Dette innlegget tar utgangspunkt i en masteroppgave i medievitenskap fra 2011. Den er basert på casestudier av tolv artikler i VG og Se og Hør publisert i perioden 1985-2008.

Stereotypene

En av tendensene i VG og Se og Hørs dekning av homofile de siste 25 årene har vært stereotypifisering, i første omgang med negative karakteristikker. Lesbiske par ble for eksempel kalt mannehatere og beskyldt for å fungere som “mann” og kvinne. En nylig avdød Freddie Mercury ble fremstilt som sexgal. Kim Friele og Wenche Lowzow ble minnet om alvoret ved å gifte seg — som om alle homofile er ustabile i parforhold.

Likevel, i en periode var det bedre for de homofile å få en stereotyp omtale enn ingen omtale. Det var viktig å være synlig og på den måten påminne befolkningen om homofiles eksistens. Videre har de homofile i noen av de samme artiklene fått muligheten til å avvise stereotypene. I 1993 var det muligens stor verdi i å fortelle en million lesere at lesbiske kvinner faktisk ikke hater menn.

Den schizofrene avisen

Oppslag i VG 3. oktober 1985.

VG er kjent for å være “schizofren”. Avisen skriver på den ene siden om kjendiser, glamour og privatliv, mens den samtidig setter politisk dagsorden, trykker kronikker og legger til rette for politisk debatt. Denne egenskapen har gavnet homokampen. Ta for eksempel aids-sykdommen som spredte seg på 1980-tallet. Det norske folk var vettskremt. Epidemien utviklet seg tilsynelatende raskt, og de fleste ofrene var homofile. Mytene var mange.

Så døde skuespillerstjernen Rock Hudson. VG tildelte dødsfallet en helside. Hudsons privatliv ble gjennomlyst, herunder hans kjærlighetsliv og legning. Avisen lager en typisk kjendissak. Artikkelen ble likevel plassert på nyhetsplass, sammen med politisk innhold. På den samme avissiden trykket VG i tillegg to mindre artikler om hiv og aids. Disse omhandlet forskning og en potensiell vaksine. Selv om artiklene var beskjedne i omfang, ga de et lite bidrag til nordmenns kunnskaper om sykdommen, og et mer seriøst tilsnitt til kjendisnyheten om Rock Hudsons død.

Kjendisoppslaget, med fokus på følelser og privatliv, trakk lesere til fagartiklene. VGs schizofreni bidro med andre ord til økt kunnskap i det norske folk om homofile.

Privatsaken som offentlig anliggende

Vanligvis er det mulig å se forskjell på hvem som tilhører en minoritet eller undertrykt gruppe. Kvinner har et annet utseende enn menn, ikke-vestlige innvandrere har ofte en annen hudfarge enn majoritetsbefolkningen, mens mennesker med funksjonshemninger kanskje bruker hjelpeutstyr. Vanlige folk har visst om hvem og hva det er snakk om. De har kunnet forholde seg til saken. Saken har blitt løftet frem i offentligheten, gruppens kamp for bedre rettigheter har derfor kunnet bli ført i såkalte seriøse medier, gjennom tradisjonell debatt og tradisjonelle nyheter. En egenskap ved det å være homofil er at det ikke syns. Til tross for at de homofile selv, og samfunnet for øvrig, har tildelt homofile visse egenskaper, er det i utgangspunktet umulig å se hvilken legning et menneske har.

Bjarte Hjelmeland og kjæresten i Florida. Fra oppslag i Se og Hør nr. 9, 2006.

Legning er også en privatsak – det handler om noe intimt. For i det hele tatt å komme på dagsorden har det vært mer eller mindre tvingende nødvendig med en journalistikk som vinkler på mennesker, omhandler privatliv, er intim og kanskje tar opp sjokkerende forhold. I første omgang har en slik journalistikk gjort folk bevisst på homofiles eksistens. Lenge var medieomtale, koste hva det koste ville, det eneste homoaktivistene ønsket. Å bli omtalt som pervers var på 1950-tallet bedre enn å bli ignorert. Senere har journalistikken normalisert homofile, og latt vanlige folk bli “kjent” og “vant” med dem. Dette gjøres bedre igjennom “hjemme hos-reportasjer” enn notiser om avstemninger i Stortinget.

I hjemme hos-reportasjen har den homofile mannen kunnet vise at han er et helt normalt menneske. Noe av den nyere populærjournalistikken har også fungert som legningsnøytrale forbilder: legning er ikke tema, men heller ikke tabu. At Bjarte Hjelmeland er homofil er opplagt, men det er ingen grunn til å gjøre et poeng av det. På samme måte som det ikke er nødvendig å skrive at Bjarte Hjelmeland kjører Mazda, og at han eier et par dongeribukser.

På grunn av fokuseringen på det private, intime og til tider det sjokkerende, har den populærjournalistiske retningen som Se og Hør og VG representerer, vært et bedre virkemiddel i de homofiles kamp for bedre rettigheter, enn den tradisjonelle, “seriøse” pressen. Derfor synes jeg populære medier skal tilskrives en viss ære for den status homofile i dag er i ferd med å opparbeide seg i det norske folk.

Kildemateriale:

• Jørgen Thune Johnsen: Hyllet etter “vielse”: En studie av homofile i populærjournalistikken (pdf, 5,2 MB), masteroppgave.
• Last ned oppslagene som analyseres i masteroppgaven (pdf, 28,5 MB).

Gruppen har vært ledet av Trond-Viggo Torgersen og har blant annet bestått av ungdom fra 16 år og oppover, med bakgrunn både fra frivillige organisasjoner og mer uorganiserte fritidsaktiviteter.

Trond-Viggo Torgersen ved presentasjonen av utredningen 13. desember 2011 (foto: BLD)

Utredningen fokuserer på makt i to betydninger; innflytelse og medvirkning i politikk og samfunnsliv, men også makt over eget liv. I det første tilfellet dreier det seg om mulighet til å delta i politiske prosesser og at denne deltagelsen, for eksempel i elevråd eller ungdomsråd, skal kunne ha en betydning.

Makt over eget liv handler om hvordan nye medier utfordrer unges personvern og situasjonen til unge som av ulike grunner er under offentlig omsorg.

Skolens demokratiske samfunnsmandat

Noe av det som vektlegges i utredningen er at selv om elever i norsk skole kan mye om demokrati, er det utfordringer knyttet til i hvilken grad skolen oppfyller sitt samfunnsmandat om å bidra til å bygge opp demokratisk medborgerskap. Medborgerskapsbegrepet har både en deltagelsesdimensjon og en politisk dimensjon.

Utvalget understreker også at ungdom ikke bare bør lære om sin framtidige rolle som samfunnsborgere, men også betraktes som demokratiske aktører i sin ungdomstid, altså at de er viktige medborgere her og nå (s. 38).

Utvalget foreslår tiltak som skal gi alle like muligheter til å delta og til å bli hørt. Retten til å velge ikke å delta understrekes også. At ungdom skal bli hørt er noe også barneminister Audun Lysbakken er opptatt av:

– Ungdom skal ha makt til å påvirke samfunnet. Jeg vil at ungdom sikres innflytelse i saker som påvirker deres liv, sier SV-statsråden i en kommentar om utredningen til Bergens Tidende.

Til tross for at den norske skolen har fått et demokratisk samfunnsmandat gjennom opplæringsloven, mangler læreplanen klare retningslinjer eller fagplaner for hvordan dette mandatet skal kunne realiseres.

I utredningen vises det til et notat skrevet av Janicke Heldal Stray på forespørsel fra utvalget. I notatet understrekes det at demokratiundervisning må omfatte læring om, for og gjennom demokrati:

Opplæring om demokrati er det de fleste forbinder med demokratiundervisning, dvs. undervisning om demokratiets historie, om valg og andre institusjonelle ordninger og om hvordan politiske prosesser foregår. Opplæring for demokrati handler blant annet om å stimulere elevene til kritisk tenkning, å lære dem å undersøke problemstillinger fra flere sider samt å kunne skille mellom fakta og vurderinger. Opplæring gjennom demokratisk praksis handler om den forståelsen elever får av demokrati gjennom å være deltakende selv. Det er noe annet å oppleve å tilhøre et flertall enn å lære om flertallsavgjørelser som demokratisk prinsipp. Det er også noe annet å velge noen til å representere en, eller å selv bli valgt som klassens representant, enn å lære om det representative demokratiets grunnlogikk. Det praksiselementet det snakkes om i denne sammenhengen representerer altså noe mer enn individuell medvirkning. (s. 28)

Utvalget foreslår flere tiltak for å styrke demokratiopplæringen i skolen på to ulike områder; demokrati som kunnskapsområde i skolen, dvs. elevenes kunnskaps- og ferdighetsnivå, og demokratisk deltagelse i skolen med muligheter til medvirkning og betydningen av elevdemokratiet. Utvalget finner at det har vært lite oppmerksomhet om læring for demokratisk deltagelse og læring gjennom å praktisere demokratisk deltagelse. Opplæring om demokrati i skolen dreier seg oftest om å få kunnskap om hvordan politiske prosesser fungerer.

Nytt demokratifag i grunnskolen — hva skal det inneholde?

Utvalget foreslår blant annet å introdusere et nytt demokratifag i skolen. Det støtter Kunnskapsdepartementets forslag om å fjerne faget elevrådsarbeid grunnet fagets uklare status. I utredningen legges det samtidig til grunn at å fjerne dette faget kun er et skritt i riktig retning dersom det samtidig innføres et nytt, bredt demokratifag for grunnskolen.

Hva skal så dette nye faget inneholde? Utvalget henviser til faget «citizenship» som ble implementert i England i 2002, der læring gjennom praktisk erfaring står sentralt. Faget har noen eksplisitte mål. Først og fremst skal elevene lære hvordan de helt konkret kan handle og påvirke beslutningsprosesser. For å få dette til understreker utvalget at det er viktig at skolen trekker inn organisasjoner, folkevalgte og andre aktører i demokratiundervisningen. Mer kjennskap til lokalpolitikere kan mobilisere ungdom til deltagelse i sine lokalsamfunn.

Det nye demokratifaget må i tillegg inkludere de unges arena i undervisningen og lære om bruk av sosiale medier som deltagelses- og påvirkningskanal.

For å få til et slikt nytt demokratifag, er det viktig å tilrettelegge for at lærerne får den kompetansen de trenger slik at de føler seg trygge på tiltakene og aktivitetene de er med å gjennomføre. Behovet for mer forskning om demokratiundervisning i norsk skole understrekes, og innføringen av et nytt demokratifag må følges nøye over tid.

Obligatoriske skolevalg i videregående skole

En unik mulighet til å studere demokrati i praksis på norske skoler er skolevalgene. Skolevalg kan betraktes som et stort undervisningsopplegg som legger til rette for at elevene skal kunne tilegne seg politiske kunnskaper og ferdigheter. Skolevalgene arrangeres hvert valgår på de fleste videregående skoler i landet og administreres av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste.

Fra skolenes side blir det lagt mye tid ned i forberedelsen av valget, og undervisningen preges av dette.

Utvalget går inn for obligatoriske skolevalg i videregående skole og at det bør tilrettelegges for frivillig skolevalg i ungdomsskolen. Dette for å sikre at alle førstegangsvelgere får mulighet til å stemme ved skolevalg minst én gang før de kan stemme ved ordinære valg. Videre understrekes at forskning er nødvendig for å finne ut mer om hvordan skolene arbeider med arrangementet, hva som motiverer elevene for deltagelse og hva de opplever at de får ut av det.

Tidligere Vox Publica-artikler om demokratiopplæring har tatt for seg skolevalgene med utgangspunkt i forberedelsene skolen gjør i forkant av dem. Min egen foreløpige observasjon er at det varierer mye fra skole til skole hvordan valgene arrangeres og hvor mye tid som brukes i undervisningen til å forberede elevene. Disse forberedelsene er viktige for hvordan elevene opplever skolevalget (resultater fra dybdeintervju med elever i første klasse på videregående).

Dersom skolevalg skal gjøres obligatorisk for alle videregående skoler og anbefales tilrettelagt i ungdomsskolen, er undervisningen i forkant for å forberede elevene vesentlig. Blant skolens forberedelser er blant annet valgtorg/skoledebatt og klasseromsundervisning.

Valgtorg/skoledebatt

Etter at de planlagte skoledebattene ble avlyst og valgtorg gjennomført som alternativ forberedelse til skolevalget argumenterer jeg i artikkelen Valgforberedelser og demokratisk oppdragelse etter 22. juli for at valgtorg istedenfor skoledebatt kan senke terskelen for unge til å ta kontakt med politikere og gjøre politikk mer relevant. Elever opplever det som positivt å kunne stille spørsmål til politikerne og slik snakke om tema de er opptatt av og interesserer seg for. Ungdom er ikke en homogen gruppe, men har som andre aldersgrupper et vidt interessefelt, og dette hensynet ivaretas gjerne i større grad under valgtorgene.

En av de store utfordringene med skoledebattene er saklighetsnivået, og det har vært argumentert for både fra politikere og elever at man på sikt burde vurdere om skoledebattene er den rette måten å motivere ungdommer til å stemme på, ettersom debatten ofte kan bli useriøs og oppleves lite relevant.

Sondre Båtstrand skriver i Vox Publica at det ikke er til å legge skjul på at skoledebattene har et frynsete rykte og viser til at «hersketeknikker, latterliggjøring og andre skitne knep er kjente ingredienser i skoledebatter». Noen skoler har tidligere hatt gode erfaringer med en kombinasjon av skoledebatt og valgtorg. Årets valgtorg kan bidra til dette ved å gi varige endringer i skolens valgforberedelser gjennom å legge større vekt på at skolevalgdebatten skal være ryddig og saklig.

Utvalget går inn for at ordningen med valgtorg videreføres, og gjerne i kombinasjon med debatt.

Klasseromsundervisning

Det er store variasjoner i hva slags undervisning elevene har i klassen i forbindelse med skolevalget. For eksempel oppgir elever på studiespesialiserende oftere å ha gått gjennom hva de ulike partiene står for og hvordan systemet fungerer, enn elever på yrkesfaglige utdanningsprogram og andre program som musikk, dans og drama. Dette har sammenheng med at samfunnsfag ikke blir undervist før i VG2 på disse utdanningsprogrammene. Noen av elevene forteller i stedet om diskusjoner i klassen der de har argumentert for og mot innenfor et bestemt tema. Det har vært fokusert på å stå for det en selv mener og at valget handler om hva en selv står for og ikke andre. Det er også elever som forteller at de ikke har hatt noen forberedelser til skolevalget — verken i klassen eller valgtorg.

Det ser ut til at forberedelsene elevene er med på i forkant av skolevalget har noe å si for hvordan elevene opplever skolevalget. Dette er blant annet knyttet til rapportert utbytte for eksempel i form av den praktiske undervisning om hvordan det er å gå og stemme.

Om skolevalget gis økt ansvar for demokratiopplæringen i skolen, er elevenes opplevelse av skolevalget kjernepunkter å vektlegge i videre forskning. Et nytt demokratifag på grunnskolen kan legge fundamentet for en tyngre satsing på skolens demokratiske samfunnsmandat. Diskusjonen om fagets innhold må imidlertid ta utgangspunkt i balansen mellom demokrati som kunnskapsområde i skolen og demokratisk deltagelse i skolen.

Etter 22. juli ble dette én debatt: Kan vi tillate at det bygges opp et uovervåket hatmiljø på nettet der anonyme debattanter sprer xenofobiske fordommer mot andre befolkningsgrupper og oppfordrer til kamp og korstog mot det de oppfatter som fienden i en sivilisasjonskrig? Noen vil forby meningene, andre vil slippe dem fram i dagslys. Noen forsvarer retten til anonymitet, andre vil rive masken av de ekstreme.

I. Anonym på nett: Argumenter for

Jeg skal forsøke å skissere de ulike posisjonene i denne debatten og forhåpentlig presentere noen av dilemmaene lovgivere, redaktører, forskere og allmennheten står overfor. Først noen argumenter for ikke bare å akseptere, men også beskytte retten til å være anonym på nettet generelt, og i nettdebatter spesielt.

1. I en debatt er det argumentenes tyngde som skal telle, ikke avsenderens status.
I amerikanske debatter om anonymitet vises det ofte til høyesterettsdommer John Paul Stevens’ votum i en sak fra 1995, der han skrev: ”The inherent worth of…speech in terms of its capacity for informing the public does not depend upon the identity of its source, whether corporation, association, union or individual.”

Dette er en ideell observasjon, basert på at debatter og informasjon er preget av 100 prosent rasjonalitet. De fleste av oss møter daglig meninger eller påstander hvor det er viktigere hvem som sier det, enn nøyaktig hva de sier. Jeg har tenkt å legge dommer Stevens’ ideelle fordring til side og heller forsøke å se hvilke dilemmaer som oppstår når konteksten er viktigere enn teksten. Det samme gjør jeg med argumentet om at anonymitet er demokratiserende fordi deltakerne i anonyme debatter er mer likeverdige. Når ingen kjenner debattantenes bakgrunn og status, teller bare argumentenes tyngde. Dette er bare en variant av John Paul Stevens-argumentet om argumentenes nakne egenverdi.

2. Det er en grunnleggende rett å ha flere roller uten å risikere spillover fra den ene rollen til den andre.
Det er lov å være prest og samtidig være en lidenskapelig samler av erotiske trykk, men det kan være vanskelig å delta under fullt navn i debatter med andre samlere.

Et sideargument her er retten til å lage seg en egen nettidentitet, å konstruere seg selv, om man vil. Vampus var et begrep i deler av den norske offentligheten lenge før Heidi Nordby Lunde sto fram og gradvis skjøv Vampus-figuren til side. Dette argumentet blir først interessant når ytringene er kontroversielle, det er få som argumenterer mot anonyme rosabloggere.

3. Det er en grunnleggende rett å kunne hevde ekstreme meninger uten fare for å miste jobben eller andre karrieremessige konsekvenser.
Dette er et legitimt argument for eksempel for personer med sterke meninger på felt som ikke berører deres yrke eller stilling. Perioden med Berufsverbot i Tyskland viser at demokratiske samfunn som er presset kan ty til midler som å stenge uønskede elementer ute fra arbeidslivet. En lærer på en skole eller universitet med et liberalt kollegium, som mener at kvinner fra naturens side er intellektuelt svakere utrustet enn mannen eller mener at det er akseptabelt å drepe abortleger, vil vanskelig kunne hevde dette uten å møte krav om avskjedigelse eller andre sanksjoner, selv om meningene i seg selv er lovlige. Olav Torvund, professor ved Senter for rettsinformatikk, UiO, skrev mens jakten på Fjordmans identitet pågikk, at tenk hvis han er en dyktig og godt likt matematikklærer på en eller annen videregående skole, som aldri har gitt uttrykk for noe politisk synspunkt.

4. Alle har rett til å hevde ekstreme meninger uten fare for represalier mot tredjepart.
Foreldre kan frykte at barna blir mobbet dersom de selv gir uttrykk for meninger som bryter sterkt med de sosiale normene i lokalmiljøet.

5. Alle har rett til å hevde ikke-ekstreme meninger uten fare for ubehagelige konsekvenser.
En rekke kompetente mennesker er forhindret fra å delta i den offentlige debatt på felt hvor de har unik innsikt fordi de ikke fritt kan gi uttrykk for private meninger. Vil ikke debatten tjene på at de deltar under pseudonym?

Bloggeren bak Marias Metode er både lege og langtidssyk. Hun blogget anonymt om sine erfaringer med sin egen stand for ikke å bli stigmatisert av sine kolleger. Det er vanskelig å påstå at hennes erfaringer fra begge sider av lege-pasientforholdet var uvesentlige.

6. Varsleres behov for beskyttelse.
Dette er et verdig formål, men lite relevant for diskusjonen om anonymitet i nettdebatter. Det er ikke der varslerne presenterer sin dokumentasjon. Selv om de gjorde det, ville de kunne inngå en avtale med redaktøren og vært omfattet av kildevernet.

7. Retten til å diskutere personlige spørsmål av intim natur.
Ungdom som er usikre på sin seksualitet og ikke tør diskutere med noen de kjenner, må ha en mulighet til å delta anonymt i nettdebatter. Dette argumentet brukes ofte som et forsvar for anonymitet på nettet, men er lite relevant i diskusjonen om anonymitet i argumenterende meningsutvekslinger. Massemedia har også lang tradisjon for å fravike kravet om å oppgi fullt navn i slike saker.

8. Viktige synspunkt kommer ikke fram på grunn av den sosiale kontrollen.
Dette argumentet forutsetter at argumentene ikke blir fremmet av noen som tør diskutere under eget navn, og er i slekt med John Paul Stevens-argumentet ovenfor. Synspunkt som fører til stigmatisering kan selvfølgelig være av både sterkt reaksjonær og sterkt visjonær karakter. Kan det være en Galileo blant oss som ikke tør å hevde sine oppfatninger, selv om de vil endre vårt verdensbilde, fordi han eller hun er redd for å bli marginalisert eller latterliggjort? Vil i så fall argumentene alene ha noen som helst gjennomslagskraft?

9. Forbud i Norge legitimerer overvåking i andre land.
Helge Øgrim, redaktør av Journalisten, er blant dem som har hevdet at retorikken fra motstanderne av retten til anonyme ytringer i Norge og andre vestlige land, kan utnyttes av autoritære regimer til å slå ned på nettsted som slipper til anonyme dissidenter.

Jeg liker å spørre de ivrigste EU-motstanderne om de også er motstandere av at Romania er med i EU for å teste om argumentene deres er av ren nasjonal art, eller har universell validitet. På samme måte bør kanskje vi som har forsøkt å begrense mulighetene for anonymitet, spørre oss selv om hvordan våre argument vil virke i Burma.

10. De ekstreme meningene er ofte religiøse og politiske, ikke hatefulle.
I debatten om ekstreme meninger er det en tendens til å sidestille ekstremitet med hatefulle, gjerne xenofobiske eller rasistiske meninger. Men i mange samfunn, og i bestemte epoker i våre egne samfunn, vil meninger som ellers beskyttes, bli oppfattet som ekstreme. Falun Gong oppfattes som en terrorbevegelse i Kina, men har legitimitet i de fleste andre land. Det er ikke så lenge siden sodomi var forbudt også i vestlige land. Hva som er ekstremt defineres av flertallet, grensene flytter seg med endringer i flertallets normer og oppfatninger. Men det er ikke minst presset fra de ekstreme meningene som flytter flertallet. Uten at normene utfordres, blir samfunnet statisk.

II. Anonym på nett: Argumenter mot

1. Mangel på kontekst, kunnskap om kompetanse og representativitet.
Begrepet ”den anonyme samtale” er nesten surrealistisk, og kunne vært tema for et av Ionescos dramaer: To eller flere personer som ikke vet hvem de andre er, og hvilken bakgrunn de har for å uttale seg, forsøker å overbevise hverandre.

Det er ikke usaklig å vurdere en påstands tyngde ut fra avsenderens kompetanse og posisjon. Det er banalt enkelt å vise at en oppfordring om å boikotte Israel har en helt annen interesse om det er Jonas Gahr Støre som fremmer den, enn om det er en Palestina-aktivist. Vi kan alle på noen sekunder konstruere utallige slike eksempler på at Stevens tar feil når han tror at argumentenes egenverdi er det eneste som driver samfunnsdebatten, eller bør drive den.

2. Den enes rett stopper der den andres integritet trues.
Martha Nussbaum, professor i jus og filosofi ved University of Chicago, og medredaktør av essaysamlingen “The Offensive Internet”, har skrevet at ”anonymity allows Internet bloggers to create for themselves a shame-free zone in which they can inflict shame on others”.

Kjernen i hele debatten om nettdebatten ligger i siste del av dette sitatet: “in which they can inflict shame on others”. I den grad ytrere på nett utelukkende driver med selvbesmittelse, er det ingen grunn til å kreve at de skal demaskeres. Annerledes blir det i det øyeblikk ytringene skader andre. Da er samfunnet nødt til å veie partenes rettighete mot hverandre. Det er denne avveiningen debatten dreier seg om. I hvilken grad skal retten til anonymitet trumfe retten til ikke å bli angrepet, sjikanert, truet eller forsøkt stigmatisert av andre, og i hvilken grad skal vi måtte akseptere at dette skjer uten at den andre har navn og ansikt?

3. Ekstreme meninger initierer ekstreme handlinger. Disse kan best avverges hvis vi kjenner dem som forkynner hat.
For å vurdere dette argumentet, trenger vi mer forskning om hvilken årsakssammenheng det eventuelt er mellom hatefulle ytringer og hatefulle handlinger. Jeg har ikke anledning til å gå i detalj om dette her, men vil vise til to innspill som kom i debatten etter 22. juli.

Professor Torkel Brekke skrev i august en artikkel på Civita.no der han tok utgangspunkt i Gordon Allports klassiske studie fra 1954 av fordommenes natur. Allports hovedfunn var at troll ikke sprekker i lyset, de formerer seg. Hatefulle ytringer fører til flere hatefulle ytringer, og noen ganger til vold.

Brekke hevder at nyere forskning viser at hat avler hat, at forekomsten av hatefulle ytringer i det offentlige rom øker forekomsten av hatvold, og at hatefulle ytringer også i de tilfellene hvor de ikke følges av handling, reduserer livskvaliteten for dem som rammes av dem.

Petter Bae Brandtzæg, forsker ved SINTEF, skrev en kronikk i Aftenposten, også det i august, hvor han viste til en rekke forskningsfunn som tyder på at anonyme brukere er mer tilbøyelige til å spre dårlige råd i nettsamfunn enn identifiserte, og at de fleste studier viser klare tendenser til at anonym nettkommunikasjon har en tøffere og hardere form, med lavere terskel for fornærmelser og sjikane.

Brandtzæg skrev også at forskningslitteraturen viser en klar sammenheng mellom anonymitet og mobbing, og at den anonyme debatten reduserer andre menneskers ytringsfrihet.

Avsløringen av Fjordman
Det var særdeles interessant å følge hvordan medier som i den interne pressedebatten har forsvart retten til å være anonym, aktivt deltok i demaskeringen av Fjordman. Hvis det var så viktig å beskytte Peder Jensens identitet før 22. juli, hvorfor var det ikke like viktig etter 22. juli? Eller kanskje motsatt: Hvis det hjelper vår forståelse av terrorens bakgrunn å vite hvem Fjordman er, hvorfor var ikke den kunnskapen enda viktigere før terroren ble begått?

Olav Torvund mener at så lenge Fjordmans meninger ikke er ulovlige, er det ingen grunn til at noen skal kunne kreve å få vite hvem som skjuler seg bak pseudonymet. Men er dette argumentet like sterkt hvis det kan føres overbevisende dokumentasjon for at hans i og for seg lovlige meninger inspirer til ulovlige, og dramatiske handlinger? Hvis Brekke og Bae Brandtzæg har rett, kan Fjordman med større tyngde beskyldes for å være sentral i et system som øker forekomsten av hat og styrker sannsynligheten for vold.

På den annen side: Var Baader Meinhof-gruppens handlinger en god nok begrunnelse til å kreve demaskering av alle andre som hevdet meninger som liknet på deres, ut fra argumentet om at disse meningene inspirerer til vold? Peder ”Fjordman” Jensen og de andre av Breiviks angivelige inspirasjonskilder, hevder jo alle at de befinner seg trygt innenfor lovens grenser, og utfører en viktig politisk funksjon ved å advare opinionen om den fare som etter deres mening truer Europa og den kristne sivilisasjon.

III. Redaktøransvar: Forskjell på den regulerte og uregulerte delen av nettet

Organer som driver nyhetsformidling og journalistisk produksjon skal ha redaktør etter lov om redaksjonell fridom. Noen faller klart utenfor, men det er store gråsoner. Det er ennå uavklart om bloggfarmer med flere deltakere hvor enkelte formidler nyheter, faller innenfor lovens definisjon.

Redaktørstyrte medier kan velge å gjengi anonyme påstander, enten som innlegg eller ved å la en kilde være anonym. I begge tilfeller blir redaktøren tillagt ansvaret for ytringen. Dette prinsippet ble sist slått fast av Høyesterett i saken mellom Tønsbergs Blad og Tom Vidar Rygh i 2003. Selv om avisen senere fikk medhold i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, aksepterte også EMD prinsippet om ansvar for bruk av anonyme kilder.

En tjeneste som Blogger har derimot ikke ansvar for Fjordmans meninger, og har verken redaktøransvar eller lovbestemt rett til kildevern. Den er bare teknisk tilrettelegger for en anonym tjeneste. Ettersom tjenesten er gratis, trenger virksomheten som driver den ikke engang brukernes identitet for å kreve inn penger.

Medieansvarsutvalget: Delt innstilling i viktige spørsmål
Medieansvarsutvalget har formulert et forslag til lovtekst som innebærer at det kildevernet som gjelder for trykt skrift utvides til også å omfatte digitale publikasjoner ved at definisjonen av massemedium gjøres plattformnøytral. Flertallet i utvalget ville ikke ha særskilte bestemmelser som ytterligere utvikler kildens individuelle rett til anonymitet.

Et mindretall bestående av Svein Brurås, Guri Hjeltnes og Gunnar Flikke vil ha et absolutt og ubetinget kildevern for journalister og redaktører, men argumenterer for at dette bør begrenses til redaktørstyrte medier som faller inn under en ny medieansvarslov. Begrunnelsen er at kildevernet og redaktørinstituttet historisk har vært knyttet sammen, kildevern har forutsatt en redaktør som var villig til å ta på seg ytringsansvaret for anonyme forfattere. Dette har også vært et hovedpoeng i mye av det Redaktørforeningens generalsekretær Nils E. Øy har skrevet om temaet. Han hevder blant annet at ”Anonymitetsretten er på mange måter far til det redaktøransvaret vi har i dag” (sitert i utvalgets utredning).

Utvalget delte seg også i synet på om ethvert nettsted skal være pliktig til å utpeke en særskilt redaktør, eller et prinsipalt ansvarssubjekt, slik Personvernkommisjonen formulerte det når den foreslo nettopp dette. Flertallet mener at det er uhensiktsmessig å kreve at alle nettsted som åpner for brukergenerert innhold, skal være forpliktet til å utpeke en bestemt redaktør. Ettersom en slik redaktør i mange tilfeller ikke vil ha noen praktisk mulighet til å føre effektiv kontroll med innholdet, vil vedkommende lett kunne bli strafferettslig ansvarlig for noe vedkommende ikke hadde kjennskap til. Flertallet foreslår derfor å bruke foretaksstraff i de tilfellene hvor det foregår anonyme lovbrudd på et nettsted.

Et mindretall, bestående av Magne Lerø og Rune Fløisbonn, går derimot inn for at ethvert nettsted skal forpliktes til å oppgi – på godt synlig sted – hvem som er ansvarlig for nettstedets innhold. Lerø er redaktør, Fløisbonn er avdelingsdirektør i Kripos. Man kan godt forestille seg at de har hatt ulike motiver for forslaget.

Etter 22. juli vedtok kulturministeren å forlenge høringsfristen for innstillingen med to måneder, til 1. januar 2012. Hun sier selv at det er for å hindre at lovdebatten blir for preget av terrorhendelsene, men det kan jo også tenkes at nettopp debatten om Anders Behring Breiviks anonyme inspiratorer, og den generelle høyreekstreme aktiviteten på nettet tilsier at vi bruker ekstra tid på å vurdere om dette er en rettstilstand som bør vernes eller endres.

I departementets begrunnelse for utsettelsen, heter det blant annet: “Dette gjelder for eksempel spørsmålet om ansvaret for brukerskapt innhold (inkl. nettdebatter) både i redigerte medier og i medier uten en sentral redaktørfunksjon. Et særlig spørsmål i denne sammenheng er plassering av ansvar for anonyme ytringer.”

Andres syn
Olav Torvund skriver at han ikke ser noen større grunn til fullstendig anonymitet på nett enn til å tillate anonyme bankkonti. Det bør være et identifiserbart ansvarssubjekt, men navnet trenger ikke alltid være synlig for allmennheten. Han støtter imidlertid ideen om å innføre redaktøransvar for alle nettsider.

IV. Norsk presses diskusjon gjennom 15 år

Diskusjonen om redigering av debattene på nettstedene til medier som er underlagt Vær Varsom-plakaten og PFU-systemet har gått i bølger siden sent på 1990-tallet, da nettavisene etter hvert slapp til brukerne uredigert og anonymt, i strid med den praksis avisene hadde for sine papirutgaver.

Den første skikkelige runden kom i forbindelse med en revisjon av VV-plakaten i 2001, og vi fikk en repetisjon i 2005. Jeg satt i begge utvalgene, som foreslo samme prinsipp: Alt brukergenerert innhold er underlagt det samme redaktøransvar som resten av mediets innhold. Alt innhold skal, så langt det er teknisk mulig, underlegges redaksjonell vurdering før publisering. Forslaget tok høyde for at noen debatter har en umiddelbarhet som tilsvarer direkte sending i kringkasting, og derfor ikke kan forhåndsredigeres. I slike tilfeller skal debatten kontinuerlig overvåkes og krenkende innhold fjernes så raskt som mulig.

Forslagene omhandlet ikke anonyme innlegg spesifikt, men understreket redaktørens ansvar også der hvor han eller hun aksepterer anonym debatt. I hvilken grad dette skal aksepteres, er uansett en redaksjonell avgjørelse.

Utviklingen fram til 22. juli
I løpet av de siste årene er kontrollen med debatten blitt strammere, også i de største mediene. VG Nett og Dagbladet har prøvd ulike modeller, blant annet outsourcing til et svensk selskap som overvåket debattsidene, tekniske filtre, registrering og en slags VIP-behandling av registrerte deltakere.

To av avisene i Mentor Medier-konsernet, Dagsavisen (Nye meninger) og Vårt Land (Verdidebatt), har gått mer offensivt til verks, og skapt nye debattarenaer hvor redaksjonen er synlig til stede, samtidig som det kreves fullt navn av deltakerne. I en masteroppgave ved UiO har Ingvild Berg funnet at det er en klar sammenheng mellom krav til debattantene og kvalitet på debatten, kvalitet her målt som fravær av sjikane, rasistiske utsagn og respektløse ytringer.

Om lag 25 prosent av norske nettaviser har et system med forhåndsmoderering. Jeg har ikke sett noen tall på hvor stor andel som aksepterte anonymitet eller pseudonymitet.

Situasjonen etter 22. juli
Så godt som alle de store redaksjonene innførte restriksjoner på nettdebatten etter 22. juli. Dagbladet stengte kommentarfeltet, og åpnet gradvis igjen. Aftenposten stengte Debattsentralen “midlertidig” (den er i skrivende stund fortsatt stengt). VG hadde allerede forbud mot kommentarer på krimsaker, ulykker og katastrofer, og stengte for anonym debatt 16. august. Etter denne datoen ba de debattantene logge inn med Facebook-profil. De stengte også debattmuligheten helt mellom 24.00 og 07.00, men gjorde ingen endring for leserforumet, hvor deltakerne oppretter egne debatt-tråder.

Hegnar Online stoppet debatten de første dagene og innførte brukerregistrering, Document.no stengte kommentarfeltet midlertidig, og åpnet det igjen etter en drøy uke. Fredriksstad Blad stengte for anonyme innlegg 15. august, og innførte innlogging via Facebook-profil. Sjefredaktør Erling Omvik begrunnet innstrammingen med at avisen ville ”få slutt på drittslengingen og heller få en bedre og mer saklig debatt. Når du må si hvem du er, viser erfaring at det blir mindre sjikane og færre personangrep”.

Sideblikk på Sverige
Expressen innførte forhåndsmoderering i august, Dagens Nyheter stengte samtidig all debatt midlertidig. Dagen etter lukket Aftonbladet for anonyme innlegg og innførte Facebook-innlogging. Sjefredaktør Jan Helin skrev 30. august: ”Jag tänker som ansvarig utgivare av Aftonbladet fortsätta att utveckla läsarmedverkan. Men jag tänker snarast möjligt sluta att vara en distributör av anonymt hat og intolerans.”

Medievärlden gjennomførte tidligere i høst en undersøkelse blant 35 svenske utgivere, med 50 ulike titler som kommer ut minst fem dager i uken med tilhørende nettutgaver. Over halvparten innskjerpet kommentarreglene allerede i vår, før 22. juli, ytterligere en fjerdedel planlegger å gjøre det i høst. Flere angir en råere tone mot innvandrere som årsak.

Meidevärlden registrerte fire former for innstramming: Innlogging, begrensning i antall artikler som kan debatteres, hardere moderering og emner som ikke tillates debattert.

40 prosent av de undersøkte redaksjonene krever nå registrering og innlogging. Av de største avisene er det nå bare GP som ikke har innført eller planlagt innstramninger i mulighetene for anonym debatt, men avisen velger ut hvilke artikler som kan diskuteres. Omtrent 25 prosent har forhåndsmoderering. Nesten alle stenger debatten på ømtålige emner.

V. Mulige løsninger: Registrert pseudonym, anonymitetsnivåer

Staffan Hagnell, forsknings- og utviklingssjef ved stiftelsen .SE har i en artikkel i Medievärlden tatt til orde for et felles system for pseudonymitet innenfor mediene. Han foreslår en “identitetsføderasjon” der brukere som av ulike grunner ønsker å være anonyme overfor offentligheten registrerer seg i en base med et pseudonym. Dette pseudonymet respekteres på tvers av mediene, identiteten kjennes bare av databaseverten og oppgis bare ved brudd på forutsetningene, for eksempel ved ulovlige ytringer.

Nivåer av anonymitet
Basert på den diskusjonen som jeg har referert innledningsvis, burde det være overkommelig for dem som mener at anonym debatt har en verdi, å lage en verdipyramide for når kravet om å stå fram med full identitet inntreffer. Det er relativt uproblematisk å akseptere anonymitet i diskusjonen om lakseelver og hva som er den beste stasjonsvognen, det kan være gode grunner for å tillate anonym kritikk av kommersiell og politisk makt, mens alarmklokkene slår inn i det øyeblikk tonen blir skarp overfor andre mennesker eller etniske, sosiale, religiøse eller seksuelle grupper.

(Artikkelen ble 11. november 2011 også publisert på Aftenposten.no).

Denne artikkelen er delt i fire, og dei enkelte oppslaga kan langt på veg lesast uavhengig av kvarandre. Fyrst formulerer eg eit problem med Clay Shirky sitt truverde som samfunnsanalytikar. Deretter går eg kritisk gjennom tre optimistiske innsikter frå Shirky: sosiale medier skapar slagkraftige politiske offentlegheiter, ein ny type kollektivt tolkingsarbeid, og eit stort kognitivt overskot. Shirky har gode poeng, men dei vert svekka av publikum sin tendens til å tolka dei i kommersiell retning.

Yrke: Medieguru

Eg skjønar kvifor Shirky har fått status som medieguru. Han snakkar med ein kombinasjon av empiriske anekdotar og teoretiske aforismar som er ganske engasjerande. Det var mange som lente seg fram då han sa “The design of the invitation matters as much as the nature of the task”. Dette er ei modernisering av Marshall McLuhans ”the medium is the message” som er mesteren verdig.

I 1965 skreiv Tom Wolfe eit intervju med McLuhan som heitte ”What if he is right?” Parallellen til Shirky er klar. Det har kome eit nytt medium som alle brukar, enten det er fjernsyn eller sosiale medier, og det er stor forvirring om korleis det bør brukast. Alle treng rettleiing, og medieguruen gjev oss det.

Det største problemet for Shirky er at hans status som medieguru virkar mot at han vert tatt på alvor i forskingsmiljøa, og eventuelt av historieskrivarar. På 1960-talet var dei ’ekte’ forskarane svært skeptiske til McLuhan, og avskreiv han som ein tabloid teknologisk determinist, i lomma på Corporate America.

Foredragsverksemda føregår på ein amerikansk kapitalistisk måte der guruen forsøker å maksimera inntektene sine mens han er ’hot’. Han tek difor gjerne over 200.000 kr for å halda eit foredrag. Det er ikkje slik at orda hans difor automatisk blir til salgs for høgstbydande, men det kan henda at han veljer ut dei poenga som fell i best jord hjå publikum og boklesarar.

Shirky-show i Grieghallen (foto: Jon Hoem, CC:by-sa)

På grunn av prisnivået snakkar Shirky mest til næringslivet, og fordi ingen i den bransjen fortel gode idéar til sine konkurrentar dreier det seg mest om å bli inspirert. Dette vart bekrefta i Bergen: På Twitter skriv @emodal: “Er inspirert etter møte med Clay Shirky og andre digitalfolk på #nmdshirky i Bergen i går”. Ei anna formulering av inspirasjon kjem frå @herdis: “Noko av det beste med #nmdshirky var å få stadfesta at det vi jobbar med til dagleg, er rett. Samt få pusteproblem fordi endring hastar”. Shirkys jobb er liksom å få oss alle til å føla at me no forstår internett betre på godt og vondt, og dra heim med ny energi.

Men McLuhan hadde gode poeng på tross av sin corporate guru-profil, og kan hende er det meir enn ein grunn til at dusinvis av norske bransjefolk flyr eins ærend frå Oslo til Bergen for å høyra på Shirky. What if he is right?

Lause politiske offentlegheiter

Den arabiske våren og Occupy Wall Street er to fenomen som er verkeleg imponerande å følgja med på, for dei har så sterk politisk kraft i seg. Sosiale medier vert gjeve mykje av æra for deira gjennomslagskraft, og Clay Shirky er i front internasjonalt når det gjeld analysen. ”Do digital tools enhance democracy?”, spør han. Blir det meir kollektiv handling, og blir det politiske livet betre enn før desse verkemidla var oppfunne?

Han formulerer ei fin lovmessigheit:

As the communications landscape gets denser, more complex, and more participatory, the networked population is gaining greater access to information, more opportunities to engage in public speech, and an enhanced ability to undertake collective action. These increased freedoms can help loosely coordinated publics demand change.

Og hendingane det siste året ber preg av å vera laust koordinerte offentlegheiter. Både Facebook-mobiliseringa på Tahrir-plassen og Occupy Wall Street framstår som glimrande eksempel på kva som kan skje ifølgje Shirkys analyse, og han formulerte analysen før nokon av desse hendingane skjedde. Her synest eg Shirky er god.

Shirky seier at sosiale medier skapar ”ridiculously easy group-forming”. Eit engasjerande tema kan mobilisera hundretusenvis av menneske sjølv om dei ikkje er på same stad, og dei kan utføra ei kollektiv handling på kort varsel, gjerne i løpet av minuttar og timar etter den fyrste meldinga. Dette er flashmob i stor skala. Organisasjonsapparatet ligg klart frå før, og heiter Facebook eller Twitter.

Det er interessant å samanlikna Tahrir i Egypt med 22. juli i Norge. Er det noko i Shirkys analyse som gjeld for begge to? Desse hendingane føregjekk jo i to svært forskjellige politiske kulturar, og var også svært forskjellige i sine politiske implikasjonar. I Egypt dreide det seg om eit undertrykt raseri over urettferdigheit og korrupsjon, og det vart mobilisert til protest gjennom sosiale medier. I Noreg dreide det seg om ei plutseleg overveldande terrorhandling som skapte sjokk, avsky, sorg og hat, og alle nyansar vert diskutert gjennom sosiale medier. I Noreg fekk den lause politiske offentlegheita ein reint terapeutisk funksjon, og dette gjer den reaktiv i motsetning til Egypts aktive mobilisering. Eg synest ikkje Shirky sin analyse er nyansert nok til å fanga opp denne typen nasjonale og kulturelle forskjellar.

Episodiske fellesskap

På framsida av Here Comes Everybody (2008) står det følgjande: ”Revolution doesn’t happen when society adopts new technology, it happens when society adopts new behaviors”. Her posisjonerer Shirky seg som sosiolog, og ikkje som tekno-geek slik mange andre guruar gjer. Under foredraget i Grieghallen sa han: “We overestimated the importance of access to information, and underestimated the importance of access to each other” (sitert frå @benteka).

Shirky serverte mange teoretiske aforismar, og ein av dei føltest som ei god oppsummering av hans sosiale teori. “Large crowds don’t self-moderate well”. Jo større antal menneske som skal utføra kollektive handlingar, jo vanskelegare er det å organisera dei. Slagkraftig kollektiv handling vert nesten alltid utført av regjering, statlege institusjonar og tunge næringslivsaktørar. Men på grunn av dei sosiale mediene er det ikkje lenger noko problem for nye aktørar å koordinera handlingane til mange menneske.

I sosiale medier vert det heile tida skapt nye tolkingsfellesskap. Dersom du følgjer ein viss hasjtag eller ein vennekrets på Facebook, så har du eit rammeverk for å forstå og tolka verkelegheita. Det er ei episodisk offentlegheit som gjev deg ein ny tryggleik.

Lat meg ta twitringa på hasjtagen #nmdshirky som eksempel. Den føregjekk hovudsakleg på smarttelefon mens folk var i Grieghallen, og på byens utestader. Eg var sjølv aktiv på Twitter under foredraget. Frode Bjerkestrand i BT skriv: “En stund var det nesten ufrivillig komisk i Peer Gynt-salen. Mange deltakere så ut som om de var mer opptatt av å tvitre om foredraget, enn faktisk å absorbere alt som ble sagt. Treffende nok er denne multitaskingen et presist eksempel på Clay Shirkys argumenter om mediebruk og samhandling”.

Eg trur det ligg noko her som er meir substansielt enn årets ferdigheiter i multitasking. Då eg sat der og trykte på touchscreenen min var eg med på å laga ei lita offentlegheit som varte i ca. to dagar, men som gav deltakarane ei svært presis nytte og innsikt (og snikksnakk). Slike episodiske offentlegheiter har utfordra sentrale institusjonar i samfunnet sidan 1990-talet, og det er ingenting som tyder på at dei er kome under kontroll. På foredraget sa Shirky: “It is less management and more culture that now determines what happens in the media”. Dette er ein høfleg måte å seia at alt er komplett kaos.

Kven får overskotet?

Tolkingsarbeidet i sosiale medier skapar eit kognitivt overskot. For kva er det folk gjer når dei twitrar og skriv og fotograferer? Dei akkumulerer ein enorm kulturell timeinnsats som i prinsippet kan brukast til alt mogeleg. Shirky brukar eksempelet med Wikipedia versus fjernsyn (sjå Øvrebø 2008, Hoem 2011, Wiese 2011). Det trengst berre ein brøkdel av tida amerikanarane brukar på TV for å få skrive heile Wikipedia, og jo meir av folks interesser som går i retning av tolking og skriving, jo større vil overskotet bli. Shirky snakkar om folks tolkingsarbeid; ein ressurs som har uendeleg stort potensiale dersom folk er viljuge til å endra måten dei brukar tida si på.

Og her har Shirky eit snedig poeng. Eit slikt overskot finst berre ei kort stund etter at eit nytt medium er oppfunne: “If people knew what to do with a surplus with reference to the existing social institutions, then it wouldn’t be a surplus, would it?” I denne fasen er det eigentleg ingen som har anelse om korleis overskotet skal utnyttast, og folk byrjar å eksperimentera med korleis dei kan integrera det i kvardagslivet. I den prosessen kan samfunnet verta endra, særleg dersom det finst radikale konstruktørar som pressar muligheitane til det ytterste.

Her i Noreg følest det ikkje som dei sosiale mediene er i ferd med å skapa revolusjon. Arbeidet med å profitera på det nye kollektive tolkingsarbeidet er forutsigbart, ikkje minst i mediebransjen. Folks frivillige arbeidskraft må brukast til å spara lønsmidlar i bedriftene. @vampus: “VG hadde god utnyttelse av kognitivt overskudd da de lot leserne fylle ut info om lokalpolitikere etter kommunevalget 2007″. Kudos til VG, liksom.

Innafor det individualistiske moralsynet som rår i bransjen er naturleg å promotera seg sjølv og andre, gjerne i ei litt uskuldig og kameratsleg form. Under foredraget twitra @bergenmediarena at “Om noen på #NMDShirky-arrangementet vil rekruttere unge smarte mediehoder bør de følge @KommVolda. Bra med engasjerte studenter!” Her handlar det om suksess og atter suksess.

Både i Amerika og Noreg er det utan tvil marknaden som kjem til å stikka av med overskotet. Men er det bra at verkelegheita er slik? Tenkjer Shirky på dét spørsmålet? Hjå Shirky dreier det seg om effektivitet og rasjonalitet, for han snakkar til mediebransjen. Google og Facebook har blitt gigantiske kommersielle foretak utan genuin sosial omtanke for befolkninga, og når Shirky analyserer befolkninga så tenkjer han i same stemningsleie som dei store bedriftene.

Shirky passar perfekt inn i si tid. Ikkje berre spinn han mediene slik at han tener mest mogeleg pengar, han fortel folk noko som gjer at dei bøyer nakken og går ut att i verkelegheita med fornya styrke til å driva businessen vidare. Det dreier seg ikkje om å dyrka eit best mogeleg sosialt liv mellom menneske, men om å skjøna mekanismane for det sosiale livet best mogeleg.

Litteratur og lenker
Grøndahl, Carl Christian (2011): ”Clay Shirky #NMDShirky”, 27. oktober 2011.
Kalsnes, Bente (2011): “10 ting du bør vite om Clay Shirky”, 26. oktober 2011.
Nyre, Lars (2011): “Nei, det er ikkje ein Facebookrevolusjon”, 4. mars 2011.
Nyre, Lars (2011): ”Politisk kritikk av sosiale medier”, 8. april 2011.
Shirky, Clay (2008): Here Comes Everybody. The Power of Organizing Without Organizations. New York: Penguin.
Shirky, Clay (2010): Cognitive Surplus. Creativity and Genorisity in a Connected Age. New York: Penguin.
Shirky, Clay (2011): ”The political power of social media. Technology, the public sphere, and political change”, i Foreign Affairs 90(1).

Hva er egentlig politisk oppdragelse, og hvilken funksjon stadfester læreplanene at den norske skolen skal ha?

Utdanning til demokratisk medborgerskap vs. politisk oppdragelse

Det finnes en omfangsrik litteratur om utdanning, medborgerskap og demokrati, og hva utdanning og medborgerskap i vid eller snever betydning burde omfatte. Medborgerskap er et begrep som i utgangspunktet har samme betydning som “citizenship”. Arthur, Davies og Hahn beskriver i boken “Education for citizenship and democracy” fra 2008 hvordan begrepet kan brukes for å forklare juridisk og rettslig status, nærmere bestemt det som på norsk defineres som statsborgerskap.

Den andre betydningen av medborgerskap vektlegger identitet, både individ- og gruppeidentitet. Den kjente britiske sosiologen T.H. Marshall peker på medborgerskap både som et ideal og som en teori om sosial utvikling. Marshall skiller mellom tre elementer, sivilt, politisk og sosialt, og argumenterer for at begrepet stadig blir utvidet. De sivile rettighetene sto i sentrum på 1700-tallet, de politiske på 1800-tallet og de sosiale på 1900-tallet. I senere tid har begrepet forbrukerdemokrati gjort entré, noe som kan sees i sammenheng med at borgerne inntar roller som kunder eller konsumenter i demokratiet, altså et slags økonomisk medborgerskap.

Studier knyttet til ”citizenship education” eller utdanning til medborgerskap ser på faktorer som bidrar til at barn og unge blir aktive, engasjerte medborgere og medmennesker. Arthur, Davies og Hahn beskriver “citizenship education” slik:

… instil in young people the knowledge, skills and attitudes that will enable them to participate in the communities of which they are a part, locally, nationally and globally….

Opplæringen er fokusert på hvordan mennesker lever sammen i et samfunn og forholdet mellom den enkelte og det store fellesskapet. Dette assosieres gjerne med det tyske “Bildung” eller dannelse, som omfatter en prosess der både personlighetsutvikling og tilegnelse av kunnskap står sentralt.

Utdanningsfilosofen John Dewey, en pioner innen demokratisk undervisning og oppdragelse, vektla blant annet at kunnskapen måtte knyttes til hverdagslivet, det å være medborger og menneske, og ikke bare være en reproduksjon av fakta.

Ettersom utdanning til demokratisk medborgerskap er et omfattende begrep som dekker forholdet mellom individet og samfunnet, kan det være nyttig å avgrense den delen som kun tar for seg relasjonen mellom individet og selve styringssystemet. Dette kan kalles politisk oppdragelse eller politisk utdanning.

I en artikkel på nettstedet Youth4Media beskriver Michal Wojcik utfordringen med å bruke ordet “politikk” i forbindelse med utviklingen av et nytt polsk program for politisk oppdragelse blant unge. Ettersom ordet “politikk” eller “politisk” kunne føre med seg ulike assosiasjoner på tvers av ulike politiske kulturer, var det viktig å presisere at det ikke handlet om ren støtte til et politisk parti eller støtte til en politisk gruppe slik tidligere kommunistland hadde hatt erfaringer med. Det ble derfor vurdert å bruke “civil” i stedet, men ettersom begrepet omfatter samfunnsengasjement i sin helhet, var det ikke presist nok. Følgende definisjon på “political education” ble vedtatt:

Political education is an activity, the main goal of which is to achieve the largest numbers of citizens who understand political processes, independently and critically shape their own opinions, and who are prepared for public activity.

Skolen som agent for politisk oppdragelse

Retten til politisk skolering er veletablert i Norge gjennom samfunnsfaget som fagområde både i grunnskolen og i videregående skole. Helt siden Normalplanen for folkeskolen ble ferdig i 1939 finnes det beskrivelser i læreplanene for skolens rolle i den politiske oppdragelsen. I fagplanen for samfunnsfag fra Kunnskapsløftet i 2006 står det innledningsvis:

Føremålet med samfunnsfaget er å medverke til forståing og oppslutning om grunnleggende menneskerettar, demokratiske verdier og likestilling og til aktivt medborgerskap og demokratisk deltaking

Rolf og Marianne Tønnesen velger i sin bok “Demokratisk dannelse” å bruke begrepet med bakgrunn i det de betrakter som samfunnskunnskapens hovedmål; å gi elevene mulighet til å utvikle seg som politisk myndige borgere i de demokratiske sammenhengene utviklet i Norge. De gjør en grundig drøfting av hva politisk dannelse i skolen burde inneholde, og skriver: “ Hovedoppgaven til faget samfunnskunnskap har lenge vært å gi fremtidige borgere opplysning om samfunn og politikk, slik at de kunne bli seg bevisst hvilke retter og plikter de har i et demokrati.” Forfatterne understreker videre behovet for å utvikle borgere som både vet når de skal gripe inn i det politiske liv, og hvordan dette skal gjøres mest effektivt og ansvarlig.

Den lange tradisjonen for politisk oppdragelse i norsk skole understrekes av læreplanene. Elevene skal være kjent med et bredt spekter av deltagelsesformer, ha god kjennskap til det demokratiske idégrunnlaget, en kritisk tilnærming til politikken og forståelse for det politiske systemet. Etter Vg1/Vg2 i videregående opplæring er målet fra læreplan i SAF1Z04 — Samfunnsfag i videregående opplæring — at eleven skal kunne:

• gjere greie for korleis ein sjølv kan vere med i og påverke det politiske systemet og diskutere kva som kan truge demokratiet
• diskutere samanhengar mellom styreform, rettsstat og menneskerettar
• gjere greie for styreforma og dei viktigaste politiske styringsorgana i Noreg og drøfte fleirtalsdemokratiet i forhold til urfolk og minoritetar
• identifisere grunnleggjande skilnader mellom dei politiske partia i Noreg, og argumentere frå ulike politiske ståstader
• gjere greie for sentrale kjenneteikn ved norsk økonomisk politikk
• forklare kva som ligg til grunn for velferdsstaten og vurdere utfordringar som velferdsstaten står overfor

Hvordan løser skolen oppgaven?

Ettersom læreplanen stadfester at skolen skal være aktiv i den politiske oppdragelsen av elever, er det viktig å se nærmere på hva som faktisk finner sted i undervisningen. Fagdidaktikere har vært opptatt av å si noe om hvordan undervisningen bør være, men hva som blir gjort i praksis er mindre studert. En av dem som har forsket på politisk oppdragelse i skolen er Kjetil Børhaug. I avhandlingen “Oppseding til demokrati” fra 2007 finner han blant annet at relasjonen mellom elevråd og skoleledelse er regulert av fire prosedyrer, der ingen av dem er i samsvar med krav til demokratisk deltakelse. Han konkluderer: ”Det er vanskelig å hevde at elevrådet er et dekkende eksempel på demokratisk deltagelse selv om læreplanen krever at de skal være det.”

En unik mulighet til å studere den politiske oppdragelsen er skolevalgene. Skolevalgene arrangeres hvert valgår på de fleste videregående skoler i landet og administreres av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. I tilknytning til valgdagen er det ofte politikerbesøk på skolen, enten i form av valgtorg eller debatt.

Min egen foreløpige observasjon er at det varierer mye fra skole til skole hvordan valgene arrangeres og hvor mye tid som brukes i undervisningen til å forberede elevene. Mange elever gir uttrykk for at de gjerne vil har mer politikkundervisning i forkant slik at de bedre vet hva de kan velge mellom. Samtidig er det flere som betrakter skolevalgene som en fin mulighet til å sette seg inn i hva partiene står for, og de understreker at de blir mer motivert til å forsøke å orientere seg i den politiske verden etter at selve valget er gjennomført.

Det er viktig å studere hva som finner sted i skolen for å kunne si noe om hva som fungerer og eventuelt ikke fungerer like bra med tanke på målene for politisk oppdragelse, og det er nødvendig å inkludere både elever og læreres tanker og erfaringer i dette arbeidet. Det er imidlertid en lang vei å gå i arbeidet med å kartlegge om skolen utfyller den rollen som læreplanen stadfester at den skal ha.

Aristoteles’ begrep om “det politiske dyr” i antikkens bystat gikk ut på at det som skilte menneskene fra dyrene var at menneskene drev politikk, vi var “zoon politicon”. Ideen om demokratiet baserer seg både før og nå på at alle skal kunne ha muligheten til å utvikle politisk dømmekraft, og den politiske oppdragelsen er en viktig del av dette.

Bak et slikt gjennomgangstema ligger naturligvis en personlig fascinasjon, som jeg kan tilskrive, uten å gå i detalj, personlige opplevelser i årene 1981-82; opplevelser som ga meg grunn til å spørre hvordan personer som tilsynelatende er “en av oss” kan vise seg å skjule noe som utløser grusomme handlinger.

På grunn av dette overrasket det meg ikke veldig at den norske uskylden ble angrepet innenfra, og ikke utenfra.

Angrepet var grusomt kalkulert: politisk målrettet, planlagt over lang tid, og kaldblodig og kynisk utført. Det var, på sine egne underliggende premisser, logisk gjennomført. Det kan altså i sitt ytre vesen, i forhold til målet for handlingen, til forveksling virke rasjonelt. At det i sitt indre vesen er moralsk og humant defekt, slik all konsensus om moral definerer begrepet, er en annen ting. Men det er kombinasjonen av dette – det defekte og det logiske – som er det skremmende; det er denne kombinasjonen som gjør at “en av oss” viser seg å være den virkelig fremmede.

Den kanadiske sosialantropologen Elliott Leyton ga i 1986 ut en innsiktsfull bok om seriemordere, “Hunting Humans”, hvor han postulerer at det overraskende ikke er at det finnes så mange, men så få. Han finner at de fleste seriemordere ikke skiller seg radikalt fra en rekke andre mennesker som er påvirket av tilsvarende traumatiske hendelser, psykologiske elementer og andre utløsende faktorer. Men likevel, og heldigvis, er det et fåtall som beveger seg ut i serie- og massemorderens avgrunn.

Men det er en studie i det ualminnelige. Nils Christie, vår eminente kriminolog, var en av de første som viste oss at det alminnelige kan vokse inn i det grusomme, i boka “Fangevoktere i konsentrasjonsleire” (1972). Her skildrer han hvordan helt vanlige nordmenn gjennom en form for avflatnings- eller depersonaliseringsprosess kunne ende som torturister.

Når det gjelder 22. juli-terroren skal man være ytterst forsiktig med å konkludere for tidlig. De rettspsykiatrisk oppnevnte har en vanskelig jobb å gjøre: Både gjerningsmannens såkalte “manifest” og opplysninger som har kommet ut om avhørene, peker mot et komplekst sett av impulser og mekanismer, hvor depersonalisering av ofrene, egne storhetsfornemmelser, og kunstige stimuli bare er noen av elementene i en lang prosess. Gjerningsmannen er en singularitet, ikke en representativ skikkelse.

Det forhindrer likevel ikke at det finnes et bredere bakteppe for terrorhandlingen. Handlingen er politisk motivert og politisk målrettet. Det er sikkert en kvart eller en halv million nordmenn som i en anonymisert spørreundersøkelse ville sagt seg nokså enig i mye av det gjerningsmannen står for, for eksempel i forhold til fremmedfrykt, uansett om det er basert på fakta eller konspirasjonsteorier. Det åpner for spørsmålet om hva rasjonalitet egentlig er, om vårt forhold til fakta og myter, om politiske mekanismer er basert på fornuft eller følelser.

Rasjonalitet er ikke hva vi trodde det var for ti-tyve år siden. Vi vet mer — om enn på langt nær nok — om menneskesinnet nå, om det stoffet vi er skapt av. Ikke minst har psykologisk og nevrologisk forskning bragt oss mye kunnskap. Psykologen og nevrologen Oliver Sacks har levert et stort bidrag i flere bøker, og nevrologen Antonio Damasio har gått dypt inn i denne problematikken i boka “Descartes´ Error”.

Men det er ikke bare mekanismene i det individuelle sinn som er gjenstand for tvil omkring rasjonalitet og irrasjonalitet. Den engelske politiske filosofen John Gray har i flere bøker, ikke minst “Straw Dogs” og “Black Mass”, kommet med betydelige innspill for en revurdering av kollektivets og politikkens rasjonalitet, blant annet om hvordan fremmedfrykt og religiøs fundamentalisme har påvirket amerikansk utenrikspolitikk under Bush-administrasjonen.

Det som påstås å være rasjonelt, trenger ikke være annet enn en rasjonalisering; ordbokdefinisjonen er “å søke fornuftsgrunner for handlinger som egentlig er bestemt av følelsesmessige motiver”. Men forskningen viser altså hvor vanskelig det i virkeligheten er å skille mellom fornuft og følelser, og stiller i bunn og grunn spørsmål ved om en slik begrepsdeling overhodet er funksjonelt.

Kanskje er dette den uskylden vi har mistet for godt: Troen på — eller illusjonen om — at verden overhodet er rasjonell, og at mennesket er det. Terroren har skapt utrygghet. Ikke i den forstand at vi går omkring i angst for en umiddelbar gjentakelse, på samme måte som vi ikke går omkring og frykter seriemordere. Men slik at vi i dag er mindre sikre på at personen foran oss i kassakøen er et “rasjonelt” individ.

Dette er hva vi er nødt til å se i øynene. Vi kan ikke tillate oss å skyve unna det ubehagelige i situasjonen; ubehaget over at terroren har effekt; ubehaget som ligger i at gjerningsmannen, selv om han er en singularitet, likevel står for noe som mange ikke er fundamentalt uenig i. Han har, med grusom effektivitet, båret frem et budskap til allmenningen. Og det er på allmenningen det må møtes.

Men demokratiet har et nytt problem med allmenningen. Det som har blitt enda tydeligere etter 22. juli-terroren er hvor viktig, og hvor uoversiktlig verdensveven har blitt, og hvor uredigert den faktisk er. Den som søker, kan finne bekreftelse — uredigert, uimotsagt, ekstremt formulert bekreftelse — på nær sagt hva som helst. Sant og usant, fakta og myte blander seg i en enorm mengde av informasjon og desinformasjon, og det er lett å bli offer for en form for informasjonsblindhet. Det er ikke bare vår fundamentale rasjonalitet som kan betviles, og dermed vår evne til å behandle informasjon korrekt; det er også informasjonen selv. Men dette hemmer ikke fanatikere; den blinde tro lever i beste velgående.

Kanskje er det slik at allmenningen aldri vil fange opp fanatikeren, det singulære. Kanskje vil det alltid søke seg til utkantene av allmenningen, hvor det kan få sutre over sin egen, selvvalgte marginalisering. Det må ikke forhindre at vi i etterkant av 22. juli stiller oss et viktig spørsmål, og spørsmålet er om allmenningen er stor nok.

Jeg har en ubehagelig følelse av at den ikke er det. Selv om jeg er dypt uenig i selv de mest utbredte deler av argumentasjonen som danner bakteppe for terrorhandlingen, har jeg en følelse av at allmenningen har hatt svakheter i et par tiår; at holdninger har blitt fortrengt ikke gjennom saklig debatt, men gjennom en form for moralsk stigmatisering. Jeg tror vi er nødt til å forbedre allmenningen, og i den spiller biblioteket som alltid en stor rolle.

Jeg mener at den sunneste reaksjonen på terrorhandlingen var en av de første vi hørte: Mer demokrati og åpenhet. Da nytter det ikke å fortrenge gjerningsmannens navn, eller tittelen på det såkalte “manifestet”. Det må frem i lyset som det onde skrift det er.

Kanskje vil et verdig minnesmerke over 22. juli være et nytt bibliotek, de onde skrifters bibliotek, viet den åpne demokratiske debatt omkring og belysning av ondskapens røtter og mekanismer. Bare debatten om hvilke skrifter som hører hjemme der, vil være en utvidelse av allmenningen, og i seg selv den viktigste delen av minnesmerket.

Artikkelen ble først publisert i Bok og Bibliotek nr. 4, 2011.

To tyske økonomer, Christian Bruns og Oliver Himmler, har nylig satt dette spørsmålet på dagsorden. Tidligere i år publiserte de en studie som ser på betydningen av lokalaviser for effektiv ressursbruk i kommune-Norge. Funnene er overraskende positive, og studien kunne godt vært bestilt av Mediestøtteutvalget som avga rapport til Kulturdepartementet i fjor.

Bruns og Himmler argumenterer for at Norge er et interessant laboratorium for den som vil studere effekten av aviser på politikernes ressursbruk. Mens radio, fjernsyn og internett er alternative kilder til informasjon om rikspolitikken, er aviser nokså enerådende når det gjelder å overvåke lokale beslutningsprosesser. Norge har både høy avisdekning og en desentralisert styringsstruktur med mange små kommuner. Dette trigget forskerne til å gjøre et dypdykk i norske avisdata.

Datamaterialet de bruker dekker 150 norske aviser og mer enn 400 kommuner i årene 2001 til 2005. Avisdataene kommer fra Mediebedriftenes Landsforening og Landslaget for lokalaviser. Grunnleggende kommunedata kommer fra Statistisk sentralbyrå og Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste, mens kommunale effektivitetsindekser er utviklet av Lars Erik Borge ved NTNU. Disse indeksene tar hensyn til både kvantitative og kvalitative aspekter ved 17 typer kommunal tjenesteproduksjon.

De tyske forskerne finner en positiv sammenheng mellom utbredelsen av lokalaviser og effektiviteten i kommunal sektor. Effekten er tydelig selv om de kontrollerer for forskjeller mellom kommunene i blant annet inntekts- og utdanningsnivå, størrelse, befolkningstetthet og langvarige, uforklarte effektivitetsforskjeller. De finner dessuten at den målte effekten forsterkes når de vekter avisutbredelsen i den enkelte kommune med et mål for hvor mye kommunespesifikt informasjonsinnhold de ulike avisene har.

Bruns og Himmler finner en særlig tydelig effekt i små kommuner og liten effekt i store kommuner. Store kommuner definerer de som kommuner med mer enn 10000 innbyggere. Dette er interessant, men det kan være at de mistolker dataene noe på dette punktet. Liten effekt på effektivitetsnivået til store kommuner kan skyldes at aviser er et mindre viktig instrument for velgerovervåking der, men det kan også skyldes at det er mindre variasjon både i effektivitet og avisutbredelse i store kommuner. Da kan avisene ha positiv betydning uten at det lar seg påvise.

Utbredelse av aviser forklarer en relativt liten andel av den totale variasjonen i effektivitet mellom norske kommuner. Målt i monetære termer innebærer resultatene deres at “ett standardavvik” økning i utbredelsen av lokalaviser, reduserer slakk i offentlig ressursbruk med omkring 2,5 millioner kroner for en norsk gjennomsnittskommune. Det svarer til 235 kroner per innbyggere, og representerer bare 10-20 prosent av effektivitetsmålets standardavvik. Gitt de store måleproblemer en slik analyse innebærer, er funnene likevel interessante.

Denne høsten skal Kulturdepartementet meisle ut en ny pressestøtteordning. Det aviser kan ta seg betalt for av leserne, er den enkelte lesers private glede og nytte av å holde seg oppdatert. Ingen kan “utestenges” fra gevinster knyttet til effektiv drift av offentlig sektor. En slik ekstragevinst kommer både avislesende og ikke-avislesende innbyggere til gode. Verdien for fellesskapet av den politiske og undersøkende journalistikken er derfor et viktig argument for pressestøtten.

Kilde:
Bruns, Christian og Oliver Himmler (2011). Newspaper Circulation and Local Government Efficiency, Scandinavian Journal of Economics, 113(2), 470-492. (Tilgang til artikkelen krever abonnement på tidsskrift/betaling. Enkelte universitetsbiblioteker tilbyr tilgang for sine brukere).

Artikkelen ble først publisert i Dagens Næringsliv i spalten “Forskning viser at…”.

Varsler mer tørke

Regnet har uteblitt i flere påfølgende sesonger. Regnskyll kommer utenom regnsesongen. Skyldes disse nedbørsendringene naturlige eller menneskeskapte klimaendringer? I likhet med andre ekstreme værhendelser er det ikke mulig å trekke en direkte kobling mellom en bestemt hendelse, som tørken på Afrikas horn, og global oppvarming.

Men, klimaforskere har i flere år varslet at tørkeperioder vil komme oftere og bli mer omfattende på store deler av det afrikanske kontinentet. Produksjonen fra landbruket vil bli hardt rammet, noe som igjen går på bekostning av matsikkerhet og forverrer underernæring. Den siste hovedrapporten fra FNs klimapanel konkluderer at i noen afrikanske land kan avkastningen fra jordbruket bli halvert innen 2020 (IPCC 2007).

Tørken i Øst-Afrika tvinger mennesker på flukt (foto: Colin Crowley, Save the Children USA, CC: by-nc-nd)

Klima og matsikkerhet

Noen av nøkkelhendelsene som har bidratt til å dra opp matvareprisene er fjorårets tørke i Russland — den verste tørken som har vært dokumentert. Tørken og branner ødela en fjerdedel av Russlands kornavlinger, og bidro til eksportforbud på korn resten av året. Siden Russland er en av verdens største korneksportører bidro dette til en prisdobling av viktige kornsorter på det globale markedet. Samtidig erfarte Pakistan den verste flomkatastrofen i landets historie, og det var omfattende flom i Kina og betydelige oversvømmelser i USA og Canada.

Den humanitære katastrofen som nå utspiller seg har vært varslet siden februar. Likevel har ikke mediene plukket opp krisen under oppseiling. Ved hjelp av medieovervåkingsverktøy fra Retriever fant undertegnede totalt 310 artikler som omtaler sultkatastrofen i løpet av de siste syv månedene i norske papiraviser. De fleste av disse har vært på trykk i siste halvdel av juli. Av disse artiklene er det bare en god håndfull som trekker frem klimaendringer som bidragende faktor til tørken (derav to nyhetsartikler, to lederartikler, to kommentarer og to leserinnlegg). Så langt har mediedekningen av sultkatastrofen hovedsakelig dreid seg om å mobilisere nødhjelp til de kriserammede. Det er viktig. Men vi må også tenke langsiktig.

Fremme et motstandsdyktig landbruk

Ifølge Verdensbanken bidrar nedbørsbasert jordbruk til 23 prosent av bruttonasjonalproduktet i Afrika sør for Sahara (med unntak av Sør-Afrika) og sysselsetter 80 prosent av befolkningen (WDR 2010: 6). Dette understreker hvor kritisk fremtidig tørke under global oppvarming er for utviklingen av det afrikanske kontinentet.

For å unngå lignende katastrofer er det minst to sentrale faktorer. Den ene er at det må det bygges et mer motstandsdyktig landbruk, som er bedre rustet til å stå imot reduksjon og variasjon i nedbør (f.eks. bygging av vannreservoar, brønner, kjøp av nye og kanskje mer motstandsdyktige dyr som kameler).

Et problem er at fattige stater ikke har kapasitet til å håndtere klimaendringene. Det var nettopp en av grunnene til at Vestens ledere under klimatoppmøtet i København 2009 lovet flere titalls milliarder til klimatilpassing og utslippsreduserende tiltak i det globale sør. Lite er blitt innfridd.

Etter Kyoto

Den andre faktoren for å unngå lignende tørkekatastrofer er å redusere de globale klimagassutslippene, bremse klimaendringene. Betydningen av en felles global avtale kan ikke undervurderes. En slik avtale kan sette tak på utslippene, forpliktende utslippsmål, en pris på utslipp og dermed utløse mer karbongjerrig teknologi.

Teknologioverføring og finansiering til klimatilpassing og begynnende tiltak for å dempe utslippsveksten i sør må være helt sentrale deler av rammeverket til en global klimaavtale. Det gjelder å få utviklingen inn i mer karbongjerrige spor uten å bremse den økonomiske veksten i utviklingsland. De trenger økonomisk vekst for å løfte milliarder av mennesker ut av fattigdom. Det er imidlertid ikke noen automatikk i at veksten blir distribuert på en utjevnende måte mellom rike og fattige i et samfunn.

Atmosfæren er felles. Vi kan ikke fortsette med å fylle opp en urettferdig og uforsvarlig andel av atmosfæren med våre klimagassutslipp. Siden den industrielle revolusjon har de rike industrilandene stått for totalt to tredeler av CO2-utslippene — til tross for at vi utgjør kun 1 av 6 mennesker på jorden. De fattigste landene — som også utgjør om lag 1 av 6 av jordens befolkning — står for 6 prosent av dagens klimagassutslipp, inkludert avskoging (WDR 2010: 3). Med andre ord, den rike delen av verden har skapt klimaproblemet, som rammer først og hardest fattige nasjoner og folk.

Bønder på Afrikas horn, landsens innbyggere i Bangladesh og slumboere på tvers av hele det globale sør betaler prisen for vår velferd, feilslåtte energipolitikk og manglende lederskap.

Skal vi lykkes i de internasjonale klimaforhandlingene må tilliten mellom det globale nord og det globale sør styrkes. Rike land med USA i spissen må ta sitt historiske og moralske ansvar for klimaproblemet. Vi må handle i det globale fellesskapets interesse — og ikke bare ut fra kortsiktige nasjonale egeninteresser.

Vi må handle nå

Nordmenn er i nasjonal kollektiv sorg. Mediene er i unntakstilstand. Når de verste sjokkbølgene har lagt seg og vi igjen vender blikket fremover — mot høsten, mot valget, mot klimatoppmøtet i Sør-Afrika — da må vi vise vår solidaritet med dem som lider i andre verdensdeler.

Norske politikere bør gå i front for å få fremgang i klimaforhandlingene. Mediene bør i større grad fokusere på sammenhenger mellom klimaendringer og andre globale utfordringer som bekjempelse av fattigdom, vann- og matsikkerhet og energiforsyning. Alle bør vi bli mer bevisst vårt moralske ansvar for klimaproblemet i dag og i fremtiden.

Artikkelen ble først publisert i Bergens Tidende 4. august 2011.

The Settlement has its origins in a class action copyright infringement suit brought by the American Authors Guild and the American Publishers Association (APA) against Google in 2005. A class action, it should be noted, concerns not just the parties of the case but an entire class of plaintiffs — in this case: all authors and publishers of the millions of books digitized by Google. As the copyright owners alleged, by digitizing the entire book collections of some of the largest university libraries in the world, and making ‘snippets’ of digitized text available through the Google search engine, Google infringed the copyrights of millions of authors and thousands of publishers. According to Google however all this amounted to fair use.

Surprising settlement caused storm of criticism

In the course of 2008 and 2009 parties came to an agreement, the so-called Google Books Settlement (‘GBS’) . To the surprise of many, the settlement far exceeded the scope of the court case, and permitted Google not only to digitize books and display ‘snippets’, but also to commercialize millions of out-of-print works, by selling downloads, e-books and institutional subscriptions. Thus from the Google Books class action case arose what can be easily called the largest book licensing deal in the world, binding not only Google and its direct adversaries (the authors and publishers represented by the Guild and the APA), but innumerable foreign authors and publishers as well.

A real Google book! (photo: Ruben Vermeersch. CC: by-nc-nd)

Not surprisingly, the GBS caused a storm of criticism, first and foremost by foreign publishers who complained that they had been left out of the deal and that their copyrights were severely comprised. At the Frankfurt Book Fair of 2009, German Chancellor Angela Merkel publicly warned against the consequences of the Settlement for European publishers. Over four hundred official objections were eventually submitted to Judge Chin of the New York District Court, who was called to approve the settlement. Apart from the foreign right holders’ protestations, the concerns expressed in the objections reflected a variety of other interests and fears. According to many, including Microsoft, Amazon and even the American Department of Justice, the GBS would result in a Google monopoly on the online sale of digitized out-of-print books. Scientific authors protested that the GBS would allow Google to commercialize scientific works that many authors preferred to make available for free under open-content licenses. Some objectors also pointed to the privacy risks of a company like Google controlling online access to the world’s literature.

Future scenarios for Google Books

On the other hand, the GBS did receive public support from the universities that had entered into library digitization agreements with Google, such as Stanford and Michigan, and from information specialists and scientists who were excited by the prospect that the world’s literature would soon become available online. Some authors and author’s rights societies also supported the Settlement, for it included a promise by Google to pay substantial royalties to the authors of digitized books.

In the end, more than a year after conducting a public hearing, the District Court decided against the Settlement. Quoting many of the concerns expressed by the objectors, the Court determined that the Settlement is not ‘fair, reasonable and adequate’, as American law requires, and refused to approve the GBS in its present form.

Does the decision mark the end of Google Books, the largest book digitization project ever undertaken — often described as the Bibliotheca Alexandrina of our time? Several future scenarios are possible.

One option is appeal. Google and its counterparts might take a second chance at getting the GBS approved, by appealing the judgment. However, decisions like these are rarely overturned, particularly if they are as well-reasoned as Judge Chin’s decision seems to be.

Another possibility is that Google and the right holders abandon the settlement altogether and resume the court case from which the GBS sprang. Ironically, this would pit Google once again against its former foes that became its best friends in the course of the Settlement: the Authors Guild and the APA. Who might eventually prevail in this suit is a matter of speculation. But even if Google would succeed in having its ‘fair use’ defense accepted by the court, this would never allow Google to make its digital books collection available online, except by way of ‘snippet view’.

A more likely scenario would be revision of the Settlement. A main concern for many objectors to the GBS was its ‘opt-out’ rule. Authors and right holders of out-of-print works who had not expressly opted out of the Settlement would be bound by it. As a consequence large numbers of unknown right holders, such as the heirs of long-dead authors of out-of-print works, would be automatically bound by the GBS, giving Google a monopoly in the market for digitized ‘orphan works’. By amending the Settlement into an opt-in agreement, the risks of a Google monopoly might be greatly reduced, while permitting foreign authors and publishers to become involved in, or withdraw from, the agreement.

For Google, however, the prospect of an opt-in agreement is not very attractive. Seeking express permission from millions of hard-to-find right holders will inevitably entail extraordinary transactions costs. Alternatively, Google would have to make large parts of its book database unavailable to the general public.

A fourth scenario would be legislative intervention. According to legal commentators, what was essentially wrong with the GBS is that it provided for a legal solution of the orphan works issue — the problem of dealing with myriads of unknown right holders in an efficient manner — to the benefit of only a single party: Google. Instead, this problem should be solved by way of legislation, allowing other mass digitization projects — whether by Google’s competitors or by non-profit institutions — to be realized on equal terms.

European and Nordic proposals for solving copyright dilemma

If the Google Books saga has taught us anything, it is that the law of copyright in many countries needs to be adapted in order to permit mass digitization of the world’s cultural heritage without denying authors and right holders fair remuneration. In the European Union, where digitization projects such as Europeana have struggled with copyright problems from their inception, the need for a legislative solution of the orphan works problem is now generally recognized. On May 24, 2011 the European Commission published a Proposal for a Directive (pdf) of the European Parliament and the Council ‘on certain permitted uses of orphan works’. The proposed directive would oblige the Member States of the European Union to allow cultural heritage institutions and public broadcasters to mass-digitize and make available online any ‘orphaned’ books, journals, newspapers, films and television programs in their libraries and archives. The proposal will undoubtedly lead to extensive discussions within the European Parliament and the Council, and is not expected to be adopted anytime soon.

In the mean time, cultural heritage institutions are placing their hopes on yet another solution to the orphan works problem: the extended collective license (ECL). An ECL is basically an agreement between a collective rights management society that represents large numbers of right holders on the one hand and an institutional copyright user (such as a broadcaster or a library) on the other. What makes an ECL different from ordinary collective licenses, is that it is extended by force of law to authors or right holders that are not represented by the collecting society. In this way, an ECL automatically allows the use of ‘orphan works’.

To scan or not to scan? (Photo: spyer. CC: by-nc-sa)

Readers of Vox Publica will be proud to learn that the ECL (in Norwegian: avtalelisens) is a Nordic legal invention that has been applied in Scandinavian countries for years to collective licensing of broadcast music and educational photocopying. In recent times ECLs have also facilitated various mass digitization enterprises in the Nordic countries, including the Bokhylla project that makes Norwegian literature available to the public in digital form. The Nordic solution to the copyright problems of mass digitization is attracting increasing interest from scholars and policy makers around the world. In the Netherlands, a recent study (pdf) by the Institute for Information Law advises the Dutch Government to follow the Nordic example. And even in the United States, where the failure of the Google Books Settlement has inspired a search for legislative alternatives (pdf), the Nordic model is becoming something of a hit.

Perhaps, like the Vikings of yesteryear, Nordic copyright law will one day set foot on American soil.

About this article

This article summarizes and updates a presentation held by the author at the symposium ‘The Google Books Revolution’ that was organized by the Institutt for informasjons- og medievitenskap (Department of Information Science and Media Studies) of the University of Bergen on March 21, 2011.

Det er fundamentet. På denne plattformen kan vi formulere begrunnede forventninger til en oppegående journalistikk. Vi kan utmynte ideale fordringer til fremtidens journalistikk — ti bud for en oppegående journalistikk.

Jeg har gjort et forsøk i boken Hva er journalistikk (Universitetsforlaget 2011). Her følger en kortversjon:

Men om den etablerte journalistikken utfordres, så overflødiggjøres den ikke. Tvert imot. Det er behov for en profesjonell journalistikk, for en journalistikk som kan levere kvalitetssikret informasjon. Det er behov for informasjon som er håndtert i henhold til den ordentlige journalistikkens krav til kildekritikk og etiske standarder, til informasjon som er forpliktet på kvalitetsjournalistikkens normer og idealer. Det er behov for en revitalisert journalistisk samfunnskontrakt.

Det første bud for en oppegående journalistikk blir da: Du skal ikke ha andre oppdragsgivere enn en demokratisk offentlighet.

Det annet bud lyder: Du skal ikke bare være kritisk, men også selvkritisk.

Den gode journalist er minst like opptatt av samfunnsdebattens innhold som dens temperatur. For det er problematisk om journalisten nøyer seg med å fyre opp under en strid og opptre som en impresario eller seremonimester. Journalistens oppgave må være noe mer og noe annet enn å hisse duellanter til strid. Den journalistiske jobben er ikke gjort når to eller flere aktører ryker i tottene på hverandre. Det kan være en mer vesentlig journalistisk oppgave å finne ut av et saksforhold enn å se til at blodet flyter og at enhver debatt blir såkalt underholdende.

Det tredje bud er dette: Du må begripe din egen makt og avmakt.

Det trengs i dag journalister som på en fornuftig måte kan møte et økende mediestrategisk raffinement blant mektige samfunnsaktører. Det er behov for en journalistikk som ikke henfaller til en utvendig uavhengighetsposering og selvdyrking, men som er genuint opptatt av å komme til bunns i saker og forstå verden.

Det er nemlig forskjell på reell og rituell uavhengighet i journalistikken. Sistnevnte blir lett poserende og pompøs. Førstnevnte forener integritet og kompetanse på genuint vis.

Det fjerde budet for en oppegående journalistikk lyder slik: Du skal ta dine kilder på alvor, og ikke la deg bruke, men bruke all din kompetanse for å finne ut hvordan det hele henger sammen.

En journalistikk som er på høyden med sin tid må ha solid bakgrunn for egne meninger om medieøkonomi, mediepolitikk og medieteknologi. Den må håndtere den grunnleggende spenningen i medieforetak som på den ene siden vil være samfunnsinstitusjoner med demokratiske forpliktelser, og som på den annen side er bedrifter på et marked.

Like viktig er det å mobilisere digital teknologi i utviklingen av genuin ny journalistikk. I en tid da tradisjonelle forretningsmodeller forvitrer, og nye prøves ut, er dette særlig viktig – mens informasjonsteknologiens muligheter er legio. Det femte budet kan formuleres slik: Du skal kjenne de materielle- og de politiske forhold og teste ut teknologiens journalistiske muligheter.

Ulike former for såkalt deltakende journalistikk er verdifulle nyskapninger. Men skal potensialet i disse formene for journalistikk virkelig forløses, må samvirket med publikum være basert på noen faglige kvalitetsstandarder og på genuin respekt for folket som tidligere gikk under navnet publikum. Det digitale må forenes med det originale. Samhandlingen med ”brukerne” må være reell. ”Brukere” som føler seg brukt kan komme til å bruke sin makt: De kan unngå journalister.

Det sjette budet lyder: Du skal være ydmyk overfor ditt publikum, og aldri ty til billig smiger.

Så er det behov for journalister som kjenner sin faghistorie, og som ikke tror at de finner opp hjulet hver gang de tar et nytt grep. Et fag med respekt for seg selv hegner om sine klassikere og evner å fortolke og refortolke deres innsikter. Det holder seg med sine forbilder. Det forholder seg til sine forbilder. På forbilledlig vis.

De som bruker ord og bilder, bør også være seg bevisst sine forbilder. Det må være et minstekrav å kjenne de største. I norsk journalistikk er ikke klassikerkompetansen særlig godt oppdyrket. Det mangler et ordentlig klassikerbibliotek. Det mangler en forbildekatalog. Det mangler begrunnete forslag til en journalistisk kanon.

Det syvende bud er dette: Du skal velge dine forbilder med omhu. Et godt forbilde er et fyrtårn, ikke en havn.

Å være i felten og å rapportere fra åstedet er en journalistisk kjernekompetanse som aldri blir gammeldags. ”Stedets sjanger” er reportasjen kalt.

Det åttende bud går ganske enkelt slik: Du skal være på stedet og rapportere!

Det niende bud blir da: Du skal utforske og utfordre den rådende journalistiske logikk og de etablerte konvensjoner.

Det er ikke til å komme forbi at det er et økende behov for journalister som kan noe, – som kan noe mer enn å stille dumme spørsmål, dyrke sitt ego og sole seg i medienes stråleglans.

Det tiende bud blir dette: Du kommer ikke utenom å skaffe deg kunnskap, ikke bare om formidling, men om kultur og samfunn.

*

Ikke et vondt ord om dumme spørsmål. Men de duger ikke uten kunnskap. Den tiden må være forbi da uvitenhet ble romantisert. Journalistikk er et kreativt yrke, men talentet må dynkes i kunnskap og tilsettes en god dose profesjonalitet. Og ordentlig journalistikk kan aldri bli et hvilket som helst slags kontorarbeid. Det er noe som står på spill.

Journalistikken blir ikke mindre viktig i et nytt medielandskap. Den blir viktigere.