Dette innlegget tar utgangspunkt i en masteroppgave i medievitenskap fra 2011. Den er basert på casestudier av tolv artikler i VG og Se og Hør publisert i perioden 1985-2008.

Stereotypene

En av tendensene i VG og Se og Hørs dekning av homofile de siste 25 årene har vært stereotypifisering, i første omgang med negative karakteristikker. Lesbiske par ble for eksempel kalt mannehatere og beskyldt for å fungere som “mann” og kvinne. En nylig avdød Freddie Mercury ble fremstilt som sexgal. Kim Friele og Wenche Lowzow ble minnet om alvoret ved å gifte seg — som om alle homofile er ustabile i parforhold.

Likevel, i en periode var det bedre for de homofile å få en stereotyp omtale enn ingen omtale. Det var viktig å være synlig og på den måten påminne befolkningen om homofiles eksistens. Videre har de homofile i noen av de samme artiklene fått muligheten til å avvise stereotypene. I 1993 var det muligens stor verdi i å fortelle en million lesere at lesbiske kvinner faktisk ikke hater menn.

Den schizofrene avisen

Oppslag i VG 3. oktober 1985.

VG er kjent for å være “schizofren”. Avisen skriver på den ene siden om kjendiser, glamour og privatliv, mens den samtidig setter politisk dagsorden, trykker kronikker og legger til rette for politisk debatt. Denne egenskapen har gavnet homokampen. Ta for eksempel aids-sykdommen som spredte seg på 1980-tallet. Det norske folk var vettskremt. Epidemien utviklet seg tilsynelatende raskt, og de fleste ofrene var homofile. Mytene var mange.

Så døde skuespillerstjernen Rock Hudson. VG tildelte dødsfallet en helside. Hudsons privatliv ble gjennomlyst, herunder hans kjærlighetsliv og legning. Avisen lager en typisk kjendissak. Artikkelen ble likevel plassert på nyhetsplass, sammen med politisk innhold. På den samme avissiden trykket VG i tillegg to mindre artikler om hiv og aids. Disse omhandlet forskning og en potensiell vaksine. Selv om artiklene var beskjedne i omfang, ga de et lite bidrag til nordmenns kunnskaper om sykdommen, og et mer seriøst tilsnitt til kjendisnyheten om Rock Hudsons død.

Kjendisoppslaget, med fokus på følelser og privatliv, trakk lesere til fagartiklene. VGs schizofreni bidro med andre ord til økt kunnskap i det norske folk om homofile.

Privatsaken som offentlig anliggende

Vanligvis er det mulig å se forskjell på hvem som tilhører en minoritet eller undertrykt gruppe. Kvinner har et annet utseende enn menn, ikke-vestlige innvandrere har ofte en annen hudfarge enn majoritetsbefolkningen, mens mennesker med funksjonshemninger kanskje bruker hjelpeutstyr. Vanlige folk har visst om hvem og hva det er snakk om. De har kunnet forholde seg til saken. Saken har blitt løftet frem i offentligheten, gruppens kamp for bedre rettigheter har derfor kunnet bli ført i såkalte seriøse medier, gjennom tradisjonell debatt og tradisjonelle nyheter. En egenskap ved det å være homofil er at det ikke syns. Til tross for at de homofile selv, og samfunnet for øvrig, har tildelt homofile visse egenskaper, er det i utgangspunktet umulig å se hvilken legning et menneske har.

Bjarte Hjelmeland og kjæresten i Florida. Fra oppslag i Se og Hør nr. 9, 2006.

Legning er også en privatsak – det handler om noe intimt. For i det hele tatt å komme på dagsorden har det vært mer eller mindre tvingende nødvendig med en journalistikk som vinkler på mennesker, omhandler privatliv, er intim og kanskje tar opp sjokkerende forhold. I første omgang har en slik journalistikk gjort folk bevisst på homofiles eksistens. Lenge var medieomtale, koste hva det koste ville, det eneste homoaktivistene ønsket. Å bli omtalt som pervers var på 1950-tallet bedre enn å bli ignorert. Senere har journalistikken normalisert homofile, og latt vanlige folk bli “kjent” og “vant” med dem. Dette gjøres bedre igjennom “hjemme hos-reportasjer” enn notiser om avstemninger i Stortinget.

I hjemme hos-reportasjen har den homofile mannen kunnet vise at han er et helt normalt menneske. Noe av den nyere populærjournalistikken har også fungert som legningsnøytrale forbilder: legning er ikke tema, men heller ikke tabu. At Bjarte Hjelmeland er homofil er opplagt, men det er ingen grunn til å gjøre et poeng av det. På samme måte som det ikke er nødvendig å skrive at Bjarte Hjelmeland kjører Mazda, og at han eier et par dongeribukser.

På grunn av fokuseringen på det private, intime og til tider det sjokkerende, har den populærjournalistiske retningen som Se og Hør og VG representerer, vært et bedre virkemiddel i de homofiles kamp for bedre rettigheter, enn den tradisjonelle, “seriøse” pressen. Derfor synes jeg populære medier skal tilskrives en viss ære for den status homofile i dag er i ferd med å opparbeide seg i det norske folk.

Kildemateriale:

• Jørgen Thune Johnsen: Hyllet etter “vielse”: En studie av homofile i populærjournalistikken (pdf, 5,2 MB), masteroppgave.
• Last ned oppslagene som analyseres i masteroppgaven (pdf, 28,5 MB).

Det danske utvalgets rapport ble lagt frem fredag 1. oktober, og innholder konkrete forslag til hvordan deler av den danske mediestøtten kan omfordeles.

Utvalget presenterer tre mulige modeller for fremtidig støtte; en som fordeler støtte til de plattformene vi kjenner i dag, en som tildeler uavhengig av plattform, og en som er delvis plattformnøytral. Et samlet utvalg går inn for det tredje alternativet, som åpner for at også publikasjoner på digitale plattformer skal kunne motta støtte. Det nye forslaget skal ifølge Dyremose sikre større mangfoldighet og bedre utviklingsmuligheter.

Den største endringen fra den gamle modellen er at det nå er produksjon og ikke distribusjon som skal støttes, og støtten skal hovedsakelig fordeles basert på antall ansatte journalister. I praksis vil det si at det lønner seg å ha journalister ansatt, og dette gjør journalistene til de klare vinnerne i dette forslaget. Når støtten fordeles på bakgrunn av produksjon, vil også nettmedier kunne nyte godt av statlig tilskudd.

Taperne i en slik modell er publikasjoner som drives på frivillig basis. Også gratisavisene metroXpress og 24timer trekkes frem som tapere fordi det etter den nye modellen blant annet kreves at en viss andel av publikasjonens innhold er egenprodusert.

Utvalget har kun vurdert en omfordeling av det nåværende produksjonstilskuddet, mens DRs lisensordning, tilskuddet til TV2s regioner og avisenes momsfritak er holdt utenfor. Produksjonstilskuddet utgjør 353 millioner danske kroner, mens all mediestøtte til sammen utgjør over 6 milliarder kroner. Dermed er kun en liten del av den samlede danske mediestøtten vurdert.

Hele rapporten er tilgjengelig her (pdf).

Kilder:

• Medieredaktør: Journalistene vant kampen om mediestøtten
• Slik vil Dyremose støtte mediene
• Utvalget vil ta millionstøtte fra gratisavisene

Rapporten har vært etterlengtet, ikke minst innenfor de miljøene som ønsker et sterkere offentlig engasjement som mottrekk mot det raske forfallet i amerikansk journalistikk. Prosjektets tittel ”The Future of Media” signaliserte hvilke tunge ambisjoner som lå til grunn. Derfor ble det utløst en tredobbel, sterk skuffelse da rapporten ble offentliggjort i første uke i juni. For det første er den nedgradert til en stabsrapport og vil ikke bli vedtatt som et offisielt FCC-dokument. For det andre er tittelen endret til: ”Information needs of communities”, perspektivet er endret fra en plan for medienes framtid til en beskrivelse av samfunnets behov. Og sist, men ikke minst, forslagene i rapporten er få og små.

De første reaksjonene er nokså entydige, fra begge sider av den stadig bredere kløften i amerikansk politikk: God analyse, ingen virkemidler. Rapporten er en omfattende og glimrende virkelighetsbeskrivelse som kan bli et referanseverk for medieforskning og diskusjoner om mediepolitikk, men den inneholder ingen forslag som kan bedre situasjonen for mediene. Som Michael Copps, FCCs mest liberale medlem, sa: ”Policyforslagene korresponderer ikke med diagnosen”.

Tatt av høyrevinden

Forklaringen på at dette store prosjektet ble berget som fødte en mus, ligger sannsynligvis i den politiske utviklingen i USA de siste par årene. Arbeidet startet på et tidspunkt da kriseforståelsen var høy og hundrevis av journaliststillinger forsvant hver uke, det avsluttes på et tidspunkt da høyresidens narrativ dominerer den offentlige debatt: Alle statlige kostnader må kuttes til beinet, nasjonen er på konkursens rand og har ikke engang råd til å beholde sentrale (og beskjedne) velferdsordninger, langt mindre innføre ideologisk omstridte nye subsidier.

Kilde: FCCs rapport Information needs of communities, side 40.

I 2009 var krisetegnene mange og sterke. De samlete annonseinntektene for amerikanske aviser hadde falt med nesten 40 prosent på fire år, og skulle falle med ytterligere 10 prosent i 2010. Antall husholdninger som abonnerte på en avis var tilbake til nivået fra 1945, mens det er tre ganger så mange husholdninger nå. 13.000 journaliststillinger forsvant i løpet av 2008 og 2009, de gjenværende journalistene måtte jobbe hardere, produsere mer, levere til flere kanaler. Uttrykket ”hamsteriseringen” av journalistikken oppsto. Reportere som tidligere hadde tid til å grave i dokumenter, bearbeide kilder, sjekke fakta og finpusse formuleringene, måtte nå løpe som gale for å makte produksjonspresset.

I denne situasjonen våknet to store offentlige institusjoner, Federal Communications Commission og konkurransetilsynet: Federal Trade Commission (FTC). De startet parallelle prosjekt med sikte på å undersøke hvordan det offentlige kan kompensere for den samfunnsnyttige journalistikken som markedet ikke lenger leverer. Den tidligere demokratiske presidentkandidaten John Kerry arrangerte en høring i Senatet i mai 2009, og demokraten Adam Schiff sto bak en tilsvarende høring i Representantenes hus.

FCC startet en omfattende høring med sikte på å få inn forslag til offentlige tiltak. 30 organisasjoner og 9000 enkeltpersoner deltok i FCC-høringen, samtidig som forskere, aktivister og mediefolk presenterte sine ideer overfor FTC. Spesielt aktive var lobbyorganisasjonen FreePress, som er den dominerende på dette feltet.

Hovedargumentet fra tilhengerne av økt offentlig engasjement var at dette ikke er noe nytt, i motsetning til hva høyresiden hevder. Helt fra USAs første tid har den føderale regjering og delstatsregjeringene støttet aviser og kringkasting, både gjennom subsidier, offentlig annonsering og skatteletter. Dette har skjedd ut fra en forståelse av at et folk som vil styre seg selv, er helt avhengig av bredest mulig, og best mulig, informasjon. De samme politikerne som vedtok det første grunnlovstillegget om presse- og ytringsfrihet, de berømte ”founding fathers”, opprettet også U.S. Mail, som hadde som hovedoppgave å distribuere aviser til sterkt subsidierte priser. I løpet av 1900-tallet utgjorde avisene 95 prosent av all post som postverket distribuerte, målt i volum, men bare 12 prosent av inntektene. I dagens pengeverdi ville tilsvarende subsidier utgjort 6 milliarder dollar årlig. Så sent som i 1970 utgjorde postsubsidiene 75 prosent av distribusjonskostnadene for en avis, i dag er rabatten på 11 prosent.

Mange nye ideer

I boken ”Uninhibited, Robust and Wide Open” argumenterte Lee Bollinger, rektor ved Columbia University og styremedlem i The Washington Post, for en massiv økning i støtten til public service-journalistikk og en kraftig opprustning av offentlig finansiert kringkasting. I boken ”The Death and Life of American Journalism” lanserte Robert McChesney og John Nichols, to av grunnleggerne av FreePress, en rekke forslag til offentlige støtteordninger, inkludert skattefradrag for journalistlønninger, lettere overgang til non-profit drift av aviser og lavere portotakster.

Da liknende forslag ble fremmet på en stor konferanse i regi av FTC, våknet høyresiden. Alle forslag til nye pressesubsidier ble karakterisert som grove overgrep mot pressens uavhengighet og et brudd på det første grunnlovstillegget. Disse reaksjonene kom samtidig med at Tea Party-bevegelsen og et revitalisert republikansk parti drev det politiske tyngdepunktet et godt stykke til høyre i forhold til Obama-feberen i 2008. FTC har vært tause siden, og den bebudete rapporten fra deres prosjekt er også bortimot et år forsinket, uten signaler om når den vil foreligge.

Kommentarene fra høyresiden etter fremleggelsen av FCC-rapporten er samstemt tilfredse over at det ikke blir foreslått noen form for pressestøtte, verken direkte eller indirekte. Det mest konkrete forslaget i rapporten er å styre en milliard dollar i offentlig annonsering mot lokale og regionale medier, hvor krisen er størst. Det kan høyresiden leve med. En av de største mottakerne av denne formen for offentlig støtte er deres hovedorgan, The Wall Street Journal, som er en innbitt motstander av å bruke offentlige midler på mediene. Offentlige annonser eller offentlig påbudt annonsering (blant annet for tvangsauksjoner) er den største annonsegruppen i avisen.

Pressen selv mot subsidier

Skepsisen mot øket eller ny pressestøtte går også helt til topps i pressens egne organer. Den amerikanske avisutgiverorganisasjonen, Newspaper Association of America, har advart mot statlige ordninger som kan påvirke pressens uavhengighet. Tre av fire redaktører er imot pressestøtte, viste en undersøkelse utført i fjor.

Derimot er det ingen uenighet om den virkeligheten FCC-rapporten beskriver. Forfatterne får unison ros for å ha gjort et imponerende grundig arbeid. Tilstanden i amerikanske massemedier er tegnet i detalj og dysterhet: Antallet medier er blitt enormt utvidet gjennom utbredelsen av nettaviser, ambisiøse blogger og andre digitale publikasjoner, men det produseres mye mindre original journalistikk enn før.

Lokale fjernsynsstasjoner, som driver på offentlig, gratis lisens, har kuttet radikalt i den lokale nyhetsdekningen, inngått avtaler med kildene om markedsføring forkledd som journalistikk, og i stadig større utstrekning tatt i bruk videopressemeldinger som presenteres som nyhetsreportasjer.

Avisenes problemer er ifølge rapporten firfoldige: Nettet bryter opp den pakken som avisene har levert, folk trenger ikke lenger holde en avis for å få kryssord, værmeldinger, trafikkinformasjon eller lokale tilbud i tillegg til nyhetene. Konkurransepresset fra de digitale mediene presser annonseprisene kraftig ned, annonseringen løsrives fra nyhetene, og stadig mer av lesingen foregår via mobile enheter. Dessuten øker antallet amerikanere som sier at de overhodet ikke følger med på nyhetene, 17 prosent i befolkningen totalt, 31 prosent i aldersgruppen 18-24 år.

Flere får nå nyheter fra nett enn avis, men hva med substansen? (Kilde: FCCs rapport Information needs of communities, side 117)

Rapporten fastslår at krisen er størst i de lokale mediene, tilsvarende de norske regionavisene. De hyperlokale mediene, på bydels- eller nabolagsnivå, klarer seg bedre. Men fordi 95 prosent av de originale nyhetene fremdeles kommer fra de tradisjonelle journalistiske institusjonene, i hovedsak regionavisene, og disse redaksjonene er så alvorlig svekket, lider hele det journalistiske økosystemet. Den radikale reduksjonen i antallet reportere som dekker politiske institusjoner, rettsvesenet, helsevesenet og skolesystemet, fører ifølge rapporten til at makt flyttes fra mediene (og publikum) til institusjonene som skal overvåkes. Journalistene blir mer avhengige av pressemeldinger og informasjonsmedarbeidere. Mens det for 30 år siden var én pr-medarbeider pr. journalist i USA, er forholdet nå 4 til 1.

Frykter økt korrupsjon

En studie utført av Alicia Adsera, Carles Boix og Mark Payne, publisert i Journal of Law, Economics and Organization (pdf) i 2003 viser at den tendensen man kan se internasjonalt til at land med svak presse har høyere grad av korrupsjon enn land med en sterk og fri presse, også gjelder innad i USA. Områder uten sterke regionaviser har mer utbredt korrupsjon enn områder som tradisjonelt har hatt sterke aviser. Clay Shirky, professor ved New York University og forfatter av boken ”Here Comes Everybody”, som The Guardian nylig kåret til en av verdens 100 viktigste sakprosabøker gjennom tidene, sa i et foredrag i 2009 at hans mareritt er at alle byer i USA med færre enn 500.000 innbyggere vil miste sin lokalavis og synke ned i et system av økt korrupsjon.

Slike dystopier preger også den analytiske delen av rapporten fra FCC, men blir ikke møtt med forslag til mottiltak. Rapporten anbefaler at offentlige institusjoner åpner for mer innsyn fra publikum, foreslår at C-span, fjernsynskanalen som overfører møtene i Kongressen og andre offentlige debatter, får avleggere på delstatsnivå, foreslår endringer i skattereglene som gjør det enklere å gi penger til non-profit journalistikk og anbefaler at flere journalistskoler kopierer de medisinske skolenes kombinasjon av teori og praksis.

Det er det hele, i tillegg til forslaget om å styre mer offentlig annonsering mot lokale medier. Kommisjonsmedlem Michael Copps sa på et seminar i Washington om rapporten at den inneholder noen gode ideer, men at de ”ikke engang er i samme divisjon som problemene”. De mest håpefulle, noen vil si naive, trodde at ”The Future of Media” virkelig ville stake ut en fremtid der det offentlige tar på seg et øket ansvar når markedet ikke lenger kan eller vil produsere journalistikk i det omfang og av den kvalitet som behøves. I stedet er rapporten en seier på knock out for høyresiden, som ikke vil ha noen innblanding fra statens side, og som mener at markedet selv vil ordne opp når støvet etter den digitale revolusjonen og den pågående finanskrisen har lagt seg.

Men, som flere har påpekt, avisenes opplag og annonseinntekter begynte å falle lenge før finanskrisen, begge deler stupte under krisen, og har fortsatt å falle etterpå. To dager etter at FCC-rapporten ble offentliggjort, meldte Newspaper Association of America at de samlete annonseinntektene i amerikanske aviser hadde falt med 9,7 prosent i forhold til i fjor. Akkumulert gir det et fall på 55 prosent siden 2005. Stadig mer tyder på at avisene i fremtiden ikke har mulighet for å dekke det informasjonsbehovet det amerikanske samfunnet har, at ingen andre medier foreløpig er i stand til å ta over denne oppgaven, men at det offentlige ennå ikke er beredt til å gripe inn. Tonen er fortsatt: Eg ser du har det vondt, men eg kan ikkje leva livet for deg.

Det er fundamentet. På denne plattformen kan vi formulere begrunnede forventninger til en oppegående journalistikk. Vi kan utmynte ideale fordringer til fremtidens journalistikk — ti bud for en oppegående journalistikk.

Jeg har gjort et forsøk i boken Hva er journalistikk (Universitetsforlaget 2011). Her følger en kortversjon:

Men om den etablerte journalistikken utfordres, så overflødiggjøres den ikke. Tvert imot. Det er behov for en profesjonell journalistikk, for en journalistikk som kan levere kvalitetssikret informasjon. Det er behov for informasjon som er håndtert i henhold til den ordentlige journalistikkens krav til kildekritikk og etiske standarder, til informasjon som er forpliktet på kvalitetsjournalistikkens normer og idealer. Det er behov for en revitalisert journalistisk samfunnskontrakt.

Det første bud for en oppegående journalistikk blir da: Du skal ikke ha andre oppdragsgivere enn en demokratisk offentlighet.

Det annet bud lyder: Du skal ikke bare være kritisk, men også selvkritisk.

Den gode journalist er minst like opptatt av samfunnsdebattens innhold som dens temperatur. For det er problematisk om journalisten nøyer seg med å fyre opp under en strid og opptre som en impresario eller seremonimester. Journalistens oppgave må være noe mer og noe annet enn å hisse duellanter til strid. Den journalistiske jobben er ikke gjort når to eller flere aktører ryker i tottene på hverandre. Det kan være en mer vesentlig journalistisk oppgave å finne ut av et saksforhold enn å se til at blodet flyter og at enhver debatt blir såkalt underholdende.

Det tredje bud er dette: Du må begripe din egen makt og avmakt.

Det trengs i dag journalister som på en fornuftig måte kan møte et økende mediestrategisk raffinement blant mektige samfunnsaktører. Det er behov for en journalistikk som ikke henfaller til en utvendig uavhengighetsposering og selvdyrking, men som er genuint opptatt av å komme til bunns i saker og forstå verden.

Det er nemlig forskjell på reell og rituell uavhengighet i journalistikken. Sistnevnte blir lett poserende og pompøs. Førstnevnte forener integritet og kompetanse på genuint vis.

Det fjerde budet for en oppegående journalistikk lyder slik: Du skal ta dine kilder på alvor, og ikke la deg bruke, men bruke all din kompetanse for å finne ut hvordan det hele henger sammen.

En journalistikk som er på høyden med sin tid må ha solid bakgrunn for egne meninger om medieøkonomi, mediepolitikk og medieteknologi. Den må håndtere den grunnleggende spenningen i medieforetak som på den ene siden vil være samfunnsinstitusjoner med demokratiske forpliktelser, og som på den annen side er bedrifter på et marked.

Like viktig er det å mobilisere digital teknologi i utviklingen av genuin ny journalistikk. I en tid da tradisjonelle forretningsmodeller forvitrer, og nye prøves ut, er dette særlig viktig – mens informasjonsteknologiens muligheter er legio. Det femte budet kan formuleres slik: Du skal kjenne de materielle- og de politiske forhold og teste ut teknologiens journalistiske muligheter.

Ulike former for såkalt deltakende journalistikk er verdifulle nyskapninger. Men skal potensialet i disse formene for journalistikk virkelig forløses, må samvirket med publikum være basert på noen faglige kvalitetsstandarder og på genuin respekt for folket som tidligere gikk under navnet publikum. Det digitale må forenes med det originale. Samhandlingen med ”brukerne” må være reell. ”Brukere” som føler seg brukt kan komme til å bruke sin makt: De kan unngå journalister.

Det sjette budet lyder: Du skal være ydmyk overfor ditt publikum, og aldri ty til billig smiger.

Så er det behov for journalister som kjenner sin faghistorie, og som ikke tror at de finner opp hjulet hver gang de tar et nytt grep. Et fag med respekt for seg selv hegner om sine klassikere og evner å fortolke og refortolke deres innsikter. Det holder seg med sine forbilder. Det forholder seg til sine forbilder. På forbilledlig vis.

De som bruker ord og bilder, bør også være seg bevisst sine forbilder. Det må være et minstekrav å kjenne de største. I norsk journalistikk er ikke klassikerkompetansen særlig godt oppdyrket. Det mangler et ordentlig klassikerbibliotek. Det mangler en forbildekatalog. Det mangler begrunnete forslag til en journalistisk kanon.

Det syvende bud er dette: Du skal velge dine forbilder med omhu. Et godt forbilde er et fyrtårn, ikke en havn.

Å være i felten og å rapportere fra åstedet er en journalistisk kjernekompetanse som aldri blir gammeldags. ”Stedets sjanger” er reportasjen kalt.

Det åttende bud går ganske enkelt slik: Du skal være på stedet og rapportere!

Det niende bud blir da: Du skal utforske og utfordre den rådende journalistiske logikk og de etablerte konvensjoner.

Det er ikke til å komme forbi at det er et økende behov for journalister som kan noe, – som kan noe mer enn å stille dumme spørsmål, dyrke sitt ego og sole seg i medienes stråleglans.

Det tiende bud blir dette: Du kommer ikke utenom å skaffe deg kunnskap, ikke bare om formidling, men om kultur og samfunn.

*

Ikke et vondt ord om dumme spørsmål. Men de duger ikke uten kunnskap. Den tiden må være forbi da uvitenhet ble romantisert. Journalistikk er et kreativt yrke, men talentet må dynkes i kunnskap og tilsettes en god dose profesjonalitet. Og ordentlig journalistikk kan aldri bli et hvilket som helst slags kontorarbeid. Det er noe som står på spill.

Journalistikken blir ikke mindre viktig i et nytt medielandskap. Den blir viktigere.

Boka er ikke en systematisk gjennomgang av hvordan meningsmålinger og andre intervjuundersøkelser presenteres i norske medier. Den er en eksempelsamling jeg har brukt i metodeundervisningen, for å stimulere interessen for dette faget ved å vise studentene hvor galt det kan gå når kunnskapene svikter. Det er ikke bare journalister som begår feil. Noen ganger ligger ansvaret hos forskerne, som kan trekke konklusjoner som i ettertid viser seg å være for bastante eller direkte gale.

Avkristning var metodeeffekt

Et eksempel på det siste er når Aftenposten skrev om den U-formede kurven for sammenhengen mellom alder og lykke. Lykkefølelsen skulle falle fram mot midten av førtiårene, og så stige igjen med økende alder. Den internasjonalt kjente forskeren bak undersøkelsen sa at han, som var midt i femtiårene, gledet seg til at lykkefølelsen hans nå skulle stige. Der er det imidlertid fare for at han blir skuffet. Som jeg har vist i boka Jakten på den norske lykken (Universitetsforlaget 2008), fortsetter nemlig lykkenivået å falle videre fra førtiårene og livet ut. U-kurven framkommer når det i den statistiske analysen tas hensyn til at eldre rammes av dårlig helse, tap av partner og dårligere økonomi, som alt virker negativt inn på lykkefølelsen. Slik motgang er eldre flinkere til å takle enn yngre. Derfor blir den kontrollerte sammenhengen U-formet. Men kurven for den ”rå” eller ukorrigerte sammenhengen mellom alder og lykke, som forteller hva som skjer med lykkefølelsene ettersom vi blir eldre, viser nedgang.

Et annet eksempel har jeg selv stått for. Etter at en ny undersøkelse fant en langt lavere andel som trodde på Gud enn tidligere undersøkelser, snakket jeg i Dagsrevyen om en dramatisk avkristning i Norge. Dette viste seg imidlertid å være en metodeeffekt og ingen reell nedgang. Jeg hadde oversett at intervjumetoden var endret fra personlig intervju til selvutfylling. Noen av dem som svarer ”ja” når en intervjuer spør om de tror på Gud, velger ”usikker” når de selv krysser av svarene i spørreskjemaet.

Eksemplene viser at formidling av forskningsresultater ikke er noen lett oppgave, selv erfarne forskere kan gjøre feil. For journalister som er uten relevant utdanning og erfaring og arbeider under tidspress, er det ikke overraskende at det noen ganger går helt galt når resultater tolkes.

Tilfeldigheter og feiltolking

Et vanlig og trivielt eksempel på dette er når det gjøres et nummer av en forskjell som er så liten at den godt kan skyldes tilfeldigheter, den ligger innenfor den mye omtalte feilmarginen. Det som kan være en større utfordring, er å vurdere hva formuleringen av spørsmål og svaralternativer betyr for resultatene. ”Ja-siing” når de intervjuede skal si seg enig eller uenig i påstander, er alt nevnt. Et annet eksempel er når VG skriver at ”TV 2 sliter med troverdigheten”, i en måling som sies å gjelde hvilke medier vi stoler på, og der 57 prosent nevner NRK og bare 9 prosent TV 2. Av artikkelen framgår det imidlertid at spørsmålet ikke gjaldt en vurdering av hvor troverdig TV 2 er, men en rangering av hvilket medium en stolte mest på. Da er det fullt mulig at mange kan sette NRK først, men likevel ha stor tiltro til TV 2.

Dramatisk VG-oppslag på sviktende grunnlag.

Prioriter kompetanseheving

Faglig kompetanse i form av relevant utdanning og mulighet for å høste erfaringer gjennom å spesialisere seg på denne typen stoff, vil kunne forhindre at journalister begår slike ”tabber” som Mål og mening gir mange eksempler på. Men dette er også et spørsmål om yrkesetikk. Boka gir eksempler på bevisst misvisende formidling, der ønsket om et sensasjonspreget oppslag ser ut til å ha tatt overhånd. Som når Aftenposten på førstesiden, med fortsettelse over to sportssider, erklærte at ”Hver fjerde på toppidrettsgymnas har symptomer på spiseforstyrrelser”. Her forelå det et godkjent intervju med forskerne, der det framgikk at det samme gjaldt annenhver elev i videregående skoler ellers. Toppidrett så dermed ut til å beskytte mot snarere enn å øke faren for spiseforstyrrelser, men denne vitale opplysningen var utelatt i det intervjuet som kom på trykk (Aftenposten gikk senere ut med rettelse og beklagelse. Red.anm).

Mye forskningsformidling er utvilsomt førsteklasses. Men som eksemplene viser, er det et betydelig forbedringspotensiale. Svarene til avisredaktørene tyder på at de er vel kjent med problemet. Den stadig mer sentrale plassen som meningsmålinger og andre forskningsresultater har fått i mediene, og de store uutnyttede mulighetene for å lage reportasjer på basis av foreliggende data, gir god grunn for å prioritere utviklingen av kompetanse på dette feltet.

Gleden som kommer til uttrykk gjennom norske avisoverskrifter når oljeprisen går i været og hver ekstra dollar omsettes til nye milliarder på oljefondet, er speilvendt i landene som er avhengige av å importere dette smørende stoffet. Der gir høye oljepriser svekket handelsbalanse, redusert vekst — og gjør det også vanskeligere å øke energiskattene, slik klima- og miljøhensyn tilsier at er fornuftig. En oljepris på 60 dollar gjør det lettere å legge på avgifter enn når prisen nærmer seg 120 dollar. Med høyere priser øker pengestrømmen fra konsumentlandene til produsentlandene — til Norges, Saudi-Arabias og Venezuelas gunst, mens de fleste EU-landenes økonomier ville hatt glede av et regime som kombinerte lavere oljepriser med økte skatter.

Netto import av energi (import minus eksport) i europeiske land i 2008, målt i tusen tonn oljeekvivalenter. Klikk på bildet for å se flere visualiserte data om energi i Europa.

En smilende Sigbjørn Johnsen som gleder seg over økte inntekter til staten, mer “peeng på bok”, er en av stereotypiene i den norske energi-journalistikken. Vi er glade for det, alle sammen. Derfor blir spranget til våre oljeimporterende naboland ganske stort når den politiske språkbruken utvikles — og journalistikken refererer og analyserer jo selvsagt i første rekke den hjemlige politiske agenda.

Mens den norske regjeringen er opptatt av å dyrke samarbeidet med Russland med sikte på å skape et felles petroleumseventyr i Barentshavet, utvikler for eksempel danske og britiske politikere en talemåte omkring energifeltet som går i et annet toneleie. Britenes klima- og energiminister Chris Huhne og hans danske kollega, Lykke Friis, avga i vinter en felles uttalelse som begynner på denne måten:

Denmark and the UK are in agreement that our future prosperity depends on stimulating green growth, and getting off the oil hook.

Språkbruken er relativt sterk — det er vanskelig å tenke seg at Norges nye energiminister skulle ha skrevet under på en tilsvarende formulering sammen med kollegene fra Danmark og Storbritannia, land som i likhet med Norge har nytt godt av Nordsjøens sorte gull. “Framtiden ligger i å bore og hente opp mer hydrokarboner,” lød Ola Borten Moes “tiltredelseserklæring”.

De ganske offensive formuleringene Huhne og Friis bruker, er ikke noe særsyn i Europa. Å snakke om overgangen fra den fossile til fornybare tidsalder med positive og optimistiske fortegn, er tvert imot en del av det faste repertoaret hos tyske, britiske og danske politikere. Når budskapet gjentas, formes naturligvis både opinionen og offentlighetens bilde av virkeligheten.

Norge blir dermed også et annerledesland i omtalen av de store energirelaterte spørsmål i vår tid. Våre naboland bygger en fortelling om at fremtiden ligger i det fornybare og at fremtidig velstand og lederskap skal bygges langs veien ut av oljealderen. Også den amerikanske presidenten, Barack Obama, uttrykker seg i slike baner når han omtaler energispørsmål. Her i landet er det knapt noen blant de ledende politikerne som formulerer seg på en slik måte.

Å se nærmere på mediedekningen av energispørsmål i ulike land, ut fra landenes ståsted og energisektorenes økonomiske betydning, burde være en interessant øvelse både for medievitere og andre som studerer politikk og opinionsdannelse. Kjernekraftmotstanden i Tyskland ble påskyndet av Fukushima, mens franskmennene ser ut til å være immune. I forhold til omtalen av fossilindustrienes betydning og rolle, kunne en komparativ analyse av Norge målt mot de andre Nordsjø-landene vært svært interessant. Inntrykkene man får ved å følge mediebildet i ulike land gir en pekepinn, men mer systematiske studier vil helt sikkert gi nyttig innsikt.

I klimasammenheng legger norske politikere svært stor vekt på FN-sporet. Det er en naturlig følge av norsk utenrikspolitisk tradisjon. Klimaforhandlingene i FN-regi dekkes detaljert og grundig i norske medier. Ganske store redaksjonelle ressurser brukes på å følge disse møtene, enten de foregår i våre geografiske nærområder som i København, eller på mer eksotiske destinasjoner som i Cancun, eller som til høsten, i Durban. Den sterke vekten den norske regjeringen legger på FN-forhandlingene, gjenspeiles i mediedekningen. Norge spiller en viktigere rolle i denne settingen enn vårt folketall og almene innflytelse skulle tilsi, og det er rom for et aktivt diplomati der stort sjekkhefte — som alltid — er en fordel. Dette skaper grunnlag for gode historier i mediene om sterk norsk innsats for gode løsninger, enten det handler om regnskog eller systemer for pengeoverføringer fra nord til sør.

Når det står stille i FN-forhandlingene, som det i praksis gjør for tiden, er det en tendens til å tro at energiomstillingen står stille, den også. Men trått føre i FN-sporet betyr ikke at det er slutt på utviklingen av fossilfrie energibærere. Tvert imot vokser vind- og solenergi, med kineserne i førersetet, med svært rask takt. Utviklingen av de fornybare industriene reflekteres imidlertid i ganske liten grad i de toneangivende norske mediene — med finanspressens dekning av REC-kursen som et unntak.

De store strukturelle spørsmål, for eksempel om konkurransen mellom fornybar og fossil energi i det fremtidige europeiske energilandskapet, vies lite oppmerksomhet. Man tenderer til å overse at ønsket om styrket energisikkerhet og mindre importavhengighet er like sterke drivere for en omstilling av energiforsyningen som klimaet.

Gassens rolle i det fremtidige europeiske energisystemet illustrerer kjernen i dette. Det er ikke plass til mye urenset gasskraft i Tyskland eller Storbritannias kraftsystem et par tiår frem i tid — dersom klimamålene skal nås. Det hjelper ikke om Norge — som selger — synes gass er et utmerket alternativ til kull, dersom kjøperne viser seg å si nei takk til begge deler. Det er i den retningen politikken både i London og Berlin peker. Risikoen for Norge er naturligvis at man satser for mye — og for lenge — på det fossile, mens man lukker øynene for dimensjonene som endringene i det europeiske energifeltet representerer.

Statoil har skjønt hva som står på spill. I vinter har selskapet kjørt en omfattende markedsføringskampanje for naturgass i viktige internasjonale medier. Store annonsebudsjetter er brukt for å fremme gassens rolle i et fremtidig energilandskap. Kampanjen har ikke hatt direkte brodd mot fornybare og fossilfrie energikilder, men går man til rapporten som danner faktagrunnlaget bak markedsføringskampanjen, er det et interessant bilde som avtegner seg: Jo mer EU-landene investerer i fornybar energi i tiårene fremover, jo mindre gass og andre fossile energibærere vil det trenges.

Statoil pusher gass på kontinentet, her annonse i Die Zeits nettutgave.

Annonsekampanjen inngår i et omfattende lobbyarbeid fra Statoils side. Selskapet forsøker også å påvirke myndighetene i Brussel, London og Berlin til å satse på gass. Det handler om svært store penger.

En interessant sak å se nærmere på for både samfunnsvitere og journalister?

Men hvor begynner vi? Hva gjør de som satser på dette?

“Computational journalism” og “data journalism”

Jonathan Stray (Interactive Technology Editor hos Associated Press) — en særs teknologisk kompetent mann i nyhetsbransjen, publiserte nylig en leseliste med tittelen a computational journalism reading list. Listen består av en bredt sammensatt samling lenker til tekster om datajournalistikk, visualisering, informasjonsgjenfinning, kryptologi, datastøttet lingvistikk osv. De fleste tekstene er lettere lesestykker som bloggposter, wikipediatekster og tutorialer, men enkelte er hele bøker og vitenskapelige artikler.

I denne leselisten grupperer Stray tekster under overskriften “data journalism”, som en underkategori av computational journalism. Dette er problematisk på norsk. Datastøttet journalistikk brukes ofte for “computational journalism”, og det er fristende å kalle “data journalism” for datajournalistikk, men det er svært lite som skiller disse på norsk. Begrepene er uklare, og også praksisen som skiller de to er en glidende overgang:

Data journalism is obtaining, reporting on, curating and publishing data in the public interest. The practice is often more about spreadsheets than algorithms, so I’ll suggest that not all data journalism is “computational,” in the same way that a novel written on a word processor isn’t “computational.”

Altså; datajournalistikk handler mer om regneark enn algoritmer, mens “computational journalism” rommer alle mulige programvareorienterte tiltak i redaksjonen.

På norsk hadde muligens “algoritmisk journalistikk” eller “programmeringsjournalistikk” dekket bedre for “computational journalism” enn datastøttet, særlig i kontrast til datajournalistikk.

Jeg er usikker på om dette er en fruktbar måte å bruke begrepene på, veldig mange programvareorienterte tiltak for å samle inn data, strukturere og analysere, havner i formater som kan bearbeides i regneark uansett. I praksis kan det dog hende at dette er en fruktbar distinksjon, for det skiller mellom de som kan programmere og de som ikke kan det. Journalister flest programmerer ikke.

Alle som ikke kan programmere kan likevel bedrive datajournalistikk med denne distinksjonen — og hvis vi hopper tilbake til redaktørundersøkelsen: her ligger landet i stor grad upløyd i Norge.

Det som hadde vært nyttig for å komme i gang er innsyn i hvordan andre redaksjoner løser oppgavene.

To caser — en med og en uten programmering

Case 1: data til folket

The Guardians Datablog har en datatung stil. De publiserer ofte, bredt og på en måte som ikke krever programmering. I en nylig bloggpost visualiserer de arbeidsflyten for sin datajournalistikk.

Under slagordet “facts are sacred” deler redaksjonen data i større grad som de formidler kommentarer. Denne strategien er ikke unik for the Guardian. Å publisere data, ofte i form av en tabell, har vært en god strategi også for f.eks. Texas Tribune. Dette er en enkel publiseringsform, og krever intet mer enn interesse og dedikasjon.

Eksempel på verktøy som benyttes er Google fusion tables, Google docs og refine. Hvis målet kun er å publisere data på nett, er det slett ikke mye som skal til. Enkle visualiseringsverktøy for å formidle tallene på en enklere måte finnes også i stadig økende mengder.

Selvsagt publiserer både The Guardian og Texas Tribune mer enn kun data i tabeller i bloggformat. Dataene er første skritt, så kommer visualiseringer, grafer, kart, applikasjoner og artikler på nett og papir. Ved å bruke publikum aktivt henter også The Guardian inn publikums tolkninger, kommentarer og visualiseringer basert på dataene som deles. Det finnes som kjent alltid noen der ute som vet bedre enn journalisten.

Case 2: programmering som metode

The Guardians Prezi-presentasjon gir et innsyn i hvordan data flyter gjennom systemet der. Et liknende innblikk i Chicago Tribunes “news apps team” får vi i videoen Best Practices for Impossible Deadlines fra PyCon 2011. Christopher Groskopf representerer en mer teknologisk front, og programmering brukes gjennom hele den journalistiske arbeidsprosessen, fra innsamling av data til presentasjon. Det spennende med Groskopfs video er de noe utradisjonelle verktøyene og teknikkene som gjengen i Chicago bruker for å lande sakene på deadline. F.eks. at teamet streber mot å servere “applikasjonene” sine som flate filer med så lite som mulig av interaktive features er interessant. Hvordan de takler trafikk på er også spennende. For deg som er en selv, eller forstår en programvareutviklers språk, så anbefales denne videoen på det varmeste:

Gjengen hos Chicago Tribune deler imponerende mye kunnskap og kode i bloggen sin, på blog.apps.chicagotribune.com og Github. Åpenhet og delingskultur står tydelig sterkt i denne subkulturen av programvareutvikling, Groskopfs presentasjon viser også hvordan dette er nyttig for alle.

Med utgangspunktet at vi har data (no.ckan.net, data.norge.no, offentlighetsloven, …) er det veldig mange retninger å gå. Listen over nyhetsapplikasjoner inneholder mange gode eksempler.

Selv er jeg svak for kartløsninger, og synes Patrick Cains arbeid hos Toronto Star, særlig “map of the week“, er forbilledlig. Dette krever forresten heller ikke programmering i utgangspunktet, men kan selvsagt utvides og kombineres i mer avanserte applikasjoner.

Hva som er begrensningene med programmering som metode, er et spørsmål helt avhengig av kontekst. Det som er sikkert er at dette er en mangelvare, og kompetansen kan brukes i ulike områder i en nyhetsredaksjon. Fra research, til analyse, presentasjon og automatisering — mulighetene er mange.

Vi har et lite, eksklusivt knippe programmerende journalister i Norge, og mengden er også begrenset i utlandet. Potensialet er langt større enn innsatsen som settes inn. Carpe diem.

Striden står nå først og fremst om å forsvare omfanget av denne støtten, men debatten om medienes utvikling og rolle bør favne videre enn til kampen om og fordelingen av kroner. Hva med kvaliteten på den journalistikken samfunnet får igjen for pengene?

Mediestøtteutvalget gjennomgår en rekke mediepolitiske dokumenter siden det såkalte Hellerud-utvalget i 1967 la frem den første innstilling om direkte pressestøtte over statsbudsjettet, og dokumenterer bred politisk enighet om hovedlinjene i og begrunnelsen for mediepolitikken. Stoltenberg-regjeringen formulerte denne slik i 2005:

Regjeringen mener at pressefrihet og godt fungerende medier er en avgjørende forutsetning for ytringsfrihet, rettsikkerhet og et levende demokrati. Statens oppgave er å legge til rette for en velfungerende offentlig dialog.

Støtteordningene til pressen er altså begrunnet med at pressen skal bidra til å styrke ytringsfriheten og de demokratiske idealene det norske samfunnet bygger på. Mange kaller dette pressens oppdrag fra samfunnet. Denne betegnelsen faller enkelte redaktører tungt for brystet fordi de mener ingen skal kunne gi pressen noe oppdrag, utenfor pressen selv. Men ettersom begrepet hyppig brukes av både sjefredaktører og pressens egne organisasjoner, og pressen i Vær Varsom-plakatens første kapittel, Pressens samfunnsrolle, gir en beskrivelse av egen rolle og egne oppgaver som stemmer godt overens med den politiske begrunnelsen for pressestøtten, tror jeg ikke uenighet om begrepet “samfunnsoppdrag” rommer noen reell uenighet om hvordan pressen bør fungere i et åpent, demokratisk samfunn.
Mediestøtteutvalget slår videre fast (s. 25) at:

Flere av dagens mediepolitiske mål uttrykker …et ønske om kvalitet og troverdighet i medietilbudet. Kvalitet og troverdighet blir beskrevet som forutsetninger for at mediene skal kunne oppfylle sine samfunnsoppgaver og legge til rette for ytringsfrihet og demokrati.

Utvalget har imidlertid ingen grundig drøfting av hvordan kvalitetskravet skal bli noe mer enn et fromt ønske og går heller ikke løs på spørsmålet om hvordan pressen kan styrke sin troverdighet.

Forutsetninger for tillit

Lesere jeg i min tid som leserombud i Bergens Tidende drøftet redaksjonell kvalitet med, var særlig opptatt av to spørsmål. For det første hvordan mediehuset selv oppfattet sitt samfunnsoppdrag og hvilke verdier det bygget sitt arbeid på. For det andre hvilke verdier, prioriteringer og faglige valg som lå til grunn for dekningen av kontroversielle enkeltsaker eller store tema. Å få svar på slike spørsmål var viktig for graden av tillit de kunne ha til avisens fremstilling av virkeligheten. En slik holdning er neppe enestående for BTs lesere.

Basert på BT-lesernes mange spørsmål om og kommentarer til kvalitet i journalistikken, er det naturlig å etterlyse redskaper som kan brukes for måling av journalistisk kvalitet. Redskaper som både forholder seg til journalistikkens samfunnsoppgave og de reglene for god presseskikk og solid håndverk som finnes bl.a. i Vær Varsom-plakaten. Forsker Ragnhild Kr. Olsen har arbeidet med å utvikle en verktøykasse for måling av redaksjonell kvalitet. Den tar blant annet for seg stoffmiks, kildebruk og presisjonsnivå, men prosjektet er så vidt jeg vet, ikke fullført og verktøykassen er ikke i praktisk bruk. Forsøk på å engasjere redaktører og journalister i mer presis debatt om kriterier for god journalistikk har også strandet.

Norsk Redaktørforening har riktignok lenge vært opptatt av sammenhengen mellom åpenhet, journalistisk kvalitet og troverdighet. I handlingsprogrammet for 2009-2011 kommer dette til uttrykk i flere programposter. De har imidlertid det til felles at de i liten grad er gjennomført. Redaktørforeningen tar blant annet til orde for at «flest mulig redaksjoner skal levere redaksjonelt regnskap eller samfunnsregnskap». VG-huset har de siste to årene presentert et redaksjonelt regnskap for sine lesere. Liknende tilløp har det fra tid til annen også vært i andre medier, men svært spredt og sporadisk. Påfallende få har fulgt opp sin egen forening på dette punkt. For å motivere sine nølende medlemmer har Redaktørforeningen tilbudt dem hjelp og tips til slike regnskap, men knapt noen sjefredaktører skal ha meldt sin interesse.

Redaktørforeningen har også programfestet at de “vil utarbeide en «kvalitetsmanual»til bruk i alle redaksjoner som ønsker det.” Det er foreløpig ikke gjort. For å bidra til bedre dialog mellom redaktører og publikum har foreningen også vedtatt å «etablere en egen nettside for mediekritikk og -debatt». Fra foreningen får jeg opplyst at den ambisjonen er skrinlagt. Redaktørenes forening sliter tydeligvis tungt med å omsette sine ambisjoner om større åpenhet og bedre kvalitetskontroll til konkret handling.

Norsk Presseforbund har også forstått at medienes maktposisjon øker presset på bransjen for å sikre kvalitet i journalistikken og åpenhet omkring redaksjonenes verdier og arbeidsmåte. Blant annet derfor har Presseforbundet puttet inn en bestemmelse i Vær Varsom-plakaten om at «det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle». Denne plikten tar pressen relativt lett på. Riktignok har Dagens Næringsliv sine Etter Børs-sider som dekker mediebransjen, men avisen er mer opptatt av medienes bunnlinje enn av hvordan de skjøtter sin samfunnsrolle. Fra tid til annen bjeffer også en redaktør mot sine kolleger, slik Trygve Hegnar gjorde i Amelie-saken, men det er heller sjelden. Langt hyppigere jager de store redaksjonene i flokk. Dette mønsteret er sterkere nå enn i partipressens tid. Ulikt politisk ståsted førte den gang til langt mer diskusjon og strid mediene imellom.

Uklart verdigrunnlag

Årsakene til at mediehus stort sett stryker hverandre med hårene, er flere. Etter at partiforankringen forsvant, har det skjedd en profesjonalisering av bransjen. Det har vokst frem en felles oppfatning av faget og journalistrollen som, med små variasjoner, deles av alle store redaksjoner. Nyheter og kommentarer er ikke lenger forankret i en åpen politisk oppfatning av verden, men i et verdigrunnlag som professor Martin Eide har omtalt som en uklar blanding av kulturradikalisme og populisme. Fra å ha ulike og relativt tydelig posisjoner, har de store redaksjonene langt på vei utviklet en felles plattform som er lite definert, men som har skapt stor enighet om hva som er «god journalistikk». Denne oppfatningen blir bekreftet igjen og igjen gjennom det utall priser mediebransjen tildeler seg selv.

I løpet av de siste 20-30 år har det også skjedd en sterk sentralisering på eiersiden. Nesten alle store aviser i sør-Norge er nå eid av Schibsted. Dagens Næringsliv og Dagbladet er unntakene. Selv om heller ikke Adresseavisen er Schibsted-eid, er det redaksjonelle samarbeidet med mediehusene i Schibsted-konsernet, Media Norge, omfattende og ganske avgjørende for Adressas profil og utvikling. Schibsted har omfattende og felles programmer for skolering av ledere i sine virksomheter. Ikke minst redaktører på alle nivåer samarbeider både om journalistikk og redaksjonelle strategier. Å gå offentlig til angrep på konsernkollegers journalistikk er lite aktuelt og neppe karrierefremmende. De omfattende konserndannelsene i mediebransjen bidrar utvilsomt til enda mindre interesse for å følge opp Vær Varsom-plakatens påbud om pressekritikk.

Den nasjonale aktør med best forutsetninger for å bedrive kritisk journalistikk på medier, er NRK. Som ikke-kommersiell kanal med et klart formulert samfunnsoppdrag, burde det være en ganske nærliggende oppgave å gå kritisk til verks overfor makthavere som er fritatt for de tilsyn og kontrollinstanser som andre med makt er omgitt av. Fra tid til annen arrangeres riktignok TV- og radiodebatter om pressens rolle, men grundig undersøkende journalistikk om pressens arbeid i konkrete saker, er sjelden vare. Som trofast lisensbetaler foreslo jeg i sin tid for Kringkastingsrådet at de burde ta et slikt forslag opp med NRK-ledelsen. Henvendelsen ble aldri besvart.

Noen vil kanskje peke på at Pressens Faglige Utvalg ivaretar kvalitet i journalistikken. Det er en misforståelse. PFU beskjeftiger seg ikke med kvalitet. Utvalget behandler bare saker som er klaget inn for brudd på presseetiske regler. Det bedriver ikke kvalitetskontroll. Journalistikk kan være svært dårlig og mangelfull uten å bryte med noe punkt i Vær Varsom-plakaten. Det er også eksempler på at grundig og god journalistikk er blitt felt i PFU på grunn av en perifer og ubetydelig mangel. De store presseetiske debattene kommer gjerne i saker der mange medier sammen jakter på en person. Slike “mediedrev” blir ikke behandlet av PFU. Utvalget forholder seg stort sett til enkeltsaker.

Dessuten er det selvsagt adskillige presseetiske overtramp som aldri havner i PFU. Mange som har vært utsatt for brutal journalistikk, ønsker å legge saken bak seg og orker ikke noe etterspill, med usikkert utfall, i pressens eget klageorgan. Eller de ser ingen hensikt i en fellende uttalelse fra PFU ettersom skaden har skjedd og noen særlige konsekvenser for synderen har det jo ikke å bli “dømt” for brudd på de presseetiske reglene. Enkelte redaktører setter også mye inn på å komme til minnelige ordninger med klagerne for å holde saken unna PFU.

Kan ikke levere

De av pressens organisasjoner som er mest opptatt av journalistikkens kvalitet og troverdighet har altså ingen systematikk for kartlegging og oppfølging av journalistisk kvalitet. De har heller ikke tatt noe initiativ for å skape en arena for bred, allsidig og nasjonal debatt om medienes samfunnsrolle og kvalitet. Redaktørforeningen har, som nevnt, skrinlagt planer om å etablere et debattforum. Norsk Presseforbund fikk i 2008 en oppfordring fra Personvernkommisjonen om å bygge opp et nettsted for seriøs mediedebatt, åpent for alle. Kommisjonen mente et slikt tiltak ville bidra til å styrke den presseetiske bevisstheten og dermed også personvernet. Presseforbundet har ikke fulgt oppfordringen.

Fra tid til annen tar pressens organisasjoner initiativ for å få dekningen av store mediesaker vurdert av uavhengige fagfolk. Etter hvert foreligger det mange slike, og konklusjonene fra rapport til rapport, fra Terje Rød-Larsen-saken i 1996 via Tore Tønne-saken i 2003 til Gerd Liv Valla i 2007 har flere fellestrekk. Det viktigste er kanskje kildevalg og prioritering. Mediene har en tydelig tendens til å slå opp kilder som støtter mediets egen vinkel i sakene, mens kilder med et annet syn er færre og langt mindre synlige. Fagfolkene som vurderte Tønne-journalistikken, foreslo at når denne type mediekjør oppsto, burde alle redaksjoner oppnevne en intern “djevelens advokat” som skulle utfordre journalistene på kildebruk, vinkling, dimensjonering av sakene osv.

Mediekjøret i mange saker siden 2003 tyder ikke på at dette forslaget er fulgt opp. En kan i det hele spørre seg om alle utredningene presseorganisasjonene har initiert har hatt noen som helst virkning på journalistisk praksis. Et annet eksempel bidrar til å bekrefte inntrykket av at disse prisverdige initiativene ender opp som slag i løse luften. I etterkant av Håvard Melnæs sin bok om Se og Hør arrangerte presseorganisasjonene en høring om betalingsjournalistikk. I ettertid fikk Vær Varsom-plakaten dette tillegget:

Pressen skal som hovedregel ikke betale kilder og intervjuobjekter for informasjon. Vis moderasjon ved honorering for nyhetstips. Det er uforenlig med god presseskikk å ha betalingsordninger som er egnet til å friste mennesker til uberettiget å trå innenfor andres privatsfære eller gi fra seg personsensitiv informasjon.

På tross av denne bestemmelsen tilbyr mediene fortsatt solide summer for nyhetstips. VG reklamerer med 25000 for gode tips. Medier bør i hvert fall opplyse om hvor mye penger de bruker på tipsere, slik VG gjør i sitt årsregnskap (avisen betalte ut 755900 kroner til tipsere i 2010). Forhåpentlig vil flere medier følge eksemplet, gjerne også med mer utfyllende informasjon (*Artikkelen er oppdatert, se nederst. Red.). For øvrig, hvilke konsekvenser har den nye bestemmelsen i VVP fått for lommebokjournalistikken i Se og Hør? Jeg tror dessverre ikke de er så store.

Forsømt mulighet

I 1974 opprettet pressens organisasjoner Institutt for Journalistikk i Fredrikstad. Instituttet driver kursvirksomhet og anvendt forskning. Driften finansieres for en stor del av staten. For norsk presse representerer instituttet en viktig ressurs, men den burde kanskje vært brukt annerledes? Ved henvendelse til instituttet får jeg opplyst at redaksjoner henvender seg svært sjelden for å få den faglige kvaliteten i egen journalistikk vurdert av ekstern ekspertise. Jeg vet ikke hvilke initiativ instituttet har tatt for å spille en mer aktiv rolle som faglig korrektiv, men ved sin blotte eksistens tilbyr instituttet bransjen en mulighet til å følge opp samfunnets kvalitetskrav og dermed bygge troverdighet. Det er underlig at denne muligheten langt på vei synes forsømt. Med tanke på fremtidige bevilgninger må det være viktig både for institutt og bransje å dokumentere at instituttet bidrar på en viktig måte for at redaksjonene skal oppfylle de krav som samfunnet knytter til privilegiene og den økonomiske støtten.

I denne sammenhengen er det naturlig å spørre hvordan samspillet er mellom pressen og den flora av forskningsinstitusjoner som beskjeftiger seg med medier og medieforskning. Bergens Tidende bestilte i sin tid en vurdering av avisens bybanedekning fra Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen. Instituttet leverte en kvantitativ analyse og en masteroppgave (pdf) basert på intervjuer med de viktigste aktørene både i og utenfor redaksjonen. Oppgaven konkluderte med at BT i sin nyhetsdekning hadde vært preget av et ensidig positivt syn på planene om bybane og dermed hadde forsømt sin rolle som kritisk korrektiv. Kritikken ble selvsagt offentliggjort og rapporten bidro til en nyttig intern debatt.

Jeg vet ikke hvor vanlig det er at redaksjoner bestiller denne type vurderinger, men har en sterk mistanke om at det er sjelden. Av og til tar faginstitutter selv initiativ til å gå medier etter i sømmene, men slike forskningsprosjekter blir gjerne store og konkluderer lenge etter at den aktuelle saken er ute av nyhetsbildet. Prosjektet som skal studere Amelie-saken skal for eksempel gå over tre år.

Jeg er også klar over den relativt store produksjonen av bøker om medier og journalistikk som forskere står bak, men jeg er usikker på hvor mye slike bøker blir lest i landets redaksjoner og enda mer usikker på om de har noen innflytelse på redaksjonenes oppfatning av egen rolle og innsats. Selvsagt er den generelle medieforskningen viktig og Mediestøtteutvalget går da også inn for å øke bevilgningene til denne. Hovedbegrunnelsen er behovet for å heve kvaliteten på journalistikken. Når det er målet, bør en kanskje gå kritisk gjennom hvordan forskningsmidlene fordeles og gjøre mer for å fremme et tettere samspill mellom forskere og redaksjoner. Jeg er ikke i tvil om at både akademiker og praktiker kan lære mye av et nærmere samarbeid forutsatt at de evner å møte hverandre med et åpent sinn. På dette feltet er det behov for nytenkning og den bør begynne nå, knyttet til debatten om pressens samfunnsrolle og bransjens ønske om fortsatte subsidier.

Defensive sjefredaktører

Da jeg var journalist, så jeg på kritikere av BT med dyp skepsis. Jeg oppfattet dem ofte som motstandere av ytringsfriheten og tilla dem ulike lumre motiver for sin kritikk. Jeg oppfattet meg selv som ubestridt kyndig i alle redaksjonelle spørsmål og som en hvit ridder i det frie ords tjeneste. Eksterne kritikere var det vanskelig å ta alvorlig fra den høye hesten jeg satt på. Mitt syn på leserreaksjoner skilte seg ikke stort fra det mine kolleger hadde, tror jeg.

Seks år som leserombud har imidlertid lært meg hvor mye kompetanse, også om journalistikk og dens virkninger, lesere besitter. For å forstå sin egen samfunnsrolle og utvikle journalistikken slik at den oppfyller de krav opplyste lesere stiller, er det helt nødvendig at den enkelte redaksjon, stor eller liten, inviterer til kritikk fra, og går i dialog med, sine brukere. Mediene vil, med rette, svare at de får mye kritikk. Spørsmålet er imidlertid hvordan de forholder seg til den. Jeg ser mange tegn på at min gamle, og akk så umodne, holdning til kritikk fra utenverdenen, fortsatt lever. Svært mye relevant mediekritikk blir aldri besvart fra dem den gjelder eller den blir avvist. I festlig lag sier gjerne redaktører at leserne/seerne er deres oppdragsgivere, men få av dem synes å godta sine oppdragsgivere som verdifulle samtalepartnere når journalistikken selv står på dagsordenen.

Mediebransjen avviser kategorisk tanken om et statlig ombud med rett til å refse pressen. Samtidig har ikke pressens organisasjoner noen påfallende evne til å skape den åpenhet i mediene og den kvalifiserte debatten om deres samfunnsrolle som publikum og myndigheter etterlyser. En av årsakene er selvsagt prinsippet om den enkelte sjefredaktørs absolutte maktposisjon i egen redaksjon. Redaktørplakaten definerer sjefredaktørens rettigheter og ansvar. Det er, ikke minst i den sammenhengen jeg her har drøftet, viktig at sjefredaktørene forstår hvor stort det ansvaret er. Pressens troverdighet, og dermed evne til å oppfylle samfunnsoppdraget sitt, avhenger først og fremst av sjefredaktørenes forståelse av pressens og egen rolle. Det er de som kan skape det forholdet mellom medier og publikum som bygger tillit og troverdighet.

Nå vil mange minne om at mediene har vært gjennom en revolusjon siden jeg satt på min høye hest. Redaksjonene har et helt annet forhold til lesere i dag. De oppfordres stadig til å bidra med tips og annen informasjon i konkrete saker. Nettutgavene og de sosiale mediene åpner store muligheter for samspill mellom journalister og publikum. Muligheter journalistene bruker når de har nytte av det. Redaksjonene er slett ikke like kreative og initiativrike for å bruke internettet til å skape åpenhet omkring eget arbeid og invitere til diskusjon om journalistikkens mange dilemmaer. På ulike nettsteder foregår det riktignok til tider voldsomme debatter om medier og journalistikk, men de er utilgjengelige eller lite oversiktlige for et bredere publikum. Og selv om nettutgaver inviterer lesere til å kommentere artikler, varierer det mye i hvor stor grad journalistene, for ikke å snakke om redaktørene, bryr seg om lesernes reaksjoner. Sjefredaktør Alan Rusbridger i The Guardian sier at kritikken av journalistikken han har ansvar for, først og fremst bør skje der denne journalistikken publiseres og ikke alle andre steder. Derfor har også mediehuset hans et leserombud som bidrar til at så skjer.

Viktige allierte

Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, har utropt medienes brukere til deres viktigste voktere. Dersom de skal fylle den rollen, må mediene selv gi dem redskapene og innsikten de trenger. Den franske professoren Jean-Claude Bertrand, som døde i 2007, arbeidet mye for å finne metoder som skaper en mer åpen, ansvarlig og demokratisk presse. Det mente han var nødvendig for å øke pressens troverdighet og støtte blant publikum og dermed unngå statlige tilsynsordninger. Han uttalte blant annet:

Journalister trenger støtte fra publikum slik alle institusjoner gjør i et demokrati. Slik støtte er helt nødvendig for å forsvare pressefriheten. Journalistene er altfor få til alene å motstå politisk og, i disse tider, særlig økonomisk press. Bare publikum har styrke til å beskytte dem.

Bertrand ser på publikum som allierte av den ansvarlige, etterrettelige og opplysende journalistikken, en oppfatning jeg deler fullt ut. Å åpne seg for sine brukere setter ikke redaksjonenes uavhengighet i fare. Tvert imot. De som vil manipulere pressen, påvirke den i retninger som tjener deres åpne eller skjulte agenda, har allerede full tilgang til redaksjonene. De slipper til fordi de har en vare som journalisten er interessert i, nemlig nyheter. De påvirker mediene i det skjulte. Bertrand har samlet 110 ulike forslag til hvordan pressen kan utvikle kontakt med det store flertallet som ikke nyter godt av elitens privilegier, men ber om troverdig og relevant journalistikk. Han har utviklet et system han kaller “Media Accountability System” (M*A*S). Tanken er at pressen må stå ansvarlig overfor dem den skal tjene, brukerne. Når den viser oppriktig vilje til det, vil den få støtten den trenger for å fylle sin rolle, mener Bertrand.

Mye tyder på at norske sjefredaktører har vansker med å slutte seg til slike tanker. Når forslaget om et redaksjonelt regnskap er fremmed for de fleste, og ingen ser seg tjent med noe leserombud, er det symptomer på at sjefredaktørene nøler med å følge oppfordringen fra sine egne organisasjoner om å invitere lesere og seere inn i kritisk dialog om eget virke. I en tid da medier og seriøs journalistikk er under voldsomt press, burde sjefredaktørene se behovet for å bygge allianser. Den aller viktigste må jo være alliansen med egne lesere og seere.

Ytringsfrihetskommisjonen er i sin rapport opptatt av sannhetssøkingen og demokratiets utvikling. Sannhetsprinsippet bygger på at bedre innsikt nås gjennom meningsutveksling. Denne generelle erkjennelse gjelder så avgjort også journalistikken og pressen. En åpen samtale mellom redaktører, journalister og publikum vil bedre innsikten hos begge parter. Demokratiprinsippet bygger på at et fungerende demokrati forutsetter åpenhet og kritikk. Dette må i høy grad også omfatte pressen som sentral makthaver. Åpenhet som gjør bedre tilbakemeldinger mulig fra lesere og seere, er en nødvendig konsekvens av den makten mediene nå har.

Når fellesskapet støtter bransjen med 6-7 milliarder årlig, må det være en viktig del av debatten om fremtidig subsidiering hvordan pressen skal leve opp til de krav om samfunnsrolle og kvalitet som følger med pengene.

*Korreksjon
Fra redaksjonen: Artikkelens avsnitt om tipshonorarer er oppdatert 22. mars etter at artikkelforfatter ble kjent med at VG publiserer nøkkeltall om sin “tipsøkonomi” i det redaksjonelle årsregnskapet.

De siste par årene har Google gradvis begynt å ta kritikken mer alvorlig. Det ferskeste eksemplet: International Press Institute i Wien har nylig utlyst en konkurranse om nyskaping innen digital journalistikk, støttet med 2,7 millioner dollar (15 millioner kroner) av søkegiganten (småpenger for Google, men likevel et interessant signal). Konkurransen er åpen for alle, men prosjektet må realiseres i Europa, Afrika eller Midtøsten. Det søkes etter prosjekter innen tre områder, med søknadsfrist 1. juni 2011:

• Nye plattformer
• Bærekraftige forretningsmodeller
• Utdanning/kurs

Les mer om de ulike kategoriene og kravene på prosjektets nettsted.

Den amerikanske journalisten James Fallows skrev i fjor en lengre artikkel om Googles journalistikk-relaterte prosjekter og hvordan man tenker om dette i “the Googleplex”.

MediaClimate, et nettverk av forskere fra 19 land der jeg er en av koordinatorene, tar for seg dette spørsmålet i en ny bok. Materialet som er studert er dekningen av Bali og København i to aviser i hvert land (noe færre fra Bali-møtet) — i noen land også en TV-kanal og bloggvirksomhet.

Studien viser hvordan en ny verdensorden vokser fram, med nye ledere — og nye klimasyndere. Den viser også at dekningen er manns- og politikerdominert, og fortsatt langt mindre globalt orientert enn sitt tema.

Klimadekningen i tre uker før, under og etter toppmøtene handler ikke bare om det som skjer i og rundt forhandlingslokalene. I en del tilfeller ser vi hvordan toppmøter blir sporer til journalistisk satsing ved at redaksjonene prioriterer artikkelserier om hvordan klimaet oppleves i ulike verdenshjørner, eller skriver om hva som skjer på hjemmebane for å forebygge skadevirkninger.

Nye syndere

I den delen av pressematerialet som omhandler toppmøtene ser vi et skifte fra Bali til København. USA framstår fremdeles som den største klimasynderen i mye materiale fra Bali, ikke minst fra landene i det ”globale Sør”. Imidlertid seiler de framvoksende stormaktene Kina og India opp på siden av USA, om ikke forbi, i København-dekningen. Men ståsted og kontekst er viktig: dette skjer mer i aviser med hjemstavn i ”Vesten” enn i resten av verden. Her er det til gjengjeld tydelig. Videre framstiller pressen i de fleste land en ”ny verdensorden” der land som Kina, India, Brasil, Sør-Afrika og delvis Russland er sterke maktfaktorer som USA må ta hensyn til, mens EU og utviklingsland flest ble mer oversett.

Nasjonale politiske aktører er gruppen aktører som opptrer oftest i dekningen totalt sett (se figur). 38 prosent av sakene hadde med en kilde fra denne gruppen, mens det sivile samfunn (frivillige organisasjoner, aktivister) var representert i 28 prosent av sakene (last ned tallene bak figuren, xls-format).

Klikk for større versjon (ill: Håvard Legreid)

Volumet i dekningen varierer betydelig mellom nettverkets deltakerland. De to russiske avisene har svært liten dekning av begge toppmøtene, mens en ser variasjoner andre steder ut fra nivået på nasjonale begivenheter, som for eksempel at valget i Chile foregikk parallelt med København-toppmøtet.

På den annen side er det også stor variasjon mellom volumet i land som i dag er sårbare for klimaendringer, eksempelvis Bangladesh og Egypt. I Bangladesh er dekningen omfattende og virker høyt prioritert, mens den i Egypt er liten. Her er medienes oppmerksomhet mer konsentrert om fattigdom og andre spørsmål, mens Bangladesh (sammen med småstater i Stillehavet) er blitt et slags ikon for framtidens klimatiske skrekkscenarier: Hva om 30 millioner bengalere må flykte fra stigende hav?

Mannsdomene

At naturvitenskapelig forskning — om klima og andre beslektede spørsmål — er mannsdominert, er gammelt nytt. Men av registrerte kilder i de 38 avisenes dekning av København-toppmøtet, er bare 14 prosent av stemmene forskere. Den lave andelen forskere kan forklares med at COP15 var politiske forhandlinger. På den annen side var et meget høyt antall klimaforskere til stede og tilgjengelige i København — men de ble altså i forholdsvis liten grad brukt direkte av journalistene. På tross av dette relative fraværet, finner vi at klimaendringer er menns område: Bare 12 prosent av alle dem som får uttale seg i vårt pressemateriale, er kvinner. Kvinner som må gå stadig lengre for å hente vann, kvinner som skal holde husholdningene sammen i økende ekstremvær, og kvinnelige aktivister og politiske ledere, ser ikke ut til å nå fram til journalistene i perioden som omslutter et toppmøte.

Resultatene varierer mellom landene; Finland er best med 29 prosent kvinner, mens Norge ligger midt i laget med sine 19 prosent.

På den annen side gir de nordiske avisene (Danmark, Finland, Norge og Sverige) større plass til stemmer fra det sivile samfunn (NGO-er og grasrotaktivister) enn de fleste andre, med unntak av Bangladesh. Det kan henge sammen med den nordiske sosialdemokratiske tradisjonen med mindre ulikheter mellom topp og bunn i samfunnet — og med den sterke rollen de frivillige organisasjonene spiller i samfunnene våre. Men variasjonen kan også skyldes tilgangen på journalistiske ressurser; mange grasrotaktivister reiste til København — og de som hadde få eller ingen journalister til stede, prioriterte disse mindre.

Et påfallende trekk ved dekningen er den lave andelen kilder fra næringslivet. Bare 5 prosent av alle stemmene som blir sitert er fra denne sektoren. En mulig forklaring er at disse aktørene profilerer seg gjennom lobbyvirksomhet overfor politikerne – og at disse så målbærer i alle fall en del av deres interesser.

Nyheter fra nær og fjern

Paradoksalt nok ser vi også hvordan avisene fra de såkalte i-landene har svært få stemmer fra landene i resten av verden, mens avisene fra denne ”resten” har en mer balansert kildebruk. Paradoksalt fordi færre journalistiske ressurser og større avhengighet av de internasjonale byråenes toppmøtedekning, gir en jevnere fordeling av røster fra ”Sør” og ”Nord” — selv om avisene fra ”Sør-landene” naturlig nok har en viss overvekt av stemmer fra utviklingsland.

Men den nasjonale pressen utnytter bare i svært varierende grad toppmøtene til å bli mer transnasjonalt orientert. Dekningen er i varierende grad domestisert, det vil si at de nasjonale stemmene blir nokså dominerende i det enkelte landets aviser i de ukene toppmøtene varer.

Pressen, som har tilgang til kilder fra 192 land, velger oftest å fokusere mye på egne politikere og aktivister. I den norske dekningen — Aftenposten og VG — er dette tydelig. Bali-dekningen hadde Norge på topp i andel nasjonale stemmer, mens landet kom høyt (4. plass) også under København-toppmøtet.

De såkalte klimaskeptikerne — såkalte fordi skepsis er en organisk del av enhver forskning — fikk svært liten plass i dekningen av Bali-toppmøtet. To år seinere ble stemmene deres til en viss grad hørt, ikke minst grunnet ”Climategate”-avsløringen. Men det ser ut som de plasserer seg mest i meningssjangrene: leserbrev og kronikker — og i mindre grad blir oppsøkt av journalistene.

Pessimisme

Toppmøtejournalistikk vil naturligvis være mye konsentrert om det politiske spillet i møterommene, og i varierende grad om aktivismen rundt. På den annen side ser vi at dekningen før og rundt toppmøtet forteller andre mer generelle historier, ikke minst i featuresjangeren. Eksempler fra en rekke land viser at her blir journalistikken mer grenseoverskridende når den skal beskrive klimakonsekvensene for vanlige mennesker på kloden vår. Et eksempel er A-magasinets ”Værsyk klode” fra 4. desember 2009.

Leder- og/eller kommentarartikler fra mediene i de 19 landene oppsummerer i stor grad toppmøtet i København med negativt fortegn, og en del av skylden ble lagt på det danske vertskapet og på FNs svake lederrolle. Unntak er spesielt avisene i Kina og USA, der disse landenes lederskap får æren for at det ble et slags minimum av enighet.

Alt i alt kan vi si at dekningen av møtene speiler verdikamper i det journalistiske feltet, mellom ressurskrevende og kritisk-undersøkende retninger på den ene siden og mer kommersielt drevne retninger. Den første ser vi for eksempel representert via avsløringer av nasjonal dobbeltmoral (fin tale, dårlig praksis), den andre via kjendiser (her kommer Arnold Schwarzenegger!) eller lettvint, ukritisk dekning av egne politikere.

Om forskernettverket
MediaClimate-nettverket dekker følgende land: Australia, Bangladesh, Brasil, Canada, Chile, Danmark, Egypt, El Salvador, Finland, Tyskland, Indonesia, Israel, Kina, Norge, Pakistan, Russland, Sverige, Sør-Afrika og USA. Nesten alle forskerne undersøker dekningen i sine egne land.

Koordinatorer for nettverket er Risto Kunelius fra Universitetet i Tampere og Elisabeth Eide, Høgskolen i Oslo/Universitetet i Bergen.

Bakgrunnsmateriale

• Last ned bakgrunnsmateriale: Alle land/medier som er med i undersøkelsen, antall artikler mm. (xls-format).
• Last ned tallene bak figuren i artikkelen (xls-format).