Vurderingen er en direkte konsekvens av EUs mediepolitikk. Bakgrunnen er nemlig en sak om NRKs overholdelse av EØS-avtalens statsstøtteregler, og tilsynet viser både til forutsetninger, anmodninger, pålegg fra EFTAs overvåkingsorgan. Klar tale, altså: Politiske føringer fra Brussel endrer norsk medieregulering.

Rapporten er også interessant fordi den inneholder så lite kritikk. Her diskuteres et vell av ulike tjenester, fra nett-tv og -radio, via blogger, spill og databasetjenester, til mobiltjenester, digitalradiokanaler og stofflevering til eksterne aktører som Flytoget. Nesten alt er allmennkringkasting, mener tilsynet. Konkurrenter som Nettavisen (Dagens Næringsliv 1. juli) har grunn til å være overrasket, for tilsvarende gjennomganger i andre europeiske land har endt med mer drastiske krav om kutt i allmennkringkasternes porteføljer.

UT.no - NRK på tur litt for langt fra allmennkringkasteroppdraget?

Noe av forklaringen er nok at rapporten bygger på NRKs egen oversikt over tilbudet — en oversikt selskapet selv kaller ”forenklet”. Mange av de innmeldte tjenestene vurderer så tilsynet på et overordnet nivå. NRKs omfattende samling debattfora omtales og godkjennes for eksempel som én enhet med henvisning til at flere av debattene der har sitt utspring i NRKs program. I samme slengen velsignes også tjenester som søsterselskap i andre land har fått pepper for, slik som NRKs lille sjakkforum og det åpne forumet, der selskapet inviterer brukerne til å ”delta i debatter uavhengig av programmer, kanaler og de andre kategoriene”.

Nettopp tilknytningen til NRKs tradisjonelle virksomhet på kringkastet radio og tv er ellers et viktig punkt i rapporten. En tjeneste er problematisk dersom den framstår som løsrevet fra redaksjonell virksomhet i radio eller tv og/eller dekker et temaområde utenfor den tradisjonelle allmennkringkastervirksomheten. Dette er — sammen med frykten for avhengighetsskapende samarbeidsforhold — et hovedpoeng når tilsynet argumenterer for at nettstedet UT.no, som NRK driver med Den Norske Turistforening, ikke bør finansieres med lisens. Selv om NRKs radio- og tv-kanaler har hatt nok av natur og friluftsliv opp gjennom årene, har UT.no et annet preg, heter det: Det er en ”planleggingstjeneste” med ”turmuligheter og –tilbud”, og skiller seg derfor fra NRKs kringkastingstilbud.

Hvis bare noen på Marienlyst hadde tenkt på å lage et tv-program med tips om turer i norsk natur, og kalt programmet, tja, hva med UT? Da hadde hele argumentet falt bort.

Tilsynet bruker også tilknytning til kringkasting som argument for å godkjenne andre, kontroversielle nettjenester: Resultatservice på web’en for det statlige aksjeselskapet Norsk Tippings pengespill under tittelen ”Lykkespill” er uproblematisk, siden NRK jo har drevet med sånt på radio og tv.

Slik manøvrerer tilsynet fra den ene tjenesten til den andre. Ideer fra radio og tv legger føringer for nettsatsingen, uavhengig av om det er snakk om gode ideer. Resultatet blir ikke bare et strengere regime på nett enn på radio og tv, men også en bakstreversk holdning til potensialet nye medieplattformer har i oppfyllelsen av NRKs samfunnsoppdrag. Hvorfor skal innovasjon på web’en begrenses av det som passer i kringkastingsmediene? Hvordan hadde norsk tv sett ut hvis alt NRK kunne vise der først måtte forankres i et radioprogram? Annerledes, i hvert fall, og nok også mindre spennende og interessant.

Til slutt i rapporten kommer tilsynet med et lite hjertesukk. Det er ikke lett å tilpasse styringsverktøy ment for kringkasting — med nøkkelord som ”program” og ”sendinger” — til nye medieplattformer. Men løsningen er ikke som tilsynet foreslår å jevnlig justere NRKs regelverk. Svaret er heller en grunnleggende omformulering som virkelig frigjør lisensinstitusjonens oppdrag fra spesifikke medieteknologiske definisjoner og kommunikasjonsformer. Da kan det NRK faktisk tilbyr, også på nye medieplattformer, vurderes på selvstendig grunnlag. Det vil være bedre både for tilsynet, NRK, konkurrentene og brukerne.

Forfatteren bidro tidligere i vår til en studie av NRKs nyhetstilbud på nett på oppdrag fra Medietilsynet. Denne artikkelen ble først publisert i Dagens Næringsliv 5. juli 2010.

Først av alt er det friskt med en stemme som savner mer innsats og tilstedeværelse fra NRK på nett, i en debatt hvor mange helst har villet redusere NRKs rolle og handlingsrom av egne kommersielle hensyn.

Jeg opplever at Omdal overordnet tar utgangspunkt i publikums behov, og ikke i behov og ønsker hos aktører i medieindustrien. Der er vi helt på linje.

NRKs vedtekter tydeliggjør våre forpliktelser på nett og nye medier, med nye krav i tillegg til vår tradisjonelle virksomhet på radio og tv. Vi oppfatter oppdraget slik det nå er formulert som medienøytralt, ambisiøst og utfordrende.

Det sies bl.a i vedtektene (§13d ) at vi skal utvikle tjenester på alle viktige medieplattformer. Kravet kan tolkes vidt og det utfordrer oss på å prioritere ressursene best mulig for publikums beste. Hensikten må være å lage et bredt og relevant NRK-tilbud som gjør at minst fire av fem nordmenn bruker det hver dag, uavhengig av plattform.

Omdals hovedpostulat om at NRK mangler en nettstrategi stemmer ikke. NRK.no-strategien speiler oppdraget vårt slik det er formulert av Stortinget. Medietilsynet sier også i sin tilsynsrapport for 2009 at NRK innfrir kravene om å ha et attraktivt innholdstilbud på Internett. Deres vurdering bygger blant annet på Elgesem-rapporten fra Universitetet i Bergen.

Det siste snaue året er NRK.no-strategien forankret på alle nivåer i hele organisasjonen:

Vår strategi er å være et førstevalg for oppdatering og nyheter som speiler verden og hele landet (nrk.no) — tilby våre radio-og tv-programmer når og hvor folk ønsker å avspille dem (nett-tv inkludert arkiv), og utvikle nyttetjenester innenfor NRKs oppdrag. yr.no er et godt eksempel på et samarbeidsprosjekt med Meteorologisk institutt som bygger videre på flerfoldige tiår med NRK som hovedkringkaster av værvarsler. Her inntar NRK en rolle som tilrettelegger av viktig og nyttig samfunnsinformasjon/data på en publikumsvennlig måte.

Tjenestene er en viktig del av tilbudet fra NRK og vi arbeider aktivt for at flere statsinstitusjoner skal frigi dataene sine på liknende måte. I tillegg tar strategien opp i seg forpliktelsene og utfordringene som ligger i å utvikle godt ”nisje”-nettinnhold for barn og unge, eksempelvis nrksuper.no og p3.no.

NRK har tradisjonelt sett klart seg godt i radio- og tv-konkurransen i europeisk sammenheng, og har som mål å være ledende også på nettinnhold. Nesten ni av ti nordmenn bruker nå ett eller flere NRK-tilbud hver dag, og nettilbudet er avgjørende for å nå unge og unge voksne. Historien fra ulike allmennkringkastere i Europa viser at det kanskje ikke er så viktig å være stor i seg selv, men at det er avgjørende å være stor nok for å bli opplevd som viktig.

Omdals kritikk peker også på manglende kvalitet og originale nyheter på nett med bakgrunn i Elgesem-rapporten.

Her er fakta viktig. NRK.no er en av de største nyhetspublisistene i Norge. Omdal henter løse poeng fra UiBs rapport om NRKs nyhetstilbud på internett, uten å ta hensyn til at NRK sannsynligvis publiserer et langt høyere antall nyhetssaker enn de fleste andre norske mediebedrifter.

Men vi har, som Omdal, lest rapporten nøye og vil bruke den konstruktivt i egen vurdering og videreutvikling av nettilbudet vårt. NRK har vært åpne og aktive i å tilgjengeliggjøre data for at vurderingen fra UiB skulle være mest mulig presis og nyttig. Undersøkelsens svakhet, som rapporten selv peker på, er at den er gjennomført i en periode med stor omlegging og restrukturering av nettilbudet i NRK.

For oss bekrefter rapporten mest av alt beveggrunnene for de prosessene vi allerede har satt i gang. Vi bør satse videre på å skape et dypere nettilbud, der brukerne kan få ny kunnskap knyttet til aktuelle nyhetssaker.

Elgesem-rapporten aktualiserer at ambisjonsnivået for nett i NRK må heves, og at det må prioriteres innenfor eksisterende rammer. Slik sett har Omdal et generelt poeng om at internett historisk sett er behandlet av NRK som et ”underernært stebarn”, men barnet er nå et fullverdig medlem av NRK-familien som får sunn mat, kunnskap, mosjon og utfordringer.

Det er ikke slik som Omdal påstår, at nettnyhetene i NRK nærmest må anses som venstrehåndsnyheter fra radio- og tv-redaksjonene. NRK har en egen dedikert nyhetsavdeling for nett som både driver oppdateringsnyheter og skaper egensaker på lik linje med nettredaksjonene i de andre norske mediehusene.

Eksempelvis har NRK.no vært ledende i Norge og i NRK hva angår avsløringene rundt den tidligere NHO-presidentens disponeringer som førte til hans avgang. NRK.no har også egne små nettredaksjoner som produserer innhold innenfor helse-, forbruker- og livststilssjangeren, samt kultur- og underholdningssjangeren. Disse redaksjonene er ikke programstøttende eller en del av en radio- og tv-produksjon som sådan, men produserer genuin nettjournalistikk og tjenester til glede for brukerne våre. I løpet av sommeren vil en teknologi- og vitenskapsredaksjon i NRK.no også se dagens lys.

I tillegg må vi som et stort mediehus med flere plattformer tenke synergier og samspill på tvers av mediene.

Nyhetsavdelingen i NRK har det siste året beveget seg motstrøms i mediemarkedet med utvidelse av Dagsrevyen. De har nedsatt eget prosjekt med fokus på originale nyheter, og er nå i prosess med å flytte fagredaksjoner, som utenriks og samfunn, nærmere nrk.no og har satt i gang egne prosjekter for undersøkende journalistikk på nett, gjennom blant annet Brennpunkt-redaksjonen. Brennpunkt har allerede vist hvordan en sak kan leve på flere plattformer. I forbindelse med tankeksplosjonen i Gulen i Sogn og Fjordane, lagde Brennpunkt i 2008 det prisbelønte tv-programmet ”Mitt skip er lastet med”. Dette er senere fulgt opp med en hel serie av egensaker på nrk.no i 2009.

NRK er til stede i hele Norge med store og små distrikts- og lokalkontor, men Omdal har rett i at vi ikke fyller alle funksjoner og nyhetsleveranser som en lokalavis gjør. Likevel jobber vi nå også med en egen lokalstrategi som i større grad enn i dag skal evne å gi brukeren nyheter, aktualitet og oppdatert nytteinformasjon basert på brukerens behov, ikke på hvilken side av en fylkesgrense vedkommende måtte bo. Samtidig bygges det opp spesialiserte nettjournalister på hvert eneste distriktskontor som både skal versjonere NRK-innhold, og skape genuin nettjournalistikk.

Vi jobber fortløpende med å gjøre hele tilbudet mer rikt på multimedia, mer interaktivt og mer åpent for både publikum og samarbeidspartnere. I tillegg ser vi på hvordan NRK med sine egensaker kan sette dagsorden og legge til rette for meningsfull kvalitetsdebatt på tvers av radio, tv og nett — og det norske samfunnet.

Jeg er helt enig med Omdal i at mye er uutforsket, og at NRK bør stå frem med nyskaping og kvalitetsutvikling med samme ambisjon og tradisjon som i radio- og tv-historien. Samtidig har NRK fortsatt en rekke grunnforpliktelser som gjør at vi må komme til målet gjennom omprioritering, kompetanseutvikling og fornuftig bruk av de ressursene vi allerede har. Vi skal likevel tørre å fritenke public service-bekrepet fra tradisjon, kringkastingsteknologi og kanalfiksering innimellom.

Med internett som verktøy kan NRKs oppdrag i fremtiden gi helt nye muligheter og dertil ny mening.

Den undersøkelsen av NRKs nasjonale nyhetstilbud på nett som en gruppe fra Institutt for informasjons- og medievitenskap, under ledelse av Dag Elgesem, har utarbeidet for Medietilsynet, viser at tjenesten tvert imot er et tynt skall over et slags Norgesnett av lokale og regionale nyheter. Tjenesten inneholder svært få egne nyheter og nesten ikke noe materiale spesialprodusert for nettet:

Når det gjelder tekstbaserte nyheter viser hovednettstedet nrk.no seg altså i størst grad å utgjøre publiseringsplattform for nyheter produsert av NRKs distriktskontorer. Disse har relativt jevn publisering gjennom året og på tvers av kontorer. Sett i sammenheng med andelen innenriksnyheter på nrk.no, tyder dette på at mesteparten av den brede nyhetsproduksjonen for nett gjøres av NRKs journalister i distriktene.

Tekstbaserte nyheter på nrk.no (2009) sammenlignet med tv- og radionyheter (2007). (Kilde: Elgesem m.fl 2010, s. 47)

Dokumentasjonen er viktig, men konklusjonen er ikke overraskende, tatt i betraktning måten NRK har organisert sin nyhetsproduksjon på. Den sentrale nyhetsavdelingen i Oslo (Dagsrevyen/Dagsnytt/Alltid Nyheter) er relativt tynt bemannet og har harde skiftordninger. Kapasiteten er hovedsakelig innrettet på å følge et nyhetsbilde, ikke på å skape det. Dessuten er kapasiteten tilpasset behovene som tv og radio har, den dedikerte nettkapasiteten er i hovedsak øremerket redigering og publisering, ikke original nyhetsproduksjon.

Situasjonen er ikke stort annerledes på distriktskontorene. Staben der er først og fremst opptatt av å produsere de faste radio- og tv-sendingene, og av leveransene til riksprogram som Norge Rundt, Her og Nå og Kulturnytt. Det finnes noe nettkapasitet, som stort sett brukes til å klippe fra lokalavisene og lage tekstversjoner av NRKs egne saker. Selv om 48 prosent av de undersøkte nyhetssakene hadde minst én lenke inkorporert i saken, et ganske lavt tall, var bare 5 prosent av artiklene lenket utelukkende til nettsted utenfor NRK. Lenkene i nyhetssakene er i hovedsak koplinger mellom NRKs eget materiale, enten eldre tekstsaker, eller lyd- eller videoinnslag produsert for radio eller tv.

Undersøkelsen dokumenterer at NRK har en ganske tung tilstedeværelse også på nett, men at deres viktigste innsats der er videreformidling av værtjenesten til Meteorologisk institutt, og republisering i form av nett-tv og nett-radio materiale som er produsert for vanlig kringkasting. Som nyhetstjeneste taper de på alle fronter: VG, Dagbladet, Aftenposten og Nettavisen er bedre på den nasjonale arena — og ikke minst på utenriks. nrk.no har bare 2 prosent utenriksnyheter, mens utenriks utgjør 27 prosent av sendetiden til Dagsrevyen i den målte perioden. Samtidig slår region- og lokalavisene nrk.no/distriktskontor på de lokale markedene.

Styret i NRK vedtok i mars å kutte ordinær bannerannonsering på nett i løpet av året. Kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas begrunnet vedtaket med at ”nye medier og internett er blitt definert som en del av vårt allmennkringkasteroppdrag”. Vedtaket innebærer at NRK sier fra seg reklameinntekter som i år var stipulert til rundt 20 millioner kroner.

Selv om internett skulle være omfattet av allmennkringkasteroppdraget, er tjenesten ennå et underernært stebarn. Mens vi venter på at NRK skal utvike en nettstrategi som er like offensiv og gjennomarbeidet som de tilsvarende planene for radio og fjernsyn, går det an å tenke høyt om alternative måter å bruke NRKs enorme produksjon og arkiv på. NRK-plakaten formulerer institusjonens public service-forpliktelser. Eierform og lisensfinansiering gjør NRK til et klassisk eksempel på public media. Går det an å tenke seg at informasjonen som produseres, faktisk er public property?

Leserne av Vox Publica er antakelig godt kjent med at også Norge langsomt beveger seg i retning av åpne offentlige datakilder. Denne utviklingen er godt dokumentert i Fakta Først-prosjektet. Teknologirådet presenterte i april rapporten ”Fra Altinn til alt ut? Offentlige data for innovasjon og demokrati”, hvor de foreslår at Norge får en tjeneste som tilsvarer den amerikanske data.gov og den britiske data.gov.uk (noe Fornyingsdepartementet nå arbeider med). Daværende statsminister Gordon Brown lanserte i desember i fjor en plan som han kalte ”Smarter government”. En av ambisjonene i planen er at offentlige data skal publiseres under åpne standarder som tillater gratis viderebruk, også til kommersielle formål.

Teknologirådet anbefaler at norske offentlige data som hovedregel bør være gratis, uavhengig av om dataene skal brukes til kommersielle formål. Dette prinsippet er allerede innarbeidet i frislippet av værdataene som ligger til grunn for Yr.no. Meteorologisk institutt og NRK har i over 70 år samarbeidet om formidling av værmeldinger, men de mer omfattende dataene som ligger til grunn for meteorologenes prognoser ble ikke publisert åpent og gratis før i september 2007. Da ble imidlertid yr.no raskt landets desidert mest brukte værtjeneste, og trafikken løftet det ganske traurige nettstedet nrk.no opp blant landets mest brukte nettsteder, ettersom yr.no telles under nrk.no.

Men NRK har ikke eksklusiv rett til disse dataene, store deler av databasen kan brukes fritt av hvem som helst, også til å skape nye kommersielle tjenester, eller berike eksisterende tjenester. Motytelsen er skikkelig kreditering og tilbakelenking, samt en mindre håndteringsavgift. Dette grepet gav Meteorologisk institutt et skikkelig rykk i konkurransen med StormGeo, og plasserte altså NRK helt i teten på Topplisten over norske nettsteder.

Er ikke tiden inne for å ta denne tanken et steg lenger, og vurdere hvilke deler av NRKs eget datamateriale som kan stilles fritt til rådighet? Tanken er allerede tenkt i andre land. Flere avdelinger i BBC publiserer innhold under såkalte Creative Commons-lisenser. Via Backstage.bbc.co.uk kan eksterne utviklere få tilgang til BBC-materiale for å utvikle nye tjenester, foreløpig bare av ikke-kommersiell art. Ett eksempel er et program som knytter andre offentlige data sammen med BBCs nyhetsmeldinger, slik at lokal informasjon fra kommunen blir satt sammen med meldinger om trafikkulykker eller liknende.

NRK gjorde noe liknende med bildene fra verdens underligste tv-suksess. Det var selvfølgelig et sært påfunn å filme hele turen med Bergensbanen gjennom kameraer montert i lokomotivet, men siden vi er et sært folk var 1,2 millioner av oss innom sendingen. 170 000 så alle de sju timene og 16 minuttene med skinnegang, høyfjell og mørke tunneler.

I etterkant har NRK lagt ut bildene fra ett av kameraene gratis, underlagt en såkalt kommersiell Creative Commons-lisens, som tillater hvem som helst å bruke materialet til å skape nye tjenester. NRK laget til og med en konkurranse om den beste viderebruken. Vinneren var et program som gjør det mulig å sykle Bergensbanen på spinningsykkel. Turen vises på skjerm foran sykkelen, farten følger kraften på pedalene.

Slik bør NRK tenke. Fra public service til public property. Det sier seg selv at mye av materialet i arkivene på Marienlyst ikke så enkelt lar seg åpne for viderebruk. Opphavsrettsbegrensninger, forhold til egne ansatte, hensynet til viktige merkevarer, konkurranseforholdet til de kommersielle kringkasterne, alt dette vil legge begrensninger på åpenheten.

Men la oss begynne i den andre enden: Hvilke deler av NRKs materiale er det relativt uproblematisk å dele med den kreative del av befolkningen? I januar i år diskuterte Leif Ove Larsen og Torgeir Uberg Nærland fra Institutt for informasjons- og medievitenskap NRKs prispolitikk for arkivmateriale med NRKs juridiske direktør, Olav A. Nyhus. I et innlegg i Dagens Næringsliv 6. januar i år skrev Larsen og Uberg Nærland:

NRKs arkivpolitikk er av stor kulturpolitisk viktighet. I tillegg til bevaring og restaurering, er tilgjengeliggjøring for allmennheten og for ulike typer gjenbruk sentrale mål. Arkivet er bygget opp av lisenspenger og er slik sett et fellesgode som skal forvaltes slik at det tjener offentlighetens interesser. I dette perspektivet må det utformes en politikk som sikrer at flere aktører kan utnytte dette viktige materialet. Det er ikke i offentlighetens interesse at NRK i prinsippet får monopol på å utnytte eget arkiv.

Nettopp! Public property må kunne utnyttes av alle som har betalt for det, i dette tilfellet alle lovlydige eiere av fjernsynsmottakere innenfor rikets grenser. Nå svarte riktignok Nyhus slik en juridisk direktør har for vane, med å peke på den eksisterende rettstilstand: NRK forhandler med rettighetshaverne med sikte på å frigjøre radio- og fjernsynsprogram fra tiden før 1997, men bare for eget bruk:

En slik klarering vil være basert på avtalelisensbestemmelsen i åndsverksloven §32, og vil følgelig bare kunne omfatte NRKs egen bruk. Om andre aktører ønsker å bruke materialet, må det klareres særskilt.

Nyhus presiserer at ”NRK er åpen for at arkivmaterialet skal kunne tjene som kildegrunnlag og brukes av andre aktører”, men hvis det skal brukes i ny kommersiell sammenheng, vil NRK tilby materialet til ”markedsmessige priser”. Som Larsen og Uberg Nærland så presist påpeker i sitt sluttinnlegg, har NRK monopol på slikt materiale, og kan selv bestemme hva markedsmessige priser er.

Hvis åpenheten begynner med materiale som ikke er belagt med opphavsrettslige begrensninger: Historiske politiske opptak, nyhetsopptak uten journalistisk bearbeiding av NRK-medarbeidere, sportsopptak og tilsvarende, så er det mulig å ane hva kreative miljøer med en mer framoverlent nettstrategi enn NRK kan bruke dette felleseiet til.

Dersom NRK på denne måten skaffer seg konkurranse på nettet, basert på innhold de selv har produsert, er det helt utmerket. En slik opplevelse vil formodentlig bli en inspirasjon til å drøfte hvordan NRK selv kan utvikle en nett-tjeneste som ikke bare består i å lempe ut fjernsyns- og radioprogram og forkle summen av lokalnyheter som en nasjonal tjeneste. I rapporten om NRKs nyhetstilbud på nett , skriver UiB-teamet avlslutningsvis at analysene tegner ”et bilde av NRK som en nyhetsaktør som i 2009 kun i mindre grad benyttet seg av nettets muligheter for dybde, analyse og lenking til andre kilder.”

Skal nettet virkelig være en del av allmennkringkasteroppdraget, bør NRK ta denne plattformen like alvorlig som de tar de eksisterende kanalene.

• Last ned hele den omtalte undersøkelsen: NRKs nyhetstilbud på Internett i 2009 (pdf, 16,7 MB).

Lisensen skal ikke stige, og større deler av den skal gis til andre aktører enn DR. Noen av midlene skal brukes til å øke den såkalte public service-potten, som brukes til å støtte audiovisuelle produksjoner utenfor DR. Det skal også startes en ny radiokanal i konkurranse med DR. Videre skal mer lisensmidler overføres direkte til filmproduksjon, og DR må også de neste årene kjøpe flere produksjoner utenfra. I tillegg innfører den danske regjeringen en fullverdig såkalt “public value test” av planlagte nye DR-tjenester, inkludert en vurdering av den konkurransebegrensende betydningen av nye tiltak. En lignende ordning ble innført i Norge fra 1. mai i år.

Testen, som kommer som et resultat av påtrykk fra EFTAs overvåkingsorgan går ut på at Medietilsynet skal vurdere om nye tilbud NRK planlegger er verdt pengene. Den vurderingen skal de gjøre ved å veie samfunnsmessig nytte opp mot potensiell konkurransebegrensende effekt. Eller som det heter i den reviderte forskriften (§6-2):

Ved vurderingen av hvorvidt en tjeneste kan innlemmes i allmennkringkastingsoppdraget skal det legges vekt på om tjenesten vil utgjøre en oppfyllelse av allmennkringkastingsoppdraget slik dette er nedfelt i Norsk rikskringkastings vedtekter og hvorvidt tjenesten vil tilføre en merverdi ut over det som allerede tilbys i markedet. Dette må avveies imot de potensielle konkurransebegrensende virkningene av at tjenesten tilbys.

Medietilsynet skal be Konkurransetilsynet om å uttale seg om den mulige markedsmessige innvirkningen en konkret NRK-plan kan tenkes å ha. Med dette innføres et nytt moment i reguleringen av NRK, og Konkurransetilsynet kan komme til å spille en viktig rolle i utviklingen av offentlig finansierte medietjenester i tiden framover.

Fondet tilbyr finansiering og ekspertise og sikrer dermed at nyskapende medieprosjekter kan bli realisert og forbedret. 4iP henvender seg til nyskaping innen medievirksomhet i vid forstand. Nytenkning rundt bruk av digitale medier som også deler kringkastingsinstitusjonens verdigrunnlag er en fellesnevner for prosjektene.

Ideer der utvikling av websider, spill eller mobilteknologi står i sentrum, har fått støtte. Ett eksempel er AudioBoo, en plattform for å lagre, skape og dele lyd på nett. Et annet er Help Me Investigate, en nett-tjeneste som hjelper folk til å samarbeide om å undersøke et tema.

Mediebildet i det 21. århundre

Den teknologiske utviklingen går raskt i retning av et digitalt mediebilde. Etablerte medieinstitusjoner må være endringsvillige og ta utfordringene. TV-kanalen Channel 4 har gjennomført en grundig evaluering av sin virksomhet i møte med en digital tidsalder. Prosjektet ”Next on 4” ble startet i 2007, og 4iP sprang ut av dette arbeidet.

Tom Loosemore fikk lederjobben, og ved tiltredelsen skrev han ambisiøst om 4iP på sin personlige blogg: ”The point of 4iP? To reinvent Public Service Media for the 21st Century.”

Samarbeid om undersøkelser på helpmeinvestigate.com.

Fondet tar sikte på å bygge opp og støtte digitale prosjekter som kan levere etterspurt innhold og tjenester med betydelig nytteverdi for folk flest. Loosemore mener fondet representerer et av de største og mest spennende initiativene for utvikling av nye digitale mediebedrifter i England. The Guardian har omtalt det som en livline for digital nyskaping og “i beste fall et mirakel”.

Nye ideer med stort spenn

4iP har støttet flere tiltak med stor spennvidde, fra lydspor til papiraviser. Blant disse er AudioBoo, Help Me Investigate og Newspaper Club.

AudioBoo
AudioBoo ble lansert i 2009. Hensikten er å utvikle en digital plattform for å lagre, skape og dele lyd på nett. Teamet bak AudioBoo har store ambisjoner; målet er å bli den ledende tjenesten når det gjelder å lytte, ta opp eller dele lydspor. Konseptet skal gi store muligheter for opptak av musikk eller små reportasjer. I tillegg kan bilder bli knyttet til lydsporet og illustrere innholdet. AudioBoo fungerer for øyeblikket via Web, iPhone og via operatørsystemet Androids verktøy. Ifølge Guardian har 4iP gått inn med et sted mellom 25.000 og 100.000 pund i prosjektet.

4iP støttet konseptet på grunn av dets åpne plattform som blir en ressurs for både lyttere og ideskapere. 4iP har lagt vekt på innovativ og kreativ bruk av digitale løsninger med stort potensial til å formidle ulikt innhold til et bredt publikum. Tiltaket stimulerer til nytenkning på det digitale plan. Med AudioBoo kan man for eksempel rapportere direkte fra hendelser på stedet med lyd og bilde. Det er imidlertid ingen restriksjoner i forhold til innholdet man kan legge ut. Matoppskrifter, musikk, egne dikt — mulighetene er uendelige.

Help Me Investigate
Help Me Investigate er en plattform og åpen arena der alle som vil kan bidra til å sette dagsorden. Målet er å stimulere til samarbeid om spørsmål som fortjener undersøkelse eller drøfting. Nye ytringsmuligheter og deltakelse i samfunnsdebatten åpner seg for folk flest. Brukere kan ta opp temaer som mediene ikke har gitt oppmerksomhet. Menigmann kan stille spørsmål og etterlyse svar eller bidra med informasjon ved å bli del av et “undersøkelsesteam”.

Prosjektet ble lansert av Paul Bradshaw, professor i journalistikk ved Birmingham City University, og mottok rundt 25.000 pund fra 4iP i støtte. Konseptet likner til en viss grad på amerikanske Spot.Us (se vår tidligere sak om nyskaping i lokaljournalistikk).

Help Me Investigate fokuserer på deltakelse og samarbeid, og dette er i tråd med formålet til 4iP. Prosjektkonseptet gjør det mulig å bygge opp nettverk av mennesker på kort tid. Dermed utnyttes potensialet til hver enkelt deltaker for å belyse et tema. Alle som har informasjon eller spørsmål, blir oppfordret til å samarbeide for å finne svar. Nettsiden forsøker å senke terskelen for at ”mannen i gata” kan delta i samfunnsdebatten og påvirke dagsorden. Nettsider som dette kan bli viktige supplementer til tradisjonelle medier når det gjelder lokalt engasjement og arena for meningsytringer.

Et eksempel på en undersøkelse laget med dette verktøyet tar for seg britiske lokalavisers dekning av virksomheten i kommunestyrer. Sarah Hartley lanserte undersøkelsen på Help Me Investigate og oppmuntret publikum til å bidra. I dag er 40 personer delaktige i undersøkelsen.

Newspaper Club
Newspaper Club tilbyr et verktøy for å lage en papiravis ved å bruke innhold fra internett. Prosjektet tar sikte på å dekke et nisjebehov. Newspaper Club kombinerer tilgangen på informasjon fra internett og bevarer samtidig nostalgien ved avislesning. Teamet vektlegger brukervennlighet slik at det skal være enkelt å produsere avisen. Siktemålet er å nå ut til mennesker som fortsatt ikke har tilgang til internett, i tillegg til at flere heller foretrekker et papirformat fremfor å lese fra skjermen.

4iP har valgt å støtte dette prosjektet fordi informasjon kan nå ut til et bredere publikum og især til eldre lesere.

Finansiering og partnerskap

4iP er organisert i Channel 4 som del av kanalens avdeling for fremtidig medie- og teknologiutvikling. Fondet er et samarbeid mellom Channel 4 og et nettverk av partnere over hele Storbritannia. Både offentlig sektor og privat næringsliv har bidratt. I løpet av pilotperioden på tre år har Channel 4 satt av opptil 20 millioner pund til 4iP. Channel 4 bidrar dessuten med sitt varemerke og sektorekspertise. Eksterne investorer og partnere har skutt inn opptil 30 millioner pund i fondet.

Regionale partnere spiller en viktig rolle. I dag samarbeider blant annet selskaper som Screen West Midlands, Northern Ireland Screen, Scottish Screen, Yorkshire Forward og Screen Yorkshire med fondet.

I tillegg til de regionale partnerne konsentrerer noen bidragsytere seg om spesifikke områder, for eksempel the National Endowment for Science, Technology and the Arts og The Arts Council of England.

Prosjektpartnere utgjør den siste gruppen av bidragsytere til 4iP. De bidrar på ett og ett prosjekt ettersom ideer, konsept og plattformer tar form.

Tv-lisensen er med drøyt 4 milliarder kroner den største enkelt-”posten” i mediestøtteregnskapet. Verdien av momsfritaket for aviser og tidsskrifter er estimert til nærmere 1,4 milliarder kroner. En drøy kvart milliard brukes på produksjonstilskuddet, det som vanligvis betegnes som den ”direkte pressestøtten”.

Figuren viser summen for de forskjellige støtteordningene og størrelsesforholdet mellom dem:

Illustrasjon: Håvard Legreid

Totalsummen bør nytes med forsiktighet. Noen støtteordninger kan være overlappende. Vi har forsøkt å få til en komplett oversikt over alle direkte og indirekte støtteordninger, men kan ha oversett noen. Totalsummen bør likevel gi en god pekepinn på hvor mye penger som er i omløp.

Hva er pressestøtte?

Et søk på ”pressestøtte” i Google gir over 113 000 treff. Samme søk i Atekst gir 2452 treff, og et søk avgrenset til bare det siste året gir ca 300 treff. Det betyr at Norges største aviser skriver en sak som på en eller annen måte omhandler pressestøtte gjennomsnittlig seks av syv ukedager. I 2008 ble det til sammenligning skrevet 174 artikler hvor ordet ”pressestøtte” inngikk. Dette viser for det første at interessen rundt pressestøtten er stor, og for det andre at den har tatt seg betraktelig opp det siste året.

Men hva er pressestøtten? Hva snakker man egentlig om?

Produksjonstilskudd

Når man hører om støtteordninger for medier, tenker man gjerne på den direkte produksjonsstøtten en del norske aviser kan nyte godt av. Forløperen til produksjonsstøtten ble innført i 1969 for å forhindre at aviser skulle bukke under i vanskelige tider. Sverige og Danmark hadde på den tiden i noen år vært gjennom omfattende nedleggelser av aviser, og ideen med pressestøtte kom opprinnelig fra Sverige. Norske myndigheter ønsket å komme avisdøden i forkjøpet, og innførte pressestøtten som et middel for å forhindre det.

I dag fordeles støtten etter et sett kriterier; de viktigste er at avisen må ha en ansvarlig redaktør, ha et innhold av dagspressekarakter, ta betaling av leserne, selge halvparten av opplaget gjennom abonnement og ikke la annonser utgjøre over 50 prosent av det totale volum i løpet av et kalenderår. I tillegg avgjør utgivelsesfrekvensen og konkurransesituasjonen avisen er i hvorvidt den skal få støtte eller ikke.

Hovedsakelig er det aviser som er karakterisert som nr. 2-avis på sitt utgivelsessted som får støtte. Fem aviser er i tillegg også karakterisert som såkalt meningsbærende riksaviser, og disse får et ekstra tilskudd. Noen nr. 1- og aleneaviser som er i en særlig utsatt posisjon mottar også støtte. Aviser som mottar støtte kan ikke betale ut utbytte til sine eiere.

Hvem får?

I 2009 var det Dagsavisen som mottok mest produksjonstilskudd, 38,7 millioner kroner. Figuren under viser en oversikt over avisene som mottok over en million kroner hver i 2009, samt hvor mye de mottok.

Illustrasjon: Håvard Legreid

Av i alt 138 støtteberettigede aviser mottok fjorten over en million kroner hver i produksjonsstøtte. Blant disse finner vi de fem meningsbærende avisene, åtte nr. 2-aviser og en aleneavis. Som vi kan se mottok disse avisene altså størstedelen av produksjonsstøtten, med en samlet støtte på snaut 205 millioner av en pott på i alt 264,5 millioner kroner.

Samiske aviser har sin egen post på statsbudsjettet, og i 2009 besto denne potten av 21,6 millioner kroner. I 2009 var det avisa Avvir som mottok mest støtte med et tilskudd på 12,2 millioner. Nummer to på lista var Ságat med 8,99 millioner.

Andre poster

I tillegg til produksjonstilskuddet og tilskuddet til samiske aviser finnes også tre andre poster på stasbudsjettet som hører til under pressestøtten:

• Støtteordning for minoritetsspråklige publikasjoner: Utgjorde 987000 kroner i 2009.
• Distribusjonstilskudd til aviser i Finnmark: 1,7 millioner kroner i 2009.
• Anvendt medieforskning og etterutdanning: 13,1 millioner kroner ble bevilget til dette formålet i fjor. Av disse midlene mottok Rådet for anvendt medieforskning (RAM) 2,9 millioner og Institutt for journalistikk (IJ) 8,2 millioner. I tillegg gikk noen av disse midlene til etterutdanningstiltak i regi av Mediebedriftenes Landsforening (MBL) og til Landslaget for Lokalaviser sitt ”Ung og Engasjert-prosjekt”, et prosjekt som skal bidra til å gjøre unge mer aktive i samfunnsdebatten.

Regjeringen deler også hvert år ut pressestipender til journalister som for eksempel ønsker å følge statsråder på reiser rundt i verden. Hensikten med å utlyse disse stipendene er hovedsakelig å skape oppmerksomhet og debatt rundt temaet for reisen. I 2009 ble det blant annet utlyst tre stipend for å reise med Erik Solheim på en konferanse om miljøteknologi i New Delhi, og det ble lyst ut et stipend for å bli med Solheim til Guyana på et møte om bevaring av landets regnskoger. I 2009 ble det lyst ut slike pressestipender for minst 360 000 kroner.

Det er også viktig å ha i bakhodet at journalistiske publikasjoner som Vox Publica (finansiert av Universitetet i Bergen), forskning.no (eies av en rekke universiteter og høyskoler) og lignende også indirekte blir statlig finansiert. Det er vanskelig å få oversikt over omfanget av slike publikasjoner, men det er verdt å huske på at dette også kan ses som en slags indirekte statlig støtteordning.

Momsfritaket

I tillegg til produksjonsstøtten er momsfritaket en viktig del av pressestøtten. Alle aviser i Norge kan nyte godt av nullmomsbestemmelse, som betyr at de ikke behøver å kreve inn merverdiavgift på avisene de selger. Spesielt kommer dette løssalgsavisene til gode. Ifølge Dagens Næringsliv utgjorde momsfritaket hele 309 millioner kroner for VG i 2009.

Problemet med nullmomsen er at det er vanskelig å fastsette et eksakt tall på hvor mye den faktisk er verdt. Ifølge et estimat gjort av professor i medievitenskap Helge Østbye er fritaket verdt mellom 1 og 2 milliarder kroner for avisene. Finansdepartementet anslår i nasjonalbudsjettet for 2010 nullmomsen til å utgjøre 1,25 milliarder kroner i 2009. Medietilsynet har i egen beregning kommet fram til en verdi på 1,54 milliarder. I vår oversikt har vi lagt Finansdepartementets tall til grunn.

Grunnen til usikkerheten rundt verdien av nullmomsen er at hvis den forsvinner vil avisene bli dyrere, og dermed vil opplaget mest sannsynlig gå ned. Siden verdien av momsen beregnes ut fra eksisterende opplagstall, og det er vanskelig å si hvor mye opplaget vil synke hvis momsfritaket blir borte, er det derfor også vanskelig å fastslå den reelle verdien av fritaket. La oss bare slå fast at nullmomsen er en viktig, men vanskelig størrelse å forholde seg til.

Tilskudd fra Kulturrådet

Også Kulturrådet har en støtteordning som kan regnes som en del av pressestøtten. Denne støtten går hovedsakelig til det som kalles ”periodiske publikasjoner”, og omfatter både uke- og månedsaviser og tidsskrift. Aviser som Korsets Seier, Dag og Tid, Ny Tid, Morgenbladet, Utrop, Ruijan Kaiku og Le Monde Diplomatique, samt en rekke tidsskrift får støtte gjennom denne ordningen.

Støtten til disse avisene blir fordelt over kulturbudsjettet fordi de anses som viktigere organer for kultur enn som nyhetsorganer. Formålet med støtten er å sikre publikasjoner som tar opp temaer av ulik kulturell og samfunnsmessig verdi, og i 2009 ble det bevilget 22,7 millioner kroner til dette formålet. I tilegg er seriøse tidsskrift også unntatt å betale moms, og Finansdepartementet anslår dette til å være verdt 110 millioner kroner.

Tv-lisensen

Til nå har vi vært innom de støtteordningene som vanligvis går til trykte medier. Men hva hvis man også inkluderer kringkasting?

En finansieringsordning som da åpenbart må tas med i betraktningen er tv-lisensen. I 2008 utgjorde lisensinntektene 4,08 milliarder kroner. Det gjør NRK til det mediehuset som mottar mest støtte. Hvorvidt lisensen kan karakteriseres som en del av den offentlige mediestøtten, kan imidlertid diskuteres. Lisensen blir ikke bevilget over statsbudsjettet, og er dermed ingen direkte støtteordning, men det er Stortinget som hvert år fastsetter størrelsen på lisensen, og alle som har et tv-apparat er i prinsippet pliktig til å betale. Også EU regner lisensen som statsstøtte.

For 2010 er lisensen fastsatt til å være 2434,32 kroner per betaler, inkludert en merverdiavgift på 8 prosent.

Frikanalen og lokalkringkasting

Også Frikanalen og lokalkringkasting kan nyte godt av offentlig støtte. Frikanalen, som er en fjernsynskanal for frivillige organisasjoner, mottok i 2009 3,5 millioner kroner i støtte over statsbudsjettet. Kanalen har også inngått en avtale med Kulturdepartementet som innebærer en tilsvarende støtte også i 2010, to millioner i 2011, samt 1 million kroner i permanent årlig driftsstøtte.

Det bevilges også hvert år midler til lokalkringkastingsformål. Målet med støtten er å styrke lokalkringkastingen, og det er Medietilsynet som forvalter disse midlene. I 2009 delte tilsynet ut 3,7 millioner kroner til lokalradiovirksomhet og 5,9 millioner kroner til drift av lokalfjernsyn.

Annen mediestøtte

Hvis en i mediestøttebegrepet skal inkludere all støtte til medieformål, må man også se på støtte til filmformål og støtte til bokbransjen.

I 2009 ble det bevilget 603 millioner kroner til såkalt film- og medieformål. I denne potten lå blant annet 327 millioner kroner til Norsk Filmfond, og de tidligere omtalte 9,6 millionene i tilskudd til lokalkringkastingsformål. Fond for lyd og bilde delte ut 10,1 millioner kroner i støtte til produksjon og markedsføring av nye norske filmer, og i tillegg ble samisk filmproduksjon støttet med 1,5 millioner kroner i 2009.

Bokbransjen kan på sin side nyte godt av det samme momsfritaket som aviser kan. Også for bokbransjens del er det vanskelig å estimere hvor mye dette er verdt, men Finansdepartementet anslår at momsfritaket utgjør rundt 1,2 milliarder kroner. I 2009 ble det også bevilget 125 millioner kroner til litterære prosjekter. I denne støtten inngikk blant annet statens innkjøpsordning for litteratur, som i korthet går ut på at Norsk kulturråd kjøper inn nye bøker og distribuerer dem til blant annet biblioteker over hele landet, og støtte til Det Norske Samlaget som skal fremme litteratur på nynorsk. I tillegg kommer også bokbransjeavtalen, som blant annet regulerer omsetningen av bøker, for eksempel gjennom fastpris på nye bøker.

Hvis en holder NRK-lisensen og den tradisjonelle pressestøtten utenfor, ser tabellen over andre statlige mediestøtteordninger slik ut:

Illustrasjon: Håvard Legreid

Også her må det tas forbehold om at støtteordningene kan være overlappende.

Hvis både pressestøtten, tv-lisensen, momsfritaket, støtte til filmproduksjon, støtte til bokprosjekter og alle andre mindre støtteordninger skal tas med i betraktningen, sitter en altså igjen med et tall på ca 7,7 milliarder kroner i årlig statlig mediestøtte. Likevel er det verdt å sette spørsmålstegn ved hvilke støtteordninger som skal komme inn under begrepet ”mediestøtte”. Den danske mediestøttekommisjonen har valgt å snevre det inn til å gjelde kun periodiske publikasjoner, men har i denne innsnevringen også tatt med lisensfinansieringen av kringkastingen. Hvis man da altså tar bort støtte til bokbransjen og filmproduksjon, sitter en igjen med ca. 5,8 milliarder kroner.

Hvordan disse pengene best kan fordeles, skal mediestøtteutvalget forsøke å komme frem til i løpet av det kommende året. Utvalget kan også vurdere om totalstøtten bør økes. Det inngår ikke i mandatet til det norske mediestøtteutvalget å vurdere tv-lisensen, men det kan likevel være verdt å ha i bakhodet at det er rimelig å definere den som en statsstøtte. Spørsmål kommisjonen kan komme til å måtte ta hensyn til er blant annet hvorvidt NRK skal tillates å ha reklame på nettsiden, om mediestøtte bør bli plattformnøytral og om det skal innføres en lav merverdiavgift på aviser. Kommisjonen skal ha sin innstilling ferdig innen 1. januar 2011, og i løpet av året vil vi nok se mange diskusjoner som tar for seg dette temaet.

Kilder: Her fant vi mediestøttemilliardene

Her er en oversikt over kildene vi har brukt i arbeidet med artikkelen.

Produksjonstilskudd: Statsbudsjettet 2009
Anvendt medieforskning og utdanning: Statsbudsjettet 2009
Tilskudd til samiske aviser: Statsbudsjettet 2009
Tilskudd til minoritetsspråklige publikasjoner: Statsbudsjettet 2009
Distribusjonstilskudd til avisene i Finnmark: Statsbudsjettet 2009

Periodiske publikasjoner: Tallet er hentet fra post 55 Norsk Kulturfond, kap. 326 Språk, litteratur og bibliotekformål, Statsbudsjettet 2009. Beløpet for periodiske publikasjoner er hentet fra Kulturdepartementets St. Prp nr 1 (2009-2010), s. 126 (pdf).

Pressestipend: Tall regnet sammen av Vox Publica ut fra søk på begrepet “pressestipend” for året 2009 på regjeringen.no.

Momsfritak aviser, tidsskrift og bøker: Tallene her er hentet fra Finansdepartementets Meld. St 1 (2009 – 2010), kapittel 4 Hovedtrekkene i skatte- og avgiftsopplegget for 2010, under tabell 4.10 Anslag på skatteutgifter knyttet til nullsats for merverdiavgiften 2009.

NRK-lisens: Resultatregnskap NRK 2008.

Frikanalen: Statsbudsjettet 2009. Midler til frikanalen er bevilget under post 79 Ymse frivillighetsformål, kap 315 under Kulturdep. Se også Frikanalens egne nettsider og Kulturdepartementets pressemelding.

Tilskudd til lokalkringkastingsformål: Statsbudsjettet 2009. Midler til dette formålet er bevilget under post 71 Filmtiltak med mer, kap 334 Film- og medieformål, under Kulturdepartementet. Medietilsynet som forvalter disse midlene, og beløpene er summert av Vox Publica basert på tilsynets opplysninger.

Fond for lyd og bilde: Statsbudsjettet 2009. Vi har summert tildelingene for 2009 ut fra oversikten på hjemmesiden til Fond for lyd og bilde. Vi har tatt med alt som har med film å gjøre, og hoppet over tekstproduksjon, lydproduksjon, sceneproduksjon etc. Markedsføring av film, utarbeiding av filmmanus og produksjon av film/video er tatt med. Tallene finner du her: Tildelinger for FLB runde 1 og runde 2.

Støtte til litteratur fra Norsk kulturfond og Samlaget: Dette er resten av det som deles ut under post 55 Norsk kulturfond, kap. 326 Språk, litteratur og bibliotekformål, Statsbudsjettet 2009. Det konkrete tallet for periodiske publikasjoner er hentet fra Kulturdepartementets St. Prp nr 1 (2009-2010), s. 126 (pdf). (Altså samlet bevilgning til Norsk kulturfond minus støtte til periodiske publikasjoner og andre tiltak.)

Film- og medieformål: Kap 334 på statsbudsjettet 2009. Vi har tatt med hele kapittelet, men trukket fra det som er gitt til lokalkringkastingsformål som er regnet med tidligere.

Tallmateriale

Her kan du se og laste ned tallmaterialet bak figurene i artikkelen:

Nå, syv år etter ned opprinnelige klagen, er ESA fornøyd og har avsluttet undersøkelsene sine. I en pressemelding peker ESA på noen siste endringer i reguleringen av NRK. Særlig ett punkt er viktig:

Any significant amendments of NRK’s public service task will be subject to a new entrustment procedure, carried out prior to the inclusion of a new service. The assessment of each proposed new service will be based on verifiable national criteria in the form of an added public value test which will be developed by the Norwegian authorities. The final decision on whether to include a new service will take into account opinions of competent independent national authorities (such as the Media Authority) and other observations in a public consultation.

Dette er en beskrivelse av den såkalte ”public value”-testen Kulturdepartementet foreslo i fjor høst. Opplegget innebærer at alle planer om vesentlige endringer i NRKs tilbud skal gjennom en ekstern vurdering foretatt av Medietilsynet. Prosessen skal også inkludere innspill fra konkurrenter og andre interessenter. NRK kan bare sette i gang selve tjenesten hvis denne testen ender med positivt svar. De private medieselskapenes innspill i mediestøttedebatten så langt kan tyde på at ”public value”-testen bli en viktig arena for diskusjon om hva vi skal med NRK.

Kommersielle konkurrenter i flere europeiske land har ønsket å begrense offentlig finansierte allmennkringkasteres aktiviteter siden denne typen medieinstitusjoner først beveget seg ut på nettet midt på 1990-tallet. Er det rimelig at allmennkringkastere tilbyr tjenester som ligner på nettaviser? Eller skal de begrenses for eksempel til kun å legge ut ekstrastoff knyttet til radio- og tv-program?

Diskusjonen er også høyaktuell i vårt naboland Danmark. I et innlegg på Kommunikationsforum skriver medieforsker Niels Brügger om debatten knyttet til DR. Han tar utgangspunkt i dagens situasjon, med en bred politisk enighet om at DRs oppdrag også inkluderer nettet. Så går Brügger historisk til verks, og ser for seg hvordan dr.dk ville vært dersom konkurrentenes innvendinger ble tatt til følge. Og han har også et mer generelt poeng:

Man kan også anlægge en mere generel mediehistorisk betragtning og trække linjerne længere tilbage i tiden. Hvis argumentet om, at der kun måtte vises programrelateret indhold i det nye medie, havde været anvendt, da tv var nyt og radioen var det eneste medie i DR, ville det have lydt nogenlunde sådan: Der må kun laves tv-udsendelser i tilknytning til en radioudsendelse. Vi ville i givet fald have haft et noget andet fjernsyn i dag, end tilfældet er. Der er således gode mediehistoriske grunde til ikke at begrænse en ny medietype til udelukkende at være et bagudskuende vedhæng til de på et givet tidspunkt fremherskende medier.

Schibsted kaller situasjonen ”en statssubsidiert konkurransevridning for norske nettavisers del”. Edda Media mener adgangen til reklamesalg er:

en ordning som mangler legitimitet, forrykker konkurransen mellom aktørene og et uakseptabelt politisk virkemiddel som staten tildeler seg selv som medieeier, til ugunst for andre medieaktører. Edda Media mener at ordningen med lisensfinansiering forutsetter at enhver form for reklamefinansiering av NRK, i enhver form for kanal NRK formidler i, må forbys.

Innspillene kommer omtrent samtidig som Høyre har gått ut med forslag om å stanse reklamesalget.

En kan få inntrykk av at dette er en helt ny problemstilling. Det er det ikke.

For snart tre år siden drøftet NRKs eier i Kulturdepartementet selskapets kommersielle inntekter i en stortingsmelding. Departementet kom da til at lisensinstitusjonen ikke lenger skulle få selge annonser på tekst-tv, men få fortsette på nett.

For å forstå hvorfor NRK overhodet begynte med reklamesalg på sine nye medieplattformer, må vi imidlertid gå minst 15 år tilbake i tid:

Inntektene fra kringkastingsavgiften, rasjonalisering og effektivisering av driften vil ikke alene kunne dekke NRKs fremtidige finansieringsbehov til den teknologiske omstillingen til digital produksjon og distribusjon og til opprettelsen av NRK2. NRK vil derfor se seg om etter andre inntektskilder og mulige forretningsområder.

Slik forklarte NRK behovet for økt forretningsvirksomhet i planen NRKs mål og strategi 1996-2000. En ekspansiv strategi var nødvendig for å klare overgangen til et digitalt mediesystem. Bare myndighetene la til rette for utvidet satsing, ville inntektene komme. Og styresmaktene fulgte opp:

Omdanningen til aksjeselskap [vil] innebære at Norsk rikskringkasting kan etablere datterselskaper for ivaretakelse av markedsrettet virksomhet, noe som vil gjøre det mulig å føre overskudd fra slik virksomhet til programproduksjon m.v. Omdanning til aksjeselskap vil således i seg selv innebære en styrking av allmennkringkastingen i Norge (Ot prp nr 69 (1994-95), s. 4).

Så klart kan det sies. Med Arbeiderpartiet i regjering la Kulturdepartementet til grunn forutsetningen NRK bygget sin argumentasjon på: Det var penger å tjene i den nye konkurransesituasjonen. Disse pengene burde NRK ha mulighet til å få tak i.

En nødvendig forutsetning kom på plass i 1996, da NRK ble et aksjeselskap. Som eget selskap stod NRK friere i forhold til kommersielle engasjement. Det neste steget var opprettelsen av datterselskapet NRK Aktivum i 1997. Aktivum skulle utvikle, omsette og foredle NRKs programvirksomhet til nye markeder, i nye former og medier. Rent praktisk skulle altså selskapet skape de nye inntektene.

I 1999 gjentok Kulturdepartementet, nå under regjeringen Bondevik, at en liberalisering av mulighetene for forretningsmessig engasjement på lang sikt skulle styrke allmennkringkastingen. Manglende tiltak ville på den annen side ”lett kunne føre til ei svekking av allmennkringkastinga av di NRK vil tape i konkurransen om programmedarbeidarar og senderettar”, som departementet formulerte det. Det samme gjaldt for sponsorinntekter: ”Hvis NRK etter dette skulle få høyere inntekter fra sponsing, vil dette bety at allmennkringkastingen i Norge blir styrket”, slo daværende kulturstatsråd Åslaug Haga fast i Stortinget (pdf).

Samtidig kom også temaet reklamesalg opp. Spørsmålet var om NRK skulle få lov til å selge annonser på tekst-tv. Kulturkomiteen var delt. Ap og sentrumspartiene, som sammen utgjorde flertallet, ville gi NRK større friheter. I innstillingen påpekte de at reklametillatelse ”vil være med på å styrke NRKs posisjon som en ledende allmennkringkaster i årene framover”. NRK måtte kunne ”holde stand mot den voksende kommersielle kanalflora som trenger seg på fra utenverdenen”, som Ola T. Lånke (KrF) sa det i Stortinget.

Høyre og SV gikk også inn for utvidede muligheter til forretningsdrift, men var likevel mer restriktive enn flertallet. SV, ved Ågot Valle, advarte mot ”en utvikling der det å øke forretningsdriften i seg sjøl ut fra et ensidig blikk på seertall blir et mål”. Og de to partiene utgjorde et mindretall i spørsmålet om reklame på tekst-tv. Begrunnelsen var, ifølge Høyres Trond Helleland at ”jo mer kommersielt NRK er, jo mindre grunn er det til å forsvare lisensfinansieringen”. Det klare utgangspunktet var ønsket om å skille NRK fra resten av markedet. Bare da kunne selskapets unike posisjon opprettholdes og forsvares.

Men Ap og sentrumspartiene sikret altså flertall for reklamesalg på NRKs tekst-tv, og det er den åpningen som ligger til grunn for dagens situasjon – drøye ti år senere.