I figurene representerer søylene meningsmålingene. Hver søyle viser til én eller flere meningsmålinger som er publisert den dagen (dersom det er flere målinger en dag har gjennomsnittet blitt regnet ut). De grønne linjene viser til de daglige prediksjonene fra de gruppene som bestod av aktive partimedlemmer (intern gruppe), mens de røde linjene er prediksjonene til de gruppene som ikke bestod av aktive partimedlemmer.

Det er oppsiktsvekkende at grupper bestående av 15-20 personer klarer å forutsi valgresultatet såpass nøyaktig som de har gjort i stortingsvalget. Vårt forsøk er likevel ikke utypisk, for om vi ser på forsøk i andre land ser vi at prediksjonsmarkeder jevnt over er mer nøyaktig enn meningsmålinger. Det som skiller det norske valget fra for eksempel amerikanske presidentvalg er at det er såpass mange partier som kjemper om velgernes gunst. Man har sett tidligere at prediksjonsmarkeder i slike kontekster gjerne blir mindre treffsikre. I vårt forsøk spilte det ingen rolle, og hovedgrunnen til det tror jeg er måten vi satte markedene opp på. Vi lot nemlig deltakerne konsentrere seg om noen få partier, og opprettet i stedet flere grupper.

De eksterne gruppene var mer aktive enn de interne gruppene, og de var også totalt sett mer treffsikre. Likevel er det verdt å merke seg at den mest nøyaktige gruppen var den interne Ap-gruppen, som hadde som oppgave å forutsi sin egen og regjeringspartienes oppslutning.

Hva er så grunnen til at prediksjonsmarkeder er mer nøyaktig enn meningsmålinger? Vel, i all rettferdighet må det sies at meningsmålinger ikke skal forutsi valgresultatet, men gjengi velgerstemningen der og da. De er rett og slett ikke konstruert for å forutsi valg. Problemet er at mange oppfatter meningsmålinger som om de kan nettopp det. Når prediksjonsmarkeder gjør en bedre jobb i å forutsi resultatet så ligger forklaringen i at de er konstruert for å ta opp i seg informasjon som er relevant for valgresultatet, og se bort fra ”støy” og døgnflue-effekter. En del av informasjonen de gjør seg nytte av er naturligvis meningsmålinger, men deltakerne vet at også andre informasjonskilder og egne vurderinger underveis i valgkampen må tas i betraktning.

Det at den interne Ap-gruppen var så treffsikker mens den interne Venstre-gruppen bommet såpass kraftig er noe overraskende. Dersom det ikke skyldes reine tilfeldigheter kan det kanskje si noe om realitetsoppfatningen i de to partiene i valgkampen, og at Venstre denne gangen ikke helt var i synk med sine potensielle velgere. Deltakerne i dette forsøket var i alle fall overoptimistiske, det kan vi slå fast med sikkerhet.

En lengre artikkel om forsøket blir i skrivende stund vurdert for publisering i et vitenskapelig tidsskrift, og der blir forsøket gjennomgått mer grundig enn det er plass til i Valgbloggen.

Begrepet ”amerikanisering” er i Norge noe negativt ladet. Vi tenker gjerne på utviklingen fra den tid da kinosnopet besto av en Fox og en Nox, eller på en helgedag kunne strekke seg til en pose med Dundersalt, til en samtid hvor jumbomenyene av popcorn og cola som koster mer enn selve kinobilletten har blitt standard hyllevare. Vi tenker på vektøkning, high five og coca cola. Etter at valget viste fortsatt rød-grønn regjering bør vi også tenke på topartisystem, og etter interessen for valgvaken å dømme trenger ikke det nødvendigvis være en negativ utvikling. Det gir i alle fall velgerne klare alternativer å stemme på.

USA er ofte bakeren som må ta straffen for smedens gjerninger, for, som det står i norsk Wikipedia; ” Visse fenomen kalles iblant for amerikanisering selv om det er egentlig snakk om en modernisering og urbanisering som først slo i gjennom i USA.”  Men la oss ikke gjøre det for komplisert for våre små grå. Vi holder fast ved amerikanisering.

Stemningen på Studentsenteret i det opptellingen foregikk var i stor grad preget av spørsmålet kommer vi til å vinne? Med ”vi” menes alle som stemte på Høyre, Frp, KrF, mens ”de” var SV, Ap og Sp. Eller vice versa, naturligvis. Poenget var at det var to klare blokker: Regjeringen mot resten. Resultatet ville vise om landet vårt skulle ende opp med fire nye år eller om Frp skulle få anledning til å kompromisse fram sin 100-dagers plan for Norge. Ved tidligere stortingsvalg har det store spørsmålet vært hvem som finner hverandre på bakrommet etter at velgerne har delt ut kortene på valgdagen. Kjøttvekten blei dratt fram, hestehandel blei gjort og kameler blei dandert, og vips var det rørt i hop en viltgryte av et regjeringsalternativ. Laget med en helt ny og spennende, kraftfull oppskrift – men ennå ikke vannet ut i Stortingssalen.

Denne valgkvelden var det annerledes. Det var som om velgerne faktisk visste hva de hadde å forholde seg til.

Spørsmål: Synes du den sittende regjeringen har gjort en god nok jobb til at de kan fortsette i en periode til?

Svaralternativ:

a)                  Ja
b)                 Nei

I USA har man et topartisystem. Dette betyr at det i praksis er to partier som har reell sjanse til å vinne den politiske makten i landet. I Norge har vi flerpartisystem. Men Stoltenberg bydde opp til en ny dans da han før valget i 2005 forsøkte å danne en flertallskoalisjon, og klarte det. De som blei sittende igjen på Stortinget uten utøvende makt så at her måtte man snakke sammen og stable på beina et reelt flertallsalternativ til neste korsvei. De klarte det ikke. De glemte nemlig å spørre minstemann om hans mening. Men neste gang klarer de det, fordi de må. Og da i en koalisjon av KrF, Høyre og Frp. Selv om vi har flere partier enn i USA vil vi da sitte igjen med to avklarte alternativer før valget, og spenningen ligger ikke i hvordan regjeringen vil bli sammensatt, men hvilken av de to blokkene som stikker av med nok mandater.

Hva så med Venstre? Jo, de kan legge seg ned og dø, eller de kan gjøre som de burde ha gjort i denne valgkampen. Det første alternativet er ikke noe alternativ for noen organisasjon, så la oss heller se på det andre. Sagt med få ord burde Sponheim ha tillatt to blokker i norsk politikk, med Venstre som eneste parti utenfor blokkene. Rettere sagt, mellom blokkene, som et slags grønt, finmasket filter.

Partileder Sponheim la et taktisk løp som egentlig virket veldig riktig for hans parti. Han ville unngå en todeling av norsk politikk, fordi hans parti var i midten og ville ved en todeling føle seg dratt enten for langt til venstre eller for langt til høyre uansett hvilket alternativ som vant fram. Derfor så han seg tjent med en eller annen mindretallsregjering som i mange saker ville måtte gå gjennom sentrum for få flertall. Her ville Venstre kunne øve innflytelse fra sak til sak i Stortinget, eller om de var heldig, sågar få delta i regjering. Men velgerne hadde innstilt seg på topartisystemet. De ville ha fortsatt rød-grønn flertallsregjering, eller de ville ha en flertallsregjering fra høyresiden. Venstre hadde støtt fra seg velgere fra begge leire, fordi de var mot rød-grønt, og etterhvert mot blå-gult. Da potensielle venstrevelgere sto ved stemmeurnene sist mandag valgte de side, dvs. enten Arbeiderpartiet eller Høyre. Hadde Venstre i stedet moderert seg og bare sagt at de ville selge seg svært dyrt for å være med i en flertallsregjering fra høyresiden, så kunne de ha beholdt velgerne som gikk til Høyre. Høyre og ikke minst Frp var så regjeringskåte at Venstre kunne få godt betalt dersom de endte opp som tungen på vektskålen. Og dessuten; deres trussel om å velte en slik regjering var reell, det har vi i det minste fått bekreftet.

I stedet bestemte Venstre seg for å bekjempe utviklingen mot et de facto topartisystem. Begrunnelsen var at partiet er for langt unna både Frp på den ene siden og SV på den andre, og at det av prinsipielle grunner ikke lot seg gjøre å danne regjering med disse. Nobelt. Fatalistisk. Fatalt. Skipper Sponheim gikk ned sammen med skuten med flagget til topps. Velgerne hoppet over bord både på styrbord og babord side og bega seg mot land, som tross alt ikke var lange svømmeturen unna.

Dersom Venstre skal komme tilbake bør de akseptere blokkdannelsen og legge opp sin strategi etter dette spørsmålet:

Spørsmål: Synes du den sittende regjeringen har gjort en god nok jobb til at de kan fortsette i en periode til?

Svaralternativ:

a)      Ja
b)      Nei
c)      Venstre

Det vil alltid finnes tvilere som ikke finner seg til rette i verken den ene eller andre båsen, og for disse finnes Venstre. Men da må det være mer matnyttig å stemme på dem enn å stemme blankt.

For å ikke provosere unødig, la meg avslutningsvis moderere noen av påstandene i denne kommentaren. Det er vanskelig å spå – spesielt om framtiden –, og andre scenarier er også mulig.

• KrF har per i dag valget mellom å slenge seg på høyresidens blokkalternativ eller i likhet med Venstre satse på en uavhengig posisjon i midten. Politisk selvransakelse og strategiske overveielser avgjør utfallet.
• Det norske politiske systemet består av flere partier som har reell mulighet til å komme i regjering, og forblir i teknisk forstand et flerpartisystem i uoverskuelig framtid. Blokkdannelsen vi så starten på i 2005 og videreføringen av i 2009 trenger heller ikke være permanent. Velgerne må ha lyst på det, og det viser valgresultatet at de har hatt. Dette kan endre seg en gang i framtiden, men neste gang må i hvert fall partiene forholde seg til velgernes signaler fra de to foregående valgene.
• Politisk svært betente saker som for eksempel spørsmålet om en EU-søknad vil kunne sprenge blokkene.

Ulike formål
Hvis vi tar utgangspunkt i forskjellene mellom et prediksjonsmarked (som jeg har skrevet om tidligere) og en bookmaker, så er ikke de veldig store teknisk sett. Begge tilbyr sine deltakere/kunder å tippe på utfallet av en hendelse, som for eksempel et politisk valg. De som deltar satser penger på et utfall, og risikerer egne penger i håp om å kunne vinne mer. En vesensforskjell mellom prediksjonsmarkeder og bookmakere er imidlertid at førstnevnte lar personer tippe på en hendelse for at man skal kunne bruke den informasjonen som produseres til noe nyttig. En bookmaker, derimot, tilbyr odds for å tjene penger på spillernes innsats. Dette gir noen utslag som medfører at det er vanskelig å bruke en bookmakers odds som en reell prediksjon.

Deltakerne i et prediksjonsmarked deltar i et null-sumsspill. Tilbakebetalingsprosenten er 100; det vil si at like mange kroner som settes inn av deltakerne blir betalt ut igjen i premier. Dersom en deltaker mener at den gjeldende prediksjonen bare er noen prosenter feil, vil hun/han like fullt kunne tjene på å korrigere prediksjonen ved å kjøpe evt. selge i markedet. Det finnes ikke noen tredjepart som skal ha en del av kaken, og derfor tjener man penger også på små korrigeringer.

Selve grunnideen til bookmaking er å tjene penger på kundene sine innsatser. Som hovedregel betaler bookmakerne om lag 90 prosent av innsatsen fra kundene sine tilbake i gevinst, og beholder 10 prosent selv. For å klare det må de sette oddsen lavere enn det som er reelt. Et dagsaktuelt eksempel er Nordicbets odds på Venstres oppslutning på landsbasis:

Spill: Hvor mange prosent av stemmene får Venstre ved Stortingsvalget 2009?

Alternativer
under 5,5% – odds: 1.85
over 5,5% – odds: 1.85

Når oddsen er 1,85 betyr det at man får tilbake 185 kroner for hver hundrelapp man satser hvis man tipper korrekt utfall. Man tjener altså 85 kroner netto med en innsats på hundre kroner.

Hvor mye er så tilbakebetalingsprosenten på dette spillet? Sett at vi satser hundre kroner på begge utfallene, altså både at Venstre får over 5,5% og at de får under 5,5%. Det sier seg da selv at vi kommer til å tape på det ene spillet, men vinne på det andre. Vi har med andre ord satset 200 kroner til sammen, og vinner tilbake 185 kroner. De resterende 15 kronene beholder bookmakeren. Nordicbet betaler tilbake 185 av 200 kroner; deres tilbakebetalingsprosent er dermed på 185/200 = 0,925, eller 92,5 prosent.

Siden begge alternativene på Venstres oppslutning er på 1,85, betyr det at bookmakeren mener det er like stor sjanse for at begge utfallene hender. Det burde vel bety at sjansene er 50/50? Nei, sjansene ifølge bookmakeren er 46/46 (!) Selv om man skulle mene at det er litt større sjanse for at Venstre får over 5,5% prosent, så vil man ikke tjene noe på å tippe på det. Ikke før sjansene i virkeligheten er 55-45 vil man tjene penger i det lange løp på å satse penger til 1,85 i odds.

Hva blir konsekvensen av dette? Jo, den blir at folk unnlater å tippe før det skjer store endringer mht Venstres oppslutning. Dermed blir det store feilmarginer på ”prediksjonen”. (På økonomispråket heter det at det ikke er et effisient marked.)

En annen ting er at oddsen kan endres underveis, mens alternativene forblir de samme hele veien. I vårt eksempel med Venstre er det altså oddsen på over/under 5,5% som kan endres – fra for eksempel 1,85 til 2,1 – , mens de to alternativene fortsatt blir værende “over eller under 5,5%”. Hadde man beholdt oddsen likt, og i stedet endret prosentoppslutningen, kunne man til enhver tid ha sett hvor bookmakerne mener det er mest sannsynlig at resultatet ender.

Ikke etterrettelig
Nok et moment som gjør bookmakernes odds mindre egnet til analyser av politiske valgkamper er at bookmakerne generelt er uvillig til å vise endringer i oddsen over tid. Det kan hende at oddssetterne i noen tilfeller har sett at de har bommet på sine estimater, eller at det har skjedd ting under valgkampen som medfører at oddsen har måtte justeres. Slike endringer blir imidlertid ikke allment tilgjengelig, angivelig av forretningsmessige årsaker. De som er interessert i å studere et partis antatte velgeroppslutning under valgkampen – for eksempel for å identifisere hendelser som påvirket resultatet – vil derfor ha store problemer med å skaffe seg det datamaterialet de trenger. I et prediksjonsmarked er slike data som regel alltid tilgjengelig for alle. Det hadde også vært gledelig dersom bookmakerne selv kunne gjøre oddshistorikken underveis i valgkampen tilgjengelig for sine kunder og andre interesserte.

For å oppsummere: ”Gebyret” som bookmakerne trenger for å få inntekter forhindrer oddsen fra å fange opp mindre korrigeringer underveis. Derfor kan man ikke stole på at oddsen gir et fullstendig riktig bilde av hva som kommer til å skje på valgdagen. Å foreta historiske studier av endringer i prediksjonen er dessuten vanskelig ettersom bookmakere ikke har interesse av å dele slik informasjon med andre.

Likevel, de som følger med på oddsen underveis i valgkampen vil kunne tilegne seg en grov oversikt over partiers sjanser på valgdagen. Og dessuten; det er artig.

Ps: Paul Chaffey har også nylig blogget om dette temaet.

Totalt er det fire grupper med i forsøket. To av gruppene skal forutsi Arbeiderpartiet og regjeringspartienes oppslutning på valgdagen. Den ene av disse er en intern gruppe bestående av aktive Arbeiderpartimedlemmer. For at de skal kunne gi en så nøytral vurdering som mulig vil deres prediksjoner ikke bli offentliggjort før valget er over. Den andre gruppen, derimot, består ikke av aktive partimedlemmer. Deres daglige prediksjoner er tilgjengelig for andre, og kan sees på forsiden uten at man er deltaker.

På liknende vis er det to grupper som skal forutsi Venstre og opposisjonspartienes oppslutning på valgdagen. Fra gruppen uten aktive partimedlemmer kan du se prediksjonene for Venstre og opposisjonen.

Dersom du synes denne metoden hørtes spennende ut kan du delta i info-versjonen vår. Denne versjonen er ikke del av eksperimentet, men er kun til forlystelse og informasjon om metoden. I dette prediksjonsmarkedet skal du være med å beregne sannsynligheten for at den rødgrønne regjeringen får flere stemmer enn de fire opposisjonspartiene på Stortinget, og omvendt, sannsynligheten for at opposisjonspartiene på Stortinget får flere stemmer enn regjeringspartiene.

Opplegget er altså noe annerledes enn i de andre gruppene. Du skal ikke tippe oppslutning i prosentpoeng for de to blokkene, men hvem av de som får flest stemmer.

Dette er uskyldig moro, det er ingen premier involvert. Siden det er en info-versjon kan du heller ikke forvente særlig med ”kundeservice”.

Du registrerer deg på past2009.uib.no/info.

Du trenger et nøkkelord, og det er: Info

Kjetil Løset i TV 2 sier at de la ut partibarometeret i mars i år, og at de oppdaterer det daglig med nye målinger. Endelig er alle målinger samlet på ett sted!

Man kan plukke ut enkeltvise mediebedrifters målinger, eller man kan se alle målingene samlet. TV 2 har gjort de om til snittmålinger hvor siste måling fra hvert byrå teller med.  Sjekk det ut!

Vanligvis er det slik at salgstall kommer med en måneds etterslep. Man vet derfor ikke hvor mye man har solgt av en vare i august før det nærmer seg oktober. Hal Varian – økonomiprofessor ved Berkeley-universitetet og samtidig sjefsøkonom i Google – viser i samarbeid med sin Google-kollega Hyunyoung Choi at søk på nøkkelord kan gi økonomene en pekepinn på salgstallene allerede i samme måned.

De viser at ved å inkludere en nettelling av ordet ”Ford” vil man kunne beregne salgstallene bedre enn ved å kun se på tidligere salgstall. Deres analyser (pdf-dokument) viser en positiv sammenheng mellom antall søk på Ford og dette bilmerkets salgstall. Det betyr grovt sett at salgstallene går opp når ordtellingen går opp, og ned når ordtellingen går ned.

En tellemaskin som denne virker spennende også for en statsviter. Det er mulig å ikke bare telle google-søk, men også nyhetsomtaler . Man kan stille seg mange hypoteser som man kanskje kan komme nærmere å finne svar på. For eksempel: finnes det en sammenheng mellom et partis oppslutning og omtale av partiet på nettet? Eller kanskje av partilederen? Eventuelt, er det en sammenheng mellom omtale av valgkampsaker og oppslutning av partier? I årets stortingsvalgkamp kan man tenke seg å se på ordsøk som for eksempel ”finanskrise” eller ”hijab”, og koble disse til partimålinger. Her er det nye spennende stoff for valgforskere.

Det finnes imidlertid en del spørsmål en må stille seg før en setter i gang med en slik analyse. For det første, hva er det som blir registrert i Google sin søkemotor? Hvordan er utvalget av nettsider, er det et utvalg som representerer virkeligheten? En annen artikkel i Vox Publica  av Dag Elgesem og Lars Nyre har sett med kritisk lys på Googles dominerende rolle som søkemotor, og lister opp potensielle negative konsekvenser av dette. Blant annet nevner de frykten for at Google skal fungere som en slags portvokter som filtrerer hvilken informasjon vi som brukere arbeider med. Kanskje bør man supplere med andre informasjonskilder enn Google. I alle fall bør man vite hva søketreffet inneholder.

For det andre, så vidt jeg kunne registrere var det ikke mulig å dele opp søketreffene i positive og negative kategorier. I politikken er dette avgjørende. Det trengs ikke et skarpt politisk hode for å forestille seg at både en skandale og en gladsak slår ulikt ut på et partis oppslutning, selv om begge genererer nettomtale.

Like fullt, dette temaet er etter min mening noe man bør arbeide videre med.

Takk til Ole Jakob Bergfjord som tipset om artikkelen i The Economist.

Les blogginnlegget om prediksjonsmarked.

Omtale om forsøket i På Høyden.

Dersom du er interessert i å delta sender du en e-post til sveinung.arnesen alfakrøll isp.uib.no med navn og telefonnummer.

Frivillige søkes til å delta i forsøk i forbindelse med stortingsvalget i høst

Som deltaker vil du få utdelt 10 000 lekepenger som du kan bruke til å investere i partier eller partikonstellasjoner. Prediksjonsmarkedet vil være åpent hele døgnet og fram til valgdagen, så deltakerne velger selv når de vil gå inn på sidene.

Dersom du mener den gjeldende prediksjonen for et parti ligger for lavt i forhold til hva du tror oppslutningen deres vil bli på valgdagen, bør du kjøpe aksjer i dette partiet/partikonstellasjonen. Mener du at prediksjonen ligger for høyt, bør du selge. Når du gjør det bidrar du til å presse den gjeldende prediksjonen oppover eller nedover i den retningen du mener er riktig.

Det vil bli opprettet flere prediksjonsmarkeder for flere grupper, så hvilke parti/partikonstellasjoners valgresultat deltakerne får anledning til å forutsi vil variere.

Nærmere beskrivelse av forsøket presenteres for deltakerne ved oppstart.

Deltakerne i et prediksjonsmarked velger selv å delta, og representerer derfor ikke et tverrsnitt av velgermassen. I motsetning til intervjuobjektene i en partimåling skal deltakerne imidlertid ikke svare på hvilket parti de selv stemmer på, men i stedet forsøke å forutsi hva alle kommer til å stemme på valgdagen.

• Institutt for sammenliknende politikk søker deltakere til et forsøk med prediksjonsmarkeder i forbindelse med stortingsvalget 2009. Sjekk ut invitasjonen og  meld deg som frivillig!

Bakgrunn
Metoden bygger på prinsipper om prissystem uttrykt av Friedrich von Hayek blant annet i artikkelen The Use of Knowledge in Society (1945). Hayek argumenterer for at økonomisk planlegging best kan gjøres når individer konkurrerer innenfor et prissystem. På grunn av begrensninger i ressurser som tid, evner og tilgjengelighet på informasjon vil aldri én enkelt person kunne samle all nødvendig informasjon hun trenger for å planlegge riktig. Imidlertid besitter hvert individ relevant og delvis unik kunnskap som i seg selv ikke er tilstrekkelig, men som i interaksjon med andre individers kunnskap samlet vil kunne formidle all relevant informasjon i form av en pris i markedet (på, for eksempel, en bestemt vare).

I markedet vil med andre ord kunnskap fra hver markedsaktør absorberes opp i den til enhver tid gjeldende markedsprisen. Markedsprisen fungerer da som aktørenes konsensus om hva den riktige prisen er, basert på den informasjonen de samlet innehar. Ingen er allvitende, men hver enkelts begrensede kunnskap overlapper tilstrekkelig med andres kunnskap slik at all relevant informasjon blir tatt med når prisen fastsettes.

I en markedsøkonomi må altså individer hurtig tilpasse seg vekslende omgivelser. Endringer i kostnadsnivå, etterspørsel i markedet og konkurranse fra andre aktører kan bevege prisen på varer og tjenester daglig. Siden det har så stor påvirkning på folks liv rettes det i samfunnet stor oppmerksomhet rundt prisen på varer og tjenester. Endringer i oljeprisen, børsindeksen, prisen på mat og så videre overvåkes, og man forsøker å finne sammenhenger med hvorfor endringene skjer, slik at man kan lære å forstå mekanismene bedre.

På samme måte som man har markeder for varer og tjenester, kan man også opprette markeder for hendelser. Det amerikanske presidentvalget i 1988 var den første politiske hendelsen man opprettet et eget marked for. Det ble kalt Iowa Electronic Markets (IEM) og sprang ut fra forskningsmiljøet ved Iowa University.

På samme måte som for varer og tjenester bruker man i politiske markeder markedsprinsippet til å finne den riktige verdien på den kontrakten som blir omsatt. Prisen på en kontrakt endrer seg i takt med deltakernes forventninger til hvor stor oppslutning de politiske aktørene får på valgdagen, og likt som i andre markeder kan man analysere bevegelsene og forsøke å forstå hvorfor endringene forekommer.

Beste metode
Prediksjonsmarkeder har så langt vist seg å forutsi valgutfall bedre enn både partimålinger og stemmegivingsmodeller. Prediksjonene er mye mer stabile enn partimålingene i ukene før valget, samtidig som de har evne til å endre prediksjonen umiddelbart dersom det oppstår nye hendelser som antas å påvirke valgutfallet. I 2004 fikk George W. Bush 51,2% oppslutning fra de amerikanske velgerne som ga sin stemme enten til ham eller John Kerry. Snittprediksjonen på IEM lå de siste syv månedene på 51,2%. De ukentlige prediksjonene duvet stabilt rundt 51 prosent, og fra og med april var Kerry aldri spådd flertall på valgdagen. På meningsmålingene byttet derimot de to presidentkandidatene jevnlig på å beholde favorittstempelet, og det var først like før valget at Bush kapret ledelsen for siste gang. I 2008-valget fulgte IEMs prediksjoner og meningsmålingene hverandre rimelig tett, og begge viste gjennomgående flertall for Barack Obama.

Utfordringer
Selv om prediksjonsmarkeder har vist seg som den beste metoden for å forutsi valg, finnes det fremdeles noen hindringer som bør overkommes i framtiden. En av de viktigste utfordringene er å forbedre brukervennligheten. Det å kjøpe og selge aksjer krever en viss kompetanse fra deltakernes side, og er tidkrevende ettersom man må bruke tid på å følge med på utviklingen i markedet. Terskelen for å delta kan derfor virke noe høy for enkelte. En løsning har vært å lage programmer som forenkler prosessen for deltakerne, blant annet ved å automatisk justere prediksjonen etter hver handel. Programmet som vil bli brukt i det norske forsøket til høsten bruker en slik løsning. Spesielt interesserte kan lese mer om temaet (pdf-dokument).

I de fleste land er dessuten spill med penger regulert i en eller annen form. Noen land forbyr alle pengespill, mens andre – slik som blant annet Norge – tillater kun statlige eller lisensierte organisasjoner. Under det nevnte forsøket i forbindelse med stortingsvalget 2009 vil derfor deltakerne ikke satse egne penger.

Et prediksjonsmarked er som definisjonen tilsier ikke et spill med underholdningsformål slik som for eksempel sportstipping er, men de faller like fullt inn under de samme lovene. Dette er i utgangspunktet ikke unaturlig, da prediksjonsmarkeder i design har mye til felles med tradisjonell oddstipping. Etter min mening er det likevel god grunn til å skille mellom underholdningsspill og prediksjonsmarked som forsøker å produsere nyttig informasjon. En rekke akademikere og kommersielle aktører har oppfordret de amerikanske myndighetene om å tillate begrenset pengeinnsats for samfunnsnyttige prediksjonsmarkeder, og får støtte av innflytelsesrike tankesmier som American Enterprise Institute og Brookings Institution i Washington, D.C.

• Statsviterkollega Stian Skår Ludvigsen har laget en spennende prediksjonsmodell for årets norske stortingsvalg. Sjekk ut bloggen hans: stianlud.blogspot.com/

Prinsippet slike modeller bygger på er at framtiden er en forlengelse av fortiden. De forutsetter at det finnes faktorer som påvirker alle valg: Dersom man finner de riktige faktorene (og vektingen av disse) som bestemte valgutfallene ved foregående valg, kan man også forutsi det kommende valget med de samme faktorene.

Modellene kombinerer partimålinger med politiske og økonomiske indikatorer som konsumprisindeks, rentenivå, hvorvidt partiet sitter i posisjon eller opposisjon, og andre faktorer som antas å påvirke et bestemt partis oppslutning ved valget. De baserer seg på empiriske data fra foregående valg og meningsmålinger. Faktorer som formodentlig kan forklare tidligere valgresultat antas å ha samme effekt også på det kommende valget. Regresjonsanalyse er den vanligste metoden som benyttes for å lage modellene.

Fordelen med denne metoden er at man kan gå analytisk til verks og forsøke å peke på generelle faktorer som påvirker politiske valg i et land. Dersom man klarer å finne disse faktorene vil man også finne ut en hel del om hva velgerne bryr seg om når de går til valgurnene.

I modellene som lages for amerikanske presidentvalg er det særlig to tema som går igjen. Det ene er den økonomiske situasjonen i landet, og det andre er hvor lenge partiet/presidenten har sittet ved makten (”incumbency”). Generelt antas det at en god økonomi hjelper partiet som sitter ved makten. Noen hevder at sittende administrasjoner i landet spekulerer i dette, og booster økonomien i valgåret. Når det gjelder incumbency så fungerer den stort sett slik at jo lenger et parti har hatt makten, desto mer maktslitasje opplever det blant velgerne. Presidenten, derimot, har en stor fordel dersom han har sittet i fire år og står til valg for fire nye. (Det har hendt tre ganger etter andre verdenskrig at den sittende presidenten går til valg og taper: Gerald Ford, Jimmy Carter og George Bush Sr.)

Det finnes noen utfordringer å overkomme når man konstruerer slike modeller. En av dem er å finne de riktige variablene, og den riktige vektingen. Hva vil det si at den økonomiske situasjonen er god? Er det stabil, relativt lav inflasjon? Lav arbeidsledighet, eller kanskje bare lavere ledighet enn i fjoråret? Er det forbrukernes forventninger til egen framtidig økonomi?

For at en modell skal være meningsfull må man søke etter variabler som er teoretisk begrunnet. Dersom man leter vil man nemlig finne mange hendelser som korrelerer bra med utfall i presidentvalg, men hvor sammenhengene egentlig er tilfeldige. Dette gjelder også økonomiske variabler: Om man leter lenge nok vil man til slutt finne noe som passer, men betyr det at det er en ekte sammenheng? Som man roper i skogen får man svar.

Slik jeg ser det er den største utfordringen med stemmegivingsmodeller at de antar at akkurat de samme faktorene som har vært viktige ved tidligere valg blir like viktig i det kommende valget. De overser med andre ord konteksten valget foregår i. Modellene glemmer da et viktig trekk ved velgerne: De er mennesker, ikke roboter. Av dette følger blant annet:

1. De har følelser, og kan la seg rive med av stemninger i opinionen.
2. De har ikke lagret en fil med nøyaktig begrunnelse for deres partipreferanser ved tidligere valg.
3. De kan reagere på forskere som hevder de vet hvordan de kommer til å stemme.

Modellenes svakhet er at de ikke kan fange opp stemningen, eller tidsånden om du vil, som det aktuelle valget blir gjennomført i. Det er nok mye lærdom som kan hentes fra historien, men hvert valg lever også sitt eget liv, med spesielle hendelser, personligheter og saker. Noe slikt som en Obama-effekt er for eksempel spesifikk for 2008-valget, og kunne ikke ha blitt forutsagt på bakgrunn av tidligere presidentvalg.

Siden den spede begynnelse i USA på 70-tallet har modellene hatt moderat suksess med sine valgprediksjoner. De har jevnt over vært noe mer nøyaktig enn samtidige meningsmålinger. Det har imidlertid ikke vært én som har prestert bra over lang tid, men i stedet ulike modeller som har truffet på forskjellige tidspunkt. Når det er sagt må det likevel understrekes at å lage slike modeller kan bidra til å øke vår forståelse for velgernes handlinger, fordi selv om de ikke klarer å forklare all endring i partioppslutning får man testet ut forskjellige hypoteser om velgeratferd over tid.

Ludvigsen baserer sine norske prediksjoner på tidligere målinger de siste årene. Men i stedet for å stå bom fast på disse prediksjonene bruker han dem heller som et utgangspunkt for å tolke nye meningsmålinger. Han kan da se eventuelle endringer i målingene i lys av forventede trender, og om målingene avviker fra forventningene eller ikke. Dette syns jeg er en sunn og dynamisk måte å kombinere meningsmålinger og modeller på.

Politikere blir året rundt jaget av journalister som vil ha dem til å kommentere partiets oppslutning på den siste målingen. I ukene før et valg topper det seg. Opptil flere ganger i uken må politikerne stille opp og forklare det ferskeste partibarometeret. – Hvorfor tror du dere vinner oppslutning blant velgerne? – Hva er det som gjør at dere faller så mye i forhold til forrige uke? – Hvorfor stiger dere på den ene målingen og synker på den andre? De erfarne og medievante politikerne er kloke av skade og har lært seg å svare. – Nå er jo dette bare én enkelt måling… De vet nemlig at ting kan endre seg fort i politikken.

Partimålinger under valgkamper har en funksjon, og den er å gi politikere, media og velgere en pekepinn velgerstrømningene her og nå. Folk har gjennom partimålinger en mulighet for å gi uttrykk for tilfredshet eller misnøye med regjeringspartienes nåværende politikk eller opposisjonens utspill. Problemer oppstår derimot når man slutter å se på målingene som en samtidig stemningsrapport, og begynner å bruke målingene utenfor deres kompetanseområde, nemlig til prediksjon.

Flere amerikanske aviser fikk seg et skudd for baugen da de i 1948, før valget faktisk hadde funnet sted, proklamerte Dewey som vinner av det amerikanske presidentvalget mellom ham og Truman.

Sakset fra Kennesaw University kan vi lese at:

New York Times declared “Thomas E. Dewey’s Election as President is a Foregone Conclusion.” Top pollsters predicted a Dewey win, as did leading national political writers. Headline after headline screamed Dewey as President.

Da Truman hadde gått seirende ut av det presidentvalget ble han avbildet glisende fra øre til øre med et eksemplar av Chicago Tribune (se bilde), hvor toppsaken var ”Dewey defeats Truman”.

Truman overrasket meningsmålerne (foto: Harry S. Truman Library and Museum)

Om det var pinlig for media var det desto mer kritisk for meningsmålingsinstituttene, og spesielt for George Gallup, som 12 år tidligere hadde fått sitt gjennombrudd med sin nye og forbedrede målingsmetode basert på tilfeldig utvalg. Ifølge hans beregninger skulle Dewey vinne med mellom 5 og 15 prosentpoeng. Det er godt mulig at det stemte – på det tidspunktet målingene ble foretatt. Siste måling ble gjennomført tre uker før valget.

La oss se på spørsmålet respondenter vanligvis må svare på i en undersøkelse: Hvilket parti ville du ha stemt på dersom det var valg i morgen?

Legg merke til den hypotetiske formuleringen. Det er ikke ofte det er valg i morgen, og dette vet også velgerne. Noen bruker anledningen til å gi et spark til ”sitt” parti, som de er skuffet over på en del områder, men som de når valgdagen kommer likevel ender opp med å stemme på. Andre mener oppriktig at de har endret partipreferanser, men kan hende har de den oppfatningen på grunn av en hendelse som akkurat da er sterkt belyst i media. På valgdagen kan det være andre ting som opptar dem. Andre igjen svarer det samme partiet som de alltid har stemt på, og som de kommer til å stemme på også ved neste valg. Men denne gruppen blir stadig mindre, og dessuten er det ”swing voter”-gruppen som tipper valgene i avgjørende retning og derfor er mest interessant ut fra et prediksjonsperspektiv.

I noen land er oppslutningen om partier fremdeles temmelig stabil. Som oftest gjelder dette i land hvor det eksisterer sterke konfliktlinjer av religiøs og/eller etnisk karakter. Trenden i Norge og mange andre demokratier, derimot, er at færre velgere binder seg til ett parti livet gjennom. Partimålinger kan dokumentere disse endringene når de har skjedd, men er ikke i stand til å forutsi hva som kommer til å skje framover i tid.

Finnes det noen metoder som klarer å forutsi valg med rimelig bra presisjon? Det vil vi komme nærmere inn på i seinere innlegg på Valgbloggen.