Først ut er Trafikanten, som i dag åpnet sine sanntids- og andre data for alle ved bruk av NLOD. Gratulerer! Trafikanten går her foran med et godt eksempel: Fram til nå har dataene kun vært frigitt til ikke-kommersiell bruk, men denne begrensningen er nå altså fjernet, og dataene er dermed åpne.

Lisensteksten bør nok finleses av en kyndig og skeptisk jurist før den “godkjennes”, men for en legmann som meg er det flere positive ting å bemerke ved dette utkastet:

• Enkelt: Det er bare én lisens. Det forenkler arbeidet for den som skal viderebruke data. En slipper å forholde seg til at ulike etater velger ulike lisenser med ulike vilkår.
• Få begrensninger — åpne data: Lisensen krever at den som bruker data skal kreditere lisensgiver. Utover dette kan man kopiere, tilgjengeliggjøre (publisere) og endre dataene, og sammenstille et datasett med et annet. Det er ingen begrensninger på kommersiell bruk. Det er akkurat dette som er de sentrale prinsippene for de som er opptatt av å få frigitt offentlig sektors data for viderebruk.
• Kompatibel: Lisensen er forenlig med andre relevante lisenser som brukes internasjonalt (og delvis i Norge). Det er Creative Commons navngivelse, Open Data Commons navngivelse og Open Government Licence. Dette bidrar til å slå fast prinsippene bak åpne data. Om man like godt kunne brukt en av de nevnte lisensene direkte, er jeg usikker på. Kompatibiliteten er vel det viktigste?

Et viktig poeng som FAD slår fast, er at en offentlig virksomhet ikke er tvunget til å bruke NLOD. Det må ikke settes noen vilkår for bruk hvis man ikke ønsker det. Imidlertid er situasjonen i dag preget av uklarhet: Noen virksomheter setter bare et copyright-tegn under dataene sine, andre setter sperrer for kommersiell bruk, mens de fleste ikke opplyser noe om vilkår i det hele tatt. Antakelig er mange ikke særlig bevisst på viderebruks-problematikken, siden dette er en relativt ny utvikling. Her kan lisensen skape ryddigere forhold.

Jeg reagerte på ett punkt i lisensutkastet som jeg finner uklart og noe problematisk. Det er punkt 4 om misbruk. Her heter det:

Lisenstaker skal ikke bruke informasjonen til å villede og heller ikke fordreie eller uriktig fremstille informasjonen.

Hvordan fastslår en når en datakilde (“informasjonen”) er blitt fordreid eller uriktig framstilt? Og hvem gjør dette? Jeg ser for meg at en offentlig virksomhet fort kan mislike at et av dens datasett sammenstilles med andre data, for eksempel i en kritisk vinklet journalistisk sammenheng. Det som er legitim kritikk for journalisten framstår som fordreid for etatsdirektøren. Det jeg finner ulogisk med bestemmelsen er at lisensen ellers åpner for å bruke data i nye sammenhenger. Da vil det altså fort oppstå uenighet om hva som er villedende framstilling.

På den annen side er det all grunn til å tro at det vil dukke opp eksempler på villedende og uriktig framstilling av informasjon hentet fra offentlige datakilder. En offentlig virksomhet har da en selvsagt rett (og plikt) til å informere om dette og protestere på framstillingen. Spørsmålet er om dette hører hjemme i lisensen, og hvordan brudd på den håndheves.

En del offentlige virksomheter er skeptisk til å publisere sine data nettopp fordi de frykter at dataene skal fordreies. Enten fordi den som bruker dataene misforstår dem, eller fordi vedkommende bevisst villeder. Dette kom fram i en spørreundersøkelse vi gjorde blant statlige virksomheter som del av rapporten Fakta først. Du finner detaljene om dette spørsmålet og alt annet kvantitativt materiale fra rapporten her.

Den undersøkelsen av NRKs nasjonale nyhetstilbud på nett som en gruppe fra Institutt for informasjons- og medievitenskap, under ledelse av Dag Elgesem, har utarbeidet for Medietilsynet, viser at tjenesten tvert imot er et tynt skall over et slags Norgesnett av lokale og regionale nyheter. Tjenesten inneholder svært få egne nyheter og nesten ikke noe materiale spesialprodusert for nettet:

Når det gjelder tekstbaserte nyheter viser hovednettstedet nrk.no seg altså i størst grad å utgjøre publiseringsplattform for nyheter produsert av NRKs distriktskontorer. Disse har relativt jevn publisering gjennom året og på tvers av kontorer. Sett i sammenheng med andelen innenriksnyheter på nrk.no, tyder dette på at mesteparten av den brede nyhetsproduksjonen for nett gjøres av NRKs journalister i distriktene.

Tekstbaserte nyheter på nrk.no (2009) sammenlignet med tv- og radionyheter (2007). (Kilde: Elgesem m.fl 2010, s. 47)

Dokumentasjonen er viktig, men konklusjonen er ikke overraskende, tatt i betraktning måten NRK har organisert sin nyhetsproduksjon på. Den sentrale nyhetsavdelingen i Oslo (Dagsrevyen/Dagsnytt/Alltid Nyheter) er relativt tynt bemannet og har harde skiftordninger. Kapasiteten er hovedsakelig innrettet på å følge et nyhetsbilde, ikke på å skape det. Dessuten er kapasiteten tilpasset behovene som tv og radio har, den dedikerte nettkapasiteten er i hovedsak øremerket redigering og publisering, ikke original nyhetsproduksjon.

Situasjonen er ikke stort annerledes på distriktskontorene. Staben der er først og fremst opptatt av å produsere de faste radio- og tv-sendingene, og av leveransene til riksprogram som Norge Rundt, Her og Nå og Kulturnytt. Det finnes noe nettkapasitet, som stort sett brukes til å klippe fra lokalavisene og lage tekstversjoner av NRKs egne saker. Selv om 48 prosent av de undersøkte nyhetssakene hadde minst én lenke inkorporert i saken, et ganske lavt tall, var bare 5 prosent av artiklene lenket utelukkende til nettsted utenfor NRK. Lenkene i nyhetssakene er i hovedsak koplinger mellom NRKs eget materiale, enten eldre tekstsaker, eller lyd- eller videoinnslag produsert for radio eller tv.

Undersøkelsen dokumenterer at NRK har en ganske tung tilstedeværelse også på nett, men at deres viktigste innsats der er videreformidling av værtjenesten til Meteorologisk institutt, og republisering i form av nett-tv og nett-radio materiale som er produsert for vanlig kringkasting. Som nyhetstjeneste taper de på alle fronter: VG, Dagbladet, Aftenposten og Nettavisen er bedre på den nasjonale arena — og ikke minst på utenriks. nrk.no har bare 2 prosent utenriksnyheter, mens utenriks utgjør 27 prosent av sendetiden til Dagsrevyen i den målte perioden. Samtidig slår region- og lokalavisene nrk.no/distriktskontor på de lokale markedene.

Styret i NRK vedtok i mars å kutte ordinær bannerannonsering på nett i løpet av året. Kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas begrunnet vedtaket med at ”nye medier og internett er blitt definert som en del av vårt allmennkringkasteroppdrag”. Vedtaket innebærer at NRK sier fra seg reklameinntekter som i år var stipulert til rundt 20 millioner kroner.

Selv om internett skulle være omfattet av allmennkringkasteroppdraget, er tjenesten ennå et underernært stebarn. Mens vi venter på at NRK skal utvike en nettstrategi som er like offensiv og gjennomarbeidet som de tilsvarende planene for radio og fjernsyn, går det an å tenke høyt om alternative måter å bruke NRKs enorme produksjon og arkiv på. NRK-plakaten formulerer institusjonens public service-forpliktelser. Eierform og lisensfinansiering gjør NRK til et klassisk eksempel på public media. Går det an å tenke seg at informasjonen som produseres, faktisk er public property?

Leserne av Vox Publica er antakelig godt kjent med at også Norge langsomt beveger seg i retning av åpne offentlige datakilder. Denne utviklingen er godt dokumentert i Fakta Først-prosjektet. Teknologirådet presenterte i april rapporten ”Fra Altinn til alt ut? Offentlige data for innovasjon og demokrati”, hvor de foreslår at Norge får en tjeneste som tilsvarer den amerikanske data.gov og den britiske data.gov.uk (noe Fornyingsdepartementet nå arbeider med). Daværende statsminister Gordon Brown lanserte i desember i fjor en plan som han kalte ”Smarter government”. En av ambisjonene i planen er at offentlige data skal publiseres under åpne standarder som tillater gratis viderebruk, også til kommersielle formål.

Teknologirådet anbefaler at norske offentlige data som hovedregel bør være gratis, uavhengig av om dataene skal brukes til kommersielle formål. Dette prinsippet er allerede innarbeidet i frislippet av værdataene som ligger til grunn for Yr.no. Meteorologisk institutt og NRK har i over 70 år samarbeidet om formidling av værmeldinger, men de mer omfattende dataene som ligger til grunn for meteorologenes prognoser ble ikke publisert åpent og gratis før i september 2007. Da ble imidlertid yr.no raskt landets desidert mest brukte værtjeneste, og trafikken løftet det ganske traurige nettstedet nrk.no opp blant landets mest brukte nettsteder, ettersom yr.no telles under nrk.no.

Men NRK har ikke eksklusiv rett til disse dataene, store deler av databasen kan brukes fritt av hvem som helst, også til å skape nye kommersielle tjenester, eller berike eksisterende tjenester. Motytelsen er skikkelig kreditering og tilbakelenking, samt en mindre håndteringsavgift. Dette grepet gav Meteorologisk institutt et skikkelig rykk i konkurransen med StormGeo, og plasserte altså NRK helt i teten på Topplisten over norske nettsteder.

Er ikke tiden inne for å ta denne tanken et steg lenger, og vurdere hvilke deler av NRKs eget datamateriale som kan stilles fritt til rådighet? Tanken er allerede tenkt i andre land. Flere avdelinger i BBC publiserer innhold under såkalte Creative Commons-lisenser. Via Backstage.bbc.co.uk kan eksterne utviklere få tilgang til BBC-materiale for å utvikle nye tjenester, foreløpig bare av ikke-kommersiell art. Ett eksempel er et program som knytter andre offentlige data sammen med BBCs nyhetsmeldinger, slik at lokal informasjon fra kommunen blir satt sammen med meldinger om trafikkulykker eller liknende.

NRK gjorde noe liknende med bildene fra verdens underligste tv-suksess. Det var selvfølgelig et sært påfunn å filme hele turen med Bergensbanen gjennom kameraer montert i lokomotivet, men siden vi er et sært folk var 1,2 millioner av oss innom sendingen. 170 000 så alle de sju timene og 16 minuttene med skinnegang, høyfjell og mørke tunneler.

I etterkant har NRK lagt ut bildene fra ett av kameraene gratis, underlagt en såkalt kommersiell Creative Commons-lisens, som tillater hvem som helst å bruke materialet til å skape nye tjenester. NRK laget til og med en konkurranse om den beste viderebruken. Vinneren var et program som gjør det mulig å sykle Bergensbanen på spinningsykkel. Turen vises på skjerm foran sykkelen, farten følger kraften på pedalene.

Slik bør NRK tenke. Fra public service til public property. Det sier seg selv at mye av materialet i arkivene på Marienlyst ikke så enkelt lar seg åpne for viderebruk. Opphavsrettsbegrensninger, forhold til egne ansatte, hensynet til viktige merkevarer, konkurranseforholdet til de kommersielle kringkasterne, alt dette vil legge begrensninger på åpenheten.

Men la oss begynne i den andre enden: Hvilke deler av NRKs materiale er det relativt uproblematisk å dele med den kreative del av befolkningen? I januar i år diskuterte Leif Ove Larsen og Torgeir Uberg Nærland fra Institutt for informasjons- og medievitenskap NRKs prispolitikk for arkivmateriale med NRKs juridiske direktør, Olav A. Nyhus. I et innlegg i Dagens Næringsliv 6. januar i år skrev Larsen og Uberg Nærland:

NRKs arkivpolitikk er av stor kulturpolitisk viktighet. I tillegg til bevaring og restaurering, er tilgjengeliggjøring for allmennheten og for ulike typer gjenbruk sentrale mål. Arkivet er bygget opp av lisenspenger og er slik sett et fellesgode som skal forvaltes slik at det tjener offentlighetens interesser. I dette perspektivet må det utformes en politikk som sikrer at flere aktører kan utnytte dette viktige materialet. Det er ikke i offentlighetens interesse at NRK i prinsippet får monopol på å utnytte eget arkiv.

Nettopp! Public property må kunne utnyttes av alle som har betalt for det, i dette tilfellet alle lovlydige eiere av fjernsynsmottakere innenfor rikets grenser. Nå svarte riktignok Nyhus slik en juridisk direktør har for vane, med å peke på den eksisterende rettstilstand: NRK forhandler med rettighetshaverne med sikte på å frigjøre radio- og fjernsynsprogram fra tiden før 1997, men bare for eget bruk:

En slik klarering vil være basert på avtalelisensbestemmelsen i åndsverksloven §32, og vil følgelig bare kunne omfatte NRKs egen bruk. Om andre aktører ønsker å bruke materialet, må det klareres særskilt.

Nyhus presiserer at ”NRK er åpen for at arkivmaterialet skal kunne tjene som kildegrunnlag og brukes av andre aktører”, men hvis det skal brukes i ny kommersiell sammenheng, vil NRK tilby materialet til ”markedsmessige priser”. Som Larsen og Uberg Nærland så presist påpeker i sitt sluttinnlegg, har NRK monopol på slikt materiale, og kan selv bestemme hva markedsmessige priser er.

Hvis åpenheten begynner med materiale som ikke er belagt med opphavsrettslige begrensninger: Historiske politiske opptak, nyhetsopptak uten journalistisk bearbeiding av NRK-medarbeidere, sportsopptak og tilsvarende, så er det mulig å ane hva kreative miljøer med en mer framoverlent nettstrategi enn NRK kan bruke dette felleseiet til.

Dersom NRK på denne måten skaffer seg konkurranse på nettet, basert på innhold de selv har produsert, er det helt utmerket. En slik opplevelse vil formodentlig bli en inspirasjon til å drøfte hvordan NRK selv kan utvikle en nett-tjeneste som ikke bare består i å lempe ut fjernsyns- og radioprogram og forkle summen av lokalnyheter som en nasjonal tjeneste. I rapporten om NRKs nyhetstilbud på nett , skriver UiB-teamet avlslutningsvis at analysene tegner ”et bilde av NRK som en nyhetsaktør som i 2009 kun i mindre grad benyttet seg av nettets muligheter for dybde, analyse og lenking til andre kilder.”

Skal nettet virkelig være en del av allmennkringkasteroppdraget, bør NRK ta denne plattformen like alvorlig som de tar de eksisterende kanalene.

• Last ned hele den omtalte undersøkelsen: NRKs nyhetstilbud på Internett i 2009 (pdf, 16,7 MB).

13. januar følger de opp med en replikk som avsluttes med nok et spørsmål. Jeg svarer gjerne igjen. Spørsmålet er om ikke hensynet til den frie offentlige meningsutveksling tilsier at adgangen til å sitere bør være lik, uavhengig av om den som siterer er en kommersiell aktør eller ikke? Svaret er “jo, det bør den.” Det skillet jeg trakk i mitt innlegg den 8. vil man se gjelder spørsmålet om vilkår for bruk av arkivmateriale ut over lovmessige sitater. Der kan vilkårene være forskjellige.

Larsen og Nærland uttaler glede over at Mauseth-saken kan bidra til å tydeliggjøre sitatrettens rekkevidde. De oppfatter meg slik at jeg ikke kan være med på det. Men det kan jeg. Og jeg mener sågar at lagmannsrettens dom bidro til en slik positiv tydeliggjøring.

Det jeg imidlertid finner problematisk, er Larsen og Nærlands karakteristikk av NRKs rettslige standpunkt. Naturligvis er NRKs fortolkning ikke en upartisk analyse av sitatrettens grenser. Men den er basert på vår beste juridiske vurdering. Når det gjelder Larsen og Nærlands rettslige vurdering, savner jeg de akademiske resonnementer bak påstandene om NRK som “forkjemper for en mer liberal åndsverklov” og som talsmann for en “vid” tolkning av sitatretten. Ei heller er det umiddelbart lett å se begrunnelsen for at en stadfestelse av lagmannsrettens domsutfall vil “svekke” eneretten. Det var disse spørsmål jeg stilte i mitt svar. Spørsmål som fortsatt står ubesvart.

NRK som monopol er også en karakteristikk. Historisk sett var karakteristikken riktig, men ikke i dag. I mediemarkedet er det nå en rekke aktører som produserer og tilbyr et stadig større utbud av opptak. Nyhetsbyråer, TV 2 og uavhengige frilansjournalister, for bare å nevne noen. Selv om tilbyderne er flere, vil det naturligvis for kjøperne føles slik at enhver aktør som besitter eksklusive opptak, er i en monopollignende situasjon. Slik vil det fortsatt være. Ved de store samfunnshendelser vil det imidlertid være stadig flere aktører og tilbud.

Sist sommer grunnstøtte “Full City” utenfor Langesund. Historien vil sannsynligvis dukke opp i en dokumentarfilm om skipsfart, om miljøskader eller vår kystberedskap. Mener Larsen og Nærland at NRK i så fall skal tilby opptak fra hendelsen til en rimeligere pris enn TV 2?

La det være klart: NRK ønsker å gi eksterne dokumentarfilmskapere og andre adgang til å bruke opptak fra NRKs arkiver. NRK er ikke noe monopol og vi drøfter gjerne spillereglene med markedet forøvrig. Også prissettingen – i den grad konkurranseloven tillater.

Artikkelen ble først publisert i Dagens Næringsliv 21. januar 2010.

For NRK er sitatretten allerede entydig: Gjeldende rett er ifølge ham nemlig slik NRK praktiserer regelen i dag. Dette er selvsagt en rimelig posisjon å innta som aktør i en pågående rettssak, men ikke i en upartisk analyse av en juridisk regel som både er uklar, omstridt og med svak rettslig standard i Norge.

Nyhus opplyser om at NRK skiller mellom “eksterne profesjonelle aktører”, som anses som kommersielle, og ikke-kommersielle aktørers gjenbruk. For førstnevnte tar NRK “markedsmessige priser” for lisensiering av klipp. Hva slags marked er dette? NRK opererer ikke i et fritt marked for arkivklipp, men er monopolist. Derfor setter de, som Nyhus skriver, prisene som de vil. Og er det ikke slik, som både TV 2 og våre informanter i dokumentarfilmbransjen har hevdet, at NRK er prisledende på arkivklipp i Norge?

Videre antyder Nyhus at vi argumenterer for å gi dokumentarfilmskapere en utvidet adgang til NRKs arkiver utover sitatretten. Det gjør vi selvsagt ikke. Vårt poeng er at deres adgang bør være i tråd med det Borgarting lagmannsrett framhever som sitatrettens hovedbegrunnelse; hensynet til den frie offentlige meningsutveksling. Dette prinsippet må vel gjelde uavhengig av om aktøren er kommersiell eller ikke?

Artikkelen ble først publisert i Dagens Næringsliv 13. januar 2010.

Med utgangspunkt i den verserende rettssaken mellom skuespilleren Gørild Mauseth og NRK, kommenteres sitatretten, NRK og forvaltningen av vårt programarkiv. Innlegget avsluttes med følgende spørsmål “Hva blir neste trekk, NRK?”

Jeg vil besvare spørsmålet med å angi, ikke bare ett, men tre trekk.

• For det første vil vi prosedere vår sak for Høyesterett i mars måned – og ikke for mediene nå i januar. Likevel er det grunn til å kommentere Larsen og Nærlands postulater om sitatretten og NRKs forhold til denne.

I ingressen omtales NRK som “forkjemper for en mer liberal åndsverklov”. En mer liberal lov enn hva? Enn gjeldende rett? Formuleringen følges opp med ytterligere utsagn som bl.a. “Hvis også Høyesterett gir NRK medhold i saken, innebærer det en svekkelse av eneretten É”. En svekkelse i forhold til hva? Og videre; “NRK gjør seg til talsmann for en vid tolkning av sitatretten.” Vid?

Disse utsagnene kan alle gi inntrykk av at NRK både generelt og i den verserende rettssaken kjemper for en endring av rettstilstanden. Det er naturligvis ikke riktig. NRK forholder seg daglig til åndsverklovens regler om sitatrett, og vi mener vår fortolkning og praktisering av sitatretten er i samsvar med gjeldende rett. Dersom lagmannsrettens dom blir stående etter Høyesteretts behandling, er det således ikke som resultat av en mer liberal åndsverklov, en svekkelse av eneretten eller en vid tolkning. Det er kort og godt fordi loven og sitatretten er slik å forstå i norsk rett.

Nærland har for øvrig også selv uttalt at sitatretten åpner for bruk av utdrag i større grad enn det som praktiseres i enkelte produksjonsmiljøer. I bransjebladet Rushprint siteres han slik 23. oktober 2008: “Det har oppstått et misforhold mellom juss og praksis på feltet, og dagens praksis kommer i all hovedsak rettighetshaverne til gode på bekostning av dokumentarfilmskapere, sier Nærland, som legger til at økt kjennskap til Åndsverkloven hadde vært et gode for folk i dokumentarfilmfeltet.”

• Vårt andre trekk er å gjøre mest mulig av NRKs programarkiv tilgjengelig på våre nettsider. I tråd med vårt allmennkringkasteroppdrag og til beste for allmennheten. I disse dager forhandler vi derfor med rettighetshaverne for å kunne tilgjengeliggjøre NRKs radio- og fjernsynsprogrammer fra før 1. januar 1997. En slik samlet klarering vil være basert på avtalelisensbestemmelsen i åndsverkloven ¤ 32, og vil følgelig bare kunne omfatte NRKs egen bruk. Om andre aktører ønsker å bruke materialet, må det klareres særskilt. Vårt tilbud vil imidlertid lette deres tilgang til selv å gjøre seg kjent med store deler av arkivet.
• NRKs tredje trekk er ikke nytt, men innebærer en tydeliggjøring av vår holdning til tredjeparters bruk av vårt arkivmateriale. Tydeliggjøringen gjelder to punkter: Retten til å sitere fra NRKs materiale, og tilgangen til arkivmateriale på annet grunnlag.

Jeg er glad for at man siterer min kollega Jon Wessel-Aas’ uttalelse om at “resten av verden også har sitatrett overfor NRK”. Denne grunnholdning bekreftet jeg selv som vitne overfor lagmannsretten. Det er derfor ikke riktig når man uttaler at “NRKs liberale holdning til sitatrett strekker seg imidlertid ikke like langt når andre ønsker å sitere fra NRK-produsert materiale”, eller at dokumentarfilmskaperes “påberopelse av sitatretten, slik NRK selv har gjort med utdraget fra “Brent av Frost”, blir avvist”. Selvsagt gjelder de samme regler overfor NRKs materiale, som overfor andres åndsverk. NRK har da heller aldri rettslig forfulgt noen part som har sitert fra våre produksjoner.

Larsen og Nærland er særskilt opptatt av dokumentarfilmskaperne. Det er prisverdig. Men det kan synes som om de mener filmskaperne bør ha en utvidet adgang til bruk av NRKs arkiver – en rett ut over det som følger av sitatretten. Det er problematisk.

NRK er åpen for at arkivmaterialet skal kunne tjene som kildegrunnlag og brukes av andre aktører. Slik bruk vil imidlertid kreve særskilt avtale både i forhold til NRK og til eksterne rettighetshavere til programmene. I den utstrekning eksterne produsenter ønsker å bruke utdrag fra NRKs arkivmateriale i ny kommersiell sammenheng, tilbyr NRK dette til markedsmessige priser.

La meg her tilføye at inntektene fra NRKs kommersielle aktiviteter kanaliseres tilbake til ny programskaping – og til eksterne rettighetshavere, som skuespillere, komponister m.fl. For NRKs vedkommende blir de kommersielle inntektene hensyntatt ved fastsettelse av kringkastingsavgiften hvert år. Også på den måte kommer inntektene lisensbetalerne til gode.

Det uttales at kostnader til arkivmateriale oppfattes som urimelig høye av filmskaperne, og prisene på musikkrettigheter angis særskilt. For ordens skyld; rettighetene til musikkbruk fastsettes og avtales med helt andre aktører enn NRK. Men vilkårene for NRKs arkivklipp, fastsetter vi selv. Salg av arkivklipp til eksterne profesjonelle aktører er rettslig å anse som kommersiell aktivitet for NRK. Det følger så vel av statsstøttereglene som av konkurranseretten at NRKs kommersielle tilbud av varer og tjenester ikke skal underby prisene i markedet for øvrig. Lovmessige sitater er derimot vederlagsfrie.

Larsen og Nærland fremhever sitatrettens og ytringsfrihetens betydning. Vi gir vår fulle tilslutning til denne grunnholdningen. Imidlertid kan vi ikke se at holdningen er i strid med vår interesse som arkiv- og opphavsrettighetsinnehaver. Det er et trekk ved NRK vi ikke kjenner oss igjen i.

Artikkelen ble først publisert i Dagens Næringsliv 8. januar 2010.

Ingen respekt for økonomien?

Det finnes en forestilling om at den yngre generasjonen, på grunn av nettet, i større grad enn tidligere har mindre respekt for opphavsretten. At de forventer å kunne delta, og endre på det de møter.

The values [...] are radically different form those embedded within the formal economy; they are values of reciprocity and interdependence as opposed to self-interest, collectivism as opposed to individualism, the importance of loyalty and a sense of ‘identity’ or ‘belonging’ as opposed to the principle of forming ties on the basis of calculation, monetary or otherwise.

Høres kjent ut, eller hva? Men dette er ikke en beskrivelse av remikskultur på nett. Det er slik Jeff Bishop og Paul Hogget i 1986 beskrev subkulturelle fellesskap organisert rundt felles interesser (side 53, sitert i Jenkins, 1992: 280).

Distribusjonen lurer oss

Det er ikke så rart at det finnes en forestilling om at den oppvoksende generasjonen i større grad forventer å delta i diskusjonen. For distribusjonen av de “remiksede” bidragene er blitt betraktelig enklere takket være nettets sosiale medier og sider for brukergenerert innhold, og det blir stadig enklere å lage noe som ser bra og profesjonelt ut.

Illustrasjon: Flickr-bruker Stéfan (by-nc-sa lisens)

Men å tro at dette var noe som kom på grunn av nettet er både feil rent historisk, og en teknologideterministisk tilnærming som sjeldent gir særlig matnyttig analyse. (Digresjon som jeg vil utdype i en senere blogpost: Jeg har pensumet fult av akademiske analyser av nettet som er bare 3-5 år gamle, og likevel er de så smertefullt på jordet i sine fremtidsspådommer at det gjør helt vondt.)

Det høres så kjent ut!

Uansett. Poenget er at de som skriker høyest om at”dagens ungdom har ingen respekt for opphavsrett” kanskje må fjerne ordene “dagens” og “ungdom”. (Når jeg tenker meg om, så kommer jeg ikke egentlig på noen eksempler på hvem som liksom skal ha sagt det – så om jeg bare innbiller meg at noen går rundt å mener dette, så rett på meg, og om du har noen eksempler, så kom gjerne med det i kommentarfeltet!)

Jeg tyr til Henry Jenkins, som inntil nylig var professor ved MIT. I 1992 kom han med boka Textual Poachers: Television Fans & Participatory Culture. I det avsluttende kapittelet, Reconsidering Fandom, ser Jenkins på hva som kjennetegner fankulturen, og han peker på fem nivåer av engasjement.

Jeg skippet oversettingen og har heller klippet og limet. Delekulturen på nett kan sees i en litt større kontekst når beskrivelsene av hva en gjeng med serienerder drev med på 80-tallet passer så påfallende godt på mye av det som i dag nettopp omtales som remikskultur:

1. Reception (s. 278)
   

   They view them multiple times [...] to scuritinize meaningful details and to bring more and more of the series narrative under their control. They translate the reception process into social interaction with other fans. [...] Making meaning involves sharing, enunciating, and debating meanings. For the fan, watching the series is the beginning, not the end, of the process of media consumption.

2. Interpretive practices (s. 278)
   

   Fan critics work to resolve gaps, to explore excess details and undeveloped potentials. This mode of interpretation draws them far beyond the information explicitly present and toward the construction of a meta-text that is larger, richer, more complex and interesting than the original series. The meta-text is a collaborative enterprise; its construction effaces the distinction between reader and writer, opening the program to appropriation by its audience.

3. Consumer activism (s. 278-279)
   

   Fans are viewers who speak back to the networks and the producers, who assert their right to make judgments and to express opinions about the development of favorite programs. [...] Fan response is assumed to be unrepresentative of general public sentiment and therefore unreliable a a basis for decisions. The media conglomerates do not want fans who make demands [...] they want regular viewers who accept what they are given and buy what they are sold.

4. Cultural production (s. 279-280)
   

   Their works appropriate raw materials from the commercial culture but use them as the basis for the creation of a contemporary folk culture. Fandom generates its own genres and develops alternative institutions of production, distribution, exhibition, and consumption.

   [...] fan creation challenges the media industry’s claims to hold copyrights on popular narratives. [...] Fan art as well stands as a stark contrast to the self-interested motivations of mainstream cultural production; fan artists create artworks to share with other fan friends. [...] Fandom generates systems of distribution that reject profit and broaden access to its creative works.

   Fandom recognizes no clear-cut line between artists and consumers; all fans are potential writers whose talents need to be discovered, nurtured, and promoted and who may be able to make a contribution, however modest, to the cultural wealth of the larger community.

5. Alternative social community (s 280-283)
   

   Fans are often people [...] whose intellectual skills are not challenged by their professional lives. [...] trying to establish a “weekend-only world” more open to creativity and accepting of differences, more concerned with human welfare than with economic advance. Noncommunal behavior is read negatively, as a violation of the social contract that binds fans together and often becomes the focus of collective outrage. [...] Fandom’s very existence represents a critique of conventional forms of consumer culture.

Noen eksempler

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at fankulturen blomstrer også på nett, og dét er det vel heller ingen som lar seg overraske av, men vi kan jo nevne at du kan lage din egen versjon av Star Wars, at ihuga fans lager et parallelt Twitter-univers av MadMen-karakterene, eller et bittelitt eldre eksempel med all den kreativiteten som kom til syne rundt Snakes on A Plane. Eller hva med The Hunt for Gollum, der fans rett og slett har laget en hel novellefilm med svært høy kvalitet, basert på Tolkiens univers?

Mer påfallende er det jo hvor mange likhetstrekk det er her til så mye av den kommunikasjonen som foregår på de (sukk, såkalte) sosiale mediene, slik som blogger og Twitter. Eller er jeg på jordet?

For ikke å glemme…

Når parallellen til fankulturen er trukket, så må jeg jo nevne Manuel Castells’ forklaring på åpenhetskulturen på nett. I The Internet Galaxy, ser Castells på kulturene på Internett. Han ser fire kulturer som har vært med å forme nettet:

• den tekno-meritokratiske
• hackerne
• the virtual communitarian culture (hva i all verden skal man oversette det til?)
• entreprenørene

Ifølge Castells (og slik David Bell sammenfatter det i Cyberculture Theorists (2007: 85-86)) så må man, for å få sin kunnskap anerkjent, ha en vilje til å dele ideer og en åpen tilnærming. Det ser han som en arv fra Internetts kobling både til akademia (gjennomsiktighet av resultater, referering) og til hackerkulturen (åpen kildekode, ‘information wants to be free’ osv).

Og hva så?

Poenget er bare at det er så lett å trekke konklusjonen om at ting man selv ikke har lagt merke til før, må være helt nytt. Og da blir det lett å trekke konklusjonen om at det er teknologien som har gjort at disse tingene oppsto.

Hvis du leser for eksempel Andrew Keen sin harselering med nettet, som er så ny som fra 2006, så føles den allerede skrekkelig utdatert. Og mye av grunnen til det er nok at han har hengt seg opp i teknologien.

Faren med dette er det gir analyser som har utrolig kort varighet, og de spådommene som måtte komme om fremtiden blir lite matnyttige. For (og dette kan man jo også diskutere veldig, veldig lenge) det er slik at det er folk som former teknologien, og ikke omvendt.

Følg meg på Twitter som @idaAa, eller sjekk ut min personlige blogg.