Dette innlegget tar utgangspunkt i en masteroppgave i medievitenskap fra 2011. Den er basert på casestudier av tolv artikler i VG og Se og Hør publisert i perioden 1985-2008.

Stereotypene

En av tendensene i VG og Se og Hørs dekning av homofile de siste 25 årene har vært stereotypifisering, i første omgang med negative karakteristikker. Lesbiske par ble for eksempel kalt mannehatere og beskyldt for å fungere som “mann” og kvinne. En nylig avdød Freddie Mercury ble fremstilt som sexgal. Kim Friele og Wenche Lowzow ble minnet om alvoret ved å gifte seg — som om alle homofile er ustabile i parforhold.

Likevel, i en periode var det bedre for de homofile å få en stereotyp omtale enn ingen omtale. Det var viktig å være synlig og på den måten påminne befolkningen om homofiles eksistens. Videre har de homofile i noen av de samme artiklene fått muligheten til å avvise stereotypene. I 1993 var det muligens stor verdi i å fortelle en million lesere at lesbiske kvinner faktisk ikke hater menn.

Den schizofrene avisen

Oppslag i VG 3. oktober 1985.

VG er kjent for å være “schizofren”. Avisen skriver på den ene siden om kjendiser, glamour og privatliv, mens den samtidig setter politisk dagsorden, trykker kronikker og legger til rette for politisk debatt. Denne egenskapen har gavnet homokampen. Ta for eksempel aids-sykdommen som spredte seg på 1980-tallet. Det norske folk var vettskremt. Epidemien utviklet seg tilsynelatende raskt, og de fleste ofrene var homofile. Mytene var mange.

Så døde skuespillerstjernen Rock Hudson. VG tildelte dødsfallet en helside. Hudsons privatliv ble gjennomlyst, herunder hans kjærlighetsliv og legning. Avisen lager en typisk kjendissak. Artikkelen ble likevel plassert på nyhetsplass, sammen med politisk innhold. På den samme avissiden trykket VG i tillegg to mindre artikler om hiv og aids. Disse omhandlet forskning og en potensiell vaksine. Selv om artiklene var beskjedne i omfang, ga de et lite bidrag til nordmenns kunnskaper om sykdommen, og et mer seriøst tilsnitt til kjendisnyheten om Rock Hudsons død.

Kjendisoppslaget, med fokus på følelser og privatliv, trakk lesere til fagartiklene. VGs schizofreni bidro med andre ord til økt kunnskap i det norske folk om homofile.

Privatsaken som offentlig anliggende

Vanligvis er det mulig å se forskjell på hvem som tilhører en minoritet eller undertrykt gruppe. Kvinner har et annet utseende enn menn, ikke-vestlige innvandrere har ofte en annen hudfarge enn majoritetsbefolkningen, mens mennesker med funksjonshemninger kanskje bruker hjelpeutstyr. Vanlige folk har visst om hvem og hva det er snakk om. De har kunnet forholde seg til saken. Saken har blitt løftet frem i offentligheten, gruppens kamp for bedre rettigheter har derfor kunnet bli ført i såkalte seriøse medier, gjennom tradisjonell debatt og tradisjonelle nyheter. En egenskap ved det å være homofil er at det ikke syns. Til tross for at de homofile selv, og samfunnet for øvrig, har tildelt homofile visse egenskaper, er det i utgangspunktet umulig å se hvilken legning et menneske har.

Bjarte Hjelmeland og kjæresten i Florida. Fra oppslag i Se og Hør nr. 9, 2006.

Legning er også en privatsak – det handler om noe intimt. For i det hele tatt å komme på dagsorden har det vært mer eller mindre tvingende nødvendig med en journalistikk som vinkler på mennesker, omhandler privatliv, er intim og kanskje tar opp sjokkerende forhold. I første omgang har en slik journalistikk gjort folk bevisst på homofiles eksistens. Lenge var medieomtale, koste hva det koste ville, det eneste homoaktivistene ønsket. Å bli omtalt som pervers var på 1950-tallet bedre enn å bli ignorert. Senere har journalistikken normalisert homofile, og latt vanlige folk bli “kjent” og “vant” med dem. Dette gjøres bedre igjennom “hjemme hos-reportasjer” enn notiser om avstemninger i Stortinget.

I hjemme hos-reportasjen har den homofile mannen kunnet vise at han er et helt normalt menneske. Noe av den nyere populærjournalistikken har også fungert som legningsnøytrale forbilder: legning er ikke tema, men heller ikke tabu. At Bjarte Hjelmeland er homofil er opplagt, men det er ingen grunn til å gjøre et poeng av det. På samme måte som det ikke er nødvendig å skrive at Bjarte Hjelmeland kjører Mazda, og at han eier et par dongeribukser.

På grunn av fokuseringen på det private, intime og til tider det sjokkerende, har den populærjournalistiske retningen som Se og Hør og VG representerer, vært et bedre virkemiddel i de homofiles kamp for bedre rettigheter, enn den tradisjonelle, “seriøse” pressen. Derfor synes jeg populære medier skal tilskrives en viss ære for den status homofile i dag er i ferd med å opparbeide seg i det norske folk.

Kildemateriale:

• Jørgen Thune Johnsen: Hyllet etter “vielse”: En studie av homofile i populærjournalistikken (pdf, 5,2 MB), masteroppgave.
• Last ned oppslagene som analyseres i masteroppgaven (pdf, 28,5 MB).

70 prosent av landets befolkning mistet kontrollen over opplysninger om navn, telefonnummer, adresse og personnummer. Angrepet var det største i en lengre rekke av datainnbrudd.

For å lettere kunne overvåke og moderere kritikk av myndighetene, ble det i 2004 innført restriksjoner mot anonymitet på nettet. Systemet krever lagring av fullt navn og personnummer fra alle brukere som ønsker å skrive innlegg eller publisere materiale på populære nettsteder, og har gjort Sør-Korea til et fristende mål for internettkriminalitet.

I 2007 ble “real name”-reglene strammet inn, og forbudet mot anonymitet gjelder nå alle nettportaler med mer enn 100.000 daglige brukere, i første rekke sosiale medier og nettaviser.

Prioriterer overvåkning foran personvern

Professor i rettsvitenskap ved Korea University i Seoul Park Kyung-sin forteller at sørkoreanerne er redde etter angrepet, som rammet de populære sosiale nettverkssidene Nate og Cyworld.

Nettverkstjenesten Nate (skjermbilde).

Etter hendelsen i sommer og andre liknende angrep mot både offentlige nettsider og private selskaper, så det ut til at forbudet mot anonymitet ville bli opphevet av sikkerhetshensyn. Dette har imidlertid ikke skjedd ennå, men myndighetene kommer høyst sannsynlig til å fjerne kravet om registrering med personnummer.

For sørkoreanske nettportaler ser en foreløpig løsning på sikkerhetsproblemene ut til å bli brukeridentifisering via kredittkort og mobiltelefoner. Praksisendringen ble annonsert i julen, og regnes å være en direkte konsekvens av datainnbruddene.

Nye metoder trenger ikke bety liberalisering

Park Kyung-sin mener at den seneste utviklingen vitner om endring av metoder heller enn endring av holdninger.

— Skandalene har ikke forandret sørkoreanske myndigheters holdning til anonymitet på internett. Myndighetene har stor interesse av å beholde “real name”-systemet, fordi de ønsker å kontrollere forekomsten av opposisjonelle ytringer. Dersom brukere av sosiale medier og nettaviser kan være anonyme igjen, kan ikke myndighetene overvåke enkeltindivider slik som i dag, sier han.

Han forklarer at overvåkning av nettet i dag er svært enkelt, ettersom myndighetene har krav på å få utlevert informasjon om hvem som står bak publiseringer uten å gå gjennom rettssystemet eller si ifra til brukeren det gjelder.

Dersom det innføres et forbud mot å benytte personnummer til brukerregistrering på nettsteder, er det sannsynlig at en alternativ ordning med spesielle “i-PIN”-numre som kun kan brukes på nettet vil bli innført i stedet.

Sør-Korea har lenge vært kjent som verdens mest nett-oppkoblede land. En stor andel av befolkningen har tilgang til høyhastighets bredbåndsforbindelse.

Markedsføres som internetts redning

Sørkoreanere flest ser, ifølge Park Kyung-sin, hverken sammenhengen mellom systemet som krever oppbevaring av store mengder persondata og datainnbruddene, eller mellom systemet og myndighetenes ønske om å overvåke.

“Real-name”-systemet hadde stor støtte i befolkningen da det ble innført (selv om noen bloggere var kritiske til tallene), og er blitt markedsført som en metode for å holde internett rent, seriøst og fritt for kriminalitet.

Da forbudet først ble forsøkt lansert i 2003, lød ledertitlene i aviser som Korea JoongAng Daily, en engelskspråklig avis som blir solgt sammen med International Herald Tribune, typisk “War on Internet misuse” og “Keeping Net free of trash”. Forbrytere utnyttet anonymiteten på nett, het det i en ledeartikkel:

(…) perpetrators hide behind the Internet’s anonymity. (…) We commend the government for its decision to require Internet users in the private and public sectors to use their real names when leaving messages on Internet bulletin boards.

Få medier tok opp myndighetenes nyvunne evne til å overvåke internettbruk, eller begrensningene i ytringsfriheten forbudet mot anonymitet medfører. Det er i dag enighet blant menneskerettighetsorganisasjoner om at systemet fører til forhåndssensur og knebler offentlig debatt og opinion (se rapport fra organisasjonen Freedom House – pdf).

Ingen tegn til ønsket effekt

Da forbudet ble strammet inn i 2007 ved “The Act on the Promotion of Information and Communications Network Utilization and User Protection” var flere medier kritiske enn i 2003, men fortsatt får myndighetene mye spalteplass til å forklare at tiltakene blir gjort for å beskytte brukere mot nettkriminalitet.

Park Kyung-sin mener imidlertid at tiltakene ikke har hatt noen positiv effekt.

— Myndighetene tror at de vil redusere uønsket eller kriminell aktivitet, men det har vist seg å ikke stemme. Personer som vil publisere uønsket innhold vil fortsette under falsk identitet uansett. Det eneste som skjer er at folk uten slike hensikter får en høyere terskel for å delta i diskusjoner, sier han.

Ifølge professoren viser koreanske studier at forbudet mot anonymitet har ført til høyere andel uønsket innhold på nettet, ettersom total nettaktivitet har gått ned mens uønsket nettaktivitet forblir på samme nivå.

Dagens ordning er også lett å omgå, og dette skal være en av grunnene til at koreanske myndigheter nå revurderer systemet. Siden reglene bare gjelder koreanske portaler, blir systemet også kritisert for å diskriminere koreanske selskaper.

Kina i Sør-Koreas fotspor

Kina går imidlertid i motsatt retning, og innførte i desember et liknende identifikasjonssystem for mikroblogging, noe bl.a. kommunistpartiets organ Folkets Dagblad kaller et “steg i riktig retning”. Argumentene er svært like dem som blir brukt i Sør-Korea. Avisen skriver at anonym mikroblogging resulterte i:

(…) widespread irresponsible remarks, served as soil and air for rumors and encouraged fake online personas who manipulated Web opinions. (…) The new rules could change  the online  world  from  a bathroom  wall to a channel for rational expression of  opinion.

Tiltakene blir altså også i dette landet framstilt som forsøk på å ivareta den “legitime ytringsfriheten”. Fra 1. januar 2012 ble reglene innført også for mange betalingssystemer, bl.a. for kjøp av togbilletter.

Mange bloggere og hackere har den siste måneden protestert mot de nye reglene, bl.a. ved å utføre angrep liknende dem som ble sett i Sør-Korea (se video). Håpet er at også kinesiske myndigheter skal se sikkerhetsproblemene systemer som krever oppbevaring av personopplysninger medfører.

Kina kommer mye dårligere ut enn demokratiet Sør-Korea i Freedom House sine vurderinger av internettfrihet, og blir i 2011 betegnet som “ikke fritt” (se rapport om Kina – pdf ). Sør-Korea har til sammenlikning status som “delvis fritt”.

Bekymret for datasikkerhet i norske nettaviser

Flere norske nettaviser har den siste tiden innført restriksjoner når det gjelder anonyme innlegg i sine nettdebatter. Et av alternativene som har vært diskutert, er å kreve at debattanter oppgir hvem de er overfor redaksjonen, men framstår med pseudonym utad.

Selv om ikke brukere vil måtte oppgi personnummer for å delta i norske nettavisers kommentarfelt, vil endringene likevel føre til økt lagring av persondata hos norske nettaviser og deres samarbeidspartnere.

Torgeir Waterhouse, direktør for internett og nye medier i IKT-Norge, mener at nettaviser og liknende fora kan være interessante mål for hackere.

— Det vil alltid finnes aktører som har interesse av å vite hvem debattdeltakerne er, og som kan utnytte eventuelle sikkerhetsbrister, sier han.

Waterhouse mener at dersom pressens kildevern skal gjelde for de ytringene som skjer i kommentarfelt og debattfora, er det naturlig at også ansvaret for det tekniske kildevernet ligger hos redaktørene.

— Dersom nettdebatt skal sees på som en redaksjonell tjeneste, så har redaksjonen ansvar for å sikre at dine data ikke kommer på avveie. Jeg blir ikke overrasket dersom norske redaktører ikke har reflektert særlig mye rundt den tekniske sikkerheten når de innfører slike ordninger, sier han.

Waterhouse understreker at han ikke sitter med detaljkunnskap om hvordan norske nettaviser og debattportaler oppbevarer personopplysninger, men han mener at problemstillingen burde diskuteres.

— Jeg er bekymret for at sikkerhetsnivået for slike tjenester i dag nok er mer tilfeldig enn det burde være, sier han.

I forkant av valg er det tradisjon for at de politiske partiene sender representanter til valgdebatter på videregående skoler. Selve debatten går for seg i en gymsal, kantine eller aula, ledes enten av lærere eller elever, og varer i mellom halvannen time og to timer. I etterkant arrangerer skolen et prøvevalg med resultater som blir publisert og gitt en del oppmerksomhet i mediene. I 2011 ble ordningen med debatter satt på vent til fordel for valgtorg med stands på skolene, som et forsøk på å skape en roligere valgkamp etter grusomhetene 22. juli. Julie Ane Ødegaard skrev i Vox Publica at ”Valgtorg istedenfor skoledebatt kan senke terskelen for unge til å ta kontakt med politikere og gjøre politikk mer relevant”. Det er ikke til å legge skjul på at skoledebattene har et frynsete rykte.

Hersketeknikker, latterliggjøring og andre skitne knep er kjente ingredienser i skoledebatter, og mange politikere har uttrykt skepsis mot ordningen:

• Kjell Ingolf Ropstad, som i 2007 var leder for Kristelig Folkepartis Ungdom, uttalte følgende: — Skoledebatten handler stort sett om skittkasting, buing, løgner, og alt med et mål om å latterliggjøre motstanderne. Det er på tide å avvikle dagens skoledebatt.
• Anette Trettebergstuen, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, var fornøyd med at skoledebatter ble erstattet av valgtorg i 2011: — Jeg begynte på skoledebattkjøret i 2003, og det er, for å si det med rene ord, et rent helvete, med klovnerier, mobbing og show, sa hun.
• AUF-leder Eskil Pedersen har sagt at debattene kanskje gjør politikken lite tilgjengelig for noen, de blir ofte veldig tabloide og preget av personangrep.

Det er trist at debattene har blitt oppfattet slik når skolevalgene for mange ungdommer er det første skikkelige møtet med politikere. Da er det forvirrende når partienes representanter bruker vel så mye tid på å forvrenge andre partiers budskap enn å legge frem egen politikk. Jeg mener også at det er respektløst overfor ungdommene som overværer debattene. Slik deler jeg innvendingene Ropstad, Trettebergstuen og Pedersen har mot debattenes form, men det gjør meg ikke til en motstander av debattene som sådan.

Da jeg i 2001 deltok på min første skoledebatt, ble jeg sjokkert. Det virket som at seriøse argumenter ble ofret til fordel for elleville påstander og vitser, og jeg gikk opp i fistel da jeg skulle holde avslutningsappellen min. Der og da hadde jeg neppe sett for meg fire nye runder med skoledebatter, men det har det blitt. Av og til har jeg likevel latt meg sjokkere igjen, som året da Fremskrittspartiet hadde lært opp alle sine debattanter til å holde et åpningsinnlegg som handlet om å skrike i mikrofonen og skjelle ut sosialister. Strategien passer med Ødegaards beskrivelse av at ”det partiet som klarer å fenge salens oppmerksomhet har ofte kunnet smile fornøyd etter å ha mottatt mange ungdomsstemmer ved skolevalget”.

Skoledebattene gir likevel rom for å legge frem resonnementer og argumenter, så vel som å presentere egen politikk. Det er klart at formen blir tilpasset publikum, men det betyr ikke at vi skal undervurdere ungdommene i salen. Selv har jeg forsøkt å unngå drittslengingen og bevisst fokusert mest på politikken til det partiet jeg har representert. Med første øyekast kan det kanskje virke som en strategi for å bli usynliggjort og glemt mellom alt bråket andre debattanter har bidratt med, men min erfaring er at ungdommer har kommet bort til meg og takket for at jeg ikke bedrev drittslenging. Når alle skriker i munnen på hverandre, kan den stillferdige plutselig bli fremtredende.

Etter å ha deltatt på valgtorg i 2011, uttalte Arbeiderpartiets ungdomskandidat til Hedmark fylkesting at han ”syns vi får mer ut av dette enn å sitte i skoledebatter og prøve å score billige poenger”.

Jeg mener flere politikere må spørre seg hvorfor skoledebattene har blitt en arena for å score billige poenger, og hva det i så fall sier om politikernes syn på ungdommer. For min del tror jeg mange politikere har forsøplet debattene fordi de er av den oppfatning at det er det ungdommen vil ha, men det finnes alternativer. Ett alternativ er å ta ungdom på alvor, og å bruke skoledebatter som en fantastisk mulighet til å lære ungdom om politikk, og da fortrinnsvis egen politikk. Valgtorg er heller ingen garanti for større seriøsitet, og FpU-leder Ove Vanebo ga uttrykk for frustrasjon over ikke å kunne ta til motmæle: — Vi har opplevd at andre partier har påstått at Frp vil tvinge alle elever for å betale for skoleplass, og uten debatter kan vi ikke motsi påstandene, sa han.

Jeg tror mange ungdommer vil sette pris på at politikere betrakter dem som oppegående mennesker, og jeg er overbevist om at en mer seriøs skoledebattkultur vil føre til at flere engasjerer seg i politikken. Da stiller jeg gjerne i skoledebatter igjen i 2013.

Ingen ved med sikkerhed hvad der egentlig er sket, eller hvorfor det er sket. Man forstår at flyene er styrtet bevidst og intentionelt mod landets militære, politiske og økonomiske centrer. Men man ved ikke om der vil komme mere, eller hvad der i så fald vil komme. Chokket, sorgen og uforståeligheden er overvældende.

Situationen er retorisk fordi den indeholder det man inden for retorikforskningen kalder for påtrængende problemer (exigence). Den udviser visse mangler eller udfordringer og inviterer til forandring eller behandling. Sådan opstår retorisk kommunikation på samme måde som et svar opstår som respons på et spørgsmål. Der er så at sige noget i situationen som kræver at nogen reagerer og tager ordet eller på anden måde forsøger at ændre situationen til det bedre. Når vi tager ordet, eller rejser os for at holde tale, gør vi det nemlig aldrig helt på eget initiativ. Vore retoriske ytringer fremkommer lige så meget fordi situationer inviterer til at nogen tager noget op, ytrer sig på den ene eller anden måde. Situationens påtrængende retoriske problemer inviterer både til at en taler skal tale, og antyder hvad han bør sige og hvordan han skal sige det.

Dette gælder også for situationen 11. september 2001 – og det gælder for billeder. I det følgende vil jeg vise at billederne som blev trykt i dagene efter 11. september 2001 ikke bare dokumenterede en historisk situation, men bidrog til at behandle konkrete udfordringer som befolkningen i New York og i hele USA stod overfor. Og jeg vil argumentere for at vi bruger billeder til at forstå og håndtere verden og vore liv.

Efter angrebet på World Trade Center står mennesker i New York og USA overfor flere udfordringer. De befinder sig i en situation med påtrængende retoriske problemer, som kan imødekommes ved hjælp af kommunikation. Blandt disse problemer er: (1) Følelsen af sorg og ulykke og uoverstigeligt tap, (2) Følelsen af magtesløshed og handlingslammelse.

Disse påtrængende problemer findes som følelser og tanker hos de amerikanske borgere. Menneskene som også er den retoriske situations publikum. På denne måde bliver den amerikanske befolkning både afsender og modtager af al den kommunikation som skal imødegå den retoriske situations påtrængende problemer. Brugen af tale og billeder bliver til en kollektiv, national retorisk respons USA retter mod sig selv. En strøm af ord og billeder henvender sig til nationens borgere for at bearbejde deres følelser og tanker.

Al denne kommunikation er retorisk, fordi den dikteres af situationen som et middel til at afhjælpe de påtrængende problemer. Situationen kræver eller inviterer til at vi viser bestemte former for billeder som behandler udfordringerne på bestemte måder: Følelsen af sorg og ulykke og tabet af de omkomne, kræver trøst til de efterladte, samt etablering af fællesskab og lovprisning af dem som er gået bort. Følelsen af magtesløshed og handlingslammelse kræver at der etableres en følelse af fælles handlekraft, vilje og aktivitet. I dagene umiddelbart efter angrebet blev disse påtrængende problemer først og fremmest imødekommet gennem retorisk billedbrug.

“Victim 00001”

Det sker for eksempel i det berømte billede: “Victim 00001” (Se billede 1). Uforstyrret af baggrunden som er sløret af støv og røg, fremtræder seks mænd tydeligt for vore øjne. Vi kan se på mændenes støvdækkede klæder at de har været i nærkontakt med katastrofen. En af dem med dødelig konsekvens. De fem andre bærer den døde ældre mand væk fra ulykkesstedet. Han ligger slap på en stol, men det ser ikke ud til at han har lidt. Han virker nærmest fredfyldt – som om han sover.

Billede 1. Shannon Stapleton: Father Michael F. Judge, første offer for angrepet på World Trade Center, 2001, også kendt som “Victim 00001”. Reuters/Scanpix

Billedet præsenterer en hændelse sanseligt foran øjnene på os og giver os et visuelt selvsyn. Vi kan se at mændene handler aktivt. Armene er strakte og spændte under vægten af den døde på stolen.

De anspændte og anstrengte ansigtsudtryk afslører både at de fysisk bærer på noget tungt og at hele situationen er psykisk tung at bære. Ingen taler sammen, alle er optaget af handlingen de udfører i fællesskab. Billedet udtrykker mærkværdigvis ikke det kaos og den forvirring, som situationen kunne tilsige. Selvom det fortæller om noget stærkt foruroligende; synes det at have en sær beroligende effekt. Denne ro findes ikke bare i den døde mands ansigtsudtryk, men i hele billedets komposition.

Billedet er i nærmest perfekt balance. De to mænd som er placeret yderst i hver side har næsten samme holdning. Begge ser ned mod jorden, og begge holder armene ud for at balancere vægten de holder med den anden hånd. Derved af balancerer de også billedets komposition over central-aksen, som etableres af manden med hjelmen.

Ikke bare er kompositionen i billedet bygget over central-aksen. Det er meget stærkt centeret. For det første er den døde mands ansigt placeret præcis i centrum af billedet, og vinklerne som dannes af mændenes skuldre og kropsstillinger peger ind mod den døde i billedets midtpunkt. Han er både i centrum af billedet og i centrum for mændenes handlinger. For det andet udgør de seks mænd en samlet enhed som også er placeret i billedets midte.

Et balanceret centrum giver som regel en fornemmelse af ro og permanens – en nærmest religiøs evigtvarendehed. Sådanne dominerende centralkompositioner kender vi mest fra religiøse og ikoniske afbildninger. Billedet har da også en særegen, ikonisk og religiøs æstetik som rammer næsten instinktivt. Denne ikonografiske karakter støttes af at den dødes positur minder om både Kristus på korset og Michelangelos Pietá, hvor Jesus ligger slap i armene på Jomfru Maria. Specielt stærk og fremtrædende bliver den religiøse ikonografi når vi får at vide at den døde er brandmændenes højt elskede præst “Father Mychal Judge”. Judge var efter sigende det første offer som blev fundet, og den kendte præst blev omtalt som “Victim 00001”.

Billedet av “Victim 00001”, begynder vi at forstå, er mere end bare et kort dokumentarisk glimt fra en katastrofe. Billedet udfører en funktion. Det har en retorisk opgave. Denne opgave løses blandt andet gennem fremstillingen af de seks mænd som en samlet og uadskillelig enhed. De bevæger sig fremover i helt samme hastighed, samlet om den døde præst i midten. Ingen kan gå hurtige eller langsommere end de andre. Alle er nødt til at gå i samme retning. Mændene er forenet i opgaven. De er samlet om den døde. Og i deres samarbejde udtrykker de ikke uro eller forvirring, men fælles, styret handling.

Billedets imødekommer derved flere af situationens påtrængende problemer, men især forholder det sig til følelsen af sorg, ulykke og tap og til følelse af magtesløshed og handlingslammelse. Den retoriske respons som tilbydes er for det første lovprisning. Dels lovprisning af de døde; og dels af brandmændene, som ikke blot repræsenterer heltemodige handlinger, men også amerikansk fællesskabsånd og samarbejdsevne. For det andet tilbyder billedet en fælles følelse af handlekraft og vilje. Billedet siger: “Se her. Dette er hvem vi er! Sådan handler vi!”

Mændene repræsenterer én sjæl, én nation, fokuseret på det samme. Som sådan er de et billede af et samlet og handlekraftigt USA – en Guds nation, forenet i handling. I sin visuelle hyldest af amerikansk heltemod, sammenhold og samarbejde er billedet en fortælling, et udsagn, ja et argument om den 11. september og om USA. Som for de fleste billeders vedkommende er retorikken hovedsageligt til internt brug. Med religiøse overtoner taler billedet først og fremmest til amerikanerne gennem samlende, fastholdende og lovprisende retorik.

Denne fællesskabssamlende og fastholdende retorik var typisk for den overvejende del af magasin- og pressefotografierne fra 11. september. Det var ikke først og fremmest en politisk retorik som eksplicit søger at tilråde eller fraråde bestemte handlinger. Det er heller ikke først og fremmest en juridisk retorik som søger at anklage eller at forsvare. Det er en retorik vi bedst kender fra mindetaler, hyldesttaler, lovtaler og lignende lejlighedstaler. Det man i retorikken kalder for epideiktiske taler. Her er det netop et hovedformål at lovprise. Det gør vi ved at fremvise og hylde eksempler, personificeringer eller andre konkretiseringer på de værdier som vi deler og ønsker at fremme.

Det er ikke en retorik skal skabe umiddelbar handling. I stedet søger den at bevæge og mobilisere følelser som det retoriske publikum allerede besidder, samt at styrke bestemte og allerede tilstedeværende holdninger, synspunkter eller værdier. Sådan samles tilhørerne. Jorden gødes for en senere brug af mere rendyrket politisk retorik og handling. Denne fremvisende og samlende visuelle retorik skabes altså gennem billeder som på samme tid vækker og mobilisere visse følelser og sanselige oplevelser og formidler et budskab eller et argument.

Ved hjælp af den æstetiske udformning opsamler, dirigerer og udløser sådanne billeder de følelser og de synspunkter som amerikaneren allerede bærer på. Således er billedets æstetik og dets karakter af drama og fortælling uadskillelig og uundværlig del af argumentet.

Billederne appellerer til generelle og fremherskende værdier i det amerikanske samfund. Værdier som efter angrebet med nødvendighed må få en helt fremtrædende plads. Frem for alt kræver situationen nemlig at man holder sammen, støtter hinanden og samarbejder. Og det er vigtigt at man fremviser og bekræfter disse værdier for hinanden. Dette gør vi særligt effektivt med billeder. Derfor bliver den fællesskabssamlende og mobiliserende retorik i fotografiet af “Father Judge” et passende svar på den retoriske situation. Fotografiet er et godt eksempel på billeders retoriske værdi i konkrete situationer: Sådanne billeder viser ikke bare noget; de behandler retoriske problemer, de hjælper os med at forstå det uforståelige, de fortæller os hvem vi er og hvad vi bør gøre, og de anerkender og fremviser vore fælles følelser. Derved bidrager de til at vi forstår hændelserne – og os selv – og hjælper os til at leve videre.

Grebet af den gode fortælling

Men alt dette er jo tænkt ud fra situationen i USA. Og kan vi uden videre antage at billeder som “Victim 00001” har samme funktion i Skandinavien? Havde billeders æstetik samme effekt her? Brugte vi fotografierne på samme måde?

Det er ikke sandsynligt. De fleste af os havde jo hverken den samme situation eller de samme påtrængende problemer. Derfor er det nærliggende at antage at vi som læsere og beskuere opfattede den retorisk situation anderledes. For os var potentialet til at se på billederne som fortællinger og æstetik større. Sådan opfattede og iscenesatte vore medier da også hændelserne fra den skæbnesvangre dag. Et år efter beskrev en journalist fra den norske avis Bergens Tidende hvordan han oplevede at formidle katastrofen sammen med andre journalister:

Det er på sådanne aftener vi mærker sammenholdet. Den fælles erfaring som består i at lægge ubehaget over det som har sket til side – så længe opgaven kræver det. At mærke klumpen i maven, men ikke lade den lamme os. At vide at mange synes vi er modbydelige, os som indrømmer at det er fascinerende at arbejde med katastroferne. Os som elsker at slås mod tiden, os som har en ærlig glæde i at skabe en begribelig helhed ud av kaoset af død, sorg og skræk. (Bergens Tidende 8/11-2002)

Hvordan skabes da “en begribelig helhed”? Det afsløres blandt andet af journalistens egen levende beskrivelse af hændelserne forud for billedet af “Father Mychal”:

I buldrende mørke famler fem brandmænd sig hen i mod udgangen. De holder hinanden i hænderne for ikke at miste kontakten. Luften er forpestet af kvælende røg, sementstøv og brannslukningspulver. Pludselig snubler en af dem over en livløs krop (Bergens Tidende 8/11-2002).

I Skandinaviske medier var denne tendens til at gøre hændelserne til en fortælling tydelig allerede 12. september 2001. Tag for eksempel Nordens største avis, norske VG, som på forsiden annoncerer første akt af dramaet. Her erklæres at mindst 10.000 er døde, og som i filmreklamen sættes historien i gang: “Nå venter hevnen” (VG 12/9-2001).

Billede 2. Forsiden af den norske avis VG, 12. September 2001

Billede 3. Forsiden af den norske avis Dagbladet, 12. September, 2001.

Avisen Dagbladet benytter samme billede og skriver på forsiden: “Med hele verden som sjokkerte tilskuere ble USA rammet av et ufattelig og voldsomt terrorangreb i går”.

Teksten gør os til tilskuere til terrorangrebet, ikke en del af hændelserne. Tekst og billede placerer os i samme fortolkningsposition som når vi overværer et rystende drama fra teatersædet, bliver fortalt en forfærdelig historie, eller ser en god film. Som redaktør John Arne Markussen skrev på side 2 i samme avis (Dagbladet 12/9-2001):

Terrorangrebene mod New York og Washington, mod verdens eneste tilbageværende supermagt er Armageddon, Independence Day, Bruce Willis og Tom Clancy på en og samme tid.

Både i journalisternes erkendelse af hændelserne og i deres formidling af dem er forståelsesrammen fiktionens verden.

En svensk undersøgelse af Terrorkriget i kvälspressen bekræfter disse antagelser om at pressedækningen behandlet 11. september som æstetik og fortælling. Undersøgelsen viser at Aftonbladet og Expressen næsten udelukkende iscenesatte hændelserne fra 11. september episk, dramatisk og lyrisk. Den informerende eller didaktiske formidling var stort set fraværende eller var udformet som en god historie. På samme måde viser et dansk studie (Qvortrup 2002) at billeder fra mange ikke-amerikanske aviser gengav terrorangrebet som en form for naturkatastrofe vi betragtet udefra. I Danmark blev denne iscenesættelse for eksempel brugt af både Information (billede 5) og af Berlingske Tidende (billede 4) som viste katastrofen set langt væk, i et imponerende oversigtsbillede af røgen dækker New York og stiger mod himmelen.

Billede 4. Forsiden af Berlingske Tidende 12. September, 2001

Billede 5. Forsiden af Information, 12. September, 2001.

Billeder hjælper os til at forstå og håndtere verden

Fra et retorisk situationelt synspunkt er en denne form for visuelle fremstillinger af hændelsen som æstetik og fortælling ikke nogen overraskelse. Specielt ikke i betragtning af den distance der er mellem USA og Skandinavien. Selvfølgelig den geografiske, men især den som har at gøre med direkte konsekvens af det viste. Konsekvensdistance kan vi kalde det. Jo mindre sandsynligt det er at de viste hændelser får konsekvenser for vor egen hverdag, desto større er sandsynligheden for at vi ledes mod billedernes æstetiske og narrative dimensioner. Betydningen af en sådan konsekvensdistance kender vi fra Neil Postmans bog Fagre ny TV-verden. Her beskrives hvordan fjernsynet giver os en “peek-a-boo-world”, en tittitt-verden, hvor alt bliver til underholdning.

Postman er altså meget kritisk til værdien af billeder. Vi ser på fjernsyn, skriver han, men de informationer vi får påvirker os reelt set ikke. De betyder ikke at vi “ændrer vore planer for dagen, at vi tager beslutninger vi ellers ikke ville have taget, eller giver os indsigt i nogle af de problemer, vi ønsker at løse”. I stedet gør fjernsynet og billederne os til passive beskuere. Nyhederne giver os oplevelser og noget at snakke om, “men de fører ikke til meningsfulde handlinger”.

Dette kan Postman have ret i, men det kan også gælde for tale og tekst. Og, selvom det er rigtigt at billeder kan risikere at gøre os til måbende tilskuere frem for til aktive aktører som handler, så udfører billeder også, som jeg har illustreret ovenfor, vigtige retoriske og samfundsmæssige opgaver. Det gør billeder for eksempel i situationer som 11. september i USA eller 22/7 i Norge, når de hjælper os med at forstå hvordan noget er gået til (se billede 6), når de viser at vi står sammen og oprejst; når de giver en selvsyn for vort fællesskab og vore delte værdier (se billede 1 og 7).

Billede 6. Grafisk repræsentation af hændelserne I Norge 22/7 på den norske nettavis vg.no

Billede 7. Fotografi af omkring 250.000 mennesker som samlede i Oslo for at mindes ofrene efter terrorangrebet 22/7. Foto: Scanpix

I bogen The Philosophy of Literary Form argumenterer retorikeren Kenneth Burke (1971: 293-304) for at litteratur og retorik er en form for udstyr eller udrustning vi anvender for at forstå, navigere og leve vore liv. Han kalder det ”equipment for living”. På samme måde som ordsprog giver os retningslinjer for valg og værdier (f.eks. ”hellere en fugl i hånden, end ti på taget”) bidrager litteratur og drama med mulige forståelser og fortolkninger af vore liv, og på denne måde udstyrer litteratur, æstetik og fortællinger os med valgmuligheder og strategier for tænkning, vurdering og beslutning. Billeder, vil jeg hævde, kan på samme måde fungere som en form for ”equipment for living”, de hjælper os med at se, forstå og håndtere verden.

Det så vi tydeligt i eksemplet med billedet af Father Judge som bæres væk. Billederne fra 22/7 viser det samme: Der er opstået en situation som kræver en retorisk respons og behandling, og det bidrager billeder med at give. De hjælper med at begribe det ubegribelige, giver os styrke og viser vejen videre ved at fortælle hvordan vi bør forstå og forholde os til de katastrofale hændelser. Dette kan vi naturligvis også gøre med ord, men få andre udtryksformer kan som billeder i et øje-bliks emotionelt nu, opsummere og udfolde for vore øjne vore fælles værdier, og derved vise os for os selv hvem vi er og bør være.

Humoren er av det mørke slaget: De 81 dagene han tilbrakte på ukjent sted fra april til juni var en kraftig advarsel fra myndighetene.

“Showet” Kinas mest kjente kunstner sikter til er en utstilling av fotografier han tok under sitt opphold i New York på 1980- og 90-tallet. Bildene henger i Martin-Gropius-Bau i Berlin fram til 18. mars 2012. Ai Weiwei har selv bestemt konseptet for utstillingen — 220 bilder hengt opp tett ved siden av hverandre i like store, kvadratiske rammer.

Outside Tompkins Square Park. 1986. Copyright Ai Weiwei; Courtesy of Three Shadows Photography Art Centre

Husarresten innebærer at han ikke skal snakke med utenlandske medier, men Ai Weiwei har den siste uken igjen testet grensene. I flere intervjuer har han kritisert skattesaken myndighetene har anlagt mot ham, og nok en gang skaper han overskrifter verden over. En spontan, nett-organisert innsamlingsaksjon blant sympatisører har på kort tid innbrakt store beløp. Folk har vist både mot og humor; enkelte brettet sedler som papirfly og sendte dem over muren rundt Ais eiendom. En ny kontrovers fulgte umiddelbart: Kan kunstneren straffes for ulovlig pengeinnsamling?

Brysomt multitalent

I oktober kåret tidsskriftet Art Review Ai Weiwei til kunstverdenens mektigste person. “Jeg føler meg ikke mektig i det hele tatt”, kommenterte han, men posisjonen som en internasjonal kunststjerne er ubestridelig. Pågripelsen av Ai da han bordet et fly til Hong Kong i april ble møtt med en proteststorm fra en samlet kunstverden. Men Ai Weiwei er ikke bare Vestens favoritt.

– Noe av Kinas problem i denne sammenhengen er at han både offisielt og blant store grupper i befolkningen har en høy status som en slags avantgardekunstner. Han laget blant annet Fugleredet, som var det sentrale stedet for OL i 2008. Han har slik sett vært trukket langt inn av myndighetene også som en sentral kunstner. Myndighetene hadde kanskje håpet å styrke sitt “avantgardistiske” renomme mer enn å skulle trekke fram ham og hans uttalelser, men det har altså blitt annerledes, sier professor Halvor Eifring ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Universitetet i Oslo.

Ai Weiwei har bidratt til å bygge opp sitt kinesiske og internasjonale ry gjennom svært aktiv publiseringsvirksomhet på nettet. I 2006-09 skrev han en blogg på kinesisk (som også er utgitt på engelsk i bokform), og han er en ivrig bruker av sosiale medier. I august begynte han igjen å oppdatere sin Twitter-profil.

Ai Weiwei ønsker selv ikke å bli omtalt som dissident, men det er ingen tvil om at han er en politisk kunstner.

– Han er en multikunstner og et multitalent. Verkene hans griper inn i det politiske rom. Det er også en viktig grunn til at han er nr. 1 på Art Reviews liste, sa Gereon Sievernich, direktør ved Martin-Gropius-Bau, under åpningen av utstillingen i oktober.

Provokatør med røtter

Politisk — og ofte provoserende, som Halvor Eifring bemerker. Etter jordskjelvet i Sichuan-provinsen i 2008 støttet Ai Weiwei et dokumentasjonsprosjekt og publiserte navn på omkomne studenter på bloggen sin og på en vegg i studioet i Beijing. Slik beveger han seg over mot det rent politiske feltet og tiltrekker seg mer oppmerksomhet fra myndighetene, påpeker Eifring. Det har også vært andre typer prosjekter.

– En av de provoserende, vulgærkunst-aktige tingene er der hvor han hopper i været naken, sier Eifring.

Bildet får sin politiske sprengkraft av tittelen, et ordspill med kinesiske tegn, forklarer Eifring. Lest helt korrekt er innholdet ufarlig, lest raskt og med en liten vri på uttalen blir det til “Knull mora di, Kommunistpartiets sentralkomite” (på bildet dekkes kunstnerens lem av en tøydukke, som er den uskyldige betydningen).

New York-fotografiene er en av flere Ai Weiwei-utstillinger som vises rundt om i verden nå. Blant prosjektene som har gjort ham internasjonalt kjent de siste årene er “Sunflower seeds” på Tate Modern i London, der 100 millioner “frø” håndlaget og -malt i porselen ble helt utover museets gulv. Til produksjonen av verket engasjerte Ai over 1000 arbeidere som behersker den urgamle kinesiske oppfinnelsen porselensproduksjon. Frøene ser identiske ut, men hvert enkelt er unikt. Slik griper Ai Weiwei stadig tilbake til kinesiske tradisjoner og symbolikk – han er kanskje den mest kinesiske blant de av landets kunstnere som er kjent i utlandet, mener Gereon Sievernich.

Myndighetene vil signalisere styrke

I fjor høst hilste Ai Weiwei tildelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo velkommen, og sa: “Dette er et øyeblikk alle kinesere burde være stolte av.” Liu og Charta 08 er den røde streken kinesere ikke skal krysse, bemerker Sievernich.

Arrestasjonen av Ai Weiwei er et klart signal fra kinesiske myndigheter, sier Halvor Eifring. De taper anseelse internasjonalt, men forteller med behandlingen av kunstneren at de mener de har råd til dette prestisjetapet.

– Det er et signal du kan se på flere måter. Det ene er at selv ham, som vi i myndighetene har tatt under våre vinger en periode, selv ham kan vi ta. Ikke tro at du er “beyond our law”. Det er et sterkt signal til andre som måtte tenke på lignende ting i Kina. Så har det vært sagt at dette viser hvor engstelige myndighetene er for at de skal miste taket. Det er sikkert en side av saken, men en annen side er at de føler seg sterke nok nå internasjonalt til i hvert fall i perioder å kunne gi blaffen i hva internasjonale medier måtte mene, sier han.

Møte med friheten

Gereon Sievernich ser New York-bildene som en utstilling om frihet. Kontrasten kunne ikke vært større for unge Ai, som ankom til kapitalismens høyborg i 1981 fra Beijing.

Lower East Side Restaurant. 1988. Copyright Ai Weiwei; Courtesy of Three Shadows Photography Art Centre

Ai vokste opp i provinsen Xinjiang, dit familien var blitt tvangssendt av kommunistpartiet da Ai var ett år i 1958. Under Kulturrevolusjonen måtte han se på at faren, en kjent poet, ble tvunget til å brenne bøkene sine for at rødegardistene ikke skulle ta livet av ham.

– Ai Weiwei vet hva ydmykelse er, og derfor protesterer han nå mot det, sier Sievernich.

New York-bildene er plukket ut av Ai selv fra en samling på over 10.000 negativer. I et intervju om utstillingen betoner han det tilfeldige ved fotograferingen — “kanskje det var en ide bak, men det husker jeg ikke lenger”. Mange av bildene viser den unge kunstneren selv og vennene hans i hverdag og fest. Multitalentet skinner gjennom i blinkskudd en dyktig reportasjefotograf verdig, for eksempel et av Bill Clinton under valgkampen i 1992. Sievernich ser spirer av Ais senere konseptkunst i fotosamlingen.

En plikt å protestere

Ai Weiweis situasjon er usikker. Straffeskatten er på 15 millioner yuan (over 13 mill. kroner). Selv om han skulle klare å betale den, mener Ai at han ikke har gjort noe galt, og å betale beløpet ville være å innrømme skyld. Det er liten tvil om at skattesaken er et påskudd, mener Eifring.

– Kina er et land hvor nesten alle kan tas for et eller annet, enten økonomisk eller på annet vis. Dels fordi at lovene er uklare, dels fordi at det er slik at “alle gjør det”. Det er mer et spørsmål om hvem man velger å ta, så det var vel ikke tilfeldig at det var ham man valgte å ta denne gangen, sier Eifring.

Ai selv skal ha vært overrasket over at han slapp ut av varetekt i juni.

– Det kan være at man så seg tjent med å la det gå så langt og ikke lenger. Det er vurderinger som helt sikkert gjøres høyt oppe i systemet, sier Eifring.

Fire av Ai Weiweis medarbeidere ble arrestert samtidig med ham og senere frigitt. De ble behandlet enda dårligere enn ham, ifølge Ai Weiwei selv, som har gått offentlig ut med kritikk av myndighetene. Ai har også etter løslatelsen kritisert arrestasjonen av andre opposisjonelle.

Internasjonalt press kan ha spilt en rolle for frigivelsen av Ai Weiwei. Protestene, særlig fra kunstmiljøene, var mange og høylytte. Kunstnere avlyste utstillinger i Kina.

– Det som skjedde med Ai Weiwei skjer også med mange andre som er mindre kjente. Protestene bidro til at Ai Weiwei ble satt fri. Det er vår plikt å følge bedre med og blande oss inn i det som skjer i Kina, sier Gereon Sievernich.

Videohilsen fra Ai Weiwei

Ai Weiwei med katt. Produsert til åpningen av utstillingen i Berlin.

Mer om Ai Weiwei

• Uautorisert oversettelse til engelsk av Ai Weiweis tweets
• Ft.com om fredsprisen til Liu Xiaobo med sitat fra Ai Weiwei (krever registrering).
• FT.com spiser lunsj med Ai Weiwei (krever registrering).
• Paul Manfredi: Ai Weiwei – den nakne sannhet
• In and out of jail, Economist
• Temaside om Ai Weiwei, The Guardian
• Interaktiv tidslinje over Ai Weiweis liv og karriere, Artinfo.

Etter 22. juli ble dette én debatt: Kan vi tillate at det bygges opp et uovervåket hatmiljø på nettet der anonyme debattanter sprer xenofobiske fordommer mot andre befolkningsgrupper og oppfordrer til kamp og korstog mot det de oppfatter som fienden i en sivilisasjonskrig? Noen vil forby meningene, andre vil slippe dem fram i dagslys. Noen forsvarer retten til anonymitet, andre vil rive masken av de ekstreme.

I. Anonym på nett: Argumenter for

Jeg skal forsøke å skissere de ulike posisjonene i denne debatten og forhåpentlig presentere noen av dilemmaene lovgivere, redaktører, forskere og allmennheten står overfor. Først noen argumenter for ikke bare å akseptere, men også beskytte retten til å være anonym på nettet generelt, og i nettdebatter spesielt.

1. I en debatt er det argumentenes tyngde som skal telle, ikke avsenderens status.
I amerikanske debatter om anonymitet vises det ofte til høyesterettsdommer John Paul Stevens’ votum i en sak fra 1995, der han skrev: ”The inherent worth of…speech in terms of its capacity for informing the public does not depend upon the identity of its source, whether corporation, association, union or individual.”

Dette er en ideell observasjon, basert på at debatter og informasjon er preget av 100 prosent rasjonalitet. De fleste av oss møter daglig meninger eller påstander hvor det er viktigere hvem som sier det, enn nøyaktig hva de sier. Jeg har tenkt å legge dommer Stevens’ ideelle fordring til side og heller forsøke å se hvilke dilemmaer som oppstår når konteksten er viktigere enn teksten. Det samme gjør jeg med argumentet om at anonymitet er demokratiserende fordi deltakerne i anonyme debatter er mer likeverdige. Når ingen kjenner debattantenes bakgrunn og status, teller bare argumentenes tyngde. Dette er bare en variant av John Paul Stevens-argumentet om argumentenes nakne egenverdi.

2. Det er en grunnleggende rett å ha flere roller uten å risikere spillover fra den ene rollen til den andre.
Det er lov å være prest og samtidig være en lidenskapelig samler av erotiske trykk, men det kan være vanskelig å delta under fullt navn i debatter med andre samlere.

Et sideargument her er retten til å lage seg en egen nettidentitet, å konstruere seg selv, om man vil. Vampus var et begrep i deler av den norske offentligheten lenge før Heidi Nordby Lunde sto fram og gradvis skjøv Vampus-figuren til side. Dette argumentet blir først interessant når ytringene er kontroversielle, det er få som argumenterer mot anonyme rosabloggere.

3. Det er en grunnleggende rett å kunne hevde ekstreme meninger uten fare for å miste jobben eller andre karrieremessige konsekvenser.
Dette er et legitimt argument for eksempel for personer med sterke meninger på felt som ikke berører deres yrke eller stilling. Perioden med Berufsverbot i Tyskland viser at demokratiske samfunn som er presset kan ty til midler som å stenge uønskede elementer ute fra arbeidslivet. En lærer på en skole eller universitet med et liberalt kollegium, som mener at kvinner fra naturens side er intellektuelt svakere utrustet enn mannen eller mener at det er akseptabelt å drepe abortleger, vil vanskelig kunne hevde dette uten å møte krav om avskjedigelse eller andre sanksjoner, selv om meningene i seg selv er lovlige. Olav Torvund, professor ved Senter for rettsinformatikk, UiO, skrev mens jakten på Fjordmans identitet pågikk, at tenk hvis han er en dyktig og godt likt matematikklærer på en eller annen videregående skole, som aldri har gitt uttrykk for noe politisk synspunkt.

4. Alle har rett til å hevde ekstreme meninger uten fare for represalier mot tredjepart.
Foreldre kan frykte at barna blir mobbet dersom de selv gir uttrykk for meninger som bryter sterkt med de sosiale normene i lokalmiljøet.

5. Alle har rett til å hevde ikke-ekstreme meninger uten fare for ubehagelige konsekvenser.
En rekke kompetente mennesker er forhindret fra å delta i den offentlige debatt på felt hvor de har unik innsikt fordi de ikke fritt kan gi uttrykk for private meninger. Vil ikke debatten tjene på at de deltar under pseudonym?

Bloggeren bak Marias Metode er både lege og langtidssyk. Hun blogget anonymt om sine erfaringer med sin egen stand for ikke å bli stigmatisert av sine kolleger. Det er vanskelig å påstå at hennes erfaringer fra begge sider av lege-pasientforholdet var uvesentlige.

6. Varsleres behov for beskyttelse.
Dette er et verdig formål, men lite relevant for diskusjonen om anonymitet i nettdebatter. Det er ikke der varslerne presenterer sin dokumentasjon. Selv om de gjorde det, ville de kunne inngå en avtale med redaktøren og vært omfattet av kildevernet.

7. Retten til å diskutere personlige spørsmål av intim natur.
Ungdom som er usikre på sin seksualitet og ikke tør diskutere med noen de kjenner, må ha en mulighet til å delta anonymt i nettdebatter. Dette argumentet brukes ofte som et forsvar for anonymitet på nettet, men er lite relevant i diskusjonen om anonymitet i argumenterende meningsutvekslinger. Massemedia har også lang tradisjon for å fravike kravet om å oppgi fullt navn i slike saker.

8. Viktige synspunkt kommer ikke fram på grunn av den sosiale kontrollen.
Dette argumentet forutsetter at argumentene ikke blir fremmet av noen som tør diskutere under eget navn, og er i slekt med John Paul Stevens-argumentet ovenfor. Synspunkt som fører til stigmatisering kan selvfølgelig være av både sterkt reaksjonær og sterkt visjonær karakter. Kan det være en Galileo blant oss som ikke tør å hevde sine oppfatninger, selv om de vil endre vårt verdensbilde, fordi han eller hun er redd for å bli marginalisert eller latterliggjort? Vil i så fall argumentene alene ha noen som helst gjennomslagskraft?

9. Forbud i Norge legitimerer overvåking i andre land.
Helge Øgrim, redaktør av Journalisten, er blant dem som har hevdet at retorikken fra motstanderne av retten til anonyme ytringer i Norge og andre vestlige land, kan utnyttes av autoritære regimer til å slå ned på nettsted som slipper til anonyme dissidenter.

Jeg liker å spørre de ivrigste EU-motstanderne om de også er motstandere av at Romania er med i EU for å teste om argumentene deres er av ren nasjonal art, eller har universell validitet. På samme måte bør kanskje vi som har forsøkt å begrense mulighetene for anonymitet, spørre oss selv om hvordan våre argument vil virke i Burma.

10. De ekstreme meningene er ofte religiøse og politiske, ikke hatefulle.
I debatten om ekstreme meninger er det en tendens til å sidestille ekstremitet med hatefulle, gjerne xenofobiske eller rasistiske meninger. Men i mange samfunn, og i bestemte epoker i våre egne samfunn, vil meninger som ellers beskyttes, bli oppfattet som ekstreme. Falun Gong oppfattes som en terrorbevegelse i Kina, men har legitimitet i de fleste andre land. Det er ikke så lenge siden sodomi var forbudt også i vestlige land. Hva som er ekstremt defineres av flertallet, grensene flytter seg med endringer i flertallets normer og oppfatninger. Men det er ikke minst presset fra de ekstreme meningene som flytter flertallet. Uten at normene utfordres, blir samfunnet statisk.

II. Anonym på nett: Argumenter mot

1. Mangel på kontekst, kunnskap om kompetanse og representativitet.
Begrepet ”den anonyme samtale” er nesten surrealistisk, og kunne vært tema for et av Ionescos dramaer: To eller flere personer som ikke vet hvem de andre er, og hvilken bakgrunn de har for å uttale seg, forsøker å overbevise hverandre.

Det er ikke usaklig å vurdere en påstands tyngde ut fra avsenderens kompetanse og posisjon. Det er banalt enkelt å vise at en oppfordring om å boikotte Israel har en helt annen interesse om det er Jonas Gahr Støre som fremmer den, enn om det er en Palestina-aktivist. Vi kan alle på noen sekunder konstruere utallige slike eksempler på at Stevens tar feil når han tror at argumentenes egenverdi er det eneste som driver samfunnsdebatten, eller bør drive den.

2. Den enes rett stopper der den andres integritet trues.
Martha Nussbaum, professor i jus og filosofi ved University of Chicago, og medredaktør av essaysamlingen “The Offensive Internet”, har skrevet at ”anonymity allows Internet bloggers to create for themselves a shame-free zone in which they can inflict shame on others”.

Kjernen i hele debatten om nettdebatten ligger i siste del av dette sitatet: “in which they can inflict shame on others”. I den grad ytrere på nett utelukkende driver med selvbesmittelse, er det ingen grunn til å kreve at de skal demaskeres. Annerledes blir det i det øyeblikk ytringene skader andre. Da er samfunnet nødt til å veie partenes rettighete mot hverandre. Det er denne avveiningen debatten dreier seg om. I hvilken grad skal retten til anonymitet trumfe retten til ikke å bli angrepet, sjikanert, truet eller forsøkt stigmatisert av andre, og i hvilken grad skal vi måtte akseptere at dette skjer uten at den andre har navn og ansikt?

3. Ekstreme meninger initierer ekstreme handlinger. Disse kan best avverges hvis vi kjenner dem som forkynner hat.
For å vurdere dette argumentet, trenger vi mer forskning om hvilken årsakssammenheng det eventuelt er mellom hatefulle ytringer og hatefulle handlinger. Jeg har ikke anledning til å gå i detalj om dette her, men vil vise til to innspill som kom i debatten etter 22. juli.

Professor Torkel Brekke skrev i august en artikkel på Civita.no der han tok utgangspunkt i Gordon Allports klassiske studie fra 1954 av fordommenes natur. Allports hovedfunn var at troll ikke sprekker i lyset, de formerer seg. Hatefulle ytringer fører til flere hatefulle ytringer, og noen ganger til vold.

Brekke hevder at nyere forskning viser at hat avler hat, at forekomsten av hatefulle ytringer i det offentlige rom øker forekomsten av hatvold, og at hatefulle ytringer også i de tilfellene hvor de ikke følges av handling, reduserer livskvaliteten for dem som rammes av dem.

Petter Bae Brandtzæg, forsker ved SINTEF, skrev en kronikk i Aftenposten, også det i august, hvor han viste til en rekke forskningsfunn som tyder på at anonyme brukere er mer tilbøyelige til å spre dårlige råd i nettsamfunn enn identifiserte, og at de fleste studier viser klare tendenser til at anonym nettkommunikasjon har en tøffere og hardere form, med lavere terskel for fornærmelser og sjikane.

Brandtzæg skrev også at forskningslitteraturen viser en klar sammenheng mellom anonymitet og mobbing, og at den anonyme debatten reduserer andre menneskers ytringsfrihet.

Avsløringen av Fjordman
Det var særdeles interessant å følge hvordan medier som i den interne pressedebatten har forsvart retten til å være anonym, aktivt deltok i demaskeringen av Fjordman. Hvis det var så viktig å beskytte Peder Jensens identitet før 22. juli, hvorfor var det ikke like viktig etter 22. juli? Eller kanskje motsatt: Hvis det hjelper vår forståelse av terrorens bakgrunn å vite hvem Fjordman er, hvorfor var ikke den kunnskapen enda viktigere før terroren ble begått?

Olav Torvund mener at så lenge Fjordmans meninger ikke er ulovlige, er det ingen grunn til at noen skal kunne kreve å få vite hvem som skjuler seg bak pseudonymet. Men er dette argumentet like sterkt hvis det kan føres overbevisende dokumentasjon for at hans i og for seg lovlige meninger inspirer til ulovlige, og dramatiske handlinger? Hvis Brekke og Bae Brandtzæg har rett, kan Fjordman med større tyngde beskyldes for å være sentral i et system som øker forekomsten av hat og styrker sannsynligheten for vold.

På den annen side: Var Baader Meinhof-gruppens handlinger en god nok begrunnelse til å kreve demaskering av alle andre som hevdet meninger som liknet på deres, ut fra argumentet om at disse meningene inspirerer til vold? Peder ”Fjordman” Jensen og de andre av Breiviks angivelige inspirasjonskilder, hevder jo alle at de befinner seg trygt innenfor lovens grenser, og utfører en viktig politisk funksjon ved å advare opinionen om den fare som etter deres mening truer Europa og den kristne sivilisasjon.

III. Redaktøransvar: Forskjell på den regulerte og uregulerte delen av nettet

Organer som driver nyhetsformidling og journalistisk produksjon skal ha redaktør etter lov om redaksjonell fridom. Noen faller klart utenfor, men det er store gråsoner. Det er ennå uavklart om bloggfarmer med flere deltakere hvor enkelte formidler nyheter, faller innenfor lovens definisjon.

Redaktørstyrte medier kan velge å gjengi anonyme påstander, enten som innlegg eller ved å la en kilde være anonym. I begge tilfeller blir redaktøren tillagt ansvaret for ytringen. Dette prinsippet ble sist slått fast av Høyesterett i saken mellom Tønsbergs Blad og Tom Vidar Rygh i 2003. Selv om avisen senere fikk medhold i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, aksepterte også EMD prinsippet om ansvar for bruk av anonyme kilder.

En tjeneste som Blogger har derimot ikke ansvar for Fjordmans meninger, og har verken redaktøransvar eller lovbestemt rett til kildevern. Den er bare teknisk tilrettelegger for en anonym tjeneste. Ettersom tjenesten er gratis, trenger virksomheten som driver den ikke engang brukernes identitet for å kreve inn penger.

Medieansvarsutvalget: Delt innstilling i viktige spørsmål
Medieansvarsutvalget har formulert et forslag til lovtekst som innebærer at det kildevernet som gjelder for trykt skrift utvides til også å omfatte digitale publikasjoner ved at definisjonen av massemedium gjøres plattformnøytral. Flertallet i utvalget ville ikke ha særskilte bestemmelser som ytterligere utvikler kildens individuelle rett til anonymitet.

Et mindretall bestående av Svein Brurås, Guri Hjeltnes og Gunnar Flikke vil ha et absolutt og ubetinget kildevern for journalister og redaktører, men argumenterer for at dette bør begrenses til redaktørstyrte medier som faller inn under en ny medieansvarslov. Begrunnelsen er at kildevernet og redaktørinstituttet historisk har vært knyttet sammen, kildevern har forutsatt en redaktør som var villig til å ta på seg ytringsansvaret for anonyme forfattere. Dette har også vært et hovedpoeng i mye av det Redaktørforeningens generalsekretær Nils E. Øy har skrevet om temaet. Han hevder blant annet at ”Anonymitetsretten er på mange måter far til det redaktøransvaret vi har i dag” (sitert i utvalgets utredning).

Utvalget delte seg også i synet på om ethvert nettsted skal være pliktig til å utpeke en særskilt redaktør, eller et prinsipalt ansvarssubjekt, slik Personvernkommisjonen formulerte det når den foreslo nettopp dette. Flertallet mener at det er uhensiktsmessig å kreve at alle nettsted som åpner for brukergenerert innhold, skal være forpliktet til å utpeke en bestemt redaktør. Ettersom en slik redaktør i mange tilfeller ikke vil ha noen praktisk mulighet til å føre effektiv kontroll med innholdet, vil vedkommende lett kunne bli strafferettslig ansvarlig for noe vedkommende ikke hadde kjennskap til. Flertallet foreslår derfor å bruke foretaksstraff i de tilfellene hvor det foregår anonyme lovbrudd på et nettsted.

Et mindretall, bestående av Magne Lerø og Rune Fløisbonn, går derimot inn for at ethvert nettsted skal forpliktes til å oppgi – på godt synlig sted – hvem som er ansvarlig for nettstedets innhold. Lerø er redaktør, Fløisbonn er avdelingsdirektør i Kripos. Man kan godt forestille seg at de har hatt ulike motiver for forslaget.

Etter 22. juli vedtok kulturministeren å forlenge høringsfristen for innstillingen med to måneder, til 1. januar 2012. Hun sier selv at det er for å hindre at lovdebatten blir for preget av terrorhendelsene, men det kan jo også tenkes at nettopp debatten om Anders Behring Breiviks anonyme inspiratorer, og den generelle høyreekstreme aktiviteten på nettet tilsier at vi bruker ekstra tid på å vurdere om dette er en rettstilstand som bør vernes eller endres.

I departementets begrunnelse for utsettelsen, heter det blant annet: “Dette gjelder for eksempel spørsmålet om ansvaret for brukerskapt innhold (inkl. nettdebatter) både i redigerte medier og i medier uten en sentral redaktørfunksjon. Et særlig spørsmål i denne sammenheng er plassering av ansvar for anonyme ytringer.”

Andres syn
Olav Torvund skriver at han ikke ser noen større grunn til fullstendig anonymitet på nett enn til å tillate anonyme bankkonti. Det bør være et identifiserbart ansvarssubjekt, men navnet trenger ikke alltid være synlig for allmennheten. Han støtter imidlertid ideen om å innføre redaktøransvar for alle nettsider.

IV. Norsk presses diskusjon gjennom 15 år

Diskusjonen om redigering av debattene på nettstedene til medier som er underlagt Vær Varsom-plakaten og PFU-systemet har gått i bølger siden sent på 1990-tallet, da nettavisene etter hvert slapp til brukerne uredigert og anonymt, i strid med den praksis avisene hadde for sine papirutgaver.

Den første skikkelige runden kom i forbindelse med en revisjon av VV-plakaten i 2001, og vi fikk en repetisjon i 2005. Jeg satt i begge utvalgene, som foreslo samme prinsipp: Alt brukergenerert innhold er underlagt det samme redaktøransvar som resten av mediets innhold. Alt innhold skal, så langt det er teknisk mulig, underlegges redaksjonell vurdering før publisering. Forslaget tok høyde for at noen debatter har en umiddelbarhet som tilsvarer direkte sending i kringkasting, og derfor ikke kan forhåndsredigeres. I slike tilfeller skal debatten kontinuerlig overvåkes og krenkende innhold fjernes så raskt som mulig.

Forslagene omhandlet ikke anonyme innlegg spesifikt, men understreket redaktørens ansvar også der hvor han eller hun aksepterer anonym debatt. I hvilken grad dette skal aksepteres, er uansett en redaksjonell avgjørelse.

Utviklingen fram til 22. juli
I løpet av de siste årene er kontrollen med debatten blitt strammere, også i de største mediene. VG Nett og Dagbladet har prøvd ulike modeller, blant annet outsourcing til et svensk selskap som overvåket debattsidene, tekniske filtre, registrering og en slags VIP-behandling av registrerte deltakere.

To av avisene i Mentor Medier-konsernet, Dagsavisen (Nye meninger) og Vårt Land (Verdidebatt), har gått mer offensivt til verks, og skapt nye debattarenaer hvor redaksjonen er synlig til stede, samtidig som det kreves fullt navn av deltakerne. I en masteroppgave ved UiO har Ingvild Berg funnet at det er en klar sammenheng mellom krav til debattantene og kvalitet på debatten, kvalitet her målt som fravær av sjikane, rasistiske utsagn og respektløse ytringer.

Om lag 25 prosent av norske nettaviser har et system med forhåndsmoderering. Jeg har ikke sett noen tall på hvor stor andel som aksepterte anonymitet eller pseudonymitet.

Situasjonen etter 22. juli
Så godt som alle de store redaksjonene innførte restriksjoner på nettdebatten etter 22. juli. Dagbladet stengte kommentarfeltet, og åpnet gradvis igjen. Aftenposten stengte Debattsentralen “midlertidig” (den er i skrivende stund fortsatt stengt). VG hadde allerede forbud mot kommentarer på krimsaker, ulykker og katastrofer, og stengte for anonym debatt 16. august. Etter denne datoen ba de debattantene logge inn med Facebook-profil. De stengte også debattmuligheten helt mellom 24.00 og 07.00, men gjorde ingen endring for leserforumet, hvor deltakerne oppretter egne debatt-tråder.

Hegnar Online stoppet debatten de første dagene og innførte brukerregistrering, Document.no stengte kommentarfeltet midlertidig, og åpnet det igjen etter en drøy uke. Fredriksstad Blad stengte for anonyme innlegg 15. august, og innførte innlogging via Facebook-profil. Sjefredaktør Erling Omvik begrunnet innstrammingen med at avisen ville ”få slutt på drittslengingen og heller få en bedre og mer saklig debatt. Når du må si hvem du er, viser erfaring at det blir mindre sjikane og færre personangrep”.

Sideblikk på Sverige
Expressen innførte forhåndsmoderering i august, Dagens Nyheter stengte samtidig all debatt midlertidig. Dagen etter lukket Aftonbladet for anonyme innlegg og innførte Facebook-innlogging. Sjefredaktør Jan Helin skrev 30. august: ”Jag tänker som ansvarig utgivare av Aftonbladet fortsätta att utveckla läsarmedverkan. Men jag tänker snarast möjligt sluta att vara en distributör av anonymt hat og intolerans.”

Medievärlden gjennomførte tidligere i høst en undersøkelse blant 35 svenske utgivere, med 50 ulike titler som kommer ut minst fem dager i uken med tilhørende nettutgaver. Over halvparten innskjerpet kommentarreglene allerede i vår, før 22. juli, ytterligere en fjerdedel planlegger å gjøre det i høst. Flere angir en råere tone mot innvandrere som årsak.

Meidevärlden registrerte fire former for innstramming: Innlogging, begrensning i antall artikler som kan debatteres, hardere moderering og emner som ikke tillates debattert.

40 prosent av de undersøkte redaksjonene krever nå registrering og innlogging. Av de største avisene er det nå bare GP som ikke har innført eller planlagt innstramninger i mulighetene for anonym debatt, men avisen velger ut hvilke artikler som kan diskuteres. Omtrent 25 prosent har forhåndsmoderering. Nesten alle stenger debatten på ømtålige emner.

V. Mulige løsninger: Registrert pseudonym, anonymitetsnivåer

Staffan Hagnell, forsknings- og utviklingssjef ved stiftelsen .SE har i en artikkel i Medievärlden tatt til orde for et felles system for pseudonymitet innenfor mediene. Han foreslår en “identitetsføderasjon” der brukere som av ulike grunner ønsker å være anonyme overfor offentligheten registrerer seg i en base med et pseudonym. Dette pseudonymet respekteres på tvers av mediene, identiteten kjennes bare av databaseverten og oppgis bare ved brudd på forutsetningene, for eksempel ved ulovlige ytringer.

Nivåer av anonymitet
Basert på den diskusjonen som jeg har referert innledningsvis, burde det være overkommelig for dem som mener at anonym debatt har en verdi, å lage en verdipyramide for når kravet om å stå fram med full identitet inntreffer. Det er relativt uproblematisk å akseptere anonymitet i diskusjonen om lakseelver og hva som er den beste stasjonsvognen, det kan være gode grunner for å tillate anonym kritikk av kommersiell og politisk makt, mens alarmklokkene slår inn i det øyeblikk tonen blir skarp overfor andre mennesker eller etniske, sosiale, religiøse eller seksuelle grupper.

(Artikkelen ble 11. november 2011 også publisert på Aftenposten.no).

Denne artikkelen er delt i fire, og dei enkelte oppslaga kan langt på veg lesast uavhengig av kvarandre. Fyrst formulerer eg eit problem med Clay Shirky sitt truverde som samfunnsanalytikar. Deretter går eg kritisk gjennom tre optimistiske innsikter frå Shirky: sosiale medier skapar slagkraftige politiske offentlegheiter, ein ny type kollektivt tolkingsarbeid, og eit stort kognitivt overskot. Shirky har gode poeng, men dei vert svekka av publikum sin tendens til å tolka dei i kommersiell retning.

Yrke: Medieguru

Eg skjønar kvifor Shirky har fått status som medieguru. Han snakkar med ein kombinasjon av empiriske anekdotar og teoretiske aforismar som er ganske engasjerande. Det var mange som lente seg fram då han sa “The design of the invitation matters as much as the nature of the task”. Dette er ei modernisering av Marshall McLuhans ”the medium is the message” som er mesteren verdig.

I 1965 skreiv Tom Wolfe eit intervju med McLuhan som heitte ”What if he is right?” Parallellen til Shirky er klar. Det har kome eit nytt medium som alle brukar, enten det er fjernsyn eller sosiale medier, og det er stor forvirring om korleis det bør brukast. Alle treng rettleiing, og medieguruen gjev oss det.

Det største problemet for Shirky er at hans status som medieguru virkar mot at han vert tatt på alvor i forskingsmiljøa, og eventuelt av historieskrivarar. På 1960-talet var dei ’ekte’ forskarane svært skeptiske til McLuhan, og avskreiv han som ein tabloid teknologisk determinist, i lomma på Corporate America.

Foredragsverksemda føregår på ein amerikansk kapitalistisk måte der guruen forsøker å maksimera inntektene sine mens han er ’hot’. Han tek difor gjerne over 200.000 kr for å halda eit foredrag. Det er ikkje slik at orda hans difor automatisk blir til salgs for høgstbydande, men det kan henda at han veljer ut dei poenga som fell i best jord hjå publikum og boklesarar.

Shirky-show i Grieghallen (foto: Jon Hoem, CC:by-sa)

På grunn av prisnivået snakkar Shirky mest til næringslivet, og fordi ingen i den bransjen fortel gode idéar til sine konkurrentar dreier det seg mest om å bli inspirert. Dette vart bekrefta i Bergen: På Twitter skriv @emodal: “Er inspirert etter møte med Clay Shirky og andre digitalfolk på #nmdshirky i Bergen i går”. Ei anna formulering av inspirasjon kjem frå @herdis: “Noko av det beste med #nmdshirky var å få stadfesta at det vi jobbar med til dagleg, er rett. Samt få pusteproblem fordi endring hastar”. Shirkys jobb er liksom å få oss alle til å føla at me no forstår internett betre på godt og vondt, og dra heim med ny energi.

Men McLuhan hadde gode poeng på tross av sin corporate guru-profil, og kan hende er det meir enn ein grunn til at dusinvis av norske bransjefolk flyr eins ærend frå Oslo til Bergen for å høyra på Shirky. What if he is right?

Lause politiske offentlegheiter

Den arabiske våren og Occupy Wall Street er to fenomen som er verkeleg imponerande å følgja med på, for dei har så sterk politisk kraft i seg. Sosiale medier vert gjeve mykje av æra for deira gjennomslagskraft, og Clay Shirky er i front internasjonalt når det gjeld analysen. ”Do digital tools enhance democracy?”, spør han. Blir det meir kollektiv handling, og blir det politiske livet betre enn før desse verkemidla var oppfunne?

Han formulerer ei fin lovmessigheit:

As the communications landscape gets denser, more complex, and more participatory, the networked population is gaining greater access to information, more opportunities to engage in public speech, and an enhanced ability to undertake collective action. These increased freedoms can help loosely coordinated publics demand change.

Og hendingane det siste året ber preg av å vera laust koordinerte offentlegheiter. Både Facebook-mobiliseringa på Tahrir-plassen og Occupy Wall Street framstår som glimrande eksempel på kva som kan skje ifølgje Shirkys analyse, og han formulerte analysen før nokon av desse hendingane skjedde. Her synest eg Shirky er god.

Shirky seier at sosiale medier skapar ”ridiculously easy group-forming”. Eit engasjerande tema kan mobilisera hundretusenvis av menneske sjølv om dei ikkje er på same stad, og dei kan utføra ei kollektiv handling på kort varsel, gjerne i løpet av minuttar og timar etter den fyrste meldinga. Dette er flashmob i stor skala. Organisasjonsapparatet ligg klart frå før, og heiter Facebook eller Twitter.

Det er interessant å samanlikna Tahrir i Egypt med 22. juli i Norge. Er det noko i Shirkys analyse som gjeld for begge to? Desse hendingane føregjekk jo i to svært forskjellige politiske kulturar, og var også svært forskjellige i sine politiske implikasjonar. I Egypt dreide det seg om eit undertrykt raseri over urettferdigheit og korrupsjon, og det vart mobilisert til protest gjennom sosiale medier. I Noreg dreide det seg om ei plutseleg overveldande terrorhandling som skapte sjokk, avsky, sorg og hat, og alle nyansar vert diskutert gjennom sosiale medier. I Noreg fekk den lause politiske offentlegheita ein reint terapeutisk funksjon, og dette gjer den reaktiv i motsetning til Egypts aktive mobilisering. Eg synest ikkje Shirky sin analyse er nyansert nok til å fanga opp denne typen nasjonale og kulturelle forskjellar.

Episodiske fellesskap

På framsida av Here Comes Everybody (2008) står det følgjande: ”Revolution doesn’t happen when society adopts new technology, it happens when society adopts new behaviors”. Her posisjonerer Shirky seg som sosiolog, og ikkje som tekno-geek slik mange andre guruar gjer. Under foredraget i Grieghallen sa han: “We overestimated the importance of access to information, and underestimated the importance of access to each other” (sitert frå @benteka).

Shirky serverte mange teoretiske aforismar, og ein av dei føltest som ei god oppsummering av hans sosiale teori. “Large crowds don’t self-moderate well”. Jo større antal menneske som skal utføra kollektive handlingar, jo vanskelegare er det å organisera dei. Slagkraftig kollektiv handling vert nesten alltid utført av regjering, statlege institusjonar og tunge næringslivsaktørar. Men på grunn av dei sosiale mediene er det ikkje lenger noko problem for nye aktørar å koordinera handlingane til mange menneske.

I sosiale medier vert det heile tida skapt nye tolkingsfellesskap. Dersom du følgjer ein viss hasjtag eller ein vennekrets på Facebook, så har du eit rammeverk for å forstå og tolka verkelegheita. Det er ei episodisk offentlegheit som gjev deg ein ny tryggleik.

Lat meg ta twitringa på hasjtagen #nmdshirky som eksempel. Den føregjekk hovudsakleg på smarttelefon mens folk var i Grieghallen, og på byens utestader. Eg var sjølv aktiv på Twitter under foredraget. Frode Bjerkestrand i BT skriv: “En stund var det nesten ufrivillig komisk i Peer Gynt-salen. Mange deltakere så ut som om de var mer opptatt av å tvitre om foredraget, enn faktisk å absorbere alt som ble sagt. Treffende nok er denne multitaskingen et presist eksempel på Clay Shirkys argumenter om mediebruk og samhandling”.

Eg trur det ligg noko her som er meir substansielt enn årets ferdigheiter i multitasking. Då eg sat der og trykte på touchscreenen min var eg med på å laga ei lita offentlegheit som varte i ca. to dagar, men som gav deltakarane ei svært presis nytte og innsikt (og snikksnakk). Slike episodiske offentlegheiter har utfordra sentrale institusjonar i samfunnet sidan 1990-talet, og det er ingenting som tyder på at dei er kome under kontroll. På foredraget sa Shirky: “It is less management and more culture that now determines what happens in the media”. Dette er ein høfleg måte å seia at alt er komplett kaos.

Kven får overskotet?

Tolkingsarbeidet i sosiale medier skapar eit kognitivt overskot. For kva er det folk gjer når dei twitrar og skriv og fotograferer? Dei akkumulerer ein enorm kulturell timeinnsats som i prinsippet kan brukast til alt mogeleg. Shirky brukar eksempelet med Wikipedia versus fjernsyn (sjå Øvrebø 2008, Hoem 2011, Wiese 2011). Det trengst berre ein brøkdel av tida amerikanarane brukar på TV for å få skrive heile Wikipedia, og jo meir av folks interesser som går i retning av tolking og skriving, jo større vil overskotet bli. Shirky snakkar om folks tolkingsarbeid; ein ressurs som har uendeleg stort potensiale dersom folk er viljuge til å endra måten dei brukar tida si på.

Og her har Shirky eit snedig poeng. Eit slikt overskot finst berre ei kort stund etter at eit nytt medium er oppfunne: “If people knew what to do with a surplus with reference to the existing social institutions, then it wouldn’t be a surplus, would it?” I denne fasen er det eigentleg ingen som har anelse om korleis overskotet skal utnyttast, og folk byrjar å eksperimentera med korleis dei kan integrera det i kvardagslivet. I den prosessen kan samfunnet verta endra, særleg dersom det finst radikale konstruktørar som pressar muligheitane til det ytterste.

Her i Noreg følest det ikkje som dei sosiale mediene er i ferd med å skapa revolusjon. Arbeidet med å profitera på det nye kollektive tolkingsarbeidet er forutsigbart, ikkje minst i mediebransjen. Folks frivillige arbeidskraft må brukast til å spara lønsmidlar i bedriftene. @vampus: “VG hadde god utnyttelse av kognitivt overskudd da de lot leserne fylle ut info om lokalpolitikere etter kommunevalget 2007″. Kudos til VG, liksom.

Innafor det individualistiske moralsynet som rår i bransjen er naturleg å promotera seg sjølv og andre, gjerne i ei litt uskuldig og kameratsleg form. Under foredraget twitra @bergenmediarena at “Om noen på #NMDShirky-arrangementet vil rekruttere unge smarte mediehoder bør de følge @KommVolda. Bra med engasjerte studenter!” Her handlar det om suksess og atter suksess.

Både i Amerika og Noreg er det utan tvil marknaden som kjem til å stikka av med overskotet. Men er det bra at verkelegheita er slik? Tenkjer Shirky på dét spørsmålet? Hjå Shirky dreier det seg om effektivitet og rasjonalitet, for han snakkar til mediebransjen. Google og Facebook har blitt gigantiske kommersielle foretak utan genuin sosial omtanke for befolkninga, og når Shirky analyserer befolkninga så tenkjer han i same stemningsleie som dei store bedriftene.

Shirky passar perfekt inn i si tid. Ikkje berre spinn han mediene slik at han tener mest mogeleg pengar, han fortel folk noko som gjer at dei bøyer nakken og går ut att i verkelegheita med fornya styrke til å driva businessen vidare. Det dreier seg ikkje om å dyrka eit best mogeleg sosialt liv mellom menneske, men om å skjøna mekanismane for det sosiale livet best mogeleg.

Litteratur og lenker
Grøndahl, Carl Christian (2011): ”Clay Shirky #NMDShirky”, 27. oktober 2011.
Kalsnes, Bente (2011): “10 ting du bør vite om Clay Shirky”, 26. oktober 2011.
Nyre, Lars (2011): “Nei, det er ikkje ein Facebookrevolusjon”, 4. mars 2011.
Nyre, Lars (2011): ”Politisk kritikk av sosiale medier”, 8. april 2011.
Shirky, Clay (2008): Here Comes Everybody. The Power of Organizing Without Organizations. New York: Penguin.
Shirky, Clay (2010): Cognitive Surplus. Creativity and Genorisity in a Connected Age. New York: Penguin.
Shirky, Clay (2011): ”The political power of social media. Technology, the public sphere, and political change”, i Foreign Affairs 90(1).

Hva er egentlig politisk oppdragelse, og hvilken funksjon stadfester læreplanene at den norske skolen skal ha?

Utdanning til demokratisk medborgerskap vs. politisk oppdragelse

Det finnes en omfangsrik litteratur om utdanning, medborgerskap og demokrati, og hva utdanning og medborgerskap i vid eller snever betydning burde omfatte. Medborgerskap er et begrep som i utgangspunktet har samme betydning som “citizenship”. Arthur, Davies og Hahn beskriver i boken “Education for citizenship and democracy” fra 2008 hvordan begrepet kan brukes for å forklare juridisk og rettslig status, nærmere bestemt det som på norsk defineres som statsborgerskap.

Den andre betydningen av medborgerskap vektlegger identitet, både individ- og gruppeidentitet. Den kjente britiske sosiologen T.H. Marshall peker på medborgerskap både som et ideal og som en teori om sosial utvikling. Marshall skiller mellom tre elementer, sivilt, politisk og sosialt, og argumenterer for at begrepet stadig blir utvidet. De sivile rettighetene sto i sentrum på 1700-tallet, de politiske på 1800-tallet og de sosiale på 1900-tallet. I senere tid har begrepet forbrukerdemokrati gjort entré, noe som kan sees i sammenheng med at borgerne inntar roller som kunder eller konsumenter i demokratiet, altså et slags økonomisk medborgerskap.

Studier knyttet til ”citizenship education” eller utdanning til medborgerskap ser på faktorer som bidrar til at barn og unge blir aktive, engasjerte medborgere og medmennesker. Arthur, Davies og Hahn beskriver “citizenship education” slik:

… instil in young people the knowledge, skills and attitudes that will enable them to participate in the communities of which they are a part, locally, nationally and globally….

Opplæringen er fokusert på hvordan mennesker lever sammen i et samfunn og forholdet mellom den enkelte og det store fellesskapet. Dette assosieres gjerne med det tyske “Bildung” eller dannelse, som omfatter en prosess der både personlighetsutvikling og tilegnelse av kunnskap står sentralt.

Utdanningsfilosofen John Dewey, en pioner innen demokratisk undervisning og oppdragelse, vektla blant annet at kunnskapen måtte knyttes til hverdagslivet, det å være medborger og menneske, og ikke bare være en reproduksjon av fakta.

Ettersom utdanning til demokratisk medborgerskap er et omfattende begrep som dekker forholdet mellom individet og samfunnet, kan det være nyttig å avgrense den delen som kun tar for seg relasjonen mellom individet og selve styringssystemet. Dette kan kalles politisk oppdragelse eller politisk utdanning.

I en artikkel på nettstedet Youth4Media beskriver Michal Wojcik utfordringen med å bruke ordet “politikk” i forbindelse med utviklingen av et nytt polsk program for politisk oppdragelse blant unge. Ettersom ordet “politikk” eller “politisk” kunne føre med seg ulike assosiasjoner på tvers av ulike politiske kulturer, var det viktig å presisere at det ikke handlet om ren støtte til et politisk parti eller støtte til en politisk gruppe slik tidligere kommunistland hadde hatt erfaringer med. Det ble derfor vurdert å bruke “civil” i stedet, men ettersom begrepet omfatter samfunnsengasjement i sin helhet, var det ikke presist nok. Følgende definisjon på “political education” ble vedtatt:

Political education is an activity, the main goal of which is to achieve the largest numbers of citizens who understand political processes, independently and critically shape their own opinions, and who are prepared for public activity.

Skolen som agent for politisk oppdragelse

Retten til politisk skolering er veletablert i Norge gjennom samfunnsfaget som fagområde både i grunnskolen og i videregående skole. Helt siden Normalplanen for folkeskolen ble ferdig i 1939 finnes det beskrivelser i læreplanene for skolens rolle i den politiske oppdragelsen. I fagplanen for samfunnsfag fra Kunnskapsløftet i 2006 står det innledningsvis:

Føremålet med samfunnsfaget er å medverke til forståing og oppslutning om grunnleggende menneskerettar, demokratiske verdier og likestilling og til aktivt medborgerskap og demokratisk deltaking

Rolf og Marianne Tønnesen velger i sin bok “Demokratisk dannelse” å bruke begrepet med bakgrunn i det de betrakter som samfunnskunnskapens hovedmål; å gi elevene mulighet til å utvikle seg som politisk myndige borgere i de demokratiske sammenhengene utviklet i Norge. De gjør en grundig drøfting av hva politisk dannelse i skolen burde inneholde, og skriver: “ Hovedoppgaven til faget samfunnskunnskap har lenge vært å gi fremtidige borgere opplysning om samfunn og politikk, slik at de kunne bli seg bevisst hvilke retter og plikter de har i et demokrati.” Forfatterne understreker videre behovet for å utvikle borgere som både vet når de skal gripe inn i det politiske liv, og hvordan dette skal gjøres mest effektivt og ansvarlig.

Den lange tradisjonen for politisk oppdragelse i norsk skole understrekes av læreplanene. Elevene skal være kjent med et bredt spekter av deltagelsesformer, ha god kjennskap til det demokratiske idégrunnlaget, en kritisk tilnærming til politikken og forståelse for det politiske systemet. Etter Vg1/Vg2 i videregående opplæring er målet fra læreplan i SAF1Z04 — Samfunnsfag i videregående opplæring — at eleven skal kunne:

• gjere greie for korleis ein sjølv kan vere med i og påverke det politiske systemet og diskutere kva som kan truge demokratiet
• diskutere samanhengar mellom styreform, rettsstat og menneskerettar
• gjere greie for styreforma og dei viktigaste politiske styringsorgana i Noreg og drøfte fleirtalsdemokratiet i forhold til urfolk og minoritetar
• identifisere grunnleggjande skilnader mellom dei politiske partia i Noreg, og argumentere frå ulike politiske ståstader
• gjere greie for sentrale kjenneteikn ved norsk økonomisk politikk
• forklare kva som ligg til grunn for velferdsstaten og vurdere utfordringar som velferdsstaten står overfor

Hvordan løser skolen oppgaven?

Ettersom læreplanen stadfester at skolen skal være aktiv i den politiske oppdragelsen av elever, er det viktig å se nærmere på hva som faktisk finner sted i undervisningen. Fagdidaktikere har vært opptatt av å si noe om hvordan undervisningen bør være, men hva som blir gjort i praksis er mindre studert. En av dem som har forsket på politisk oppdragelse i skolen er Kjetil Børhaug. I avhandlingen “Oppseding til demokrati” fra 2007 finner han blant annet at relasjonen mellom elevråd og skoleledelse er regulert av fire prosedyrer, der ingen av dem er i samsvar med krav til demokratisk deltakelse. Han konkluderer: ”Det er vanskelig å hevde at elevrådet er et dekkende eksempel på demokratisk deltagelse selv om læreplanen krever at de skal være det.”

En unik mulighet til å studere den politiske oppdragelsen er skolevalgene. Skolevalgene arrangeres hvert valgår på de fleste videregående skoler i landet og administreres av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. I tilknytning til valgdagen er det ofte politikerbesøk på skolen, enten i form av valgtorg eller debatt.

Min egen foreløpige observasjon er at det varierer mye fra skole til skole hvordan valgene arrangeres og hvor mye tid som brukes i undervisningen til å forberede elevene. Mange elever gir uttrykk for at de gjerne vil har mer politikkundervisning i forkant slik at de bedre vet hva de kan velge mellom. Samtidig er det flere som betrakter skolevalgene som en fin mulighet til å sette seg inn i hva partiene står for, og de understreker at de blir mer motivert til å forsøke å orientere seg i den politiske verden etter at selve valget er gjennomført.

Det er viktig å studere hva som finner sted i skolen for å kunne si noe om hva som fungerer og eventuelt ikke fungerer like bra med tanke på målene for politisk oppdragelse, og det er nødvendig å inkludere både elever og læreres tanker og erfaringer i dette arbeidet. Det er imidlertid en lang vei å gå i arbeidet med å kartlegge om skolen utfyller den rollen som læreplanen stadfester at den skal ha.

Aristoteles’ begrep om “det politiske dyr” i antikkens bystat gikk ut på at det som skilte menneskene fra dyrene var at menneskene drev politikk, vi var “zoon politicon”. Ideen om demokratiet baserer seg både før og nå på at alle skal kunne ha muligheten til å utvikle politisk dømmekraft, og den politiske oppdragelsen er en viktig del av dette.

Bak et slikt gjennomgangstema ligger naturligvis en personlig fascinasjon, som jeg kan tilskrive, uten å gå i detalj, personlige opplevelser i årene 1981-82; opplevelser som ga meg grunn til å spørre hvordan personer som tilsynelatende er “en av oss” kan vise seg å skjule noe som utløser grusomme handlinger.

På grunn av dette overrasket det meg ikke veldig at den norske uskylden ble angrepet innenfra, og ikke utenfra.

Angrepet var grusomt kalkulert: politisk målrettet, planlagt over lang tid, og kaldblodig og kynisk utført. Det var, på sine egne underliggende premisser, logisk gjennomført. Det kan altså i sitt ytre vesen, i forhold til målet for handlingen, til forveksling virke rasjonelt. At det i sitt indre vesen er moralsk og humant defekt, slik all konsensus om moral definerer begrepet, er en annen ting. Men det er kombinasjonen av dette – det defekte og det logiske – som er det skremmende; det er denne kombinasjonen som gjør at “en av oss” viser seg å være den virkelig fremmede.

Den kanadiske sosialantropologen Elliott Leyton ga i 1986 ut en innsiktsfull bok om seriemordere, “Hunting Humans”, hvor han postulerer at det overraskende ikke er at det finnes så mange, men så få. Han finner at de fleste seriemordere ikke skiller seg radikalt fra en rekke andre mennesker som er påvirket av tilsvarende traumatiske hendelser, psykologiske elementer og andre utløsende faktorer. Men likevel, og heldigvis, er det et fåtall som beveger seg ut i serie- og massemorderens avgrunn.

Men det er en studie i det ualminnelige. Nils Christie, vår eminente kriminolog, var en av de første som viste oss at det alminnelige kan vokse inn i det grusomme, i boka “Fangevoktere i konsentrasjonsleire” (1972). Her skildrer han hvordan helt vanlige nordmenn gjennom en form for avflatnings- eller depersonaliseringsprosess kunne ende som torturister.

Når det gjelder 22. juli-terroren skal man være ytterst forsiktig med å konkludere for tidlig. De rettspsykiatrisk oppnevnte har en vanskelig jobb å gjøre: Både gjerningsmannens såkalte “manifest” og opplysninger som har kommet ut om avhørene, peker mot et komplekst sett av impulser og mekanismer, hvor depersonalisering av ofrene, egne storhetsfornemmelser, og kunstige stimuli bare er noen av elementene i en lang prosess. Gjerningsmannen er en singularitet, ikke en representativ skikkelse.

Det forhindrer likevel ikke at det finnes et bredere bakteppe for terrorhandlingen. Handlingen er politisk motivert og politisk målrettet. Det er sikkert en kvart eller en halv million nordmenn som i en anonymisert spørreundersøkelse ville sagt seg nokså enig i mye av det gjerningsmannen står for, for eksempel i forhold til fremmedfrykt, uansett om det er basert på fakta eller konspirasjonsteorier. Det åpner for spørsmålet om hva rasjonalitet egentlig er, om vårt forhold til fakta og myter, om politiske mekanismer er basert på fornuft eller følelser.

Rasjonalitet er ikke hva vi trodde det var for ti-tyve år siden. Vi vet mer — om enn på langt nær nok — om menneskesinnet nå, om det stoffet vi er skapt av. Ikke minst har psykologisk og nevrologisk forskning bragt oss mye kunnskap. Psykologen og nevrologen Oliver Sacks har levert et stort bidrag i flere bøker, og nevrologen Antonio Damasio har gått dypt inn i denne problematikken i boka “Descartes´ Error”.

Men det er ikke bare mekanismene i det individuelle sinn som er gjenstand for tvil omkring rasjonalitet og irrasjonalitet. Den engelske politiske filosofen John Gray har i flere bøker, ikke minst “Straw Dogs” og “Black Mass”, kommet med betydelige innspill for en revurdering av kollektivets og politikkens rasjonalitet, blant annet om hvordan fremmedfrykt og religiøs fundamentalisme har påvirket amerikansk utenrikspolitikk under Bush-administrasjonen.

Det som påstås å være rasjonelt, trenger ikke være annet enn en rasjonalisering; ordbokdefinisjonen er “å søke fornuftsgrunner for handlinger som egentlig er bestemt av følelsesmessige motiver”. Men forskningen viser altså hvor vanskelig det i virkeligheten er å skille mellom fornuft og følelser, og stiller i bunn og grunn spørsmål ved om en slik begrepsdeling overhodet er funksjonelt.

Kanskje er dette den uskylden vi har mistet for godt: Troen på — eller illusjonen om — at verden overhodet er rasjonell, og at mennesket er det. Terroren har skapt utrygghet. Ikke i den forstand at vi går omkring i angst for en umiddelbar gjentakelse, på samme måte som vi ikke går omkring og frykter seriemordere. Men slik at vi i dag er mindre sikre på at personen foran oss i kassakøen er et “rasjonelt” individ.

Dette er hva vi er nødt til å se i øynene. Vi kan ikke tillate oss å skyve unna det ubehagelige i situasjonen; ubehaget over at terroren har effekt; ubehaget som ligger i at gjerningsmannen, selv om han er en singularitet, likevel står for noe som mange ikke er fundamentalt uenig i. Han har, med grusom effektivitet, båret frem et budskap til allmenningen. Og det er på allmenningen det må møtes.

Men demokratiet har et nytt problem med allmenningen. Det som har blitt enda tydeligere etter 22. juli-terroren er hvor viktig, og hvor uoversiktlig verdensveven har blitt, og hvor uredigert den faktisk er. Den som søker, kan finne bekreftelse — uredigert, uimotsagt, ekstremt formulert bekreftelse — på nær sagt hva som helst. Sant og usant, fakta og myte blander seg i en enorm mengde av informasjon og desinformasjon, og det er lett å bli offer for en form for informasjonsblindhet. Det er ikke bare vår fundamentale rasjonalitet som kan betviles, og dermed vår evne til å behandle informasjon korrekt; det er også informasjonen selv. Men dette hemmer ikke fanatikere; den blinde tro lever i beste velgående.

Kanskje er det slik at allmenningen aldri vil fange opp fanatikeren, det singulære. Kanskje vil det alltid søke seg til utkantene av allmenningen, hvor det kan få sutre over sin egen, selvvalgte marginalisering. Det må ikke forhindre at vi i etterkant av 22. juli stiller oss et viktig spørsmål, og spørsmålet er om allmenningen er stor nok.

Jeg har en ubehagelig følelse av at den ikke er det. Selv om jeg er dypt uenig i selv de mest utbredte deler av argumentasjonen som danner bakteppe for terrorhandlingen, har jeg en følelse av at allmenningen har hatt svakheter i et par tiår; at holdninger har blitt fortrengt ikke gjennom saklig debatt, men gjennom en form for moralsk stigmatisering. Jeg tror vi er nødt til å forbedre allmenningen, og i den spiller biblioteket som alltid en stor rolle.

Jeg mener at den sunneste reaksjonen på terrorhandlingen var en av de første vi hørte: Mer demokrati og åpenhet. Da nytter det ikke å fortrenge gjerningsmannens navn, eller tittelen på det såkalte “manifestet”. Det må frem i lyset som det onde skrift det er.

Kanskje vil et verdig minnesmerke over 22. juli være et nytt bibliotek, de onde skrifters bibliotek, viet den åpne demokratiske debatt omkring og belysning av ondskapens røtter og mekanismer. Bare debatten om hvilke skrifter som hører hjemme der, vil være en utvidelse av allmenningen, og i seg selv den viktigste delen av minnesmerket.

Artikkelen ble først publisert i Bok og Bibliotek nr. 4, 2011.

Unge Høyre var ikke et opplagt valg for min del. Jeg var ikke enig i alle standpunktene, men lot meg overbevise av det stoltenbergske etos om at man må finne det partiet man er minst uenig med. En av de tingene som overrasket positivt var den korte veien fra innmelding til innflytelse — gjennom deltakelse i formelle besluttende fora, samt deltakelse i råd og utvalg hvor politiske spørsmål ble drøftet. Men enda viktigere; bidrag fra ungdommen ble så vel oppmuntret til som tatt til etterretning. Som ungdomspolitisk aktiv er veien til å påvirke politikken kort — kortere enn mange tror. Enten gjennom å være folkevalgt eller rådgiver for utøvende politikk; det er ikke tilfeldig at rådgiverne i byrådet i Bergen befinner seg i 20-årene. Valgkampmedarbeiderne til Bergen Høyre er enda yngre.

Ungdomspolitisk innflytelse fungerer heldigvis på lignende vis i andre partier, eksempelvis AUF. Ønske om å påvirke, delta i sosiale fellesskap, samt få med seg nyttige erfaringer, tror jeg er en fellesnevner på tvers av partipolitiske skiller. Jeg tror også opplevelsen av å bli tatt på alvor og få reell innflytelse er en felles erfaring i det politiske miljøet. Hvis du spør Erna Solberg eller Jens Stoltenberg, er jeg sikker på at de vil fremheve (og virkelig mene det) betydningen av ungdomsorganisasjonenes arbeid i den politiske hverdagen generelt og valgkampen spesielt.

Eirik Løkke: Få angrer på å bli med i et ungdomsparti.

Fare for klasseskille

Å rekruttere nye medlemmer er åpenbart noe av (om ikke DET) viktigste et ungdomspolitisk parti driver med. Rekrutteringen etter 22. juli har skutt i været. Det er for så vidt ikke overraskende, all den tid de grufulle hendelsene har gjort klisjeer om demokrati og deltakelse til spørsmål om liv og død. Faktum er at de unge AUF-erne ble henrettet utelukkende fordi de var politisk aktive — at så mange ungdommer velger å svare på angrepet med å bli nettopp aktive i et politisk ungdomsparti, er svært oppløftende. Kan hende man når ungdom som ikke har vært spesielt politisk interessert og som etter 22. juli ser betydningen av å engasjere seg, men jeg mistenker at en vesentlig andel av de nyinnmeldte er over gjennomsnittet politisk interessert. For dem er Utøya blitt beveggrunn for å melde seg inn. Intet galt i det, snarere tvert imot, men det kan naturligvis være en fare for økt klasseskille mellom aktiv og inaktiv ungdom, som fort kan bli samfunnsmessig uheldig.

Her har naturligvis ungdomspartiene en stor utfordring i form av å vekke politisk interesse og påfølgende kunne levere et interessant tilbud. Bruken av nettet og sosiale medier kan nok i noen grad fungere som et godt verktøy for å legge forholdene til rette for rekruttering og deltakelse, men vil neppe løse de underliggende utfordringer med hensyn til å vekke politisk interesse. Det har sannsynligvis mer med politikkens form og budskap å gjøre.

Broilerkritikken treffer ikke

Hvorvidt skoledebattene fungerer som en katalysator for politisk interesse er høyst diskutabelt. Beskyldningene om at formatet minner mer om sirkus enn god debatt, er valgårvisse gjengangere. Som debattant ved flere anledninger er jeg lite imponert over kritikken. Polemikk nær det useriøse er sannsynligvis mer mobiliserende enn rolig samtale, hvor det knapt er mulig å finne forskjeller. Min entydige erfaring fra skolevalgkampene er at elevene er smartere enn hva mange av kritikerne tror, og har man lite å fare med av substans, blir man lett avslørt. I tillegg er det skolene og elevene som setter premissene for debatten, kritikken av formatet burde i så måte rettes til disse og ikke ungdomspolitikerne. I år er skoledebattene av åpenbare grunner erstattet med såkalte valgtorg. Hvordan dette vil slå ut vites ikke, men til stortingsvalget i 2013 bør skoledebattene tilbake på plakaten.

En ting som har irritert meg mer enn kritikk av skoledebatter er den såkalte broilerkritikken, som går ut på å mistro unge menneskers motivasjon for å ta på seg verv og ansvar. Jo visst har du eksempler på personer som er mer opptatt av egen karriere, men i de fleste tilfeller er motivasjonen genuint engasjement, hvor et ønske om å påvirke politikken er det mest sentrale. Jeg tror slik kritikk kommer til å bli nedtonet etter terrorangrepet, faktisk tror jeg respekten for politikere, særlig de frivillige, kommer til å øke som følge av angrepet 22. juli. Forhåpentligvis vil det også kunne lede til økt deltakelse blant et bredere spekter av norsk ungdom.

Det er selvfølgelig flere måter å være aktiv på enn gjennom ungdomspolitiske partier, men utbytte sosialt og politisk gjør at de færreste av oss som har vært aktive angrer på beslutningen. Man får venner og kontakter på tvers av partigrensene, man får et solid fundament som er uvurderlig i en kunnskapsbasert økonomi. Sist, men ikke minst — man får muligheten til å realisere engasjement i et sosialt fellesskap, hvilket er noe av det mest menneskelige jeg kan tenke meg. Det er mange fordeler og få ulemper knyttet til det å være politisk aktiv. Mitt inntrykk — og min erfaring — er at partiene legger forholdene til rette. Så er det opp til den enkelte å benytte muligheten!