Spøk til side. Faktasjekk er en journalistisk oppgave verdt navnet. Faktasjekk er en aktverdig del av journalistikkens samfunnsoppdrag. Faktasjekk bør bedrives hele året, og er en så selvsagt del av journalistikken at det nesten er litt rart å løfte det frem under egen vignett. Faktasjekk får åpenbart politikere til å skjerpe sitt presisjonsnivå. Prosjektet har noe å si oss — ikke bare om politikken, men også om journalistikken.

Desto sterkere press journalistikken utsettes for, desto mer skjerpes begrunnelseskravene. Spørsmålet her blir da: Hvordan møtes begrunnelseskravene i en valgkampsetting? Hvordan forholder journalister og redaktører seg — ideologisk og praktisk — til krav om å legitimere sin profesjonelle virksomhet? Hvordan selges journalistikk som maktkritikk? Faktasjekk kan være ett eksempel.

Det var i valgkampen 2009 at Bergens Tidende lanserte faktasjekk.no, delvis etter amerikansk mønster og inspirert av Dagbladets “faktasjekk” fra valget i 2005. To journalister ble satt på oppgaven med å ettergå faktapåstander fra politikere. De gjorde det så godt at de fikk diplom for innsatsen av Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse (SKUP).

BT markedsførte sin faktasjekk med spørsmål som disse: Kan du stole på politikerne? Har politikerne sine ord i behold? Eller fører de deg bak lyset? Og faktasjekkerne vil ha deg med på laget. “Hjelp oss med å gå politikernes påstander etter i sømmene”.

“Faktasjekken berører kjernen i den politiske journalistikken,” skrev BTs sjefredaktør. Tiltaket er lett å selge som helt nødvendig maktkritikk. Begrunnelser handler gjerne om behovet for å måle opp avstanden mellom politikeres liv og lære. Den journalistiske egenprofilering er et selvsagt biprodukt.

Fenomenet faktasjekk er interessant. Det peker ut over seg selv og kan ses i følgende lys: Moderne journalistikk utgjør et særegent kunnskapsproduserende system. Hva preger dette ekspertsystemets begrep om politikk? Hvilken tilgang gir det til en kritisk forståelse av politikk? Hvordan kan tiltaket “faktasjekk” forstås i spenningsfeltet mellom journalistisk profesjonalisering og profilering — mellom en genuin journalistisk motivasjon og medienes egne profileringsbehov? Hvordan virker det sammen med andre trekk ved rådende politisk journalistikk? Og hvordan forholder det seg til den nyvunne interessen for publikums- og brukermedvirkning i journalistikken?

“Faktafokuseringa ser ut til å ha virka oppdragande. Lesarane har i større grad etterspurt kjelder for påstandar,” konkluderte BTs samfunnsredaktør i 2009. Hun viste også til et eksempel på kritikk av en faktafiksering. En KrF-politiker hadde hevdet at ett av fem barn vokser opp i utrygge hjem. BT sporet tallet tilbake til Røde Kors, som ikke kunne redegjøre for kilden. Karakteren “På tynn is” ble følgelig tatt i bruk. En leser reagerte: “Var det gøy å leke detektiv? Var det givende å rive ned et meget viktig fokusområde for to organisasjoner (en politisk og en frivillig) som faktisk prøver å gjøre en forskjell?”

Fakta er hellig. Det er en journalistisk trossetning. Men en petimeter-dyrking av fakta kan også resultere i en vel revisoraktig tilnærming til politikk. Vil vi ha politikere som har sitt på det tørre, men som ikke makter å tenne en gnist? Vil vi ha politikere som aldri tar for hardt i, fordi de er livredde for å bli tatt i faktafeil? Bør vi ikke være på vakt mot nøyaktighet på villspor?

BT åpnet i lokalvalgkampen 2011 faktasjekkingsballet med oppslaget “Feil, Erna”. Bakgrunnen var en påstand om at 70-80 liv kunne vært reddet med midtdelere og flerfeltsveier. Faktasjekkernes arbeid ga følgende resultat: “Den nærmere gjennomgangen viser at Høyres forslag kan redde anslagsvis 28 liv og gi 65 færre hardt skadde. Påstanden er feil.”

I lanseringen av faktasjekk.no ved inngangen til fjorårets valgkamp hadde BT intervjuet en politiker, en redaktør og en forsker. Alle syntes tiltaket var en fin ting, redaktøren sågar at det var en glimrende journalistisk idé. “Lovpriser faktasjekk,” var tittelen. Tok BT for hardt i? Eller blir dommen “delvis sant”?

En tidligere versjon av artikkelen ble publisert i Bergens Tidende, 11. september 2011.

Arbeidet med programmet startet i begynnelsen av februar 2012, i forbindelse med mitt doktorgradsprosjekt som undersøker pressedekningen av NAV, herunder blant annet nettavisen VG Nett. Prosjektet søker blant annet å undersøke hvordan nettavisartikler «beveger» seg på forsiden, slik at man kan få et bilde på hvordan en nettsak har vært prioritert i forhold til resten av artiklene på forsiden. Til sammenligning vil en toppsak på forsiden av en papiravis ha en høyere prioritering enn en sak uten forsidereferanse.

Toppen av VGs forside 5. februar 2012 kl 08.46 og kl. 09.05 (grønn markeringsfarge lagt på).

I forkant av arbeidet med programmet er det også blitt undersøkt hvorvidt andre tjenester kan være til hjelp, slik som eksempelvis Nasjonalbibliotekets arkivering av norske nettsider. Disse systemene er ikke tilstrekkelig for å drive denne typen forsideanalyser. «Wayback Machine» (et søkbart internettarkiv) er heller ikke et godt alternativ, da denne tjenesten kun arkiverer forsider utvalgte dager, og som regel fra 1-8 ganger om dagen. VG Nett arkiverer sine egne forsider i html-format hvert femte minutt, og dette arkivet strekker seg tilbake til 2010. Redaksjonen stiller arkivet til disposisjon for medieforskning. Arkivet til VG Nett gir imidlertid ikke mulighet til å bruke arkivet som et søkbart register med utgangspunkt i artiklene. Her må man altså lete gjennom forsidene manuelt for å finne ut hvordan artiklene «beveger» seg på forsiden.

Problematikken med analyser og innhenting av data i forhold til nettaviser er således bakgrunnen for dette samarbeidet mellom informasjons- og medievitere. Programmet har i første omgang tatt utgangspunkt i VG Netts forsider og fungerer på følgende vis: forsider arkiveres i html-format hver gang det skjer en redaksjonell endring på siden. Med andre ord vil den ikke registrere at det skiftes annonser eller at et bilde skifter server (uten at selve bildet endrer seg). Dette arkiveres så kronologisk i et søkbart register. Her kan man søke etter artiklenes nettadresse (URL), og programmet genererer deretter en oversikt over hvilke forsider artikkelen har vært plassert på. Dette åpner videre for muligheten til å lage en bildeserie der man ser hvordan artikkelen «beveger seg på forsiden» over tid. Artiklene kan også få et grønt merke slik at den enkelt kan spores på de forskjellige forsidene.

Arkivet kan også brukes til å gjøre analyser av hvilke tidspunkt endringer på nettavisforsider skjer. Eksempelvis kan man vise hvilke klokkeslett de fleste oppdateringene på forsiden skjer.

Koden publisert på Github

Nettavisarkiveringsprogrammet vil forhåpentligvis motivere fremtidige studenter og forskere til å rette oppmerksomheten mot forskning på nettaviser og nettartikler. Dersom programmet blir ferdigutviklet og får funksjonen som en database, kan man også grave i arkivet av nettavisartikler på forsiden. Videre slipper man å ta skjermdumper manuelt for å arkivere forsider.

Det må påpekes at programmet ikke er feilfritt slik det står nå. Eksempelvis er programmet kun tilpasset VG Nett for øyeblikket, og programmet vil kun lagre forsidene som html. Dersom VG-redaksjonen sletter artikler eller annet innhold, vil dette påvirke fremvisningen av nettavisforsiden. Vi jobber med å løse disse utfordringene, og ønsker nye forslag velkommen. Koden til programmet er tilgjengelig på Github.

Datadrivenjournalism.net skriver jevnlig om dette. Nylig skreiv de om datawrapper, laget av abzv.

Datawrapper

Datawrapper er et lite program som hjelper deg å lage grafer. Så langt er det relativt enkle grafer som stolpediagram, kakediagram og linjediagram som er tilgjengelige. Dette er ting som også lett kan lages i for eksempel Excel, men datawrapper gjør dette til en klipp-og-lim prosess, der resultatet er laget i html5 som er nyttig for nettutgaver, leseplater og mobile enheter. Typisk har slike grafer litt ekstra funksjonalitet, som et statisk bilde fra Excel ikke har. Essensen av datawrapper er å knytte dine data sammen med javascriptbibliotek som highcharts, flotr2 og d3, uten at du trenger å vite mer enn at du har data og vil ha graf. Som et open source-prosjekt er det mulig å utvide datawrapper med flere visualiseringsbibliotek og visualiseringstyper etter hvert. Koden er skrevet i PHP og er lett å følge for de som vil.

Programmerende journalist Dan Nguyen har skrevet en introduksjon til programmering i nyhetsredaksjoner med tittelen Code, Don’t Tell: Programming as an Essential Journalism Skill. I et avsnitt om “practical roadmap for non-programmers” anbefaler han å opprette konto hos Twitter, Dropbox og Google. Sistnevntes tjeneste Google docs har jeg sett er særlig populært også i norske redaksjoner, da muligheten for å dele data, samarbeide og å publisere data fra Google spreadsheet (for eksempel som json) kan korte ned antall skritt i en felles arbeidsflyt. NB: sensitive data bør ikke legges ut på internett. Da kan heller en lokal installasjon av Panda kanskje være en idé?

Panda – pandaproject.net

Panda er et prosjekt med støtte fra Knight Foundation som søker å lage “A Newsroom Data Appliance” — en felles lagringsplass for data i en nyhetsredaksjon. Panda er i hurtig utvikling, så selv om ikke alt man kunne ønske seg finnes ennå, så er det gode muligheter for mye kommer etter hvert. Utviklerne, Christopher Groskopf og Brian Boyer (begge tilknyttet Chicago Tribune) diskuterer til stadighet utviklingen på github og Twitter. Panda ble nylig presentert på en NICAR-konferanse, og mottagelsen beskrives som svært god. Panda er ment å kjøres lokalt for hver redaksjon, eller i “skyen”. Det er lagring og søk som så langt er hovedfokuset til dette prosjektet, hvilke skritt som tas videre og hvordan dette blir brukt blir spennende å se. For en demo, se demo.pandaproject.net. Med APIer og utvidelser i stadig utvikling må det for eksempel være lov å drømme om tett integrasjon med Google refine.

Google refine

Jeg har tidligere blogget om refine, men på tross av at jeg ikke bruker programmet jevnlig selv, blir jeg stadig overrasket hver gang jeg tar det fram. Google refine er ikke bare et glimrende verktøy for å vaske og restrukturere data, det er også er imponerende kraftig verktøy for å gjøre analyser og å grave i data. Google refine er ikke det mest intuitive verktøyet i verden, og i blant er det nyttig å kunne (eller kunne google) litt regexp eller å kunne tilegne seg kunnskap om ting som GREL (Google Refine Expression Language). Heldigvis likner dette mye på Python, så om du skulle lære deg noe om dette, så lærer du samtidig små biter om programmering. Hvis jeg var ansatt som datajournalist i en nyhetsorganisasjon, med press om å levere analyser og datasett jevnlig, så ville jeg ha satt pengene mine på Google refine (dvs, du trenger ikke sette noen penger noe sted, Google refine er gratis).

GIS, geografiske informasjonssystemer

Et annet spennende område der det skjer nye ting er GIS, geografiske informasjonssystemer. QGIS er et rimelig sted å starte for de av oss som ikke har en bakgrunn fra relevante fagområder, da QGIS er gratis og finnes til alle plattformer. En fin introduksjon finner du på multimedia.journalism.berkeley.edu.

Et annet spennende prosjekt er TileMill, et verktøy for å lage egne kart. Med både en hostet løsning (noen andre driver serveren for deg, mapbox), og muligheten til å lage tiles (de små rektangulære bildene som utgjør et kart i for eksempel Google maps, du har helt sikkert sett dem når du laster kart på en treg linje eller på mobile plattformer) som du kan publisere selv, så har du her et imponerende verktøy for å fortelle historier på kartet. For inspirasjon til hva du kan lage er Chicago Tribunes blogg et fint sted å lete, både for tekniske ting (som her) og vakre (og kanskje noe kontroversielle her i Norge?) ting (som geografisk fordeling av barn under 5 år kodet etter etnisitet) se denne for mer info om hvordan dette kan gjøres.

Mer, mer

Nye verktøy evalueres jevnlig på reviews.reporterslab.org der Sarah Cohen (som snakket på Nordiske mediedager i fjor) er direktør. Et verktøy som er utviklet hos reporterslab er timeflow, for gravende journalister som vil holde orden på kronologien i en story. Et tidslinjeverktøy. Du finner en tutorial på github.

På konferansen nevnt over NICAR12 ble et hopetall verktøy, prosjekter og arbeidsmåter presentert, mye av dette ligger også på nett slik at du kan se gjennom presentasjoner og få tips om verktøy og prosjekter.

En fin lenkesamling finner du også her hos Computerworld (via datadrivenjournalism). Et eksempel er MITs exhibit, som har mange visualiseringsformer godt tilpasset formidling som journalistikk. Exhibit krever at du eller en rundt deg kan litt html/javascript.

Bøker

Det er ingen tvil om at jeg kaster ut en hel masse informasjon her, og lite, om i det hele tatt noe, står på pensum på journalisthøyskolene. Det betyr ikke at journalisthøyskolene er utdatert, vert imot, men at det er mye å lære som ligger utenfor opptråkkede stier. For deg som vil jobbe med datajournalistikk, i alle fall. Det finnes i det hele tatt lite fagstoff på dette området, men slik vil det ikke være lenge.

Fra mennesker med førstehånds innsikt på dette område kommer en crowdsourcet bok, the Data Journalism Handbook. Dette prosjektet er godt i gang, mye er ferdig og du kan se innholdsfortegnelse og boken på ide-stadiet på Google docs. Se videoen for en introduksjon til prosjektet.

Facts are Sacred – the Power of Data ebook fra The Guardian er alt ute. Den kan kjøpes på diverse digitale plattformer, og gir innsikt i hvordan Guardian forholder seg til dette feltet. Boken inneholder mye info og eksempler fra Guardian, men er ikke en “slik gjør du det”-bok. Det er en “dette har vi gjort og lært”-bok.

I fysiske bokhyller finnes det også ting som er verdt å se på. Jeg mener at Philip Meyers “Precision Journalism” er minst like relevant i dag som da den først kom på 70-tallet. Mye av Meyers tankegods på metodesiden kan skrives om til kode – verktøy – og metode er essensen av algoritmer. På visualiseringsfronten er og blir Edward Tufte kongen, og bokens hans “The visual display of quantitative information” inneholder et avsnitt som forklarer at boken startet etter å ha undervist journalistikkstudenter i statistisk metode. Dette er en bok enhver journalist burde ha i prydutgave, den er like vakker som den er nyttig, klar og full av instruksjon.

For å holde deg oppdatert på denne fronten vil jeg anbefale RSS-feeden fra Edward Boraskys scoop.it og datadrivenjournalism.net.

Det mest spennende med dette området synes jeg er at det er så mye prøving og feiling på gang. Vi vet ikke helt hvordan dette skal gjøres, og fra redaksjon til redaksjon og prosjekt til prosjekt prøves ulike metoder og verktøy, med varierende resultat. Etter hvert kan vi håpe at det danner seg mønstre i alt kaoset, slik at metoder og verktøy får en naturlig plass i en fornuftig og effektiv arbeidsflyt. At jeg ikke har snakket om Excel som kongen av datajournalistikk er ikke fordi dette ikke er sant (en pågående studie på området kan tyde på at Excel er norske redaksjoners absolutt viktigste verktøy for databehandling), men fordi Excel allerede finnes i de fleste redaksjoner, det holdes kurs i dette og kompetansen på området finnes over alt. Excel er et flott verktøy, som kanskje bare bør brukes mer?

Hvilke verktøy bruker du til behandling, graving og presentasjon av data? Bruk kommentarfeltet, så lager vi en liste sammen!

Dette innlegget tar utgangspunkt i en masteroppgave i medievitenskap fra 2011. Den er basert på casestudier av tolv artikler i VG og Se og Hør publisert i perioden 1985-2008.

Stereotypene

En av tendensene i VG og Se og Hørs dekning av homofile de siste 25 årene har vært stereotypifisering, i første omgang med negative karakteristikker. Lesbiske par ble for eksempel kalt mannehatere og beskyldt for å fungere som “mann” og kvinne. En nylig avdød Freddie Mercury ble fremstilt som sexgal. Kim Friele og Wenche Lowzow ble minnet om alvoret ved å gifte seg — som om alle homofile er ustabile i parforhold.

Likevel, i en periode var det bedre for de homofile å få en stereotyp omtale enn ingen omtale. Det var viktig å være synlig og på den måten påminne befolkningen om homofiles eksistens. Videre har de homofile i noen av de samme artiklene fått muligheten til å avvise stereotypene. I 1993 var det muligens stor verdi i å fortelle en million lesere at lesbiske kvinner faktisk ikke hater menn.

Den schizofrene avisen

Oppslag i VG 3. oktober 1985.

VG er kjent for å være “schizofren”. Avisen skriver på den ene siden om kjendiser, glamour og privatliv, mens den samtidig setter politisk dagsorden, trykker kronikker og legger til rette for politisk debatt. Denne egenskapen har gavnet homokampen. Ta for eksempel aids-sykdommen som spredte seg på 1980-tallet. Det norske folk var vettskremt. Epidemien utviklet seg tilsynelatende raskt, og de fleste ofrene var homofile. Mytene var mange.

Så døde skuespillerstjernen Rock Hudson. VG tildelte dødsfallet en helside. Hudsons privatliv ble gjennomlyst, herunder hans kjærlighetsliv og legning. Avisen lager en typisk kjendissak. Artikkelen ble likevel plassert på nyhetsplass, sammen med politisk innhold. På den samme avissiden trykket VG i tillegg to mindre artikler om hiv og aids. Disse omhandlet forskning og en potensiell vaksine. Selv om artiklene var beskjedne i omfang, ga de et lite bidrag til nordmenns kunnskaper om sykdommen, og et mer seriøst tilsnitt til kjendisnyheten om Rock Hudsons død.

Kjendisoppslaget, med fokus på følelser og privatliv, trakk lesere til fagartiklene. VGs schizofreni bidro med andre ord til økt kunnskap i det norske folk om homofile.

Privatsaken som offentlig anliggende

Vanligvis er det mulig å se forskjell på hvem som tilhører en minoritet eller undertrykt gruppe. Kvinner har et annet utseende enn menn, ikke-vestlige innvandrere har ofte en annen hudfarge enn majoritetsbefolkningen, mens mennesker med funksjonshemninger kanskje bruker hjelpeutstyr. Vanlige folk har visst om hvem og hva det er snakk om. De har kunnet forholde seg til saken. Saken har blitt løftet frem i offentligheten, gruppens kamp for bedre rettigheter har derfor kunnet bli ført i såkalte seriøse medier, gjennom tradisjonell debatt og tradisjonelle nyheter. En egenskap ved det å være homofil er at det ikke syns. Til tross for at de homofile selv, og samfunnet for øvrig, har tildelt homofile visse egenskaper, er det i utgangspunktet umulig å se hvilken legning et menneske har.

Bjarte Hjelmeland og kjæresten i Florida. Fra oppslag i Se og Hør nr. 9, 2006.

Legning er også en privatsak – det handler om noe intimt. For i det hele tatt å komme på dagsorden har det vært mer eller mindre tvingende nødvendig med en journalistikk som vinkler på mennesker, omhandler privatliv, er intim og kanskje tar opp sjokkerende forhold. I første omgang har en slik journalistikk gjort folk bevisst på homofiles eksistens. Lenge var medieomtale, koste hva det koste ville, det eneste homoaktivistene ønsket. Å bli omtalt som pervers var på 1950-tallet bedre enn å bli ignorert. Senere har journalistikken normalisert homofile, og latt vanlige folk bli “kjent” og “vant” med dem. Dette gjøres bedre igjennom “hjemme hos-reportasjer” enn notiser om avstemninger i Stortinget.

I hjemme hos-reportasjen har den homofile mannen kunnet vise at han er et helt normalt menneske. Noe av den nyere populærjournalistikken har også fungert som legningsnøytrale forbilder: legning er ikke tema, men heller ikke tabu. At Bjarte Hjelmeland er homofil er opplagt, men det er ingen grunn til å gjøre et poeng av det. På samme måte som det ikke er nødvendig å skrive at Bjarte Hjelmeland kjører Mazda, og at han eier et par dongeribukser.

På grunn av fokuseringen på det private, intime og til tider det sjokkerende, har den populærjournalistiske retningen som Se og Hør og VG representerer, vært et bedre virkemiddel i de homofiles kamp for bedre rettigheter, enn den tradisjonelle, “seriøse” pressen. Derfor synes jeg populære medier skal tilskrives en viss ære for den status homofile i dag er i ferd med å opparbeide seg i det norske folk.

Kildemateriale:

• Jørgen Thune Johnsen: Hyllet etter “vielse”: En studie av homofile i populærjournalistikken (pdf, 5,2 MB), masteroppgave.
• Last ned oppslagene som analyseres i masteroppgaven (pdf, 28,5 MB).

Det danske utvalgets rapport ble lagt frem fredag 1. oktober, og innholder konkrete forslag til hvordan deler av den danske mediestøtten kan omfordeles.

Utvalget presenterer tre mulige modeller for fremtidig støtte; en som fordeler støtte til de plattformene vi kjenner i dag, en som tildeler uavhengig av plattform, og en som er delvis plattformnøytral. Et samlet utvalg går inn for det tredje alternativet, som åpner for at også publikasjoner på digitale plattformer skal kunne motta støtte. Det nye forslaget skal ifølge Dyremose sikre større mangfoldighet og bedre utviklingsmuligheter.

Den største endringen fra den gamle modellen er at det nå er produksjon og ikke distribusjon som skal støttes, og støtten skal hovedsakelig fordeles basert på antall ansatte journalister. I praksis vil det si at det lønner seg å ha journalister ansatt, og dette gjør journalistene til de klare vinnerne i dette forslaget. Når støtten fordeles på bakgrunn av produksjon, vil også nettmedier kunne nyte godt av statlig tilskudd.

Taperne i en slik modell er publikasjoner som drives på frivillig basis. Også gratisavisene metroXpress og 24timer trekkes frem som tapere fordi det etter den nye modellen blant annet kreves at en viss andel av publikasjonens innhold er egenprodusert.

Utvalget har kun vurdert en omfordeling av det nåværende produksjonstilskuddet, mens DRs lisensordning, tilskuddet til TV2s regioner og avisenes momsfritak er holdt utenfor. Produksjonstilskuddet utgjør 353 millioner danske kroner, mens all mediestøtte til sammen utgjør over 6 milliarder kroner. Dermed er kun en liten del av den samlede danske mediestøtten vurdert.

Hele rapporten er tilgjengelig her (pdf).

Kilder:

• Medieredaktør: Journalistene vant kampen om mediestøtten
• Slik vil Dyremose støtte mediene
• Utvalget vil ta millionstøtte fra gratisavisene

Rapporten har vært etterlengtet, ikke minst innenfor de miljøene som ønsker et sterkere offentlig engasjement som mottrekk mot det raske forfallet i amerikansk journalistikk. Prosjektets tittel ”The Future of Media” signaliserte hvilke tunge ambisjoner som lå til grunn. Derfor ble det utløst en tredobbel, sterk skuffelse da rapporten ble offentliggjort i første uke i juni. For det første er den nedgradert til en stabsrapport og vil ikke bli vedtatt som et offisielt FCC-dokument. For det andre er tittelen endret til: ”Information needs of communities”, perspektivet er endret fra en plan for medienes framtid til en beskrivelse av samfunnets behov. Og sist, men ikke minst, forslagene i rapporten er få og små.

De første reaksjonene er nokså entydige, fra begge sider av den stadig bredere kløften i amerikansk politikk: God analyse, ingen virkemidler. Rapporten er en omfattende og glimrende virkelighetsbeskrivelse som kan bli et referanseverk for medieforskning og diskusjoner om mediepolitikk, men den inneholder ingen forslag som kan bedre situasjonen for mediene. Som Michael Copps, FCCs mest liberale medlem, sa: ”Policyforslagene korresponderer ikke med diagnosen”.

Tatt av høyrevinden

Forklaringen på at dette store prosjektet ble berget som fødte en mus, ligger sannsynligvis i den politiske utviklingen i USA de siste par årene. Arbeidet startet på et tidspunkt da kriseforståelsen var høy og hundrevis av journaliststillinger forsvant hver uke, det avsluttes på et tidspunkt da høyresidens narrativ dominerer den offentlige debatt: Alle statlige kostnader må kuttes til beinet, nasjonen er på konkursens rand og har ikke engang råd til å beholde sentrale (og beskjedne) velferdsordninger, langt mindre innføre ideologisk omstridte nye subsidier.

Kilde: FCCs rapport Information needs of communities, side 40.

I 2009 var krisetegnene mange og sterke. De samlete annonseinntektene for amerikanske aviser hadde falt med nesten 40 prosent på fire år, og skulle falle med ytterligere 10 prosent i 2010. Antall husholdninger som abonnerte på en avis var tilbake til nivået fra 1945, mens det er tre ganger så mange husholdninger nå. 13.000 journaliststillinger forsvant i løpet av 2008 og 2009, de gjenværende journalistene måtte jobbe hardere, produsere mer, levere til flere kanaler. Uttrykket ”hamsteriseringen” av journalistikken oppsto. Reportere som tidligere hadde tid til å grave i dokumenter, bearbeide kilder, sjekke fakta og finpusse formuleringene, måtte nå løpe som gale for å makte produksjonspresset.

I denne situasjonen våknet to store offentlige institusjoner, Federal Communications Commission og konkurransetilsynet: Federal Trade Commission (FTC). De startet parallelle prosjekt med sikte på å undersøke hvordan det offentlige kan kompensere for den samfunnsnyttige journalistikken som markedet ikke lenger leverer. Den tidligere demokratiske presidentkandidaten John Kerry arrangerte en høring i Senatet i mai 2009, og demokraten Adam Schiff sto bak en tilsvarende høring i Representantenes hus.

FCC startet en omfattende høring med sikte på å få inn forslag til offentlige tiltak. 30 organisasjoner og 9000 enkeltpersoner deltok i FCC-høringen, samtidig som forskere, aktivister og mediefolk presenterte sine ideer overfor FTC. Spesielt aktive var lobbyorganisasjonen FreePress, som er den dominerende på dette feltet.

Hovedargumentet fra tilhengerne av økt offentlig engasjement var at dette ikke er noe nytt, i motsetning til hva høyresiden hevder. Helt fra USAs første tid har den føderale regjering og delstatsregjeringene støttet aviser og kringkasting, både gjennom subsidier, offentlig annonsering og skatteletter. Dette har skjedd ut fra en forståelse av at et folk som vil styre seg selv, er helt avhengig av bredest mulig, og best mulig, informasjon. De samme politikerne som vedtok det første grunnlovstillegget om presse- og ytringsfrihet, de berømte ”founding fathers”, opprettet også U.S. Mail, som hadde som hovedoppgave å distribuere aviser til sterkt subsidierte priser. I løpet av 1900-tallet utgjorde avisene 95 prosent av all post som postverket distribuerte, målt i volum, men bare 12 prosent av inntektene. I dagens pengeverdi ville tilsvarende subsidier utgjort 6 milliarder dollar årlig. Så sent som i 1970 utgjorde postsubsidiene 75 prosent av distribusjonskostnadene for en avis, i dag er rabatten på 11 prosent.

Mange nye ideer

I boken ”Uninhibited, Robust and Wide Open” argumenterte Lee Bollinger, rektor ved Columbia University og styremedlem i The Washington Post, for en massiv økning i støtten til public service-journalistikk og en kraftig opprustning av offentlig finansiert kringkasting. I boken ”The Death and Life of American Journalism” lanserte Robert McChesney og John Nichols, to av grunnleggerne av FreePress, en rekke forslag til offentlige støtteordninger, inkludert skattefradrag for journalistlønninger, lettere overgang til non-profit drift av aviser og lavere portotakster.

Da liknende forslag ble fremmet på en stor konferanse i regi av FTC, våknet høyresiden. Alle forslag til nye pressesubsidier ble karakterisert som grove overgrep mot pressens uavhengighet og et brudd på det første grunnlovstillegget. Disse reaksjonene kom samtidig med at Tea Party-bevegelsen og et revitalisert republikansk parti drev det politiske tyngdepunktet et godt stykke til høyre i forhold til Obama-feberen i 2008. FTC har vært tause siden, og den bebudete rapporten fra deres prosjekt er også bortimot et år forsinket, uten signaler om når den vil foreligge.

Kommentarene fra høyresiden etter fremleggelsen av FCC-rapporten er samstemt tilfredse over at det ikke blir foreslått noen form for pressestøtte, verken direkte eller indirekte. Det mest konkrete forslaget i rapporten er å styre en milliard dollar i offentlig annonsering mot lokale og regionale medier, hvor krisen er størst. Det kan høyresiden leve med. En av de største mottakerne av denne formen for offentlig støtte er deres hovedorgan, The Wall Street Journal, som er en innbitt motstander av å bruke offentlige midler på mediene. Offentlige annonser eller offentlig påbudt annonsering (blant annet for tvangsauksjoner) er den største annonsegruppen i avisen.

Pressen selv mot subsidier

Skepsisen mot øket eller ny pressestøtte går også helt til topps i pressens egne organer. Den amerikanske avisutgiverorganisasjonen, Newspaper Association of America, har advart mot statlige ordninger som kan påvirke pressens uavhengighet. Tre av fire redaktører er imot pressestøtte, viste en undersøkelse utført i fjor.

Derimot er det ingen uenighet om den virkeligheten FCC-rapporten beskriver. Forfatterne får unison ros for å ha gjort et imponerende grundig arbeid. Tilstanden i amerikanske massemedier er tegnet i detalj og dysterhet: Antallet medier er blitt enormt utvidet gjennom utbredelsen av nettaviser, ambisiøse blogger og andre digitale publikasjoner, men det produseres mye mindre original journalistikk enn før.

Lokale fjernsynsstasjoner, som driver på offentlig, gratis lisens, har kuttet radikalt i den lokale nyhetsdekningen, inngått avtaler med kildene om markedsføring forkledd som journalistikk, og i stadig større utstrekning tatt i bruk videopressemeldinger som presenteres som nyhetsreportasjer.

Avisenes problemer er ifølge rapporten firfoldige: Nettet bryter opp den pakken som avisene har levert, folk trenger ikke lenger holde en avis for å få kryssord, værmeldinger, trafikkinformasjon eller lokale tilbud i tillegg til nyhetene. Konkurransepresset fra de digitale mediene presser annonseprisene kraftig ned, annonseringen løsrives fra nyhetene, og stadig mer av lesingen foregår via mobile enheter. Dessuten øker antallet amerikanere som sier at de overhodet ikke følger med på nyhetene, 17 prosent i befolkningen totalt, 31 prosent i aldersgruppen 18-24 år.

Flere får nå nyheter fra nett enn avis, men hva med substansen? (Kilde: FCCs rapport Information needs of communities, side 117)

Rapporten fastslår at krisen er størst i de lokale mediene, tilsvarende de norske regionavisene. De hyperlokale mediene, på bydels- eller nabolagsnivå, klarer seg bedre. Men fordi 95 prosent av de originale nyhetene fremdeles kommer fra de tradisjonelle journalistiske institusjonene, i hovedsak regionavisene, og disse redaksjonene er så alvorlig svekket, lider hele det journalistiske økosystemet. Den radikale reduksjonen i antallet reportere som dekker politiske institusjoner, rettsvesenet, helsevesenet og skolesystemet, fører ifølge rapporten til at makt flyttes fra mediene (og publikum) til institusjonene som skal overvåkes. Journalistene blir mer avhengige av pressemeldinger og informasjonsmedarbeidere. Mens det for 30 år siden var én pr-medarbeider pr. journalist i USA, er forholdet nå 4 til 1.

Frykter økt korrupsjon

En studie utført av Alicia Adsera, Carles Boix og Mark Payne, publisert i Journal of Law, Economics and Organization (pdf) i 2003 viser at den tendensen man kan se internasjonalt til at land med svak presse har høyere grad av korrupsjon enn land med en sterk og fri presse, også gjelder innad i USA. Områder uten sterke regionaviser har mer utbredt korrupsjon enn områder som tradisjonelt har hatt sterke aviser. Clay Shirky, professor ved New York University og forfatter av boken ”Here Comes Everybody”, som The Guardian nylig kåret til en av verdens 100 viktigste sakprosabøker gjennom tidene, sa i et foredrag i 2009 at hans mareritt er at alle byer i USA med færre enn 500.000 innbyggere vil miste sin lokalavis og synke ned i et system av økt korrupsjon.

Slike dystopier preger også den analytiske delen av rapporten fra FCC, men blir ikke møtt med forslag til mottiltak. Rapporten anbefaler at offentlige institusjoner åpner for mer innsyn fra publikum, foreslår at C-span, fjernsynskanalen som overfører møtene i Kongressen og andre offentlige debatter, får avleggere på delstatsnivå, foreslår endringer i skattereglene som gjør det enklere å gi penger til non-profit journalistikk og anbefaler at flere journalistskoler kopierer de medisinske skolenes kombinasjon av teori og praksis.

Det er det hele, i tillegg til forslaget om å styre mer offentlig annonsering mot lokale medier. Kommisjonsmedlem Michael Copps sa på et seminar i Washington om rapporten at den inneholder noen gode ideer, men at de ”ikke engang er i samme divisjon som problemene”. De mest håpefulle, noen vil si naive, trodde at ”The Future of Media” virkelig ville stake ut en fremtid der det offentlige tar på seg et øket ansvar når markedet ikke lenger kan eller vil produsere journalistikk i det omfang og av den kvalitet som behøves. I stedet er rapporten en seier på knock out for høyresiden, som ikke vil ha noen innblanding fra statens side, og som mener at markedet selv vil ordne opp når støvet etter den digitale revolusjonen og den pågående finanskrisen har lagt seg.

Men, som flere har påpekt, avisenes opplag og annonseinntekter begynte å falle lenge før finanskrisen, begge deler stupte under krisen, og har fortsatt å falle etterpå. To dager etter at FCC-rapporten ble offentliggjort, meldte Newspaper Association of America at de samlete annonseinntektene i amerikanske aviser hadde falt med 9,7 prosent i forhold til i fjor. Akkumulert gir det et fall på 55 prosent siden 2005. Stadig mer tyder på at avisene i fremtiden ikke har mulighet for å dekke det informasjonsbehovet det amerikanske samfunnet har, at ingen andre medier foreløpig er i stand til å ta over denne oppgaven, men at det offentlige ennå ikke er beredt til å gripe inn. Tonen er fortsatt: Eg ser du har det vondt, men eg kan ikkje leva livet for deg.

Det er fundamentet. På denne plattformen kan vi formulere begrunnede forventninger til en oppegående journalistikk. Vi kan utmynte ideale fordringer til fremtidens journalistikk — ti bud for en oppegående journalistikk.

Jeg har gjort et forsøk i boken Hva er journalistikk (Universitetsforlaget 2011). Her følger en kortversjon:

Men om den etablerte journalistikken utfordres, så overflødiggjøres den ikke. Tvert imot. Det er behov for en profesjonell journalistikk, for en journalistikk som kan levere kvalitetssikret informasjon. Det er behov for informasjon som er håndtert i henhold til den ordentlige journalistikkens krav til kildekritikk og etiske standarder, til informasjon som er forpliktet på kvalitetsjournalistikkens normer og idealer. Det er behov for en revitalisert journalistisk samfunnskontrakt.

Det første bud for en oppegående journalistikk blir da: Du skal ikke ha andre oppdragsgivere enn en demokratisk offentlighet.

Det annet bud lyder: Du skal ikke bare være kritisk, men også selvkritisk.

Den gode journalist er minst like opptatt av samfunnsdebattens innhold som dens temperatur. For det er problematisk om journalisten nøyer seg med å fyre opp under en strid og opptre som en impresario eller seremonimester. Journalistens oppgave må være noe mer og noe annet enn å hisse duellanter til strid. Den journalistiske jobben er ikke gjort når to eller flere aktører ryker i tottene på hverandre. Det kan være en mer vesentlig journalistisk oppgave å finne ut av et saksforhold enn å se til at blodet flyter og at enhver debatt blir såkalt underholdende.

Det tredje bud er dette: Du må begripe din egen makt og avmakt.

Det trengs i dag journalister som på en fornuftig måte kan møte et økende mediestrategisk raffinement blant mektige samfunnsaktører. Det er behov for en journalistikk som ikke henfaller til en utvendig uavhengighetsposering og selvdyrking, men som er genuint opptatt av å komme til bunns i saker og forstå verden.

Det er nemlig forskjell på reell og rituell uavhengighet i journalistikken. Sistnevnte blir lett poserende og pompøs. Førstnevnte forener integritet og kompetanse på genuint vis.

Det fjerde budet for en oppegående journalistikk lyder slik: Du skal ta dine kilder på alvor, og ikke la deg bruke, men bruke all din kompetanse for å finne ut hvordan det hele henger sammen.

En journalistikk som er på høyden med sin tid må ha solid bakgrunn for egne meninger om medieøkonomi, mediepolitikk og medieteknologi. Den må håndtere den grunnleggende spenningen i medieforetak som på den ene siden vil være samfunnsinstitusjoner med demokratiske forpliktelser, og som på den annen side er bedrifter på et marked.

Like viktig er det å mobilisere digital teknologi i utviklingen av genuin ny journalistikk. I en tid da tradisjonelle forretningsmodeller forvitrer, og nye prøves ut, er dette særlig viktig – mens informasjonsteknologiens muligheter er legio. Det femte budet kan formuleres slik: Du skal kjenne de materielle- og de politiske forhold og teste ut teknologiens journalistiske muligheter.

Ulike former for såkalt deltakende journalistikk er verdifulle nyskapninger. Men skal potensialet i disse formene for journalistikk virkelig forløses, må samvirket med publikum være basert på noen faglige kvalitetsstandarder og på genuin respekt for folket som tidligere gikk under navnet publikum. Det digitale må forenes med det originale. Samhandlingen med ”brukerne” må være reell. ”Brukere” som føler seg brukt kan komme til å bruke sin makt: De kan unngå journalister.

Det sjette budet lyder: Du skal være ydmyk overfor ditt publikum, og aldri ty til billig smiger.

Så er det behov for journalister som kjenner sin faghistorie, og som ikke tror at de finner opp hjulet hver gang de tar et nytt grep. Et fag med respekt for seg selv hegner om sine klassikere og evner å fortolke og refortolke deres innsikter. Det holder seg med sine forbilder. Det forholder seg til sine forbilder. På forbilledlig vis.

De som bruker ord og bilder, bør også være seg bevisst sine forbilder. Det må være et minstekrav å kjenne de største. I norsk journalistikk er ikke klassikerkompetansen særlig godt oppdyrket. Det mangler et ordentlig klassikerbibliotek. Det mangler en forbildekatalog. Det mangler begrunnete forslag til en journalistisk kanon.

Det syvende bud er dette: Du skal velge dine forbilder med omhu. Et godt forbilde er et fyrtårn, ikke en havn.

Å være i felten og å rapportere fra åstedet er en journalistisk kjernekompetanse som aldri blir gammeldags. ”Stedets sjanger” er reportasjen kalt.

Det åttende bud går ganske enkelt slik: Du skal være på stedet og rapportere!

Det niende bud blir da: Du skal utforske og utfordre den rådende journalistiske logikk og de etablerte konvensjoner.

Det er ikke til å komme forbi at det er et økende behov for journalister som kan noe, – som kan noe mer enn å stille dumme spørsmål, dyrke sitt ego og sole seg i medienes stråleglans.

Det tiende bud blir dette: Du kommer ikke utenom å skaffe deg kunnskap, ikke bare om formidling, men om kultur og samfunn.

*

Ikke et vondt ord om dumme spørsmål. Men de duger ikke uten kunnskap. Den tiden må være forbi da uvitenhet ble romantisert. Journalistikk er et kreativt yrke, men talentet må dynkes i kunnskap og tilsettes en god dose profesjonalitet. Og ordentlig journalistikk kan aldri bli et hvilket som helst slags kontorarbeid. Det er noe som står på spill.

Journalistikken blir ikke mindre viktig i et nytt medielandskap. Den blir viktigere.

Boka er ikke en systematisk gjennomgang av hvordan meningsmålinger og andre intervjuundersøkelser presenteres i norske medier. Den er en eksempelsamling jeg har brukt i metodeundervisningen, for å stimulere interessen for dette faget ved å vise studentene hvor galt det kan gå når kunnskapene svikter. Det er ikke bare journalister som begår feil. Noen ganger ligger ansvaret hos forskerne, som kan trekke konklusjoner som i ettertid viser seg å være for bastante eller direkte gale.

Avkristning var metodeeffekt

Et eksempel på det siste er når Aftenposten skrev om den U-formede kurven for sammenhengen mellom alder og lykke. Lykkefølelsen skulle falle fram mot midten av førtiårene, og så stige igjen med økende alder. Den internasjonalt kjente forskeren bak undersøkelsen sa at han, som var midt i femtiårene, gledet seg til at lykkefølelsen hans nå skulle stige. Der er det imidlertid fare for at han blir skuffet. Som jeg har vist i boka Jakten på den norske lykken (Universitetsforlaget 2008), fortsetter nemlig lykkenivået å falle videre fra førtiårene og livet ut. U-kurven framkommer når det i den statistiske analysen tas hensyn til at eldre rammes av dårlig helse, tap av partner og dårligere økonomi, som alt virker negativt inn på lykkefølelsen. Slik motgang er eldre flinkere til å takle enn yngre. Derfor blir den kontrollerte sammenhengen U-formet. Men kurven for den ”rå” eller ukorrigerte sammenhengen mellom alder og lykke, som forteller hva som skjer med lykkefølelsene ettersom vi blir eldre, viser nedgang.

Et annet eksempel har jeg selv stått for. Etter at en ny undersøkelse fant en langt lavere andel som trodde på Gud enn tidligere undersøkelser, snakket jeg i Dagsrevyen om en dramatisk avkristning i Norge. Dette viste seg imidlertid å være en metodeeffekt og ingen reell nedgang. Jeg hadde oversett at intervjumetoden var endret fra personlig intervju til selvutfylling. Noen av dem som svarer ”ja” når en intervjuer spør om de tror på Gud, velger ”usikker” når de selv krysser av svarene i spørreskjemaet.

Eksemplene viser at formidling av forskningsresultater ikke er noen lett oppgave, selv erfarne forskere kan gjøre feil. For journalister som er uten relevant utdanning og erfaring og arbeider under tidspress, er det ikke overraskende at det noen ganger går helt galt når resultater tolkes.

Tilfeldigheter og feiltolking

Et vanlig og trivielt eksempel på dette er når det gjøres et nummer av en forskjell som er så liten at den godt kan skyldes tilfeldigheter, den ligger innenfor den mye omtalte feilmarginen. Det som kan være en større utfordring, er å vurdere hva formuleringen av spørsmål og svaralternativer betyr for resultatene. ”Ja-siing” når de intervjuede skal si seg enig eller uenig i påstander, er alt nevnt. Et annet eksempel er når VG skriver at ”TV 2 sliter med troverdigheten”, i en måling som sies å gjelde hvilke medier vi stoler på, og der 57 prosent nevner NRK og bare 9 prosent TV 2. Av artikkelen framgår det imidlertid at spørsmålet ikke gjaldt en vurdering av hvor troverdig TV 2 er, men en rangering av hvilket medium en stolte mest på. Da er det fullt mulig at mange kan sette NRK først, men likevel ha stor tiltro til TV 2.

Dramatisk VG-oppslag på sviktende grunnlag.

Prioriter kompetanseheving

Faglig kompetanse i form av relevant utdanning og mulighet for å høste erfaringer gjennom å spesialisere seg på denne typen stoff, vil kunne forhindre at journalister begår slike ”tabber” som Mål og mening gir mange eksempler på. Men dette er også et spørsmål om yrkesetikk. Boka gir eksempler på bevisst misvisende formidling, der ønsket om et sensasjonspreget oppslag ser ut til å ha tatt overhånd. Som når Aftenposten på førstesiden, med fortsettelse over to sportssider, erklærte at ”Hver fjerde på toppidrettsgymnas har symptomer på spiseforstyrrelser”. Her forelå det et godkjent intervju med forskerne, der det framgikk at det samme gjaldt annenhver elev i videregående skoler ellers. Toppidrett så dermed ut til å beskytte mot snarere enn å øke faren for spiseforstyrrelser, men denne vitale opplysningen var utelatt i det intervjuet som kom på trykk (Aftenposten gikk senere ut med rettelse og beklagelse. Red.anm).

Mye forskningsformidling er utvilsomt førsteklasses. Men som eksemplene viser, er det et betydelig forbedringspotensiale. Svarene til avisredaktørene tyder på at de er vel kjent med problemet. Den stadig mer sentrale plassen som meningsmålinger og andre forskningsresultater har fått i mediene, og de store uutnyttede mulighetene for å lage reportasjer på basis av foreliggende data, gir god grunn for å prioritere utviklingen av kompetanse på dette feltet.

Gleden som kommer til uttrykk gjennom norske avisoverskrifter når oljeprisen går i været og hver ekstra dollar omsettes til nye milliarder på oljefondet, er speilvendt i landene som er avhengige av å importere dette smørende stoffet. Der gir høye oljepriser svekket handelsbalanse, redusert vekst — og gjør det også vanskeligere å øke energiskattene, slik klima- og miljøhensyn tilsier at er fornuftig. En oljepris på 60 dollar gjør det lettere å legge på avgifter enn når prisen nærmer seg 120 dollar. Med høyere priser øker pengestrømmen fra konsumentlandene til produsentlandene — til Norges, Saudi-Arabias og Venezuelas gunst, mens de fleste EU-landenes økonomier ville hatt glede av et regime som kombinerte lavere oljepriser med økte skatter.

Netto import av energi (import minus eksport) i europeiske land i 2008, målt i tusen tonn oljeekvivalenter. Klikk på bildet for å se flere visualiserte data om energi i Europa.

En smilende Sigbjørn Johnsen som gleder seg over økte inntekter til staten, mer “peeng på bok”, er en av stereotypiene i den norske energi-journalistikken. Vi er glade for det, alle sammen. Derfor blir spranget til våre oljeimporterende naboland ganske stort når den politiske språkbruken utvikles — og journalistikken refererer og analyserer jo selvsagt i første rekke den hjemlige politiske agenda.

Mens den norske regjeringen er opptatt av å dyrke samarbeidet med Russland med sikte på å skape et felles petroleumseventyr i Barentshavet, utvikler for eksempel danske og britiske politikere en talemåte omkring energifeltet som går i et annet toneleie. Britenes klima- og energiminister Chris Huhne og hans danske kollega, Lykke Friis, avga i vinter en felles uttalelse som begynner på denne måten:

Denmark and the UK are in agreement that our future prosperity depends on stimulating green growth, and getting off the oil hook.

Språkbruken er relativt sterk — det er vanskelig å tenke seg at Norges nye energiminister skulle ha skrevet under på en tilsvarende formulering sammen med kollegene fra Danmark og Storbritannia, land som i likhet med Norge har nytt godt av Nordsjøens sorte gull. “Framtiden ligger i å bore og hente opp mer hydrokarboner,” lød Ola Borten Moes “tiltredelseserklæring”.

De ganske offensive formuleringene Huhne og Friis bruker, er ikke noe særsyn i Europa. Å snakke om overgangen fra den fossile til fornybare tidsalder med positive og optimistiske fortegn, er tvert imot en del av det faste repertoaret hos tyske, britiske og danske politikere. Når budskapet gjentas, formes naturligvis både opinionen og offentlighetens bilde av virkeligheten.

Norge blir dermed også et annerledesland i omtalen av de store energirelaterte spørsmål i vår tid. Våre naboland bygger en fortelling om at fremtiden ligger i det fornybare og at fremtidig velstand og lederskap skal bygges langs veien ut av oljealderen. Også den amerikanske presidenten, Barack Obama, uttrykker seg i slike baner når han omtaler energispørsmål. Her i landet er det knapt noen blant de ledende politikerne som formulerer seg på en slik måte.

Å se nærmere på mediedekningen av energispørsmål i ulike land, ut fra landenes ståsted og energisektorenes økonomiske betydning, burde være en interessant øvelse både for medievitere og andre som studerer politikk og opinionsdannelse. Kjernekraftmotstanden i Tyskland ble påskyndet av Fukushima, mens franskmennene ser ut til å være immune. I forhold til omtalen av fossilindustrienes betydning og rolle, kunne en komparativ analyse av Norge målt mot de andre Nordsjø-landene vært svært interessant. Inntrykkene man får ved å følge mediebildet i ulike land gir en pekepinn, men mer systematiske studier vil helt sikkert gi nyttig innsikt.

I klimasammenheng legger norske politikere svært stor vekt på FN-sporet. Det er en naturlig følge av norsk utenrikspolitisk tradisjon. Klimaforhandlingene i FN-regi dekkes detaljert og grundig i norske medier. Ganske store redaksjonelle ressurser brukes på å følge disse møtene, enten de foregår i våre geografiske nærområder som i København, eller på mer eksotiske destinasjoner som i Cancun, eller som til høsten, i Durban. Den sterke vekten den norske regjeringen legger på FN-forhandlingene, gjenspeiles i mediedekningen. Norge spiller en viktigere rolle i denne settingen enn vårt folketall og almene innflytelse skulle tilsi, og det er rom for et aktivt diplomati der stort sjekkhefte — som alltid — er en fordel. Dette skaper grunnlag for gode historier i mediene om sterk norsk innsats for gode løsninger, enten det handler om regnskog eller systemer for pengeoverføringer fra nord til sør.

Når det står stille i FN-forhandlingene, som det i praksis gjør for tiden, er det en tendens til å tro at energiomstillingen står stille, den også. Men trått føre i FN-sporet betyr ikke at det er slutt på utviklingen av fossilfrie energibærere. Tvert imot vokser vind- og solenergi, med kineserne i førersetet, med svært rask takt. Utviklingen av de fornybare industriene reflekteres imidlertid i ganske liten grad i de toneangivende norske mediene — med finanspressens dekning av REC-kursen som et unntak.

De store strukturelle spørsmål, for eksempel om konkurransen mellom fornybar og fossil energi i det fremtidige europeiske energilandskapet, vies lite oppmerksomhet. Man tenderer til å overse at ønsket om styrket energisikkerhet og mindre importavhengighet er like sterke drivere for en omstilling av energiforsyningen som klimaet.

Gassens rolle i det fremtidige europeiske energisystemet illustrerer kjernen i dette. Det er ikke plass til mye urenset gasskraft i Tyskland eller Storbritannias kraftsystem et par tiår frem i tid — dersom klimamålene skal nås. Det hjelper ikke om Norge — som selger — synes gass er et utmerket alternativ til kull, dersom kjøperne viser seg å si nei takk til begge deler. Det er i den retningen politikken både i London og Berlin peker. Risikoen for Norge er naturligvis at man satser for mye — og for lenge — på det fossile, mens man lukker øynene for dimensjonene som endringene i det europeiske energifeltet representerer.

Statoil har skjønt hva som står på spill. I vinter har selskapet kjørt en omfattende markedsføringskampanje for naturgass i viktige internasjonale medier. Store annonsebudsjetter er brukt for å fremme gassens rolle i et fremtidig energilandskap. Kampanjen har ikke hatt direkte brodd mot fornybare og fossilfrie energikilder, men går man til rapporten som danner faktagrunnlaget bak markedsføringskampanjen, er det et interessant bilde som avtegner seg: Jo mer EU-landene investerer i fornybar energi i tiårene fremover, jo mindre gass og andre fossile energibærere vil det trenges.

Statoil pusher gass på kontinentet, her annonse i Die Zeits nettutgave.

Annonsekampanjen inngår i et omfattende lobbyarbeid fra Statoils side. Selskapet forsøker også å påvirke myndighetene i Brussel, London og Berlin til å satse på gass. Det handler om svært store penger.

En interessant sak å se nærmere på for både samfunnsvitere og journalister?

Men hvor begynner vi? Hva gjør de som satser på dette?

“Computational journalism” og “data journalism”

Jonathan Stray (Interactive Technology Editor hos Associated Press) — en særs teknologisk kompetent mann i nyhetsbransjen, publiserte nylig en leseliste med tittelen a computational journalism reading list. Listen består av en bredt sammensatt samling lenker til tekster om datajournalistikk, visualisering, informasjonsgjenfinning, kryptologi, datastøttet lingvistikk osv. De fleste tekstene er lettere lesestykker som bloggposter, wikipediatekster og tutorialer, men enkelte er hele bøker og vitenskapelige artikler.

I denne leselisten grupperer Stray tekster under overskriften “data journalism”, som en underkategori av computational journalism. Dette er problematisk på norsk. Datastøttet journalistikk brukes ofte for “computational journalism”, og det er fristende å kalle “data journalism” for datajournalistikk, men det er svært lite som skiller disse på norsk. Begrepene er uklare, og også praksisen som skiller de to er en glidende overgang:

Data journalism is obtaining, reporting on, curating and publishing data in the public interest. The practice is often more about spreadsheets than algorithms, so I’ll suggest that not all data journalism is “computational,” in the same way that a novel written on a word processor isn’t “computational.”

Altså; datajournalistikk handler mer om regneark enn algoritmer, mens “computational journalism” rommer alle mulige programvareorienterte tiltak i redaksjonen.

På norsk hadde muligens “algoritmisk journalistikk” eller “programmeringsjournalistikk” dekket bedre for “computational journalism” enn datastøttet, særlig i kontrast til datajournalistikk.

Jeg er usikker på om dette er en fruktbar måte å bruke begrepene på, veldig mange programvareorienterte tiltak for å samle inn data, strukturere og analysere, havner i formater som kan bearbeides i regneark uansett. I praksis kan det dog hende at dette er en fruktbar distinksjon, for det skiller mellom de som kan programmere og de som ikke kan det. Journalister flest programmerer ikke.

Alle som ikke kan programmere kan likevel bedrive datajournalistikk med denne distinksjonen — og hvis vi hopper tilbake til redaktørundersøkelsen: her ligger landet i stor grad upløyd i Norge.

Det som hadde vært nyttig for å komme i gang er innsyn i hvordan andre redaksjoner løser oppgavene.

To caser — en med og en uten programmering

Case 1: data til folket

The Guardians Datablog har en datatung stil. De publiserer ofte, bredt og på en måte som ikke krever programmering. I en nylig bloggpost visualiserer de arbeidsflyten for sin datajournalistikk.

Under slagordet “facts are sacred” deler redaksjonen data i større grad som de formidler kommentarer. Denne strategien er ikke unik for the Guardian. Å publisere data, ofte i form av en tabell, har vært en god strategi også for f.eks. Texas Tribune. Dette er en enkel publiseringsform, og krever intet mer enn interesse og dedikasjon.

Eksempel på verktøy som benyttes er Google fusion tables, Google docs og refine. Hvis målet kun er å publisere data på nett, er det slett ikke mye som skal til. Enkle visualiseringsverktøy for å formidle tallene på en enklere måte finnes også i stadig økende mengder.

Selvsagt publiserer både The Guardian og Texas Tribune mer enn kun data i tabeller i bloggformat. Dataene er første skritt, så kommer visualiseringer, grafer, kart, applikasjoner og artikler på nett og papir. Ved å bruke publikum aktivt henter også The Guardian inn publikums tolkninger, kommentarer og visualiseringer basert på dataene som deles. Det finnes som kjent alltid noen der ute som vet bedre enn journalisten.

Case 2: programmering som metode

The Guardians Prezi-presentasjon gir et innsyn i hvordan data flyter gjennom systemet der. Et liknende innblikk i Chicago Tribunes “news apps team” får vi i videoen Best Practices for Impossible Deadlines fra PyCon 2011. Christopher Groskopf representerer en mer teknologisk front, og programmering brukes gjennom hele den journalistiske arbeidsprosessen, fra innsamling av data til presentasjon. Det spennende med Groskopfs video er de noe utradisjonelle verktøyene og teknikkene som gjengen i Chicago bruker for å lande sakene på deadline. F.eks. at teamet streber mot å servere “applikasjonene” sine som flate filer med så lite som mulig av interaktive features er interessant. Hvordan de takler trafikk på er også spennende. For deg som er en selv, eller forstår en programvareutviklers språk, så anbefales denne videoen på det varmeste:

Gjengen hos Chicago Tribune deler imponerende mye kunnskap og kode i bloggen sin, på blog.apps.chicagotribune.com og Github. Åpenhet og delingskultur står tydelig sterkt i denne subkulturen av programvareutvikling, Groskopfs presentasjon viser også hvordan dette er nyttig for alle.

Med utgangspunktet at vi har data (no.ckan.net, data.norge.no, offentlighetsloven, …) er det veldig mange retninger å gå. Listen over nyhetsapplikasjoner inneholder mange gode eksempler.

Selv er jeg svak for kartløsninger, og synes Patrick Cains arbeid hos Toronto Star, særlig “map of the week“, er forbilledlig. Dette krever forresten heller ikke programmering i utgangspunktet, men kan selvsagt utvides og kombineres i mer avanserte applikasjoner.

Hva som er begrensningene med programmering som metode, er et spørsmål helt avhengig av kontekst. Det som er sikkert er at dette er en mangelvare, og kompetansen kan brukes i ulike områder i en nyhetsredaksjon. Fra research, til analyse, presentasjon og automatisering — mulighetene er mange.

Vi har et lite, eksklusivt knippe programmerende journalister i Norge, og mengden er også begrenset i utlandet. Potensialet er langt større enn innsatsen som settes inn. Carpe diem.