Oppgaven for retoriske studier er å undersøke dette. Det er nemlig mulig å “studere årsakene til at folk lykkes – noen av rutine, andre ved slumpetreff. Og alle vil vel si seg enige i”, skriver Aristoteles, “at dette er det et fag har til oppgave”. Tenker man over disse ordene, forstår man hvor viktig det retoriske studiet er. Evnen til både å forstå kommunikasjon og til selv å kommunisere er sement og stein i oppbygningen av menneskelige samfunn og relasjoner.

Retorikk på universitetet

Det ser ut til at også politikerne og utdanningsbyråkrater har forstått dette. Da jeg for mange år siden begynte å arbeide på Universitetet i Bergen, var det ikke mye som tydet på at norske skoleelever ble trenet i å ta ordet og holde det. Det kunne være en tærkrummende opplevelse å høre på studentpresentasjoner – ja egentlig på alle former for presentasjoner fra alle slags mennesker. Men nå er retorikk kommet inn i skolenes læreplaner. Interessen på universiteter og høgskoler har vokst støtt de seneste 15–20 årene. Og både Oslo og Bergen har nå universitetsutdanninger i retorikk.

Jeg tror at de fleste studenter forlater disse utdanninger som mer etiske retorer og mer moralsk etterrettelige talere enn da de begynte. Det høres både pompøst og naivt ut. Men det er ingen tvil om at retorikkstudiet gjør noe med studentene. Det har jeg selv erfart, både som student på institutt for retorikk i København og som leder av Retorikkprogrammet ved Universitetet i Bergen.

Flere av studentene begynner med en vag forestilling om at de blir i stand til å overbevise alle om alt og alltid få viljen sin. Men de lærer fort at retorikk både er en kunst og en vitenskap. Det finnes vitenskapelige retningslinjer for påvirkning. Men det finnes enda flere unntak. Man kan ikke lage oppskrifter for overtalelse. Enhver situasjon, tale og menneske er unik og må vurderes på nytt. Jo mer studentene lærer om retorikk, desto mer vet de om seg selv – og om menneskets essens. For den retoriske evnen til å forstå og formidle er et vesenstrekk ved oss alle.

Men likevel: hvorfor retorikk, når vi har medievitenskap? Hva er egentlig forskjellen? Litt forenklet kan man si at mens medievitenskapen studerer de rammene som mediene legger for det å overbevise og utføre kommunikative funksjoner, så studerer retorikken hvordan mennesker bruker medier til å overbevise og utføre kommunikative funksjoner.

Noen av forskjellene kan bli tydeligere gjennom Harold Lasswells formel for hvordan man beskriver en kommunikasjonshandling: “Hvem sier hva til hvem gjennom hvilken kanal med hvilken effekt?”

Hvem?

I både retorikken og medievitenskapen studerer man alle fem elementer (avsender, budskap, mottaker, kanal, effekt). Men det man ser på, og måten man undersøker det varierer. I det første leddet, (avsenderen) er medievitenskapen især opptatt av medieinstitusjonene, og deres struktur, økonomi, organisering, kultur og arbeidsprosesser, samt de juridiske og politiske rammene som regulerer dem. I forhold til dette har retorikken tradisjonelt et mer begrenset avsender-perspektiv sett i en mer situasjonell forståelse. En avsender opplever et “påtrengende problem”, noe som ikke er som det bør være, og forsøker å endre det med kommunikasjon. Hvor medievitenskapens fremgangsmåter i dette leddet fortrinnsvis har vært samfunnsvitenskapelige, har retorikkens fortrinnsvis vært humanistiske. Medievitenskapen har søkt strukturelle og institusjonelle forklaringer, retorikken har lagt mer vekt på avsenderens bakgrunn, intensjoner, handlekraft (“agency”) samt situasjonelle muligheter og utfordringer.

Hva?

I det andre leddet (“hva”) studerer både medieforskere og retorikere ytringene, deres former og genre, deres innhold, uttrykk og estetikk, samt de retoriske grepene som former og preger ytringene. Her ligger medievitenskapen og retorikken nærmest hverandre i objekt og metode. Det er tekstene, talene, filmene, hjemmesiden, kommunikasjonen i seg selv som undersøkes. Selv om medievitenskapen også har tradisjon for kvantitativ innholdsanalyse, dominerer en humanistisk, tekstanalytisk tilnærming i begge fagene. Denne tradisjonen er den sterkeste i retorisk forskning: De nære, konkrete undersøkelser av budskapene og deres overbevisende momenter: Hva er innholdet og argumentene, hvordan er teksten bygget opp, utformet og formulert, hva er stilen og hvordan presenteres budskapet. Meningen er som regel ikke å forklare effekten eller å gi en oppskrift på retorisk suksess, men hellere å gi en fyldig beskrivelse av retoriske situasjoner og handlinger, som kan bidra til en bred og variert forståelse av menneskets retoriske handlingsrom.

Til hvem?

Hva angår mottakeren, (“til hvem”), kan retorikerne etter alt å dømme skryte på seg verdens første målgruppe-studie, utført av Aristoteles som i Retorikken beskriver menneskelige karakteregenskaper ut i fra aldersklasser og skjebnevilkår. For eksempel er de unge lett foranderlige og ustadige i sine ønsker. De er tillitsfulle fordi de ennå? ikke er blitt bedratt så ofte, og de er fulle av håp, fordi de ennå “ikke har lidd så mange nederlag. Derfor er de også lette å bedra”. De eldre har nesten den motsatte karakter av ungdommen. Deres erfaring har gjort dem mistroiske og ondskapsfulle og av samme grunn verken elsker eller hater de fullt ut. Fordi livet har ydmyket dem, er de skeptiske, fryktsomme og smålige, og begjærer kun det som er nødvendig for å leve.

Mens slike beskrivelser kan gi de fleste et ubehagelig stikk av personlig gjenkjennelse – og kanskje en forklaring av partitilhørighet – har det vært sparsomt med retoriske utforskninger av publikum. Med noen få unntak er de fleste retoriske studier taler– eller tekstorienterte. Og når retorikere faktisk diskuterer mottakerne, er de mest opptatt av publikum som en teoretisk eller tekstlig konstruksjon. De undersøker det universelle publikum (C. Perelman), kommunikasjonens second persona (E. Black), ytringers impliserte eller konstituerte publikum (M. Charland, M. C. McGee), det publikum som overses eller utelates (P. Wander) eller de teoretiserer over tilhørerens kognitive prosessering av budskaper (W Benoit/M.J. Smythe). Kun i begrenset omfang behandler de den faktiske resepsjonen av retorikken. I motsetning til dette har medievitenskapen lang tradisjon for publikums– og resepsjonsforskning med empiriske tilganger som retorikkforskningen dessverre har en sørgelig mangel på. For bortsett fra hederlige unntak som Kathleen Hall Jamieson, er det underlig nok ikke mange retorikere som gjør kvalitative intervju og fokusgruppeundersøkelser.

Hvilken kanal?

I studiet av Lasswells fjerde ledd (“hvilken kanal”) er medievitenskapen på hjemmebane. Det er jo nettopp medieforskerne som studerer medier som medier. Men også retorikere er opptatt av kanalen som medium og teknologi; for det gjør en forskjell om man utøver retorikk på en talerstol, i fjernsynet eller online. Hitlers skremmende, utstuderte og emosjonelle utbrudd, virker bare kuriøse og latterlige når vi ser dem på Youtube i dag. Siden antikken har retorikere spekulert over hvilken betydningen forskjellig teknologi har for kommunikasjonen. Retorikken selv ble betraktet som en teknologi (techne, gr.; ars, lt.), og talen og skriften som kanaler som påvirket retorikken. Det er ikke noen tilfeldighet at mange av medium-teoretikerne er inspirert av retorikken. Tenk bare på Harold Innis, Marshall McLuhan, Walter Ong, Jan Lindhardt i Danmark og Anders Johansen i Norge.

Hvilken effekt?

Som fag er retorikken beryktet for å være fanatisk opptatt av det femte og siste leddet i Lasswells formel. Siden Platon har retorikken blitt angrepet for å handle om effekt. Kanskje er det ikke så rart, når en av grunnleggerne av fagets gjenkomst i mellomkrigstiden, Herbert A. Whichelns, skriver at den retoriske kritikken har “ett tydelig synspunkt. Den er ikke interessert i varighet, heller ikke i skjønnhet. Den er interessert i virkning. Den betrakter en tale som en meddelelse til et konkret publikum og oppfatter sin oppgave som analyse og verdsettelse av talerens måte å bringe videre sine tanker til sine tilhørere.”

Selv om denne posisjonen bidro til å etablere retorikkens gjenkomst, ble den også kritisert for å være for snever og formalistisk og for å overse betydningen av genre, etikk og publikums innflytelse på taleren. Med postmodernismen fulgte kritikken for et foreldet lineært syn på kommunikasjon, som kanskje var passende for sin tid, men for enkel i forhold til samtidens sosialkonstruktivistiske innsikter.

I realiteten er det forsvinnende få retoriske studier som handler om effekt – i hvert fall i den betydningen de fleste antar. Det er riktig at retoriske analyser ofte tar utgangspunkt i en antatt virkning eller suksess. Basert på allmenne antagelser om mottagelsen og kvaliteten i talen selv går man ut fra at for eksempel Martin Luther Kings I Have a Dream var vellykket, hvoretter man analyserer retorikken for å vise hvorfor og hvordan den var vellykket. Men kun sjeldent har retorikere forsøkt å undersøke den faktiske virkningen.

Med den konstruktivistiske og konstitutive vendingen i retorikken kom det økt oppmerksomhet på effekt som mer enn fremkallelse av vurderinger, holdninger og handlinger i forhold til bestemte saker. Retorikk ble til et studie av hvordan språk og kommunikasjon kontinuerlig skaper, gjenskaper og transformerer vår sosiale verden. Det er en grunnleggende retorisk innsikt, men den er vanskelig å etablere empirisk, og retorikkforskningen tar ikke særlig ofte i bruk det arsenal av metoder som medieforskerne og sosialpsykologer flittig benytter. Her er det mye retorikken kan lære av medievitenskapen. Først og fremst i forhold til samfunnsvitenskapelige metoder og publikumsstudier.

En filosofisk gjennomtenkning av de mulig overbevisende momenter

Min gamle professor i retorikk fra Københavns Universitet, renessansemennesket Jørgen Fafner ville antagelig ikke ha likt at jeg flørter med de litt hardere vitenskaper. Han kritiserte det han kalte for den teknologiske retorikken, som med røtter i sosialpsykologien arbeider på et empirisk-naturvitenskapelig grunnlag. Slik ”scientific rhetoric”, skriver han, er en sann selvmotsigelse. Dens mål er å finne prinsippene som kan forutsi om en gitt kommunikasjon vil ha den ønskete effekten på en definert mottagergruppe. Men den befinner seg langt fra den humanistiske retorikken som Fafner bekjente seg til. For ham var retorikken en filosofisk gjennomtenkning av veltalenhetens forutsetninger.

Med det mente han “de prinsippene vi må følge, hvis våre meninger skal trenge gjennom”. Målet for retorikkvitenskapen er å gi forståelse for det grunnlaget veltalenheten hviler på. Fordi denne forståelsen samtidig er en forståelse av mennesket som et språklig erkjennende og handlende vesen, blir retorikken for Fafner til en humanistisk grunnvitenskap. Som Aristotles skrev: retorikken handler ikke om å overbevise, men om å finne de mulig overbevisende momenter i enhver sak. Det er noe ganske annet.

Artikkelen fra BT kunne like gjerne ha vært fra en norsk avis – eller en amerikansk. Den formulerer en utbredt påstand som dominerer medienes dekning av politiske debatter: kroppsspråkets makt i fjernsynet. Under valgkamper blir vi fortalt at det politikerne sier i fjernsynsdebatter, slett ikke betyr så mye som det de gjør: kroppsspråket trumfer ordene. Vi bryr oss ikke om argumentene og politikken, men stemmer på den som kler seg best og smiler mest sjarmerende.

Fjernsynets makt

Som de fleste tekster i denne typen journalistikk, bruker avisen den mest utbredte myte av dem alle: “Fjernsynets makt og magi har stått krystallklart for alle politikere kloden over, siden John F. Kennedy i 1960 vandt presidentvalgkampen over den sittende visepresident Richard Nixon”. Avisen forklarer:

Det var første gang, at amerikanerne kunne se sine to kandidater debattere mann mod mann på tv. Duellene blev også sendt på radioen, hvor Nixon blev oppfattet som vinder, men den unge Kennedy seiret stort på tv. Han hadde kameratekke og så langt mer velopplagt ut end den eldre og usminkete Nixon.

Denne historien blir fortalt med varierende grad av detaljer fra gang til gang, men fortolkningen er alltid den samme: fjernsynet er et visuelt medium; det avgjørende er ikke hva man sier, men hvordan man ser ut. Fremføring er viktigere end substans. Fordi fjernsynet består av bilder, forflater, forenkler og forvrenger det den politiske debatten. Fjernsynet formidler uttrykk fremfor innhold. Bildene har makt over ordene.

Selv Nixon var overbevist om dette. I sine erindringer, Six Crises (1962), beklager han at: “Jeg var for opptatt av hva jeg skulle si og for lidt av hvordan jeg så ut […] en dårlig kameravinkel på fjernsynet kan ha mye større effekt på valgresultatet end en større feil i utformingen av en tale”.

Det utrolige er ikke noe å tro på

Men hvordan vet vi egentlig dette? Og er det virkelig riktig? Hverdagsmyter som denne er lokkende og fascinerende, fordi de får oss til å tenke at dette er så utrolig, at man nesten skulle tro at det ikke er sant. Og som regel er det heller ikke sant.

Antagelsen om at Kennedy vandt i fjernsynet, men tapte i radioen bygger på tre undersøkelser, ja egentlig bare på en. For to av undersøkelsene er ikke annet enn personlige, journalistiske beretninger. Den første var et essay av reporteren Ralph McGill som i The Atlanta Constitution fortalte at han fikk en rekke mennesker til å lytte til debatten på radio, og angivelig mente de alle at Nixon vandt. Antagelig var der høyst 15 personer, og vi ved intet om hvordan de var valgt ut, om de var republikanere eller demokrater. Så, selv om McGills tekst kan være interessant som journalistikk, er den ubrukelig som vitenskapelig dokumentasjon.

Den andre undersøkelsen er en impresjonistisk reportasje i New York Herald-Tribune, hvor reporteren Earl Mazo beretter hvordan han sammen med 11 guvernører og en del andre folk fulgte debatten på radio, mens de ventet på at fjernsynsbildene skulle komme frem. De fleste, forteller Mazo, synes Nixon var best; men da “fjernsynets magiske lanterne” blev tent omtrent halvveis i debatten, endret holdningen seg, hevder Mazo: “Kennedy så skarpere ut, mer under kontroll, mere bestemt”. Også her er bevisførselen anekdotisk. Mazo rapporterer hva han tror han så og hørte, men det er hverken systematikk i utvelgelse av deltagere (10 av guvernørene støttet for eksempel ikke Kennedy) eller i behandlingen av “resultatene”. Også dette er personlige observasjoner uten nogen generaliserende kraft.

Tall er også retorikk

Det eneste reelle studiet av debatten er en telefonundersøkelse utført av selskapet Sindlinger and Co. De intervjuet 2138 personer, herav 282 som hadde hørt debatten på radio. 178 av disse lyttere blev spurt hvem de mente vandt. Ifølge undersøkelsen mente 43 prosent av lytterne at Nixon vandt, mens 20,3 prosent mente at Kennedy vandt. Til sammenlikning mente 18,5 av seerne at Nixon vandt, og 27,8 anså Kennedy som vinder. Disse tall synes jo å støtte myten om fjernsynets makt. Men selv om dette er en reel opinionsundersøkelse, dokumenterer den nå likevel ikke at Kennedy vandt i fjernsynet og tapte i radioen. For det første er 178 intervju ut av mere end 61 millioner radiolyttere ikke nok til å generalisere. Det svarer til at spørre 15 personer i Norge om et politisk spørsmål i håp om å få nasjonens mening. For å trekke gyldige slutninger om slikt, må man opp i 1000 personer. Antallet av utspurte radiolyttere  er altså ikke stort nok til å gi pålitelige resultater.

Dertil kommer at vi ikke vet hvordan lyttere og seere fordelte seg i landet, eller hvem og hvor mange som var Demokrater eller Republikanere. Var radiolytterne for eksempel fra landlige strøk, hvor de fleste er Republikanere; og var seerne fra de store byer, hvor de fleste er Demokrater? Det er sannsynlig, men undersøkelsen gir ingen opplysninger om slike forhold. Derutover virker det høyst besynderlig at bare 20 prosent av lytterne anså Kennedy som debattvinder på et tidspunkt hvor hele 46 prosent støttet ham som president. Slike forhold gjør at Sindlinger-undersøkelsen er upålitelig, og vi kan derfor ikke konkludere at Nixon vandt på radio og Kennedy på fjernsyn.

Hvorfor ikke bare danse?

Det er en grunn til at kandidatene siger ord, og ikke bare danser eller mimer politikken sin foran tilhørerne. Likevel lever myten om Kennedys fjernsynsseir videre – uten noe godt bevis for dette. Jeg påstår selvfølgelig ikke at politikeres utseende, måte å tale på og fysiske fremtreden er uten betydning, men det omvendte er heller ikke tilfellet. Likevel falder kommentatorer i mediene konstant for fristelsen til å trekke denne myten opp av hatten, så alle måper i vantro overraskelse, når de selvsikkert slår fast at kropp er alt og ord er ingenting.

Denne teksten har tidligere vært trykt i en annen utgave i RetorikMagasinet (DK) nr. 87, mars 2013.

Måneder med fiendtlige og løgnaktige reklamer var utmattende og desillusjonerende å følge. Jeg har studert og undervist i politisk fjernsynsreklame gjennom mange år, så jeg var fullt klar over graden og omfanget av negativitet i amerikanske kampanjer. Men 2012 var verre enn noensinne tidligere. Dunkel musikk, mørke farger, fryktappeller og foruroligende stemmer som fremsatte apokalyptiske advarsler, dominerte i alle kampanjer – ikke bare i presidentkampanjen. Også gjennom guvernørvalgene, senatorvalgene og valgene til representantenes hus løp en uendelig, mørk og skitten strøm av forenklende, usanne og negative personangrep.

Slikt omfang av destruktiv, kampanjepropaganda må vel være bevis nok for at Norge bør holde seg langt vekk fra politisk reklame på fjernsynet. Vel, det er jeg heller ikke så sikker på. Norge er ikke USA, og frykten for amerikanisering, tror jeg, er overdreven – ja, dette begrepet er i seg selv en forenkling av et temmelig komplisert fenomen. For eksempel begrenser den forenklende, fiendtlige, negative og uredelige retorikken seg ikke til reklame. Nyhetsutsendelsene på Fox TV holder seg verken tilbake for å sammenlikne Obama med Hitler eller Stalin eller for å antyde – eller si rett ut – at USAs president ikke er amerikansk statsborger, at han er muslim, eller er en kommunist som driver “class warfare” mot Amerikas befolkning. Men dette får oss ikke til å hevde at vi bør forby nyhetsutsendelser eller tv-kommentatorer.

Og det er nå litt underlig at politisk reklame er forbudt på TV, når det samtidig er tillatt i våre aviser og magasiner, i VG og Dagen, i Se & Hør, KK og Vi menn. Vi kan lovlig drive politisk reklame på telefon, med direct mail, på boards overalt i byen, og vi kan formidle politiske budskaper i levende bilder på nett og på kino. Ja, et parti kan til og med leie et fly og sende partilederen rundt i hele landet, som Kristin Halvorsen gjorde det i 1997, da hun ville sette barn og unge først.

Forbud på TV og forbud på nett

Diskusjonen om politisk fjernsynsreklame i Norge er mer enn femten år gammel. Men den ble først en offentlig debatt da TV 2 i august 1997 ulovlig sendte en reklame for Fremskrittspartiet. I dag er den relevant igjen – men nå i ny form. For 1. januar i år trådte den norske tilpasningen til det såkalte AMT-direktivet i kraft. Det tilpasser den norske kringkastingsloven til EUs direktiv om audiovisuelle medietjenester som bl.a. omfatter internettbaserte TV-tjenester (som TV2 Sumo, VGTV og NRK nett-tv). Da alle norske partier begynte å legge reklamefilmer på sine egne hjemmesider, og gladelig betalte for å få filmer på vg.no, fremstod det norske forbudet plutselig noe musealt. Denne utviklingen imøtegikk Kultur– og kirkedepartementet da det i juli 2009 usendte et høringsnotat som anbefalte å utvide forbudet mot politisk reklame til også å omfatte audiovisuelle medietjenester.

Departementet har nå bestemt at forbudet mot reklame for politiske budskap videreføres for kringkastet fjernsyn, mens det foreløpig ikke er vedtatt forbud mot politiske budskap i audiovisuelle bestillingstjenester. Man avventer utviklingen av bestillingstjenestene før forbudet eventuelt utvides. Derfor er det kanskje på tide at vi igjen spekulerer litt over de argumentene som førte til et forbud mot politisk fjernsynsreklame i første omgang. Fra begynnelsen har debatten vært preget av tre argumenter imot å tillate politisk fjernsynsreklame:

1. Det første av disse er økonomiargumentet, som sier at politiske fjernsynsreklamer bør forbys fordi denne form for kommunikasjon er dyrt å produsere og kjøpe. De høye omkostninger vil gi en udemokratisk fordel til ressurssterke grupper, til de store og velhavende partier eller samfunnsgrupper.

2. Det andre er forenklingsargumentet, som sier at politiske fjernsynsreklamer bør forbys fordi de vil forenkle politiske budskaper på en måte som er ødeleggende for et godt demokrati.

3. Det tredje er makt– og manipulasjonsargumentet, som sier at politiske fjernsynsreklamer bør forbys fordi de som fjernsynskommunikasjon påvirker for sterkt og maktfullt og på et uredelig, nærmest manipulatorisk vis.

Økonomiargumentet

Økonomiargumentet dominerer både den offentlige debatten og departementale dokumenter. Vi finner det for eksempel i Kultur– og kirkedepartementets stortingsmelding fra mai 2006 (nr. 18), hvor det blir uttrykt slik:

Fjernsynsreklame er kostbart både å produsere og distribuere. I praksis vil bruk av fjernsynet som reklamekanal derfor hovedsakelig være en mulighet for de få og finansielt ressurssterke interessene. En oppheving av dagens forbud kan særlig skape et sterkt press i retning av å bruke fjernsynsreklame som et virkemiddel i partikonkurransen. Kun få av partiene vil ha ressurser til å kunne føre en reklamekampanje i fjernsyn, noe som vil medføre at partier med store finansielle ressurser vil kunne oppnå langt sterkere eksponering enn andre. Etter departementets vurdering vil følgelig en oppheving av lovforbudet kunne gi kapitalsterke grupper uforholdsmessig stor innflytelse på valgprosesser.

Det er ingen tvil om at man betaler en høy pris for å produsere og sende reklame på TV. Men det betyr ikke nødvendigvis at fjernsyn er dyrere enn andre medier eller at reklame på TV vil øke det kommunikasjonsmessige fortrinn som de resurssterke allerede har. Logisk sett gir det ikke mye mening at en gruppe eller et parti har lov til å trykke 30 helsider i VG, men ikke sende 30 sekunder på TV Norge. Og selv om et 30 sekunders reklameinnslag kan koste mellom 50 og 170.000 kroner å sende, er prisen annerledes når vi regner ut hva det koster per person som ser reklamen, altså i kontaktpris eller pris per eksponering.

Allerede i 1998 gav TV 2-direktør Arne Jensen i Dagens Næringsliv (21.01.98) uttrykk for at man til og med får flere eksponeringer for reklamepengene når man reklamerer i fjernsynet. Kontaktprisen for en fjernsynsreklame, sa han, var mye billigere enn selv utgifter til trykk og distribusjon av en løpeseddel. Slik er det fremdeles. Når vi regner reklameutgiften i kontaktpris eller eksponering, er kjøpt oppmerksomhet i fjernsynet billigere enn medier som aviser og kino, hvor reklame for livssyn og politiske budskaper er tillatt.

Avhengig av sesong kostet eksempelvis en reklamefilm på TV 2 i 2012 mellom 13,6 og 21,9 øre per seer frem til klokken 18.00, og mellom 16,9 og 28,5 øre per seer mellom 18.00 og 24.00. Til sammenlikning koster den billigste helside i VG i 2013 177.555 kroner. Hvis du ønsker annonsen din på side 5 – som er den beste siden – må du ut med 251.292 kroner. For disse pengene når man omkring 775.000 lesere. Kontaktprisen går altså fra omkring 23 øre per person for den billigste siden til omkring 32 øre for den beste siden i avisen. Det betyr at både den laveste og den høyeste kontaktprisen er billigere på fjernsynet enn i avisen. Du får rett og slett flere i tale for færre penger hvis du annonserer på TV.

Dertil kommer at man ikke uten videre kan anta at fjernsynsreklame vil være til større fordel for de store partier eller ressurssterke grupper. I Tyskland, for eksempel, hvor partiene både har mulighet for å kjøpe og få gratis sendetid er det observert en nedgang i de største partienes interesse for politisk tv-reklame. Den samme nedgangen i interesse for politisk fjernsynsreklame kan ikke spores hos de mindre og mer ukjente partiene. For dem har både gratis og kjøpt sendetid tvert imot vært en god mulighet for å nå ut til et større publikum enn det de vanligvis ville gjort med andre medier.

Sett ut fra omkostningene per person som eksponeres for et budskap, samt ut fra fjernsynets mulighet for mindre ressurssterke grupper til å nå ut til mange, er fjernsynet altså ikke uten videre en formidlingskanal som økonomisk gir en urettmessig fordel for ressurssterke grupper. Fjernsynsreklame kan til og med være en fordel for grupper med færre økonomiske ressurser, fordi det gir dem mulighet for å gjøre seg kjent for mange.

I forlengelse av økonomiargumentet mot politisk reklame fremføres ofte forenklings– og maktargumentene som begge hevder at fjernsynet er et helt spesielt medium.

Forenklingsargumentet

Forenklingsargumentet handler om popularisering, forflating, og “amerikanisering” av den offentlige debatten. For eksempel skriver Kultur– og kirkedepartementet i Stortingsmelding nr. 18 (mai 2006, “Om forbud mot reklame for livssyn og politiske budskap i fjernsyn”):

Etter departementets vurdering kan en opphevelse av forbudet mot reklame for politiske budskap i fjernsyn også ha uønskede virkninger på hvordan selve den politiske debatten arter seg. Politisk reklame i fjernsyn vil kunne gi sterke føringer i retning av mindre informasjonsbasert valgkamp, der reklamespråket vil styre mye av den informasjon som tilflyter velgerne.

Argumentet har fulgt debatten siden begynnelsen. I et høringsnotat om reklame for livssyn og politiske budskap fra 1998 (side 14) skriver Kulturdepartementet for eksempel:

Det kan hevdes at en adgang til å reklamere for livssyn eller politiske budskap i radio og fjernsyn vil føre til en uheldig forflating og popularisering på områder som berører dels dypt personlige følelser og dels spørsmål av vesentlig betydning for den enkelte.

Forenklingsargumentet begrunnes blant annet med fjernsynsreklamens korte varighet på omkring et halvt minutt. Det framholdes at denne fyndigheten nødvendigvis vil forenkle kompliserte politiske budskap, og derfor makter fjernsynsreklamen ikke å formidle et substansielt budskap på demokratisk forsvarlig måte.

Det fører til at sakene og politikken drukner i visuelle dramatiseringer, “’imagebuilding’, ’soundbites’, og billige slagord som presenteres i en sterkt forenklet og fordummende innpakking”, som professor Bernt Hagtvet uttrykte det i en kronikk i Dagbladet (19.04.98). Han mente at politisk reklame i etermediene åpner for “populisme av mest hjernedøde slag”. Argumentet er at politisk fjernsynsreklame vil utskifte den substansielle og informative politiske saksinformasjonen med visuelle dramatiseringer, imagepleie og emosjonelle appeller. Og dessuten, antas det, vil politisk reklame føre til økt fiendtlighet og aggressiv, negativ politisk retorikk.

En mer substansiell begrunnelse for forenklingsargumentet er at markedsføringsloven stiller strenge krav til hva man kan si om kommersielle budskaper, men ikke krav til hva man kan si om politiske budskaper. Det fikk reklamemannen Jan Erik Næss (administrerende direktør for Bates-gruppen) til å frykte at velgerne oversvømmes av politiske løgner. Han uttalte til Aftenposten(18.03.98) at:

Forbrukeren beskyttes mot usanne opplysninger om f.eks. en eske vaskepulver. Velgeren har derimot ingen beskyttelse mot løgner når det skal fattes viktige beslutninger for landets fremtid. … Det er et paradoks om lovgiverne skal ha rett til å lyve i samme media som de pålegger annonsørene strenge krav til vederheftighet.

Alt dette høres unektelig overbevisende ut. Men slik er det ikke nødvendigvis. For det første forsvinner ikke eksisterende uttrykksformer og genrer fordi en ny kommer til. Og for det andre er korthet og fyndighet ikke spesiell for fjernsynsreklamen eller for fjernsynet som medium. Tenk bare på partienes valgplakater og på mange av deres avisannonser. Som Fremskrittspartiets Geir Mo har uttrykt det på sitt eget fyndige vis (Dagsavisen 12.12.08):

Når Høyre med Erna Solberg i spissen går rundt med hveteboller og lover «andre boller med Høyre», eller setter ned stoler og sier at «du kan stole på oss», så kan det vel ikke bli enklere?

Dessuten bør vi overveie om korte fyndige uttalelser og 30-sekunders kommunikasjon virkelig er et problem. Det finnes jo nok av lange forklaringer på politikken. Man kan til og med argumentere for at lange omstendelige forklaringer har en iboende risiko for å fungere uklart, tilslørende og derfor manipulatorisk; mens korte uttalelser i stedet har potensialet til å fungere som klare, forståelige og tydelige meldinger, som en politiker bedre kan stilles til ansvar for.

På den andre siden er det ingen tvil om at erfaringene fra den amerikanske valgkampen i 2012 viser en betydelig forenkling og forflatning av den politiske debatten. Ikke desto mindre har de negative fjernsynsreklamene i USA tradisjonelt vært mer presise og konkrete enn de positive. I land som USA, Storbritannia, Italia og Tyskland (i årene 92–96) er det faktisk en klar overvekt av fjernsynsreklamer med tyngdepunkt på saksspørsmålene. Og aller høyest innslag av saksspørsmål er å finne i de amerikanske reklamene (83 %), og da i særdeleshet de reklamene som angriper motstanderen samtidig med at de forteller om egen politikk. Negativ reklame er mer saksorientert enn positiv reklame.

Når vi blir grepet av frykten for forenklende “amerikanisering” bør vi også huske på at Norge og USA har forskjellige kulturer og valgsystemer. Det norske flerparti-systemet legger ikke opp til den samme fiendtligheten som det amerikanske toparti-systemet. I USA er politikk og valgkamp først og fremst privat– og personfinansiert, i Norge er det stats– og partifinansiert. De amerikanske valgkamper er mer personorienterte enn de norske, hvor partiplattformen har en større plass. I Norge dominerer offentlige fjernsynskanaler som NRK og TV 2 og politikerne deltar hyppig i debatter og intervju. I USA domineres valgkampen av private og politiserte kanaler som MSNBC, Fox og CNN, og de eneste debattene kandidatene deltar i er de nøye regisserte og kontrollerte presidentdebattene. Da Barack Obama i oktober 2012 debatterte mot Mitt Romney hadde han ikke deltatt i en offentlig fjernsynsdebatt siden presidentdebattene mot John McCain fire år tidligere. Mens man i USA svarer på reklamer med nye reklamer, gir det norske systemet god mulighet for å svare i debatter, intervju og nyhetsutsendelser.

Makt– og manipulasjonsargumentet

Makt– og manipulasjonsargumentet er det tredje av de mest dominerende argumenter for et forbud mot reklame for livssyn og politiske budskaper. Både forenklingsargumentet og økonomiargumentet bygger på maktargumentet. I seg selv er det nemlig ikke noe problematisk i fjernsynets antatte forenkling – valgplakater, ballonger med partilogo og utdeling av hveteboller er jo også forenklinger. Men ettersom fjernsynets overbevisningsmakt anses som særlig sterk, oppfattes forenklingen og den økonomiske forfordeling som mer problematisk i dette mediet.

Hvis ikke man mener at fjernsynsreklamen utøver en sterkere (og mer manipulativ) retorisk makt og påvirkningseffekt, er det jo ingen grunn til å bekymre seg for om ressurssterke grupper har bedre mulighet for å benytte denne formen for kommunikasjon. Ingen ønsker å forby buttons, pins eller ballonger, for ingen tror at de har noen særlig effekt. Med fjernsyn er det annerledes. Som Kultur– og kirkedepartementet i 2008 uttrykte det i sin stortingsmelding (nr. 18):

Dagens lovbestemmelse tar hensyn til at fjernsynet fortsatt er et medium med spesielt sterk gjennomslagskraft. En reklamekampanje i fjernsyn antas å ha større innvirkning på meningsdannelsen enn reklame i andre medier.

Også Forbrukerombudet har argumentert for forbud ved hjelp av maktargumentet. De skrev i et sammendrag til markedsrådet i 1998 (FO-sak nr. 97–1767):

Forbrukere skal som mottakere av fjernsynssendinger beskyttes mot å bli utsatt for den politiske reklames agitatoriske innhold, manglende mulighet for bevisførsel og mulighet for sammenblanding med redaksjonelt stoff.

Hvor stor makt – og hvilken makt – fjernsynsreklame faktisk har, er ikke lett å avgjøre. Men det er sikkert at forskningen på området ikke entydig støtter de postulatene om reklamens makt som både Kulturdepartementet, Forbrukerombudet og andre har fremsatt. Det gjelder både norsk, skandinavisk og internasjonal forskning.

I Finland for eksempel, hvor politisk fjernsynsreklame er tillatt, er det bare mellom 5–10 prosent som sier de baserer sin stemmerådgivning på fjernsynsreklame. I USA, hvor forskningen på området er mest omfattende, finnes det riktignok kritiske røster, men det finnes også forskning som peker på et positivt demokratisk potensial i politisk fjernsynsreklame. Den får tak i de som ellers ikke er interessert i politikk, den får folk til å gå ut og stemme, og negativ reklame inviterer folk til å tenke kritisk.

Makt– og manipulasjonsargumentet er først og fremst basert på antagelsen om at det visuelle i samspill med andre uttrykksformer som tale, skrift og lyd, skaper en påvirkningskraft som er større enn for eksempel kombinasjonen av tekst og bilder i trykt reklame, og at denne kraften især retter seg inn mot følelsene våre. Men når man ser på den empiriske forskningen er det ikke mange studier som tydelig støtter antagelsen om at emosjonelle appeller i politiske reklamer uten videre overfører de samme følelser til seeren. Dertil kommer at emosjonelle appeller ikke er spesielt mer fremtredende enn rasjonelle. I en vitenskapelig sammenlikning mellom 12 land var fordelingen at 50 prosent av reklamene appellerte emosjonelt og 44 prosent rasjonelt.

Legg til dette at skillet mellom det rasjonelle og emosjonelle i seg selv er problematisk. Som allerede antikke retorikere visste og som moderne kognisjonsvitenskap har dokumentert, har følelser som regel et rasjonelt fundament. Hvis en pensjonist frykter at en politiker vil kutte i pensjonen, gir det god mening å stemme på en annen kandidat.

Og selv om vi skulle velge å tro at fjernsynet faktisk har større makt enn andre medier, er det ikke i seg selv et argument for å forby politisk fjernsynsreklame. Om en reklame er positiv eller negativ, emosjonell eller rasjonell, er nemlig fullstendig uavhengig av om den er etisk. Og hvis vi har et godt argument, har vi vel plikt til å fremføre det på den mest maktfulle måten?

Hvorvidt Norge bør opprettholde forbudet mot fjernsynsreklame for politiske budskaper er, som det fremgår, ikke enkelt å avgjøre. Men som i alle slike avgjørelser er det viktig at vi ikke uten videre tar alle argumenter for pålydende, men i stedet undersøker dem kritisk. Det har vært hensikten med denne teksten.

Denne teksten er også trykt på Minervanett.no.

Slike problemer kan man rette opp med et blogginnlegg. Når jeg har blitt intervjuet — særlig hvis jeg er urolig over formidlingen og fortolkningen av det jeg sa til journalisten — skriver jeg derfor noen ganger et blogginnlegg. Her får jeg sagt det jeg ikke fikk med som intervjuoffer: nyanseringene som forsvant, eksemplene det ikke ble plass til, dokumentasjonen som ble for tung, og resonnementene som virket for langtekkelige. Hvis noen skulle kritisere meg for det jeg (faktisk ikke) sa i et intervju, kan jeg alltid henvise til bloggen, hvor jeg med egne ord har skrevet det jeg mener.

Enda en fordel med bloggen er at man uten store vanskeligheter kan benytte andre uttrykksmåter enn skrift. Det er enkelt å legge til bilder, noe som i trykte tekster alltid byr på problemer med teknikk, rettigheter og trykkekvalitet. Og man kan enkelt lenke til andre sider og informasjoner, man kan legge inn videoer, grafikk og interaktive moduler. Alt dette gir oss forskere helt nye muligheter for forskningsformidling.

En blogg behøver ikke være en blogg

Det foregående inneholder tilsynelatende en selvmotsigelse. På den ene siden problematiserer jeg verdien av bloggstilen for forskeren, på den andre anerkjenner jeg potensialet i denne skrivemåten. Svaret er naturligvis at begge deler er tilfellet. Og at vi som er forskere — og andre i samme situasjon — må forsøke å utnytte fordelene samtidig som vi unngår problemene.

Men først og fremst bør vi kanskje revurdere hva en (forsker)blogg er, bør og kan være. I begynnelsen var jeg som sagt opptatt av at jeg skulle skrive en riktig blogg; det vil si skrive hyppige innlegg som var forskjellige fra andre medier, teksttyper og genrer jeg skrev eller formidlet i: den vitenskapelige artikkelen, kronikken i avisen, boken. Men tanken om at jeg burde følge bloggens konvensjoner, førte ikke til så mye annet enn en sær form for dårlig samvittighet fordi jeg skrev for sjelden, for langt og for upersonlig.

Jeg var — og er — som Martin Grüner Larsen skrev i artikkelen jeg tidligere omtalte, en “periodeblogger”. Jeg kan publisere med noen dagers intervall, men noen ganger kan det gå måneder uten en lyd. Det er ikke særlig blogg-aktig. “Periodeblogger” er en faktuell konstatering, men utvilsomt også en vurderende beskrivelse av at jeg ikke er en helt riktig blogger. Som en god kollega lot meg forstå: Din blogg er vel egentlig ikke en blogg. Begge deler er kanskje korrekt, men jeg føler ikke lenger noe ubehag ved dette. Ikke fordi jeg nå har lært meg blogg-genren og endelig blogger “riktig”, men fordi jeg ganske enkelt ikke bryr meg om hvorvidt min blogg er en blogg eller ikke — så lenge den hjelper meg med å skrive om mine faglige interesser og forhåpentlig gir interessante og nyttige innsikter til de som leser det jeg skriver.

Mine blogginnlegg er rettet mot dem i den brede offentligheten som er interessert i kommunikasjon og retorikk — inklusiv mine studenter. Jeg skriver ikke særlig personlig, selv om jeg til tider bruker meg selv i tekstene. Jeg skriver ofte lengre og mer utdypende enn bloggere vanligvis gjør. Som regel minner mine innlegg mer om artikler enn om blogginnlegg. Noen ganger blir de så lange at jeg deler dem opp i del en og del to; noen ganger til og med i tre deler. Kort sagt gjør jeg nærmest det motsatte av det Even Williams definerer som blogging: Jeg skriver sjelden, langt og upersonlig.

Det viktige for oss som er forskere, vil jeg mene, er at vi ikke uten videre aksepterer hva en (forsker)blogg er eller skal være. Vi bør frigjøre oss fra genreforventningenes tvangstrøye og i stedet se på teknologiens muligheter. Selv er jeg ikke spesielt interessert i de korte, jevnlige og aktuelle oppdateringene på min egen blogg. I begynnelsen skrev jeg ofte om aktuelle saker som opptok de fleste. Jeg utdypet og kommenterte saker som allerede ble kommentert i nyhetene. Men trangen til å være aktuell har minsket. Da jeg fulgte valgkampen i USA i høst, berørte jeg som regel det mediene var opptatt av, for eksempel presidentdebattene mellom Barack Obama og Mitt Romney. Men egentlig skrev jeg mer om debatter som ble avholdt for mer enn 20 og 30 år siden: om debatten mellom Ronald Reagan og Walter Mondale eller mellom Jimmy Carter og Gerald Ford. Med det håpet jeg å gi en historisk ramme til det vi så på fjernsynet, heller enn bare å kommentere aktuelle hendelser. Samtidig er disse tekstene tenkt som tidlige utkast til et kapittel om amerikanske presidentdebatter. Men det beste med bloggen er antagelig at jeg kan vise bilder og videoklipp fra debatter og taler, slik at leseren selv kan se og høre nøyaktig hva kandidatene sa, og hvordan de sa det. Det gir en helt annen nærhet til eksempler og empirisk materiale enn den verbale beskrivelsen.

Du må ikke ha en blogg hvis du er forsker, men kanskje du skulle prøve likevel …

Det er altså ingen naturlov som bestemmer hvordan en forsker skal utforme og skrive sin blogg. Men det er viktig at man har et mål med bloggen sin. Hvis man i det hele tatt skal ha en blogg. Det er et systematisk press på forskere, politikere, virksomheter og organisasjoner som sier at man må være på*. Du må være på Facebook, du må være på Twitter, og du må ha en blogg. Men det må du ikke. Og hvis du likevel skal være på, bør du vite hvorfor du er på. Hvorfor har du en blogg? Hva vil du med den? Hva er formålet?

Det avgjørende spørsmålet er om bloggen er det rette redskapet for å nå dine mål. Forskerens mål er fastsatt ved lov: Det er å forske, undervise og formidle. Bloggen kan benyttes til alle tre. Og hvis du som forsker skulle velge å lage en blogg, er det nyttig å huske på at den slett ikke behøver å være en riktig blogg. Det viktigste er at den gjør det du ønsker at den skal gjøre.

(Forskere som (ikke) blogger. Del 3 av 3)
En annen versjon av denne teksten har tidligere vært publisert i Prosa 6/2012

Hvis du har fulgt Retorikkbloggen vet du også at min blogging kan være ganske sporadisk: Til tider skriver jeg regelmessig, til tider uregelmessig — alt avhengig av hvor travelt jeg har det i mitt daglige arbeid. Slik publisering i rykk og napp er vanligvis den sikre død for en blogg, hvor leserne forventer kontinuerlige innlegg. Det er som en avis som noen ganger kommer hver tredje dag, og noen ganger hver annen måned. Den får ikke mange abonnenter. Men fordi Retorikkbloggen er en del av en større institusjonell hjemmeside, er problemet ikke så stort. Det er alltid noe nytt på Vox Publica. Et tilsvarende eksempel på et bloggnettverk er bloggsiden hos geoforskning.no, hvor seks bloggere skriver i fellesskap.

Dertil kommer at leserne ikke behøver å følge aktivt med på den ujevne publiseringen. Hvis de er interessert i emnet og bloggen, kan de abonnere på RSS-feeds og få beskjed når nye innlegg kommer. Det gjør kravet om frekvens mindre relevant og øker friheten for den sporadiske bloggeren.

Formidlende tenkeskrivning

I 2002, da medieforskerne Torill Mortensen og Jill Walker ennå var stipendiater, argumenterte de i en forskningsartikkel (“Blogging Thoughts”) for bloggen som et middel til å få skrivningen i gang. De opplevde at bloggingen gjorde skrivningen av deres ph.d.-avhandlinger enklere og mer fokusert. Begge var — og er fremdeles — ivrige bloggere og fortalere for verdien av å blogge. Likevel anerkjenner de den forbeholdenhet jeg har beskrevet ovenfor. Hele vår artikkel, skriver de, kunne kanskje avvises som et omfattende forsøk på prokrastinering, mens vi egentlig burde gjøre våre avhandlinger ferdig. Det har de unektelig rett i. Det har vel aldri i vitenskapens historie vært så gode muligheter for å flykte fra forskningsskrivningen som i våre dager. Bare et par alt-tab-tastetrykk vekk ligger Twitter, Facebook, millioner av websider og ikke minst våre egne blogger, som konstant kaller på oppdateringer.

Ikke desto mindre rommer (forsknings)blogging en god mulighet for å tenke gjennom skrivning. Ved å tilby en umiddelbar og upretensiøs inngang til skrivningen kan blogging bidra til at forskeren — og studenten — enklere kommer i gang med tekstarbeid som senere kan utvikle seg til forskningstekster. Denne høsten har jeg selv blogget om retorikken i den amerikanske valgkampen. I forhold til min vanlige skrivning har jeg senket kravene til dokumentasjon, presisjon og faglige referanser — alt det som gjør forskning til en omstendelig affære, og som betyr at skrivningen tar lang tid. Som forsker må man hele tiden sjekke informasjon, forholde seg til tidligere forskning, stoppe behandlingen av empirien for å gå tilbake og konsultere ny — eller gammel — forskning. Og når man sjekker forskningen, oppdager man nye elementer av usikkerhet, kontroverser og mangler, og tvinges til å utforske andre studier som forholder seg til usikkerhetene, kontroversene og manglene. Ikke sjelden strekker disse forholdene seg langt tilbake i tid — i noen tilfeller hundrevis av år. Hvis man som forsker gjør dette arbeidet grundig, kan det gjerne ta flere dager å skrive noen få setninger. Det er slik man kommer i dybden som forsker; men man får noen ganger opplevelsen av ikke å komme videre, av å mangle flyt, av ikke å få skrevet tekst og derigjennom testet egne tanker. Å unngå dette var et av formålene med mine blogginnlegg om valgkampen. Jeg planlegger å skrive en bok om retorikk i amerikansk valgkamp og bruker bloggen til å komme i gang. Denne form for skrivning er ikke som det tradisjonelle, personlige blogginnlegget; men den er heller ikke den langsommelige utvikling av tradisjonelle forskningstekster. Innleggene ligger et sted mellom det vi i skriveforskningen kjenner som henholdsvis tenketekster og formidlende tekster.

Mellom to ytterpunkter

På universitetene er dette skillet særlig relevant for studentene. Som regel møter studenter nemlig bare ferdige tekster, lærebøker, forskningspublikasjoner og vitenskapelige artikler. Selv om universiteter har begynt med såkalt mappeevaluering, hvor studentene blant annet kan skrive korte, resonnerende tekster fremfor helt ferdige oppgaver eller essays, synes mange fremdeles det er vanskelig å skrive lengre tekster. Noen har vanskelig for å skrive noe som helst, fordi det aldri blir godt nok. De synes å tro at det de skriver, skal være perfekt første gang. Men det blir tekster nesten aldri, og jo mer de ser sin egen utilstrekkelighet på dataskjermen, desto mer ender de med å skrolle ned og opp, ned og opp — innen de til slutt ser passivt og oppgitt på cursoren som blinker utålmodig.

Andre har lært at man må skrive tenketekster, det vil si hurtigskrivning uten opphold, slik at man får alt man har i hodet, ned i tastene, uten å la seg stoppe eller begrense av kritisk ettertanke. Disse studentene går freidig i gang med å taste alt som faller dem inn. De får produsert en masse ord, men dessverre ligger setningene ofte så langt fra en formidlende tekst at man som underviser og veileder har vanskelig for å forholde seg konstruktivt til de fragmenterte bruddstykkene.

Bloggen gir en mulighet for tekstproduksjon som ligger mellom disse to ytterpunktene, både for forskeren og studenten. Den gjør det mulig å publisere noe som ikke har den ferdige forskningstekstens livrem og seler: tekster som er åpne og inviterer til motspill og tilbakemeldinger. Men fordi en blogg er offentlig, må tekstene ikke desto mindre være mer enn personlige tanketekster. De må ha sammenhengende argumentasjon og må nødvendigvis fungere som formidlende tekster bevisst rettet mot et publikum. Vi kan kalle det for formidlende tenkeskrivning. Det er en skrivning som både har muntlighetens personlige og direkte språk og skriftlighetens gjennomarbeidete struktur, argumentasjon og form.

En blogg som på denne måten retter seg mot et ikke-faglig publikum, hjelper forskere til å tenke i hverdagsspråk og henvende seg til mennesker som ikke har fagfellenes innforståtte kunnskap. Det tvinger oss til å tenke annerledes og klarere om våre forskningsobjekter og metoder. Det er nemlig sammenheng mellom måten vi uttrykker oss på, og erkjennelsen vi får. Slik tilbyr bloggen et erkjennelsespotensial både for personen som leser, og forskeren som blogger. Som forskere har vi noen ganger en tendens — tror jeg — til å anta at forskningsspråket er prototypisk for menneskelig tenkning, og hverdagsspråket blott en avledning: Den formelle logikken er det universelle utgangspunktet, den retoriske samtalen en blek etterlikning. Men i virkeligheten er det omvendt. Som et retorisk motto lyder: Det klart sagte er det klart tenkte.

Bak de fleste komprimerte, kompliserte og nyanserte redegjørelser ligger det — hvis redegjørelsen da er gjennomtenkt og har substans — et klart argument som kan uttrykkes i vanlig språk. Slikt er passende for en blogg, og det er en god måte for forskeren å oppfylle sin formidlingsplikt og utbre kunnskapen om faget og dets resultater på. Samtidig kan slik forskningsblogging bidra til å gjøre det tydelig at det er mennesker som skaper forskning. Bloggen viser at forskning er et resultat av individer som treffer beslutninger og har synspunkter, men som prøver — forhåpentlig — å argumentere så objektivt og overbevisende som mulig.

(Forskere som (ikke) blogger. Del 2 av 3)
En annen versjon av denne teksten har tidligere vært publisert i Prosa 6/2012

Larsen syntes dette var særlig underlig siden bloggen som medium er så velegnet til forskningsarbeidet. Her kan vi prøve ut nye tanker, skrive uferdige tekster og få hjelp både fra folk flest og andre forskere. Han støttet seg til bloggeren og kommentatoren Andrew Sullivan, som beskriver alt det gode bloggen kan gi:

[Leserne] vil sende lenker, historier og fakta som utfordrer bloggerens synspunkt […] tilfører kontekst og nyanser og kompleksitet til en idé. Bloggerens rolle er ikke å forsvare seg mot dette, men å omfavne det. Han er på denne måten som verten ved et middagsselskap. Han kan provosere for å igangsette en diskusjon eller forsvare et synspunkt med glødende engasjement, men han må også skape en atmosfære som andre ønsker å delta i.

Ifølge Larsen avspeiler en slik flerstemt middagssamtale den akademiske kulturen fordi den flerstemte kritikken øker kompleksiteten og bærekraftigheten i et argument:

På sitt beste virker denne dialogen som en konstant fagfellevurdering. De elektroniske offentlighetene har iboende kvaliteter som egner seg til akademisk arbeid, om bare forskerne hadde vært der.

Om vi bare hadde vært der

Ja, om vi bare hadde vært der. Martin Grüner Larsen har rett i at flere akademikere burde vise seg i den elektroniske offentligheten, og at vi som faktisk har blogger, burde blogge litt mer regelmessig. Men det finnes gode grunner til at de fleste forskere ikke blogger.

Den første og viktigste grunnen er at det tar tid, men ikke gir uttelling. Tid er en ressurs som forskere får mindre og mindre av etter kvalitetsreformen, de stadig flere registreringsoppgavene og byråkratiseringen av forskerrollen. En undersøkelse fra Arbeidsforskningsinstituttet slo i begynnelsen av 2012 fast at forskere i gjennomsnitt jobber mer enn 47 timer i uken, og at forskningsplikten ikke lar seg utføre innenfor en vanlig arbeidsdag. For å gjøre jobben sin må forskeren ta kvelder og helger til hjelp.

Samtidig er dokumenterbar evaluering, måling og opptelling av innsats og publikasjoner mer fremtredende enn noensinne. På stabsmøter og i samtaler på forskningsinstitusjoner overalt i Norge følger man nøye med på disse opptellingene. Hvis en avdeling, et institutt eller et universitet ikke gjør det like bra som de andre, kan du være sikker på at det blir tatt opp. Men mye av det vi gjør og skriver, får vi ingen poeng for.

Vitenskapelige artikler og bøker fra utvalgte forlag og tidsskrifter teller. Formidlende tekster gir ingenting. Enda verre står det til med anerkjennelsen av blogginnlegg. I de teknokratiske meritteringssystemene gir blogging null poeng. Blogginnlegget som du leser nå regnes ikke engang som en tekst.

Jeg forsøker ikke å få deg til å få ondt av oss forskere — langt derifra. Vi har det fint. De fleste av oss jobber med vår hobby, og de færreste av oss har noe imot å jobbe mye. Men kombinasjonen av dårlig tid og ingen merittering for å bruke ekstra arbeid på å blogge — hvilket for mange vil være å oversette det de allerede har gjort andre steder — betyr ganske enkelt at blogging ikke er særlig interessant for flertallet av forskere.

Dertil kommer at bloggen som uttrykksform, teknologi og genre på mange måter er antitesen til tradisjonell akademisk tenkning og skrivning. Men blogging kan også gi akademikeren nye muligheter for å forske og formidle. Begge deler henger sammen med bloggens særlige egenskaper.

Frekvens, korthet, personlighet

De fleste blogger er en form for internettdagbok. Dagbøker er personlige og intime og egentlig ikke ment for andre, derfor har de autentisitet. I motsetning til dette er vitenskap vanligvis upersonlig, objektiv og offentlig.

I motsetning til Sullivans analogi om middagsselskapet blir blogger oftest definert som personlige hjemmesider som oppdateres jevnlig og benytter kommentarer og lenker. Evan Williams, som medvirket til å skape blogg-redskapet Blogger, har sagt at en blogg handler om tre ting: frekvens, korthet og personlighet. En blogg defineres, sies det, ikke av sitt innhold, men av sitt format. Når du blogger, inviterer blogg-oppsettet til spontan skrivning og umiddelbar publisering av hurtigtenkte tanker — og leserne forventer jevnlig oppdatering. Jeg skriver hva som faller meg inn, og publiserer det umiddelbart. Ikke akkurat den tradisjonelle akademiske tenkemåten eller teksttypen. Og når et blogginnlegg er avlevert, er det straks videre mot det neste. Revidering og forbedring hører ikke genren til. Slike korte, fragmentariske tanker og innfall står i direkte kontrast til den vitenskapelige tenkemåten og den lange, resonnerende og gjennomtenkte forskningsartikkelen. Jobben til en forsker er å si noe interessant med sikkerhet eller med presisjon og nyanser, hvilket vanligvis ikke er det vi forbinder med en blogg.

Bloggen du leser nå behandler retorikk i hverdag, medier og politikk. Den er like mye henvendt til den brede offentligheten — og til studenter — som til andre forskere. Fra begynnelsen var jeg bevisst på at dette var en blogg, og at jeg derfor heller burde publisere innlegg ofte enn å bruke tid på å dokumentere og lage lengre, sammenhengende resonnementer. Slik gikk det ikke. Jeg kunne ikke riktig slippe uroen for at prøvende og utforskende blogginnlegg ville bli lest som uvitenskapelige postulat. Jeg følte meg ganske enkelt ikke vel med å presentere nye tanker og uferdige ideer på bloggen av frykt for at de skulle virke … ja, nye og uferdige. Det virket også begrensende at mine tentative tanker ville bli liggende på bloggen lenge etter at jeg selv hadde forlatt dem. Som andre forskere har jeg ikke lyst til å bli sitert og angrepet på synspunkter som bare skulle være utprøvende og invitere til videre felles utforskning. For én ting er at vi forskere kan være usikre på bloggen som genre, en annen er at vi heller ikke kan være sikre på at leserne kjenner til — eller bryr seg om — forskjellen på forskeren som med sikkerhet uttaler seg i en vitenskapelig artikkel, og forskeren som tester tanker på bloggen sin.

Fagfeller?

Hva da med ideen om at bloggen kan fungere som en form for kontinuerlig fagfellevurdering? Forskere er jo vant med å jobbe prosessuelt, lage utkast, utprøve tanker og få tilbakemelding av fagfeller. Så kanskje kan bloggen, som Larsen nevner, skape en dialog som virker som en konstant fagfellevurdering. Ja, arbeid under utvikling, det såkalte “work in progress”, er til og med et fast begrep i forskerverdenen. Men så enkelt er det likevel ikke. Denne formen for akademisk samtale — som nettopp skal bidra til å øke kompleksiteten og bærekraftigheten i et argument — skjer vanligvis i en konkret situasjon med en heterogen forskergruppe. Til en konferanse fremlegger forskeren sitt foreløpige arbeid på én måte, til kollegene på instituttet på en annen, og i en forskningsartikkel på en tredje. Slik sett ville forskerblogger hvor forskere diskuterer innbyrdes, være en fremragende idé, fordi det ville fremme den diskusjon og samtale som er blodomløpet i forskningsfellesskapet. Men dette ville fremdeles være en intern samtale som prinsipielt ikke er forskjellig fra de seminarer, konferanser og samtaler forskere i øvrig deltar i. Den eneste forskjellen ville være at plattformen, teknologien, er en annen. De fleste som mener at forskere bør blogge, tenker antagelig ikke på denne typen internfaglige samtaler, men på blogging som formidlende kommunikasjon til den allment interesserte offentligheten.

Men her åpner det seg vel en mulighet: Folk flest som fagfeller? Vel, la oss være ærlige: Den tilbakemeldingen forskeren får på blogger rettet mot et bredere publikum, bidrar kun sjelden til faglig utvikling. Det gjelder til og med for mitt fag, retorikk, som er noe alle kjenner til: Vi er alle blitt retorisk påvirket og overbevist av andre, og alle har vi forsøkt å påvirke og overbevise. Men likevel er det uhyre sjelden at kommentarene til bloggen min virker som en fagfellevurdering — leserne er ganske enkelt ikke fagfeller, og deres innlegg forholder seg ikke til fagets diskusjoner. Selv ville jeg da heller ikke være i stand til å bidra med noe faglig til en vitenskapelig blogg om astrofysikk, gammelgresk grammatikk eller makroøkonomi.

Enda en utfordring for forskeren som tenker på å blogge, er spørsmålet om eierskap til ideer og tekster. Hvis du publiserer dine uferdige ideer på bloggen, risikerer du at andre tar dem opp, bringer dem videre og publiserer dem i vitenskapelige artikler, hvoretter du er plassert i den ubehagelige posisjonen at du etterfølgende må sitere andre for det du i utgangspunktet selv fant på. Man kan forledes til å tro at den som i utgangspunktet hadde publisert tankene først på sin blogg, kan gjøre krav på dette som sine ideer. Men i betraktning av bloggens karakter og ethos (i vitenskapelige miljøer) er det en usannsynlig antagelse. Eierskap til ideer får man i vitenskapelige artikler og bøker, ingen forsker som ønsker å bli tatt alvorlig, kan bruke blogger som faglige referanser.

Det er altså en rekke utfordringer som hindrer at forskere blogger: Det tar tid, gir ikke uttelling, setter forskerens ethos i fare og rommer en risiko for at han eller hun mister eierskap til sine ideer før de er ferdig utviklet. Og så er bloggerens skrive– og tenkemåte fundamentalt annerledes enn forskerens. Dertil kan vi jo spørre oss selv om verden virkelig har bruk for enda flere korte, prøvende, tentative og personlige tekster?

(Forskere som (ikke) blogger. Del 1 av 3)
En annen versjon av denne teksten har tidligere vært publisert i Prosa 6/2012

Heretter satser vi på herredømmefri dialog, ikke sant? Hvor målet er å komme videre i erkjennelsen og lære noe av hverandre, og kanskje til hverandre?

– Thomas Hylland Eriksen,

 Thomas Hylland Eriksen, du eier virkelig ikke skam :-)

– Asle Toje,

Begge fra Facebook, 26. november

I. Utgangspunktet for teksten du leser er en allerede mye omtalt Facebook-tråd. Den begynte på medieviter Jostein Gripsruds Facebookside, og har i skrivende stund nesten 400 kommentarer og 200 tommelfingre i været, samt dekning i NRK, Morgenbladet, Dagbladet og Klassekampen. (For ordens skyld, jeg er stipendiat ved instituttet der Gripsrud er en nøkkelfigur, vi er Facebookvenner, men kjenner hverandre ikke personlig).

Debatten handlet grovt sett om sosialantropolog Thomas Hylland Eriksens analytiske forskning på majoritets­samfunnet, det man upresist kan kalle «dekonstruksjon». Eller kanskje utgangspunktet er kronikken Aftenposten trykket 23. november, med påstanden om at Hylland Eriksen «skrev om å dekonstruere demokratiet, noe som fikk dråpen til å flyte over hos massemorderen Anders Behring Breivik». Eller kanskje det tok av når statsviter Asle Toje sammenlignet Hylland Eriksen med en Hamsun-skikkelse som «flotter seg med spaserstokk og fine manerer» og bedriver «fomlete forsøk på dekonstruksjon». Eller kanskje begynte det egentlig 16. mai i år, når Bergens Tidende trykket Dan Odfjells anklage mot Eskil Pedersen om «å gjøre seg selv til helt» etter terrorangrepet 22. juli – noe Odfjell betegner som «rimelig skamfullt».

Eller kan det begynne med at vi skriver desember? Det er tid for tilbakeblikk på debattåret 2012. Året etter terroren. Året før stortingsvalget. Kanskje jeg bare satt og leste hvordan søndagskvelden var blitt ødelagt for Hylland Eriksen, og våknet mandag morgen og så at han klokken 07.35 stilte spørsmålet: Hvorfor var det på 1990-tallet lett «å føre en uenighets­basert debatt med meningsmotstandere (…) Den gangen var jeg både yngre, mer skråsikker og utvilsomt enda mer ufordragelig enn i dag. Hva tror dere det kommer av at det ikke ser ut til å være mulig (…) denne gangen?» Og så fikk også jeg behov for å skrive om hvordan vi debatterer i dette landet, i dette språket, til tross for at vi er uenig om hva både landet og språket innebærer.

II. Og sant å si fikk jeg unnskyldningen for å skrive denne teksten da jeg en ettermiddag i den sibirske oslokulden oppdaget boken «Til saken – etikk og retorikk i den offentlige debatten» av idéhistoriker Helge Svare. Den slo meg som den perfekte julegave, den kan deles ut til både venner og fiender. Boken er utgitt i år, og har fått ufortjent lite omtale, til tross for at den går inn i et problem like gammelt som sivilisasjonen – og høyaktuelt for oss i Norge etter terroren. Tittelen og omslaget er litt kjedelig. Men målet mellom permene er ambisiøst: å behandle de vanskeligste offentlighetsspørsmålene i et språk alle som ramler innom en Facebookdebatt kan forstå.

Svare (bra navn for en filosof!) går gjennom de fleste tegn på saklighet og usaklighet i en meningsutveksling. Dette er kjent stoff fra retorikken. Ad Hominem-argumenter (altså å ta mannen og ikke ballen), kildekritikk, hersketeknikk, stråmenn og offerretorikk blir alle illustrert. Som god humanist fører han oss til ordenes opprinnelige betydning.  Toleranse som begrep oppstod som en reaksjon på de blodige religionskrigene i Europa på 1600-tallet, og «hadde da en betydning som ligger nærmere det norske ordet ‘å tåle’. Ideen var at man skulle tåle å omgås andre mennesker med en annen tro, og ikke forfølge dem med våpen i hånd.» Det å tolerere betyr ikke at man må like. Svare forklarer også opphavet til ordet «respekt», som kommer fra latin, re spectere, og betyr «å se tilbake på». Det handler om at man kan se hverandre i øynene. I det strengt hier­arkiske Romerriket krevde det samme sosiale status. Respekt betyr således ikke å godta alt: «Tvert imot kunne man si at åpenhet om uenighet inngår som en nødvendig dimensjon av respekt. Å ikke si ifra er respektløst.»

Svare viser hvordan aktører på begge sider i krevende debatter forsøker å tvinge oss inn i en falsk enten– eller dikotomi. Er du mot å trykke satire av profeten Mohammed? Ja, da er du mot ytringsfrihet. Er du for å trykke satire av Mohammed? Ja, da er du mot muslimer. Hvorfor er vi havnet i den situasjonen, at man føler seg litt døll når man sier at dette er ekte dilemmaer, og vi må lære oss å leve med dem? I Norge i dag er konflikten om verdier ofte vanskeligere enn konflikten mellom arbeid og kapital – men i begge tilfeller finnes de beste løsningene i møte mellom ekte mennesker i ekte forhandlinger.

III. Facebooktråden til Gripsrud var ikke verdifull på grunn av de harde ordene som falt, og som så ble slettet. Det viktige var hvordan debatten bølget mellom vilje til å møtes og ren hån. Det sier noe om hvordan nett­debattene går for raskt, at de alltid står i fare for brått å forslummes og bli en forutsigbar øvelse i drittslenging. Men det forteller oss også at posisjoner kan forhandles, avklares, presiseres, til og med snus. Trådeier Gripsrud, som selv hadde lagt an en tøff tone, grep inn når raseriet hadde snudd seg fra Hylland Eriksen til Toje, og sa at han ville kjøpe den siste boken hans fordi nasjonsbegrepet stadig er aktuelt. Toje viste sympati for Hylland Eriksen og skrev: «Påstanden om at han skulle inspirert ABB er langt over streken.» Lærer ved Laksevåg VGS, Grete Melby, ba om å få bruke tråden i undervisning. (Heldige elever!) Det avfødte ny diskusjon om hvorvidt Facebook var offentlig, del-offentlig eller privat. Og at Hylland Eriksen som (aber natürlich) også har skrevet en bok om debatten om debatten, tilbød seg å sende henne den. Da kom jeg på Anders Johansen og Jens Kjeldsens bok om norsk politisk retorikk, «Virksomme ord». Et poeng der, er at den norske offentligheten, og faktisk den norske identiteten, har kommet styrket ut av definerende konflikter som EU-striden, målstriden, arbeiderbevegelsens kamp for politisk makt og kvinnefrigjøringen.

Den politiske talens historie er fremfor alt en historie om strid, til dels voldsom, uforsonlig», skriver de, men videre: «Når alt kom til alt var det konfrontasjonen som brakte forsoning.» Og da jeg på ny så Asle Tojes kronikk, oppdaget jeg et synspunkt det er lett å finne veien til fra mange politiske posisjoner, nemlig at man i svaret på «utfordringene globalisering og masseinnvandring fører med seg» bør «bygge videre på vår nasjonale identitet på en måte som gjør det mulig for nye nordmenn å slutte seg til den.

Svakheten med kronikken er paradoksalt nok at han ikke åpner for å møte Hylland Eriksen. De kunne funnet felles grunn i dette sitatet, som også er Tojes sterkeste poeng. Men kanskje dette ikke er Tojes prosjekt?

IV. Om «Til saken» skal kritiseres for noe, så er det at den burde brukt mer plass på verdien av uenighet. Svare skriver kort om statsviter Chantal Mouffe og agonismen, men her foregår det flere interessante diskusjoner. Christian Kock, professor i retorikk, har blant annet skrevet flere artikler hvor han går i rette med en overforenklet habermasiansk innstilling til den offentlige debatten, hvor alle debatter via «det bedre argumentets særegne tvangløse tvang» skal bevege seg mot konsensus. Og som en korrigering til dette igjen, er det senest i vår levert en sylskarp masteroppgave kalt «Om retorikeren» av Sine H. Bjordal ved Universitetet i Oslo, som utforsker retorikkens rolle i et habermasiansk system.

Hvis vi skal lete etter en kjerne i debatten om debatten, er det kanskje det enkle spørsmålet «Kan ord skade?» Her skriver Svare om NRK-reportasjen hvor Frp-representant Christian Tybring-Gjedde sto frem med sykemelding etter trusler og hets. Trusler er, som Svare påpeker, uakseptabelt, og burde straffeforfølges. Men reportasjen legger vekt på at det var en kronikk av Eivind Trædal som utløste sykemeldingen – for det var den samme Tybring-Gjedde som i høst sa det var «forkastelig» at Oslos ordfører Fabian Stang deltok i en markering mot YouTube-filmen «The innocence of Muslims» fordi det «Uansett vil det være en legitimering av demonstrasjonen og muslimers rett til krenkethet og raseri».

Om dette skriver Svare: «Hvis ordene oppleves å ha en slik destruktiv kraft her, burde ikke da Frp-politikeren (i dette tilfellet) selv være mer forsiktig med hvilke ord han bruker i den politiske retorikken?» Som kuriosa kan det nevnes at både kronikk og reportasje fikk PFU-kritikk. Konflikt er nødvendig for fremdrift. Men det symbolske rommet konfliktene foregår innenfor, er ikke uten grenser. Hva hvis for eksempel Aftenposten trykker en kronikk av Anders Behring Breivik? Kan det bidra til et bedre samfunn? Hvis man er mot det, er man dermed mot ytringsfrihet? Er jeg mot ytringsfrihet fordi jeg mener det er galt av avisene å trykke kronikker av Fjordman? Eller, for den saks skyld: At det er galt av Tybring-Gjedde å stille skriftlig spørsmål til Hadia Tajik som kun er et utvannet ekko av hans avisinnlegg «En drøm fra Disneyland»? Nei, jeg bruker ganske enkelt min ytringsfrihet til å si: «Det der burde du ikke ha sagt!»

Og til sist, kjære leser: At jeg stadig terper på hvor ideene kommer fra er, et slags stilistisk grep. Jeg prøver å vise hvordan meningene og tankene våre dannes i vårt stadige møte med omverden, med de andres talehandlinger. Det er en del av forhandlingene om vår tid, som vi alle deltar i. Stilig? Tja. Sant? Ja.

Teksten var på trykk i Klassekampen 18.12.12

For Holberg var ikke kun forfatter og komediedikter. Han var også naturrettsfilosof. Det vil si ”den fundamentale naturlige lov, der siger, at mennesket, såfremt det står i dets magt, over for andre skal fremelske og bevare en social indstilling.”(Slik det defineres i Den Store Danske.) Naturretten er en viktig del av grunnlaget for menneskerettighetene, men også Nürnbergdomstolen. Mennesket har en verdi i seg selv, som et lands lover ikke kan stille seg ovenfor.  Dette kan være nyttig i dagens debatt mellom ytringsfrihetsfundamentalister og religiøse fundamentalister. Den er nemlig også er en kamp om eierskapet til opplysningstiden.

Det mest realistiske med Niels Klim er begynnelsen: en ung arbeidsledig akademiker vender hjem til Bergen med ”fine karakterer men ingen penger.” Det skjer den dag i dag! Virkelystne Niels bestemmer seg for å ”undersøke jordens egenskaper og fjellenes indre.” Det fører han ned i en hule i Sandviken, hvor han faller og ender i Potu, trærnes land som baklengs blir nesten utopi. Arild Linneberg kaller det en ”holbergsk idealstat basert på naturretten.” (Og J.R.R. Tolkien fant inspirasjon til Treskjegg herfra). Holberg var klassisist. Det vil si at han stolt stjal som en ravn. Romanen er full av sitater og anekdoter. Men på et område er Holberg europeisk foregangsmann, det er likestilling. I Potu har kvinner like rettigheter som menn.

Dette fører til problemer for Niels, for det første han gjør når han lander er å klatre opp i en adelskvinne. Altså anklages han for voldtekt. Men han dømmes mildt, sin manglende forståelse tatt i betraktning. Når han derimot etter flere år i landet fremmer forslag om å fjerne likestillingen er reaksjonen streng. I Potu er det nemlig kun dødstraff for en ting. Å foreslå lover som ikke blir vedtatt. Som om Holberg vil gi et forvarsel om vår tids rettsliggjøring av samfunnet, hvor stadig flere lover går på bekostning av politisk styring. I Potu blir lovene endret med fem hundre års mellomrom – ingen våger å foreslå en lovendring kun for egenmarkering. Igjen får Niels nåde, han blir utvist til  ”firmamentet” hvor han bygger seg opp til keiser ved hjelp av Europeisk krigskunst. Men til slutt styrter folket ham, og Niels ender sine dager som klokker i Korskirken i Bergen.

Holberg bruker Niels Klim til å harselere ved alle sider av 1700-tallssamfunnet. Ytringsfrihet eller trykkefrihet som det ble kalt på Holbergs tid, er en sentral del av diskusjonen. Holberg skrev boken på latin, og fikk den utgitt i Leipzig. Den ualminnelig ambisiøse bergenseren ville nå ut til hele Europa,  og han ville skrive fritt. Bøker bar på den tiden sensorenes påskrift imprentur, altså ”kan trykkes.” Holberg selv måtte sensurere, men avskydde ordningen. I sitt 3.levnetsbrev (1743)  skriver han:

Her i Norden fins det lysende begavelser, men så vidt jeg kan se, kan de ikke komme til full utfoldelse før denne hindring blir fjernet, og før de siste rester av den gamle gotiske surdeig blir utrenset. Jo større kultur et folk har, jo mere frihet gir det sine forfattere.

Kretsen rundt den konservative Christian 6 forsøkte å få Niels Klim forbudt. Men Holberg var for populær til at det var politisk klokt. Ytringsfrihet er uten tvil en av våre viktigste arvestykker fra opplysningstiden. Men betyr det at ytringsfrihet er den eneste arven? Nei. En like viktig del er hva vi kaller toleranse. Niels besøker flere land, for eksempel Iochtana: 

Hårene reiste seg på hodet mitt (…). Landet var nemlig et sammensurium og en kloakk av religioner: Alle trosretninger som fantes på kloden hadde sitt sentrum der – og ble åpnet forkynt. Da jeg husket på hvilken ballade det fører til med ulike trosretninger i Europa , turde jeg nesten ikke våge meg inn i hovedstaden (…)Men min redsel forsvant da jeg så at det overalt hersket stor gjensidig forståelse, uten at noen følte seg tilsidesatt.

Det er lett å glemme i dagens debatt at opplysningstiden kom som reaksjon på flere hundre års blodige religionskriger. Når John Locke skrev ”There is absolutly no such thing (…) as a Christian Commonwealth” var det et tegn på et radikalt nytt perspektiv. Voltaire skrev senere en avhandling om toleranse: ”Den første naturlov” — Det som i følge Voltaire definerer oss som mennesker. Midt mellom står Holberg, og som Thomas Bredsdorf har vist gjennomsyrer toleransetenkningen hans forfatterskap. Holberg sparker både mot kietterne, altså gudsbespottere, og de såkalte ”kiettermagere” ”En ivrig Kiettermager (…) haver kun å forestille sig dette: End om jeg ble borger udi et andet Land, hvor min Orthodoxie blev holdet Kietterie.” Som Bredsdorf skriver: ”Kætteri er en relativ affære.” Like morsomt er det at han påpeker ”Det forunderligste er, at saadant skeer ofte udi indifferente Ting” Altså: Det store sinnet kommer som reaksjon på om man holder gudstjeneste i hvite eller sorte klær, får nattverd stående eller på sine knær, eller for den saks skyld: tegner en tegning.

Hvordan forholder dette seg til dagens karikaturkontroverser? Vel, mye humanistisk forskning fra det 20.århundret har dreid seg om det vi kan kalle tegnets omskiftelige natur. Språket er ikke fastlagt. Det skifter mening, avhengig av øyet som ser, konteksten det opptrer i.  Dette så Holberg også. Når Niels besøker landet Mardak møter han noen med ”aflange Øine” og alle ting de ser på virker ”langagtige.” Andre stammer har firkantede øyne og ser alt rektangulært. Niels besøker tempelet og hører en mann bekjenne at han ”sværger, at Solens hellige Tavle synes mig aflang. ” Niels oppdager til sin skrekk at den er firkantet, og forlater landet. I 1750 forklarte Holberg selv i en epistel meningen med Mardak (legg merke til at bokstavene nesten blir til vårt naboland). Det er å møte andre kulturer og skikker med ”upartiskhet” og ”den sunde Fornuft.” Eksempelet sier også noe presist om tegnets natur. For er det ikke nettopp dette som gjør karikaturer og religiøse symboler så konfliktladet?

En hijab er både et frihetssymbol og et redskap for undertrykkelse. Og for svært mange bare en tradisjon. En karikatur av Mohammed inngår i en flere hundre år lang satirisk tradisjon i Europa. Men tolkes som overgrep av både fundamentalistiske og tradisjonelle muslimer. En karikatur av Mohammed sparker altså både oppover, mot Mullaer og Imamer, og nedover mot vanlige troende uten makt. Slik blir den absurde konsekvensen at det første møtet en ungdom på gaten i Kabul eller Kairo har med ordet ”ytringsfrihet” er en film som krenker det de holder helligst. Slik blir ”ytringsfrihet” en unnskyldning for folk som er mot den til å stå i Drammensveien og heie på Osama bin Laden.

Når Arnulf Øverland holdt foredraget ”Kristendommen – den tiende landeplage” i studentersamfunnet i 1933, eller når Finn Graff tegnet voldtektsmenn med kors til penis (for å illustrere Eva Lundgrens bok om vold i kristne miljøer) var det grovt men nødvendig. Forskjellen, eller fordelen, er at de kritiserte en kultur de selv var innenfor og intimt kjent med. Det er en del av den liberale tradisjon i Europa. Man kritiserer det samfunnet man selv er en del av de konstante forhandlingene om. Det tjener ikke Jyllands-posten til ære at de i 2003 takket nei til karikaturer av Jesus under begrunnelsen av det ”ikke var noe leserne ville like” – men så altså gjorde en stor sak av å innhente og trykke Mohammed-karikaturene i 2006.

I et samfunn der stadig flere religioner sameksisterer, og fornærmelser reiser med YouTubes hastighet, blir det stadig vanskeligere å skille klinten fra hveten. Vi må stå opp og forsvare en bok som Sataniske Vers, og retten til å lage karikaturer av religion. Og samtidig se at en film som  “The innocence of Muslims,” uten annen hensikt enn å fornærme og provosere, står nærmere en annen, og langt mindre lys Europeisk tradisjon enn den som representeres av Holberg, Locke, eller Voltaire. Det er nærmere den illiberale tradisjonen til Julius Streicher og Der Stürmer.

Det skal selvfølgelig være lovlig å lage krenkende kunst. Men det skal være like lovlig å påpeke at dette er dumt og ustrategisk. Og dessuten, at det ikke hedrer arven fra opplysningstiden. Den består nemlig av en liberal kjerne av både toleranse og ytringsfrihet. Vi kan ta Augustins ord fra 300-tallet som motto, han var som Holberg retorisk skolert: ”Vi skal vise fasthet i det sentrale, frihet i det perifere og kjærlighet i alt.” Kanskje kontrollspørsmålet før en ytring bør lyde: Bidrar dette til at vi lever i en opplysningstid?

Kilder:

Niels Klims reise til den underjordiske verden. Ludvig Holberg, (overs Kjell Heggelund) Aschehoug 1997.

”Holberg og naturretten” Arild Linneberg, Holberg i Norden (red: Dahlberg, Teilmann og Thorsen) Makadam 2004.

”Tolerance og Autoritet hos Locke, Voltaire og Holberg” Lasse Horne Kjældgaard. Ibid.

Ludvig Holberg. Den store ensomme. Lars Roar Langslet, Press forlag. 2005.

T.O: Teksten har også vært trykket i Klassekampen.

Tonight, more than 200 years after a former colony won the right to determine its own destiny, the task of perfecting our union moves forward.

På den måten bygget han en bro mellom den legendariske 08-talen “A more perfect union” til denne valgkampens mer styringsfokuserte slagord “Forward.” Så strakk han ut hånden mot taperlaget, og mante til samhold. Mot slutten kom han til kjernen: Obama pekte mot publikum:

The role of citizen in our democracy does not end with your vote. America’s never been about what can be done for us. It’s about what can be done by us together through the hard and frustrating, but necessary work of self-government. That’s the principle we were founded on.

Så fortsatte han med klassisk retorikk. Tre ganger tese-antitese:

This country has more wealth than any nation, but that’s not what makes us rich. We have the most powerful military in history, but that’s not what makes us strong. Our university, our culture are all the envy of the world, but that’s not what keeps the world coming to our shores.

Før han slår fast:

What makes America exceptional are the bonds that hold together the most diverse nation on earth.

Det setter tonen for arven Obama nå begynner å bygge: Den overskridende politikeren, som reddet USA fra en depresjon og i retning av et mer rettferdig samfunn. The Obamas er tilbake i Washington, med et lite demokratisk flertall i senatet, og et større republikansk flertall i representantenes hus. Etter 2008 hadde Obama et historisk flertall i kongressen. Det tapte han i 2010. Og det er denne situasjonen som fortsetter. Fremdeles et delt land, røde stater mot blå. En amerikansk versjon av Stein Rokkans sentrum mot periferi.

I 08 opplevde strategene å komme til byer og delstater hvor folk sjøl satte opp kontor for Obama-kampanjen. Hjemmelagde skilt var overalt. Sulten på forandring var enorm. Det var lett å skape et narrativ om en folkelig bevegelse. Det stemte, selv om Obama mottok mest penger fra de store selskapene. Omtrent 900 mennesker har ifølge LA Times vært lønnet av kampanjen i år. Det høres mye ut. I forhold til norske forhold er det egentlig beskjedent, med tanke på den enorme operasjonen de har drevet. Det aller meste er folk som jobber gratis.

Selv har jeg vært på besøk i New York og Illinois. Herfra ble vi busset til vippestaten Wisconsin for å banke på dører. Man får utdelt er detaljert ark med navn, alder og adresse til potensielle velgere. Disse er segmentert som “light Democrats”. På valgdagen spurte vi: “Kan vi stole på stemmen din?” “Hvor planlegger du å stemme?” “Hvem skal du stemme sammen med?” Og folk svarer villig. “Joda, jeg har stemt i dag tidlig. Min kone kommer hjem fra jobb og skal stemme kl. 15 med datteren vår. Hun tar også med seg kjæresten,” fortalte en kar med spansk aksent, før han tok meg i hånden. Bakgrunnen for spørsmålene er forskning om at sannsynligheten for stemming øker når folk lager en plan for å gjøre det. Til og med på bussen hjem fra Milwaukee ble vi bedt om å bruke Obama-appen for å ringe tre siste telefoner. Premien for alt var en billett til valgvaken. Der kunne vi se, ikke bare Obamas tale, men Tammy Baldwin, den første åpne homofile senatoren, vinne for Demokratene fra Wisconsin. Dette er en mikroskopisk bit av operasjonen på bakkenivå. New York Times beskrev arbeidet til kampanjen slik:

In Chicago, the campaign recruited a team of behavioral scientists to build an extraordinarily sophisticated database packed with names of millions of undecided voters and potential supporters. The ever-expanding list let the campaign find and register new voters who fit the demographic pattern of Obama backers and methodically track their views through thousands of telephone calls every night. That allowed the Obama campaign not only to alter the very nature of the electorate, making it younger and less white, but also to create a portrait of shifting voter allegiances.

Den mest avanserte, og sannsynligvis best drevne, grasrotkampanjen i historien var altså avgjørende. I tillegg det noe kyniske, men strategisk kloke valget om å kjøre massive negative reklamer mot Mitt Romney gjennom sommeren. Den republikanske kandidaten var definert før han selv fikk sjansen til å definere seg selv. Det er også interessant at norskættede Karl Roves enorme pengesummer, organisasjonen hans brukte ca 350 millioner $, ikke førte til flere seire i valgkampen om senatet eller kongressen. Det Rove vil bli husket for i denne valgkampen er kanskje ført og fremst et av de pinligste øyeblikkene i FOX NEWS histore. Og det sier ikke lite.

Et tankekors dog, i det som var en seier for strategene, og statistikere som Nate Silver. Skjebnesvangre øyeblikk spiller fremdeles en stor rolle. Ingen kunne forutse Obamas elendige første debatt, som gav Mitt Romney en av de største seierne i TV-debattenes historie. Hva hvis Obama hadde gjort det like dårlig i de to siste? Heller ikke planlegge mot stormen Sandy, som traff overveiende demokratiske stater, men også førte til de ikoniske bildene av Helan og Halvan: Den republikanske guvernøren Chris Christie og president Obama side ved side i katastrofeområdene i New Jersey.

Til slutt: Selv om politikk alltid handler om fremtiden, ikke minst i USA, så husker mange de katastrofale årene under George W. Bush, republikanernes svar på Voldemort – han hvis navn ikke må nevnes. Selv om folk er misfornøyd med tempoet ut av arbeidsledighet og en treg økonomi, så vet de at det var mye sannhet i karikaturtegningen fra dagen etter valget i 2008: “Black Man Given Nation’s Worst Job.”

Helt til slutt, nå i dagene derpå er nok mange av oss temmelig lei denne valgkampen. Den negative reklamen. De uendelige nyhetssendingene om vippestaten Ohio og hvilke områder av suburbia i Florida som kan bli avgjørende. Men en siste liten tale kan vi unne oss, nemlig ordene den nyvalgte presidenten ga til kampanjemedarbeiderne på hovedkvarteret i Chicago. Ydmyk, lavmælt. Som en blanding av Mohammed Ali etter seieren over Joe Frazier og en Olof Palme som snakker om meningen med politikk. Enjoy, og takk for denne gang.

When hit with a dangerous emotional punch in politics – particulary a low blow (…)– the only appropriate response is an equally powerful emotional counterpunch

-       Drew Western.

Sitatet ovenfor stammer fra boken ”The political brain” som psykologen og den politiske analytikeren Drew Western utga i 2007. Den var en av flere gode bøker som kom ut i  årene etter Demokratenes valgnederlag i 2004. Liberale amerikanere forstod at de hadde opplevd to kommunikasjonskatastrofer: Først Al Gores dårlige debatter mot George W. Bush. Så John Kerrys dårlige valgkamp i 2004. Republikanerne kombinerte i begge tilfeller å kommunisere ulne, men uhyre viktige ”familieverdier” i kombinasjon med rå angrep på motstanderens troverdighet. I tilfellet Kerry, hans bakgrunn som krigsveteran, hvor det mest kjente angrepet kom i kampanjen kalt ”Swift Boat Veterans for Truth”

Demokratene ble fullstendig fintet ut av Karl Roves rå taktikk. Men så lærte de av den. Drew Westerns bok handler om viktigheten av følelser i politisk kommunikasjon, og hvordan man aldri kan svare med tipunktslister og teknisk språk: hvis motparten angriper din karakter og dine viktigste dyder. En annen viktig premissleverandør er George Lakoff som siden 80-tallet har skrevet om betydningen av metaforer – bilder og verdier - når vi mennesker gjør valg.

Dette så vi tydelig når Demokratene etter 2010 skulle håndtere en kongress med mange nyvalgte såkalte ”tea-party”-republikanere. Da valgte de å ”frame” republikanernes manglende samarbeidsvilje som ”uamerikansk” – et ord med en helt spesiell historie i amerikansk politikk. Demokratene har altså lagt om: Og selv om Obama ble valgt inn på et budskap om forandring og håp i 2008 – kjører de nå etter samme spilleregler som republikanerne: Tøffe, verdiorienterte angrep med bruk av sterke bilder. Det var dette Obama gjorde i den andre presidentdebatten – og det var derfor han vant.

Men først: Mitt Romney er en dyktig debattant. Det har han vært lenge. Redaktøren for Vox Publica, Olav, gjorde meg oppmerksom på denne gode artikkelen om Romneys bakgrunn på debattscenen. Romney er kommet til presidentdebattene fra en tøff primærvalgkamp, der han har kjempet seg til kandidaturet i møte med ringrever som Newt Gingrich og svært religiøse kandidater som Rick Santorum. Obama derimot, kom til New York klar for sin andre debatt på fire år. Amerikanske presidenter, i motsetning til for eksempel norske statsministre, debatterer ikke. De holder taler og pressekonferanser, gjerne med nøye utvalgte journalister. Det er derfor ikke rart at Obama var noe ”rusten”. Når vi i tillegg vet at han ikke er spesielt glad i debattgenren, og at forventningene var høye, var det kanskje ikke rart at Mitt Romney gikk av med seieren i første runde.

Like viktig som å vinne debatten er, som Jens Kjeldsen har skrevet godt om, medias tolkning av hvem som gjør det best. Og det er ingenting politiske journalister er så glad i som et skikkelig comeback. Da blir jo kampanjen spennende å følge igjen! Flere amerikanske kommentatorer, som CNNs Ron Brownstein, mener at den første debatten mellom Obama og Romney allerede er historisk. I den forstand at den totalt forandret dynamikken i valgkampen. Flere sammenligner den med den første TV-sendte debatten overhodet –  mellom Kennedy og Nixon i 1960 — hvor Kennedy var den klare vinneren. I tiden etter den første debatten har vi altså opplevd et slags selvforsterkende narrativ, der Romneys opptreden blir stadig sterkere, helt til det blir fremstilt som om Obama omtrent ikke sa et fornuftig ord. Det var altså viktig for Obama å forandre taktikk. Men ikke på en måte som gjorde han utroverdig. (Det var tabben Al Gore gjorde i 2000, hvor han skiftet voldsomt fra en konfronterende stil i første debatt til en overdreven hyggelig stil i den andre).

Når et flertall er enig om at Obama vant den andre debatten handler det for det første om at forventningene var endret. Spørsmålet nå var om han ville klare å stoppe Romneys fremgang – ikke hvor klart han ville vinne. Men viktigere: Obama-kampanjen bygger slik jeg ser det på tre sterke ”historier”. Disse består av både argumentgrupper, levende bilder, tekst og eksempler. Obama klarte på en betraktelig mer konkret og tydelig måte å formidle disse historiene:

Historie nr 1: Demokratene er den amerikanske middelklassens sanne venn. Republikanernes politikk vil kun gagne de rikeste. Obama begynte:

 Gov. Romney says he’s got a five-point plan? Gov. Romney doesn’t have a five-point plan, he has a one-point plan. And that plan is to make sure that folks at the top play by a different set of rules.

Så forsatte han med denne kanonaden:

 That’s been his philosophy in the private sector, that’s been his philosophy as governor, that’s been his philosophy as a presidential candidate: You can make a lot of money and pay lower tax rates than somebody who makes a lot less; you can ship jobs overseas and get tax breaks for it; you can invest in a company, bankrupt it, lay off the workers, strip away their pensions, and you still make money. That’s exactly the philosophy that we’ve seen in place for the last decade. That’s what’s been squeezing middle class families.

Dette er et sterkt budskap. Og det er kjernen i angrepet Obama-kampanjen har rettet mot Mitt Romney siden starten. Det er også denne historien en av de såkalte Super-PAC gruppene (Priorities USA) fortalte da de i sommer sendte denne ekstremt sterke kampanjevideoen ut, hvor de nærmest skylder på Romney for at konen til en fabrikkarbeider dør av kreft. Det ble mye oppmerksomhet om saken. Bl.a. CNN gjorde en sak som tilbakeviste deler av reklamen. Men til tross for protester fra høyresiden, og at Obama-kampanjen tok avstand fra reklamen – var effekten den samme. Historien siver igjennom. Selv om folk kan ta avstand fra måten det fortelles, sitter de likevel igjen med en mistanke om at republikanernes politikk fører til et hjerteløst samfunn.

Historie nr 2: Det handler om Mitt Romneys troverdighet, det man i klassisk retorikk kaller ethos. Et viktig øyeblikk i debatten var da Susan Katz, en velger som ennå ikke hadde bestemt seg, stilte Romney spørsmålet:

 I do attribute much of America’s economic and international problems to the failings and missteps of the Bush administration. Since both you and President Bush are Republicans, I fear a return to the policies of those years should you win this election. What is the biggest difference between you and George W. Bush, and how do you differentiate yourself from George W. Bush?

Her nølte ikke Mitt Romney med å distansere seg fra George W. Bush. Først med en litt vag formulering: “President Bush and I are different people, and these are different times.” Så kom han med en liste over ting som var annerledes. Blant annet sa han at Bush ikke hadde vært sterk nok i møte med den kinesiske trusselen for amerikansk økonomi. Det ga en gylden anledning for Obama til å gjenta fremstillingen av Mitt Romney som upatriotisk, og en som bryr seg mer om profitt enn å skape jobber i USA:

 When Governor Romney talks about getting tough on China, keep in mind that Governor Romney invested in companies that were pioneers of outsourcing to China and is currently investing in…companies that are building surveillance equipment for China to spy on its own folks.

Så avsluttet Obama:

 Governor, you’re the last person who’s going to get tough on China.

Dette budskapet er også helt i tråd med TV-reklamer Obama-kampanjen kjører om nettopp dette temaet.

Historie nr. 3: Obama er den trygge og stødige kandidaten. Mannen som leverer det han lover. Obama listet i den andre debatten opp eksempler på ting han hadde sagt han ville gjennomføre – for så å bekrefte at det var gjort. Det handlet om å avslutte krigen i Irak, innføre en helsereform og redde de store bilselskapene. Drapet på Osama bin Laden ble av mange i Europa sett på som en usivilisert måte å håndtere terroristen – han burde fanges i live og stilles for retten. Men i USA er det en ikke-sak. Og Obama har, uvant for demokratene, svært høy standing når det gjelder sikkerhetspolitikken. 

Dette gjør også at Obama med troverdighet kan avfeie Romneys anklager, om at han ikke har gjort nok for å beskytte de som ble drept på det amerikanske konsulatet i Benghazi. På spørsmål om han forsøkte å skyve ansvaret for angrepet over på Hillary Clinton, gjorde han det eneste riktige for en president, og svarte:

Secretary Clinton has done an extraordinary job. But she works for me. I’m the president and I’m always responsible, and that’s why nobody’s more interested in finding out exactly what happened than I do. (…)

Så gikk han videre til å forsvare teamet sitt, og implisitt kritisere Romney:

 I was there greeting the caskets coming into Andrews Air Force Base and grieving with the families.

And the suggestion that anybody in my team, whether the Secretary of State, our U.N. Ambassador, anybody on my team would play politics or mislead when we’ve lost four of our own, governor, is offensive. That’s not what we do. That’s not what I do as president, that’s not what I do as Commander in Chief.

Hvis vi studerer de tre historiene Obama fortalte i den andre debatten vil vi se at han formidler tydelige verdier (sikkerhet, rettferdighet for middelklassen, patriotisme) og kombinerer det med harde angrep på motstanderen — alt sammen kledd i sterke bilder:

• Romney har ikke en fem-punkts plan – men en-punkts plan
• Romney er den siste i hele verden som vil være tøff mot Kina
• Jeg var det på flyplassen for å ta i mot kistene sammen med familiene til de falne.

Det er nok mye av forklaringen på at den andre debatten gikk bedre for Obama. Og at republikanerne nå er mindre opptatt av selve debatten, og mer opptatt av å fortelle at fremgangen til Romney uansett ikke går an å snu, slik nettopp Karl Rove gjør i Wall Street Journal i dag.