Nye Vox Publica vil nemlig bli laget etter prinsippene for responsivt webdesign. Dette betyr at designet av nettmagasinet automatisk vil tilpasse seg skjermstørrelsen på enheten brukeren benytter.

Leserstatistikken vår viser at brukerne benytter svært mange ulike skjermstørrelser. Leser du oss i et stort skjermvindu (1000 pixler bredt eller mer), vil magasinet vises i maksimal bredde og med alle visuelle elementer (for eksempel vil sidene ha to eller tre kolonner med innhold). Bruker du en smarttelefon, ser du en versjon med bare én kolonne, der de øvrige elementene flyttes ned under den prioriterte kolonnen. Slik skal også mobilbrukere få en fullverdig opplevelse av magasinet, ikke en nedstrippet spesialversjon for mobil slik det lenge har vært vanlig å servere leserne.

Et norsk eksempel på responsivt webdesign er nettmagasinet Energi og Klima*. I likhet med Vox Publica er det laget med WordPress. Få nettaviser har i dag et responsivt design, men et unntak er Boston Globe, som har fått mye positive tilbakemeldinger på arbeidet de har gjort.

Et av våre layoututkast, her en artikkelside.

Målet er å modernisere Vox Publica på en slik måte at det blir mer fristende å bruke magasinet, samtidig som det seriøse preget beholdes.

Litt om programmering (mer kommer i senere innlegg): I designprosessen utformer vi html-kode i henhold til prinsippene i HTML5, blant annet i form av en mer semantisk “markup”. Semantisk markup er viktig både i dag og med tanke på fremtiden. Per i dag er det viktig å ha en god struktur på kildekoden, samt at websider også kan tolkes av ulike brukertilpassede skjermer, som for eksempel skjermlesere. I fremtiden vil semantikken i websider bli viktig med tanke på enda mer kraftfulle søkemotorer.

CSS(3) gir oss muligheten til å utføre “media queries”. Media queries “sniffer” ikke type nettlesere, som tidligere løsninger har forsøkt å gjøre med ulike resultater, men serverer en responsiv webside på bakgrunn av faktisk skjermstørrelse klienten har. I tillegg har vi valgt å bruke en ikke-innebygd font. For å løse dette problemet, benytter vi åpne fonter og tjener dem ved hjelp av CSS3 via @font-face -attributten.

Et designarbeid innebærer mange valg, og vi prøver å være åpne for nye impulser. Et eksempel er de nevnte fontene, som blir tema for et senere innlegg på denne bloggen.

Teamet som jobber med designprosjektet er webansvarlig Erlend Andresen, illustratør Håvard Legreid og redaktør Olav A. Øvrebø.

*Energi og Klima er ikke et helt tilfeldig valgt eksempel. Det er designet av Daniel Strietzel, hovedmannen bak dagens Vox Publica-design og tidligere webansvarlig her. Og Olav A. Øvrebø er redaktør også for Energi og Klima.

Byrået supplerer datakildene med oppdaterte vurderinger av framgangen på nøkkelområder. Data fra Norge er inkludert i mange av indikatorene.

Som en bonus til utviklerne der ute har EEA gjort et API — programmeringsgrensesnitt — tilgjengelig, for effektiv tilgang til dataene. Data kan gjenbrukes i henhold til en åpen lisens, Creative Commons navngivelse. Kommersiell bruk er altså eksplisitt tillatt.

Blogginnlegget er publisert i samarbeid med nettmagasinet Energi og Klima.

 Hver og en av de som er gått bort er en tragedie. Til sammen utgjør tapet en nasjonal tragedie. Fortsatt strever vi med å begripe omfanget. Mange av oss kjente noen som er borte. Enda flere vet om noen. Jeg kjente flere.

Statsministeren peker på at dette er en skjebne både for enkeltmennesker og for landet som helhet. For å gi en fornemmelse av at de døde var konkrete mennesker, gjør han oppmerksom på at mange er direkte berørt, også ham selv. Så fortsetter han med konkrete beskrivelser, samtidig med at han slår de fryktelige, men ugjenkallelige fakta fast: våre venner og slektninger er døde.

En av dem var Monica. I rundt 20 år jobbet hun på Utøya. For mange av oss var hun Utøya. Nå er hun død. Skutt og drept mens hun skapte omsorg og trygghet for ungdom fra hele landet. Hennes mann John og døtrene Victoria og Helene er i Drammen kirke i dag. Det er så urettferdig. Dere skal vite at vi gråter med dere.

Et annet offer fremheves:

 En annen som er borte er Tore Eikeland. Leder av AUF i Hordaland og en av våre aller mest talentfulle ungdomspolitikere. Jeg husker at han fikk hele landsmøtet i Arbeiderpartiet til å juble da han holdt et engasjert innlegg mot EUs postdirektiv, og vant. Nå er han død. Borte for alltid. Det er ikke til å begripe. Dette er to av dem vi har mistet.

Ved å tale om Monica og Tore Eikeland presentere Statsministeren konkrete eksempler på noen av de mange vi har mistet og gir derved en tydeligere forståelse av at vi ikke bare har 77 ofre, men har mistet enkeltmennesker. Tall er matematikk, enkeltmennesker er skjebner. Etter Statsministeren har gjort det klart hva vi har mistet og konfrontert oss med de harde kjensgjerninger, avslutter han talens sentrale del med å fortelle oss alle hvem vi er og hvordan vi må forholde oss til det som er skjedd.

Vi er et lite land, men vi er et stolt folk. Vi er fortsatt rystet av det som traff oss, men vi gir aldri opp våre verdier. Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet. Ingen har sagt det finere enn AUF-jenta som ble intervjuet av CNN: ”Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.”

Data Journalism Handbook - 1.0 BETA

Nå kan du lese det som kanskje er verdens første bok om datajournalistikk. Boken er ute i beta (som muligens kan høres pussig ut for en ord-journalist, men som høres helt riktig ut for en data-journalist) og er en imponerende samling kunnskap om datajournalistikkfaget. Boken er skrevet av durkdrevne datajournalister fra redaksjoner verden over, og passer godt både for de som allerede kan mye om dette og for de som anser dette som nytt territorium.

Først som sist, her er adressen: datajournalismhandbook.org. Bak prosjektet står European Journalism Centre og Open Knowledge Foundation.

En kort gjennomgang

Boken består av syv deler. Den første omhandler selve boken, etterfulgt av en samling korte, men mer teoretiske beskrivelser av hva datajournalistikk er (eller kan være). Kapittel tre omhandler hvordan dette ser ut i praksis i ulike redaksjoner. Her er store aktører som BBC, Zeit, the Guardian og Chicago Tribune sentrale, men våre venner i Danmark i Kaas & Mulvad får også plass. Neste del (case studies) beskriver konkrete eksempler, og likner en del i stil på det vi kjenner fra SKUPs metoderapporter. Disse er tydeligvis tenkt til å vare over tid, så detaljer om kode og teknologi omtales kun overfladisk. Her skulle jeg gjerne ha sett mer nerdete detaljer, men jeg innser at dette både kan skremme den ikke-tekniske leser så vel som forkorte levetiden på denne boken dramatisk.

Kapittelet om tilgang på data tar for seg både tekniske og sosiale metoder for å få hendene på de datasettene du drømmer om. Søketips for journalister finner du i en langt mer oppdatert utgave enn hva som er å lese i tradisjonelle lærebøker og er av det bedre jeg har sett i “lærebok-format” for sånt stoff. Når det kommer til tilgang på data i forhold til offentlighetsloven, så har ikke jeg erfaring nok til å avgjøre om dette er just likt i Norge som i EU/USA, men for meg later det til som om også disse avsnittene er høyst aktuelle (og riktige) også her på berget. Videre får vi erfaringer med å skaffe data med enkle metoder, både tekniske (masse-nedlasting, scraping, o.l.) og menneskelige framgangsmåter (sånn gjør du for å få tilgang til data som i utgangspunktet er offentlige, men som du likevel ikke får på første forsøk).

“Forstå data” (Understanding data) omhandler egentlig statistikk og informasjonsvisualisering, men er polstret i myke ord som ikke bør skremme den tall-redde (den aritmofobe?). I anekdotiske beretninger påvises feil, slurv og tilhørende årsaker. Dette er et morsomt kapittel, og bør være til nytte for deg som vil lage journalistikk av tall, men ikke har så mye erfaring. Et fint sted å starte, men andre ord. Kapittelet avsluttes med en like myk introduksjon til informasjonsvisualiseringsteori, før siste kapittel om historiefortelling i datajournalistikk begynner.

Og det som begynner er egentlig en gjennomgang av nyhetsapplikasjoner der fortellergrep og formidlingsmåter kommenteres. Her finner vi også et norsk bidrag fra John Bones i Verdens Gang som viser hvordan VG gjør det, kommentert med hvilke verktøy som ble brukt og tanker om hva som utgjør en god visualisering.

Alt i alt

Denne boken er nyttig, lettlest, godt illustrert med eksempler og ikke minst lenker. Som en bok foreløpig kun i html (den kommer også på papir) har den for mange gode lenker til å ta med alle her, dermed valgte jeg å ikke ta med noen. Det er verdt å gå gjennom boken bare for å leite etter gode lenker, både til verktøy, data og eksempler på hvordan data blir journalistikk. At boken er skrevet av mange ulike mennesker gjør at stilen varierer litt, men redaktørene har gjort en flott jobb med å strukturere stoffet på en slik måte at alt henger logisk sammen. De ulike stemmene forteller “slik gjør vi det her hos oss”, og etter en del eksempler er det tydelig at det er mye av det samme som går igjen. Folk sliter med de samme problemene, og deler her sine erfaringer med å løse dem. Det er behagelig, da det konsentrerer de egenskapene og metodene dagens datajournalister selv setter høyest. Det gir neste generasjon datajournalister et langt bedre utgangspunkt enn det dagens datajournalister hadde.

Boken er fin som en innføring eller grunnbok. Den bør leses av deg som ser at det blir stadig mer fristende data å jobbe med, og slett ikke så mange datajournalister til å trylle fram historiene de skjuler. Aller helst leses boken akkompagnert av en noe mer teknisk lektyre, som en bok om programmering/databaser/visualisering og et saftig datasett klart til å bli førstesidestoff (og da mener jeg selvsagt forside-på-nettavisen-stoff).

Lichtman har no vore ute med sine vurderingar for presidentvalet i år, og han endar på Obama som vinnar. Under følger dei tretten påstandane, og dei som per i dag blir vurdert som usanne for 2012 er utheva:

1. Partimandat: Etter mellomvala har den sittande presidenten sitt parti fleire seter i Representantanes hus enn det hadde ved førre mellomval.
2. Konkurranse: Presidentkandidaten til partiet som sit med makta har ingen seriøse utfordrarar frå eigne rekker.
3. Posisjon: Kandidaten til partiet som sit ved makta er president.
4. Tredjeparti: Det finnast ingen tredje presidentkandidat av særleg storleik.
5. Økonomi på kort sikt: Den nasjonale økonomien er ikkje i resesjon under valkampen.
6. Økonomi på lang sikt: Veksten i bruttonasjonalprodukt per innbyggar er lik eller større enn gjennomsnittet for dei to foregåande presidentperiodane.
7. Endringspolitikk: Den sittande presidenten gjer store politiske endringar.
8. Sosial uro: Det er ingen langvarig sosial uro i løpet av perioden.
9. Skandale: Administrasjonen i Det kvite huset er ikkje involvert i nokon større skandale.
10. Utanriks/militær fiasko: Den sittande administrasjonen opplev ikkje nokon større utanriks eller militær fiasko.
11. Utanriks/militær suksess: Den sittande administrasjonen oppnår større utanriks eller militær suksess.
12. Karisma: Kandidaten til det sittande partiet er karismatisk eller nasjonalhelt.
13. Karisma (utfordrar): Kandidaten til utfordrarpartiet er ikkje karismatisk eller nasjonalhelt.

Som ein kan sjå er dei fleste punkta over ikkje objektive. Det vil seie at ein må gjere vurderingar av i kva grad påstanden er sann eller usann, noko som kan gi rom for usemje. Modellen har også fått kritikk for å inkludere for mange faktorar på for få observasjonar, og for å predikere valvinnaren i staden for å predikere den nøyaktige oppslutnaden til kandidatane (som er vanskelegare). Men for kvar gong modellen tippar den rette kandidaten som vinnar, minkar skepsisen mot Lichtman sine argument.

Mange av nøklane svarar til faktorar som også andre prediksjonsmodellar har med, blant anna økonomi og fordelen med å sitte i posisjon. Det er interessant å merke seg at ingen av nøklane tek for seg valkampen. Lichtman har sjølv uttala at val ikkje er hesteveddeløp der kandidatane vekslar på leiinga frå den eine dagen til den andre, slik ein kan få inntrykk av i media. Ei alternativ tolking av valkampeffekten er at innsatsen frå dei to partia nøytraliserer kvarandre, og at vi derfor hadde sett den verkelege effekten dersom eitt av partia ikkje hadde ført nokon valkamp i det heile.

Kjelde: Lichtman, Allan J. (2005): The Keys to the White House: A Surefire Guide to Predicting the Next President.Rowman & Littlefield Publishing Group, Inc.

En av sakene går gjennom status på feltet og knytter utviklingen til foreslåtte endringer i reglene for offentlig sektors data. En annen sak tar spesielt for seg erfaringene det berømte Rijksmuseum i Amsterdam har høstet etter at de ved årsskiftet la om til en åpenhetslinje. Rådgiver Lizzy Jongma fortalte meg i et epost-intervju hvordan museet tenker om åpne data og tilgjengeliggjøring av digitaliserte verk. Nedenfor er intervjuet i sin helhet.

"Melkepiken" av Jan Vermeer. (foto: Rijksmuseum)

It has helped us tremendously in promoting our (online) collection. We want everybody to know (parts of) our collection and use our digital collection for any/your own purposes: if you want to do a powerpoint about Vermeer or Rembrandt, then please use our images and information instead of the ugly and bad images that are on the internet (that is what we mean with the Yellow Milkmaid anecdote. If you use Google images to find this painting of Vermeer, then you will find very ugly images that don’t do any justice to the beautiful, fresh original painting). We are a public institution and it is our mission and goal to share our collection and knowledge with everyone. We have seen an increase in visitors to our online collection. And we also benefit from that: we get e-mails every day from experts in all sorts of fields that help us annotate our collection or correct us if we’re wrong.

Since we put an API online (for developers and programmers so that they can integrate our collection in their own applications or website) we’ve had over a dozen new (free) apps built with our collection. Some are nice and some are really useful and innovative. On www.rijksmuseum.nl/api you can find a list with apps. Arkyves built a great app: an iconographic browser to search our collection thematically. The browser is available in English, Italian and French. Our collection metadata is in Dutch and this is the first international entry to our collection!

AB_C Media built a “faces of the Rijksmuseum” app: using face recognition software they were able to isolate all the faces on our paintings. This can help us in creating more specific, more detailed descriptions of our paintings (for instance pinpointing everyone on the Nightwatch).

Our Open Data was also harvested by national and international platforms and portals: Artstor, the Dutch museums collection website, Kennisnet (the national infrastructure for e-learning in schools in the Netherlands). We are now partnering with the VU University (an Amsterdam Based University with which we have been partnering for years in developing semantic tools) to develop crowdsourcing and semantic annotation tools based on our Open Data and so on. In short: we’ve had a lot of attention and concrete results that help us promote and further annotate our collection.”

Are there now fewer bad copies around on the web? Do more people find the high-res image on your website and is it being republished on other sites?
“No: the bad copies aren’t gone. Unfortunately. We’ve only had our Open Data online for three months, and unfortunately most bad things stay on the internet forever. We do see an increase in the usage of our online collection and images. By giving Wikipedia, Europeana and Kennisnet access to our metadata and images we hope that kids and teachers and so on will get to know the good (high res, colour balanced, not photoshopped) images. We’ve also done a lot of work in optimizing our online collection for search engines like Google and we hope that our collection will end at the top of Google searches over the next year, but decreasing the amount of poor images is a long term strategy.”

In general, what is the Rijksmuseum’s policy regarding publishing metadata and making public domain works available? How will making more data and content available help your work?
“The Rijksmuseum policy is (as said) about sharing our collections and knowledge with everyone (if possible: we do have to stay within copyright boundaries). We now have 100.000 objects in our Open data collection (all with images) and 250.000 objects (not all with images) in our online collection and we will continue to digitize our collections as part of our daily work. Sharing helps us to promote our collections. The public wants to see our collection, create new products, build new applications (showcase applications with our collection) and share knowledge with us about the collection. Open Data didn’t change our work (we were already digitizing and annotating our collections) and it helps us fulfilling our mission and goals.

We now advice other Dutch museums (together with Kennisland, the CC representative in The Netherlands) in implementing Open Data and Copyright issues concerning open data. We also entered our API in different Hack Battles and will present our project at Museums and the Web.”

Heller ikkje Barack Obama har klart å lukke gapet mellom forventningar og utkome, og approvalratingen som syner kor stor del av veljarane som er tilfredse med jobben han gjer som president har dala etterkvart som kveitebrødsdagane gråna og glei over i kvardagar.

Denne utviklinga er typisk for ein president, og ofte gjer partiet hans det dårlegare i mellomvala som finn stad midt i presidenten si periode. Kongressvalet i 2010 var ikkje noko unnatak i så måte: Demokratane tapte 63 delegatar i Representanthuset, og mista med det fleirtalet der. I Senatet sikra dei seg fortsatt majoritet, men måtte sjå fem sete gå til Republikanarane.

Oppslutnaden om presidenten fell nærast lovbestemt etter valet, men har ei nesten like stor tendens til å stige att etter kvart som det nye gjenvalet kjem på trappane. Den anerkjende statsvitaren James Stimson gjorde oss merksam på denne trenden, og eg skal referere samandraget frå artikkelen han skreiv i 1976:

The approval accorded to Presidents by the American public is found to follow a cyclical pattern over time. All Presidents begin their terms with great popularity, experience parabolic declines, steadily lose popular support for about three years, and then recover some at the ends of their terms. These distinctive cycles, it is argued, reflect regular expectation/disillusionment cycles among the less well-informed segments of the public and are tied to the four-year election calendar. The extraordinary fit of parabolic curves to actual presidential approval leads to the suspicion that presidential approval may be almost wholly independent of the President’s behavior in office, a function largely of inevitable forces associated with time.

Den sykliske trenden i meiningsmålingane er vel verd å bite seg merke i når vi ser på oppslutninga om Obama i dag. Berre eit lite prosentpoeng meir av veljarane er positive enn negative til Obama, men ein skal ikkje sjå seg blind på kva dei svarar så langt unna valdagen. Som sitande president har han pole position, og oppslutninga så langt i perioden følgjer rundetidene til det sykliske skjemaet.

Kjelder:
Campbell, James E. (2000). The American Campaign: U.S. Presidential Elections and
the National Vote. College Station: Texas A&M University Press.

Weisberg, Herbert (2002): “Partisanship and Incumbency in Presidential Elections.” Political Behavior
Volume 24, Number 4. 339-360, DOI: 10.1023/A:1022558810957

Stimson, James A. (1976): “Public Support for American Presidents A Cyclical Model”. Public Opinion Quarterly, Volume 40, Issue 1, pp.1-21.

Men det verste stod ennå igjen. 1812 ble det svarteste uår som nødsårenes slekt opplevde. Våren ble sen, kald og våt, ennå i mai kunne man kjøre over isen på innsjøene, og først i juni fikk man sådd de fleste steder i landet. I juli og august regnet det ustanselig. 4. august var presten Pavels i selskap på Bogstad: “Ved kaffen og etter den hørtes intet uten klager over tidene og mørke spådommer, især om misvekst og hungersnød, da man tror havren formedelst det vedholdende regnvær ikke kan modnes i år.” Tidlig i september kom frosten, en usedvanlig kulde og så igjen råkaldt vær og regn i ukevis. Mange steder lå snøen over staurene med umodent korn. Fra Bergens stift heter det 26. september: “Havren står overalt på åkrene for det aller meste urørt, grønn, samt uten kjerne tilforn, og må det i denne uke inntrufne vær således aldeles ha tilintetgjort avgrøden, at enhver forhåpning om at innhøste meget derav tjenlig til menneskeføde må ansees som ganske tapt.” Senere fortelles det at på grunn av den tidlige vinter og den fryktelige kulde, søkte alle slags rovdyr i massevis ned i bygdene, men bøndene hadde ikke krutt nok til å skyte dem.

Det fortelles at i flere tiår etter nøden var skogene medtatt av all barkesankinga som måtte til for å lage brød. Men dette er også en historie om samhold og selvstendighetstrang, og en aldri så liten ode til poteten (i disse lavkarbotider):

Dyrkningen av poteten tok sterkt til i disse år, den ble en stor hjelp mot hungersnøden, og som Jacob Aall sier – “til en velsignelse for de små åkerbruk”. Derfor kunne i 1814 i et selskap for de svenske kommissærer en stortingsmann utbringe en skål “for potetesen, fordi den var årsak til at nordmennene der ellers var sultet ut av de svenske, hadde kunnet gi seg selv sin frie forfatning”.

Knut Hamsun ca 1905-10 (foto: Helland & co, Digitalt Museum/Oslo Museum)

Den andre talen er Hamsuns tale i retten fra 1947, «Jeg forsvarer meg ikke…» . Det er Hamsuns forsvarstale da erstatningssaken som norske myndigheter hadde anlagt mot ham etter krigen kom til behandling i herredsretten i Grimstad:

Når jeg satt der og skrev etter beste evne, og telegraferte natt og dag, så satt jeg altså og forrådte mitt land, heter det. Jeg var landsforræder, heter det. Det får så være. Men jeg følte det ikke slik, kjente det ikke slik, og jeg kjenner det ikke slik i dag heller. Jeg har den beste fred med meg selv, den aller beste samvittighet.
Jeg holder det alminnelige omdømme nokså høyt. Jeg holder vårt norske rettsvesen enda høyere, men jeg holder det ikke så høyt som jeg holder min egen bevissthet om hva som er godt og ondt, hva som er rett og galt. Jeg er gammel nok til å ha en rettesnor for meg selv, og dette er min.

Det er to formuleringer av normer for god debatt vi vil vurdere. Den ene tilnærmingen er inspirert av Jürgen Habermas, og artikulerer idealer for diskusjon mellom mennesker som er interessert i å basere sine oppfatninger på best mulig grunnlag. Dette er normer som er positive i den forstand at de sier hvilke egenskaper en god diskusjon bør ha. Den andre tilnærmingen er fra saklighetslæren til Arne Næss. Disse normene er negative i den forstand at de sier hva slags argumenter som er usaklige og derfor bør unngås. Næss er opptatt av at usaklighet skader kommunikasjon og reduserer muligheten for å lære noe av diskusjonen. 

Formålet med debatt i nettavisenes kommentarfelt er å få leserne til å belyse saken avisen skriver om, fra sine perspektiver. De to teoriene om normer for debatt kan sees som forslag til svar på spørsmålet: hva kjennetegner en debatt hvor dette formålet realiseres?  Skillet mellom å overtale og å overbevise er grunnleggende for både Næss og Habermas: det er snakk om normer for rasjonell meningsutveksling og ikke strategier for «å vinne» diskusjoner. Men antakelsen er ikke at målet med diskusjonen nødvendigvis er å bli enige. Folk kan gjerne være rykende uenige, men likevel saklige.

Idealer for deliberasjon

Det er gjort en rekke forsøk på å gi mer operasjonelle versjoner av Habermas abstrakte formuleringer. Hvor godt disse forsøkene ivaretar de filosofiske intensjonene til Habermas, spiller en underordnet rolle her. I boka Promises and Limits of Web-deliberation foreslår Raphäel Kies noen formuleringer av Habermas-inspirerte normer for debatt, som han mener kan brukes i evaluering også av nettdebatter. Kies formulerer 9 idealer som debatter og deltakerne i denne bør oppfylle:

1. Inklusjon, det vil si at alle som er interessert i saken kan bidra med sitt syn, maktforhold i og rundt debattantene ekskluderer ikke noen fra å delta
2. Diskursiv likhet: alle kan introdusere et tema og kommentere på andres innlegg.
3. Begrunnelse: argumenter må støttes av begrunnelser som de andre deltakerne i debatten kan forholde seg til
4. Gjensidighet: debattantene må forholde seg til det andre sier
5. Refleksivitet: deltakerne må være villige til å vurdere sine egne antakelser, holdninger og verdier
6. Empati: deltakerne må være sensitive overfor andres syn og oppfatninger
7. Oppriktighet: deltakerne i debatten må gjøre ærlige forsøk på å få frem all relevant informasjon, og vise sine sanne intensjoner
8. Mangfold: debatten må gi rom for hele bredden av syn, også slike som er kontroversielle og kritiske
9. Ekstern innvirkning: en vellykket debatt har også innvirkning utover selve debattforumet

Habermas-inspirerte kriterier gir best mening i vurdering av politisk debatt. Et eksempel på dette er masteroppgaven til Thomas Vie Nordeide, som vurderer den avsluttende partilederdebatten på fjernsyn i 2009 i lys av kriterier tilsvarende punktene 3-5 på listen over. Refleksivitet (punkt 5), som Nordeide kaller kommunikativ handling, har å gjøre med i hvilken grad debattantene står fast ved sine standpunkter uansett hva som kommer frem i debatten, eller om man er villig til å skifte syn om et bedre argument legges på bordet. Krav om begrunnelse av standpunkter og gyldighetskrav (punkt 3) er et viktig mål på debattkvalitet, fordi det er gjennom å forsøke å gi begrunnelser at nye fasetter av sakskomplekset kommer frem.

I hvilken grad motargumenter tas til følge eller ignoreres (punkt 4), er vesentlig i forhold til en vurdering av nettdebatters kvalitet. Det er i alle fall fire måter å håndtere motargumenter på. De kan bli (i) ignorert; (ii) inkludert i eget innlegg, men avvist; (iii) inkludert i innlegget, men omtales på en nøytral måte; (iv) og motargumenter blir inkludert og verdsatt. Den avsluttende partilederdebatten i 2009 var kjennetegnet av at motargumenter stort sett ble ignorert eller avvist uten at man gikk inn på substansen i argumentene.

Her er et eksempel fra et ordskifte mellom Jens Stoltenberg og Siv Jensen. Først kritiserer Stoltenberg FrP for å prioritere reduksjon av skatter og avgifter, noe i følge ham, ville ha medført finansieringsproblemer av eldrebølgen.  Deretter argumenterer han for et forslag til sykehjemsforlik, knyttet til en forskrift om rettigheter til sykehjemsplass. Så svarer Siv Jensen på dette. I sitt motargument ignorerer hun det første argumentet og avfeier forslaget om sykehjemsgaranti:

SJ: Den forskriften som du skryter av, den ler jo eldreorganisasjonene av, de sier at det ikke er noen forskjell på den og de manglende rettighetene de har i dag. Det er     bare  en  måte å  gjøre dette på, Jens Stoltenberg. Det er å gi landets eldre mennesker den samme lovfestede retten som dine barn har til skoleplass. Så det er ingen som stiller spørsmål når seksåringer møter opp på skolen og sier at beklager, her er det fullt, du får komme igjen til neste år. Det er fordi de har en lovfestet rett. Den samme lovfestede retten må nå landets eldre få […]

Som tilhørere til debatten får vi ikke vite noe om hvordan FrP svarer på kritikken om finansiering, og heller ikke noe om hva som er problemet med den forskriften Stoltenberg nevner. Den avsluttende partilederdebatten er full av eksempler på at politikerne – og definitivt ikke bare representanter for FrP – debatterer på en måte som ikke gir tilhørerne bedre grunnlag for selv å ta stilling til de spørsmålene det snakkes om. Poenget i vår sammenheng er at problemet bunner i at deltakerne i debatten bryter med normer for debatt av den typen som artikuleres i punktene 3-5.

Punktene 1-9 er krevende idealer, men Kies viser at de kan brukes til å vurdere kvalitet på nettdebatt i praksis. Og Ingvild Berg bruker i sin masteroppgave kriteriene på interessante måter til å vurdere norske nettdebatter våren 2011. Styrken som fremheves ved nettdebatter er særlig 1, 2 og 8. Det svakeste punktet er 9, og ofte scorer debattene lavt på 3-6.

Disse kriteriene fokuserer på om debattantene viser respekt for hverandre, men sier lite direkte om innholdet i debatten. De sier for eksempel ikke noe om kvaliteten på kommentarene, eller hvor gode begrunnelsene er. Ta to av de hyppigst diskuterte problemene med kvalitet i nettdebatter, nemlig personangrep og at folk ikke holder seg til saken. Kriteriene for kvalitet må artikulere disse på en tydelig måte. Kriteriene til Kies/Habermas berører disse, på den måten at personangrep er i strid med punkt 6 om empati, og punkt 4 impliserer et krav om å holde seg til saken. Men disse normene, som bunner i krav om gjensidige respekten mellom deltakerne, får ikke frem hele kjernen i problemene. Problemet med personangrep er delvis at det er respektløst, men mest at det ikke er noe argument som er relevant for å ta stilling til saken. Det samme gjelder innlegg på siden av debattens tema, som først og fremst er et problem fordi det ikke tilfører debatten momenter som er relevante for å vurdere alternative standpunkt.

Saklighetslæren til Arne Næss

Normene for saklighet som Arne Næss i sin tid foreslo, er et alternativt perspektiv på debattkvalitet. Det er ingen motsetning mellom kriteriene vi har sett på ovenfor og Næss sine normer, men de siste fokuserer mer på selve debatten enn forholdet mellom debattantene. Arild Pedersen har diskutert saklighet i nettdebatt i lys av normene til Næss (Aftenposten, 7/2-2012). Saklighetslæren til Næss er formulert som 6 normer mot usakelighet:

1. Mot tendensiøst utenomsnakk
2. Mot tendensiøse gjengivelser
3. Mot tendensiøs flertydighet
4. Mot tendensiøs bruk av stråmenn
5. Mot tendensiøse originalfremstillinger
6. Mot tendensiøs tilberedelse av innlegg

Et annet ord for tendensiøs er ensidig, det vil si innlegg som forsøker å påvirke stilingstagen ved å sette saken i et skjevt lys. Næss mener det er brudd på den første normen dersom et argument a) ikke er relevant for saken, b) ikke kommer med et argument som er egnet til å støtte eller svekke noe standpunkt i debatten c) ikke er en presisering eller oppklaring av en misforståelse., eller d) påvirker tilhørerne til å godta en av posisjonene i debatten. Personangrep er et eksempel på tendensiøst utenomsnakk. Hvis man ikke holder seg til saken er det også en form for tendensiøst utenomsnakk, men kan også involvere brudd på andre normer, blant annet bruk av stråmenn.

 Fordelen med Næss sine regler som utgangspunkt for å lage en kvalitetsindeks er at de gir relativt klare kriterier for når et debattinnlegg er usaklig. Da er det mulig å vurdere den enkelte kommentaren lokalt for seg, noe som er enklere i praksis enn å skulle gjøre en helhetlig vurdering av debatten under ett. Det er også lettere å vurdere om et innlegg er usaklig, enn om – eller i hvilken grad – de tilfredsstiller idealer for en god debatt.

Forslag til kvalitetsindeks

Vi vil forsøke å ta normene til Næss som utgangspunkt for en usaklighetsindeks, hvor vi starter med å telle antall kommentarer som kriteriene klassifiserer som usaklige. Antall usaklige innlegg (U) delt på det totale antall kommentarer (K) gir et mål (U/K) på hvor usaklig debatten er. Dette er et tall mellom 0 og 1 (som ganget med 100 gir prosenten).

Men som et mål på kvalitet er dette for begrenset. Det tar ikke hensyn til om det er få eller mange med i debatten, eller hvor mange innlegg det er, noe som også er relevante dimensjoner av debattkvalitet. Vi kan ta høyde for dette ved å bringe inn antall innlegg og antall debattdeltakere i formelen:

Kvalitetsnivå = (K + D) *  (1 - U/K)

K er altså totalt antall innlegg, U er antall usaklige innlegg og D er antall deltakere i debatten. Uttrykket på høyre side er et tall mellom 0 og 1 som angir andelen saklige innlegg i debatten. Ganges dette med summen av alle innlegg og deltakere, vil vi få et tall som både reflekterer saklighetsnivået og debattens omfang. Dette er ikke et perfekt mål på kvalitet, men vi tror det er godt nok til å gi et grunnlag for å sammenlikne debatter for å se hvilken innvirkning krav om anonymitet og andre former for regulering har.

Dette vil i teorien gi en indeks for noe vi kunne kalle debattkvalitet. Men det neste spørsmålet er om kriteriene for usaklighet kan brukes på en enkel og ukontroversiell måte i praksis. Det vil være tema for neste bloggpost om «Ytring på nett».