Lichtman har no vore ute med sine vurderingar for presidentvalet i år, og han endar på Obama som vinnar. Under følger dei tretten påstandane, og dei som per i dag blir vurdert som usanne for 2012 er utheva:

1. Partimandat: Etter mellomvala har den sittande presidenten sitt parti fleire seter i Representantanes hus enn det hadde ved førre mellomval.
2. Konkurranse: Presidentkandidaten til partiet som sit med makta har ingen seriøse utfordrarar frå eigne rekker.
3. Posisjon: Kandidaten til partiet som sit ved makta er president.
4. Tredjeparti: Det finnast ingen tredje presidentkandidat av særleg storleik.
5. Økonomi på kort sikt: Den nasjonale økonomien er ikkje i resesjon under valkampen.
6. Økonomi på lang sikt: Veksten i bruttonasjonalprodukt per innbyggar er lik eller større enn gjennomsnittet for dei to foregåande presidentperiodane.
7. Endringspolitikk: Den sittande presidenten gjer store politiske endringar.
8. Sosial uro: Det er ingen langvarig sosial uro i løpet av perioden.
9. Skandale: Administrasjonen i Det kvite huset er ikkje involvert i nokon større skandale.
10. Utanriks/militær fiasko: Den sittande administrasjonen opplev ikkje nokon større utanriks eller militær fiasko.
11. Utanriks/militær suksess: Den sittande administrasjonen oppnår større utanriks eller militær suksess.
12. Karisma: Kandidaten til det sittande partiet er karismatisk eller nasjonalhelt.
13. Karisma (utfordrar): Kandidaten til utfordrarpartiet er ikkje karismatisk eller nasjonalhelt.

Som ein kan sjå er dei fleste punkta over ikkje objektive. Det vil seie at ein må gjere vurderingar av i kva grad påstanden er sann eller usann, noko som kan gi rom for usemje. Modellen har også fått kritikk for å inkludere for mange faktorar på for få observasjonar, og for å predikere valvinnaren i staden for å predikere den nøyaktige oppslutnaden til kandidatane (som er vanskelegare). Men for kvar gong modellen tippar den rette kandidaten som vinnar, minkar skepsisen mot Lichtman sine argument.

Mange av nøklane svarar til faktorar som også andre prediksjonsmodellar har med, blant anna økonomi og fordelen med å sitte i posisjon. Det er interessant å merke seg at ingen av nøklane tek for seg valkampen. Lichtman har sjølv uttala at val ikkje er hesteveddeløp der kandidatane vekslar på leiinga frå den eine dagen til den andre, slik ein kan få inntrykk av i media. Ei alternativ tolking av valkampeffekten er at innsatsen frå dei to partia nøytraliserer kvarandre, og at vi derfor hadde sett den verkelege effekten dersom eitt av partia ikkje hadde ført nokon valkamp i det heile.

Kjelde: Lichtman, Allan J. (2005): The Keys to the White House: A Surefire Guide to Predicting the Next President.Rowman & Littlefield Publishing Group, Inc.

Heller ikkje Barack Obama har klart å lukke gapet mellom forventningar og utkome, og approvalratingen som syner kor stor del av veljarane som er tilfredse med jobben han gjer som president har dala etterkvart som kveitebrødsdagane gråna og glei over i kvardagar.

Denne utviklinga er typisk for ein president, og ofte gjer partiet hans det dårlegare i mellomvala som finn stad midt i presidenten si periode. Kongressvalet i 2010 var ikkje noko unnatak i så måte: Demokratane tapte 63 delegatar i Representanthuset, og mista med det fleirtalet der. I Senatet sikra dei seg fortsatt majoritet, men måtte sjå fem sete gå til Republikanarane.

Oppslutnaden om presidenten fell nærast lovbestemt etter valet, men har ei nesten like stor tendens til å stige att etter kvart som det nye gjenvalet kjem på trappane. Den anerkjende statsvitaren James Stimson gjorde oss merksam på denne trenden, og eg skal referere samandraget frå artikkelen han skreiv i 1976:

The approval accorded to Presidents by the American public is found to follow a cyclical pattern over time. All Presidents begin their terms with great popularity, experience parabolic declines, steadily lose popular support for about three years, and then recover some at the ends of their terms. These distinctive cycles, it is argued, reflect regular expectation/disillusionment cycles among the less well-informed segments of the public and are tied to the four-year election calendar. The extraordinary fit of parabolic curves to actual presidential approval leads to the suspicion that presidential approval may be almost wholly independent of the President’s behavior in office, a function largely of inevitable forces associated with time.

Den sykliske trenden i meiningsmålingane er vel verd å bite seg merke i når vi ser på oppslutninga om Obama i dag. Berre eit lite prosentpoeng meir av veljarane er positive enn negative til Obama, men ein skal ikkje sjå seg blind på kva dei svarar så langt unna valdagen. Som sitande president har han pole position, og oppslutninga så langt i perioden følgjer rundetidene til det sykliske skjemaet.

Kjelder:
Campbell, James E. (2000). The American Campaign: U.S. Presidential Elections and
the National Vote. College Station: Texas A&M University Press.

Weisberg, Herbert (2002): “Partisanship and Incumbency in Presidential Elections.” Political Behavior
Volume 24, Number 4. 339-360, DOI: 10.1023/A:1022558810957

Stimson, James A. (1976): “Public Support for American Presidents A Cyclical Model”. Public Opinion Quarterly, Volume 40, Issue 1, pp.1-21.

Splittande nominasjonsprosess er negativt

Dersom nominasjonsprosessen i eit parti blir langvarig, har den som til slutt blir partiets kandidat dårlegare sjansar for å bli president .[1] Blant anna blei Walter Mondale grundig slått i 1984-valget etter å ha måtta kjempe hardt for nominasjonen. Det same gjeld Goldwater og McGovern. Også sittande presidentar som har måtta gå ekstrarundar før valet har fått det tøft: Presidentane Gerald Ford og Jimmy Carter måtte nedkjempe interne rivalar før hovudslaget, og lukkast ikkje å vinne gjenvalg.

Intern kiving

To forklaringar peikar seg ut tanke på kvifor langvarige nominasjonsprosessar slår uheldig ut for presidentkandidatane. Den eine er at veljarane i løpet av nominasjonskampen bygger opp interne motsetnader som er vanskeleg å legge bak seg. Jo lenger tid kandidatane må bruke på intern kiving, dess større risiko er det for at nominasjonsprosessen utviklar seg i den skitne retningen. Det vil kunne rettast påstandar som kan falle meiningsmotstandarane tungt for brystet, og dei som har støtta taparkandidatane kan miste motivasjonen til å stemme på partiet sin endelege kandidat.

Svake kandidatar

Den andre grunnen til at langvarige primaries er et dårlig utgangspunkt for presidentvalget kan vere at ingen kandidat utmerkar seg som spesielt sterk. Dersom ein sittande president får ein reell utfordrar frå sitt eige parti, er det uttrykk for stor misnøye mot presidenten. For republikanarane i år er det ikkje eit kvalitetsteikn at ein sliten gamal sirkushest som Newt Gingrich har halde koken såpass langt ut i løpet. Mange amerikanske veljarar vil huske han frå hans tid på 1990-tallet som speaker i Representanthuset, der han var ein splittande figur. Av mange blei han oppfatta som lunete, og han blei endatil forsøkt detronisert av sine eigne partifellar. Det lukkast dei ikkje med, men Gingrich har det siste tiåret sirkla utanfor dei innerste kretsene av Det republikanske partiet, og sørga for livsopphald gjennom lobbyverksemd og bokskriving. Når det viste seg at han heldt stand i primærvala og seilte opp som ein reell utfordrar til Mitt Romney, dukka hans partiinterne motstandarar igjen opp og advarte mot å velge det dei meiner er ein kandidat med små sjansar for å vinne mot Obama. Der Romney er ein person som kan trekke uavhengige røyster til seg, er Gingrich ein konservativ kandidat med ei broket politisk historie. Gingrich på si side peikar på at republikanarane valde ein moderat kandidat både i 1996 (mot sittande president Clinton), og sist i 2008, utan hell. Intervju med Gingrich kan du sjå her.

Rick Santorum sprang opp som troll av eske like før dei første caucuses i Iowa. Med eit ubesudla mediarulleblad forkynte han ein sosialkonservatisme som fanga interessa til den gruppa av republikanske veljarar som er oppteken av slikt. Dei er det mange av i USA, og verken Romney (mormonar) eller Gingrich (seriemonogam, i beste fall) vekker begeistring hjå desse veljarane. Åttebarnfaren Santorum vann i Iowa, Minnesota, Colorado og Missouri, og er i skrivande stund framleis ein potensiell vinnar. Det skal likevel overraske om han stikk av med seieren i nominasjonsvalet. Dei sosialkonservative hadde si tid då George Bush Jr. var president, og fleirtalet av amerikanarar lengtar ikkje tilbake til den tida, heller ikkje fleirtalet av republikanarane om ein skal tru prediksjonsmarknadane (sjå grafar under).

Mitt Romney har allereie vore i ein nominasjonskamp tidlegare, og verkar som den sterkaste kandidaten. Han er ein vellukka forretningsmann, han har moderate politiske meiningar med eit stort nedslagsfelt hjå veljarane, og han har pengar å svi av. Men til liks med andre spør han seg kanskje kvifor han enno ikkje har rista av seg motkandidatane. Det er nok ikkje fordi han er mormonar, for Kennedy var katolikk og Obama var svart, og det hindra dei ikkje i å nå heilt til topps. Meir sannsynleg er det at han ikkje har den karismaen som dei beste kandidatane i tidlegare presidentval har hatt. Vi nemde to av dei nettopp, Reagan og Clinton er to andre. Romney er kandidat av eit mindre format. Vi skal hugse at han tapte nominasjonskampen i 2008 mot ein kandidat som seinare bukka under for Obama. Denne gongen kan det sjå ut som han får oppdraget med å fronte Obama i presidentvalet, og tvekampen vil bli ei formidabel utfordring for Romney.

På Intrade kan ein spekulere i kven som vinn nominasjonskampen, og grafen under viser Romney sine estimerte vinnarsjansar. Per 16. februar var dei omkring 75%. Resten er fordelt med cirka 15%for Santorum og 5% kvar for Gingrich og Paul.  New York Times viser også ein oppdatert oversikt over kor mange delegatar kandidatane har vunne til no.

Kvileskjer

2012 kan fortone seg som eit kvileskjer for republikanarane. Dei hadde ei sterk røyrsle i dei neokonservative, leidd av dyktige folk med ein misjon. Richard Pearl, Donald Rumsfeld, Dick Cheney og kompani søkte makt, vann makt og brukte makt med George Bush Jr. ved roret. Dei tærde også på omdømet til Det republikanske partiet ved å køyre kompromisslaust på i krigen mot terror og i pengepolitiske spørsmål. Etter at Bush si doble presidentperiode var over, var USA djupt involvert i ein upopuler krig i Irak, og stod samstundes innanlands opp til halsen i råtne pengar og finansiell systemkrise. Då Bush gjekk av som president hadde han den lågaste standinga hjå veljarane av alle amerikanske presidentar sidan Gallup starta målingane på midten av 1930-talet.

McCain forsøkte å distansere seg frå den avgåande presidenten ved forrige presidentval i 2008, men det synkande skipet stod ikkje til å redde, og med Lehman Brothers-kollapsen berre veker før valet kom skuddet for baugen på partiet og kandidaten. [2]Dei siste fire åra har dei konservative kreftene omgruppert seg, men dei er foreløpig ikkje i stand til å gå i takt. Tea Party-røyrsla kunne ei stund virke som den nye vinen på den konservative sida, men då Washington Post gjorde eit heilhjarta forsøk på å få oversikt over grasrotrøyrsla, viste det seg at den var svakare enn ein kunne ha inntrykk av. Storleiken var inflatert, meiningane deira sprika, og flesteparten av medlemmane var ikkje interessert i politikk(!).  Det var ei protestrøyrsle som sparka oppover mot det etablerte politiske etablissementet, men den sparka både opp til høgre og opp til venstre. Alle potensielle kandidatar som var kopla til røyrsla er i praksis ute av nominasjonskampen i 2012: Herman Cain og Michelle Bachman hadde sine minutt i rampelyset, men måtte ganske tidleg gje seg. Sarah Palin stilte aldri offisielt som kandidat. Ron Paul er framleis med, men hans kandidatur heng i ein alt for tynn tråd.

Det republikanske partiet er for tida i ei ideologisk og strategisk bølgjedal, og det er vanskeleg å spore verken intern eller ekstern entusiasme omkring partiet sine kandidatar. Ein valkampveteran for demokratane sitt råd til den sittande presidenten er å “preserve radio silence and let a party bent on suicide go about its business”.

Fordel Obama.

I forkant av valg er det tradisjon for at de politiske partiene sender representanter til valgdebatter på videregående skoler. Selve debatten går for seg i en gymsal, kantine eller aula, ledes enten av lærere eller elever, og varer i mellom halvannen time og to timer. I etterkant arrangerer skolen et prøvevalg med resultater som blir publisert og gitt en del oppmerksomhet i mediene. I 2011 ble ordningen med debatter satt på vent til fordel for valgtorg med stands på skolene, som et forsøk på å skape en roligere valgkamp etter grusomhetene 22. juli. Julie Ane Ødegaard skrev i Vox Publica at ”Valgtorg istedenfor skoledebatt kan senke terskelen for unge til å ta kontakt med politikere og gjøre politikk mer relevant”. Det er ikke til å legge skjul på at skoledebattene har et frynsete rykte.

Hersketeknikker, latterliggjøring og andre skitne knep er kjente ingredienser i skoledebatter, og mange politikere har uttrykt skepsis mot ordningen:

• Kjell Ingolf Ropstad, som i 2007 var leder for Kristelig Folkepartis Ungdom, uttalte følgende: — Skoledebatten handler stort sett om skittkasting, buing, løgner, og alt med et mål om å latterliggjøre motstanderne. Det er på tide å avvikle dagens skoledebatt.
• Anette Trettebergstuen, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, var fornøyd med at skoledebatter ble erstattet av valgtorg i 2011: — Jeg begynte på skoledebattkjøret i 2003, og det er, for å si det med rene ord, et rent helvete, med klovnerier, mobbing og show, sa hun.
• AUF-leder Eskil Pedersen har sagt at debattene kanskje gjør politikken lite tilgjengelig for noen, de blir ofte veldig tabloide og preget av personangrep.

Det er trist at debattene har blitt oppfattet slik når skolevalgene for mange ungdommer er det første skikkelige møtet med politikere. Da er det forvirrende når partienes representanter bruker vel så mye tid på å forvrenge andre partiers budskap enn å legge frem egen politikk. Jeg mener også at det er respektløst overfor ungdommene som overværer debattene. Slik deler jeg innvendingene Ropstad, Trettebergstuen og Pedersen har mot debattenes form, men det gjør meg ikke til en motstander av debattene som sådan.

Da jeg i 2001 deltok på min første skoledebatt, ble jeg sjokkert. Det virket som at seriøse argumenter ble ofret til fordel for elleville påstander og vitser, og jeg gikk opp i fistel da jeg skulle holde avslutningsappellen min. Der og da hadde jeg neppe sett for meg fire nye runder med skoledebatter, men det har det blitt. Av og til har jeg likevel latt meg sjokkere igjen, som året da Fremskrittspartiet hadde lært opp alle sine debattanter til å holde et åpningsinnlegg som handlet om å skrike i mikrofonen og skjelle ut sosialister. Strategien passer med Ødegaards beskrivelse av at ”det partiet som klarer å fenge salens oppmerksomhet har ofte kunnet smile fornøyd etter å ha mottatt mange ungdomsstemmer ved skolevalget”.

Skoledebattene gir likevel rom for å legge frem resonnementer og argumenter, så vel som å presentere egen politikk. Det er klart at formen blir tilpasset publikum, men det betyr ikke at vi skal undervurdere ungdommene i salen. Selv har jeg forsøkt å unngå drittslengingen og bevisst fokusert mest på politikken til det partiet jeg har representert. Med første øyekast kan det kanskje virke som en strategi for å bli usynliggjort og glemt mellom alt bråket andre debattanter har bidratt med, men min erfaring er at ungdommer har kommet bort til meg og takket for at jeg ikke bedrev drittslenging. Når alle skriker i munnen på hverandre, kan den stillferdige plutselig bli fremtredende.

Etter å ha deltatt på valgtorg i 2011, uttalte Arbeiderpartiets ungdomskandidat til Hedmark fylkesting at han ”syns vi får mer ut av dette enn å sitte i skoledebatter og prøve å score billige poenger”.

Jeg mener flere politikere må spørre seg hvorfor skoledebattene har blitt en arena for å score billige poenger, og hva det i så fall sier om politikernes syn på ungdommer. For min del tror jeg mange politikere har forsøplet debattene fordi de er av den oppfatning at det er det ungdommen vil ha, men det finnes alternativer. Ett alternativ er å ta ungdom på alvor, og å bruke skoledebatter som en fantastisk mulighet til å lære ungdom om politikk, og da fortrinnsvis egen politikk. Valgtorg er heller ingen garanti for større seriøsitet, og FpU-leder Ove Vanebo ga uttrykk for frustrasjon over ikke å kunne ta til motmæle: — Vi har opplevd at andre partier har påstått at Frp vil tvinge alle elever for å betale for skoleplass, og uten debatter kan vi ikke motsi påstandene, sa han.

Jeg tror mange ungdommer vil sette pris på at politikere betrakter dem som oppegående mennesker, og jeg er overbevist om at en mer seriøs skoledebattkultur vil føre til at flere engasjerer seg i politikken. Da stiller jeg gjerne i skoledebatter igjen i 2013.

• 16,6% av velgerne i forsøkskommunene hadde stemt over internett.
• Dette utgjør 73,2% av forhåndsstemmene
• Avgitte stemmer var noenlunde like for alle aldersgrupper under 70 år, mens den sank betydelig etter det. (Èn velger over hundre år stemte elektronisk.)
• Den siste dagen velgerne kunne stemme var den enkeltdagen flest velgere stemte.

Den tekniske gjennomføringen må så langt jeg vet altså kunne betegnes som en suksess. Men kritikerne har fremdeles ikke stilnet. Om undertegnede kanskje ikke er en av dem, er jeg i alle fall avventende skeptiker. De viktigste ankepunktene mot internettvalg er 1) sikkerhet, 2) fravær av anonymitet og 3) formål.

Oliver Spycher — en sveitsisk ekspert på tekniske valgløsninger og dekryptering — påpekte under konferansen at uansett hvilken teknisk løsning man velger mangler man i dag hundre prosent garanti for at velgerens handlinger kommer ubesudlet gjennom systemet og riktig ut i andre enden. Han ga ros for deler av den norske løsningen, men påpekte blant annet en svakhet om at dersom både velgerens PC og smarttelefon var infisert av det samme viruset, så ville et slik virus kunne endre på hennes avgitte stemme uten at hun merket det. Kåre Vollan har gått gjennom forskjellene mellom papirvalg, elektronisk valg i valglokalet, poststemming og internettvalg. Han tok ordet på konferansen, og sto også ved påstandene sine om at internettvalg har lav grad av trygghet for velgerne.

Et svært viktig prinsipp ved demokratiske valg er at de skal være hemmelige. Dette prinsippet blir svekket når man i praksis kan stemme fra hvilken som helst lokasjon. Departementet har tattt høyde for dette problemet ved at man kan avgi stemme flere ganger. Bare den sist avgitte elektroniske stemmen teller, og dette betyr at dersom noen andre enn velgeren overværer stemmegivingen, så kan hun ikke være sikker på at den avgitte stemmen er den som teller. Dessuten vil man også kunne stemme på papir, og dersom velgeren har gjort dette vil denne seddelen trumfe den elektroniske seddelen fra samme velger. Problemet med en slik løsning er imidlertid at man da må kjøre parallelle papir- og elektronisk baserte valg, noe som ikke er økonomisk gunstig. Men viktigst av alt: Dersom sikkerheten ikke er absolutt vil mange være skeptiske til å legge elektroniske spor etter seg. For den generelle lekmann er det enkelt å forholde seg til det å plukke ut en papirseddel i et avlukke, putte den i en konvolutt, og slippe den ned i en forseglet urne. Velgerne kan fysisk forsikre seg om at alt går riktig for seg, og at ingen har avslørt hvilket parti de stemte på. Når man sender sin elektroniske seddel ut i cyberspace finnes det for den generelle velger ingen mulighet for å kontrollere at prosessen har foregått uten at noen har kikket på. Man må stole på noen dataeksperter som sier at dette er hemmelig, og at det er trygt.

Men vil vi ha det sånn? Vil vi byråkratisere valgprosessen, eller vil vi — akkurat på dette området — at teknologien nettopp ikke skal effektivisere arbeidet forbundet med gjennomføringen av valg? Det finnes nok av områder hvor vi bare er fornøyd med at noe funker, og ikke hvordan noe funker. Fra mitt eget hverdagsliv kan jeg nevne i fleng, men la oss nøye oss med å nevne bilen og induksjonsplatene på kjøkkenet. Men politiske valg, selve symbolet på det demokratiske samfunnet vi er så glade for at vi har, bør ikke de være organisert slik at det er mulig for betrodde borgere uten særlig spisskompetanse å observere prosessen på valgdagen, og med egne øyne bekrefte at alt har forløpt etter prosedyren? Fratar man majoriteten av befolkningen evnene til å følge valgprosessen skaper man fort grobunn for mistanker og konspirasjonsteorier av ulike former og farger. I sin tur løper man dermed større risiko for illegitimering av valgresultatet. Javisst opplever vi feiltellinger og andre tabber i papirvalg, og forsøk på juks og manipuleringer forekommer også i konsoliderte demokratier slik som vårt eget. Men dette kan oppdages av mange andre, og hver feil og hvert forsøk på juks begrenser seg naturlig til en liten andel av de totale stemmene. Ved elektronisk valg er det bare en håndfull mennesker som faktisk kan kontrollere at ting har foregått etter prosedyren. Dessuten, hvis noen kyndige datafolk bestemmer seg for (og klarer) å manipulere stemmesedlene, så ligger alle sedlene fra millioner av velgere i den samme valgurnen. Isje bra!

Formålet med elektronisk valg er å gjøre det billigere, samt å gjøre valg mer tilgjengelig for folk som har vanskelig for å komme seg til et stemmelokale. Sistnevnte mål skal få opp valgdeltakelsen. Så lenge sikkerhetsløsningen baserer seg på at en papirstemme skal kunne trumfe den elektroniske stemmen, vil man måtte kjøre parallelle løsninger til evig tid. Dette er ikke billigere enn papirløsningen vi har i dag. Å sørge for at alle har like gode muligheter for å utføre sin demokratiske rett er selvsagt et yndet mål. Allerede i dag finnes det imidlertid gode alternativer for de som ikke kommer seg til valglokalet på valgdagen, slik som forhåndsstemming, poststemming fra utlandet og valgurner som tas med til sykehjem. Vi behøver ikke elektronisk valg for å oppnå like muligheter for alle.

Godene vi får ved å gjennomføre valg over internett er diskutable, og hvis de forekommer er de trivielle eller mulig å oppnå på andre måter. “Ondet” vi får er derimot eksistensielt for demokratiet: Vi fratar vanlige folk evnen til å kontrollere valgresultatet. På tross av den teknisk vellykkede gjennomføringen av det norske e-valgforsøket står jeg fortsatt igjen med det grunnleggende spørsmålet: Hva skal vi med e-valg?

Ps: Til forretningsorden skal det her nevnes at undertegnede i vår gjennom min stilling ved UiB var del av en gruppe som deltok i konkurransen om å få oppdraget med å evaluere forsøket, uten å nå opp.

OPPDATERING: Kai Olsen og Hans Fredrik Nordhaug viser i en kronikk i Aftenposten hvor lett velgere kan la seg lure av falske nettsider. Nok en grunn til bekymring.

Hovedtrekket i de norske kommunestyre- og fylkestingsvalgene er på nasjonalt nivå at Høyre går mye fram og Fremskrittspartiet tilsvarende tilbake. Det kan virke som at det også er disse to partiene som har vekslet velgerne seg i mellom. Tilbakegangen til Frp kan skyldes to momenter. For det første var partiet i svært lang tid ført av en karismatisk leder, men det er de ikke lenger. Lederskifter i slike typer organisasjoner er ofte kritiske, og dagens leder Siv Jensen har nok ikke klart å videreføre engasjementet rundt partiet i like stor grad. Det ville sannsynligvis ikke noen andre etterkommere av Hagen heller ha gjort, for det er fraværet av Hagen som partileder og ikke tilstedeværelsen av Jensen som er problemet. Partiet har de siste årene vært den nye vinen i norsk politikk, men engasjementet rundt dem har stilnet, og velgere som har håpet at partiet kan tilføre norsk politikk noe nytt har i det store og det hele blitt skuffet. Noen var skuffet fordi de ikke klarte å samle et slagkraftig alternativ til den rødgrønne regjeringen i 2009. Andre var skuffet fordi Frp har opphørt å være det protestpartiet som gjorde dem til favoritter blant anti-establissement-orienterte velgere.

For det andre har Frp ikke klart å få fram sitt innvandringskritiske budskap i et klima hvor denne debatten blei ekstra følsom i etterkant av terroraksjonene den 22. juli. Carl I. Hagen var i dette valget hverken på nett med velgerne eller sine partifeller, og partiet generelt fomlet med tanke på hvordan de skulle markere sin vinnersak i kjølvannet av den spesielle situasjonen valgkampen foregikk i. Høyre sin framgang skyldes til en viss grad at mange velgere har forlatt Frp og hoppet på det partiet som ligger deres tidligere parti nærmest. Samtidig har partiet klart å navigere seg tilbake til sin gamle posisjon som det bærende, ansvarlige partiet på høyresiden. De velgerne som ønsker borgerlig styre har sluttet å flørte med Frp fordi de innser at sjansene for gjennomslag for borgerlig politikk er størst med et stort og slagkraftig Høyre.

22/7

Indirekte led Frp som følge av terrorhendelsene, men den direkte terroreffekten på valget virker likevel å ha smuldret. Det ser vi når vi sammenlikner valgdeltakelsen i år med den for fire år siden. Oppslutningen om Kommunestyrevalget var på 63,5%; noe opp fra 61,2% som var deltakelsen ved forrige valg, men helt klart ingen “blow-out”. I Fylkestingsvalget økte valgdeltakelsen bare med 1,2 prosentpoeng, fra 57,5% til 58,7%. Det å stemme ved valget i år skulle være det partipolitiske nøytrale svaret som skulle vise terroren rødt kort. Men det norske folket markerte med kraft sin avsky mot Utøya og Oslo-bomben gjennom massemønstring i gatene i ukene etter hendelsen, og i mindre grad  gjennom sine handlinger i lokalvalget den 12. september.

Regjeringskoalisjonsslitasje

I utgangspunktet forventer man at partier som sitter i posisjon går tilbake som følge av regjeringsslitasje. På nasjonalt aggregert nivå går de rødgrønne littegrann tilbake. Ap går fram mens det er de to småpartiene i den rødgrønne regjeringen har måttet tåle tilbakegang. Denne utviklingen er resultatet av den blokkpolitikken som har preget dette årtusenet. Når en koalisjon samarbeider lenge nok blir det vanskelig for partiene å skille seg fra hverandre, og dette går spesielt ut over de små partiene. Det blir derfor spennende å se hvilke strategiske overveielser disse partiene gjør med tanke på neste stortingsvalg. I Senterpartiet virker Ola Borten Moe å stå for en politikk som ligger lengre til høyre enn den aktuelle politikken partiet har ført de siste årene, men det er usikkert hvor sterkt gjennomslag han vil få fi sitt eget parti for en politisk dreiing i retning høyre. I den leien er det trangt og svett, og det spørs om ikke Sp har bedre pusterom hvor de holder til i dag. For Sosialistisk venstreparti kan det nok være mer nyttig å revurdere sin politiske posisjon. Den nye partilederen vil bite seg merke i at Miljøpartiet de grønne har gjort et godt valg. Dette må SV se med bekymring på, for de grønne er et parti som kan være en reell trussel i et velgersegment som SV tradisjonelt har måttet jobbe lite for å holde på.

Valgomater

Et lite ps: Kan det hende at valgomatene gir bedre vilkår for minipartiene? Minipartier som De grønne, tverrpolitiske lister m.m. sliter ofte med å få oppmerksomhet i media og dermed blant velgerne. I de valgomatene hvor disse partiene har blitt inkludert har de derimot stilt på likefot med de andre etablerte partiene. Jeg kjenner flere som har blitt overrasket over at deres politiske preferanser best samsvarer med ett av minipartiene. Kanskje deres valgomat-resultat har fått dem til å vurdere disse som et reelt alternativ når de står i stemmeavlukket?

Flere stoler og bord måtte stadig settes frem for å få plass nok til alle. Mange nye — og gamle — medlemmer var samlet til å følge med på hvordan skolevalget hadde gått. Foruten offentliggjøring av skolevalgresultatene vanket det klapp på skulderen til alle etter vel blåst innsats på rundt 50 videregående skolers valgtorg. Det var kake, roser, sjokolade og brus, og latteren satt løst i den store salen.

— Det er mange nye AUF-ere her, sier Natalie Milde (19) entusiastisk.

Hun forteller at kvelden skal bestå av bli kjent-leker, quiz og mye moro for å bli bedre kjent med alle de nye AUF-medlemmene.

Natalie Milde på AUF-valgvaken (foto: Julie Ane Ødegaard)

Skolevalgene — et undervisningsopplegg

Skolevalg er prøvevalg ved de videregående skolene som gjennomføres foran hvert lokal- og stortingsvalg. Det første skolevalget i Norge ble gjennomført i 1989. Utdanningsdirektoratet har det overordnede ansvaret for skolevalgene og Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) koordinerer dem. Årets skolevalg ble avviklet i perioden 29. august-6. september, og i år deltok 416 videregående skoler og 184426 elever. 15 av disse skolene som skulle gjennomføre valget elektronisk, fikk ikke gjennomført valget på grunn av tekniske problemer. Til sammen var det 368 skoler som hadde rapportert inn da resultatene ble offentliggjort.

Skolevalg kan betraktes som et stort undervisningsopplegg som legger til rette for at elevene skal kunne tilegne seg politiske kunnskaper og ferdigheter, og et mål har vært å øke den politiske interessen blant unge. Valgene vekker større og større medieinteresse etter som de tradisjonelt sett pleier å vise trendene for det ordentlige valget.

Viktig å mobilisere førstegangsvelgere

Valgdeltagelsen var på 77,3 prosent ved årets skolevalg. I rapporten for skolevalgene i 2009 kunne vi lese om rekordhøyt antall avgitte stemmer på 130998. I 2009 var valgdeltagelsen på 76,9 prosent og ved forrige kommune- og fylkestingsvalg i 2007 på 72,1 prosent.

Det er imidlertid store variasjoner fra skole til skole. Resultater fra årets skolevalg på Austevoll vidaregåande skule viser en valgdeltagelse på 92,1 prosent, noe som vil si at 116 av 126 elever avga sin stemme. Samme skole har de to siste valgårene hatt rundt 55 prosent valgdeltagelse.

På Langhaugen videregående skole i Bergen var valgdeltagelsen 76,1 prosent i 2009 og så høy som 82,7 prosent i 2007. Ved skolevalget i år falt deltagelsen til 57,9 prosent.

Det kan være store forskjeller også i hvordan valgene organiseres. Noen skoler tilrettelegger for høy deltagelse ved at elevene går klassevis til valglokalet, mens andre steder oppsøker elevene valglokalet på eget initiativ i en fritime eller et friminutt. På Austevoll har det også vært ekstra informasjonstiltak på skolen og i kommunen ettersom ungdommene der er med på forsøksprosjektet med stemmerett til 16- og 17- åringer.

Hva stemmer de unge?

NSD rapporterer om at Arbeiderpartiet har størst oppslutning blant elevene i den videregående skolen, mens Høyre har gått mest frem sammenlignet med skolevalget i 2009. Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti har gått mest tilbake.

Med 4,9 prosent av stemmene har SV fått sitt dårligste resultat siden skolevalgene startet i 1989. SV har hatt synkende oppslutning ved skolevalgene, og i 2009 gjorde partiet sitt til da dårligste skolevalg med 10,4 prosent av stemmene.

Ved forrige lokalvalg i 2007 gjorde Høyre et av sine beste skolevalg med 17,5 prosent av stemmene, og gjorde også et godt valg i 2009 da det fikk 16,3 prosent av stemmene. I 2011 ble dette til hele 24,3 prosent.

Valgets vinnere de to foregående valgår var Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet med begge partiene rundt +/- 22 prosent av stemmene. Det kan se ut som om ungdommens stemmegivning nå i større grad enn tidligere samsvarer med den vi finner i den øvrige befolkningen. Hvordan ungdommers politiske deltagelse blir i det ordinære valget, får vi en anledning til å se nærmere på gjennom forsøksprosjektet med stemmerett for 16-åringer og videre oppfølging av de unge som deltar i forsøket.

Unge Høyre var ikke et opplagt valg for min del. Jeg var ikke enig i alle standpunktene, men lot meg overbevise av det stoltenbergske etos om at man må finne det partiet man er minst uenig med. En av de tingene som overrasket positivt var den korte veien fra innmelding til innflytelse — gjennom deltakelse i formelle besluttende fora, samt deltakelse i råd og utvalg hvor politiske spørsmål ble drøftet. Men enda viktigere; bidrag fra ungdommen ble så vel oppmuntret til som tatt til etterretning. Som ungdomspolitisk aktiv er veien til å påvirke politikken kort — kortere enn mange tror. Enten gjennom å være folkevalgt eller rådgiver for utøvende politikk; det er ikke tilfeldig at rådgiverne i byrådet i Bergen befinner seg i 20-årene. Valgkampmedarbeiderne til Bergen Høyre er enda yngre.

Ungdomspolitisk innflytelse fungerer heldigvis på lignende vis i andre partier, eksempelvis AUF. Ønske om å påvirke, delta i sosiale fellesskap, samt få med seg nyttige erfaringer, tror jeg er en fellesnevner på tvers av partipolitiske skiller. Jeg tror også opplevelsen av å bli tatt på alvor og få reell innflytelse er en felles erfaring i det politiske miljøet. Hvis du spør Erna Solberg eller Jens Stoltenberg, er jeg sikker på at de vil fremheve (og virkelig mene det) betydningen av ungdomsorganisasjonenes arbeid i den politiske hverdagen generelt og valgkampen spesielt.

Eirik Løkke: Få angrer på å bli med i et ungdomsparti.

Fare for klasseskille

Å rekruttere nye medlemmer er åpenbart noe av (om ikke DET) viktigste et ungdomspolitisk parti driver med. Rekrutteringen etter 22. juli har skutt i været. Det er for så vidt ikke overraskende, all den tid de grufulle hendelsene har gjort klisjeer om demokrati og deltakelse til spørsmål om liv og død. Faktum er at de unge AUF-erne ble henrettet utelukkende fordi de var politisk aktive — at så mange ungdommer velger å svare på angrepet med å bli nettopp aktive i et politisk ungdomsparti, er svært oppløftende. Kan hende man når ungdom som ikke har vært spesielt politisk interessert og som etter 22. juli ser betydningen av å engasjere seg, men jeg mistenker at en vesentlig andel av de nyinnmeldte er over gjennomsnittet politisk interessert. For dem er Utøya blitt beveggrunn for å melde seg inn. Intet galt i det, snarere tvert imot, men det kan naturligvis være en fare for økt klasseskille mellom aktiv og inaktiv ungdom, som fort kan bli samfunnsmessig uheldig.

Her har naturligvis ungdomspartiene en stor utfordring i form av å vekke politisk interesse og påfølgende kunne levere et interessant tilbud. Bruken av nettet og sosiale medier kan nok i noen grad fungere som et godt verktøy for å legge forholdene til rette for rekruttering og deltakelse, men vil neppe løse de underliggende utfordringer med hensyn til å vekke politisk interesse. Det har sannsynligvis mer med politikkens form og budskap å gjøre.

Broilerkritikken treffer ikke

Hvorvidt skoledebattene fungerer som en katalysator for politisk interesse er høyst diskutabelt. Beskyldningene om at formatet minner mer om sirkus enn god debatt, er valgårvisse gjengangere. Som debattant ved flere anledninger er jeg lite imponert over kritikken. Polemikk nær det useriøse er sannsynligvis mer mobiliserende enn rolig samtale, hvor det knapt er mulig å finne forskjeller. Min entydige erfaring fra skolevalgkampene er at elevene er smartere enn hva mange av kritikerne tror, og har man lite å fare med av substans, blir man lett avslørt. I tillegg er det skolene og elevene som setter premissene for debatten, kritikken av formatet burde i så måte rettes til disse og ikke ungdomspolitikerne. I år er skoledebattene av åpenbare grunner erstattet med såkalte valgtorg. Hvordan dette vil slå ut vites ikke, men til stortingsvalget i 2013 bør skoledebattene tilbake på plakaten.

En ting som har irritert meg mer enn kritikk av skoledebatter er den såkalte broilerkritikken, som går ut på å mistro unge menneskers motivasjon for å ta på seg verv og ansvar. Jo visst har du eksempler på personer som er mer opptatt av egen karriere, men i de fleste tilfeller er motivasjonen genuint engasjement, hvor et ønske om å påvirke politikken er det mest sentrale. Jeg tror slik kritikk kommer til å bli nedtonet etter terrorangrepet, faktisk tror jeg respekten for politikere, særlig de frivillige, kommer til å øke som følge av angrepet 22. juli. Forhåpentligvis vil det også kunne lede til økt deltakelse blant et bredere spekter av norsk ungdom.

Det er selvfølgelig flere måter å være aktiv på enn gjennom ungdomspolitiske partier, men utbytte sosialt og politisk gjør at de færreste av oss som har vært aktive angrer på beslutningen. Man får venner og kontakter på tvers av partigrensene, man får et solid fundament som er uvurderlig i en kunnskapsbasert økonomi. Sist, men ikke minst — man får muligheten til å realisere engasjement i et sosialt fellesskap, hvilket er noe av det mest menneskelige jeg kan tenke meg. Det er mange fordeler og få ulemper knyttet til det å være politisk aktiv. Mitt inntrykk — og min erfaring — er at partiene legger forholdene til rette. Så er det opp til den enkelte å benytte muligheten!

Vi starter med å stille noen spørsmål til Frode Berglund. Han er forsker ved Statistisk sentralbyrå, og har tidligere vært tilknyttet Institutt for samfunnsforskning og Norsk institutt for by- og regionforskning. Hans akademiske arbeid finner du her.

VP: Er ungdom like engasjert i politikken i dag som for eksempel for en generasjon siden? Og på hvilken måte er ungdom annerledes interessert i politikk enn voksne?

FB: Det er vanskelig å svare på, men hvis du ser på valgdeltakelse, så har ungdom siden 70-tallet i mindre grad enn voksne brukt stemmeretten sin. Dette henger sammen med utdanningseksplosjonen: Ungdom bruker lengre tid på å utdanne seg, og det tar lengre tid før de etablerer seg. Sosialiseringshypotesen hevder at integrering i samfunnet øker valgdeltakelsen, det vil si at å ha en jobb og være gift teller øker sannsynligheten for at man bruker stemmeretten sin. Når tiden man ikke er etablert strekker ut, kan dette påvirke valgdeltakelsen for de unge.

Politikken var mer kategorisk før, knyttet til yrker eller sosiale grupper. Var man arbeider, så var det forventet at man stemte på Arbeiderpartiet. Var man aktiv i bedehuset, så var det forventet at man stemte på Kristelig Folkeparti. Mange fulgte da også disse føringene. I dag er ikke politiske preferanser knyttet til sosiale grupperinger i like stor grad, og derfor blir det lettere å engasjere seg i enkeltsaker. Man er lengre på leiting etter ”sitt” parti enn man var før.

Men generelt politisk engasjert er de fremdeles, også i dag. Ungdom er gjerne mer opptatt av ideologi og prinsipielle spørsmål enn andre aldersgrupper. De ønsker å diskutere de store spørsmålene, og engasjerer seg i debatter á la kapitalisme vs. sosialisme, miljø og klima, og andre overordnete spørsmål. Vi så i 1989 at valgdeltakelsen var ganske sterk blant unge, for da var miljø høyt oppe på agendaen. Detaljpolitikk som budsjettforhandlinger og liknende er ikke like interessant.

Ungdom er også i høyere grad engasjert i demonstrasjoner og andre aksjonspregede ytringsformer. Denne typen aktiviteter dabber av etter man har fylt 30.

VP: Hvordan skal partiene sikre rekruttering av fremtidens politikere?

FB: Det finnes et segment blant unge som er svært interessert i politikk, og som tidlig gjør seg bemerket i partiorganisasjonene. Dette segmentet er ganske stort, og det finnes mye talent der. Utfordringen kan være å få med seg de andre ungdommene, slik at det ikke blir for stort skille mellom de som er og ikke er interessert i politikk.

Lokalpolitikken er fremdeles den viktigste rekrutteringsarenaen, og det er også der ungdom kommer inn. Andelen ungdom i kommunestyrene er egentlig akseptabel. De kommer dit enten ved å markere seg i partiet, eller de blir lagt merke til i nærmiljøet og rekruttert av et politisk parti. De voksne kan av og til ha en nedlatende holdning til de unge, fordi de kan oppfattes som broilere uten livserfaring utenfor politikken. Det kan virke som at noen er mer interessert i å vise dem frem enn å høre på hva de sier. Men hvor mye livserfaring kan man forvente at ungdom skal ha?

VP: Tror du terrorhendelsene i Norge i år påvirker ungdommens politiske engasjement på lang sikt? I så fall, hvordan?

FB:Det er vanskelig å si noe om den langsiktige effekten, men grunnen til at mange melder seg inn nå er at demokratiet oppleves som truet. Dette er en ideologisk konflikt som ungdom kan engasjere seg i, og som er verdt å kjempe for. Det har nok foregått en vekkelse blant ungdom, og hvis de nyrekrutterte blir tatt godt vare på kan man potensielt skape et vedvarende engasjement.

VP: Bør 16-åringer ha stemmerett?

FB: Tja. Ett argument for å ha 16 år som nedre grense er at førstegangsvelgerne da har en fellesarena hvor man kan diskutere og lære om politikk og politisk engasjement, nemlig skolen. Man kommer tidligere i gang med politiseringen. Når man er 18 år har man ikke samme arenaen, og en del stemmer faller kanskje fra på grunn av det.

Et annet argument for stemmerett til 16-åringer er at valgdeltakelsen øker for hvert valg man har hatt mulighet til å stemme. Det er altså ikke nødvendigvis alderen i seg selv som påvirker valgdeltakelsen, men hvor lenge man har hatt rett til å delta i politiske prosesser. Gir man dette ansvaret tidligere, så modnes også borgerne tidligere.