Playknappen i nedre del av vinduet tar deg til neste steg i presentasjonen, men du kan også navigere mer tilfeldig ved å trykke direkte på elementer eller dra i underlaget. Til høyre i vinduet ligger zoom-menyen markert med pluss, minus og et hus (hjem). I Prezi er alle innholdselementer hotspots og verktøyet zoomer inn på det du trykker på — holder du inne museknappen kan du forflytte deg på underlaget. En ide for utforskning er å zoome seg helt ut (hjem) så man ser det fulle bildet og velge seg hva man vil se på. Prezien kan også ses i fullskjerm via menyvalget “more”.

Vær oppmerksom på at Prezi bruker litt tid på å laste den første sliden. Vi anbefaler litt tålmodighet i starten — det vil lønne seg!

Hvis du ønsker å vise fortellingen på din egen nettside, så kan du det også. Velg “embed” under menyvalget “more”. Husk å kreditere Vox Publica og lenk tilbake til oss.

Vi i Vox Publica er veldig interessert i tilbakemeldinger på dette første forsøket. Hva fungerer? Hva fungerer ikke? Er det noen typer artikler/stoff som egner seg bedre enn andre? Har du tips til systemer som bør testes? Skriv gjerne en kommentar under eller gi oss en lyd via Twitter eller e-post.

Innsideberetninger

Begge forfatterne har jobbet i Dagbladet. De vet også mer enn du kommer borti en helt vanlig dag på jobben. Trygve Aas Olsen skriver kvalifisert om maktkamper i avishuset og om dets politiske økonomi. Han har innsikt i økonomi i tillegg til journalistikk. Han har blikk for både strukturer og aktører, og skriver interessant om eierforhold, oppkjøpseventyr og konsern-avvikling. Samtidig tar han oss med inn i den såkalte blodtåka. Hans beretning er basert på 87 intervjuer i og utenfor Dagbladet og på et rikt tilfang av skriftlige kilder. Hvem de intervjuede er, det får vi ikke vite. Ei heller hvem som er kilde for karakteristikker av beretningens aktører. Kildene er anonyme, med de problemer det innebærer. Forfatteren kunne i det minste kostet på seg noen metodiske refleksjoner i et etterord. Et nøyaktig referanseverk hadde styrket bokens journalistiske og analytiske kvaliteter.

(Foto: Kagge Forlag)

Aas Olsen spriter opp sin fortelling. Alkoholen fløt. Jahn Otto Johansen fikk for sikkerhets skyld papir fra bedriftslegen på at leveren ikke var verre enn at han og Dagbladet kunne leve med den. Da kveldsvaktene på desken hadde problemer med å nå ned på Tostrup før ølserveringen stengte, ble det ringt ned på forhånd og bestilt hver sitt brett med tre halvlitere og tre akevitter. Da Markus Markusson en dag ringte restaurant Håndverkeren og spurte etter en av sine medarbeidere, fikk han høre av hovmesteren: «Han har vært her, men nå er han ute til lunsj.» Dette var avisen der selv et Akan-seminar utartet til et fylleslag.

Aas Olsens bok byr på elskverdige småportretter av nøkkelaktører i Dagbladet: «Solstads replikker kunne drepe, og var det fortsatt liv i offeret, så gjorde latteren fra hans svorne heiagjeng resten av jobben.» Han skriver om enkeltes skuffelse over for lite nærgående avsløringer i Arne Martin Klausens bok om tabloidovergangen. «De hadde forventet at antropologen skulle avsløre mer av ukulturen i ledelsen. At Solstad var like mye gris som okse og at Jahn Otto Johansen var minst like ille.»

«Arne Skouen var ikke redd for krig, han ordla seg iblant som om han egenhendig hadde vunnet over tyskerne,» heter det i anledning striden om det såkalte «Avis 90»-prosjektet. I stridens hete ble det reist mistillit mot John Olav Egeland og Kjell Cordtsen, og Arve Solstad bestemte seg for å tre til side og bli politisk redaktør. Heyerdahl gråt. Redaksjonsklubben var lei seg. Jakten på ny sjefredaktør startet. Med en liste på nesten 60 navn. Da operasjef Bjørn Simensen ble ansatt, sendte det sjokkbølger gjennom redaksjonen. Om den gamle og den nye sjefredaktøren ble det sagt: «Den ene var full, den andre var tom.»

Men Simensen kommer godt fra det i denne boken, som i den neste. Han skapte en ny kultur, luftet ut i kroker og korridorer, og var «befriende fryktløs og lite intrigant». Aas Olsen skriver godt om problemene fra 1995, og om nytte- eller du-journalistikken som forsøksvis medisin. Den nye redaktøren, Harald Stanghelle, måtte opp til eksamen. Du-journalistikken så ut til å virke, en stund. Men problemene var åpenbare. Avisens identitet sto på spill. «SOV GODT» lød et hovedoppslag med råd mot søvnløshet i november 1996. «Ikke akkurat Watergate.»

Grådige eiere

I 1999 ville eierne øke utbyttene og heve eierbegrensningen til 30 prosent. Var Dagbladets uavhengighet truet? Sjefredaktør Harald Stanghelle ville ikke snakke i styret, og det ble tolket som unnfallenhet. Han skrev til slutt en lederartikkel der han anbefalte å ikke vedta de foreslåtte vedtektsendringene. Men vedtatt ble de. Redaksjonsklubben gikk senere inn for å nedsette en «sannhetskommisjon». I spaltene dominerte snart en rekke drapssaker, inkludert Hedrum- og Orderud-sakene. Aas Olsen skriver om «krimguttas comeback». Magasinet ble lansert og ble en suksess: «Kryssordforfatterpopularitetsøkning». Stanghelle sto han av. Men ved tusenårsskiftet kom tøffe innsparingskrav. Opplaget sank. Orket sjefredaktøren? Nei, han ble politisk redaktør i Aftenposten. Endelig var det duket for John Olav Egeland som sjefredaktør. Aas Olsen gir ham pluss for store kunnskaper, avismaker-evner, erfaring og lojalitet til Dagbladet, men mener Egelands «svakeste side var rett og slett evnen til å omgås folk. Han smilte sjelden, men lo høyt og støyende, han kunne bli mutt og utilnærmelig, og han kunne miste besinnelsen.»

Det var det saktens grunn til i en vanskelig tid, med tap på DB Medialab og nettaktiviteter. «Nye Dagbladet» ble utredet. Det var maktkamp i redaktørkollegiet og misnøye med Egelands ledelse. Så kom Tønne-saken. Dagbladet var nyhetsledende for første gang på lenge, men det endte med gransking og kritikk. Og det måtte nedbemannes igjen. Egeland ble presset ut av sjefredaktørstolen — av sine egne. Thor Gjermund Eriksen overtok. Det ble kutt og leven. Millioner ble øst over nyhetsmagasinet Memo. Eriksen gikk før første nummer forelå, og Heyerdahl gråt igjen. Det skrantet på alle kanter. I avisen flyttet senere Anne Aasheim rundt på kommentarer og tv-program. Opplaget falt fortsatt. «Se hvor syk han er,» lød et førstesideoppslag om Tjostolv Moland. Leseren husker feilgrep i årevis, mener Aas Olsen. Bare ett er sikkert, konkluderer han: «Jens P. Heyerdahl har sørget for seg og familien, om så hans herjinger — og de skiftende redaksjonelle regimers rot — til slutt skulle redusere Dagbladet til papiret det en gang var trykket på.»

Det lukter svidd av det portrettet Aas Olsen gir av hovedpersonen Heyerdahl. «Nå red han både to hester, rev et par hindre og drev hestehandel på samme tid,» heter det ved en anledning. Det berettes om forsøk på å bygge aviskonsern, om eiendomskjøp og -salg. Manøvre brettes ut i stor detalj og krydres med opplysninger som denne: Da det ble pirket i Heyerdahls kontroll med en vel stor andel av Dagblad-aksjer, redegjorde han for hvorfor selskapet som eide konas aksjer het «Furunål Kultur». «Mette (…) elsket at jeg kalte henne ’min lille furunål’.» Aas Olsens journalistiske klo gir beretningen koloritt og nerve. Uavhengig av om Dagbladet blir historie eller ei: Dette er en god historie.

Selvbiografiske skisser

Det kan vi dessverre ikke si om Ottar Jakobsens beretning «om et avismord». Boken forsvarer heller ikke sin tittel. Den er like mye en samling av selvbiografiske skisser som en bok om Dagbladets utvikling. («Og vips, i løpet av et år som reporter var jeg med ett nyhetsansvarlig for Akershus Arbeiderblad, riktignok uten redaktørstatus; en status jeg seinere ble påprakket, men takket nei til.»)

(foto: Baskerville Forlag)

Stilen er lett pompøs og selvopptatt. Det er utrolig hva forfatteren synes det er verdt å nevne og utbrodere. Et helt kapittel vies Liv Ullmanns irritasjon over at han hadde fått fatt i hennes hemmelige telefonnummer, og avrundes med følgende godtkjøpsbetraktning: «Jeg forteller ikke denne historien fordi jeg er stolt av den. Men episoden er et godt eksempel på hvordan nyhetsjournalistene alltid har måttet jobbe dersom reelle nyheter, altså historier som ikke er kjent fra før, skal komme frem i lyset. Når det er sagt; det kan godt være at Ullmanns reaksjon kan sies å være berettiget.» Og for sikkerhets skyld legger Jakobsen til: «Og det er slett ikke sikkert at det var journalisten som kom best ut av denne saken. Bare så det er nevnt.»

Denne prosaprøven er representativ for skrivemåten. Noen ganger blir det enda verre. Et sted skriver forfatteren om «ryggslikkere» rundt Arve Solstad på Ryktebørsen, og konstaterer: «Etter hvert ble det færre rundt bordet, – ryggslikkerne skulle hjem til sine ektefeller og formodentlig slikke videre der.» Dette er opptakten til en historie om hvordan Solstad overlot regningen for ti Upper Ten til ferske journalist Jakobsen, som nå i bokform finner grunn til å fortelle at «tonen oss imellom var siden helt ok, i den grad vi hadde noe med hverandre å gjøre». Ja vel. Godt å vite. Og her er mye av samme kaliber i det forlaget har mage til å kalle «en brannbombe av en bok» der forfatteren også «serverer herlige anekdoter» og «presseperler».

Mediekritikken Jakobsen leverer er sleivete, anekdotisk, aggressiv og upresis. Mannen skriver som et lemen. Hovedinnvendingen mot Dagbladet handler om nyhetene som forsvant. Her har Jakobsen sterke meninger, og det er mange håpløse redaktører som går med i dragsuget. «En kan si mye om Harald Stanghelle, men magemål har den mannen aldri hatt,» skriver Jakobsen. Her får også Thor Gjermund Eriksen, Hege Duckert og Anne Aasheim sitt pass påskrevet. Disse «nyhetsfiendtlige menneskene», heter det. Disse «i praksis avisfiendtlige menneskene».

I et kapittel kalt «Sensur i Dagbladet» skriver Jakobsen at han selv «et unevnelig antall ganger» er blitt sensurert. Han nevner som ett eksempel nyheten om at Dagbladet skulle flytte til Havnelageret, som først kom på trykk andre steder enn i Dagbladet. Sensurpraksisen er ingen påstand, skriver han: opplysningene «stammer så å si fra hestens mule — fra en pressemann som har opplevd å bli sensurert mer enn 60 ganger de siste tolv årene». Men en påstand lar han det forbli, riktignok etter å ha slått fast at han har holdt nøye regnskap, og at det har vært nødvendig. Dernest skriver han at noen få tilfeller kanskje kan «tilskrives såkalte tilfeldigheter», og legger til uten å gi ytterligere eksempler: «De fleste sensurtilfellene handler om en type sovjetisk inspirert strykning av uønsket stoff.»

Her er for mange halvkvedete viser. Kritikken blir slapp når udokumenterte påstander dominerer framstillingen. Om Jens P. Heyerdahl skriver Jakobsen: «Ganske utrolig egentlig at denne tåkefyrsten ikke for lengst er satt under etterforskning. Men han går nok klar. Kanskje han sågar har venner i økokrim for alt hva jeg vet?» I 2004 tok han formelt herredømme over avis- og mediehuset, skriver Jakobsen, og legger til: «I dag vet vi hvordan det gikk med eiendommene, med avisa og langt på vei nettet. I toalettet.» «Kanskje han burde holdt seg til ølet og surkålen, vil mange mene,» lyder en senere språklig konstruksjon om Heyerdahl.

*

Det er bøker i to ulike divisjoner som her foreligger. Der Ottar Jakobsen påstår, dokumenterer Trygve Aas Olsen. Der Jakobsen spekulerer, regner og oppklarer Aas Olsen. Fascinasjonen ved Dagbladet fortsetter.

Artikkelen ble først publisert i tidsskriftet Prosa nr. 4. 2010.

Vi ønsker ikke at Klassekampen skal bli korrumpert av statspenger. Revisjonistorgana “Ny Tid” og “Friheten” er eksempler på statsfinansiert arbeiderfiendtlig propaganda som ville bryte fullstendig sammen dersom statsstøtteordningene opphørte. Klassekampen bygger på sjølbergingsprinsippet og vil ikke gjøre seg avhengig av borgerskapets penger.

Klar tale! Og ikke minst uvanlig. Faktisk er Klassekampens beslutning fra 1977 det eneste eksemplet etter at pressestøtten ble innført i 1969 på at en avis som var kvalifisert for produksjonstilskudd har avslått å motta pengene på prinsipielt grunnlag. Verken seniorrådgiver Sølvi Ellingsen i Medietilsynet eller medieforskerne Sigurd Høst og Henrik G. Bastiansen er kjent med andre slike eksempler.

Derimot har det ikke manglet prinsipielt begrunnet kritikk av pressestøtten, særlig fra høyresiden.

– Konservative aviser hadde veldig sterke motforestillinger mot støtten på 1960-tallet, før den ble innført, sier Bastiansen.

Klassekampens uavhengighetserklæring (utsnitt). Klikk for å laste ned hele brevet i pdf.

1960-tallets debatt var preget av at mange avisutgivere ønsket bedre rammevilkår som ville hjelpe alle aviser, opplyser Sigurd Høst. Dette var tiltak som mer statlig annonsering i avisene, billigere porto og lavere takster for telekommunikasjon. Produksjonstilskuddet, som først ble gitt i form av papirsubsidier, rettet seg imidlertid inn mot å hjelpe de svake lokale nr. 2-avisene. Det var dette debatten dreide seg mest om.

– Ordninger som ikke var selektive var det lite motforestillinger mot, sier Høst.

På 1970-tallet var Kåre Willoch en iherdig kritiker av pressestøtten. Willoch gikk så hardt ut at A-pressen på slutten av 1970-tallet vurderte om de skulle gå til injuriesøksmål mot ham, forteller Bastiansen. Etter at Willoch overtok som statsminister fulgte han opp i praksis og kuttet i produksjonstilskuddet, noe som regnes som årsak til at et antall aviser måtte legge ned.

Prinsipielt begrunnet motstand mot pressestøtten har det også vært eksempler på senere. 7. mai 1992 skrev for eksempel Dagens Næringsliv dette på lederplass:

Avisdrift er vanlig næringsvirksomhet. Det er ingen grunn til at vi alle i fellesskap skal betale for å holde liv i aviser som er så dårlige at både abonnenter og annonsører takker nei til deres tilbud. (…) Uten pressestøtte ville vi høyst sannsynlig hatt færre aviser her i landet. Sannsynligvis ville de ha vært bedre enn dagens og uten tvil ville de ha vært drevet mer effektivt. Blant annet ville innføring av ny teknologi ha skjedd i et raskere tempo.

Avisen hadde selv mottatt støtte helt til 1990 og var ikke glad for å miste den, så prinsippene ble ikke satt på spissen slik som i Klassekampens uavhengighetserklæring. DN mistet støtten etter en regelendring som gjorde det ulovlig for aviser å motta støtte hvis eierne fikk utbetalt utbytte.

Noen få aviser har “lyktes” med å miste støtten på grunn av vekst og overskudd. Dagens forskrifter setter grenser for overskudd i aviser som får produksjonsstøtte, og utbetaling av utbytte er fortsatt forbudt.

I dag er Klassekampen en av produksjonstilskuddets varmeste forsvarere, og i fjor mottok avisen drøyt 21 millioner kroner i støtte. Kontrarevolusjonen fant sted et par år etter Sjues brev. Sigurd Allern var nå redaktør, og konstaterte i 1979 i egne spalter at “dagsavisdrift uten statsstøtte er like umulig som et jordbruk uten melkesubsidier”.

Hvem mottar produksjonstilskudd og annen mediestøtte?

• Alle data for årene 1996-2009
• Tall og fakta om pressestøtten fra Medienorge
• Mediestøttemilliardene — vår oversikt over alle typer mediestøtte.

”Hva mener De er det største problem for verden i dag, og på hvilken måte tror De det kan løses?” Det er ukebladet Hjemmet som har bedt ham om svar på disse to spørsmål. Han er forlagsmann, forfatter og journalist. Året er 1937. Han er for tiden opptatt som redaktør for Verket om virkelighetens eventyr, Familieboken. Han har skrevet Det hendte igår i ett bind og Verden igår og idag i tre bind. Han har alt gjort mye annet i sitt 31 år lange liv, og han har begivenhetsrike år foran seg.

Christian A. R. Christensen føler seg kallet til å svare på ukebladets enquete om problemene verden står overfor. Han setter et lite stivt kort i Bar-Lock skrivemaskinen, et kort av det slaget han ellers bruker når svar utbedes på en middagsinvitasjon. Han tenker seg om og skriver så pregnant han formår, tar kortet ut av maskinen, leser og gjør små justeringer med fyllepennen. Det største problem for verden i dag?

Han svarer: ”Å bringe vår sociale viden og teknikk på höide med vår naturvidenskapelige og industrielle, slik at den ikke ödelegger oss med all den effektivitet menneskehjerner har kunnet utpönske. Det er naturligvis vanskelig, men burde ikke være helt umulig å behandle samfundet (og menneskene!) tilnærmelsesvis så rasjonelt som vi behandler bakterier og katodestråler, motorer og aluminiumsovner. Dette problem innbefatter fredsproblemet, det økonomiske og sociale problem og noen tusen andre vitale spörsmål.”

Den uhyre produktive Chr. A.R. Christensen ved skrivemaskinen. Bildet er hentet fra bokens omslag.

Og hvordan kan problemet løses? Chr. A. R. Christensen leser hva han selv har skrevet:
”Ad forskningens og oplysningens vei, eller bedre: gjennem utvidet og sannere erkjennelse av virkeligheten. De fleste menneskers opfatning av livet og verden er emballert i ull og inhyllet av tåke: fraser og konvensjoner, alderstegen svindel og uklarhet, vrövl og vrangforestillinger. Tror f.eks. noen at krig vilde være mulig hvis menneskene hadde virkelighetssans nok til å innse hva den egentlig er?” Han streker under det siste. Hva den egentlig er?

Det er en opplysningsmann som her formulerer seg. Det er en mann som tror på fremskrittet. En rød tråd i hans virke er tanken om å få vrangforestillingene bort, å røske opp i uklar tenkning, få fakta- og saksgrunnlaget i orden for en reell diskusjon. Uenigheter ville ikke fordampe, men de skulle i hvert fall ha et saklig grunnlag. Og de burde håndteres på sivilisert vis.

Hittil kjente han krigen og den ikke-siviliserte formen for konflikthåndtering gjennom historiske studier som alt hadde munnet ut i samtidshistoriske verk som ble lagt merke til. Under den første verdenskrig var han for ung og krigen for fjern til at han fikk noen skjellsettende erfaring med grusomhetene. Han skulle få oppleve på kroppen det sivilisasjonssammenbrudd den annen verdenskrig representerte. Han skulle komme ut av denne erfaringen med hva krig virkelig er styrket i troen på opplysning og sivilisert samarbeid på tvers av partigrenser og andre skillelinjer.

Virkelighetssuget skulle ikke avta. Fascinasjonen ved ”virkelighetens eventyr” skulle ikke forta seg hos denne pressemannen som så det som noe av en livsoppgave å legge grunnlaget for en saklig offentlig samtale. Gjennom sitt mangfoldige publisistiske og organisatoriske virke var Chr. A. R. Christensen en saklighetens strateg i interessante perioder av vår offentlighets historie. Denne rollen fylte han ikke minst i kraft av sin formuleringsevne. Han kunne uttrykke seg i parole- og plakatform, så vel som i sober sakprosa. Han skulle komme til å bidra til utformingen av tekster med bærekraft og institusjonell betydning.

Han førte i pennen sentrale Hjemmefrontparoler. Han var med og skrev Fellesprogrammet (1944-45). Han var med på å utmeisle Redaktørplakaten (1951-53). Han skrev den viktige Vær Varsom-plakaten som kom i 1956, den første revisjon etter at den første plakaten ble vedtatt i 1936. ”Det trykte ord er et mektig våpen. Misbruk det ikke!” Han var en mann for de store anledninger. Han ble kalt på når det skulle holdes taler med prinsipiell sus over – om pressens samfunnsrolle, om ytringsfrihet og demokrati. Han var mannen da pressens uavhengighet skulle markeres. Han var taleren da det var behov for selvransakende overveielser om kvalitetsjournalistikkens utfordringer. Hans tillitsverv var tallrike og krevende. Også på den internasjonale arena representerte han norsk presse, bl.a. i FNs arbeid med informasjonsfrihet.

Fra før krigen hadde han bakgrunn fra Dagbladet og NRK. Han ble den selvskrevne redaksjonelle leder for frigjøringsavisen Oslo-Pressen i maidagene 1945, og like etter for det nystartede hjemmefrontorganet Verdens Gang. Hans virke var ledsaget av manende appeller om en sakliggjøring av politikk og samfunnsdebatt. I Verdens Gang var han sjefredaktør fra 1945 til sin død i 1967, og ble følgelig en viktig aktør – både med og mot sin vilje – i en av norsk presses viktigste transformasjoner, Verdens Gangs forvandling fra et folkeopplysningsprosjekt i en europeisk tradisjon til en moderne populæravis, i en særegen skandinavisk og norsk tradisjon.

Han var i viktige faser av sitt liv nærmest en virksom offentlighet helt alene. Ikke i den forstand at han alltid var en tydelig og profilert røst, det var ikke som samfunnsdebattant han markerte seg med de kontroversielle eller slående standpunkter. Han sto for et vesentlig grunnarbeid i samfunnsdebatten, og han var med på å utvikle en ytringsfrihetens infrastruktur i kongeriket.

Chr. A. R. Christensen var samtidskronikør og han var handlingsideolog og dannelsesagent, slik Rune Slagstad har gitt disse begrepene form og innhold i sitt prosjekt med å forstå moderniseringen av Norge gjennom dens handlende strateger. I Slagstads definisjon er en ’handlingsideolog’ en bærer av politisk virksom ideologi, en bærer av institusjonelt virksomme verdier. Christensen bidrog til å opprettholde og ”bære” virksom ideologi, men særlig vesentlig var altså hans bidrag til formuleringen av de institusjonelt virksomme verdier. Han formulerte sentrale bærende idealer og prinsipper på slagkraftig vis.

Chr. A. R. Christensen var en sentral aktør i formingen av den moderne medieinstitusjonen i Norge. Ikke så å forstå at hans ideer fikk gjennomslag i ett og alt, men de betydde noe fra eller til. Hvilken makt de uttrykte eller knyttet an til varierte nok, men at de har krav på interesse i en forsvarlig forståelse av norsk medie- og offentlighetshistorie står for meg som uomtvistelig. Denne historien blir i denne formen også en historie om et kunnskapsregime, definert som en forening av makt, kunnskap og verdi. Det blir kort og godt et spørsmål om hvilke sammenhenger vår manns virksomhet inngikk i, hvilke strategiske miljøer han forholdt seg til.

Hvilken type aktør var han? Hvilken intellektuell karakter var han? Hvilke verdier var han bærer og fortolker av? Hvilke verdifellesskap inngikk han i og var med på å forme? Hvordan fortolket han selv sin samtid og dens historie? Hva besto hans opplysningsprosjekt i?

Det er av interesse å kretse rundt spørsmål som dette når vi her står overfor en aktør som på sitt vis har stått sentralt plassert i forhold til viktige premissgivende institusjoner i norsk samfunnshistorie, i norsk publisistisk virksomhet. Hans biografi kan gi et inntak til en forståelse av hvordan pressevirksomhet og journalistikk samvirker med politikk og spiller en offentlig rolle av betydning.

Beretningen vil bygges opp omkring følgende pilarer i Chr. A. R. Christensens offentlige virke: Forfatterskapet, journalistikken, redaktørvirket, motstandsarbeidet, gjenreisningsinnsatsen og det presseideologiske arbeidet. Det vil dreie seg om hans rolle som samtidskronikør og handlingsideolog, noe som bringer oss inn i et spenningsfelt mellom idéhistorie og realhistorie – og det i en særdeles begivenhetsrik historisk epoke.

Han var en av denne epokens mest sentrale formidlere og fortolkere. Han var en sentralt plassert observatør med formuleringskraft. I 1960 var han igjen i gang med arbeidet på et større samtidshistorisk bidrag, hans to bind i Vårt folks historie. I et brev til sin gamle venn Johan Falkberget skrev han da at vel hadde det vært ”slitsomt arbeid i noen år ved siden av alt det daglige i avisen, …” Men samtidig hadde det vært ualminnelig interessant å ”pröve å skape oversikt, perspektiv og sammenheng i en periode en stort sett har opplevd.” Han kom til å tenke på at han selv hadde truffet og til dels kjent så å si alle de mer framskutte personligheter han skrev om, ”fra Gunnar Knudsen (som jeg i min grönne ungdom har referert) til Einar Gerhardsen, fra Hambro til Scheflo, ja fra Paal Berg til Qusling!” Hans sentrale plassering i forhold til politikkens aktører gikk sammen med en orientering mot kulturlivet. ”Du er forresten også med der,” skriver han til Falkberget om et avsnitt om litteraturen i det samtidshistoriske verket, ”og jeg tror ikke du vil bli særlig fortvilet over det som står…”

Samtidshistorikeren brakte kulturen inn i sine beretninger i flere betydninger av ordet. En ting var at han både behandlet den høye og den lave kulturen, – både scenekunsten og filmen, både skjønnlitteraturen og populærlitteraturen. Men kulturen kom også inn i hans samtidsportretter som hverdagsliv og levemåter, både som livsform og mentalitet. I hans mangfoldige portrett av 1920-årene i Det hendte igår skriver han like selvfølgelig om design og arkitektur, om ”den nye stil”, som om økonomisk politikk og parlamentariske forviklinger. Her kan vi lese om hvilke forandringer som skjer i drikkeskikker og smak: ”Et av de mest karakteristiske trekk i billedet er cocktailens seiersgang. Denne besnærende, lunefullt lumske og iltre drikk er efterkrigstidens drikk par excellence, kaotisk, sterk og farlig som tiden selv, en farverik og hissende stimulans.” Vi kan lese om tidens modernisering slik den kommer til uttrykk gjennom en hjemmenes industrielle revolusjon. Her er stoff om ”et folk i idrett”, om fenomenet ”påsketur” som griper om seg, om seksuallivet som er blitt ”en slags alminnelig borgerrett”. Kronikøren viser til filmen ”Kvinnens hygiene”, som gikk i begynnelsen av 1920-tallet. Det var en opplysningsfilm for kvinner om ”slektslivet”: ”Da den ble forevist på en av Oslos kinoer, besvimte ifølge samtidige avismeddelelser ikke mindre enn 30 damer pr. aften, og der blev stasjonert sykepleierske i lokalet…. Kjørte man en slik film idag, er det vel tvilsomt om man vilde opnå så meget som et anfall av svimmelhet blandt tilskuerne.”

Det var plass for både det nære og det fjerne i den nye samtidshistorien. Som journalist, samtidskronikør og historiker brakte Chr. A. R. Christensen også verden der ute hjem til alt folket. Og det i en tid da denne informasjonen hadde en prekær verdi. Han formidlet og fortolket begivenheter og bevegelser som formet det 20. århundre.

Om sin egen generasjon, om studentene fra 1925, om de som var født i årene 1904-1907, skrev Christensen i 1950 at de hadde ”gjennomlevd størsteparten av det mest begivenhetsrike, stormfulle og fascinerende halvsekel i nyere historie …”. Da de var barn var krig ”noe som hendte i koloniene eller til nød i et såpass eksotisk miljø som Balkan, …” Men mye har skjedd, og Christensen gir sitt forslag til en epokebetegnelse: Det er forskernes og diktatorenes århundre, skriver han med en karakteristisk sammenstilling. Forskningen og kunnskapen representerer håp og fremskritt, sivilisasjon, men den kan også misbrukes om den ikke inngår i en demokratisk politisk kultur. ”Vi er vare overfor ideologier og universalløsninger. Vi har sett hvor lett forkynneren har for å ende bak en maskinpistol,” skriver Christensen i 1950.

Hans generasjon har vært vitne til en verdenshistorie som ikke kunne unnlate å sette spor. ”… ved alle korsveier i vårt liv hittil har vi møtt krig og krise, revolusjon og diktatur: da vi begynte på skolen og da vi gikk ut av den, da vi gikk inn i arbeidslivet og da vi ’ved midten av vår bane gjennom livet’ skulle legge ryggen til for alvor og øve vårt manndoms verk. Vi kunne i sannhet ha grunn til å være bitre og bebreide skjebnen at den hadde latt oss fødes i et mer enerverende århundre enn vi setter pris på.” Men Christensen finner ikke bitterhet og kynisme i sin jakt på sin generasjons mentalitet. Derimot er de blitt ”nokså skeptiske, iallfall noe forbeholdne, vâre overfor blåøyd entusiasme, mistenksomme overfor idealer uten gulldekning,” skriver han. ”… vi ble ikke kyniske fordi vi holdt oss nær jorden. Vi kan føle sterkt nok, og våre årsklasser viste seg neppe skrøpeligere enn andre i prøvelsens år 1940-45, men vi bruker ikke gjerne store ord, iallfall ikke løse ord. De fleste har vel visse uttalevansker når det gjelder ord som idealer, fedreland, humanitet; de vil foretrekke begreper som plikt, beredskap, anstendighet – og kanskje vil en senere generasjons analytiske psykologer avsløre oss som bare en smule mere raffinerte selvbedragere. Vi er iallfall så lite naive at vi er forberedt på det.”

Han beskriver en generasjon som har lært så det svir at visse elementære ting er faste og vesentlige. Han sirkler seg inn mot en betegnelse av denne kjerne av noe absolutt som for så vidt kan gis mange navn, men som han velger å kalle menneskelig anstendighet, for ikke å bruke høytravende ord. ”Men det betyr ganske meget. Det betyr bl.a. at folk skal være redelige, at de ikke skal industrialisere løgnen og bruke den som våpen, at de ikke skal lynche negrer eller gasse i hjel jøder, bruke tortur og gisselsystemer, konsentrasjonsleirer og straffelover med tilbakevirkende kraft – for bare å nevne noen av de idretter det siste halve århundre har drevet opp til en så høy grad av fullkommenhet.”

Til sist i de biografiske opplysninger i studentboken oppgir Chr. A. R. Christensen følgende interesser: Litteratur, musikk, moderne politikk og historie. Under rubrikken livssyn setter han: Kjempende humanisme.

Christian A. R. Christensen var altså mannen bak parolen ”Det trykte ord er et mektig våpen. Misbruk det ikke!” Sentensen fikk sitt institusjonelle feste i 1956. En desemberdag samme året kommer samme mann vandrende opp Lillegrensen fra Stortings plass, rolig og rank, med høyre hånd dypt nede i frakkelommen. I venstre hånd bærer han hanskene. Under frakken i jakkens brystlomme strutter et nystrøket lommetørkle. Han er på vei til Verdens Gang i Akersgata – til avisen han hadde vært med å starte som ”en avis av en annen art” og som nå var i ferd med å bli en avis av en litt annen art enn han hadde tenkt seg. Han fyller snart 50, og reflekterer i avisintervjuer med pressekolleger over hvor eksplosivt urolig verden har vært og er.

Før i tiden kunne folk leve hele sitt liv uten at det skjedde større forandringer, forklarte Christensen Nationen i anledning hans 50-års dag. ”Et menneske i dag på 50-60 år har gjennomlevd det kolossale. Vi har bl.a. hatt to verdenskriger, gjennomlevd en veldig økonomisk krise, fascisme, nazisme og kommunisme – og så den kalde krigen etterpå alt. Legg så dertil den veldige tekniske utvikling.”

Skrivemaskinen knatrer jevnt og trutt i Hagan Terrasse på Sørbyhaugen i hovedstaden. Inntyllet i sigarett- og tidvis piperøyk, sitter han der kveld etter kveld. Sakprosaen flyter i strie strømmer. Verden kaller. Akkurat nå skal han bare først skrive et nytt bind til Verden igår og idag, som skal komme i svensk utgave. Han skal avslutte Grimbergs verdenshistorie for Cappelen, han begynner i 1914 og fører historien frem til og med siste verdenskrig. Det er alt tre år siden verket om virkelighetens eventyr kom i ny utgave, nå var Familieboken blitt til Familieboka. Fascinasjonen ved virkelighetens eventyr drev verket og mannen.

Fotnoter er av tekniske årsaker ikke inkludert i utdraget.

En slik CV kaller på en biografi, og nå har Christensen fått den. “Saklighetens lidenskap” er skrevet av professor Martin Eide ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen. Du kan lese første kapittel i boken her.

Christensen markerte seg etter 1945 mer og mer som pressens sentrale ideolog, bemerker Eide i dette intervjuet med Vox Publica.

- En av hans helt sentrale roller var å gjenreise en offentlighet etter krigen – han var med og la grunnlaget for en fungerende politisk offentlighet ved å få institusjonene på plass. Han var med på gjenreisningen av NTB, på gjenreisningen av pressen, på å etablere det ideologiske grunnlaget for en fungerende offentlighet, det normative som ligger i Vær Varsom-plakaten. Han skrev den nye versjonen som kom i 1956 og Redaktørplakaten i 1953 – sentrale dokumenter for hvordan en offentlighet skal fungere. Her kom også hans store hjertebarn Verdens Gang, og programmet om at Verdens Gang skal bli “den sentrale arena for samfunnsdebatten i Norge”. Det skal være et organ som skal bidra til å sakliggjøre den politiske debatt. Det var virkelig et mantra for ham. Fakta skal på bordet. Så skal vi rydde vekk dogmer og overtro og misforståelser. Det skal være et saklig og ordentlig grunnlag for samfunnsdebatten og meningsutveksling. Her kommer hele hans syn på informasjonsfrihet inn. Han snakket like mye om informasjonsfrihet som han snakket om ytringsfrihet. Folks rett til å vite. Før du skal mene, så må du vite. Den saklighetsideologien er veldig sentral. Derfor har jeg kalt boken “Saklighetens lidenskap”. Han var helt pasjonert opptatt av det saklige, mante til saklighet.

Martin Eide har skrevet biografi om presseideologen Chr. A.R. Christensen. (Foto: Olav A. Øvrebø)

Med Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten var han altså den viktigste enkeltaktøren?

- Vær Varsom-plakaten skrev han helt alene. Det var en omarbeiding, for den første Vær Varsom-plakaten kom på 1930-tallet. Dette var en stor revisjon, som han førte i pennen. Det er mange som har sagt at den revisjonen var så grunnleggende at det strengt tatt var en helt ny plakat. Det er jo det med slagordet – “Det trykte ord er et mektig våpen. Misbruk det ikke.” Det er noe av det som fascinerer meg med ham, hvordan han var en mann for de store anledninger. Hver gang noen prinsipper skulle utmeisles, gis en språkdrakt som fungerte, paroleform, så ble han kalt på. Det går tilbake til krigen der han var med på å skrive mange av hjemmefrontparolene. Det er en spesiell kompetanse som skal til for å formulere paroler. Han var en slags offentlighetens parolemaker.

Er det egentlig blitt tenkt noen nye presseideologiske tanker siden den gangen? Det han sto for, til dels, og det at VG ikke var en partipolitisk avis, og innholdet i plakatene – det virker nesten skreddersydd for medienes selvbilde etter bruddet med partiene?

- Ja, det gjør ham også veldig interessant. Han er en helt sentral aktør nettopp i institusjonaliseringen av norsk presse, og hele det ideologiske apparatet rundt moderne journalistikk. Det er mange som kan slå om seg med de store ordene, men han formulerte det mye bedre og reflekterte mye mer over det enn mange som er kommet etter ham. Jeg har ikke tall på alle de foredragene jeg har funnet hvor han snakker om kvalitetskravene til journalistikken. Det er jo utrolig relevante og viktige ting han tar opp. Han blir aldri lei av å si “vi må stille spørsmålet: er vår presse god nok?”, “hvilke utfordringer er det journalistikken står overfor i dag og i framtiden”, og så videre. Og så svarer han at uansett hvor mye popularisering det blir, uansett hvor mye tegneserier og dilldall, så koker det ned til ordentlig journalistikk. Det handler om kvalitet. Da må du kunne noe for å kunne formidle noe. De manende appellene han kommer med hele tiden er fascinerende. Det er mye mer pregnant og bedre formulert enn mye skvalder som er kommet i ettertid om hvor viktig pressen er.

Du er mye inne på hvordan Christensen var god til å popularisere samtidens problemstillinger, særlig i samtidshistoriske bokutgivelser som solgte veldig godt. Men i VG møtte han på en måte en vegg når det gjaldt akkurat popularisering. Det virker som han ble for tung og seriøs.

- Mange oppfattet ham sånn. VG var på konkursens rand gang på gang. Kvalitetsaviskonseptet som han sto for traff ikke akkurat markedet. Det viktige skillet er i 1952 da de gikk over fra å være morgenavis til å bli middagsavis, entret løssalgsmarkedet og tok opp konkurransen med Dagbladet. Da får du en helt ny måte å tenke på. Det var en direktør der som formulerte at “nå gjelder det om å skrive for å selge og skrive så det selger”. Det økonomiske aspektet og markedet kom på en helt annen måte i forgrunnen i journalistikken. For ham som sto for en kvalitetslinje, så var det en kinkig affære. Det er helt tydelig hvordan han hele tiden forsøker seg på en balansegang mellom børs og katedral. Han minner stadig om at vi skal bli mer populære, ha mer filmstoff, mer petitstoff, bystoff og koselig, hverdagsnært stoff. Men vi skal samtidig ha de gode kronikkene og ordentlig kulturstoff, skikkelig politisk dekning. Han forsøkte å fastholde idealene, men innså nok at en viss popularisering var nødvendig. Han argumenterte mot noen svermeriske folk i VGs råd som ville holde fast ved en linje som Guardian eller Gøteborgs Handels- og Sjøfartstidende, en virkelig highbrow-profil. Da måtte han ut og minne om fakta – dette var et annet marked, en må ha nyheter og kan ikke bare ha kommentarer osv. Men etter hvert som populariseringen i VG skjøt fart utover 50-tallet og særlig mot midten av 60-tallet, på den tiden var det helt andre folk enn han som førte an i VG. Da ble han mer marginalisert som redaktør. Det var andre krefter som drev redaksjonen, helt andre aktører som tok over utviklingen og drev avisen frem til det vi i dag kjenner som VG.

Han var altså en redaktørtype som var lite opptatt av daglig redaksjonell ledelse? Han ledet mer gjennom eksemplets makt, med å være presseideolog istedenfor slik som man leder i dag, med mye vekt på interne prosesser, blant annet?

- Han var ikke avismakeren som pisket sin redaksjon. Han spilte rollen som pressestrateg, med alle hans talløse verv i presseorganisasjonene og arbeidet han gjorde der. Det var en like viktig arena for ham som de daglige redaksjonsmøtene. Men selv de mer ville popularisatorene som kom inn i VG og herjet som verst, hadde en veldig respekt for ham. Han var en personlighet og en kompetent fyr. Han ristet mange ganger på hodet over hva de fant på. En gang lagde de et oppslag om en UFO i Hallingdal. Christensen sa da at han “skulle gjerne sett noe mer dagsaktuelt.”

Er hans måte å fylle rollen som ansvarlig redaktør på mulig i dag?

- Utviklingen går mer i retning av at redaktøren har en mer administrativt ledende rolle innad i redaksjonen, mer avismaker- og mediemakerrollen. En kan tenke på dagens VG-redaktør. Det er ikke så mange som vet hva han mener i politiske spørsmål. Det er ikke så mange som er interessert i å vite det heller, fordi han er en helt annen type redaktør.

Finnes det noe igjen av arven fra Christensen i dagens VG?

- VG er jo preget av den berømmelige schizofrenien mellom saklighet og sensasjon. På en måte driver VG populærjournalistikken ut i det ekstreme av og til. Samtidig satser de seriøst på undersøkende og ordentlig journalistikk. VG er blitt en populæravis, men bare stykkevis og delt, ikke så fullt og helt som en del europeiske boulevardaviser. Saklighetsansiktet som det fremdeles finnes noe av, er rimelig å se som et forsøk på å løfte arven etter det han sto for. Også den litt analytiske måten å skrive ledere på, å legge fram et saksforhold og argumentere for og imot. Det er jo noe som har preget lederskribenter i Verdens Gang, fra Christensen til Tim Greve, Per Norvik, så har du nå Olav Versto. Men når det røyner på så blir det mindre analytisk anlagt også på lederplass. Men jeg tror det er riktig å si at det er noen spor der fremdeles etter hans stil og profil.

Christensen kalte sin formidlingsform “den karakteristiske detaljs metode”. Den har han blant annet brukt i sine samtidshistoriske verker. Er ikke dette nesten en definisjon på veldig mye av det vi regner som god journalistikk?

- Det er jo det å finne et godt case, et eksempel med symbolsk bærekraft som peker ut over seg selv. Men jeg tror også at veldig mye av inspirasjonen her var fra film. Han var veldig filminteressert. Broren var jo Stompa-regissøren Nils Reinhardt Christensen, og de hadde et tett forhold hele livet. Veksling mellom nærbilde og overblikk, det er på en måte filmens fortellerspråk også. Han var veldig opptatt av sin tids nye medier. Fjernsynet for eksempel, det er helt påfallende i lederartiklene han skrev i VG. Mens prøvesendingene såvidt var kommet i gang ivret VG – la oss nå få innført fjernsynet, jo før jo heller. De så potensialet som folkeopplysningsprosjekt, men var også veldig tidlig ute med å se det at fjernsynet ikke nødvendigvis ville bli noen konkurrent til pressen, men at de kunne leve veldig godt i samspill. Han hadde masse betraktninger om det: Hvis det er noe folk har lyst til å lese om, er det gjerne noe de har sett selv. Har de sett noe på TV, vil de gjerne lese en oppfølging i avisene.

Det gjelder jo den dag i dag.

- Javisst, og det er jo også noe som kan gjøres på mer og mindre intelligent vis. Men det er morsomt med dekningen av den første store politiske fjernsynsdebatten, om Kings Bay-saken. Hvordan VG fulgte opp det og intervjuet Per Øyvind Heradstveit og aktørene. Christensen skrev kommentarartikler om hva fjernsynet gjør med politikken, om hva det betyr når vi nå blir kjent med politikere på en annen måte. Når vi får sett at de klør seg på kinnet og plukker seg i nesen, ikke sant – det blir en helt ny mediemessig situasjon. Det skrev han godt om der og da, mens det skjedde.

Du drøfter saklighets- og samholdstanken hans i boken. Den kom til uttrykk bl.a. i fellesprogrammet mellom de politiske partiene rett etter krigen, som han var med på å skrive. Christensen ble kritisert for naive politiske fremstøt, enten i retning av et nytt parti eller en politikk som sto over partiene. Denne konsensusorienteringen hans, hva slags idehistorisk sammenheng vil du sette den inn i?

- Helt tilbake fra mellomkrigstiden var hans posisjon veldig klar når det gjaldt nazismen, som også var et forsøk på å stå over den tradisjonelle politikken. Der hadde han en klar front, og så det udemokratiske i det. Dagbladet skilte seg på mange måter ut ved at de var så tidlig ute og så klare. Det var først og fremst Ragnar Vold, men også Christensen. Han hadde noen både morsomme og bitende harselaser med Quisling, for eksempel. Men så må det ha vært motstandserfaringen. Han kom stadig tilbake til dette med at når det virkelig gjaldt som verst, så var det ikke spørsmål om hvilken klasse du tilhørte, hvilket parti eller organisasjon, hvor du kom fra. Det var bare spørsmål om å stå klart og oppreist mot okkupantene som ville voldta og kaste vrak på våre verdier. Det var en demokratisk idealisme i det. Ut fra det bygde han tanken om at kanskje samholdet kunne vare utover krigserfaringene. Det kan tidvis framstå som litt idealistisk og blåøyd, men samtidig var han såpass realist at han innså at partiene var der for å bli, at det ikke var mulig å få til en ny partistruktur. Men likevel måtte det gå an å få til et saklig samarbeid, et saklig grunnlag for politisk uenighet, noen spørsmål måtte være hevet over det politiske kjekleriet. Han var ikke alene om å mene dette. Denne etterkrigsmentaliteten er det flere som har beskrevet, tanken om å ta med ånden fra motstandskampen inn i etterkrigstiden.

Var dette koblet med en større tro på framskritt og vitenskap enn vi kanskje har i dag? Og med en teknokratisk holdning?

- Vel, han skriver i VGs program at vi må nyttiggjøre oss vitenskapen, også den nye samfunnsvitenskapen. Han var tidlig ute med å knytte bånd til meningsmålingsbyrået Fakta etter krigen. Det var opplagt en framtidstro og vitenskapstro. Samtidig så han også farene ved dette og påpekte at vi ikke må la vitenskapsmenn bli våre herrer, og de må under demokratisk kontroll. På den ene siden ble han ikke noen poetokrat, han gikk ikke i allianse med litteratene og litteraturveldet. På den andre siden ble han heller ingen ren teknokrat, til det var han for mye demokrat, tross alt. I et samtidshistorisk verk skriver han om 1900-tallet som forskernes og diktatorenes århundre. Det sier noe om hans manøvrering. Han har tro på forskning og vitenskap, men vi må aldri gi sakkunnskapen makt uten å kunne korrigere og komme med demokratiske justeringer av kursen.