I dag brukes ikke mobiltelefonen kun til å ringe eller skrive meldinger med, den kan like gjerne brukes for å få med seg de siste nyhetsoverskriftene via wap eller trådløst internett. Ifølge 2008-utgaven av Norsk Mediebarometer har over 97 prosent av ungdom mellom 16 og 19 år tilgang på egen mobiltelefon, fjernsyn, radio og internett. 76 prosent har tilgang på et avisabonnement.

Den stadig økte tilgangen på ulike informasjons- og nyhetskilder har også ført til en rekke spekulasjoner rundt hvordan ungdom i dag faktisk tilegner seg nyheter, og i hvilken grad de gjør det. De tradisjonelle bruksmønstrene er i ferd med å endres, noe som også gjenspeiles i dalende opplag for aviser og til dels gjennom kutt i nyhetssendinger på fjernsyn. TVNorge, som i stor grad retter seg mot ungdom, la i år ned sitt nyhetstilbud, og selv om NRK og TV 2 samtidig øker sin nyhetssatsing kan det tyde på at fjernsynsnyhetene ikke treffer ungdomssegmentet.

Denne artikkelen presenterer noen av de nyeste tallene som er tilgjengelig om norske ungdommers nyhetskonsum, hvilke nyhetsmedier de foretrekker og hvilke typer nyheter de får med seg.

Ungdoms nyhetskonsum

Det totale nyhetskonsumet til ungdom i alderen 16-19 år har, ifølge Norsk Mediebarometer, gått ned fra 82 prosent i 1998 til 68 prosent i 2008, noe som tilsvarer en nedgang på 14 prosent.

En nedgang på 14 prosentpoeng i løpet av 10 år kan ikke betegnes som direkte dramatisk, men det er likevel en klar nedgang som tydelig gjenspeiler at nyhetskonsumet blant ungdom har endret seg. Målingen fra 1998 tar ikke høyde for nyhetskonsum på internett (kun radio, avis og fjernsyn) og det er derfor mulig at det reelle tallet for nyhetskonsum var noe høyere. Det er imidlertid liten sannsynlighet for at store deler av norsk ungdom brukte internett som eneste nyhetskilde allerede i 1998.

Dersom man ser på andelen i aldersgruppen 16-19 år som har fått med seg nyheter i ulike medier en gjennomsnittsdag i 2008, så rapporterte 49 prosent at de hadde lest en avis, 15 prosent hadde sett nyheter på fjernsyn og 8 prosent hadde hørt på nyheter på radio. 45 prosent hadde lest nyheter på internett. Dersom man går ti år tilbake i tid representerer dette en nedgang på 26 prosentpoeng i avislesning, 15 prosentpoeng i nyhetsprogrammer på fjernsyn og 3 prosentpoeng for radio.

Når det gjelder internett og nyhetsbruk, så startet målingene først i 2001, og det finnes dermed ikke sammenliknbare tall fra 1998. Prosentandelen fra 2008 viser imidlertid tydelig at internett har blitt en viktig kilde for nyheter. Det er derfor også naturlig å anta at deler av nedgangen i avis, fjernsyn og radio skyldes at flere har gått over til å bruke internett som nyhetskilde.

Kilde: Bearbeidede tall fra SSB/Norsk Mediebarometer

At ungdom ser på internett som en sentral kilde til nyheter kommer også klart frem fra TNS Gallups undersøkelse Forbruker & Media fra 2006/2007. De spurte da ungdom i alderen 15-19 år om hva som var deres viktigste nyhetskilde, og i denne undersøkelsen svarte hele 68 prosent at de var helt eller litt enig i at internett var den viktigste. Fjernsyn kom her på andreplass, etterfulgt av avis og radio.

Det at internett blir rangert som viktigste nyhetskilde kan underbygge en voksende tendens til at ungdom gradvis beveger seg bort fra radio, avis og fjernsyn, og over på internett. Det er imidlertid også mulig at internett er rangert såpass høyt fordi det er her de som egentlig ikke interesserer seg for nyheter, og som ikke oppsøker dem særlig aktivt, i størst grad eksponeres for det lille de får med seg.

Interesse for nyheter, men…

I Forbruker & Media 2007/2008 ble ungdom i alderen 15-19 år spurt om hvor interessert de er i ulike typer nyheter som er tilgjengelige gjennom radio, avis, fjernsyn og internett. Tall fra denne undersøkelsen viser at mellom 43 og 68 prosent av norske ungdommer er meget eller litt interessert i nyheter avhengig av medium og type nyheter. De er generelt mest interessert i lokalnyheter, mens innenriksnyheter følger tett etter og utenriksnyheter er av minst interesse. Tallene rundt ungdoms nyhetsinteresse må imidlertid ses med forbehold om en mulig overrapportering, ettersom interesse er et ganske normativt begrep.

Undersøkelsen viser at ungdom har størst interesse for nyheter som omhandler nærområdet (lokalnyheter), noe som tyder på at de sannsynligvis foretrekker nyheter som de lettere kan identifisere seg med og relatere seg til. Bruksmønsteret er litt annerledes på internett, der utenriksnyheter interesserer mest.

I undersøkelsen er det flest som svarer at de er “litt interessert” i nyheter, noe som tyder på at de ønsker å få med seg hva som skjer rundt dem. At hele 68 prosent av 15- til 19-åringer er litt eller meget interessert i lokalnyheter i avisen, tyder på et ganske høyt engasjement blant unge lesere. Når 64 prosent i tillegg melder at de er litt eller meget interessert i innenriksnyheter på fjernsyn, er det tydelig at samfunnsinteressen fremdeles er til stede.

Det er imidlertid også et stort antall som opplyser at de er meget uinteressert, spesielt når det kommer til utenriksnyheter.

Tallene fra Forbruker & Media 2007/2008 tyder på at ungdom interesserer seg mest for nyheter som presenteres gjennom avis eller fjernsyn, og at det dermed er disse mediene ungdommene først og fremst foretrekker som nyhetsmedier. Dette står imidlertid i kontrast til at andelen som oppsøker avis og fjernsyn samtidig synker og at disse mediene heller ikke ses på som viktigste nyhetskilde.

En mulig forklaring kan være at internett tilbyr en umiddelbarhet som gjør det til en av de viktigste kildene til oppdaterte nyheter, mens avis og fjernsyn tilbyr en dybde som gjenspeiles i større interesse for nyheter gjennom disse mediene. Det kan også ha sammenheng med at en viss andel av ungdommene som benytter seg av internett som nyhetskilde, er de samme som leser aviser eller ser nyheter på fjernsyn.

I studien ”The Paradox of Popularity” fra 2007, tar Irene C. Meijer for seg deler av denne problematikken. Studiet har blant annet undersøkt hvordan ungdom i Nederland (15-25 år) vil at nyheter skal være og hvordan de ønsker at nyheter skal presenteres for at de skal bli interessante. Funnene i denne studien kan sannsynligvis også kaste lys over deler av tvetydigheten som kommer frem blant tallene i Norge.

Et av de mest sentrale funnene i Meijers studie er at ungdommene foretrakk nyheter gjennom de tradisjonelle nyhetskanalene (som fjernsyn eller avis) fremfor internett. På tross av at utviklingen tydelig viser at internettbruk har økt kraftig blant ungdom, så var det den tradisjonelle presentasjonen av nyheter som ble sett på som seriøs, og ungdommene i studien var for eksempel raske til å avfeie underholdende og ungdommelige nyhetsprogrammer på fjernsyn som useriøse nyheter, skriver Meijer:

… young people do not appreciate the ”soapification” of news, making it more fun and appealing to watch as a goal in and of itself. Youngsters want news to address major issues, to be reliable and not to be made more entertaining.

Meijer kaller det imidlertid et paradoks at det var de underholdende nyhetsprogrammene ungdommene brukte mest tid på. De var klare på at de så på slike programmer fordi de var mer underholdende enn nyhetsverdige, og at de synes dagens nyhetssendinger fremstod som kjedelige og uinteressante. Samtidig mente ungdommene i studien at de tradisjonelle nyhetsmediene måtte være der og at det var viktig at de fantes. De var bare ikke interessert i å bruke tid på dem. Denne holdningen ser også ut til å støttes av de tallene som er tilgjengelige i Norge, og kan blant annet være med på å forklare hvorfor interessen for avis og fjernsyn er såpass høy, samtidig som selve konsumet går ned.

Meijer forklarer dette paradokset blant annet med tankegangen om at dersom det skjer noe viktig, så vil man få vite det uansett:

… young people only want to consume news if there is a specific reason to do so. […] Because young people are almost permanently in contact with their peers, siblings or parents through various means of communication, they feel no need to watch the news all the time. They will soon be informed about important news anyway.

Ifølge Meijers studie er ungdom fremdeles interessert i nyheter, men de ønsker at de skal presenteres på en ny måte, samtidig som de ikke må miste det seriøse og tradisjonelle preget. De tradisjonelle, objektive nyhetssakene oppleves ikke som interessante nok, og det stilles større krav til at mediene også skal tilby opplevelse, gjenkjennelse og deltakelse. Ungdom ønsker i større grad å være i stand til å kunne identifisere seg med det som skjer rundt om i verden, noe som betyr at de også ønsker å oppleve nyhetssaker fra flere sider (for eksempel både offerets og gjerningsmannens), med mulighet for å gå i dybden i saken.

Studien viser videre at det ikke bare er ungdom som vektlegger erfaringer og historier om mennesker når de skal få med seg nyheter. Det gjelder i like stor grad for voksne. Ifølge Meijer er dette fordi alle som er vant til å forholde seg til informasjon på nettet i større grad ønsker erfaringer og deltakelse. De som foretrekker helt objektive og “kalde” nyheter er ifølge studien en utdøende rase som kommer til å forsvinne etter hvert som internettgenerasjonen vokser til og tar over.

Tendensene i Norge har flere likhetstrekk med resultatene fra Nederland. Det at ungdom i større grad ønsker å erfare nyheter og kunne identifisere seg med sakene som tas opp, gjenspeiles blant annet i at de er mest interessert i lokalnyheter.

En rapport fra Joan Shorenstein Center (pdf) i 2007 tar for seg amerikansk ungdoms (12-17 år) og unge voksnes (18 til 30 år) nyhetsvaner. Denne rapporten viste at fjernsyn var det mediet som ble mest brukt til å få med seg nyheter, mens avis lå på bunn. Bruksmønsteret er dermed, ifølge denne rapporten, noe annerledes i USA sammenliknet med Nederland og Norge, hvor aviser fremdeles ser ut til å bli lest forholdsvis flittig. I 2008 hadde hele 49 prosent av ungdom i alderen 16-19 år lest en avis en gjennomsnittsdag i Norge, og dette er et veldig høyt tall sammenliknet med USA.

Rapporten viste også at ungdom brukte betydelig mye mindre tid på daglige nyheter enn tidligere, men den fastslo samtidig at det har oppstått nye bruksmønstre som må kartlegges nærmere:

… news has its place, or no place, depending on personal preference. […] A person might read the newspaper for its public affairs coverage, watch television for its entertainment programs, and use the Internet for gaming and social interaction, or any of a dozen other content and medium combinations.

Ungdom har gjerne ulike preferanser knyttet til de forskjellige mediene og det finnes en rekke ulike måter å kombinere dette på, avhengig av interesse og tilgang. Det å kunne dele nyheter med venner gjorde dem også mer interessante for ungdommene, og hadde betydning for hvordan de fikk med seg nyheter. Blant annet rapporterte hele 28 prosent av ungdommene i studien (12-17 år) at de hadde hørt om bestemte nyheter gjennom andre.

Dersom man sammenlikner med andre undersøkelser, har også de rapportert om tilsvarende funn. I ”A New Model for News” (pdf) fra The Associated Press i 2008, blir det slått fast at det har oppstått en betydelig forandring i hvordan ungdom tilegner seg informasjon og nyheter, og at konsumet foregår på tvers av en rekke ulike plattformer og ressurser. Undersøkelsen legger særlig vekt på at ungdom bruker internett- og mobilteknologi til å kommunisere kontinuerlig med hverandre. Denne mediebruken fører samtidig til en ny måte å oppleve og å forholde seg til nyheter på.

Tallene som i dag er tilgjengelig i Norge har i stor grad målt internettbruk i forhold til hvilke typer sider man søker seg mot. De tar dermed ikke hensyn til det multimediale eller sosiale aspektet ved disse mediene, som også ser ut til å ha blitt viktig for hvordan ungdom tilegner seg informasjon. Det er dermed godt mulig at nyhetskonsumet ville sett litt annerledes ut dersom målingene også tok høyde for de mange sosiale plattformene ungdom i dag får tilgang på informasjon fra.

Nye måter å kommunisere på

Samfunnet i dag er preget av en stadig økt tilgang til ulike kilder for informasjon og nyheter. I tillegg til tradisjonelle nyhetsmedier som avis, radio og fjernsyn har også internett blitt en av vår tids mest populære kilder for å følge med på hva som skjer i verden. Krysninger mellom disse mediene har også blitt mer og mer vanlig, og interaksjon med leseren gjennom sms, chat, eller diskusjonsforum har skapt nye arenaer og muligheter for å tilegne seg informasjon.

Det er liten tvil om at ungdoms informasjons- og kommunikasjonsmønstre har endret seg som følge av økt tilgang på nye medier, da spesielt internett, og dette har sannsynligvis også betydning for hvordan ungdom holder seg oppdatert på nyheter.

De tallene som i dag er tilgjengelige med tanke på norske ungdommers nyhetskonsum er preget av varierende aldersgrupperinger, noe som til tider gjør det vanskelig å sammenlikne dataene som foreligger. Hva som bør defineres som nyheter er en annen utfordring, og dette varierer ofte avhengig av undersøkelsene.

I tillegg har nyhetskonsumet stort sett blitt målt i forhold til det å høre på nyhetsprogram på radio, se nyhetssendinger på fjernsyn eller lese nyhetsartikler på papir eller nett. Andre informasjonskilder og bruksmønstre som kan være relevante for norske ungdommers nyhetskonsum, spesielt kontinuerlig kommunikasjon gjennom internett- eller mobilteknologi, er dårlig kartlagt og det vil være nødvendig med flere og mer omfattende undersøkelser for å få en mer fullstendig oversikt over norske ungdommers nyhetskonsum.

Det er positivt at nyhetsinteressen blant ungdom fremdeles ser ut til å være til stede, men nedgangen i konsum gjennom avis, fjernsyn og radio tyder også på at den tradisjonelle måten å presentere nyheter på ikke lengre holder mål med tanke på et ungt publikum. Det at nyhetskonsumet på internett heller ikke har veid opp for nedgangen i de tradisjonelle nyhetsmediene, tyder også på at ungdom heller ikke får møtt behovene sine der.

Last ned datamateriale

Tallene brukt i figurene i artikkelen kan lastes ned her: Open Office-format (ods) | Microsoft Excel (xls).

Referanser

Meijer, Irene C. 2007, The Paradox of Popularity, [online], All Academic Research. Tilgjengelig fra: http://www.allacademic.com/meta/p_mla_apa_research_citation/
0/9/1/5/9/p91594_index.html [14.09.2009]
Joan Shorenstein Center 2007, Young People and News, [online], Harvard University. Tilgjengelig fra: http://www.hks.harvard.edu/presspol/research/carnegie-knight/young_people_and_news_2007.pdf [14.09.2009]
Statistisk Sentralbyrå
Norsk Mediebarometer 1998, [online], Statistisk Sentralbyrå. Tilgjengelig fra: http://www.ssb.no/medie/arkiv/sa31/ [14.09.2009]
Norsk Mediebarometer 2002, [online], Statistisk Sentralbyrå. Tilgjengelig fra:
http://www.ssb.no/vis/07/02/30/medie/arkiv/sa57/art-2003-03-31-01.html [14.09.2009]
Norsk Mediebarometer 2008, [online], Statistisk Sentralbyrå. Tilgjengelig fra:
http://www.ssb.no/medie/sa106/oversikt.html [14.09.2009]
The Associated Press, 2008, A New Model for News, [online], Associated Press. Tilgjengelig fra: http://www.ap.org/newmodel.pdf [14.09.2009]
TNS Gallup 2009, Forbruker & Media 2007/2008, Bestilt rapport fra TNS Gallup.

Korrigert versjon

Fra redaksjonen: Den første versjonen av denne artikkelen inneholdt beklageligvis unøyaktigheter. Disse er rettet opp i denne versjonen.

Artikkelen er også publisert i MedieNorges nyhetsbrev.

Ingen respekt for økonomien?

Det finnes en forestilling om at den yngre generasjonen, på grunn av nettet, i større grad enn tidligere har mindre respekt for opphavsretten. At de forventer å kunne delta, og endre på det de møter.

The values [...] are radically different form those embedded within the formal economy; they are values of reciprocity and interdependence as opposed to self-interest, collectivism as opposed to individualism, the importance of loyalty and a sense of ‘identity’ or ‘belonging’ as opposed to the principle of forming ties on the basis of calculation, monetary or otherwise.

Høres kjent ut, eller hva? Men dette er ikke en beskrivelse av remikskultur på nett. Det er slik Jeff Bishop og Paul Hogget i 1986 beskrev subkulturelle fellesskap organisert rundt felles interesser (side 53, sitert i Jenkins, 1992: 280).

Distribusjonen lurer oss

Det er ikke så rart at det finnes en forestilling om at den oppvoksende generasjonen i større grad forventer å delta i diskusjonen. For distribusjonen av de “remiksede” bidragene er blitt betraktelig enklere takket være nettets sosiale medier og sider for brukergenerert innhold, og det blir stadig enklere å lage noe som ser bra og profesjonelt ut.

Illustrasjon: Flickr-bruker Stéfan (by-nc-sa lisens)

Men å tro at dette var noe som kom på grunn av nettet er både feil rent historisk, og en teknologideterministisk tilnærming som sjeldent gir særlig matnyttig analyse. (Digresjon som jeg vil utdype i en senere blogpost: Jeg har pensumet fult av akademiske analyser av nettet som er bare 3-5 år gamle, og likevel er de så smertefullt på jordet i sine fremtidsspådommer at det gjør helt vondt.)

Det høres så kjent ut!

Uansett. Poenget er at de som skriker høyest om at”dagens ungdom har ingen respekt for opphavsrett” kanskje må fjerne ordene “dagens” og “ungdom”. (Når jeg tenker meg om, så kommer jeg ikke egentlig på noen eksempler på hvem som liksom skal ha sagt det – så om jeg bare innbiller meg at noen går rundt å mener dette, så rett på meg, og om du har noen eksempler, så kom gjerne med det i kommentarfeltet!)

Jeg tyr til Henry Jenkins, som inntil nylig var professor ved MIT. I 1992 kom han med boka Textual Poachers: Television Fans & Participatory Culture. I det avsluttende kapittelet, Reconsidering Fandom, ser Jenkins på hva som kjennetegner fankulturen, og han peker på fem nivåer av engasjement.

Jeg skippet oversettingen og har heller klippet og limet. Delekulturen på nett kan sees i en litt større kontekst når beskrivelsene av hva en gjeng med serienerder drev med på 80-tallet passer så påfallende godt på mye av det som i dag nettopp omtales som remikskultur:

1. Reception (s. 278)
   

   They view them multiple times [...] to scuritinize meaningful details and to bring more and more of the series narrative under their control. They translate the reception process into social interaction with other fans. [...] Making meaning involves sharing, enunciating, and debating meanings. For the fan, watching the series is the beginning, not the end, of the process of media consumption.

2. Interpretive practices (s. 278)
   

   Fan critics work to resolve gaps, to explore excess details and undeveloped potentials. This mode of interpretation draws them far beyond the information explicitly present and toward the construction of a meta-text that is larger, richer, more complex and interesting than the original series. The meta-text is a collaborative enterprise; its construction effaces the distinction between reader and writer, opening the program to appropriation by its audience.

3. Consumer activism (s. 278-279)
   

   Fans are viewers who speak back to the networks and the producers, who assert their right to make judgments and to express opinions about the development of favorite programs. [...] Fan response is assumed to be unrepresentative of general public sentiment and therefore unreliable a a basis for decisions. The media conglomerates do not want fans who make demands [...] they want regular viewers who accept what they are given and buy what they are sold.

4. Cultural production (s. 279-280)
   

   Their works appropriate raw materials from the commercial culture but use them as the basis for the creation of a contemporary folk culture. Fandom generates its own genres and develops alternative institutions of production, distribution, exhibition, and consumption.

   [...] fan creation challenges the media industry’s claims to hold copyrights on popular narratives. [...] Fan art as well stands as a stark contrast to the self-interested motivations of mainstream cultural production; fan artists create artworks to share with other fan friends. [...] Fandom generates systems of distribution that reject profit and broaden access to its creative works.

   Fandom recognizes no clear-cut line between artists and consumers; all fans are potential writers whose talents need to be discovered, nurtured, and promoted and who may be able to make a contribution, however modest, to the cultural wealth of the larger community.

5. Alternative social community (s 280-283)
   

   Fans are often people [...] whose intellectual skills are not challenged by their professional lives. [...] trying to establish a “weekend-only world” more open to creativity and accepting of differences, more concerned with human welfare than with economic advance. Noncommunal behavior is read negatively, as a violation of the social contract that binds fans together and often becomes the focus of collective outrage. [...] Fandom’s very existence represents a critique of conventional forms of consumer culture.

Noen eksempler

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at fankulturen blomstrer også på nett, og dét er det vel heller ingen som lar seg overraske av, men vi kan jo nevne at du kan lage din egen versjon av Star Wars, at ihuga fans lager et parallelt Twitter-univers av MadMen-karakterene, eller et bittelitt eldre eksempel med all den kreativiteten som kom til syne rundt Snakes on A Plane. Eller hva med The Hunt for Gollum, der fans rett og slett har laget en hel novellefilm med svært høy kvalitet, basert på Tolkiens univers?

Mer påfallende er det jo hvor mange likhetstrekk det er her til så mye av den kommunikasjonen som foregår på de (sukk, såkalte) sosiale mediene, slik som blogger og Twitter. Eller er jeg på jordet?

For ikke å glemme…

Når parallellen til fankulturen er trukket, så må jeg jo nevne Manuel Castells’ forklaring på åpenhetskulturen på nett. I The Internet Galaxy, ser Castells på kulturene på Internett. Han ser fire kulturer som har vært med å forme nettet:

• den tekno-meritokratiske
• hackerne
• the virtual communitarian culture (hva i all verden skal man oversette det til?)
• entreprenørene

Ifølge Castells (og slik David Bell sammenfatter det i Cyberculture Theorists (2007: 85-86)) så må man, for å få sin kunnskap anerkjent, ha en vilje til å dele ideer og en åpen tilnærming. Det ser han som en arv fra Internetts kobling både til akademia (gjennomsiktighet av resultater, referering) og til hackerkulturen (åpen kildekode, ‘information wants to be free’ osv).

Og hva så?

Poenget er bare at det er så lett å trekke konklusjonen om at ting man selv ikke har lagt merke til før, må være helt nytt. Og da blir det lett å trekke konklusjonen om at det er teknologien som har gjort at disse tingene oppsto.

Hvis du leser for eksempel Andrew Keen sin harselering med nettet, som er så ny som fra 2006, så føles den allerede skrekkelig utdatert. Og mye av grunnen til det er nok at han har hengt seg opp i teknologien.

Faren med dette er det gir analyser som har utrolig kort varighet, og de spådommene som måtte komme om fremtiden blir lite matnyttige. For (og dette kan man jo også diskutere veldig, veldig lenge) det er slik at det er folk som former teknologien, og ikke omvendt.

Følg meg på Twitter som @idaAa, eller sjekk ut min personlige blogg.