Vi forsvarer ofte andres rett til å mene noe annet enn oss selv — også når det grenser tett opp til ideologiske ytterpunkter. Når ekstreme standpunkter dukker opp i samfunnsdebatten, forsvarer vi deres åpne og frie eksistens med nettopp ytringsfrihetens fane. Men når offentlig ansattes ytringer ikke passer inn i det politiske spillet, så senker vi frihetsfana og løfter lojalitetsplakaten. Vi ber dem være lojale — langt utover det vi med loven i hånda kan kreve. Og også langt ut over det jeg mener bør være praksis i norske kommuner.

Som folkevalgt trenger jeg å vite at kommunalt ansatte gir fra seg den informasjonen og de faglige vurderingene vi trenger for å ta best mulig beslutninger. Men jeg trenger også å vite at informasjonen og vurderingene er tilgjengelig for media og for innbyggerne — både når den etterspørres og når den ikke etterspørres. Og ikke minst trenger jeg å vite at ingen vil hindre en offentlig ansatt i å uttale seg. Vi som arbeidsgivere må utvise en tillit til at våre ansatte kan balansere forholdet mellom ytringsfrihet og lojalitet. Om så bare én person unnlater å uttale seg til offentligheten av frykt for represalier, så er det alene en begrensning av ytringsfriheten. En innskrenkning er intet mindre enn et angrep på selve demokratiet.

Vikarierende motiver

Slik beskrives kommunene i mitt fylke i Norsk Presseforbunds Åpenhetsindeks for 2011:

Det er funnet få klare retningslinjer om ansattes ytringsfrihet i kommunene i Vest-Agder. Flere kommuner påberoper seg det, men de fleste regler er innpakket i så mange forbehold om lojalitet til arbeidsgiver og pålegg om å gå tjenestevei, at de blir temmelig verdiløse.

Kristiansand er dessverre et godt eksempel på hvordan mange norske kommuner tar for lett på de viktige prinsippene om åpenhet og ytringsfrihet i forvaltningen, og klamrer seg til vikarierende motiver for hvorfor forvaltningen skal lukkes og de ansatte knebles.

Presseforbundets åpenhetsindeks plasserte Kristiansand klart under gjennomsnittet av Vest-Agder-kommunene, med en score på 7 av 18 mulige poeng, og dommen over manglende retningslinjer for ansattes ytringsfrihet er knallhard. Det i seg selv bør kvalifisere til en gjennomgang av både regelverk og praksis. Likevel gjentar ordføreren gang på gang at det ikke er noe i veien med verken regelverk eller praksis. Spesielt én sak har skapt debatt — uten at den øverste politiske ledelsen har latt seg affisere av den grunn.

Uakseptabel ytring? Oppslag i Fædrelandsvennen 20. jan. 2012.

Rådgiverens presentasjon falt i dårlig jord hos fylkesordfører Terje Damman (H) og gruppeleder for Høyre i Kristiansand, Hans Otto Lund, som mener regionen har oppfylt kravene i belønningsavtalen. I et møte i Areal- og transportutvalget i Kristiansandsregionen 26. januar, kritiserte de to Høyre-profilene åpent og i kraftige ordelag Jortveits opptreden i media. Blant annet kalte Lund det “uhørt at noen ansatte snakker ned en sak som er til behandling i departementet”. Og ordfører i Kristiansand, Arvid Grundekjøn (H), forsvarte sine partifellers angrep: “Er man ansatt i kommunen, er man på ett lag. Når dette laget kjemper for å oppnå noe, støtter man laget”. Responsen er en tydelig forventning om at alle skal gå i takt.

Selv om saken senere ble løftet inn for bystyret gjennom en interpellasjon, mente verken ordfører eller bystyrets flertall at det var grunn til å sette spørsmål rundt åpenhet og ytringsfrihet på dagsorden. Medio april står saken igjen på agendaen i lokalmedia. Dessverre ser det ut til å være en reprise fra januar. Ordføreren er fremdeles fornøyd med både regelverket og praksisen, og det er lite betryggende å se at de svarene han gir betyr at han ennå ikke har forstått spørsmålet.

Verdiløst regelverk?

“Kristiansands kommunikasjonsstrategi bygger på statens prinsipper for offentlig kommunikasjon”, påpeker ordfører Grundekjøn i en kronikk i Fædrelandsvennen, 21. april 2012.

Ordføreren følger opp med å beskrive hvordan helhetsprinsippet, linjeprinsippet og delegasjonsprinsippet forsvarer angrepet på Jortveits opptreden i media. Det er vanskelig å være uenig med ordføreren i at alle tre er viktige styringsverktøy i offentlig forvaltning. Likevel er det ingen av dem som trumfer ytringsfriheten og kravet i Grunnlovens § 100 om en “åpen og opplyst offentlig samtale”. At rådmannen har rutiner for hvem som uttaler seg på vegne av kommunen, er i seg selv bra og nødvendig. Likevel kan ikke ytringsfriheten innskrenkes gjennom interne kommunikasjonsstrategier, eller av prinsipper om verken helhet, linje eller delegasjon. Den er nedfelt i Grunnloven og er gjeldende for alle borgere. En intern kommunikasjonsstrategi er altså ikke svaret på spørsmålet. Hva så med de etiske retningslinjene?

Det er lite ved Kristiansand kommunes etiske retningslinjer (pdf) som sådan som begrenser ansattes ytringsfrihet. På den annen side er det lite som oppfordrer til det motsatte. I 2007 vant Lillesand kommune Norsk Presseforbunds første åpenhetspris, blant annet på grunn av et gjennomgående prinsipp om meroffentlighet; tydelighet på ansattes rett til å ytre seg; og en holdning om at også kritiske tilbakemeldinger fra ansatte ønskes velkommen. Også nabokommunen Grimstad har tydelige etiske retningslinjer, som blant annet slår fast at ytringsfriheten gir ansatte rett til å uttale seg kritisk til forhold som berører virksomheten de jobber i, og at det at ansatte uttaler seg, basert på faglig innsikt, gir et godt grunnlag for en opplyst samfunnsdebatt. Forskjellen på deres regelverk og på Kristiansand kommunes etiske regelverk fra 2008, er ikke de overordnede prinsippene, men den tydelige stadfesting av hva de betyr i praksis.

Gå lydig i takt

Debatten rundt Jortveit-saken i Kristiansand har blant annet synliggjort to forhold som vanskeliggjør diskursen:

• Vi forholder oss ikke til skillet som må gå mellom ytringer fra enkeltpersoner og ytringer på vegne av kommunen som institusjon.
• I praksis forholder vi oss dernest til ytringsfrihet som noe som kan velges vekk til fordel for andre hensyn.

I Kristiansand har dette medført at kommunens øverste politiske ledelse bruker en intern kommunikasjonsstrategi til å forsvare at åpenhet og ytringsfrihet velges vekk til fordel for politiske strategier. De overordnede prinsippene i Grunnlovens § 100 er anerkjent i kommunens etiske retningslinjer fra 2008, men viser seg å være tilnærmet verdiløse når de skal oversettes til praktisk politikk. Likevel er det ingen vilje til å sette regelverket på den politiske dagsorden.

Mens nabokommunene Lillesand og Grimstad har forstått spørsmålet og gitt de rette svarene, har Kristiansand problemer med å praktisere som man prediker. Som så mange andre norske kommuner har den behov for et tydeligere regelverk som slår fast hva vi mener med ytringsfrihet og åpenhet i forvaltningen – ikke bare i prinsippet, men også i praksis.

Men først må vi forstå at ytringsfrihet ikke er et forhandlingskort som kan veksles inn i et ønske om lydig å gå i takt. Til det er demokratiet for viktig.

***
Red.anm.: Les ordfører Arvid Grundekjøns tilsvar til Eva Kvellands kritikk.

I 2010 var han SPD (Sosialdemokratene) og De Grønnes kandidat, etter at forbundspresident Horst Köhler fra CDU av ergrelse over gnålete medier og partipolitikere kastet inn håndkleet. Kandidaten til regjeringskoalisjonen av kristeligdemokrater fra CDU/CSU og liberale fra FDP, Christian Wulff (CDU), vant med en hårsbredd først i tredje valgomgang. Gauck hadde likevel sympatien fra en overveldende majoritet av tyskerne på sin side — i et direktevalg hadde han vunnet klart. Wulff var en av de fremadstormende i kansler Angela Merkels parti, og det het seg at hun foretrakk å plassere ham i landets høyeste embete før han kunne utfordre henne: Trusselen var erkjent og uskadeliggjort i tide.

Nå får tyskerne altså presidenten de har “tatt til sine hjerter”, og hans popularitet har økt enda mer i takt med alt Wulff har viklet seg inn i av betalte ferier og andre vennetjenester, så stakkarslig og banalt at det nesten er for smått til å fortjene betegnelsen korrupsjon.

Gauck i 2009 (foto: Sebastian Hillig, CC: by-nc)

Kombinasjonen av popularitet og selvstendige meninger har en forførende virkning på de fleste tyskere. Om dette så forbindes med en vinnende, karismatisk opptreden, forsvinner siste rest av motforestillinger.

I motsetning til zu Guttenberg er ikke Gauck en illusjon. Hans liberalkonservative overbevisning har sine røtter i livsløpet hans, i hans reflekterte kristentro. Han vet å formidle hele sin holdning og personlighet med basis i motiver som er like uangripelige som de er forståelige. Faren hans satt fire år i sibirsk interneringsleir, DDR omringet sine borgere med tanke-, ytrings- og reiseforbud, altså kunne ikke Gauck bifalle den “reelt eksisterende sosialismen”. Dette er kilden til Gaucks motstandsholdning som prest i DDR, hans ubøyelige tro på demokratiet og hans bekjennelse til rettsstaten.

Det har gjort ham populær. Likevel er betegnelsen “presidenten i folkets hjerter” en mediefiksjon som ikke har noe med den virkelige Joachim Gauck å gjøre. Dette er den første misforståelsen om Gauck.

Etter Wulffs avgang var det et behov for å innsette folkets kandidat i presidentembetet, ikke enda en partipolitiker. Det er å forvente at folk danner seg et mer realistisk bilde av Gauck etter hvert. En forsmak kom umiddelbart etter at han ble nominert som “konsensuskandidat” av alle partiene i Forbundsdagen unntatt Die Linke, som har sine røtter i SED, det statsbærende partiet i DDR. Nærmest ut av intet brøt det en “shitstorm” løs på Twitter om Gaucks tidligere uttalelser. Angivelig gikk han inn for frihet uten sosialt sikkerhetsnett, kalte Occupy-bevegelsen “tåpelig”, fordømte ikke bankene tilstrekkelig tydelig under bankkrisens høydepunkt, og tok ikke klart nok avstand fra krigene i Irak og Afghanistan — eller til og med forsvarte både krigene og bankene. Stormen døde hen like raskt som den hadde oppstått: Ved nærmere betraktning av originalsitatene viste det seg at Gauck ikke lot seg redusere til så enkle formler. Han hadde uttalt seg differensiert, ikke bare forsøkt å gjøre seg interessant ved å stille seg på tvers av hovedstrømmen i partipolitikken og samfunnet. Denne presidenten vil gi tyskerne noe å tenke på, også slikt som er ubehagelig. Hans popularitet vil uunngåelig lide under det.

Det som ikke vil lide, er hans autoritet. Nettopp her er opphavet til den andre misforståelsen: betegnelsen “konsensuskandidat”. “Konservativ” betyr hos Gauck ikke at han står de borgerlige kristeligdemokratiske partiene særlig nær, og hans “liberalisme” har ingenting med de liberale Fridemokratene (FDP) å gjøre, selv om de har støttet hans kandidatur spesielt sterkt. Han kritiserer De Grønne for at omleggingen av energisektoren i fornybar retning er for ureflektert og overilet. Sosialdemokratene får høre at de risikerer å sette friheten på spill med sin velferdsideologi.

Den som på slikt vis insisterer på en plass mellom alle stoler er en dissenskandidat, og han ønsker å være det. Den formentlig upolitiske Gauck holder det mest politiske av speil opp for politikerne. Der ser han standpunktene deres verken fra podiet hvor de vanligvis blir framført eller fra en av de vanlige kritikerscenene. Gauck som president er den institusjonaliserte perspektivforandring. Han åpner blikket.

Det var nøyaktig derfor at kansler Angela Merkel til siste øyeblikk med en viss forbitrelse forsøkte å forhindre Gaucks kandidatur. Hun har opphøyd pragmatismen til viktigste styringsprinsipp og hevder stadig vekk at løsningene hun går inn for er de eneste mulige. Med dette har hun suksess, også på europeisk nivå. For Gauck er det mulig å søke etter alternativer til alt – unntatt demokrati og pluralisme. Erfaringen fra DDR, der regimets syn ble hevdet å være den vitenskapelig baserte sannhet, har oppdratt ham til skepsis. Til forskjell fra Merkel har han ordet i sin makt. Nesten alle Tysklands politikere, med Merkel i spissen, har grunn til å frykte Gaucks intellektuelle uavhengighet.

Den tredje og siste misforståelsen er at Gauck skulle være den ideelle mann til embetet som tysk statsoverhode. Tyskland er ikke et valgmonarki som Frankrike eller USA: Forbundspresidenten skal stort sett representere, han forvalter ikke politisk makt. Gaucks forgjengere Köhler, den uanselige finanspolitikeren som hadde satt spor etter seg internasjonalt, og Wulff, provinsduksen med sitt nære og varme kontaktnett, passet i prinsippet godt til en jobb som dreier seg mer om å formidle enn å lede. Gauck er åpenbart flere numre større enn dette. Mange av hans forgjengere vokste inn i embetet og forsto i tidens løp å gi det en personlig profil. Gauck rår allerede fra begynnelsen av over så mye av dette at han heller må dempe seg for ikke å sprenge rammene forfatningen og tradisjonen gir forbundspresidenten. På den annen side: Hvorfor skulle ikke Tyskland kunne leve med en uavhengig ånd i statens høyeste stilling?

Det er to formuleringer av normer for god debatt vi vil vurdere. Den ene tilnærmingen er inspirert av Jürgen Habermas, og artikulerer idealer for diskusjon mellom mennesker som er interessert i å basere sine oppfatninger på best mulig grunnlag. Dette er normer som er positive i den forstand at de sier hvilke egenskaper en god diskusjon bør ha. Den andre tilnærmingen er fra saklighetslæren til Arne Næss. Disse normene er negative i den forstand at de sier hva slags argumenter som er usaklige og derfor bør unngås. Næss er opptatt av at usaklighet skader kommunikasjon og reduserer muligheten for å lære noe av diskusjonen. 

Formålet med debatt i nettavisenes kommentarfelt er å få leserne til å belyse saken avisen skriver om, fra sine perspektiver. De to teoriene om normer for debatt kan sees som forslag til svar på spørsmålet: hva kjennetegner en debatt hvor dette formålet realiseres?  Skillet mellom å overtale og å overbevise er grunnleggende for både Næss og Habermas: det er snakk om normer for rasjonell meningsutveksling og ikke strategier for «å vinne» diskusjoner. Men antakelsen er ikke at målet med diskusjonen nødvendigvis er å bli enige. Folk kan gjerne være rykende uenige, men likevel saklige.

Idealer for deliberasjon

Det er gjort en rekke forsøk på å gi mer operasjonelle versjoner av Habermas abstrakte formuleringer. Hvor godt disse forsøkene ivaretar de filosofiske intensjonene til Habermas, spiller en underordnet rolle her. I boka Promises and Limits of Web-deliberation foreslår Raphäel Kies noen formuleringer av Habermas-inspirerte normer for debatt, som han mener kan brukes i evaluering også av nettdebatter. Kies formulerer 9 idealer som debatter og deltakerne i denne bør oppfylle:

1. Inklusjon, det vil si at alle som er interessert i saken kan bidra med sitt syn, maktforhold i og rundt debattantene ekskluderer ikke noen fra å delta
2. Diskursiv likhet: alle kan introdusere et tema og kommentere på andres innlegg.
3. Begrunnelse: argumenter må støttes av begrunnelser som de andre deltakerne i debatten kan forholde seg til
4. Gjensidighet: debattantene må forholde seg til det andre sier
5. Refleksivitet: deltakerne må være villige til å vurdere sine egne antakelser, holdninger og verdier
6. Empati: deltakerne må være sensitive overfor andres syn og oppfatninger
7. Oppriktighet: deltakerne i debatten må gjøre ærlige forsøk på å få frem all relevant informasjon, og vise sine sanne intensjoner
8. Mangfold: debatten må gi rom for hele bredden av syn, også slike som er kontroversielle og kritiske
9. Ekstern innvirkning: en vellykket debatt har også innvirkning utover selve debattforumet

Habermas-inspirerte kriterier gir best mening i vurdering av politisk debatt. Et eksempel på dette er masteroppgaven til Thomas Vie Nordeide, som vurderer den avsluttende partilederdebatten på fjernsyn i 2009 i lys av kriterier tilsvarende punktene 3-5 på listen over. Refleksivitet (punkt 5), som Nordeide kaller kommunikativ handling, har å gjøre med i hvilken grad debattantene står fast ved sine standpunkter uansett hva som kommer frem i debatten, eller om man er villig til å skifte syn om et bedre argument legges på bordet. Krav om begrunnelse av standpunkter og gyldighetskrav (punkt 3) er et viktig mål på debattkvalitet, fordi det er gjennom å forsøke å gi begrunnelser at nye fasetter av sakskomplekset kommer frem.

I hvilken grad motargumenter tas til følge eller ignoreres (punkt 4), er vesentlig i forhold til en vurdering av nettdebatters kvalitet. Det er i alle fall fire måter å håndtere motargumenter på. De kan bli (i) ignorert; (ii) inkludert i eget innlegg, men avvist; (iii) inkludert i innlegget, men omtales på en nøytral måte; (iv) og motargumenter blir inkludert og verdsatt. Den avsluttende partilederdebatten i 2009 var kjennetegnet av at motargumenter stort sett ble ignorert eller avvist uten at man gikk inn på substansen i argumentene.

Her er et eksempel fra et ordskifte mellom Jens Stoltenberg og Siv Jensen. Først kritiserer Stoltenberg FrP for å prioritere reduksjon av skatter og avgifter, noe i følge ham, ville ha medført finansieringsproblemer av eldrebølgen.  Deretter argumenterer han for et forslag til sykehjemsforlik, knyttet til en forskrift om rettigheter til sykehjemsplass. Så svarer Siv Jensen på dette. I sitt motargument ignorerer hun det første argumentet og avfeier forslaget om sykehjemsgaranti:

SJ: Den forskriften som du skryter av, den ler jo eldreorganisasjonene av, de sier at det ikke er noen forskjell på den og de manglende rettighetene de har i dag. Det er     bare  en  måte å  gjøre dette på, Jens Stoltenberg. Det er å gi landets eldre mennesker den samme lovfestede retten som dine barn har til skoleplass. Så det er ingen som stiller spørsmål når seksåringer møter opp på skolen og sier at beklager, her er det fullt, du får komme igjen til neste år. Det er fordi de har en lovfestet rett. Den samme lovfestede retten må nå landets eldre få […]

Som tilhørere til debatten får vi ikke vite noe om hvordan FrP svarer på kritikken om finansiering, og heller ikke noe om hva som er problemet med den forskriften Stoltenberg nevner. Den avsluttende partilederdebatten er full av eksempler på at politikerne – og definitivt ikke bare representanter for FrP – debatterer på en måte som ikke gir tilhørerne bedre grunnlag for selv å ta stilling til de spørsmålene det snakkes om. Poenget i vår sammenheng er at problemet bunner i at deltakerne i debatten bryter med normer for debatt av den typen som artikuleres i punktene 3-5.

Punktene 1-9 er krevende idealer, men Kies viser at de kan brukes til å vurdere kvalitet på nettdebatt i praksis. Og Ingvild Berg bruker i sin masteroppgave kriteriene på interessante måter til å vurdere norske nettdebatter våren 2011. Styrken som fremheves ved nettdebatter er særlig 1, 2 og 8. Det svakeste punktet er 9, og ofte scorer debattene lavt på 3-6.

Disse kriteriene fokuserer på om debattantene viser respekt for hverandre, men sier lite direkte om innholdet i debatten. De sier for eksempel ikke noe om kvaliteten på kommentarene, eller hvor gode begrunnelsene er. Ta to av de hyppigst diskuterte problemene med kvalitet i nettdebatter, nemlig personangrep og at folk ikke holder seg til saken. Kriteriene for kvalitet må artikulere disse på en tydelig måte. Kriteriene til Kies/Habermas berører disse, på den måten at personangrep er i strid med punkt 6 om empati, og punkt 4 impliserer et krav om å holde seg til saken. Men disse normene, som bunner i krav om gjensidige respekten mellom deltakerne, får ikke frem hele kjernen i problemene. Problemet med personangrep er delvis at det er respektløst, men mest at det ikke er noe argument som er relevant for å ta stilling til saken. Det samme gjelder innlegg på siden av debattens tema, som først og fremst er et problem fordi det ikke tilfører debatten momenter som er relevante for å vurdere alternative standpunkt.

Saklighetslæren til Arne Næss

Normene for saklighet som Arne Næss i sin tid foreslo, er et alternativt perspektiv på debattkvalitet. Det er ingen motsetning mellom kriteriene vi har sett på ovenfor og Næss sine normer, men de siste fokuserer mer på selve debatten enn forholdet mellom debattantene. Arild Pedersen har diskutert saklighet i nettdebatt i lys av normene til Næss (Aftenposten, 7/2-2012). Saklighetslæren til Næss er formulert som 6 normer mot usakelighet:

1. Mot tendensiøst utenomsnakk
2. Mot tendensiøse gjengivelser
3. Mot tendensiøs flertydighet
4. Mot tendensiøs bruk av stråmenn
5. Mot tendensiøse originalfremstillinger
6. Mot tendensiøs tilberedelse av innlegg

Et annet ord for tendensiøs er ensidig, det vil si innlegg som forsøker å påvirke stilingstagen ved å sette saken i et skjevt lys. Næss mener det er brudd på den første normen dersom et argument a) ikke er relevant for saken, b) ikke kommer med et argument som er egnet til å støtte eller svekke noe standpunkt i debatten c) ikke er en presisering eller oppklaring av en misforståelse., eller d) påvirker tilhørerne til å godta en av posisjonene i debatten. Personangrep er et eksempel på tendensiøst utenomsnakk. Hvis man ikke holder seg til saken er det også en form for tendensiøst utenomsnakk, men kan også involvere brudd på andre normer, blant annet bruk av stråmenn.

 Fordelen med Næss sine regler som utgangspunkt for å lage en kvalitetsindeks er at de gir relativt klare kriterier for når et debattinnlegg er usaklig. Da er det mulig å vurdere den enkelte kommentaren lokalt for seg, noe som er enklere i praksis enn å skulle gjøre en helhetlig vurdering av debatten under ett. Det er også lettere å vurdere om et innlegg er usaklig, enn om – eller i hvilken grad – de tilfredsstiller idealer for en god debatt.

Forslag til kvalitetsindeks

Vi vil forsøke å ta normene til Næss som utgangspunkt for en usaklighetsindeks, hvor vi starter med å telle antall kommentarer som kriteriene klassifiserer som usaklige. Antall usaklige innlegg (U) delt på det totale antall kommentarer (K) gir et mål (U/K) på hvor usaklig debatten er. Dette er et tall mellom 0 og 1 (som ganget med 100 gir prosenten).

Men som et mål på kvalitet er dette for begrenset. Det tar ikke hensyn til om det er få eller mange med i debatten, eller hvor mange innlegg det er, noe som også er relevante dimensjoner av debattkvalitet. Vi kan ta høyde for dette ved å bringe inn antall innlegg og antall debattdeltakere i formelen:

Kvalitetsnivå = (K + D) *  (1 - U/K)

K er altså totalt antall innlegg, U er antall usaklige innlegg og D er antall deltakere i debatten. Uttrykket på høyre side er et tall mellom 0 og 1 som angir andelen saklige innlegg i debatten. Ganges dette med summen av alle innlegg og deltakere, vil vi få et tall som både reflekterer saklighetsnivået og debattens omfang. Dette er ikke et perfekt mål på kvalitet, men vi tror det er godt nok til å gi et grunnlag for å sammenlikne debatter for å se hvilken innvirkning krav om anonymitet og andre former for regulering har.

Dette vil i teorien gi en indeks for noe vi kunne kalle debattkvalitet. Men det neste spørsmålet er om kriteriene for usaklighet kan brukes på en enkel og ukontroversiell måte i praksis. Det vil være tema for neste bloggpost om «Ytring på nett».

Splittande nominasjonsprosess er negativt

Dersom nominasjonsprosessen i eit parti blir langvarig, har den som til slutt blir partiets kandidat dårlegare sjansar for å bli president .[1] Blant anna blei Walter Mondale grundig slått i 1984-valget etter å ha måtta kjempe hardt for nominasjonen. Det same gjeld Goldwater og McGovern. Også sittande presidentar som har måtta gå ekstrarundar før valet har fått det tøft: Presidentane Gerald Ford og Jimmy Carter måtte nedkjempe interne rivalar før hovudslaget, og lukkast ikkje å vinne gjenvalg.

Intern kiving

To forklaringar peikar seg ut tanke på kvifor langvarige nominasjonsprosessar slår uheldig ut for presidentkandidatane. Den eine er at veljarane i løpet av nominasjonskampen bygger opp interne motsetnader som er vanskeleg å legge bak seg. Jo lenger tid kandidatane må bruke på intern kiving, dess større risiko er det for at nominasjonsprosessen utviklar seg i den skitne retningen. Det vil kunne rettast påstandar som kan falle meiningsmotstandarane tungt for brystet, og dei som har støtta taparkandidatane kan miste motivasjonen til å stemme på partiet sin endelege kandidat.

Svake kandidatar

Den andre grunnen til at langvarige primaries er et dårlig utgangspunkt for presidentvalget kan vere at ingen kandidat utmerkar seg som spesielt sterk. Dersom ein sittande president får ein reell utfordrar frå sitt eige parti, er det uttrykk for stor misnøye mot presidenten. For republikanarane i år er det ikkje eit kvalitetsteikn at ein sliten gamal sirkushest som Newt Gingrich har halde koken såpass langt ut i løpet. Mange amerikanske veljarar vil huske han frå hans tid på 1990-tallet som speaker i Representanthuset, der han var ein splittande figur. Av mange blei han oppfatta som lunete, og han blei endatil forsøkt detronisert av sine eigne partifellar. Det lukkast dei ikkje med, men Gingrich har det siste tiåret sirkla utanfor dei innerste kretsene av Det republikanske partiet, og sørga for livsopphald gjennom lobbyverksemd og bokskriving. Når det viste seg at han heldt stand i primærvala og seilte opp som ein reell utfordrar til Mitt Romney, dukka hans partiinterne motstandarar igjen opp og advarte mot å velge det dei meiner er ein kandidat med små sjansar for å vinne mot Obama. Der Romney er ein person som kan trekke uavhengige røyster til seg, er Gingrich ein konservativ kandidat med ei broket politisk historie. Gingrich på si side peikar på at republikanarane valde ein moderat kandidat både i 1996 (mot sittande president Clinton), og sist i 2008, utan hell. Intervju med Gingrich kan du sjå her.

Rick Santorum sprang opp som troll av eske like før dei første caucuses i Iowa. Med eit ubesudla mediarulleblad forkynte han ein sosialkonservatisme som fanga interessa til den gruppa av republikanske veljarar som er oppteken av slikt. Dei er det mange av i USA, og verken Romney (mormonar) eller Gingrich (seriemonogam, i beste fall) vekker begeistring hjå desse veljarane. Åttebarnfaren Santorum vann i Iowa, Minnesota, Colorado og Missouri, og er i skrivande stund framleis ein potensiell vinnar. Det skal likevel overraske om han stikk av med seieren i nominasjonsvalet. Dei sosialkonservative hadde si tid då George Bush Jr. var president, og fleirtalet av amerikanarar lengtar ikkje tilbake til den tida, heller ikkje fleirtalet av republikanarane om ein skal tru prediksjonsmarknadane (sjå grafar under).

Mitt Romney har allereie vore i ein nominasjonskamp tidlegare, og verkar som den sterkaste kandidaten. Han er ein vellukka forretningsmann, han har moderate politiske meiningar med eit stort nedslagsfelt hjå veljarane, og han har pengar å svi av. Men til liks med andre spør han seg kanskje kvifor han enno ikkje har rista av seg motkandidatane. Det er nok ikkje fordi han er mormonar, for Kennedy var katolikk og Obama var svart, og det hindra dei ikkje i å nå heilt til topps. Meir sannsynleg er det at han ikkje har den karismaen som dei beste kandidatane i tidlegare presidentval har hatt. Vi nemde to av dei nettopp, Reagan og Clinton er to andre. Romney er kandidat av eit mindre format. Vi skal hugse at han tapte nominasjonskampen i 2008 mot ein kandidat som seinare bukka under for Obama. Denne gongen kan det sjå ut som han får oppdraget med å fronte Obama i presidentvalet, og tvekampen vil bli ei formidabel utfordring for Romney.

På Intrade kan ein spekulere i kven som vinn nominasjonskampen, og grafen under viser Romney sine estimerte vinnarsjansar. Per 16. februar var dei omkring 75%. Resten er fordelt med cirka 15%for Santorum og 5% kvar for Gingrich og Paul.  New York Times viser også ein oppdatert oversikt over kor mange delegatar kandidatane har vunne til no.

Kvileskjer

2012 kan fortone seg som eit kvileskjer for republikanarane. Dei hadde ei sterk røyrsle i dei neokonservative, leidd av dyktige folk med ein misjon. Richard Pearl, Donald Rumsfeld, Dick Cheney og kompani søkte makt, vann makt og brukte makt med George Bush Jr. ved roret. Dei tærde også på omdømet til Det republikanske partiet ved å køyre kompromisslaust på i krigen mot terror og i pengepolitiske spørsmål. Etter at Bush si doble presidentperiode var over, var USA djupt involvert i ein upopuler krig i Irak, og stod samstundes innanlands opp til halsen i råtne pengar og finansiell systemkrise. Då Bush gjekk av som president hadde han den lågaste standinga hjå veljarane av alle amerikanske presidentar sidan Gallup starta målingane på midten av 1930-talet.

McCain forsøkte å distansere seg frå den avgåande presidenten ved forrige presidentval i 2008, men det synkande skipet stod ikkje til å redde, og med Lehman Brothers-kollapsen berre veker før valet kom skuddet for baugen på partiet og kandidaten. [2]Dei siste fire åra har dei konservative kreftene omgruppert seg, men dei er foreløpig ikkje i stand til å gå i takt. Tea Party-røyrsla kunne ei stund virke som den nye vinen på den konservative sida, men då Washington Post gjorde eit heilhjarta forsøk på å få oversikt over grasrotrøyrsla, viste det seg at den var svakare enn ein kunne ha inntrykk av. Storleiken var inflatert, meiningane deira sprika, og flesteparten av medlemmane var ikkje interessert i politikk(!).  Det var ei protestrøyrsle som sparka oppover mot det etablerte politiske etablissementet, men den sparka både opp til høgre og opp til venstre. Alle potensielle kandidatar som var kopla til røyrsla er i praksis ute av nominasjonskampen i 2012: Herman Cain og Michelle Bachman hadde sine minutt i rampelyset, men måtte ganske tidleg gje seg. Sarah Palin stilte aldri offisielt som kandidat. Ron Paul er framleis med, men hans kandidatur heng i ein alt for tynn tråd.

Det republikanske partiet er for tida i ei ideologisk og strategisk bølgjedal, og det er vanskeleg å spore verken intern eller ekstern entusiasme omkring partiet sine kandidatar. Ein valkampveteran for demokratane sitt råd til den sittande presidenten er å “preserve radio silence and let a party bent on suicide go about its business”.

Fordel Obama.

Kontrasten blir stor om vi ser til andre land, til dømes Island. Der diskuterer ein no om dagen ein fullstendig reform av grunnlova. I motsetnad til i Noreg er grunnlovsarbeidet på Island ein nasjonal dugnad. Sosiale media gjer dette mogleg, og den nasjonale grunnlovskomiteen er både på Facebook og Twitter. Finanskrisa var som kjend særleg merkbar på Island. Den synleggjorde grunnlova si viktige rolle i styringssystemet og vern av grunnleggjande rettar og verdiar. Skilnaden til det norske grunnlovsarbeidet er som natt og dag. Har vi det så godt her i Noreg at vi ikkje lenger ser verdien av å ha ei Grunnlov i det heile?

Ser vi på den omfattande og velskrivne rapporten til Menneskerettsutvalet er det fleire spørsmål som fortener ein grundig og brei offentleg debatt. Eitt spørsmål er kva for nye menneskerettar vi bør grunnlovsfeste. Menneskerettsvernet i Grunnlova er i hovudsak framleis på 1814-nivå, medan det juridisk har skjedd ei enorm utvikling dei siste seksti åra. Menneskerettsutvalet har teke utgangspunkt i FN si Verdserklæring om menneskerettane frå 1948. Vidare har dei gjort eit utval basert på kva dei oppfattar som heilt sentrale rettar og verdiar i det norske samfunnet i dag. Av nye rettar som blir føreslått grunnlovsfesta er mellom anna forbod mot slaveri og tvangsarbeid, retten til rettferdig rettargang, retten til privatliv og forbod mot diskriminering. Ja, slike basale individrettar finst faktisk ikkje i Grunnlova i dag. Sjølv om rettane ikkje er kontroversielle, er det eit viktig spørsmål om dei bør gjerast synlege i Grunnlova. Kva verdiar bør eigentleg vere uttrykkeleg verna i vår høgste rettskjelde?

Eit vanskelegare og meir omdiskutert spørsmål er om også dei såkalla økonomiske, sosiale og kulturelle rettane bør få ein plass i Grunnlova. Menneskerettsutvalet føreslår å grunnlovfeste retten til utdanning, helsehjelp, tilfredsstillande levestandard og sosial tryggleik. Dei vil òg grunnlovfeste retten til kulturell identitet og deltaking i kulturlivet. Det er liten tvil om at desse rettane gir uttrykk for krav og forventningar borgarane har til staten i dag. Det er rettar vi allereie finn i vår velferdsstat. Retten til utdanning, helsehjelp, trygd og sosiale tenester (sosiale og økonomiske rettar) er detaljert regulert i lover og forskrifter. Grunnlovfesting vil ikkje gi grunnlag for nye krav frå borgarane mot staten. Men rettane vil få eit prinsipielt sett betre fundament og det vil kunne bli vanskelegare for lovgjevaren å oppheve eller sterkt redusere slike rettar. Det er ikkje sjølvsagt at dette er nødvendig eller ønskeleg.

Oscar Wergelands maleri "Eidsvold 1814" (kilde: eidsvoll1814.no)

Eit av medlemene av Menneskerettsutvalet, Carl I. Hagen, tok dissens med omsyn til spørsmålet om grunnlovsfesting av økonomiske, sosiale og kulturelle rettar. Han er usamd i at denne typen rettar skal løftast opp i Grunnlova. Hagen meiner idealistiske mål og programerklæringar kan svekke omdømmet og rettsverknaden til andre menneskerettar og at grunnlovfesting kan bli for kostbart og leggje band på den økonomiske politikken. Hagen målber ei frykt for at domstolane skal gripe inn i økonomiske og velferdspolitiske prioriteringar. Til dømes ved å prøve om satsane for sosialstønad faktisk gir ein «tilfredsstillende Levestandard», som det heiter i forslaget til ny § 111. Eller at striden om lokalsjukehusa får ein ny rettsleg dimensjon gjennom «Retten til nødvendig Helbredshjelp».

Frykta for slike verknader, gjerne omtalt som ein negativ form for «rettsleggjering», er nok litt overdriven. For det fyrste har vi hatt nokre slike rettar i Grunnlova i fleire tiår. Dette er plikta for staten til å leggje til rette for at arbeidsdyktige menneske kan skaffe seg inntekt ved arbeid (§ 110), plikta til staten for å leggje til rette for at det samiske folket skal kunne sikre og utvikle språket, kulturen og samfunnslivet sitt (§ 110a) og retten til miljø (§ 110b). Så vidt vi er kjende med har dette enno ikkje ført til at domstolar og forvaltning har blitt rent ned av arbeidslause, samar og naturvernarar. Grunnen er at denne forma for overordna og symbolsk regulering ikkje er særleg eigna til å skape individuelle rettar som kan handhevast ved domstolane. Rettane er også verna i norsk lov gjennom til dømes helse- og omsorgstenestelova, eller menneskerettslova. Det er i praksis ordinære lover som tener som det primære rettsgrunnlaget for individuelle krav mot staten. Grunnlovsfestinga av rettane gir likevel kravet ei særleg tyngd.

Det er neppe grunn til å frykte det samfunnet Carl I. Hagen ser føre seg som resultat av forslaget frå Menneskerettsutvalet. Ei så omfattande grunnlovsfesting av individuelle rettar og plikter for staten som Menneskerettsutvalet legg opp til gir likevel grunn til å spørje om kor langt vi bør gå i å rettsleggjere politiske spørsmål og verdiprioriteringar. Den norske velferdsstaten er utvikla etter andre verdskrig, utan større bindingar frå Grunnlova. Er det grunn til å binde framtidige lovgjevarar ved å grunnlovfeste sentrale velferdsgode? Eller bør vi framleis ha tillit til at Stortinget vil treffe gode politiske val også i åra som kjem?

Spørsmålet om grunnlovsfesting av menneskerettane rører ved fundamentale spørsmål for den moderne retts- og velferdsstaten. I dag blir desse spørsmåla debattert på Grunnlovssymposiet til Det juridiske fakultet. Vi håpar debatten held fram i andre fora. Spørsmåla gjeld oss alle.

Artikkelen ble først publisert i Bergens Tidende 17. februar 2011.

Dette innlegget tar utgangspunkt i en masteroppgave i medievitenskap fra 2011. Den er basert på casestudier av tolv artikler i VG og Se og Hør publisert i perioden 1985-2008.

Stereotypene

En av tendensene i VG og Se og Hørs dekning av homofile de siste 25 årene har vært stereotypifisering, i første omgang med negative karakteristikker. Lesbiske par ble for eksempel kalt mannehatere og beskyldt for å fungere som “mann” og kvinne. En nylig avdød Freddie Mercury ble fremstilt som sexgal. Kim Friele og Wenche Lowzow ble minnet om alvoret ved å gifte seg — som om alle homofile er ustabile i parforhold.

Likevel, i en periode var det bedre for de homofile å få en stereotyp omtale enn ingen omtale. Det var viktig å være synlig og på den måten påminne befolkningen om homofiles eksistens. Videre har de homofile i noen av de samme artiklene fått muligheten til å avvise stereotypene. I 1993 var det muligens stor verdi i å fortelle en million lesere at lesbiske kvinner faktisk ikke hater menn.

Den schizofrene avisen

Oppslag i VG 3. oktober 1985.

VG er kjent for å være “schizofren”. Avisen skriver på den ene siden om kjendiser, glamour og privatliv, mens den samtidig setter politisk dagsorden, trykker kronikker og legger til rette for politisk debatt. Denne egenskapen har gavnet homokampen. Ta for eksempel aids-sykdommen som spredte seg på 1980-tallet. Det norske folk var vettskremt. Epidemien utviklet seg tilsynelatende raskt, og de fleste ofrene var homofile. Mytene var mange.

Så døde skuespillerstjernen Rock Hudson. VG tildelte dødsfallet en helside. Hudsons privatliv ble gjennomlyst, herunder hans kjærlighetsliv og legning. Avisen lager en typisk kjendissak. Artikkelen ble likevel plassert på nyhetsplass, sammen med politisk innhold. På den samme avissiden trykket VG i tillegg to mindre artikler om hiv og aids. Disse omhandlet forskning og en potensiell vaksine. Selv om artiklene var beskjedne i omfang, ga de et lite bidrag til nordmenns kunnskaper om sykdommen, og et mer seriøst tilsnitt til kjendisnyheten om Rock Hudsons død.

Kjendisoppslaget, med fokus på følelser og privatliv, trakk lesere til fagartiklene. VGs schizofreni bidro med andre ord til økt kunnskap i det norske folk om homofile.

Privatsaken som offentlig anliggende

Vanligvis er det mulig å se forskjell på hvem som tilhører en minoritet eller undertrykt gruppe. Kvinner har et annet utseende enn menn, ikke-vestlige innvandrere har ofte en annen hudfarge enn majoritetsbefolkningen, mens mennesker med funksjonshemninger kanskje bruker hjelpeutstyr. Vanlige folk har visst om hvem og hva det er snakk om. De har kunnet forholde seg til saken. Saken har blitt løftet frem i offentligheten, gruppens kamp for bedre rettigheter har derfor kunnet bli ført i såkalte seriøse medier, gjennom tradisjonell debatt og tradisjonelle nyheter. En egenskap ved det å være homofil er at det ikke syns. Til tross for at de homofile selv, og samfunnet for øvrig, har tildelt homofile visse egenskaper, er det i utgangspunktet umulig å se hvilken legning et menneske har.

Bjarte Hjelmeland og kjæresten i Florida. Fra oppslag i Se og Hør nr. 9, 2006.

Legning er også en privatsak – det handler om noe intimt. For i det hele tatt å komme på dagsorden har det vært mer eller mindre tvingende nødvendig med en journalistikk som vinkler på mennesker, omhandler privatliv, er intim og kanskje tar opp sjokkerende forhold. I første omgang har en slik journalistikk gjort folk bevisst på homofiles eksistens. Lenge var medieomtale, koste hva det koste ville, det eneste homoaktivistene ønsket. Å bli omtalt som pervers var på 1950-tallet bedre enn å bli ignorert. Senere har journalistikken normalisert homofile, og latt vanlige folk bli “kjent” og “vant” med dem. Dette gjøres bedre igjennom “hjemme hos-reportasjer” enn notiser om avstemninger i Stortinget.

I hjemme hos-reportasjen har den homofile mannen kunnet vise at han er et helt normalt menneske. Noe av den nyere populærjournalistikken har også fungert som legningsnøytrale forbilder: legning er ikke tema, men heller ikke tabu. At Bjarte Hjelmeland er homofil er opplagt, men det er ingen grunn til å gjøre et poeng av det. På samme måte som det ikke er nødvendig å skrive at Bjarte Hjelmeland kjører Mazda, og at han eier et par dongeribukser.

På grunn av fokuseringen på det private, intime og til tider det sjokkerende, har den populærjournalistiske retningen som Se og Hør og VG representerer, vært et bedre virkemiddel i de homofiles kamp for bedre rettigheter, enn den tradisjonelle, “seriøse” pressen. Derfor synes jeg populære medier skal tilskrives en viss ære for den status homofile i dag er i ferd med å opparbeide seg i det norske folk.

Kildemateriale:

• Jørgen Thune Johnsen: Hyllet etter “vielse”: En studie av homofile i populærjournalistikken (pdf, 5,2 MB), masteroppgave.
• Last ned oppslagene som analyseres i masteroppgaven (pdf, 28,5 MB).

70 prosent av landets befolkning mistet kontrollen over opplysninger om navn, telefonnummer, adresse og personnummer. Angrepet var det største i en lengre rekke av datainnbrudd.

For å lettere kunne overvåke og moderere kritikk av myndighetene, ble det i 2004 innført restriksjoner mot anonymitet på nettet. Systemet krever lagring av fullt navn og personnummer fra alle brukere som ønsker å skrive innlegg eller publisere materiale på populære nettsteder, og har gjort Sør-Korea til et fristende mål for internettkriminalitet.

I 2007 ble “real name”-reglene strammet inn, og forbudet mot anonymitet gjelder nå alle nettportaler med mer enn 100.000 daglige brukere, i første rekke sosiale medier og nettaviser.

Prioriterer overvåkning foran personvern

Professor i rettsvitenskap ved Korea University i Seoul Park Kyung-sin forteller at sørkoreanerne er redde etter angrepet, som rammet de populære sosiale nettverkssidene Nate og Cyworld.

Nettverkstjenesten Nate (skjermbilde).

Etter hendelsen i sommer og andre liknende angrep mot både offentlige nettsider og private selskaper, så det ut til at forbudet mot anonymitet ville bli opphevet av sikkerhetshensyn. Dette har imidlertid ikke skjedd ennå, men myndighetene kommer høyst sannsynlig til å fjerne kravet om registrering med personnummer.

For sørkoreanske nettportaler ser en foreløpig løsning på sikkerhetsproblemene ut til å bli brukeridentifisering via kredittkort og mobiltelefoner. Praksisendringen ble annonsert i julen, og regnes å være en direkte konsekvens av datainnbruddene.

Nye metoder trenger ikke bety liberalisering

Park Kyung-sin mener at den seneste utviklingen vitner om endring av metoder heller enn endring av holdninger.

— Skandalene har ikke forandret sørkoreanske myndigheters holdning til anonymitet på internett. Myndighetene har stor interesse av å beholde “real name”-systemet, fordi de ønsker å kontrollere forekomsten av opposisjonelle ytringer. Dersom brukere av sosiale medier og nettaviser kan være anonyme igjen, kan ikke myndighetene overvåke enkeltindivider slik som i dag, sier han.

Han forklarer at overvåkning av nettet i dag er svært enkelt, ettersom myndighetene har krav på å få utlevert informasjon om hvem som står bak publiseringer uten å gå gjennom rettssystemet eller si ifra til brukeren det gjelder.

Dersom det innføres et forbud mot å benytte personnummer til brukerregistrering på nettsteder, er det sannsynlig at en alternativ ordning med spesielle “i-PIN”-numre som kun kan brukes på nettet vil bli innført i stedet.

Sør-Korea har lenge vært kjent som verdens mest nett-oppkoblede land. En stor andel av befolkningen har tilgang til høyhastighets bredbåndsforbindelse.

Markedsføres som internetts redning

Sørkoreanere flest ser, ifølge Park Kyung-sin, hverken sammenhengen mellom systemet som krever oppbevaring av store mengder persondata og datainnbruddene, eller mellom systemet og myndighetenes ønske om å overvåke.

“Real-name”-systemet hadde stor støtte i befolkningen da det ble innført (selv om noen bloggere var kritiske til tallene), og er blitt markedsført som en metode for å holde internett rent, seriøst og fritt for kriminalitet.

Da forbudet først ble forsøkt lansert i 2003, lød ledertitlene i aviser som Korea JoongAng Daily, en engelskspråklig avis som blir solgt sammen med International Herald Tribune, typisk “War on Internet misuse” og “Keeping Net free of trash”. Forbrytere utnyttet anonymiteten på nett, het det i en ledeartikkel:

(…) perpetrators hide behind the Internet’s anonymity. (…) We commend the government for its decision to require Internet users in the private and public sectors to use their real names when leaving messages on Internet bulletin boards.

Få medier tok opp myndighetenes nyvunne evne til å overvåke internettbruk, eller begrensningene i ytringsfriheten forbudet mot anonymitet medfører. Det er i dag enighet blant menneskerettighetsorganisasjoner om at systemet fører til forhåndssensur og knebler offentlig debatt og opinion (se rapport fra organisasjonen Freedom House – pdf).

Ingen tegn til ønsket effekt

Da forbudet ble strammet inn i 2007 ved “The Act on the Promotion of Information and Communications Network Utilization and User Protection” var flere medier kritiske enn i 2003, men fortsatt får myndighetene mye spalteplass til å forklare at tiltakene blir gjort for å beskytte brukere mot nettkriminalitet.

Park Kyung-sin mener imidlertid at tiltakene ikke har hatt noen positiv effekt.

— Myndighetene tror at de vil redusere uønsket eller kriminell aktivitet, men det har vist seg å ikke stemme. Personer som vil publisere uønsket innhold vil fortsette under falsk identitet uansett. Det eneste som skjer er at folk uten slike hensikter får en høyere terskel for å delta i diskusjoner, sier han.

Ifølge professoren viser koreanske studier at forbudet mot anonymitet har ført til høyere andel uønsket innhold på nettet, ettersom total nettaktivitet har gått ned mens uønsket nettaktivitet forblir på samme nivå.

Dagens ordning er også lett å omgå, og dette skal være en av grunnene til at koreanske myndigheter nå revurderer systemet. Siden reglene bare gjelder koreanske portaler, blir systemet også kritisert for å diskriminere koreanske selskaper.

Kina i Sør-Koreas fotspor

Kina går imidlertid i motsatt retning, og innførte i desember et liknende identifikasjonssystem for mikroblogging, noe bl.a. kommunistpartiets organ Folkets Dagblad kaller et “steg i riktig retning”. Argumentene er svært like dem som blir brukt i Sør-Korea. Avisen skriver at anonym mikroblogging resulterte i:

(…) widespread irresponsible remarks, served as soil and air for rumors and encouraged fake online personas who manipulated Web opinions. (…) The new rules could change  the online  world  from  a bathroom  wall to a channel for rational expression of  opinion.

Tiltakene blir altså også i dette landet framstilt som forsøk på å ivareta den “legitime ytringsfriheten”. Fra 1. januar 2012 ble reglene innført også for mange betalingssystemer, bl.a. for kjøp av togbilletter.

Mange bloggere og hackere har den siste måneden protestert mot de nye reglene, bl.a. ved å utføre angrep liknende dem som ble sett i Sør-Korea (se video). Håpet er at også kinesiske myndigheter skal se sikkerhetsproblemene systemer som krever oppbevaring av personopplysninger medfører.

Kina kommer mye dårligere ut enn demokratiet Sør-Korea i Freedom House sine vurderinger av internettfrihet, og blir i 2011 betegnet som “ikke fritt” (se rapport om Kina – pdf ). Sør-Korea har til sammenlikning status som “delvis fritt”.

Bekymret for datasikkerhet i norske nettaviser

Flere norske nettaviser har den siste tiden innført restriksjoner når det gjelder anonyme innlegg i sine nettdebatter. Et av alternativene som har vært diskutert, er å kreve at debattanter oppgir hvem de er overfor redaksjonen, men framstår med pseudonym utad.

Selv om ikke brukere vil måtte oppgi personnummer for å delta i norske nettavisers kommentarfelt, vil endringene likevel føre til økt lagring av persondata hos norske nettaviser og deres samarbeidspartnere.

Torgeir Waterhouse, direktør for internett og nye medier i IKT-Norge, mener at nettaviser og liknende fora kan være interessante mål for hackere.

— Det vil alltid finnes aktører som har interesse av å vite hvem debattdeltakerne er, og som kan utnytte eventuelle sikkerhetsbrister, sier han.

Waterhouse mener at dersom pressens kildevern skal gjelde for de ytringene som skjer i kommentarfelt og debattfora, er det naturlig at også ansvaret for det tekniske kildevernet ligger hos redaktørene.

— Dersom nettdebatt skal sees på som en redaksjonell tjeneste, så har redaksjonen ansvar for å sikre at dine data ikke kommer på avveie. Jeg blir ikke overrasket dersom norske redaktører ikke har reflektert særlig mye rundt den tekniske sikkerheten når de innfører slike ordninger, sier han.

Waterhouse understreker at han ikke sitter med detaljkunnskap om hvordan norske nettaviser og debattportaler oppbevarer personopplysninger, men han mener at problemstillingen burde diskuteres.

— Jeg er bekymret for at sikkerhetsnivået for slike tjenester i dag nok er mer tilfeldig enn det burde være, sier han.

I forkant av valg er det tradisjon for at de politiske partiene sender representanter til valgdebatter på videregående skoler. Selve debatten går for seg i en gymsal, kantine eller aula, ledes enten av lærere eller elever, og varer i mellom halvannen time og to timer. I etterkant arrangerer skolen et prøvevalg med resultater som blir publisert og gitt en del oppmerksomhet i mediene. I 2011 ble ordningen med debatter satt på vent til fordel for valgtorg med stands på skolene, som et forsøk på å skape en roligere valgkamp etter grusomhetene 22. juli. Julie Ane Ødegaard skrev i Vox Publica at ”Valgtorg istedenfor skoledebatt kan senke terskelen for unge til å ta kontakt med politikere og gjøre politikk mer relevant”. Det er ikke til å legge skjul på at skoledebattene har et frynsete rykte.

Hersketeknikker, latterliggjøring og andre skitne knep er kjente ingredienser i skoledebatter, og mange politikere har uttrykt skepsis mot ordningen:

• Kjell Ingolf Ropstad, som i 2007 var leder for Kristelig Folkepartis Ungdom, uttalte følgende: — Skoledebatten handler stort sett om skittkasting, buing, løgner, og alt med et mål om å latterliggjøre motstanderne. Det er på tide å avvikle dagens skoledebatt.
• Anette Trettebergstuen, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, var fornøyd med at skoledebatter ble erstattet av valgtorg i 2011: — Jeg begynte på skoledebattkjøret i 2003, og det er, for å si det med rene ord, et rent helvete, med klovnerier, mobbing og show, sa hun.
• AUF-leder Eskil Pedersen har sagt at debattene kanskje gjør politikken lite tilgjengelig for noen, de blir ofte veldig tabloide og preget av personangrep.

Det er trist at debattene har blitt oppfattet slik når skolevalgene for mange ungdommer er det første skikkelige møtet med politikere. Da er det forvirrende når partienes representanter bruker vel så mye tid på å forvrenge andre partiers budskap enn å legge frem egen politikk. Jeg mener også at det er respektløst overfor ungdommene som overværer debattene. Slik deler jeg innvendingene Ropstad, Trettebergstuen og Pedersen har mot debattenes form, men det gjør meg ikke til en motstander av debattene som sådan.

Da jeg i 2001 deltok på min første skoledebatt, ble jeg sjokkert. Det virket som at seriøse argumenter ble ofret til fordel for elleville påstander og vitser, og jeg gikk opp i fistel da jeg skulle holde avslutningsappellen min. Der og da hadde jeg neppe sett for meg fire nye runder med skoledebatter, men det har det blitt. Av og til har jeg likevel latt meg sjokkere igjen, som året da Fremskrittspartiet hadde lært opp alle sine debattanter til å holde et åpningsinnlegg som handlet om å skrike i mikrofonen og skjelle ut sosialister. Strategien passer med Ødegaards beskrivelse av at ”det partiet som klarer å fenge salens oppmerksomhet har ofte kunnet smile fornøyd etter å ha mottatt mange ungdomsstemmer ved skolevalget”.

Skoledebattene gir likevel rom for å legge frem resonnementer og argumenter, så vel som å presentere egen politikk. Det er klart at formen blir tilpasset publikum, men det betyr ikke at vi skal undervurdere ungdommene i salen. Selv har jeg forsøkt å unngå drittslengingen og bevisst fokusert mest på politikken til det partiet jeg har representert. Med første øyekast kan det kanskje virke som en strategi for å bli usynliggjort og glemt mellom alt bråket andre debattanter har bidratt med, men min erfaring er at ungdommer har kommet bort til meg og takket for at jeg ikke bedrev drittslenging. Når alle skriker i munnen på hverandre, kan den stillferdige plutselig bli fremtredende.

Etter å ha deltatt på valgtorg i 2011, uttalte Arbeiderpartiets ungdomskandidat til Hedmark fylkesting at han ”syns vi får mer ut av dette enn å sitte i skoledebatter og prøve å score billige poenger”.

Jeg mener flere politikere må spørre seg hvorfor skoledebattene har blitt en arena for å score billige poenger, og hva det i så fall sier om politikernes syn på ungdommer. For min del tror jeg mange politikere har forsøplet debattene fordi de er av den oppfatning at det er det ungdommen vil ha, men det finnes alternativer. Ett alternativ er å ta ungdom på alvor, og å bruke skoledebatter som en fantastisk mulighet til å lære ungdom om politikk, og da fortrinnsvis egen politikk. Valgtorg er heller ingen garanti for større seriøsitet, og FpU-leder Ove Vanebo ga uttrykk for frustrasjon over ikke å kunne ta til motmæle: — Vi har opplevd at andre partier har påstått at Frp vil tvinge alle elever for å betale for skoleplass, og uten debatter kan vi ikke motsi påstandene, sa han.

Jeg tror mange ungdommer vil sette pris på at politikere betrakter dem som oppegående mennesker, og jeg er overbevist om at en mer seriøs skoledebattkultur vil føre til at flere engasjerer seg i politikken. Da stiller jeg gjerne i skoledebatter igjen i 2013.

Ingen ved med sikkerhed hvad der egentlig er sket, eller hvorfor det er sket. Man forstår at flyene er styrtet bevidst og intentionelt mod landets militære, politiske og økonomiske centrer. Men man ved ikke om der vil komme mere, eller hvad der i så fald vil komme. Chokket, sorgen og uforståeligheden er overvældende.

Situationen er retorisk fordi den indeholder det man inden for retorikforskningen kalder for påtrængende problemer (exigence). Den udviser visse mangler eller udfordringer og inviterer til forandring eller behandling. Sådan opstår retorisk kommunikation på samme måde som et svar opstår som respons på et spørgsmål. Der er så at sige noget i situationen som kræver at nogen reagerer og tager ordet eller på anden måde forsøger at ændre situationen til det bedre. Når vi tager ordet, eller rejser os for at holde tale, gør vi det nemlig aldrig helt på eget initiativ. Vore retoriske ytringer fremkommer lige så meget fordi situationer inviterer til at nogen tager noget op, ytrer sig på den ene eller anden måde. Situationens påtrængende retoriske problemer inviterer både til at en taler skal tale, og antyder hvad han bør sige og hvordan han skal sige det.

Dette gælder også for situationen 11. september 2001 – og det gælder for billeder. I det følgende vil jeg vise at billederne som blev trykt i dagene efter 11. september 2001 ikke bare dokumenterede en historisk situation, men bidrog til at behandle konkrete udfordringer som befolkningen i New York og i hele USA stod overfor. Og jeg vil argumentere for at vi bruger billeder til at forstå og håndtere verden og vore liv.

Efter angrebet på World Trade Center står mennesker i New York og USA overfor flere udfordringer. De befinder sig i en situation med påtrængende retoriske problemer, som kan imødekommes ved hjælp af kommunikation. Blandt disse problemer er: (1) Følelsen af sorg og ulykke og uoverstigeligt tap, (2) Følelsen af magtesløshed og handlingslammelse.

Disse påtrængende problemer findes som følelser og tanker hos de amerikanske borgere. Menneskene som også er den retoriske situations publikum. På denne måde bliver den amerikanske befolkning både afsender og modtager af al den kommunikation som skal imødegå den retoriske situations påtrængende problemer. Brugen af tale og billeder bliver til en kollektiv, national retorisk respons USA retter mod sig selv. En strøm af ord og billeder henvender sig til nationens borgere for at bearbejde deres følelser og tanker.

Al denne kommunikation er retorisk, fordi den dikteres af situationen som et middel til at afhjælpe de påtrængende problemer. Situationen kræver eller inviterer til at vi viser bestemte former for billeder som behandler udfordringerne på bestemte måder: Følelsen af sorg og ulykke og tabet af de omkomne, kræver trøst til de efterladte, samt etablering af fællesskab og lovprisning af dem som er gået bort. Følelsen af magtesløshed og handlingslammelse kræver at der etableres en følelse af fælles handlekraft, vilje og aktivitet. I dagene umiddelbart efter angrebet blev disse påtrængende problemer først og fremmest imødekommet gennem retorisk billedbrug.

“Victim 00001”

Det sker for eksempel i det berømte billede: “Victim 00001” (Se billede 1). Uforstyrret af baggrunden som er sløret af støv og røg, fremtræder seks mænd tydeligt for vore øjne. Vi kan se på mændenes støvdækkede klæder at de har været i nærkontakt med katastrofen. En af dem med dødelig konsekvens. De fem andre bærer den døde ældre mand væk fra ulykkesstedet. Han ligger slap på en stol, men det ser ikke ud til at han har lidt. Han virker nærmest fredfyldt – som om han sover.

Billede 1. Shannon Stapleton: Father Michael F. Judge, første offer for angrepet på World Trade Center, 2001, også kendt som “Victim 00001”. Reuters/Scanpix

Billedet præsenterer en hændelse sanseligt foran øjnene på os og giver os et visuelt selvsyn. Vi kan se at mændene handler aktivt. Armene er strakte og spændte under vægten af den døde på stolen.

De anspændte og anstrengte ansigtsudtryk afslører både at de fysisk bærer på noget tungt og at hele situationen er psykisk tung at bære. Ingen taler sammen, alle er optaget af handlingen de udfører i fællesskab. Billedet udtrykker mærkværdigvis ikke det kaos og den forvirring, som situationen kunne tilsige. Selvom det fortæller om noget stærkt foruroligende; synes det at have en sær beroligende effekt. Denne ro findes ikke bare i den døde mands ansigtsudtryk, men i hele billedets komposition.

Billedet er i nærmest perfekt balance. De to mænd som er placeret yderst i hver side har næsten samme holdning. Begge ser ned mod jorden, og begge holder armene ud for at balancere vægten de holder med den anden hånd. Derved af balancerer de også billedets komposition over central-aksen, som etableres af manden med hjelmen.

Ikke bare er kompositionen i billedet bygget over central-aksen. Det er meget stærkt centeret. For det første er den døde mands ansigt placeret præcis i centrum af billedet, og vinklerne som dannes af mændenes skuldre og kropsstillinger peger ind mod den døde i billedets midtpunkt. Han er både i centrum af billedet og i centrum for mændenes handlinger. For det andet udgør de seks mænd en samlet enhed som også er placeret i billedets midte.

Et balanceret centrum giver som regel en fornemmelse af ro og permanens – en nærmest religiøs evigtvarendehed. Sådanne dominerende centralkompositioner kender vi mest fra religiøse og ikoniske afbildninger. Billedet har da også en særegen, ikonisk og religiøs æstetik som rammer næsten instinktivt. Denne ikonografiske karakter støttes af at den dødes positur minder om både Kristus på korset og Michelangelos Pietá, hvor Jesus ligger slap i armene på Jomfru Maria. Specielt stærk og fremtrædende bliver den religiøse ikonografi når vi får at vide at den døde er brandmændenes højt elskede præst “Father Mychal Judge”. Judge var efter sigende det første offer som blev fundet, og den kendte præst blev omtalt som “Victim 00001”.

Billedet av “Victim 00001”, begynder vi at forstå, er mere end bare et kort dokumentarisk glimt fra en katastrofe. Billedet udfører en funktion. Det har en retorisk opgave. Denne opgave løses blandt andet gennem fremstillingen af de seks mænd som en samlet og uadskillelig enhed. De bevæger sig fremover i helt samme hastighed, samlet om den døde præst i midten. Ingen kan gå hurtige eller langsommere end de andre. Alle er nødt til at gå i samme retning. Mændene er forenet i opgaven. De er samlet om den døde. Og i deres samarbejde udtrykker de ikke uro eller forvirring, men fælles, styret handling.

Billedets imødekommer derved flere af situationens påtrængende problemer, men især forholder det sig til følelsen af sorg, ulykke og tap og til følelse af magtesløshed og handlingslammelse. Den retoriske respons som tilbydes er for det første lovprisning. Dels lovprisning af de døde; og dels af brandmændene, som ikke blot repræsenterer heltemodige handlinger, men også amerikansk fællesskabsånd og samarbejdsevne. For det andet tilbyder billedet en fælles følelse af handlekraft og vilje. Billedet siger: “Se her. Dette er hvem vi er! Sådan handler vi!”

Mændene repræsenterer én sjæl, én nation, fokuseret på det samme. Som sådan er de et billede af et samlet og handlekraftigt USA – en Guds nation, forenet i handling. I sin visuelle hyldest af amerikansk heltemod, sammenhold og samarbejde er billedet en fortælling, et udsagn, ja et argument om den 11. september og om USA. Som for de fleste billeders vedkommende er retorikken hovedsageligt til internt brug. Med religiøse overtoner taler billedet først og fremmest til amerikanerne gennem samlende, fastholdende og lovprisende retorik.

Denne fællesskabssamlende og fastholdende retorik var typisk for den overvejende del af magasin- og pressefotografierne fra 11. september. Det var ikke først og fremmest en politisk retorik som eksplicit søger at tilråde eller fraråde bestemte handlinger. Det er heller ikke først og fremmest en juridisk retorik som søger at anklage eller at forsvare. Det er en retorik vi bedst kender fra mindetaler, hyldesttaler, lovtaler og lignende lejlighedstaler. Det man i retorikken kalder for epideiktiske taler. Her er det netop et hovedformål at lovprise. Det gør vi ved at fremvise og hylde eksempler, personificeringer eller andre konkretiseringer på de værdier som vi deler og ønsker at fremme.

Det er ikke en retorik skal skabe umiddelbar handling. I stedet søger den at bevæge og mobilisere følelser som det retoriske publikum allerede besidder, samt at styrke bestemte og allerede tilstedeværende holdninger, synspunkter eller værdier. Sådan samles tilhørerne. Jorden gødes for en senere brug af mere rendyrket politisk retorik og handling. Denne fremvisende og samlende visuelle retorik skabes altså gennem billeder som på samme tid vækker og mobilisere visse følelser og sanselige oplevelser og formidler et budskab eller et argument.

Ved hjælp af den æstetiske udformning opsamler, dirigerer og udløser sådanne billeder de følelser og de synspunkter som amerikaneren allerede bærer på. Således er billedets æstetik og dets karakter af drama og fortælling uadskillelig og uundværlig del af argumentet.

Billederne appellerer til generelle og fremherskende værdier i det amerikanske samfund. Værdier som efter angrebet med nødvendighed må få en helt fremtrædende plads. Frem for alt kræver situationen nemlig at man holder sammen, støtter hinanden og samarbejder. Og det er vigtigt at man fremviser og bekræfter disse værdier for hinanden. Dette gør vi særligt effektivt med billeder. Derfor bliver den fællesskabssamlende og mobiliserende retorik i fotografiet af “Father Judge” et passende svar på den retoriske situation. Fotografiet er et godt eksempel på billeders retoriske værdi i konkrete situationer: Sådanne billeder viser ikke bare noget; de behandler retoriske problemer, de hjælper os med at forstå det uforståelige, de fortæller os hvem vi er og hvad vi bør gøre, og de anerkender og fremviser vore fælles følelser. Derved bidrager de til at vi forstår hændelserne – og os selv – og hjælper os til at leve videre.

Grebet af den gode fortælling

Men alt dette er jo tænkt ud fra situationen i USA. Og kan vi uden videre antage at billeder som “Victim 00001” har samme funktion i Skandinavien? Havde billeders æstetik samme effekt her? Brugte vi fotografierne på samme måde?

Det er ikke sandsynligt. De fleste af os havde jo hverken den samme situation eller de samme påtrængende problemer. Derfor er det nærliggende at antage at vi som læsere og beskuere opfattede den retorisk situation anderledes. For os var potentialet til at se på billederne som fortællinger og æstetik større. Sådan opfattede og iscenesatte vore medier da også hændelserne fra den skæbnesvangre dag. Et år efter beskrev en journalist fra den norske avis Bergens Tidende hvordan han oplevede at formidle katastrofen sammen med andre journalister:

Det er på sådanne aftener vi mærker sammenholdet. Den fælles erfaring som består i at lægge ubehaget over det som har sket til side – så længe opgaven kræver det. At mærke klumpen i maven, men ikke lade den lamme os. At vide at mange synes vi er modbydelige, os som indrømmer at det er fascinerende at arbejde med katastroferne. Os som elsker at slås mod tiden, os som har en ærlig glæde i at skabe en begribelig helhed ud av kaoset af død, sorg og skræk. (Bergens Tidende 8/11-2002)

Hvordan skabes da “en begribelig helhed”? Det afsløres blandt andet af journalistens egen levende beskrivelse af hændelserne forud for billedet af “Father Mychal”:

I buldrende mørke famler fem brandmænd sig hen i mod udgangen. De holder hinanden i hænderne for ikke at miste kontakten. Luften er forpestet af kvælende røg, sementstøv og brannslukningspulver. Pludselig snubler en af dem over en livløs krop (Bergens Tidende 8/11-2002).

I Skandinaviske medier var denne tendens til at gøre hændelserne til en fortælling tydelig allerede 12. september 2001. Tag for eksempel Nordens største avis, norske VG, som på forsiden annoncerer første akt af dramaet. Her erklæres at mindst 10.000 er døde, og som i filmreklamen sættes historien i gang: “Nå venter hevnen” (VG 12/9-2001).

Billede 2. Forsiden af den norske avis VG, 12. September 2001

Billede 3. Forsiden af den norske avis Dagbladet, 12. September, 2001.

Avisen Dagbladet benytter samme billede og skriver på forsiden: “Med hele verden som sjokkerte tilskuere ble USA rammet av et ufattelig og voldsomt terrorangreb i går”.

Teksten gør os til tilskuere til terrorangrebet, ikke en del af hændelserne. Tekst og billede placerer os i samme fortolkningsposition som når vi overværer et rystende drama fra teatersædet, bliver fortalt en forfærdelig historie, eller ser en god film. Som redaktør John Arne Markussen skrev på side 2 i samme avis (Dagbladet 12/9-2001):

Terrorangrebene mod New York og Washington, mod verdens eneste tilbageværende supermagt er Armageddon, Independence Day, Bruce Willis og Tom Clancy på en og samme tid.

Både i journalisternes erkendelse af hændelserne og i deres formidling af dem er forståelsesrammen fiktionens verden.

En svensk undersøgelse af Terrorkriget i kvälspressen bekræfter disse antagelser om at pressedækningen behandlet 11. september som æstetik og fortælling. Undersøgelsen viser at Aftonbladet og Expressen næsten udelukkende iscenesatte hændelserne fra 11. september episk, dramatisk og lyrisk. Den informerende eller didaktiske formidling var stort set fraværende eller var udformet som en god historie. På samme måde viser et dansk studie (Qvortrup 2002) at billeder fra mange ikke-amerikanske aviser gengav terrorangrebet som en form for naturkatastrofe vi betragtet udefra. I Danmark blev denne iscenesættelse for eksempel brugt af både Information (billede 5) og af Berlingske Tidende (billede 4) som viste katastrofen set langt væk, i et imponerende oversigtsbillede af røgen dækker New York og stiger mod himmelen.

Billede 4. Forsiden af Berlingske Tidende 12. September, 2001

Billede 5. Forsiden af Information, 12. September, 2001.

Billeder hjælper os til at forstå og håndtere verden

Fra et retorisk situationelt synspunkt er en denne form for visuelle fremstillinger af hændelsen som æstetik og fortælling ikke nogen overraskelse. Specielt ikke i betragtning af den distance der er mellem USA og Skandinavien. Selvfølgelig den geografiske, men især den som har at gøre med direkte konsekvens af det viste. Konsekvensdistance kan vi kalde det. Jo mindre sandsynligt det er at de viste hændelser får konsekvenser for vor egen hverdag, desto større er sandsynligheden for at vi ledes mod billedernes æstetiske og narrative dimensioner. Betydningen af en sådan konsekvensdistance kender vi fra Neil Postmans bog Fagre ny TV-verden. Her beskrives hvordan fjernsynet giver os en “peek-a-boo-world”, en tittitt-verden, hvor alt bliver til underholdning.

Postman er altså meget kritisk til værdien af billeder. Vi ser på fjernsyn, skriver han, men de informationer vi får påvirker os reelt set ikke. De betyder ikke at vi “ændrer vore planer for dagen, at vi tager beslutninger vi ellers ikke ville have taget, eller giver os indsigt i nogle af de problemer, vi ønsker at løse”. I stedet gør fjernsynet og billederne os til passive beskuere. Nyhederne giver os oplevelser og noget at snakke om, “men de fører ikke til meningsfulde handlinger”.

Dette kan Postman have ret i, men det kan også gælde for tale og tekst. Og, selvom det er rigtigt at billeder kan risikere at gøre os til måbende tilskuere frem for til aktive aktører som handler, så udfører billeder også, som jeg har illustreret ovenfor, vigtige retoriske og samfundsmæssige opgaver. Det gør billeder for eksempel i situationer som 11. september i USA eller 22/7 i Norge, når de hjælper os med at forstå hvordan noget er gået til (se billede 6), når de viser at vi står sammen og oprejst; når de giver en selvsyn for vort fællesskab og vore delte værdier (se billede 1 og 7).

Billede 6. Grafisk repræsentation af hændelserne I Norge 22/7 på den norske nettavis vg.no

Billede 7. Fotografi af omkring 250.000 mennesker som samlede i Oslo for at mindes ofrene efter terrorangrebet 22/7. Foto: Scanpix

I bogen The Philosophy of Literary Form argumenterer retorikeren Kenneth Burke (1971: 293-304) for at litteratur og retorik er en form for udstyr eller udrustning vi anvender for at forstå, navigere og leve vore liv. Han kalder det ”equipment for living”. På samme måde som ordsprog giver os retningslinjer for valg og værdier (f.eks. ”hellere en fugl i hånden, end ti på taget”) bidrager litteratur og drama med mulige forståelser og fortolkninger af vore liv, og på denne måde udstyrer litteratur, æstetik og fortællinger os med valgmuligheder og strategier for tænkning, vurdering og beslutning. Billeder, vil jeg hævde, kan på samme måde fungere som en form for ”equipment for living”, de hjælper os med at se, forstå og håndtere verden.

Det så vi tydeligt i eksemplet med billedet af Father Judge som bæres væk. Billederne fra 22/7 viser det samme: Der er opstået en situation som kræver en retorisk respons og behandling, og det bidrager billeder med at give. De hjælper med at begribe det ubegribelige, giver os styrke og viser vejen videre ved at fortælle hvordan vi bør forstå og forholde os til de katastrofale hændelser. Dette kan vi naturligvis også gøre med ord, men få andre udtryksformer kan som billeder i et øje-bliks emotionelt nu, opsummere og udfolde for vore øjne vore fælles værdier, og derved vise os for os selv hvem vi er og bør være.

Humoren er av det mørke slaget: De 81 dagene han tilbrakte på ukjent sted fra april til juni var en kraftig advarsel fra myndighetene.

“Showet” Kinas mest kjente kunstner sikter til er en utstilling av fotografier han tok under sitt opphold i New York på 1980- og 90-tallet. Bildene henger i Martin-Gropius-Bau i Berlin fram til 18. mars 2012. Ai Weiwei har selv bestemt konseptet for utstillingen — 220 bilder hengt opp tett ved siden av hverandre i like store, kvadratiske rammer.

Outside Tompkins Square Park. 1986. Copyright Ai Weiwei; Courtesy of Three Shadows Photography Art Centre

Husarresten innebærer at han ikke skal snakke med utenlandske medier, men Ai Weiwei har den siste uken igjen testet grensene. I flere intervjuer har han kritisert skattesaken myndighetene har anlagt mot ham, og nok en gang skaper han overskrifter verden over. En spontan, nett-organisert innsamlingsaksjon blant sympatisører har på kort tid innbrakt store beløp. Folk har vist både mot og humor; enkelte brettet sedler som papirfly og sendte dem over muren rundt Ais eiendom. En ny kontrovers fulgte umiddelbart: Kan kunstneren straffes for ulovlig pengeinnsamling?

Brysomt multitalent

I oktober kåret tidsskriftet Art Review Ai Weiwei til kunstverdenens mektigste person. “Jeg føler meg ikke mektig i det hele tatt”, kommenterte han, men posisjonen som en internasjonal kunststjerne er ubestridelig. Pågripelsen av Ai da han bordet et fly til Hong Kong i april ble møtt med en proteststorm fra en samlet kunstverden. Men Ai Weiwei er ikke bare Vestens favoritt.

– Noe av Kinas problem i denne sammenhengen er at han både offisielt og blant store grupper i befolkningen har en høy status som en slags avantgardekunstner. Han laget blant annet Fugleredet, som var det sentrale stedet for OL i 2008. Han har slik sett vært trukket langt inn av myndighetene også som en sentral kunstner. Myndighetene hadde kanskje håpet å styrke sitt “avantgardistiske” renomme mer enn å skulle trekke fram ham og hans uttalelser, men det har altså blitt annerledes, sier professor Halvor Eifring ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Universitetet i Oslo.

Ai Weiwei har bidratt til å bygge opp sitt kinesiske og internasjonale ry gjennom svært aktiv publiseringsvirksomhet på nettet. I 2006-09 skrev han en blogg på kinesisk (som også er utgitt på engelsk i bokform), og han er en ivrig bruker av sosiale medier. I august begynte han igjen å oppdatere sin Twitter-profil.

Ai Weiwei ønsker selv ikke å bli omtalt som dissident, men det er ingen tvil om at han er en politisk kunstner.

– Han er en multikunstner og et multitalent. Verkene hans griper inn i det politiske rom. Det er også en viktig grunn til at han er nr. 1 på Art Reviews liste, sa Gereon Sievernich, direktør ved Martin-Gropius-Bau, under åpningen av utstillingen i oktober.

Provokatør med røtter

Politisk — og ofte provoserende, som Halvor Eifring bemerker. Etter jordskjelvet i Sichuan-provinsen i 2008 støttet Ai Weiwei et dokumentasjonsprosjekt og publiserte navn på omkomne studenter på bloggen sin og på en vegg i studioet i Beijing. Slik beveger han seg over mot det rent politiske feltet og tiltrekker seg mer oppmerksomhet fra myndighetene, påpeker Eifring. Det har også vært andre typer prosjekter.

– En av de provoserende, vulgærkunst-aktige tingene er der hvor han hopper i været naken, sier Eifring.

Bildet får sin politiske sprengkraft av tittelen, et ordspill med kinesiske tegn, forklarer Eifring. Lest helt korrekt er innholdet ufarlig, lest raskt og med en liten vri på uttalen blir det til “Knull mora di, Kommunistpartiets sentralkomite” (på bildet dekkes kunstnerens lem av en tøydukke, som er den uskyldige betydningen).

New York-fotografiene er en av flere Ai Weiwei-utstillinger som vises rundt om i verden nå. Blant prosjektene som har gjort ham internasjonalt kjent de siste årene er “Sunflower seeds” på Tate Modern i London, der 100 millioner “frø” håndlaget og -malt i porselen ble helt utover museets gulv. Til produksjonen av verket engasjerte Ai over 1000 arbeidere som behersker den urgamle kinesiske oppfinnelsen porselensproduksjon. Frøene ser identiske ut, men hvert enkelt er unikt. Slik griper Ai Weiwei stadig tilbake til kinesiske tradisjoner og symbolikk – han er kanskje den mest kinesiske blant de av landets kunstnere som er kjent i utlandet, mener Gereon Sievernich.

Myndighetene vil signalisere styrke

I fjor høst hilste Ai Weiwei tildelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo velkommen, og sa: “Dette er et øyeblikk alle kinesere burde være stolte av.” Liu og Charta 08 er den røde streken kinesere ikke skal krysse, bemerker Sievernich.

Arrestasjonen av Ai Weiwei er et klart signal fra kinesiske myndigheter, sier Halvor Eifring. De taper anseelse internasjonalt, men forteller med behandlingen av kunstneren at de mener de har råd til dette prestisjetapet.

– Det er et signal du kan se på flere måter. Det ene er at selv ham, som vi i myndighetene har tatt under våre vinger en periode, selv ham kan vi ta. Ikke tro at du er “beyond our law”. Det er et sterkt signal til andre som måtte tenke på lignende ting i Kina. Så har det vært sagt at dette viser hvor engstelige myndighetene er for at de skal miste taket. Det er sikkert en side av saken, men en annen side er at de føler seg sterke nok nå internasjonalt til i hvert fall i perioder å kunne gi blaffen i hva internasjonale medier måtte mene, sier han.

Møte med friheten

Gereon Sievernich ser New York-bildene som en utstilling om frihet. Kontrasten kunne ikke vært større for unge Ai, som ankom til kapitalismens høyborg i 1981 fra Beijing.

Lower East Side Restaurant. 1988. Copyright Ai Weiwei; Courtesy of Three Shadows Photography Art Centre

Ai vokste opp i provinsen Xinjiang, dit familien var blitt tvangssendt av kommunistpartiet da Ai var ett år i 1958. Under Kulturrevolusjonen måtte han se på at faren, en kjent poet, ble tvunget til å brenne bøkene sine for at rødegardistene ikke skulle ta livet av ham.

– Ai Weiwei vet hva ydmykelse er, og derfor protesterer han nå mot det, sier Sievernich.

New York-bildene er plukket ut av Ai selv fra en samling på over 10.000 negativer. I et intervju om utstillingen betoner han det tilfeldige ved fotograferingen — “kanskje det var en ide bak, men det husker jeg ikke lenger”. Mange av bildene viser den unge kunstneren selv og vennene hans i hverdag og fest. Multitalentet skinner gjennom i blinkskudd en dyktig reportasjefotograf verdig, for eksempel et av Bill Clinton under valgkampen i 1992. Sievernich ser spirer av Ais senere konseptkunst i fotosamlingen.

En plikt å protestere

Ai Weiweis situasjon er usikker. Straffeskatten er på 15 millioner yuan (over 13 mill. kroner). Selv om han skulle klare å betale den, mener Ai at han ikke har gjort noe galt, og å betale beløpet ville være å innrømme skyld. Det er liten tvil om at skattesaken er et påskudd, mener Eifring.

– Kina er et land hvor nesten alle kan tas for et eller annet, enten økonomisk eller på annet vis. Dels fordi at lovene er uklare, dels fordi at det er slik at “alle gjør det”. Det er mer et spørsmål om hvem man velger å ta, så det var vel ikke tilfeldig at det var ham man valgte å ta denne gangen, sier Eifring.

Ai selv skal ha vært overrasket over at han slapp ut av varetekt i juni.

– Det kan være at man så seg tjent med å la det gå så langt og ikke lenger. Det er vurderinger som helt sikkert gjøres høyt oppe i systemet, sier Eifring.

Fire av Ai Weiweis medarbeidere ble arrestert samtidig med ham og senere frigitt. De ble behandlet enda dårligere enn ham, ifølge Ai Weiwei selv, som har gått offentlig ut med kritikk av myndighetene. Ai har også etter løslatelsen kritisert arrestasjonen av andre opposisjonelle.

Internasjonalt press kan ha spilt en rolle for frigivelsen av Ai Weiwei. Protestene, særlig fra kunstmiljøene, var mange og høylytte. Kunstnere avlyste utstillinger i Kina.

– Det som skjedde med Ai Weiwei skjer også med mange andre som er mindre kjente. Protestene bidro til at Ai Weiwei ble satt fri. Det er vår plikt å følge bedre med og blande oss inn i det som skjer i Kina, sier Gereon Sievernich.

Videohilsen fra Ai Weiwei

Ai Weiwei med katt. Produsert til åpningen av utstillingen i Berlin.

Mer om Ai Weiwei

• Uautorisert oversettelse til engelsk av Ai Weiweis tweets
• Ft.com om fredsprisen til Liu Xiaobo med sitat fra Ai Weiwei (krever registrering).
• FT.com spiser lunsj med Ai Weiwei (krever registrering).
• Paul Manfredi: Ai Weiwei – den nakne sannhet
• In and out of jail, Economist
• Temaside om Ai Weiwei, The Guardian
• Interaktiv tidslinje over Ai Weiweis liv og karriere, Artinfo.