Valla-saken er enestående i norsk offentlighet når det gjelder psykiateres rolle, skriver overlege Svein Haugsgjerd.

Om arbeidstakeres rett og plikt til å meddele opplysninger om arbeidsforholdet til en granskningskommisjon, og enkelte betraktninger om hvorvidt granskninger er egnet ved undersøkelser knyttet til det psyko-sosiale arbeidsmiljø.

Ved å påta seg å være sakkyndige i forhold til Fougner-utvalget har de to psykiaterne beveget seg inn i en rolle som så vidt jeg forstår er uten presedens, og inn i et område hvor verken den kliniske psykiatris eller rettspsykiatriens diagnosekategorier med forskningsmessig baserte kriterier, kommer til anvendelse.

I diskusjoner om pressens dekning av denne saken møter jeg ofte den betraktning at utfallet rettferdiggjør dekningen. Det viste seg jo at Valla var en «heks» dermed er «heksejakt» tydeligvis i orden. Denne slutningen tar ikke hensyn til at medienes dekning i høy grad var med på å avgjøre utfallet av heksejakten.

Politiske skandaler er en gammel historie, men moderne markedsorienterte medier har gitt dem en ny dimensjon. Med tallrike medietilbud og nyhetskonkurranse 24 timer i døgnet kan proporsjonene saken får bli voldsomme, spesielt når kjente enkeltpersoner står i fokus.

Ordet ”gransking” har intet entydig innhold. Kjennetegn er en utredning av en gruppe som skal være uavhengig av oppdragsgiveren, som skal søke å klarlegge hva som har skjedd i en sak, som ofte skal uttale seg om ansvarsforhold, og også vurdere mulige systemfeil og hvis ja, foreslå endringer.

Mitt utgangspunkt er fastlegens og den menige avislesers. Jeg tar ordet fordi jeg skammer meg på vegne av min profesjon i denne saken og ønsker å bruke anledningen til å bidra til større bevissthet omkring roller og mandat, også for oss leger.