirigerer og udløser sådanne billeder de følelser og de synspunkter som amerikaneren allerede bærer på. Således er billedets æstetik og dets karakter af drama og fortælling uadskillelig og uundværlig del af argumentet.

Billederne appellerer til generelle og fremherskende værdier i det amerikanske samfund. Værdier som efter angrebet med nødvendighed må få en helt fremtrædende plads. Frem for alt kræver situationen nemlig at man holder sammen, støtter hinanden og samarbejder. Og det er vigtigt at man fremviser og bekræfter disse værdier for hinanden. Dette gør vi særligt effektivt med billeder. Derfor bliver den fællesskabssamlende og mobiliserende retorik i fotografiet af “Father Judge” et passende svar på den retoriske situation. Fotografiet er et godt eksempel på billeders retoriske værdi i konkrete situationer: Sådanne billeder viser ikke bare noget; de behandler retoriske problemer, de hjælper os med at forstå det uforståelige, de fortæller os hvem vi er og hvad vi bør gøre, og de anerkender og fremviser vore fælles følelser. Derved bidrager de til at vi forstår hændelserne – og os selv – og hjælper os til at leve videre.

Grebet af den gode fortælling

Men alt dette er jo tænkt ud fra situationen i USA. Og kan vi uden videre antage at billeder som “Victim 00001” har samme funktion i Skandinavien? Havde billeders æstetik samme effekt her? Brugte vi fotografierne på samme måde?

Det er ikke sandsynligt. De fleste af os havde jo hverken den samme situation eller de samme påtrængende problemer. Derfor er det nærliggende at antage at vi som læsere og beskuere opfattede den retorisk situation anderledes. For os var potentialet til at se på billederne som fortællinger og æstetik større. Sådan opfattede og iscenesatte vore medier da også hændelserne fra den skæbnesvangre dag. Et år efter beskrev en journalist fra den norske avis Bergens Tidende hvordan han oplevede at formidle katastrofen sammen med andre journalister:

Det er på sådanne aftener vi mærker sammenholdet. Den fælles erfaring som består i at lægge ubehaget over det som har sket til side – så længe opgaven kræver det. At mærke klumpen i maven, men ikke lade den lamme os. At vide at mange synes vi er modbydelige, os som indrømmer at det er fascinerende at arbejde med katastroferne. Os som elsker at slås mod tiden, os som har en ærlig glæde i at skabe en begribelig helhed ud av kaoset af død, sorg og skræk. (Bergens Tidende 8/11-2002)

Hvordan skabes da “en begribelig helhed”? Det afsløres blandt andet af journalistens egen levende beskrivelse af hændelserne forud for billedet af “Father Mychal”:

I buldrende mørke famler fem brandmænd sig hen i mod udgangen. De holder hinanden i hænderne for ikke at miste kontakten. Luften er forpestet af kvælende røg, sementstøv og brannslukningspulver. Pludselig snubler en af dem over en livløs krop (Bergens Tidende 8/11-2002).

I Skandinaviske medier var denne tendens til at gøre hændelserne til en fortælling tydelig allerede 12. september 2001. Tag for eksempel Nordens største avis, norske VG, som på forsiden annoncerer første akt af dramaet. Her erklæres at mindst 10.000 er døde, og som i filmreklamen sættes historien i gang: “Nå venter hevnen” (VG 12/9-2001).

Billede 2. Forsiden af den norske avis VG, 12. September 2001

Billede 3. Forsiden af den norske avis Dagbladet, 12. September, 2001.

Avisen Dagbladet benytter samme billede og skriver på forsiden: “Med hele verden som sjokkerte tilskuere ble USA rammet av et ufattelig og voldsomt terrorangreb i går”.

Teksten gør os til tilskuere til terrorangrebet, ikke en del af hændelserne. Tekst og billede placerer os i samme fortolkningsposition som når vi overværer et rystende drama fra teatersædet, bliver fortalt en forfærdelig historie, eller ser en god film. Som redaktør John Arne Markussen skrev på side 2 i samme avis (Dagbladet 12/9-2001):

Terrorangrebene mod New York og Washington, mod verdens eneste tilbageværende supermagt er Armageddon, Independence Day, Bruce Willis og Tom Clancy på en og samme tid.

Både i journalisternes erkendelse af hændelserne og i deres formidling af dem er forståelsesrammen fiktionens verden.

En svensk undersøgelse af Terrorkriget i kvälspressen bekræfter disse antagelser om at pressedækningen behandlet 11. september som æstetik og fortælling. Undersøgelsen viser at Aftonbladet og Expressen næsten udelukkende iscenesatte hændelserne fra 11. september episk, dramatisk og lyrisk. Den informerende eller didaktiske formidling var stort set fraværende eller var udformet som en god historie. På samme måde viser et dansk studie (Qvortrup 2002) at billeder fra mange ikke-amerikanske aviser gengav terrorangrebet som en form for naturkatastrofe vi betragtet udefra. I Danmark blev denne iscenesættelse for eksempel brugt af både Information (billede 5) og af Berlingske Tidende (billede 4) som viste katastrofen set langt væk, i et imponerende oversigtsbillede af røgen dækker New York og stiger mod himmelen.

Billede 4. Forsiden af Berlingske Tidende 12. September, 2001

Billede 5. Forsiden af Information, 12. September, 2001.

Billeder hjælper os til at forstå og håndtere verden

Fra et retorisk situationelt synspunkt er en denne form for visuelle fremstillinger af hændelsen som æstetik og fortælling ikke nogen overraskelse. Specielt ikke i betragtning af den distance der er mellem USA og Skandinavien. Selvfølgelig den geografiske, men især den som har at gøre med direkte konsekvens af det viste. Konsekvensdistance kan vi kalde det. Jo mindre sandsynligt det er at de viste hændelser får konsekvenser for vor egen hverdag, desto større er sandsynligheden for at vi ledes mod billedernes æstetiske og narrative dimensioner. Betydningen af en sådan konsekvensdistance kender vi fra Neil Postmans bog Fagre ny TV-verden. Her beskrives hvordan fjernsynet giver os en “peek-a-boo-world”, en tittitt-verden, hvor alt bliver til underholdning.

Postman er altså meget kritisk til værdien af billeder. Vi ser på fjernsyn, skriver han, men de informationer vi får påvirker os reelt set ikke. De betyder ikke at vi “ændrer vore planer for dagen, at vi tager beslutninger vi ellers ikke ville have taget, eller giver os indsigt i nogle af de problemer, vi ønsker at løse”. I stedet gør fjernsynet og billederne os til passive beskuere. Nyhederne giver os oplevelser og noget at snakke om, “men de fører ikke til meningsfulde handlinger”.

Dette kan Postman have ret i, men det kan også gælde for tale og tekst. Og, selvom det er rigtigt at billeder kan risikere at gøre os til måbende tilskuere frem for til aktive aktører som handler, så udfører billeder også, som jeg har illustreret ovenfor, vigtige retoriske og samfundsmæssige opgaver. Det gør billeder for eksempel i situationer som 11. september i USA eller 22/7 i Norge, når de hjælper os med at forstå hvordan noget er gået til (se billede 6), når de viser at vi står sammen og oprejst; når de giver en selvsyn for vort fællesskab og vore delte værdier (se billede 1 og 7).

Billede 6. Grafisk repræsentation af hændelserne I Norge 22/7 på den norske nettavis vg.no

Billede 7. Fotografi af omkring 250.000 mennesker som samlede i Oslo for at mindes ofrene efter terrorangrebet 22/7. Foto: Scanpix

I bogen The Philosophy of Literary Form argumenterer retorikeren Kenneth Burke (1971: 293-304) for at litteratur og retorik er en form for udstyr eller udrustning vi anvender for at forstå, navigere og leve vore liv. Han kalder det ”equipment for living”. På samme måde som ordsprog giver os retningslinjer for valg og værdier (f.eks. ”hellere en fugl i hånden, end ti på taget”) bidrager litteratur og drama med mulige forståelser og fortolkninger af vore liv, og på denne måde udstyrer litteratur, æstetik og fortællinger os med valgmuligheder og strategier for tænkning, vurdering og beslutning. Billeder, vil jeg hævde, kan på samme måde fungere som en form for ”equipment for living”, de hjælper os med at se, forstå og håndtere verden.

Det så vi tydeligt i eksemplet med billedet af Father Judge som bæres væk. Billederne fra 22/7 viser det samme: Der er opstået en situation som kræver en retorisk respons og behandling, og det bidrager billeder med at give. De hjælper med at begribe det ubegribelige, giver os styrke og viser vejen videre ved at fortælle hvordan vi bør forstå og forholde os til de katastrofale hændelser. Dette kan vi naturligvis også gøre med ord, men få andre udtryksformer kan som billeder i et øje-bliks emotionelt nu, opsummere og udfolde for vore øjne vore fælles værdier, og derved vise os for os selv hvem vi er og bør være.

Foreningens mål er at de prinsipielle spørsmålene som implementeringen av datalagringsdirektivet reiser i en demokratisk rettsstat, får en ordentlig og uavhengig behandling i uavhengige domstoler. Om nødvendig, med Den Europeiske Menneskerettsdomstolen (EMK) som siste instans.

Direktivet er prøvet for domstolene i en rekke europeiske land og funnet i strid enten med landets grunnlov og/eller med I alle de europeiske stater hvor den nasjonale implementeringen har blitt prøvd for nasjonale domstoler, har den blitt ansett som stridende mot grunnlov og Den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Viktig for varslere

Muligheten og rettigheten til fritt å kommunisere digitalt uten overvåking og lagring er spesielt viktig for varslere og medier. Kildevern og anonymitet er avgjørende for at varslere skal kunne avlevere informasjon og opplysninger om kritikkverdige forhold uten å frykte for egen sikkerhet. Nettopp derfor er denne kampen mot direktivet helt grunnleggende sett fra en varslers ståsted. Det er grunn til å frykte at når slike data er lagret, vil muligheten for å utvide bruken av tilgjengelige opplysninger og informasjon kunne utvides til å jakte på varslere, slik vi har sett det i forhold til WikiLeaks og Bradley Manning.

DP trenger penger for å kjøre saken for domstolene, og du kan bidra.