Michael Copps er medlem av det amerikanske medietilsynet, The Federal Communication Commission. FCC er en mektig og sentral institusjon, men som så mange andre føderale reguleringsmyndigheter under kraftig beskytning fra høyresiden. Samtidig med at Copps snakket til journalister, aktivister og akademikere på konferansen i Boston, vedtok Representantenes hus å fjerne FCCs mandat til å regulere internett. Kommisjonen vedtok før jul et utvannet forslag om nettnøytralitet som blant annet ikke regulerer trådløse nett. Vedtaket er blitt skarpt kritisert for ikke å sikre fri og likeverdig adgang til nettet for alle innholdsleverandører, men FCC er likevel truet med rettssak fra Verizon, en av de største internetttilbyderne — og har vært under vedvarende angrep fra republikanske politikere som stempler forslaget om å likestille alt innhold på nettet som et forsøk på å innføre statlig kontroll av nettets innhold.

Amerikansk allmennkringkasting: PBS om finanskrisen (klikk for å se dokumentar)

Nancy Pelosi, minoritetsleder for demokratene i Representantenes hus, talte til delegatene på The National Conference for Media Reform og forsikret  at lovforslaget vil bli stanset i Senatet, men i disse tider er det eneste sikre i amerikansk politikk at alt kan skje.

Et annet gjennomgående tema på konferansen var kravet om økt offentlig støtte, både til kringkasting, tradisjonelle papirmedier og public service-journalistikk generelt. Selv om kravet ble fremmet av tunge personer i amerikansk offentlighet, som Lee Bollinger, rektor ved Columbia University, innrømmet både han og andre som mener det samme, at alle ønsker om økt mediestøtte er politisk urealistisk. Mens konferansen krevde mer, forhandlet Kongressen om å fjerne det lille som finnes. I budsjettforhandlingene krevde republikanerne stans i alle føderale bevilgninger til Public Broadcasting System og National Public Radio, de to pilarene som holder oppe det lille som finnes av offentlig kringkasting i USA. De to institusjonene slapp imidlertid med skrekken denne gang, bevilgningene ble opprettholdt i det endelige budsjettkompromisset.

De nasjonale konferansene for mediereform arrangeres av FreePress, den største av mange organisasjoner som arbeider for grunnleggende endringer i organiseringen og finansieringen av amerikanske medier. FreePress samlet inn over to millioner underskrifter mot vedtaket i FCC om en utvannet og svekket nettnøytralitet.

Michael Copps, som har sittet i FCC i to perioder,  sa i sin tale til konferansen at “fakta er borte” i amerikanske medier. “Undersøkende journalistikk er forsvunnet. Du kan ikke lenger finne den informasjonen du trenger for å foreta intelligente politiske valg. Hvor mange saker blir ikke rapportert, hvor mange fakta forblir begravet fordi det ikke lenger er nok journalister til å grave dem fram”, sa han.

Copps foreslo en kraftig innskjerping av FCCs overvåkingsfunksjon. “I dag trenger kringkasterne bare å sende inn et postkort hvert åttende år, så får de fornyet konsesjonen. Vi burde stilt dem til ansvar for hvordan de forvalter frekvensene. Det er folkets frekvenser, ikke kringkasternes. Vi spør dem ikke om de leverer lokale nyheter, eller om de forvalter offentlighetens interesser slik de burde. Konsesjonsperiodene burde reduseres til tre år, og vi burde inndra dem for alle som ikke opptrer slik public  service-kringkastere bør.”

Copps etterlyste også den store rapporten om framtidig finansiering av amerikansk journalistikk, som FCC opprinnelig skulle publisert tidlig i fjor høst, etter en omfattende høringsprosess. Både denne rapporten og en tilsvarende utredning fra The Federal Trade Commission er blitt utsatt gang på gang, uten noen forklaring. “Hvis denne rapporten ikke er full av sterke og konkrete forslag, vil den ikke være verdt papiret den er skrevet på,” mente Copps.

Han fikk sterk støtte av Robert McChesney, som er professor i kommunikasjonsvitenskap ved University of Illinois, en av stifterne av FreePress og — sammen med John Nichols — forfatter av boken “The Death and Life of American Journalism”, som argumenterer tungt for økt offentlig engasjement i mediebransjen. McChesney understreket det som også er hovedtemaet i boken; at journalistikk ikke er en privat vare, men et offentlig gode. “Definisjonen av et offentlig gode er noe som samfunnet desperat trenger, men som markedet ikke kan eller vil produsere i tilstrekkelig omfang eller kvalitet.”

McChesney viste til at de offentlige subsidiene til postombæring av de første amerikanske avisene, i republikkens barndom, tilsvarer 35 milliarder dollar i dagens pengeverdi. “I dag bruker det offentlige én milliard dollar på amerikanske medier. Det er en bagatell sammenliknet med andre demokratier. Hvis vi la oss i den lave enden, og sammenliknet oss med New Zealand og Australia, burde vi bevilget 7-10 milliarder. Dersom vi legger oss i midten, på Japan og Storbritannias nivå, måtte bevilgningene vært 20 milliarder. Og dersom vi måler oss mot de beste systemene, i Tyskland og de skandinaviske land, måtte den amerikanske pressestøtten vært nettopp 35 milliarder dollar årlig. Og når protestene om avhengighet av staten kommer, er det verdt å merke seg at de landene som har de høyeste offentlige subsidiene, også har de mest uavhengige og kritiske mediene, ifølge sammenlikninger foretatt av Freedom House og The Economist.”

Columbia-rektor Bollinger advarte mot en romantisk tro på at borgerjournalister og superlokale nettsted kan erstatte den tradisjonelle journalistikken. “Jeg er en tilhenger av borgerjournalistikk, men vi må også ha den institusjonaliserte pressen, bare den er sterk og uavhengig nok til å gå løs på de mektigste kreftene i samfunnet. Vi er imidlertid nødt til å innse at den forretningsmodellen som har drevet disse mediene til nå, ikke holder i fremtiden. Miami Herald hadde 14 kontorer med korrespondenter i Latin-Amerika. Nå har de ingen. Akkurat når vi virkelig trenger omfattende og presis informasjon om resten av verden, fordi USA er blitt stadig mer avhengig av resten av kloden, får vi betydelig mindre”.

Amerikansk allmennkringkasting: Prisbelønt NPR-program om årsakene til finanskrisen (klikk for å lytte)

Bollinger hevdet at den eneste farbare vei er økt offentlig finansiering, spesielt av PBS og NPR. “Men det er fascinerende hvor sterke reaksjoner jeg får når jeg sier dette. Disse reaksjonene er kortsiktige, bygger på feil fakta, og er lite gjennomtenkte. Kringkasting har for eksempel alltid bygget på en blanding av kommersielle inntekter og offentlige konsesjoner. Vi har aldri hatt et fritt marked for journalistikk, det har alltid bestått av en rekke naturlige monopoler. Og vi har, også i USA, en lang tradisjon for offentlig finansiering av det markedet ikke leverer. Columbia University er et godt eksempel. Vi mottar hundrevis av millioner dollar hvert år fra det offentlige til vår forskning. Vi bryr oss like mye om vår akademiske frihet som journalistene gjør om sin journalistiske.”

Bollinger ba amerikanske myndigheter studere hva britene gjør med BBC, franskmennene med France 24, russerne med Russia Today, og ikke å forglemme Al Jazeeras stadig sterkere posisjon, bygget opp på offentlige midler. “Det er tragisk hvis USA lener seg tilbake og tror at vi kan være tjent med det systemet vi har i dag. De andre landenes erfaringer er de beste argumentene for sterkere offentlig kringkasting”,  sa han.

Det generelle inntrykket etter tre dager med debatter og foredrag, med 350 innledere (alt fra lokalradioaktivister til nobelprisvinner i økonomi Joseph Stiglitz) er at det er bred enighet i analysen blant de ulike gruppene som arbeider for mediereform: De siste tiårene har kommersielle selskaps innflytelse over amerikansk politikk øket enormt. Lawrence Lessig, professor i jus ved Harvard, og kjent advokat for svakere opphavsrettsbeskyttelse, hevdet i et flammende foredrag at den grunnleggende årsak til de fleste og største av USAs problem er den tiltakende private finansiering av offentlige valg. Høyesterettsdommen fra 2010, den såkalte Citizens United-dommen, som slo fast at kommersielle selskap har samme rettigheter etter grunnloven som privatpersoner, og derfor fritt kan støtte politiske kandidater med ubegrensete pengesummer, har radikalt forkjøvet en balanse som allerede var skjev.

Flere av talerne minnet om at de store amerikanske mediene selv er eid av konglomerater som bruker enorme summer på å kjøpe seg de rette politiske beslutningene. Jay Harris, tidligere utgiver av “Mother Jones” minnet om at 350 av de 435 folkevalgte i Representantenes hus og 67 av 100 senatorer har mottatt støtte fra General Electric, som også eier NBC og MSNBC. Da New York Times for noen uker siden avslørte at GE i fjor hadde et overskudd på 14 milliarder dollar, uten å betale skatt, var NBC blant de få nasjonale mediene som ikke brakte meldingen videre.

Det er overveldende flertall i folket for å endre valglovene slik at bidrag fra næringslivet begrenses, selv 68 prosent av republikanerne er for et grunnlovstillegg  som vil overprøve høyesterett og Citizens United. 87 prosent av demokratene vil ha et slikt tillegg. Men i Kongressen er reformviljen laber.

“Get real!”, sa Laura Washington, spaltist i Chicago Sun Times, “å snakke om økte offentlige subsidier når PBS/NPR er under heftige angrep, når Huffington Post ikke engang bryr seg med å betale skribentene, når nyutdannete journalister forlater yrket i flokk og følge, når stadig flere må kombinere journalistikk med én eller flere andre jobber, er ganske enkelt naivt.”

Hun har utvilsomt rett. Selv om USA blir hengende etter Europa og andre høyt utviklete samfunn på en rekke områder, som helse, miljø, transport og utdanning, er det — som på medieområdet — ingen merkbar vilje til å bryte ut av gamle mønstre. Konferansen i Boston bar preg av at motstanden mot det nåværende systemet både er bred og artikulert, men at de fleste innser at de taler, velformulert, for døve ører.

Dette har ikke overraskende utløst en ny runde med meningsytringer omkring teknologivalg: ”DAB-spøkelset er her igjen” skrev for eksempel TV 2 på nettstedet sitt, og refererte til at alle bilradioer blir ubrukelige med det nye nettet. I nyhetsdekningen for øvrig har noen kalt regjeringens valg ”dristig”, og noen pekt på sviktende salg av DAB-radioer. Andre steder, som for eksempel på et av NRKs nettsteder, NRKBeta, utsettes ulike aspekt ved DAB, og digitalradio generelt, for grundig diskusjon.

Men i skyggen av disse teknologispørsmålene har regjeringen ment noe viktig om det teknologien skal brukes til — nemlig innholdet i radiomediet. Meldingen foreslår rett og slett å kutte ut den kulturpolitiske reguleringen av kommersiell riksdekkende radio.

Kulturpolitisk radiostyring - kun retro? (foto: loverlybird. CC: by-nc-nd)

Som riksdekkende massemedium har radio alltid vært underlagt kulturpolitisk styring. Mediet ble bygget ut som et offentlig monopol, forvaltet av NRK, som skulle levere enn viss type radio til hele landet. Med liberaliseringen av radiopolitikken kom kommersielle aktører på den nasjonale banen: først P4, og senere det som nå heter Radio Norge. Disse kaller seg allmennkringkastere, fordi de har tillatelse til å sende reklamefinansiert radio til alle de kan nå i bytte mot programforpliktelser og en konsesjonsavgift. Denne ordningen har resultert i noe støy, kan en si. Det er for eksempel ikke så mange mediepolitiske saker som får involverte til å offentlig framsette et ønsket om at en minister — fra et kristelig parti, til og med — skal brenne i helvete. Sånt blir det slutt på, hvis regjeringen får det som den vil.

Regjeringens hovedargument
I meldingen er det to hovedargument for politikkendringen. For det første viser regjeringen til at konsesjoner med innholdskrav — slike som P4 og Radio Norge har i dag — tradisjonelt hviler ”på ein føresetnad om at verksemdene som får slike løyve, disponerer eit knapt avgrensa gode (frekvensar)” (s. 49). Denne forutsetningen forsvinner i stor grad med digitaliseringen, siden det blir plass til en god del flere kanaler. Dermed forsvinner også hele grunnlaget for å pålegge noen en bestemt programprofil, heter det:

Ein situasjon der tilgjengeleg kapasitet er tilnærma lik etterspurnaden, reduserer grunnlaget for å fastsetje individuelle vilkår for konsesjonane. I ein situasjon der DAB-nettet vil kunne gi plass til meir enn 30 riksdekkjande kanalar, kan ikkje departementet sjå at det er grunnlag for å krevje at konsesjonærar skal betale vederlag eller operere med ein bestemt programprofil (s. 49).

Dette er en ganske utbredt forestilling. Det betyr ikke at den er riktig. Siden det er regjeringen som forvalter disse frekvensressursene på vegne av oss alle er det selvsagt et politisk spørsmål hva som skal kreves av eller gis til dem som får bruke kapasiteten til å sende radio. Knapphetsargumentet har alltid vært en unnskyldning for å stille verdibaserte krav til kringkasterne — enten det gjelder visse mengder nyheter, bruk av nynorsk eller underbygging av kulturarven. Hvis regjeringen vil, kan den selvsagt fortsatt stille krav og klare sanksjonsmuligheter som svir ved eventuelle brudd. Og skulle ingen aktører være interesserte i jobben, kan politikerne jo velge å opprette støtteordninger. Da kan de la seg inspirere av direkte former, som pressestøtten og kringkastingsavgiften, eller indirekte, slik som momsfritak eller den mer nyskapende ordningen TV 2 fikk for å være formidlingspliktig allmennkringkaster.

Det er altså et politisk spørsmål hvilke medier en velger å regulere, også i form av mediestøtte. Men det forutsetter jo at politikerne mener at det trengs regulering for å oppnå mediepolitiske mål knyttet til stikkord som ytringsfrihet, mangfold og kvalitet. Det tror ikke regjeringen lenger i dette tilfellet.

Det andre hovedargumentet for å abdisere som kulturpolitisk styrer av kommersiell riksdekkende radio er nemlig forventningen om innholds- og eiermangfold som følge av digitaliseringen. Regjeringen tror det blir et mangfoldig innhold av seg selv, siden det kanskje, med visse forbehold, kommer rundt 15 kanaler til folk flest, i tillegg til NRKs tilbud:

Sjølv om mange av desse tilboda truleg vil bli nokså like, kan det ventast at konkurransen om lyttarane vil medføre at tilbodet også vil bli differensiert og retta mot tematiske nisjar eller bestemte målgrupper (s. 49).

Ja, differensiert og rettet mot ulike målgrupper blir nok disse kanalene. Men blir det i form av en rekke 24-timers musikkkanaler der en tar for seg spennet mellom neocountry og freak folk, mens en annen tar seg av elektronisk dansemusikk fra goa trance til electropop, eller kanaler som tar i bruk mediets mulige henvendelsesformer og genrebredde til å formidle noe mer? Dokumentarer, kanskje? Eller drama?

De som setter seg inn i historien om evaluering av kommersiell riksdekkende radio i Norge, gjennomført av Allmennkringkastingsrådet og senere Medietilsynet, vil finne et drøyt tiår med etterlysninger av sånt som analytiske, kritiske og fordypende perspektiv, og varierte programmenyer for brede og smale grupper (og like mange år med protester fra radioselskapene). Et ferskt eksempel: I januar i år påla tilsynet Radio Norge et gebyr på kr 250 000 for manglende ungdomsprogram. Og her snakker vi altså om aktører som har inngått en avtale og lovet å oppfylle visse programforpliktelser ment å styrke innholdsmangfoldet. Det kan da virke litt optimistisk å satse på at aktørene som skal nå kjempe om annonsekronene vil levere mer mangfold uten noe annet enn en forsiktig oppfordring.

Telenor får styringen
Og hvis vi nå ser for oss at det blir for eksempel en del nyhets-, aktualitets- og kulturstoff, presentert i begge målformer i disse kanalene — da er det vanlig å tenke seg at eiermangfold er bra for å sikre ulike vinklinger, prioriteringer og syn. Heller ikke dette vil regjeringen styre. Isteden gir de hele reguleringsoppgaven til Telenor. Datterselskapet Norkring skal fram til 2020 bestemme hvem som skal få sende kommersiell riksdekkende digitalradio i Norge. Regjeringen velger altså ikke en åpen konkurranse på markedets vilkår. Det skal ikke være noen utlyst anbudsrunde, ifølge forslaget — Norkring får oppgaven.

Som det står i stortingsmeldingen vil Norkring dermed få ”ein sentral portvaktsfunksjon” (s. 50). Men regjeringen tror dette skal gå fint:

I utgangspunktet ventar departementet at innhaldstilbodet […] vil bli prega av både innhaldsbreidde og eigarmangfald. Ein kan likevel ikkje sjå bort ifrå at det på eit seinare tidspunkt kan vere naudsynt med regulatoriske inngrep for å ivareta kulturpolitiske mål. Departementet vil inntil vidare sjå an om det trengst å leggje føringar for utleige av kapasitet i [denne delen av nettet], blant anna for å ivareta omsynet til eigarmangfald eller å sikre at alle får tilgang på ikkje-diskriminerande og transparente vilkår. Sidan det gjeldande frekvensløyvet for [denne delen av nettet] gjeld til 2020, vil slike krav måtte innarbeidast i nytt løyve frå 2020 (s. 50).

Det er fristende å tenke at de i Kulturdepartementet er skikkelig lei av alt styret med konsesjonsregulering av kommersiell riksdekkende radio, og helst vil slippe å drive med sånt. Derfor krysser de fingrene for at Telenor-selskapet Norkring skjøtter portvaktoppgaven sånn noenlunde greit. Hvis ikke, får problemene tas i 2020.

Det blir interessant å følge den videre behandlingen av radiopolitikken. Får regjeringen endret en grunnleggende del av norsk kringkastingspolitikk i skyggen av den teknologiske DAB-debatten? Eller utløser forslaget kanskje en debatt om mediestøtte til andre radiokanaler enn dem NRK lager?

Omtrent samtidig så vi en mer indirekte konsekvens av BBCs nye sitiuasjon, nemlig en lenge annonsert, ny internettstrategi. Etter et drøyt tiår med ekspansjon — og mange ulike mer eller mindre vellykkede eksperiment — skal BBC nå konsentrere seg om fem “hovedproduktgrupper” på nett:

• Nyheter, sport og vær
• Den audiovisuelle nettapplikasjonen iPlayer og TV
• Radio og musikk
• Tilbud til barn
• Udanning og kunnskap

Ikke akkurat smale betegnelser, dette. En kan kanskje lure på hva en allmennkringkaster kan finne på som ikke passer i en av disse sekkene. Svaret er i hvert fall en ganske omfattende liste: Halvparten av BBCs 400 delnettsteder skal stenges eller flyttes, stoff som ikke er nyheter skal vekk fra distriktstilbudet, det skal bli mindre underholdningsbransjenyheter, færre nyhetsblogger, mindre sportsnyheter og færre direkte sportsoverføringer. I tillegg skal flere deltilbud automatiseres, og enkeltstående diskusjonsfora skal vekk. BBC lover også blant annet å ikke selv starte sosiale nettverkstjenester eller nettleksika, eller investere i eksklusive sportsrettigheter for nettet. Alt i alt skal budsjettet for BBC på nett ned 25 prosent.

Det er flere interessante aspekt ved denne nye strategien. Den kommer etter flere år med feider der kommersielle konkurrenter har krevd måtehold fra den offentlig finansierte institusjonen. Selv om strategien altså også ses i lys av BBCs nye rammevilkår under nye styresmakter, er det grunn til å tro at noe lignende kan skje i Norge. Det blir også interessant å se hvordan den offentlig finansierte ikke-kommersielle institusjonen i tiden framover vil forholde seg til kommersielle sosiale nettverk som Facebook, eller til Twitter og YouTube for den del. En mer umiddelbar konsekvens er at en hel masse nettinnhold står i fare for å forsvinne: “The material taken offline is stored for future reference, or deleted altogether”, meldte nemlig BBC Online. Det er ikke en holdning som rimer med en helhetlig strategi for nettsatsing.

Tanken er at disse kringkasternes TV-kanaler er samfunnsmessig viktige: ”Formidlingsplikt er basert på et premiss om at en gitt kanal ivaretar et samfunnsoppdrag og derfor bør være sikret fremføring til seerne”, som det heter i et ferskt dokument fra regjeringen (Kongelig resolusjon, s. 1). Med den begrunnelsen pålegger staten kringkasterne og distributørene en plikt av hensyn til publikum: ”Det primære formålet med formidlingsplikten er å sikre publikum tilgang til kanaler som oppfyller et samfunnsoppdrag” (Kongelig resolusjon, s. 2).

Politiske tiltak har en tendens til å endre både innretning og formål med tiden. Slik er det også i mediepolitikken. Den som leser mediestøtteutvalgets rapport om pressestøtte som kom rett før jul vil se at de direkte støtteordningene for pressen har blitt til i helt konkrete historiske situasjoner — og har blitt endret både i form og omfang flere ganger siden de ble lansert på slutten av 1960-tallet. Allmennkringkasting er et annet eksempel: Innført på 1930-tallet for å organisere radiomediet som et allmennyttig, statlig, ikke-kommersielt monopol, og endret gjennom hele sin snart 80-årige historie til noe som omfatter også TV og internett, og ulike kommersielle aktører. Reglene om formidlingsplikt har også blitt omarbeidet flere ganger etter innføringen i 1988. Nå har departementet sendt dem på høring igjen — for tredje gang bare siden sommeren 2009.

Per i dag er fem kanaler fra tre kringkastere sikret formidlingsrett: NRK1, 2 og 3, det ikke-kommersielle grasrottilbudet Frikanalen og TV 2s hovedkanal. Og selv om man i over ti år har diskutert en utvidelse av plikten til å omfatte alle typer TV-distributører, gjelder reglene stadig kun kabel-TV-selskaper som Canal Digital og Get, mens bakkenettdistributøren RiksTV, satellittselskap som Viasat, samt Lyse og andre IPTV-leverandører går klar. Fra 1. januar i år ble imidlertid reglene for formidlingsplikt endret på et vesentlig, grunnleggende punkt. Nå innebærer de plutselig også en plikt for seerne.

Seerbetaling
Formidlingsplikten har alltid bygget på et prinsipp om vederlagsfrihet, formulert i forarbeidene til lov om kabel-TV-sendinger: ”Kabeleigar skal ikkje kunna krevja spesielt vederlag for formidling av program som han etter reglane er pliktig å formidla — verken frå sendeselskap eller frå abonnentane” (sitert i Kongelig resolusjon, s. 4).

I avtalen (pdf) som på nytt gjør TV 2 til en formidlingspliktig allmennkringkaster, signert i desember 2010, forkastet departementet dette prinsippet. Grunnen var at vederlagsfrihet for seerne ikke er ”tilpasset kommersiell allmennkringkasting” (Kongelig resolusjon, s. 4).

Det virker kanskje litt merkelig at departementet oppdager denne manglende tilpasningen først nesten 20 år etter at formidlingspliktreglene begynte å gjelde for kommersiell allmennkringkasting. Faktum er at departementet under Arbeiderpartiets ledelse, i tråd med stortingsflertallet, så sent som i 2006 argumenterte for at det var avgjørende for seerne å få TV 2 gratis. Avtalen TV 2 hadde med staten slo derfor fast at selskapets hovedkanal skulle være gratis i det digitale bakkenettet ut 2009 — akkurat slik den var i kabel-TV-nettene (se feks St. meld. nr. 30 (2006-2007)) Det virker altså ikke særlig troverdig når departementet trekker fram det arkaiske ved ordningen om vederlagsfrihet. Kanskje er det andre, mer pragmatiske hensyn som ligger bak regelendringen?

I det ferskeste dokumentet som diskuterer formidlingsplikten — en høring med den fengende tittelen ”om produktplassering og korte reportasjer mv.” — kommer departementet med noen andre argument for at distributørene skal kunne sende regningen for formidlingsplikten til seerne. ”Etter departementets syn fremstår ikke prinsippet om vederlagsfrihet som hensiktsmessig i dag”, heter det i høringsnotatet. To forhold skal underbygge dette synet: Det ene er at departementet tidligere har ment at status som formidlingspliktig kringkaster ikke bør ha relevans for kringkasterens vilkår hos distributørene. Det betyr at TV 2 ikke skal tape på formidlingsplikten i møte med kabel-TV-distributørene. For det andre er ikke satellitt-, bakkenett- og IPTV-distributører forhindret fra å kreve vederlag fra publikum for TV 2, og samme regler bør gjelde for samtlige plattformer i dette spørsmålet, mener departementet.

En kunne selvsagt snudd på det, altså videreført prinsippet om vederlagsfrihet og tatt i bruk muligheten som ligger for å innføre plattformnøytral formidlingsplikt. Da hadde ikke bare bakkenettbrukerne, men også satellitt- og IPTV-seere blitt inkludert i gruppen som det er viktig at får TV 2s samfunnsnyttige sendinger. Det praktiske problemet er selvsagt TV 2: Selskapet vil ha penger for å fortsette med allmennkringkasting, og staten vil ikke ta den utgiften over statsbudsjettet eller TV-lisensen. Derfor sendes regningen til seerne. Pragmatiske hensyn ligger altså bak en grunnleggende endring.

TV 2s mediestøtte
En bivirkning av denne kreative vrien er også interessant: TV 2s finansiering får en, riktig nok forholdsmessig liten, komponent av direkte statsstøtte. Fram til 2009 tenkte man at du som seer betalte ved å låne din tid, ditt blikk og din hjernekapasitet til reklamen på TV 2. Fra i år må du i tillegg betale en sum penger som går via kabel-TV-selskapet til TV 2. Det har staten bestemt. Alle som benytter seg av Canal Digital eller Gets tilbud får allerede TV 2 som en del av deres kanalpakker. I praksis vil det nye vederlaget for kanalen derfor trolig komme som en økning i den månedlige abonnementsprisen. Slik har TV 2 fått en egen, ny form for mediestøtte pålagt av staten, betalt med en egen sum av publikum.

Med denne ordningen får plutselig TV 2 og NRK noe nytt til felles: Begge selskap er begunstiget med en kulturpolitisk begrunnet inngripen i markedet for å sikre noen mediepolitiske mål — helt konkret gjennom egne finansieringsmodeller. Selvsagt er ordningene av ulik størrelse og betydning. Selv om nivået ikke er klart, vil subsidien for TV 2s vedkommende utgjøre en brøkdel av de totale inntektene, og ordningen går visstnok klar av EUs statsstøtteregler. For seerne er forskjellen kanskje ikke så stor. Den ene fakturaen heter ”kringkastingsavgift” og sendes til Lisenskontoret i Mo i Rana som samler inn pengene til NRK, mens den andre heter ”månedsavgift” eller noe slikt og sendes til Canal Digital eller Get, som vil gi en del av summen videre til TV 2. Og regningene skal alle kabel-TV-seere betale, enten de vil eller ikke.

TV 2 mister dermed et av sine favorittargument i kampen mot NRK, nemlig at lisensinstitusjonen, med sikret inntekt uavhengig av konjunkturer, har et urettferdig fortrinn i konkurranse med aktører som baserer sine inntekter på det kommersielle markedet. Fra nå av bør det bli vanskeligere for TV 2 å bruke sterke ord — eksempler fra de siste månedene inkluderer blant annet ”galskap” og ”voldtekt” — i beskrivelsen av hvordan det føles for selskap som livnærer seg ene og alene på markedet når de skal konkurrere med en aktør med en inntektsstrøm sikret av staten.

Kanskje kan et resultat av den kreative endringen av formidlingsplikten dermed bli en litt mer nyansert mediepolitisk debatt?

Selv om det heter ”mediestøtteutvalg”, så beskriver mandatet mer et ”pressestøtteutvalg”: Vekten legges på støtteordninger for den trykte presse, og et viktig spørsmål er om nettbasert presse skal støttes på nye måter. Det vil overraske meg om debattbøker eller dokumentarfilmproduksjon har en stor plass i utvalgets arbeid. Men det er også en annen stor del av mediestøtten som er holdt utenfor mandatet, nemlig lisensen som finansierer NRK.

Nina Kvalheim regnet tidligere i år ut at den totale støtten til periodiske medier er på nesten 6 milliarder kroner. Pressestøtten står for ca 1,5 milliarder, mens drøyt 4 milliarder — rundt 70 prosent — utgjøres av NRK-lisensen. En del av lisenspotten bruker NRK til å formidle nyheter via internett. Nå kan ikke NRK fortelle oss hvor mange penger de bruker på nett, siden de jobber flermedialt, som det heter. Men hva gjør NRK av nyhetsformidling på nett?

Omfattende undersøkelse av nrk.no

I vår gjennomførte en gruppe forskere ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen under ledelse av Dag Elgesem en undersøkelse av NRKs nyhetstilbud på nett i 2009. Vi gjorde det for Medietilsynet, som da for første gang skulle inkludere nettet i vurderingen av om NRK oppfylte sitt samfunnsoppdrag. Vi analyserte både kvantitative og kvalitative data. Jeg skal her holde meg til de kvantitative. I disse analysene konsentrerte vi oss om tekstbaserte saker produsert for nett, og publisert på NRKs hovednettsted nrk.no heller enn å studere videreformidling av innhold laget for kringkastet radio og tv – typisk podcaster og nett-tv. Vi tok utgangspunkt i tre kvantitative datasett.

Det første datasettet bygger på en indeks NRK gav oss tilgang til. Indeksen er lister med lenker til det meste av materialet som ligger ute på hele nrk.no. Etter å ha sortert ut nyhetssaker fra 2009 satt vi igjen med drøyt 74 000 adresser. Vi mener de utgjør nesten samtlige tekstbaserte nyhetsartikler fra NRKs hovedpubliseringsplattformer i 2009. Vi hentet ut informasjon fra tekstens URL og fra enkeltsidens HTML-kode om strukturelle og formelle egenskaper ved artiklene – som publiseringsdato, tekstlengde, lenkebruk, og bruk av video og interaktive element.

I tillegg gjorde vi et representativt utvalg av disse drøyt 74 000 sakene — fra 10 dager spredt gjennom året — som vi kodet manuelt for tematisk innhold, nyhetssjanger og geografisk sted saken omhandlet. Dette andre datasettet utgjorde ca 200 artikler per dag.

Det tredje datasettet bestod av bilder av forsiden på nrk.no tatt med én times intervaller gjennom hele 2009. For den samme konstruerte 10-dagersperioden kodet vi topp-10-sakene på forsiden for tematisk innhold og oppdateringsfrekvens. Slik kunne vi si noe om prioriteringer og løpende formidling.

Så hvordan så NRKs nyhetstilbud på nett ut i 2009?

Lite interaktivitet, begrenset lenking

For å begynne med det strukturelle: En typisk nyhetssak på nrk.no i 2009 var kort – 260 ord i gjennomsnitt.

12 prosent av artiklene inneholdt videofiler — og her er mesteparten fra dataspill-tilbudet under overskriften Spiller. Ingen andre interaktive element vi undersøkte — spillelement, quiz, spørreundersøkelser — fantes i mer enn 1 prosent av artiklene. Det betyr ikke at NRK manglet videoklipp — det rene nett-tv-tilbudet var omfattende. Det betyr heller ikke at dataspill er fraværende fra NRKs nettsted totalt sett. Men integreringen mellom tekstbaserte nyhetssaker og ulike interaktive element var begrenset. Unntaket er kommentarfelt. Heller ikke den funksjonen var integrert på en gjennomført måte, men den var mer utbredt: I drøyt en fjerdedel av nyhetssakene hadde NRK lagt inn felt for leserkommentarer. I resten var det ingen mulighet for direkte bidrag fra brukerne. Generelt er altså bruken av integrerte interaktive funksjoner svært begrenset. 64 prosent av sakene hadde ingen utover ren tekst og bilde.

Klikk for større versjon (alle ill: Håvard Legreid)

NRK benyttet heller ikke hyperlenker særlig mye i sin daglige nyhetsformidling. Som figur 1 viser hadde nesten halvparten av sakene minst én lenke i teksten, men kun 12 prosent hadde eksterne lenker. Bruken av lenker i nyhetsdekningen var altså i hovedsak forbindelser mellom NRKs eget materiale. Den ikke-kommersielle allmennkringkasteren koblet kun i begrenset grad sine nyhetssaker til andre aktører — og deres kilder, potensielt motstridende synspunkt, eller utdypende informasjon — gjennom bruk av eksterne lenker.

Dette gir et bilde av en nyhetsformidling som ikke integrerer brukerne, som bare i begrenset grad forsøker seg med innovative kombinasjoner av henvendelses- og kommunikasjonsformer, og, ikke minst, som svikter når det gjelder sammenkoblinger på tvers av vante grenser. Kanskje BBCs nye strategi for å henvise mer til andre, der målet er en fordobling av trafikken (brukere) de sender videre til andre nettsteder, kan være en inspirasjonskilde?

• Last ned hele rapporten om NRKs nyhetstilbud på nett (pdf, 16,7 MB)
• Last ned dataene bak figurene i artikkelen (xls-format)

NRK har uansett en del å gå på her før mulighetene web’en gir er utnyttet — en beskrivelse som forskning på nettaviser også typisk kommer fram til (flere detaljer, inkludert kvalitative case-studier finnes i prosjektrapporten).

NRKs janusansikt: Riksdekkende forside, lokal “innside”

Når det gjelder innholdet sammenlignet vi forsiden på nrk.no med nettstedet som helhet basert på den konstruerte 10-dagersperioden.

Figur 2 sammenligner forsiden og innsiden fordelt på overordnede innholdskategorier. Forsiden var preget av kultur- og underholdningssaker, etterfulgt av krim og politikk. Det er verdt å merke seg her at kultur- og underholdning inkluderer omtale av NRKs egne program. Det er også verdt å merke seg at selv om kultur og underholdning var størst i antall saker, så prioriterte NRK politikk og krim på topp: Disse kategoriene var oftest førstesaken — altså den saken som står øverst på forsiden — og også godt representert blant de påfølgende toppsakene. Kultur og underholdning, derimot, var lavere prioritert, og kom typisk som fjerdesak.

Selv om en kan undre seg over at ikke økonomisaker har en høyere prioritering i et år preget av en global finanskrise, er det ikke overraskende at en riksdekkende nyhetsaktør prioriterer forsiden som NRK her gjør. Og fokuset på krim er heller ikke ukjent på web’en, der dramatiske hendelser, med stadig oppdaterte rapporter løftes opp til fordel for prosessorienterte, komplekse saksfelt. Men i motsetning til disse forsideprioriteringene inneholdt nrk.no som helhet i størst grad nyheter om sosiale spørsmål som arbeid, helse, utdannelse, etterfulgt av kultur- og underholdning, politikk og krim. Nettstedet som helhet domineres altså av en annen type saker enn forsiden. Grunnen til det er at nrk.no som nettsted fungerer som åpen publiseringsplattform for distriktskontorene. Som helhet er nrk.no derfor preget av et lokalt forankret mangfold av enkeltstående småsaker.

Hvis vi ser nærmere på hvilke typer krimsaker som ble dekket på henholdsvis forside og på nrk.no som helhet, så kommer forskjellene tydeligere fram (figur 3). På forsiden vektlegger NRK drap og mistenkelige dødsfall i overveldende grad. Disse sakene drukner imidlertid i helheten — altså i krimdekningen på nettstedet totalt sett — der vold, vinningsforbrytelser og småkriminalitet er store kategorier. Når noen dør uventet dekkes dette altså løpende med høy prioritet på forsiden av nrk.no, mens innsiden er preget av mindre voldsepisoder, hærverk, og fyllekjøring — altså dagligdagse hendelser fra lokalsamfunnet.

En annen måte å illustrere de to sidene ved NRKs nettsted er ved å se på internasjonale nyheter. Figur 4 viser hvordan de tekstbaserte artiklene på nrk.no som helhet bød kun på 2 prosent internasjonale nyheter i 2009. Til sammenligning var 23 prosent av sakene på forsiden utenriks. Igjen reflekteres tosidigheten: På forsiden løftes internasjonale tema fram — ofte knyttet til politiske ledere, konflikt og krig. På innsiden, derimot, minner NRKs nettsted om en samling lokale nyhetsformidlere: 95 prosent av artiklene handler om innenriksstoff.

Nyhetstilbudet på nrk.no sett under ett preges altså av den jevne, kontinuerlige produksjonen i distriktene — i motsetning til forsiden, som følger en nasjonal agenda og en nettavislogikk konsentrert om hendelsesnyheter. NRK forsøker å fylle to roller med sin tekstbaserte nyhetsformidling: På den ene side lokalt forankret, med innholdsprofil som reflekterer institusjonens regionale struktur. På den annen side må NRK gjennom redigeringen av forsiden regnes som en aktør på linje med de største riksdekkende nettavisene.

Til en viss grad er denne dynamikken sammenlignbar med en hvilken som helst papiravis, eller med NRKs radio og tv, der distriktsnyheter legges i regionale sendinger, og der enkeltsaker av og til løftes opp til den riksdekkende hovednyhetssendingen. Det nye er at på web’en er det et mye større gap mellom mengden produsert innhold i distriktene og saker som kommer gjennom ”nåløyet” på forsiden av nrk.no. Dermed blir ulikhetene mellom institusjonens totale nyhetsproduksjon og forsideprioriteringene tydeligere.

Om dette er positivt eller negativt kan diskuteres. Det er helt i tråd med NRKs vedtekter (pdf), og kanskje er det en god måte å organisere nettnyheter med offentlig støtte på. Men det er i hvert fall ikke den eneste tenkelige måten — det er ikke noe som sier at det er ”naturlig” at mediestøtte brukes til å bygge ett svært nettsted som både henvender seg til alle landets regioner, og forsøker å hevde seg i konkurranse med de største tabloidavisene på nett. Men dette beskriver ikke hele NRKs nyhetsvirksomhet på nettet. Det er i hvert fall tre moment som er viktige for å komplettere bildet.

For det første konsentrerte vi oss i denne rapporten om tekstbasert nyhetsformidling. Et annet viktig moment er at NRK selvfølgelig har gjort nye ting siden 2009. Mest synlig er nok en ny forsidedesign og såkalt ”globalmeny”, og slutten på 10 år med bannerannonser på nrk.no nå i september. For det tredje ser vi en utvikling som i større og større grad bringer NRK utenfor sitt eget hovednettsted – sitt eget domene: Allmennkringkasterens nyhetsformidling skjer ikke lenger bare på web’en i form av nrk.no, men ved at NRK er en del av web’en: innhold spres på stadig nye måter i stadig nye former. Her er det podcast’er, applikasjoner til smarttelefoner, samarbeid med eksterne aktører om tjenester som yr.no og ut.no, eget tilbud på YouTube, og bruk av såkalte sosiale nettverkstjenester.

Bør NRK være på Facebook?

NRK har lenge vært aktive brukere av ulike sosiale nettverkstjenester, uten at det er enkelt å få øye på noen sammenhengende satsing. Til undersøkelsen vår forsøkte vi å få oversikt over nyhetsrelatert innhold fra NRK på Facebook, og fant 19 ulike profiler. På Twitter er det enda flere: Vi talte over 30 — og da så vi bort fra personlige profiler.

Kan dette ses på som noe annet enn en solskinnshistorie om en tradisjonsrik statsinstitusjon som fornyer seg, og yter sitt beste for å nå nye målgrupper med innovative verktøy — alt til fordel for en åpen og opplyst offentlig samtale? Ja, det er problemer knyttet til allmennkringkasterens ekspansjon inn denne typen tjenester. En fersk sak fra Sverige setter dette på spissen.

En av reportasjene i SVTs regionale tv-nyhetssendinger for Sør-Sverige — som heter Sydnytt — om morgenen 21. mai i år handlet om kronprinsesse Victoria og Daniel Westlings bryllup. Noen prester i Skåne hadde tatt til ordet for at kronprinsessen ikke burde bli ført til alters av sin far. Etter innslaget sa nyhetsankeret: ”Ska Viktoria gå in med Daniel eller inte, vad tycker du? Gå in på Sydnytts Facebooksida och säg din mening”. Ikke bra, sa myndighetene. Faktisk var det ulovlig. ”Granskningsnämnden för radio och tv”, som da hadde ansvaret for å sjekke svenske kringkastingsprogram, bestemte at Facebook ble framhevet i strid med bestemmelsen om utilbørlig promotering av kommersielle interesser i radio- og tv-loven. SVT ble derfor felt.

I forlengelsen av en slik avgjørelse må en spørre: Hvis en aktør ikke kan bekjentgjøre et tilbud, bør aktøren da kunne tilby det? Altså: Hvis en allmennkringkaster ikke har lov til å drive egenannonsering for et av sine tilbud — i dette tilfellet på Facebook –, bør institusjonen da bruke ressurser på å ha et slikt tilbud?

I denne saken mente SVT at tjenester som Facebook kan sammenlignes med torg. Visst kan det forekomme kommersielle interesser på torget, hevdet allmennkringkasteren, men også samtaler om viktige samfunnsspørsmål. Og da er det nødvendig for SVT å være til stede på disse plassene. Vi kan jo diskutere om spørsmålet om hvem som skal følge Victoria til alters er et viktig samfunnsspørsmål, men å sammenligne webtjenester med torg høres ut som noe en kunne slippe unna med i 1997. Da var kanskje viktige webarenaer offentlige i betydningen åpne, men det er de ikke i dag.

Det er uansett på det rene at for å kunne delta i diskusjonen SVT la opp til om Victorias bryllup måtte en inngå brukeravtale med Facebook. Det dreier som en tjeneste som er drevet med kommersielle motiver, og vi trenger ikke mene at alle amerikanere som driver med virksomhet for egen vinnings skyld er onde for å se at det er en ny situasjon som oppstår her: En bygger offentlig finansiert medieinnhold innenfor gjerdet til en multinasjonal bedrift som verken SVT eller svenske myndigheter har særlig makt eller mange styringsmuligheter overfor. Det er nytt.

Spørsmålet er da hvordan situasjonen er i Norge. NRK driver ikke med utstrakt henvisning til sosiale nettverkssteder i sine radio- og tv-program. På nettet derimot, er NRKs tilbud gjennomsyret av referanser til Facebook og lignende tjenester.

Her og nå og Twitter og Facebook... Klikk på bildet for større versjon.

Nettsiden til P1s nyhets- og aktualitetsmagasin Her og nå på nrk.no illustrerer poenget. Facebook og Twitter har fått logoene sine plassert i et felt på toppen av siden med lenker til redaksjonens Facebook-side og Twitter-konto. Og i høyre spalte har NRK plassert en feed med de siste Twitter-meldingene fra Her og nå.

Hvis du vil være til stede på arenaer mange bruker er det en dårlig idé å bruke Twitter — der er langt under 10 prosent av nordmenn brukere. Det er imidlertid tilsynelatende en god idé å bruke Facebook. 62 prosent av nordmenn over 15 år med tilgang til internett sier de bruker Facebook ukentlig, ifølge TNS Gallup. Men at over seks av ti bruker Facebook betyr jo ikke at NRK — eller enkeltprogrammer som Her og nå — når alle disse. Det er kanskje mer relevant å sammenligne Facebook-bruk for eksempel med hvem som har tilgang til en abonnementsavis — det hadde 70 prosent av oss i 2009. Eller hvor mange som ser tv: Det gjorde åtte av ti av oss hver dag i fjor, ifølge SSB. Bruken av avis og tv fordeler seg mellom mange ulike utgivere eller kanaler; én aktør kan ikke nå alle på en gang. Slik er det også på Facebook. Så har da Her og nå heller ikke fryktelig mange ”fans” på Facebook. Disse kan motta meldinger fra redaksjonen, kommentere meldingene, se noen bilder — og det er stort sett det hele.

Er NRK gjennom inkorporeringen av Facebook og Twitter i sitt nettilbud fanget i den globale kommersielle medieindustriens vold? Nei. Det er heller ikke nødvendigvis et krav at NRK må holde seg langt unna ethvert innslag av forretningsdrift. Det er ikke lett å si hvordan en offentlig finansiert institusjon som NRK skal manøvrere i denne situasjonen. Men jeg er ikke sikker på at de bør bruke mye energi på å lage innhold til nettjenester som Facebook og Twitter — eller YouTube for den del.

NRK bør heller gjøre alt de kan for å få nettilbudet til å framstå som et hele, og som et tydelig alternativ — i egenskap av å være offentlig finansiert i et dominerende kommersielt motivert landskap.

Hvordan kan de gjøre det?

To forslag på veien videre

Én mulighet er å bygge egne arenaer, den andre handler om videredistribuering av innhold.

Istedenfor å gå inn i andres, eksisterende tjenester, med de begrensningene det medfører, kan allmennkringkasting på nett handle om å lage egne arenaer. Heller enn å tilpasse seg Facebook og YouTube kan NRK jobbe hardt for å få ut innholdet sitt, komme i kontakt med og involvere brukerne, og legge til rette for kreativ gjenbruk gjennom selvstendige løsninger som ikke er underlagt en global privat aktørs retningslinjer og krav.

Dette er åpenbart veldig vanskelig. Den korte historien til sosiale nettverkstjenester, og den litt lengre historien til brukergenererte webarenaer generelt, viser at det er vanskelig å bygge opp den kritiske massen som skal til for å få slike tiltak til å blomstre. NRK har allerede gjort forsøk: ”Torget” skulle være ”din lokale møteplass”, der du kunne ”skriva lesarbrev om noko som engasjerer deg…du kan skriva referat frå møtet i husmorlaget… og leggje ut bilete frå bryllaupet ditt”, som det heter i egenomtalen. Det har ikke vært noen farsott, men viser at det er mulig å tenke i en slik retning for en allmennkringkaster.

Et interessant eksempel utenfor NRK, som ser ut til å være en større suksess, er Origo. Origo er en tjeneste utviklet av det norske selskapet Bengler som en arena for ”samtale, samarbeid og deling for ildsjeler, lokalsamfunn og interessegrupper i Norge”. A-pressens lokale nettaviser bruker Origo som plattform for å kommunisere med leserne. Her er altså et tiltak som i navnet henvender seg til sivilsamfunnet med tilbud om en alternativ kanal for offentlig samtale. Kanskje noe som kunne vært utviklet videre med en offentlig finansiert aktør om bord? Uansett, å lage egne nye arenaer er altså én mulig vei framover.

En mulighet nummer to for offentlig støttede nyheter på nettet kunne være å legge til rette for at andre aktører kan spre innholdet. Det som hurtig har blitt journalistikkforskeres yndlingseksempel her er et amerikansk initiativ for undersøkende journalistikk som heter ProPublica.

Med midler fra en ideell stiftelse, og under ledelse av en tidligere Wall Street Journal-redaktør, har ProPublica på to år vokst til 32 ansatte journalister, og høstet en Pulitzer-pris. Poenget i denne sammenheng er ProPublicas oppfordring om at alle kan ”stjele historiene” de publiserer på nettstedet sitt: uten særlig teknisk kompetanse kan du klippe ut hele nyhetsreportasjer og publisere dem på ditt eget nettsted — enten du er en individuell blogger, en sivilsamfunnsgruppe eller en større nettavis.

Tanken er at i en tid når undersøkende journalistikk nedprioriteres av kommersielle aktører, er det en god idé å bruke nettets muligheter for kopiering og enkel og hurtig distribusjon gjennom ulike kanaler for det de er verdt. Dette må da være en interessant mulighet for en statseid medieinstitusjon?

Nå er det klart at eksempler som Origo og ProPublica tvinger oss til å spørre om det å bruke kringkastingsselskapet NRK til å levere statsstøttet nyhetsjournalistikk på nettet er den eneste mulige løsningen.

Offentlig støttede nettnyheter utenfor NRK?

Det dukker stadig opp forslag til nye måter å distribuere offentlige midler til nettinnhold. I Storbritannia snakket de i flere år om en public service publisher. Det skulle være en ny organisasjon med oppgave å sette sammen et offentlig finansiert allmennmedietilbud, særlig for web’en, ved hjelp av eksterne innholdsprodusenter. Tanken var at det kunne gi et sprekt alternativ til BBC — litt sånn som Channel 4 har fungert på TV. I Danmark har de allerede etablert en public service-pott for audiovisuelle produksjoner, som produsentselskap kan søke midler fra. Og i etterkant av de ganske radikale forslagene til endringer i mediestøtten som har blitt lansert i Danmark de siste årene signaliserer nå både høyre- og venstresiden nye støtteordninger til rene nettaktører.

Nå vil kanskje noen innvende at om vi rokker ved NRK som institusjon settes mye på spill, og vi risikerer at grunnen under vårt relativt velfungerende mediesystem kollapser. Det er riktig at de foreslåtte nyordningene gjerne følges av krav om å ta penger fra lisensen. Og forslag som Storbritannias public service publisher kan ses som et ledd i en dreining i mediepolitikken mot en markedsfeillogikk der konkurranseregler får betydning på en ny måte. Vi skal heller ikke undervurdere praktiske kostnader og institusjonell motstand – som for eksempel ganske sikkert vil følge av et tiltak som ”steal this story”.

NRK er i all hovedsak en suksess, selv om vi bør forvente en bedre innsats når det gjelder nyhetsformidling på nett. Men det er jo ikke institusjonen NRK som er det viktigste: Det viktigste er at statens myndigheter er forpliktet til å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Og da må vi tenke på nye muligheter, og undersøke alternative løsninger, i tillegg til å vurdere eksisterende. Hvis NRK skal være mottaker av offentlig mediestøtte til nettnyheter bør institusjonen gjøre det soleklart at de kan noe nye småinitiativ ikke kan. Da bør allmennkringkasteren satse på helhetlig presentasjon, gjennomgående sammenkobling av radio, tv og tekstbasert formidling, samt eksperimentvilje på siden av dominerende, kommersielle aktører.

Mediestøtteutvalgets innstilling kommer rundt jul. Det blir spennende å se hva de foreslår, og hvilke løsninger for mediestøtte til nettnyheter som får gjennomslag i debatten som vil følge.

Kildemateriale

• Last ned hele rapporten om NRKs nyhetstilbud på nett (pdf, 16,7 MB)
• Last ned dataene bak figurene i artikkelen (xls-format)

Et nytt NRK-initiativ etter UT-modellen fikk Indrøy til å snakke om voldtekt allerede dagen etter. NRK ønsker å bygge en trafikkportal på nettet i samarbeid med Statens vegvesen, NSB og andre kollektivtrafikkselskap. ”Dette er statsfinansiert virksomhet som vil bli oppfattet som voldtekt”, mente Indrøy (DN, 30.10).

Hvis vi ser bort fra den malplasserte metaforbruken er argumentene helt på linje med dem vi finner igjen i en rekke andre europeiske land, for eksempel Danmark. Og NRKs holdning er fremdeles like offensiv som hos søsterinstitusjonene i nabolandene: Det handler om å tilby nye allmennyttige tjenester, og om utvikling av eksisterende tilbud, hevdes det.

Det er positivt at NRKs framtid diskuteres, men ikke særlig oppløftende hvis debatten blir preget av referanser til sinnslidelser og seksuelle overgrep. Det er heller ikke nødvendig å tegne et svart/hvitt-bilde der NRK enten står for ekspansjon og samrøre av kommersielle og allmenne hensyn, eller er en ”ren” og tilbaketrukket allmennkringkaster. Institusjoner som NRK har aldri vært helt isolert fra kommersielle tjenester eller inntekter. Historien om allmennkringkasting er full av eksempler der nye medier leder til nye initiativ, som igjen leder til den samme diskusjonen med kommersielle aktører. Allmennkringkastere har vært magasinutgivere, startet nyhetsformidling på tekst-tv, og planlagt betal-tv-kanaler og elektroniske programguider for digital-tv — alt før web’en ble arena for kampen mellom offentlig og kommers.

I NRKs tilfelle gikk faktisk denne diskusjonen allerede fra institusjonen ble født. Fra 1925 til tyskerne okkuperte landet i 1940 ble norske radiolyttere utsatt for radioreklame. Reklamen ble altså opprinnelig introdusert av NRKs private forløper, men videreført av den statseide monopolisten fra 1933. I sin NRK-historie viser Hans Fredrik Dahl og Henrik G. Bastiansen hvordan kringkasteren selv uttrykte bekymring for at kommersielt press skulle påvirke redaksjonelt innhold. Samtidig var reklameblokkene populære blant lytterne siden de skapte etterlengtede pusterom i en ellers noe tung programplan. Men, skriver Dahl og Bastiansen, det viktigste argumentet mot reklame på NRK var rett og slett ulempen for den annonsefinansierte trykte pressen. NRK burde begrenses for å skåne kommersielle aktører. Dahl og Bastiansen gir ikke eksempler på like kreativ metaforbruk, men hensynene og frontene er altså de samme i dag, snart 100 år senere.

Playknappen i nedre del av vinduet tar deg til neste steg i presentasjonen, men du kan også navigere mer tilfeldig ved å trykke direkte på elementer eller dra i underlaget. Til høyre i vinduet ligger zoom-menyen markert med pluss, minus og et hus (hjem). I Prezi er alle innholdselementer hotspots og verktøyet zoomer inn på det du trykker på — holder du inne museknappen kan du forflytte deg på underlaget. En ide for utforskning er å zoome seg helt ut (hjem) så man ser det fulle bildet og velge seg hva man vil se på. Prezien kan også ses i fullskjerm via menyvalget “more”.

Vær oppmerksom på at Prezi bruker litt tid på å laste den første sliden. Vi anbefaler litt tålmodighet i starten — det vil lønne seg!

Hvis du ønsker å vise fortellingen på din egen nettside, så kan du det også. Velg “embed” under menyvalget “more”. Husk å kreditere Vox Publica og lenk tilbake til oss.

Vi i Vox Publica er veldig interessert i tilbakemeldinger på dette første forsøket. Hva fungerer? Hva fungerer ikke? Er det noen typer artikler/stoff som egner seg bedre enn andre? Har du tips til systemer som bør testes? Skriv gjerne en kommentar under eller gi oss en lyd via Twitter eller e-post.

Vurderingen er en direkte konsekvens av EUs mediepolitikk. Bakgrunnen er nemlig en sak om NRKs overholdelse av EØS-avtalens statsstøtteregler, og tilsynet viser både til forutsetninger, anmodninger, pålegg fra EFTAs overvåkingsorgan. Klar tale, altså: Politiske føringer fra Brussel endrer norsk medieregulering.

Rapporten er også interessant fordi den inneholder så lite kritikk. Her diskuteres et vell av ulike tjenester, fra nett-tv og -radio, via blogger, spill og databasetjenester, til mobiltjenester, digitalradiokanaler og stofflevering til eksterne aktører som Flytoget. Nesten alt er allmennkringkasting, mener tilsynet. Konkurrenter som Nettavisen (Dagens Næringsliv 1. juli) har grunn til å være overrasket, for tilsvarende gjennomganger i andre europeiske land har endt med mer drastiske krav om kutt i allmennkringkasternes porteføljer.

UT.no - NRK på tur litt for langt fra allmennkringkasteroppdraget?

Noe av forklaringen er nok at rapporten bygger på NRKs egen oversikt over tilbudet — en oversikt selskapet selv kaller ”forenklet”. Mange av de innmeldte tjenestene vurderer så tilsynet på et overordnet nivå. NRKs omfattende samling debattfora omtales og godkjennes for eksempel som én enhet med henvisning til at flere av debattene der har sitt utspring i NRKs program. I samme slengen velsignes også tjenester som søsterselskap i andre land har fått pepper for, slik som NRKs lille sjakkforum og det åpne forumet, der selskapet inviterer brukerne til å ”delta i debatter uavhengig av programmer, kanaler og de andre kategoriene”.

Nettopp tilknytningen til NRKs tradisjonelle virksomhet på kringkastet radio og tv er ellers et viktig punkt i rapporten. En tjeneste er problematisk dersom den framstår som løsrevet fra redaksjonell virksomhet i radio eller tv og/eller dekker et temaområde utenfor den tradisjonelle allmennkringkastervirksomheten. Dette er — sammen med frykten for avhengighetsskapende samarbeidsforhold — et hovedpoeng når tilsynet argumenterer for at nettstedet UT.no, som NRK driver med Den Norske Turistforening, ikke bør finansieres med lisens. Selv om NRKs radio- og tv-kanaler har hatt nok av natur og friluftsliv opp gjennom årene, har UT.no et annet preg, heter det: Det er en ”planleggingstjeneste” med ”turmuligheter og –tilbud”, og skiller seg derfor fra NRKs kringkastingstilbud.

Hvis bare noen på Marienlyst hadde tenkt på å lage et tv-program med tips om turer i norsk natur, og kalt programmet, tja, hva med UT? Da hadde hele argumentet falt bort.

Tilsynet bruker også tilknytning til kringkasting som argument for å godkjenne andre, kontroversielle nettjenester: Resultatservice på web’en for det statlige aksjeselskapet Norsk Tippings pengespill under tittelen ”Lykkespill” er uproblematisk, siden NRK jo har drevet med sånt på radio og tv.

Slik manøvrerer tilsynet fra den ene tjenesten til den andre. Ideer fra radio og tv legger føringer for nettsatsingen, uavhengig av om det er snakk om gode ideer. Resultatet blir ikke bare et strengere regime på nett enn på radio og tv, men også en bakstreversk holdning til potensialet nye medieplattformer har i oppfyllelsen av NRKs samfunnsoppdrag. Hvorfor skal innovasjon på web’en begrenses av det som passer i kringkastingsmediene? Hvordan hadde norsk tv sett ut hvis alt NRK kunne vise der først måtte forankres i et radioprogram? Annerledes, i hvert fall, og nok også mindre spennende og interessant.

Til slutt i rapporten kommer tilsynet med et lite hjertesukk. Det er ikke lett å tilpasse styringsverktøy ment for kringkasting — med nøkkelord som ”program” og ”sendinger” — til nye medieplattformer. Men løsningen er ikke som tilsynet foreslår å jevnlig justere NRKs regelverk. Svaret er heller en grunnleggende omformulering som virkelig frigjør lisensinstitusjonens oppdrag fra spesifikke medieteknologiske definisjoner og kommunikasjonsformer. Da kan det NRK faktisk tilbyr, også på nye medieplattformer, vurderes på selvstendig grunnlag. Det vil være bedre både for tilsynet, NRK, konkurrentene og brukerne.

Forfatteren bidro tidligere i vår til en studie av NRKs nyhetstilbud på nett på oppdrag fra Medietilsynet. Denne artikkelen ble først publisert i Dagens Næringsliv 5. juli 2010.

Først av alt er det friskt med en stemme som savner mer innsats og tilstedeværelse fra NRK på nett, i en debatt hvor mange helst har villet redusere NRKs rolle og handlingsrom av egne kommersielle hensyn.

Jeg opplever at Omdal overordnet tar utgangspunkt i publikums behov, og ikke i behov og ønsker hos aktører i medieindustrien. Der er vi helt på linje.

NRKs vedtekter tydeliggjør våre forpliktelser på nett og nye medier, med nye krav i tillegg til vår tradisjonelle virksomhet på radio og tv. Vi oppfatter oppdraget slik det nå er formulert som medienøytralt, ambisiøst og utfordrende.

Det sies bl.a i vedtektene (§13d ) at vi skal utvikle tjenester på alle viktige medieplattformer. Kravet kan tolkes vidt og det utfordrer oss på å prioritere ressursene best mulig for publikums beste. Hensikten må være å lage et bredt og relevant NRK-tilbud som gjør at minst fire av fem nordmenn bruker det hver dag, uavhengig av plattform.

Omdals hovedpostulat om at NRK mangler en nettstrategi stemmer ikke. NRK.no-strategien speiler oppdraget vårt slik det er formulert av Stortinget. Medietilsynet sier også i sin tilsynsrapport for 2009 at NRK innfrir kravene om å ha et attraktivt innholdstilbud på Internett. Deres vurdering bygger blant annet på Elgesem-rapporten fra Universitetet i Bergen.

Det siste snaue året er NRK.no-strategien forankret på alle nivåer i hele organisasjonen:

Vår strategi er å være et førstevalg for oppdatering og nyheter som speiler verden og hele landet (nrk.no) — tilby våre radio-og tv-programmer når og hvor folk ønsker å avspille dem (nett-tv inkludert arkiv), og utvikle nyttetjenester innenfor NRKs oppdrag. yr.no er et godt eksempel på et samarbeidsprosjekt med Meteorologisk institutt som bygger videre på flerfoldige tiår med NRK som hovedkringkaster av værvarsler. Her inntar NRK en rolle som tilrettelegger av viktig og nyttig samfunnsinformasjon/data på en publikumsvennlig måte.

Tjenestene er en viktig del av tilbudet fra NRK og vi arbeider aktivt for at flere statsinstitusjoner skal frigi dataene sine på liknende måte. I tillegg tar strategien opp i seg forpliktelsene og utfordringene som ligger i å utvikle godt ”nisje”-nettinnhold for barn og unge, eksempelvis nrksuper.no og p3.no.

NRK har tradisjonelt sett klart seg godt i radio- og tv-konkurransen i europeisk sammenheng, og har som mål å være ledende også på nettinnhold. Nesten ni av ti nordmenn bruker nå ett eller flere NRK-tilbud hver dag, og nettilbudet er avgjørende for å nå unge og unge voksne. Historien fra ulike allmennkringkastere i Europa viser at det kanskje ikke er så viktig å være stor i seg selv, men at det er avgjørende å være stor nok for å bli opplevd som viktig.

Omdals kritikk peker også på manglende kvalitet og originale nyheter på nett med bakgrunn i Elgesem-rapporten.

Her er fakta viktig. NRK.no er en av de største nyhetspublisistene i Norge. Omdal henter løse poeng fra UiBs rapport om NRKs nyhetstilbud på internett, uten å ta hensyn til at NRK sannsynligvis publiserer et langt høyere antall nyhetssaker enn de fleste andre norske mediebedrifter.

Men vi har, som Omdal, lest rapporten nøye og vil bruke den konstruktivt i egen vurdering og videreutvikling av nettilbudet vårt. NRK har vært åpne og aktive i å tilgjengeliggjøre data for at vurderingen fra UiB skulle være mest mulig presis og nyttig. Undersøkelsens svakhet, som rapporten selv peker på, er at den er gjennomført i en periode med stor omlegging og restrukturering av nettilbudet i NRK.

For oss bekrefter rapporten mest av alt beveggrunnene for de prosessene vi allerede har satt i gang. Vi bør satse videre på å skape et dypere nettilbud, der brukerne kan få ny kunnskap knyttet til aktuelle nyhetssaker.

Elgesem-rapporten aktualiserer at ambisjonsnivået for nett i NRK må heves, og at det må prioriteres innenfor eksisterende rammer. Slik sett har Omdal et generelt poeng om at internett historisk sett er behandlet av NRK som et ”underernært stebarn”, men barnet er nå et fullverdig medlem av NRK-familien som får sunn mat, kunnskap, mosjon og utfordringer.

Det er ikke slik som Omdal påstår, at nettnyhetene i NRK nærmest må anses som venstrehåndsnyheter fra radio- og tv-redaksjonene. NRK har en egen dedikert nyhetsavdeling for nett som både driver oppdateringsnyheter og skaper egensaker på lik linje med nettredaksjonene i de andre norske mediehusene.

Eksempelvis har NRK.no vært ledende i Norge og i NRK hva angår avsløringene rundt den tidligere NHO-presidentens disponeringer som førte til hans avgang. NRK.no har også egne små nettredaksjoner som produserer innhold innenfor helse-, forbruker- og livststilssjangeren, samt kultur- og underholdningssjangeren. Disse redaksjonene er ikke programstøttende eller en del av en radio- og tv-produksjon som sådan, men produserer genuin nettjournalistikk og tjenester til glede for brukerne våre. I løpet av sommeren vil en teknologi- og vitenskapsredaksjon i NRK.no også se dagens lys.

I tillegg må vi som et stort mediehus med flere plattformer tenke synergier og samspill på tvers av mediene.

Nyhetsavdelingen i NRK har det siste året beveget seg motstrøms i mediemarkedet med utvidelse av Dagsrevyen. De har nedsatt eget prosjekt med fokus på originale nyheter, og er nå i prosess med å flytte fagredaksjoner, som utenriks og samfunn, nærmere nrk.no og har satt i gang egne prosjekter for undersøkende journalistikk på nett, gjennom blant annet Brennpunkt-redaksjonen. Brennpunkt har allerede vist hvordan en sak kan leve på flere plattformer. I forbindelse med tankeksplosjonen i Gulen i Sogn og Fjordane, lagde Brennpunkt i 2008 det prisbelønte tv-programmet ”Mitt skip er lastet med”. Dette er senere fulgt opp med en hel serie av egensaker på nrk.no i 2009.

NRK er til stede i hele Norge med store og små distrikts- og lokalkontor, men Omdal har rett i at vi ikke fyller alle funksjoner og nyhetsleveranser som en lokalavis gjør. Likevel jobber vi nå også med en egen lokalstrategi som i større grad enn i dag skal evne å gi brukeren nyheter, aktualitet og oppdatert nytteinformasjon basert på brukerens behov, ikke på hvilken side av en fylkesgrense vedkommende måtte bo. Samtidig bygges det opp spesialiserte nettjournalister på hvert eneste distriktskontor som både skal versjonere NRK-innhold, og skape genuin nettjournalistikk.

Vi jobber fortløpende med å gjøre hele tilbudet mer rikt på multimedia, mer interaktivt og mer åpent for både publikum og samarbeidspartnere. I tillegg ser vi på hvordan NRK med sine egensaker kan sette dagsorden og legge til rette for meningsfull kvalitetsdebatt på tvers av radio, tv og nett — og det norske samfunnet.

Jeg er helt enig med Omdal i at mye er uutforsket, og at NRK bør stå frem med nyskaping og kvalitetsutvikling med samme ambisjon og tradisjon som i radio- og tv-historien. Samtidig har NRK fortsatt en rekke grunnforpliktelser som gjør at vi må komme til målet gjennom omprioritering, kompetanseutvikling og fornuftig bruk av de ressursene vi allerede har. Vi skal likevel tørre å fritenke public service-bekrepet fra tradisjon, kringkastingsteknologi og kanalfiksering innimellom.

Med internett som verktøy kan NRKs oppdrag i fremtiden gi helt nye muligheter og dertil ny mening.

Den undersøkelsen av NRKs nasjonale nyhetstilbud på nett som en gruppe fra Institutt for informasjons- og medievitenskap, under ledelse av Dag Elgesem, har utarbeidet for Medietilsynet, viser at tjenesten tvert imot er et tynt skall over et slags Norgesnett av lokale og regionale nyheter. Tjenesten inneholder svært få egne nyheter og nesten ikke noe materiale spesialprodusert for nettet:

Når det gjelder tekstbaserte nyheter viser hovednettstedet nrk.no seg altså i størst grad å utgjøre publiseringsplattform for nyheter produsert av NRKs distriktskontorer. Disse har relativt jevn publisering gjennom året og på tvers av kontorer. Sett i sammenheng med andelen innenriksnyheter på nrk.no, tyder dette på at mesteparten av den brede nyhetsproduksjonen for nett gjøres av NRKs journalister i distriktene.

Tekstbaserte nyheter på nrk.no (2009) sammenlignet med tv- og radionyheter (2007). (Kilde: Elgesem m.fl 2010, s. 47)

Dokumentasjonen er viktig, men konklusjonen er ikke overraskende, tatt i betraktning måten NRK har organisert sin nyhetsproduksjon på. Den sentrale nyhetsavdelingen i Oslo (Dagsrevyen/Dagsnytt/Alltid Nyheter) er relativt tynt bemannet og har harde skiftordninger. Kapasiteten er hovedsakelig innrettet på å følge et nyhetsbilde, ikke på å skape det. Dessuten er kapasiteten tilpasset behovene som tv og radio har, den dedikerte nettkapasiteten er i hovedsak øremerket redigering og publisering, ikke original nyhetsproduksjon.

Situasjonen er ikke stort annerledes på distriktskontorene. Staben der er først og fremst opptatt av å produsere de faste radio- og tv-sendingene, og av leveransene til riksprogram som Norge Rundt, Her og Nå og Kulturnytt. Det finnes noe nettkapasitet, som stort sett brukes til å klippe fra lokalavisene og lage tekstversjoner av NRKs egne saker. Selv om 48 prosent av de undersøkte nyhetssakene hadde minst én lenke inkorporert i saken, et ganske lavt tall, var bare 5 prosent av artiklene lenket utelukkende til nettsted utenfor NRK. Lenkene i nyhetssakene er i hovedsak koplinger mellom NRKs eget materiale, enten eldre tekstsaker, eller lyd- eller videoinnslag produsert for radio eller tv.

Undersøkelsen dokumenterer at NRK har en ganske tung tilstedeværelse også på nett, men at deres viktigste innsats der er videreformidling av værtjenesten til Meteorologisk institutt, og republisering i form av nett-tv og nett-radio materiale som er produsert for vanlig kringkasting. Som nyhetstjeneste taper de på alle fronter: VG, Dagbladet, Aftenposten og Nettavisen er bedre på den nasjonale arena — og ikke minst på utenriks. nrk.no har bare 2 prosent utenriksnyheter, mens utenriks utgjør 27 prosent av sendetiden til Dagsrevyen i den målte perioden. Samtidig slår region- og lokalavisene nrk.no/distriktskontor på de lokale markedene.

Styret i NRK vedtok i mars å kutte ordinær bannerannonsering på nett i løpet av året. Kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas begrunnet vedtaket med at ”nye medier og internett er blitt definert som en del av vårt allmennkringkasteroppdrag”. Vedtaket innebærer at NRK sier fra seg reklameinntekter som i år var stipulert til rundt 20 millioner kroner.

Selv om internett skulle være omfattet av allmennkringkasteroppdraget, er tjenesten ennå et underernært stebarn. Mens vi venter på at NRK skal utvike en nettstrategi som er like offensiv og gjennomarbeidet som de tilsvarende planene for radio og fjernsyn, går det an å tenke høyt om alternative måter å bruke NRKs enorme produksjon og arkiv på. NRK-plakaten formulerer institusjonens public service-forpliktelser. Eierform og lisensfinansiering gjør NRK til et klassisk eksempel på public media. Går det an å tenke seg at informasjonen som produseres, faktisk er public property?

Leserne av Vox Publica er antakelig godt kjent med at også Norge langsomt beveger seg i retning av åpne offentlige datakilder. Denne utviklingen er godt dokumentert i Fakta Først-prosjektet. Teknologirådet presenterte i april rapporten ”Fra Altinn til alt ut? Offentlige data for innovasjon og demokrati”, hvor de foreslår at Norge får en tjeneste som tilsvarer den amerikanske data.gov og den britiske data.gov.uk (noe Fornyingsdepartementet nå arbeider med). Daværende statsminister Gordon Brown lanserte i desember i fjor en plan som han kalte ”Smarter government”. En av ambisjonene i planen er at offentlige data skal publiseres under åpne standarder som tillater gratis viderebruk, også til kommersielle formål.

Teknologirådet anbefaler at norske offentlige data som hovedregel bør være gratis, uavhengig av om dataene skal brukes til kommersielle formål. Dette prinsippet er allerede innarbeidet i frislippet av værdataene som ligger til grunn for Yr.no. Meteorologisk institutt og NRK har i over 70 år samarbeidet om formidling av værmeldinger, men de mer omfattende dataene som ligger til grunn for meteorologenes prognoser ble ikke publisert åpent og gratis før i september 2007. Da ble imidlertid yr.no raskt landets desidert mest brukte værtjeneste, og trafikken løftet det ganske traurige nettstedet nrk.no opp blant landets mest brukte nettsteder, ettersom yr.no telles under nrk.no.

Men NRK har ikke eksklusiv rett til disse dataene, store deler av databasen kan brukes fritt av hvem som helst, også til å skape nye kommersielle tjenester, eller berike eksisterende tjenester. Motytelsen er skikkelig kreditering og tilbakelenking, samt en mindre håndteringsavgift. Dette grepet gav Meteorologisk institutt et skikkelig rykk i konkurransen med StormGeo, og plasserte altså NRK helt i teten på Topplisten over norske nettsteder.

Er ikke tiden inne for å ta denne tanken et steg lenger, og vurdere hvilke deler av NRKs eget datamateriale som kan stilles fritt til rådighet? Tanken er allerede tenkt i andre land. Flere avdelinger i BBC publiserer innhold under såkalte Creative Commons-lisenser. Via Backstage.bbc.co.uk kan eksterne utviklere få tilgang til BBC-materiale for å utvikle nye tjenester, foreløpig bare av ikke-kommersiell art. Ett eksempel er et program som knytter andre offentlige data sammen med BBCs nyhetsmeldinger, slik at lokal informasjon fra kommunen blir satt sammen med meldinger om trafikkulykker eller liknende.

NRK gjorde noe liknende med bildene fra verdens underligste tv-suksess. Det var selvfølgelig et sært påfunn å filme hele turen med Bergensbanen gjennom kameraer montert i lokomotivet, men siden vi er et sært folk var 1,2 millioner av oss innom sendingen. 170 000 så alle de sju timene og 16 minuttene med skinnegang, høyfjell og mørke tunneler.

I etterkant har NRK lagt ut bildene fra ett av kameraene gratis, underlagt en såkalt kommersiell Creative Commons-lisens, som tillater hvem som helst å bruke materialet til å skape nye tjenester. NRK laget til og med en konkurranse om den beste viderebruken. Vinneren var et program som gjør det mulig å sykle Bergensbanen på spinningsykkel. Turen vises på skjerm foran sykkelen, farten følger kraften på pedalene.

Slik bør NRK tenke. Fra public service til public property. Det sier seg selv at mye av materialet i arkivene på Marienlyst ikke så enkelt lar seg åpne for viderebruk. Opphavsrettsbegrensninger, forhold til egne ansatte, hensynet til viktige merkevarer, konkurranseforholdet til de kommersielle kringkasterne, alt dette vil legge begrensninger på åpenheten.

Men la oss begynne i den andre enden: Hvilke deler av NRKs materiale er det relativt uproblematisk å dele med den kreative del av befolkningen? I januar i år diskuterte Leif Ove Larsen og Torgeir Uberg Nærland fra Institutt for informasjons- og medievitenskap NRKs prispolitikk for arkivmateriale med NRKs juridiske direktør, Olav A. Nyhus. I et innlegg i Dagens Næringsliv 6. januar i år skrev Larsen og Uberg Nærland:

NRKs arkivpolitikk er av stor kulturpolitisk viktighet. I tillegg til bevaring og restaurering, er tilgjengeliggjøring for allmennheten og for ulike typer gjenbruk sentrale mål. Arkivet er bygget opp av lisenspenger og er slik sett et fellesgode som skal forvaltes slik at det tjener offentlighetens interesser. I dette perspektivet må det utformes en politikk som sikrer at flere aktører kan utnytte dette viktige materialet. Det er ikke i offentlighetens interesse at NRK i prinsippet får monopol på å utnytte eget arkiv.

Nettopp! Public property må kunne utnyttes av alle som har betalt for det, i dette tilfellet alle lovlydige eiere av fjernsynsmottakere innenfor rikets grenser. Nå svarte riktignok Nyhus slik en juridisk direktør har for vane, med å peke på den eksisterende rettstilstand: NRK forhandler med rettighetshaverne med sikte på å frigjøre radio- og fjernsynsprogram fra tiden før 1997, men bare for eget bruk:

En slik klarering vil være basert på avtalelisensbestemmelsen i åndsverksloven §32, og vil følgelig bare kunne omfatte NRKs egen bruk. Om andre aktører ønsker å bruke materialet, må det klareres særskilt.

Nyhus presiserer at ”NRK er åpen for at arkivmaterialet skal kunne tjene som kildegrunnlag og brukes av andre aktører”, men hvis det skal brukes i ny kommersiell sammenheng, vil NRK tilby materialet til ”markedsmessige priser”. Som Larsen og Uberg Nærland så presist påpeker i sitt sluttinnlegg, har NRK monopol på slikt materiale, og kan selv bestemme hva markedsmessige priser er.

Hvis åpenheten begynner med materiale som ikke er belagt med opphavsrettslige begrensninger: Historiske politiske opptak, nyhetsopptak uten journalistisk bearbeiding av NRK-medarbeidere, sportsopptak og tilsvarende, så er det mulig å ane hva kreative miljøer med en mer framoverlent nettstrategi enn NRK kan bruke dette felleseiet til.

Dersom NRK på denne måten skaffer seg konkurranse på nettet, basert på innhold de selv har produsert, er det helt utmerket. En slik opplevelse vil formodentlig bli en inspirasjon til å drøfte hvordan NRK selv kan utvikle en nett-tjeneste som ikke bare består i å lempe ut fjernsyns- og radioprogram og forkle summen av lokalnyheter som en nasjonal tjeneste. I rapporten om NRKs nyhetstilbud på nett , skriver UiB-teamet avlslutningsvis at analysene tegner ”et bilde av NRK som en nyhetsaktør som i 2009 kun i mindre grad benyttet seg av nettets muligheter for dybde, analyse og lenking til andre kilder.”

Skal nettet virkelig være en del av allmennkringkasteroppdraget, bør NRK ta denne plattformen like alvorlig som de tar de eksisterende kanalene.

• Last ned hele den omtalte undersøkelsen: NRKs nyhetstilbud på Internett i 2009 (pdf, 16,7 MB).