I Computational Journalism rettes søkelyset ifølge Diakopoulos hovedsakelig mot å utvikle teknologi som kan tilrettelegge for innsamling, organisering, tolkning, samt kommunikasjon og formidling av nyhetsinformasjon, samtidig som man opprettholder journalistiske verdier som nøyaktighet og objektivitet.

Spill driller inn budskapet

En måte datateknologi kan styrke tradisjonell nyhetsformidling er gjennom såkalte nyhetsspill hvor brukere av for eksempel nettaviser spiller onlinespill med nyhetstematikk, mener Diakopoulos. For å illustrere hva et nyhetsspill er, og hvordan det effektivt kan brukes til å kommunisere et bestemt budskap, bruker han et kjent eksempel fra amerikanske medier:

— I USA var det en stund veldig mye medieoppstyr rundt en enslig og trygdet kvinne som ble kalt ”Octomom” – et navn hun ble gitt i media etter å ha født åtte barn i samme kull. Med den hensikt å tydeliggjøre hvor vanskelig det er å fostre åtte barn på en gang, laget en spillprodusent et spill hvor man gjennom visuell simulering skal mate åtte babyer innenfor en stram tidsramme. Klarer man ikke å mate babyene, begynner hver enkelt av dem å skrike og til slutt taper man spillet.

— Octomom viser hvordan man effektivt gjennom spill kan skape forståelse for eller illustrere et bestemt poeng – i dette tilfelle hvilken absurd situasjon det er å ha aleneomsorgen for åtte babyer, sier Diakopoulos.

Et annet eksempel på nyhetsspill som New York Times brukte på sine nettsider er ”Food Import Follies”, hvor man på raskest mulig vis må inspisere alle innskipningene av importert mat som ankommer havnebyer i USA. Den redaksjonelle bakgrunnen for spillet var USAs økende behov for å importere matvarer og importmyndighetenes manglende kapasitet til å påse at den importerte maten holdt akseptabel kvalitet.

Kommunikasjon gjennom aktivitet

Generelt er det et stort potensial i applikasjoner som fordrer interaktivitet, hvor nyhetskonsumenten gjennom selv å handle aktivt inviteres til å sette seg inn i saksforhold, mener Diakopoulos. Videre tror han at å gjøre trivia-spill og quiz til en del av det journalistiske formidlingsrepertoaret også kan gi gevinster.

I Norge har flere medier, som Bergens Tidende og Journalisten.no, oppdaget quizens potensial.

— Formidlingen av nyhetssaker tror jeg kan styrkes gjennom for eksempel å supplere med quiz om de aktuelle saksforholdene. Det er ikke sikkert at man genererer analytisk forståelse for det gjeldende temaet, men man kan øke oppmerksomheten og kunnskapsnivået, sier Diakopoulos, som for tiden er gjesteforsker ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, UiB.

Han ser for seg at ulike nyhetsspill kan bli en del av mediebildet i fremtiden, også i dekningen av raske nyheter med kort levetid. Men fortsatt gjenstår noen utfordringer før nyhetsspill blir et vanlig innslag i avisers nyhetsformidling.

— En utfordring er at nyhetssirkulasjonen er rask, mens det å programmere spill tar forholdsvis lang tid. For at onlinespill skal kunne brukes effektivt i redaksjonene må teknologien forbedres, og ikke minst gjøres enklere å bruke.

Nettbaserte valgtester, som for eksempel Aftenpostens ”Valgomat”, er ifølge Diakopoulos et tilgrensende fenomen til nyhetsspill, og som også har den egenskapen at det kan øke bevistheten omkring et gitt tema. Det som skiller nettbaserte valgtester fra konseptet nyhetsspill er at valgtestene mangler et tydelig spillelement.

Data + journalistikk = sant?

Konseptet datastøttet journalistikk er en del av en større trend hvor datateknologi på ulike måter blir brukt i det journalistiske håndverket. Andre kjente eksempler er amerikanske Adrian Holovatys konsept ”Journalistikk som programmering” og NRK-utvikler Espen Andersens prosjekt Maktbasen. Ifølge Diakopoulos har denne typen datastøttet journalistikk flere grunnleggende fordeler.

— For det første gir datateknologien nye muligheter for journalisten. Teknologien tilrettelegger for andre og i noen sammenhenger bedre måter å fortelle historier på. I tillegg gir det journalisten muligheten til å behandle langt større mengder data, og mer kompliserte data, enn han hadde før.

Diakopoulos argumenterer videre for at denne typen journalistikk også innebærer potensielle gevinster for nyhetspublikum. Han fremhever spesielt mulighetene for større grad av objektivitet og upartiskhet som oppstår i møtepunktet mellom datateknologi og journalistikk.

Journalistene må bygge kompetanse

Diakopoulos understreker imidlertid at det gjenstår flere store utfordringer før denne journalistiske nyretningen på alvor kan få fotfeste innenfor redaksjonslokalene.

— Først og fremst må vi få disse konseptene til å virke mer effektivt. Journalistene trenger høyere teknologisk kompetanse. Dette er en type kompetanse vi jobbet med å utvikle på Georgia Tech, hvor mye av oppmerksomheten har vært rettet mot å utdanne journalister som både besitter tradisjonell journalistisk kompetanse og teknologisk kompetanse.

— En annen utfordring er at data-assistert journalistikk forutsetter et annet tenkesett og en annen arbeidsrytme enn det som tradisjonelt finnes i redaksjonslokalene. Her snakker vi både om kulturelle forskjeller og ulikheter i tenkesett.

I tillegg til å understreke viktigheten av å minske avstanden mellom programmering og tradisjonell journalistikk, fremhever Diakopoulos at teknologien i seg selv må forbedres.

— Det er et behov for å utvikle applikasjoner som både presenterer stoff på en bedre måte, men kanskje like viktig — som presenterer nyheter i henhold til journalistiske idealer som objektivitet, upartiskhet og gjennomsiktighet. En stor gjenstående utfordring er å utvikle teknologi som er mer tilgjengelig og som er enklere å bruke for journalistene rundt omkring i redaksjonene, konkluderer han.

Selv når testene ved første øyekast tas seriøst som journalistiske produkter, som når ABCNyheter gjør en test av de ulike valgtestene, er det i bunn og grunn for “moro skyld”. For de som tester valgtestene, lurer ikke på hva de skal stemme. De tester om valgtesten klarer å “avsløre” hvilket parti de selv vil stemme på.

Å stille spørsmålet: «Hvilket parti mener du selv du ligger nærmest?» før testen i det hele tatt starter kan vel mildt sagt karakteriseres som valgtestfusk. Heldigvis er et av alternativene: «Usikker». Et alternativ som burde skifte navn til «Hadde jeg visst det hadde jeg ikke brukt tid på denne X&¤§#%& testen».

Hva er vitsen med å ta en valgtest hvis man ikke vet hva man skal stemme, er plutselig påstanden her? Helt motsatt fra overskriftene som går igjen overalt: “Usikker på hva du skal stemme?”

Men valgulatorene har et enormt potensial som journalistisk produkt og folkeopplysning.

PFU tar ikke valgtestene seriøst

PFU-sekretariatet konkluderte denne uka med at det ikke var noe brudd på god presseskikk at valgtestene kun inkluderte de partiene som var representert på Stortinget:

Slik sekretariatet ser det, kan det ikke være noen presseetisk forpliktelse for mediene til å inkludere samtlige partier som stiller liste til stortingsvalget i den uhøytidlige nettbaserte valgtesten. Verken trykt presse, nettmedier eller etermedier kan gi alle lister eller partier som stiller til valg, den dekning de selv ønsker seg

Er du nettavisredaktør og veldig fornøyd med denne avgjørelsen? Synes du er godt å få støtte i at dette er sutring fra småpartiene? Da får du lese igjennom en gang til. Man skal ikke ta for lett på at Pressens Faglige Utvalg omtaler valgtestene som “uhøytidelige” og poengterer at de er “nettbaserte”. Se for eksempel videoen som introduserer Aftenpostens valgtest.

Kan du med hånden på hjertet si at det er noe som helst ved den testen som slår deg som uhøytidelig?

Men hvordan kan noen forvente at noe “nettbasert” skal tas seriøst? Den nettbaserte, og ikke minst den programmeringsbaserte journalistikken, sliter med å bli anerkjent som seriøs journalistikk. (Dette har dels programmerer og dels journalist Adrian Holovaty forklart godt både i intervju med Vox Publica og i foredrag på Nordiske Mediedager.)

Hva gjør en valgomat mer uhøytidelig enn annen journalistisk dekning av stortingsvalget?

Det fleste sakene som publiseres i nettavisene i forbindelse med stortingsvalget, har blitt laget i løpet av en dag. Gjerne noen timer. Det ligger utallige timer med utvelgelse av problemstillinger, formulering av spørsmål, vekting av spørsmål og testing av valgtestene. (Så hva slags tester finnes da som ikke er uhøytidelige? Blodprøvene du får hos legen?)

Hva som er gode journalistiske produkter kan selvsagt ikke måles i timetall. Det egentlige problemet her er den sirkulære argumentasjonen til PFU. De Grønne klaget inn valgtestene til PFU fordi de mener at de ikke gir et godt nok bilde av hva den enkelte velger faktisk burde stemme.

Det er greit at valgtesten ikke gir et riktig svar, sier PFU, fordi den er uhøytidelig. At den er uhøytidelig har åpenbart ikke noe med formen og språkbruken å gjøre (den er nøktern), heller ikke arbeidsinnsatsen (flerfoldige timer) eller det journalistiske arbeidet som også ligger bak (det er aktuelle politiske spørsmål som er formulert og valgt ut). Jeg sitter ikke igjen med annen forklaring enn at valgtestene er “uhøytidelige” fordi de ikke gir riktige nok svar.

Svaret fra PFU kan parafraseres til at “det er greit at valgtesten ikke gir et godt nok svar, siden den ikke gir et godt nok svar”.

Det er ikke for dyrt å gi småpartiene det de vil ha

Argumentene mot er ofte at det vil være for dyrt (les: fullstendig gjennomførbart, men tar for mye tid i forhold til nettavisenes budsjetter og prioriteringer). Men De Grønnes minstekrav til valgtestene er ikke akkurat store sakene: (min utheving)

— Vi mener at man misleder velgerne når man sier at dette er en test man kan ta for å finne hvilket parti som er nærmest deg, men ikke sier at ikke alle partiene er inkludert i testene. Vi tenker at alle landsdekkende partier burde vært inkludert i testene, men et minstekrav må være at man opplyser om at de finnes

Det siste kravet koster ikke akkurat store summene. Men neste stortingsvalg er om fire år. Om fire år er det også billigere og lettere å lage ting. I diskusjonen om valgtestene bør man derfor legge bort argumenter om økonomi og gjennomførbarhet. Det er, utrolig nok, verdt å minne om hvor utrolig fort utviklingen går.

Hva kjennetegner en god valgtest?

I stedet bør man diskutere hvordan en ideell valgtest er. Hva skal man synes om at også LO har en valgtest? Bør det være et journalistisk produkt? Eller er det en interesseorganisasjon som bør ta det på seg? Bør det være mer åpent? Kanskje man kan gjøre utviklingen mer wiki-basert? Hva skjer hvis partiene selv får komme med sine synspunkter om hvilke saker som bør med?

Eller burde akademia involveres? Det gjøres så mye forskning på velgervandring og avgjørelsene om å stemme. Kunne ikke denne forskningen i større grad informert valgtestene?

Men viktigst av alt, en god valgtest lærer også brukeren noe. Jeg har en kamerat som ikke visste hva han skulle stemme, så jeg foreslo at han skulle ta en valgtest. Det tredje spørsmålet handlet om kontantstøtte, og kameraten stopper opp.

— Hva er det?

— Jeg vet ikke hva jeg skal svare.

— Tja, hva synes du om kontantstøtten da?

— Jeg vet ikke hva det er.

— Hva?

— Nei. Ikke hørt om det en gang.

Her ligger partitestenes virkelige potensial, tror jeg. Hva om partitesten på et sted hadde hatt en tekst som forklarte hva kontantstøtten var, som jeg kunne få frem hvis jeg lurte? Journalistisk utformet, og ikke politisk farget? Kanskje som dette, delvis sakset fra Wikipedia:

Kontantstøtte er en kontantytelse som gis til foreldre til barn mellom ett år og tre år som ikke eller bare delvis benytter barnehage med statlig driftstilskudd. Kontantstøtten ble innført 1. august 1998. Full støtte er per 2007 kr 3303 pr mnd. Støtten graderes ned dersom barnet er delvis i barnehage med statlig driftstilskudd. For å få støtte må man søke til NAV-kontoret. I 2004 ble det utbetalt kontantstøtte for gjennomsnittlig 75 000 barn pr mnd.

Egentlig burde den vært enda kortere. Aftenpostens valgtest har lange utredninger om hvert av spørsmålene i testen (en knapp jeg forøvrig ikke oppdaget før tredje gjennomgang), men de som orker å lese de redegjørelsene er vel uansett rimelig oppdatert når det gjelder politiske og samfunnsmessige forhold.

Utfordringen tror jeg er disse som er som min kamerat: oppegående, men ikke så oppdatert.

Noen innfall jeg fikk til hva en partitest i 2013 kunne gjort:

• At alle partier som stiller liste i alle fylker er inkludert
• At jeg kan se hvorfor jeg fikk et parti — hvilke områder var jeg enig i, hvilke var jeg uenig i?
• At jeg kan se hvordan mitt svar på et spørsmål påvirker hvilket parti jeg burde stemme (mer dynamisk)
• At jeg kan lære mer om et spørsmål. Lenking til siste saker skrevet om problemstillingen, og en kort beskrivelse av de faktiske forhold (om jeg ønsket det).

Hva synes du?

Jeg svarer i kommentarfeltet, men enda raskere om du følger meg på Twitter! Her: @idaAa