Boken er beregnet på studenter, men kan godt leses også av andre som er generelt interessert i politikk. Den tar for seg studier av de britiske velgerne, og videreutvikler teorien om økonomisk stemmegivning. Forfatternes hovedpoeng er at velgerne ikke stemmer på det partiet som ligger nærmest ens egen preferanser, men stemmer på det partiet de tror faktisk klarer å gjennomføre endringer de ønsker.

La oss skru tiden tilbake. I 1957 kom Anthony Downs ut med klassikeren ”An Economic Theory of Democracy”. Her lanserte han ideen om at velgerne er rasjonelle individer som stemmer på det partiet som passer best med deres egne preferanser. (Denne ideen stod i motsetning til skillelinje-teorien som vår egen Stein Rokkan står bak. Han mente at partiene representerte ulike samfunnsgrupper (arbeidere, bønder, funksjonærer, etc), og at disse gruppene ville stå fast ved sine partier.)

Ettersom velgerne sine preferanser er spredt ut over høyre/venstre-skalaen må partiene plassere seg på denne skalaen på et punkt som gir flest mulig velgere. Downs brukte selv analogien om pølseboder på stranden: Dersom det er én pølsebod på hele stranden vil denne plassere seg på midten, for det er stedet hvor man er kortest mulig unna alle potensielle kjøpere. Dersom det er to pølseboder på stranden vil begge to plassere seg helt inn mot midten også denne gangen, for da vil bodene ”eie” hver sin side av stranden.

Hva har pølseboder og politiske partier til felles? De ønsker å være det mest nærliggende alternativet for flest mulig mennesker. Foto: Sveinung Arnesen

Downs brukte denne økonomiske modellen til å forklare partiers politikk og posisjonering i ulike saker. Han blei både berømmet og kritisert for modellen, men det er ingen tvil om at den skapte et vell av spin off-artikler og videreutviklinger. I ”Performance politics…” er det listet opp mange referanser til slike artikler for den som skulle være interessert. Forfatterne av boken gir en fin oppsummering av teoriutviklingen fra klassikeren kom i 1957 og fram til i dag, og legger på slutten sin stein på varden.

Harold Clarke og kompani hevder nemlig at velgere i modne demokratier ikke først og fremst stemmer på det partiet som er opptatt av de samme sakene som dem, fordi det i realiteten grovt sett er enighet om hva som er de viktigste sakene. Politikere skal legge til rette for at innbyggerne kan bedre sine levekår og har sosial trygghet. Dette inkluderer som regel økonomisk framgang, muligheter til å få god utdanning, et fungerende helsevesen og lav kriminalitet. Forskjellen mellom partiene går i mindre grad ut på ideologiske forskjeller, og i større grad ut på hvorvidt de klarer å gjennomføre det alle ønsker at de skal. Om vi skal trekke veksler på pølsebod-metaforen, så kan man si at velgerne oppfatter alle bodene å ligge cirka like langt unna. Når de velger bod er de mer opptatt av smaken på pølsen, og at de faktisk får den før solen går ned.

Valg i Storbritannia (foto: Paul Albertella, CC: by)

Velgerne bestemte i år at Labour hadde hatt sjansen lenge nok, og at det var på tide med nye koster i Downing Street 10. De bestemte også at to partier måtte dele på makten for å ha flertall. Det blir spennende å se om De konservative og Liberaldemokratene klarer å samkjøre menyen og bli enige om ingrediensene i en felles politikk.

Anbefalt litteratur, i anbefalt rekkefølge:

Downs, Anthony (1957): “An Economic Theory of Political Action in a Democracy”. The Journal of Political Economy, Vol. 65, No. 2, pp. 135-150. The University of Chicago Press.

Clarke, Harold D.; Sanders, David; Stewart, Marianne C.; Whiteley, Paul F.. (2009): Performance politics and the British Voter. Cambridge University Press, 2009. Cambridge Books Online. Cambridge University Press. 14 May 2010 http://dx.doi.org/10.1017/CBO9780511596872

I en hektisk hverdag kan det være vanskelig å få unna alle gjøremålene. Dette mener Kommunal- og regionaldepartementet at de har forstått når de nå går inn for å prøve ut elektronisk stemmegivning i forbindelse med kommune- og fylkestingsvalget i 2011 (pdf). Fyndord som effektivitet, tilgjengelighet og kostnadskutt er dandert ut i passende porsjoner i departementets prosjektdirektiv. Det kan ved første tanke virke besnærende å kunne stemme hjemmefra i sofakroken. Man slipper å sette av tid til å gå til stemmelokalet, og kan heller benytte denne tiden til noe mer nyttig. Som å se fotball eller Skal vi danse. Men er det for mye å forvente av oss at vi bruker et par timer annethvert år for å utøve vår rett og plikt til å stemme? Er ikke dette et rituale vi bør bevare som symbol på bindeleddet mellom velgere og de folkevalgte?

Det hevdes videre at vi skal stemme elektronisk fordi nye generasjoner forventer det. Jeg tror også nye generasjoner forventer at det hersker full tillit til at valgsystemet fungerer slik at hver stemme blir telt korrekt, og at man slipper å ha sjuende far i huset hengende over seg når man utøver sin stemmerett. Hvordan dette skal kunne kontrolleres i de tusen hjem er et stort spørsmål, og svaret så langt er for dårlig. Det sies nemlig at family voting skal motvirkes ved at man kan gjøre om sin stemme flere ganger under valgkampen, og at bare den siste innsendte stemmen teller. La oss ta et scenario: Storfamilien samles kvelden før dagen og leverer sine stemmer, for så å reise på piknik på valgdagen. Er dette en så avansert strategi at vi ikke tror noen kommer på den eller gidder å gjennomføre den?

På institutt for sammenliknende politikk undervises det i valgobservasjon. Her lærer man prosedyrer for å avdekke utro tjenere i valglokalene. I et e-valg er det ingen lokaler å inspisere, og i motsetning til i papirvalg vil én enkelt utro tjener kunne forårsake vesentlig større skade i et e-valg. Hvem og hvordan skal vi observere binærtall som flyr gjennom cyberspace?

Og en ting til: Hvor mange av dere vet hvor pinkodene deres til MinID ligger? Rotet dem vekk, sier du?

En mindre ambisiøs plan som også er nevnt er å bytte ut papirsedler med valgmaskiner i valglokalene. Dette kan ha noe for seg. Vi vet at tellekorpset kan gjøre menneskelige feil når millioner av stemmesedler skal telles opp, og det tar naturligvis lengre tid enn det gjør for en datamaskin å telle opp ”sine” stemmer. Man skal imidlertid også her være svært påpasselig med at systemet er ordnet på en slik måte at alle føler seg hundre prosent trygg på at ingen datakyndige har muligheter for å tukle med resultatet. Jeg gjentar: Alle skal føle seg trygg. Det er ikke nok at man objektivt sett mener det er trygt, det skal også kommuniseres til skeptikere og paranoide at ingen vil kunne spore opp dine elektroniske fingeravtrykk og finne ut av hva du stemte. Klarer vi ikke det, ja så må vi holde oss til papirversjonen. Den har fungert lenge og godt.

Det er bra å prøve ut nye ting, og jeg hilser forsøket i 2011 velkommen. Men jeg ser fram til å høre hvordan man har tenkt å løse blant annet de problemene som er nevnt i dette innlegget.

I figurene representerer søylene meningsmålingene. Hver søyle viser til én eller flere meningsmålinger som er publisert den dagen (dersom det er flere målinger en dag har gjennomsnittet blitt regnet ut). De grønne linjene viser til de daglige prediksjonene fra de gruppene som bestod av aktive partimedlemmer (intern gruppe), mens de røde linjene er prediksjonene til de gruppene som ikke bestod av aktive partimedlemmer.

Det er oppsiktsvekkende at grupper bestående av 15-20 personer klarer å forutsi valgresultatet såpass nøyaktig som de har gjort i stortingsvalget. Vårt forsøk er likevel ikke utypisk, for om vi ser på forsøk i andre land ser vi at prediksjonsmarkeder jevnt over er mer nøyaktig enn meningsmålinger. Det som skiller det norske valget fra for eksempel amerikanske presidentvalg er at det er såpass mange partier som kjemper om velgernes gunst. Man har sett tidligere at prediksjonsmarkeder i slike kontekster gjerne blir mindre treffsikre. I vårt forsøk spilte det ingen rolle, og hovedgrunnen til det tror jeg er måten vi satte markedene opp på. Vi lot nemlig deltakerne konsentrere seg om noen få partier, og opprettet i stedet flere grupper.

De eksterne gruppene var mer aktive enn de interne gruppene, og de var også totalt sett mer treffsikre. Likevel er det verdt å merke seg at den mest nøyaktige gruppen var den interne Ap-gruppen, som hadde som oppgave å forutsi sin egen og regjeringspartienes oppslutning.

Hva er så grunnen til at prediksjonsmarkeder er mer nøyaktig enn meningsmålinger? Vel, i all rettferdighet må det sies at meningsmålinger ikke skal forutsi valgresultatet, men gjengi velgerstemningen der og da. De er rett og slett ikke konstruert for å forutsi valg. Problemet er at mange oppfatter meningsmålinger som om de kan nettopp det. Når prediksjonsmarkeder gjør en bedre jobb i å forutsi resultatet så ligger forklaringen i at de er konstruert for å ta opp i seg informasjon som er relevant for valgresultatet, og se bort fra ”støy” og døgnflue-effekter. En del av informasjonen de gjør seg nytte av er naturligvis meningsmålinger, men deltakerne vet at også andre informasjonskilder og egne vurderinger underveis i valgkampen må tas i betraktning.

Det at den interne Ap-gruppen var så treffsikker mens den interne Venstre-gruppen bommet såpass kraftig er noe overraskende. Dersom det ikke skyldes reine tilfeldigheter kan det kanskje si noe om realitetsoppfatningen i de to partiene i valgkampen, og at Venstre denne gangen ikke helt var i synk med sine potensielle velgere. Deltakerne i dette forsøket var i alle fall overoptimistiske, det kan vi slå fast med sikkerhet.

En lengre artikkel om forsøket blir i skrivende stund vurdert for publisering i et vitenskapelig tidsskrift, og der blir forsøket gjennomgått mer grundig enn det er plass til i Valgbloggen.

Begrepet ”amerikanisering” er i Norge noe negativt ladet. Vi tenker gjerne på utviklingen fra den tid da kinosnopet besto av en Fox og en Nox, eller på en helgedag kunne strekke seg til en pose med Dundersalt, til en samtid hvor jumbomenyene av popcorn og cola som koster mer enn selve kinobilletten har blitt standard hyllevare. Vi tenker på vektøkning, high five og coca cola. Etter at valget viste fortsatt rød-grønn regjering bør vi også tenke på topartisystem, og etter interessen for valgvaken å dømme trenger ikke det nødvendigvis være en negativ utvikling. Det gir i alle fall velgerne klare alternativer å stemme på.

USA er ofte bakeren som må ta straffen for smedens gjerninger, for, som det står i norsk Wikipedia; ” Visse fenomen kalles iblant for amerikanisering selv om det er egentlig snakk om en modernisering og urbanisering som først slo i gjennom i USA.”  Men la oss ikke gjøre det for komplisert for våre små grå. Vi holder fast ved amerikanisering.

Stemningen på Studentsenteret i det opptellingen foregikk var i stor grad preget av spørsmålet kommer vi til å vinne? Med ”vi” menes alle som stemte på Høyre, Frp, KrF, mens ”de” var SV, Ap og Sp. Eller vice versa, naturligvis. Poenget var at det var to klare blokker: Regjeringen mot resten. Resultatet ville vise om landet vårt skulle ende opp med fire nye år eller om Frp skulle få anledning til å kompromisse fram sin 100-dagers plan for Norge. Ved tidligere stortingsvalg har det store spørsmålet vært hvem som finner hverandre på bakrommet etter at velgerne har delt ut kortene på valgdagen. Kjøttvekten blei dratt fram, hestehandel blei gjort og kameler blei dandert, og vips var det rørt i hop en viltgryte av et regjeringsalternativ. Laget med en helt ny og spennende, kraftfull oppskrift – men ennå ikke vannet ut i Stortingssalen.

Denne valgkvelden var det annerledes. Det var som om velgerne faktisk visste hva de hadde å forholde seg til.

Spørsmål: Synes du den sittende regjeringen har gjort en god nok jobb til at de kan fortsette i en periode til?

Svaralternativ:

a)                  Ja
b)                 Nei

I USA har man et topartisystem. Dette betyr at det i praksis er to partier som har reell sjanse til å vinne den politiske makten i landet. I Norge har vi flerpartisystem. Men Stoltenberg bydde opp til en ny dans da han før valget i 2005 forsøkte å danne en flertallskoalisjon, og klarte det. De som blei sittende igjen på Stortinget uten utøvende makt så at her måtte man snakke sammen og stable på beina et reelt flertallsalternativ til neste korsvei. De klarte det ikke. De glemte nemlig å spørre minstemann om hans mening. Men neste gang klarer de det, fordi de må. Og da i en koalisjon av KrF, Høyre og Frp. Selv om vi har flere partier enn i USA vil vi da sitte igjen med to avklarte alternativer før valget, og spenningen ligger ikke i hvordan regjeringen vil bli sammensatt, men hvilken av de to blokkene som stikker av med nok mandater.

Hva så med Venstre? Jo, de kan legge seg ned og dø, eller de kan gjøre som de burde ha gjort i denne valgkampen. Det første alternativet er ikke noe alternativ for noen organisasjon, så la oss heller se på det andre. Sagt med få ord burde Sponheim ha tillatt to blokker i norsk politikk, med Venstre som eneste parti utenfor blokkene. Rettere sagt, mellom blokkene, som et slags grønt, finmasket filter.

Partileder Sponheim la et taktisk løp som egentlig virket veldig riktig for hans parti. Han ville unngå en todeling av norsk politikk, fordi hans parti var i midten og ville ved en todeling føle seg dratt enten for langt til venstre eller for langt til høyre uansett hvilket alternativ som vant fram. Derfor så han seg tjent med en eller annen mindretallsregjering som i mange saker ville måtte gå gjennom sentrum for få flertall. Her ville Venstre kunne øve innflytelse fra sak til sak i Stortinget, eller om de var heldig, sågar få delta i regjering. Men velgerne hadde innstilt seg på topartisystemet. De ville ha fortsatt rød-grønn flertallsregjering, eller de ville ha en flertallsregjering fra høyresiden. Venstre hadde støtt fra seg velgere fra begge leire, fordi de var mot rød-grønt, og etterhvert mot blå-gult. Da potensielle venstrevelgere sto ved stemmeurnene sist mandag valgte de side, dvs. enten Arbeiderpartiet eller Høyre. Hadde Venstre i stedet moderert seg og bare sagt at de ville selge seg svært dyrt for å være med i en flertallsregjering fra høyresiden, så kunne de ha beholdt velgerne som gikk til Høyre. Høyre og ikke minst Frp var så regjeringskåte at Venstre kunne få godt betalt dersom de endte opp som tungen på vektskålen. Og dessuten; deres trussel om å velte en slik regjering var reell, det har vi i det minste fått bekreftet.

I stedet bestemte Venstre seg for å bekjempe utviklingen mot et de facto topartisystem. Begrunnelsen var at partiet er for langt unna både Frp på den ene siden og SV på den andre, og at det av prinsipielle grunner ikke lot seg gjøre å danne regjering med disse. Nobelt. Fatalistisk. Fatalt. Skipper Sponheim gikk ned sammen med skuten med flagget til topps. Velgerne hoppet over bord både på styrbord og babord side og bega seg mot land, som tross alt ikke var lange svømmeturen unna.

Dersom Venstre skal komme tilbake bør de akseptere blokkdannelsen og legge opp sin strategi etter dette spørsmålet:

Spørsmål: Synes du den sittende regjeringen har gjort en god nok jobb til at de kan fortsette i en periode til?

Svaralternativ:

a)      Ja
b)      Nei
c)      Venstre

Det vil alltid finnes tvilere som ikke finner seg til rette i verken den ene eller andre båsen, og for disse finnes Venstre. Men da må det være mer matnyttig å stemme på dem enn å stemme blankt.

For å ikke provosere unødig, la meg avslutningsvis moderere noen av påstandene i denne kommentaren. Det er vanskelig å spå – spesielt om framtiden –, og andre scenarier er også mulig.

• KrF har per i dag valget mellom å slenge seg på høyresidens blokkalternativ eller i likhet med Venstre satse på en uavhengig posisjon i midten. Politisk selvransakelse og strategiske overveielser avgjør utfallet.
• Det norske politiske systemet består av flere partier som har reell mulighet til å komme i regjering, og forblir i teknisk forstand et flerpartisystem i uoverskuelig framtid. Blokkdannelsen vi så starten på i 2005 og videreføringen av i 2009 trenger heller ikke være permanent. Velgerne må ha lyst på det, og det viser valgresultatet at de har hatt. Dette kan endre seg en gang i framtiden, men neste gang må i hvert fall partiene forholde seg til velgernes signaler fra de to foregående valgene.
• Politisk svært betente saker som for eksempel spørsmålet om en EU-søknad vil kunne sprenge blokkene.

Ulike formål
Hvis vi tar utgangspunkt i forskjellene mellom et prediksjonsmarked (som jeg har skrevet om tidligere) og en bookmaker, så er ikke de veldig store teknisk sett. Begge tilbyr sine deltakere/kunder å tippe på utfallet av en hendelse, som for eksempel et politisk valg. De som deltar satser penger på et utfall, og risikerer egne penger i håp om å kunne vinne mer. En vesensforskjell mellom prediksjonsmarkeder og bookmakere er imidlertid at førstnevnte lar personer tippe på en hendelse for at man skal kunne bruke den informasjonen som produseres til noe nyttig. En bookmaker, derimot, tilbyr odds for å tjene penger på spillernes innsats. Dette gir noen utslag som medfører at det er vanskelig å bruke en bookmakers odds som en reell prediksjon.

Deltakerne i et prediksjonsmarked deltar i et null-sumsspill. Tilbakebetalingsprosenten er 100; det vil si at like mange kroner som settes inn av deltakerne blir betalt ut igjen i premier. Dersom en deltaker mener at den gjeldende prediksjonen bare er noen prosenter feil, vil hun/han like fullt kunne tjene på å korrigere prediksjonen ved å kjøpe evt. selge i markedet. Det finnes ikke noen tredjepart som skal ha en del av kaken, og derfor tjener man penger også på små korrigeringer.

Selve grunnideen til bookmaking er å tjene penger på kundene sine innsatser. Som hovedregel betaler bookmakerne om lag 90 prosent av innsatsen fra kundene sine tilbake i gevinst, og beholder 10 prosent selv. For å klare det må de sette oddsen lavere enn det som er reelt. Et dagsaktuelt eksempel er Nordicbets odds på Venstres oppslutning på landsbasis:

Spill: Hvor mange prosent av stemmene får Venstre ved Stortingsvalget 2009?

Alternativer
under 5,5% – odds: 1.85
over 5,5% – odds: 1.85

Når oddsen er 1,85 betyr det at man får tilbake 185 kroner for hver hundrelapp man satser hvis man tipper korrekt utfall. Man tjener altså 85 kroner netto med en innsats på hundre kroner.

Hvor mye er så tilbakebetalingsprosenten på dette spillet? Sett at vi satser hundre kroner på begge utfallene, altså både at Venstre får over 5,5% og at de får under 5,5%. Det sier seg da selv at vi kommer til å tape på det ene spillet, men vinne på det andre. Vi har med andre ord satset 200 kroner til sammen, og vinner tilbake 185 kroner. De resterende 15 kronene beholder bookmakeren. Nordicbet betaler tilbake 185 av 200 kroner; deres tilbakebetalingsprosent er dermed på 185/200 = 0,925, eller 92,5 prosent.

Siden begge alternativene på Venstres oppslutning er på 1,85, betyr det at bookmakeren mener det er like stor sjanse for at begge utfallene hender. Det burde vel bety at sjansene er 50/50? Nei, sjansene ifølge bookmakeren er 46/46 (!) Selv om man skulle mene at det er litt større sjanse for at Venstre får over 5,5% prosent, så vil man ikke tjene noe på å tippe på det. Ikke før sjansene i virkeligheten er 55-45 vil man tjene penger i det lange løp på å satse penger til 1,85 i odds.

Hva blir konsekvensen av dette? Jo, den blir at folk unnlater å tippe før det skjer store endringer mht Venstres oppslutning. Dermed blir det store feilmarginer på ”prediksjonen”. (På økonomispråket heter det at det ikke er et effisient marked.)

En annen ting er at oddsen kan endres underveis, mens alternativene forblir de samme hele veien. I vårt eksempel med Venstre er det altså oddsen på over/under 5,5% som kan endres – fra for eksempel 1,85 til 2,1 – , mens de to alternativene fortsatt blir værende “over eller under 5,5%”. Hadde man beholdt oddsen likt, og i stedet endret prosentoppslutningen, kunne man til enhver tid ha sett hvor bookmakerne mener det er mest sannsynlig at resultatet ender.

Ikke etterrettelig
Nok et moment som gjør bookmakernes odds mindre egnet til analyser av politiske valgkamper er at bookmakerne generelt er uvillig til å vise endringer i oddsen over tid. Det kan hende at oddssetterne i noen tilfeller har sett at de har bommet på sine estimater, eller at det har skjedd ting under valgkampen som medfører at oddsen har måtte justeres. Slike endringer blir imidlertid ikke allment tilgjengelig, angivelig av forretningsmessige årsaker. De som er interessert i å studere et partis antatte velgeroppslutning under valgkampen – for eksempel for å identifisere hendelser som påvirket resultatet – vil derfor ha store problemer med å skaffe seg det datamaterialet de trenger. I et prediksjonsmarked er slike data som regel alltid tilgjengelig for alle. Det hadde også vært gledelig dersom bookmakerne selv kunne gjøre oddshistorikken underveis i valgkampen tilgjengelig for sine kunder og andre interesserte.

For å oppsummere: ”Gebyret” som bookmakerne trenger for å få inntekter forhindrer oddsen fra å fange opp mindre korrigeringer underveis. Derfor kan man ikke stole på at oddsen gir et fullstendig riktig bilde av hva som kommer til å skje på valgdagen. Å foreta historiske studier av endringer i prediksjonen er dessuten vanskelig ettersom bookmakere ikke har interesse av å dele slik informasjon med andre.

Likevel, de som følger med på oddsen underveis i valgkampen vil kunne tilegne seg en grov oversikt over partiers sjanser på valgdagen. Og dessuten; det er artig.

Ps: Paul Chaffey har også nylig blogget om dette temaet.

Totalt er det fire grupper med i forsøket. To av gruppene skal forutsi Arbeiderpartiet og regjeringspartienes oppslutning på valgdagen. Den ene av disse er en intern gruppe bestående av aktive Arbeiderpartimedlemmer. For at de skal kunne gi en så nøytral vurdering som mulig vil deres prediksjoner ikke bli offentliggjort før valget er over. Den andre gruppen, derimot, består ikke av aktive partimedlemmer. Deres daglige prediksjoner er tilgjengelig for andre, og kan sees på forsiden uten at man er deltaker.

På liknende vis er det to grupper som skal forutsi Venstre og opposisjonspartienes oppslutning på valgdagen. Fra gruppen uten aktive partimedlemmer kan du se prediksjonene for Venstre og opposisjonen.

Dersom du synes denne metoden hørtes spennende ut kan du delta i info-versjonen vår. Denne versjonen er ikke del av eksperimentet, men er kun til forlystelse og informasjon om metoden. I dette prediksjonsmarkedet skal du være med å beregne sannsynligheten for at den rødgrønne regjeringen får flere stemmer enn de fire opposisjonspartiene på Stortinget, og omvendt, sannsynligheten for at opposisjonspartiene på Stortinget får flere stemmer enn regjeringspartiene.

Opplegget er altså noe annerledes enn i de andre gruppene. Du skal ikke tippe oppslutning i prosentpoeng for de to blokkene, men hvem av de som får flest stemmer.

Dette er uskyldig moro, det er ingen premier involvert. Siden det er en info-versjon kan du heller ikke forvente særlig med ”kundeservice”.

Du registrerer deg på past2009.uib.no/info.

Du trenger et nøkkelord, og det er: Info

Kjetil Løset i TV 2 sier at de la ut partibarometeret i mars i år, og at de oppdaterer det daglig med nye målinger. Endelig er alle målinger samlet på ett sted!

Man kan plukke ut enkeltvise mediebedrifters målinger, eller man kan se alle målingene samlet. TV 2 har gjort de om til snittmålinger hvor siste måling fra hvert byrå teller med.  Sjekk det ut!

Vanligvis er det slik at salgstall kommer med en måneds etterslep. Man vet derfor ikke hvor mye man har solgt av en vare i august før det nærmer seg oktober. Hal Varian – økonomiprofessor ved Berkeley-universitetet og samtidig sjefsøkonom i Google – viser i samarbeid med sin Google-kollega Hyunyoung Choi at søk på nøkkelord kan gi økonomene en pekepinn på salgstallene allerede i samme måned.

De viser at ved å inkludere en nettelling av ordet ”Ford” vil man kunne beregne salgstallene bedre enn ved å kun se på tidligere salgstall. Deres analyser (pdf-dokument) viser en positiv sammenheng mellom antall søk på Ford og dette bilmerkets salgstall. Det betyr grovt sett at salgstallene går opp når ordtellingen går opp, og ned når ordtellingen går ned.

En tellemaskin som denne virker spennende også for en statsviter. Det er mulig å ikke bare telle google-søk, men også nyhetsomtaler . Man kan stille seg mange hypoteser som man kanskje kan komme nærmere å finne svar på. For eksempel: finnes det en sammenheng mellom et partis oppslutning og omtale av partiet på nettet? Eller kanskje av partilederen? Eventuelt, er det en sammenheng mellom omtale av valgkampsaker og oppslutning av partier? I årets stortingsvalgkamp kan man tenke seg å se på ordsøk som for eksempel ”finanskrise” eller ”hijab”, og koble disse til partimålinger. Her er det nye spennende stoff for valgforskere.

Det finnes imidlertid en del spørsmål en må stille seg før en setter i gang med en slik analyse. For det første, hva er det som blir registrert i Google sin søkemotor? Hvordan er utvalget av nettsider, er det et utvalg som representerer virkeligheten? En annen artikkel i Vox Publica  av Dag Elgesem og Lars Nyre har sett med kritisk lys på Googles dominerende rolle som søkemotor, og lister opp potensielle negative konsekvenser av dette. Blant annet nevner de frykten for at Google skal fungere som en slags portvokter som filtrerer hvilken informasjon vi som brukere arbeider med. Kanskje bør man supplere med andre informasjonskilder enn Google. I alle fall bør man vite hva søketreffet inneholder.

For det andre, så vidt jeg kunne registrere var det ikke mulig å dele opp søketreffene i positive og negative kategorier. I politikken er dette avgjørende. Det trengs ikke et skarpt politisk hode for å forestille seg at både en skandale og en gladsak slår ulikt ut på et partis oppslutning, selv om begge genererer nettomtale.

Like fullt, dette temaet er etter min mening noe man bør arbeide videre med.

Takk til Ole Jakob Bergfjord som tipset om artikkelen i The Economist.

Les blogginnlegget om prediksjonsmarked.

Omtale om forsøket i På Høyden.

Dersom du er interessert i å delta sender du en e-post til sveinung.arnesen alfakrøll isp.uib.no med navn og telefonnummer.

Frivillige søkes til å delta i forsøk i forbindelse med stortingsvalget i høst

Som deltaker vil du få utdelt 10 000 lekepenger som du kan bruke til å investere i partier eller partikonstellasjoner. Prediksjonsmarkedet vil være åpent hele døgnet og fram til valgdagen, så deltakerne velger selv når de vil gå inn på sidene.

Dersom du mener den gjeldende prediksjonen for et parti ligger for lavt i forhold til hva du tror oppslutningen deres vil bli på valgdagen, bør du kjøpe aksjer i dette partiet/partikonstellasjonen. Mener du at prediksjonen ligger for høyt, bør du selge. Når du gjør det bidrar du til å presse den gjeldende prediksjonen oppover eller nedover i den retningen du mener er riktig.

Det vil bli opprettet flere prediksjonsmarkeder for flere grupper, så hvilke parti/partikonstellasjoners valgresultat deltakerne får anledning til å forutsi vil variere.

Nærmere beskrivelse av forsøket presenteres for deltakerne ved oppstart.

Deltakerne i et prediksjonsmarked velger selv å delta, og representerer derfor ikke et tverrsnitt av velgermassen. I motsetning til intervjuobjektene i en partimåling skal deltakerne imidlertid ikke svare på hvilket parti de selv stemmer på, men i stedet forsøke å forutsi hva alle kommer til å stemme på valgdagen.

• Institutt for sammenliknende politikk søker deltakere til et forsøk med prediksjonsmarkeder i forbindelse med stortingsvalget 2009. Sjekk ut invitasjonen og  meld deg som frivillig!

Bakgrunn
Metoden bygger på prinsipper om prissystem uttrykt av Friedrich von Hayek blant annet i artikkelen The Use of Knowledge in Society (1945). Hayek argumenterer for at økonomisk planlegging best kan gjøres når individer konkurrerer innenfor et prissystem. På grunn av begrensninger i ressurser som tid, evner og tilgjengelighet på informasjon vil aldri én enkelt person kunne samle all nødvendig informasjon hun trenger for å planlegge riktig. Imidlertid besitter hvert individ relevant og delvis unik kunnskap som i seg selv ikke er tilstrekkelig, men som i interaksjon med andre individers kunnskap samlet vil kunne formidle all relevant informasjon i form av en pris i markedet (på, for eksempel, en bestemt vare).

I markedet vil med andre ord kunnskap fra hver markedsaktør absorberes opp i den til enhver tid gjeldende markedsprisen. Markedsprisen fungerer da som aktørenes konsensus om hva den riktige prisen er, basert på den informasjonen de samlet innehar. Ingen er allvitende, men hver enkelts begrensede kunnskap overlapper tilstrekkelig med andres kunnskap slik at all relevant informasjon blir tatt med når prisen fastsettes.

I en markedsøkonomi må altså individer hurtig tilpasse seg vekslende omgivelser. Endringer i kostnadsnivå, etterspørsel i markedet og konkurranse fra andre aktører kan bevege prisen på varer og tjenester daglig. Siden det har så stor påvirkning på folks liv rettes det i samfunnet stor oppmerksomhet rundt prisen på varer og tjenester. Endringer i oljeprisen, børsindeksen, prisen på mat og så videre overvåkes, og man forsøker å finne sammenhenger med hvorfor endringene skjer, slik at man kan lære å forstå mekanismene bedre.

På samme måte som man har markeder for varer og tjenester, kan man også opprette markeder for hendelser. Det amerikanske presidentvalget i 1988 var den første politiske hendelsen man opprettet et eget marked for. Det ble kalt Iowa Electronic Markets (IEM) og sprang ut fra forskningsmiljøet ved Iowa University.

På samme måte som for varer og tjenester bruker man i politiske markeder markedsprinsippet til å finne den riktige verdien på den kontrakten som blir omsatt. Prisen på en kontrakt endrer seg i takt med deltakernes forventninger til hvor stor oppslutning de politiske aktørene får på valgdagen, og likt som i andre markeder kan man analysere bevegelsene og forsøke å forstå hvorfor endringene forekommer.

Beste metode
Prediksjonsmarkeder har så langt vist seg å forutsi valgutfall bedre enn både partimålinger og stemmegivingsmodeller. Prediksjonene er mye mer stabile enn partimålingene i ukene før valget, samtidig som de har evne til å endre prediksjonen umiddelbart dersom det oppstår nye hendelser som antas å påvirke valgutfallet. I 2004 fikk George W. Bush 51,2% oppslutning fra de amerikanske velgerne som ga sin stemme enten til ham eller John Kerry. Snittprediksjonen på IEM lå de siste syv månedene på 51,2%. De ukentlige prediksjonene duvet stabilt rundt 51 prosent, og fra og med april var Kerry aldri spådd flertall på valgdagen. På meningsmålingene byttet derimot de to presidentkandidatene jevnlig på å beholde favorittstempelet, og det var først like før valget at Bush kapret ledelsen for siste gang. I 2008-valget fulgte IEMs prediksjoner og meningsmålingene hverandre rimelig tett, og begge viste gjennomgående flertall for Barack Obama.

Utfordringer
Selv om prediksjonsmarkeder har vist seg som den beste metoden for å forutsi valg, finnes det fremdeles noen hindringer som bør overkommes i framtiden. En av de viktigste utfordringene er å forbedre brukervennligheten. Det å kjøpe og selge aksjer krever en viss kompetanse fra deltakernes side, og er tidkrevende ettersom man må bruke tid på å følge med på utviklingen i markedet. Terskelen for å delta kan derfor virke noe høy for enkelte. En løsning har vært å lage programmer som forenkler prosessen for deltakerne, blant annet ved å automatisk justere prediksjonen etter hver handel. Programmet som vil bli brukt i det norske forsøket til høsten bruker en slik løsning. Spesielt interesserte kan lese mer om temaet (pdf-dokument).

I de fleste land er dessuten spill med penger regulert i en eller annen form. Noen land forbyr alle pengespill, mens andre – slik som blant annet Norge – tillater kun statlige eller lisensierte organisasjoner. Under det nevnte forsøket i forbindelse med stortingsvalget 2009 vil derfor deltakerne ikke satse egne penger.

Et prediksjonsmarked er som definisjonen tilsier ikke et spill med underholdningsformål slik som for eksempel sportstipping er, men de faller like fullt inn under de samme lovene. Dette er i utgangspunktet ikke unaturlig, da prediksjonsmarkeder i design har mye til felles med tradisjonell oddstipping. Etter min mening er det likevel god grunn til å skille mellom underholdningsspill og prediksjonsmarked som forsøker å produsere nyttig informasjon. En rekke akademikere og kommersielle aktører har oppfordret de amerikanske myndighetene om å tillate begrenset pengeinnsats for samfunnsnyttige prediksjonsmarkeder, og får støtte av innflytelsesrike tankesmier som American Enterprise Institute og Brookings Institution i Washington, D.C.