Denne artikkelen er delt i fire, og dei enkelte oppslaga kan langt på veg lesast uavhengig av kvarandre. Fyrst formulerer eg eit problem med Clay Shirky sitt truverde som samfunnsanalytikar. Deretter går eg kritisk gjennom tre optimistiske innsikter frå Shirky: sosiale medier skapar slagkraftige politiske offentlegheiter, ein ny type kollektivt tolkingsarbeid, og eit stort kognitivt overskot. Shirky har gode poeng, men dei vert svekka av publikum sin tendens til å tolka dei i kommersiell retning.

Yrke: Medieguru

Eg skjønar kvifor Shirky har fått status som medieguru. Han snakkar med ein kombinasjon av empiriske anekdotar og teoretiske aforismar som er ganske engasjerande. Det var mange som lente seg fram då han sa “The design of the invitation matters as much as the nature of the task”. Dette er ei modernisering av Marshall McLuhans ”the medium is the message” som er mesteren verdig.

I 1965 skreiv Tom Wolfe eit intervju med McLuhan som heitte ”What if he is right?” Parallellen til Shirky er klar. Det har kome eit nytt medium som alle brukar, enten det er fjernsyn eller sosiale medier, og det er stor forvirring om korleis det bør brukast. Alle treng rettleiing, og medieguruen gjev oss det.

Det største problemet for Shirky er at hans status som medieguru virkar mot at han vert tatt på alvor i forskingsmiljøa, og eventuelt av historieskrivarar. På 1960-talet var dei ’ekte’ forskarane svært skeptiske til McLuhan, og avskreiv han som ein tabloid teknologisk determinist, i lomma på Corporate America.

Foredragsverksemda føregår på ein amerikansk kapitalistisk måte der guruen forsøker å maksimera inntektene sine mens han er ’hot’. Han tek difor gjerne over 200.000 kr for å halda eit foredrag. Det er ikkje slik at orda hans difor automatisk blir til salgs for høgstbydande, men det kan henda at han veljer ut dei poenga som fell i best jord hjå publikum og boklesarar.

Shirky-show i Grieghallen (foto: Jon Hoem, CC:by-sa)

På grunn av prisnivået snakkar Shirky mest til næringslivet, og fordi ingen i den bransjen fortel gode idéar til sine konkurrentar dreier det seg mest om å bli inspirert. Dette vart bekrefta i Bergen: På Twitter skriv @emodal: “Er inspirert etter møte med Clay Shirky og andre digitalfolk på #nmdshirky i Bergen i går”. Ei anna formulering av inspirasjon kjem frå @herdis: “Noko av det beste med #nmdshirky var å få stadfesta at det vi jobbar med til dagleg, er rett. Samt få pusteproblem fordi endring hastar”. Shirkys jobb er liksom å få oss alle til å føla at me no forstår internett betre på godt og vondt, og dra heim med ny energi.

Men McLuhan hadde gode poeng på tross av sin corporate guru-profil, og kan hende er det meir enn ein grunn til at dusinvis av norske bransjefolk flyr eins ærend frå Oslo til Bergen for å høyra på Shirky. What if he is right?

Lause politiske offentlegheiter

Den arabiske våren og Occupy Wall Street er to fenomen som er verkeleg imponerande å følgja med på, for dei har så sterk politisk kraft i seg. Sosiale medier vert gjeve mykje av æra for deira gjennomslagskraft, og Clay Shirky er i front internasjonalt når det gjeld analysen. ”Do digital tools enhance democracy?”, spør han. Blir det meir kollektiv handling, og blir det politiske livet betre enn før desse verkemidla var oppfunne?

Han formulerer ei fin lovmessigheit:

As the communications landscape gets denser, more complex, and more participatory, the networked population is gaining greater access to information, more opportunities to engage in public speech, and an enhanced ability to undertake collective action. These increased freedoms can help loosely coordinated publics demand change.

Og hendingane det siste året ber preg av å vera laust koordinerte offentlegheiter. Både Facebook-mobiliseringa på Tahrir-plassen og Occupy Wall Street framstår som glimrande eksempel på kva som kan skje ifølgje Shirkys analyse, og han formulerte analysen før nokon av desse hendingane skjedde. Her synest eg Shirky er god.

Shirky seier at sosiale medier skapar ”ridiculously easy group-forming”. Eit engasjerande tema kan mobilisera hundretusenvis av menneske sjølv om dei ikkje er på same stad, og dei kan utføra ei kollektiv handling på kort varsel, gjerne i løpet av minuttar og timar etter den fyrste meldinga. Dette er flashmob i stor skala. Organisasjonsapparatet ligg klart frå før, og heiter Facebook eller Twitter.

Det er interessant å samanlikna Tahrir i Egypt med 22. juli i Norge. Er det noko i Shirkys analyse som gjeld for begge to? Desse hendingane føregjekk jo i to svært forskjellige politiske kulturar, og var også svært forskjellige i sine politiske implikasjonar. I Egypt dreide det seg om eit undertrykt raseri over urettferdigheit og korrupsjon, og det vart mobilisert til protest gjennom sosiale medier. I Noreg dreide det seg om ei plutseleg overveldande terrorhandling som skapte sjokk, avsky, sorg og hat, og alle nyansar vert diskutert gjennom sosiale medier. I Noreg fekk den lause politiske offentlegheita ein reint terapeutisk funksjon, og dette gjer den reaktiv i motsetning til Egypts aktive mobilisering. Eg synest ikkje Shirky sin analyse er nyansert nok til å fanga opp denne typen nasjonale og kulturelle forskjellar.

Episodiske fellesskap

På framsida av Here Comes Everybody (2008) står det følgjande: ”Revolution doesn’t happen when society adopts new technology, it happens when society adopts new behaviors”. Her posisjonerer Shirky seg som sosiolog, og ikkje som tekno-geek slik mange andre guruar gjer. Under foredraget i Grieghallen sa han: “We overestimated the importance of access to information, and underestimated the importance of access to each other” (sitert frå @benteka).

Shirky serverte mange teoretiske aforismar, og ein av dei føltest som ei god oppsummering av hans sosiale teori. “Large crowds don’t self-moderate well”. Jo større antal menneske som skal utføra kollektive handlingar, jo vanskelegare er det å organisera dei. Slagkraftig kollektiv handling vert nesten alltid utført av regjering, statlege institusjonar og tunge næringslivsaktørar. Men på grunn av dei sosiale mediene er det ikkje lenger noko problem for nye aktørar å koordinera handlingane til mange menneske.

I sosiale medier vert det heile tida skapt nye tolkingsfellesskap. Dersom du følgjer ein viss hasjtag eller ein vennekrets på Facebook, så har du eit rammeverk for å forstå og tolka verkelegheita. Det er ei episodisk offentlegheit som gjev deg ein ny tryggleik.

Lat meg ta twitringa på hasjtagen #nmdshirky som eksempel. Den føregjekk hovudsakleg på smarttelefon mens folk var i Grieghallen, og på byens utestader. Eg var sjølv aktiv på Twitter under foredraget. Frode Bjerkestrand i BT skriv: “En stund var det nesten ufrivillig komisk i Peer Gynt-salen. Mange deltakere så ut som om de var mer opptatt av å tvitre om foredraget, enn faktisk å absorbere alt som ble sagt. Treffende nok er denne multitaskingen et presist eksempel på Clay Shirkys argumenter om mediebruk og samhandling”.

Eg trur det ligg noko her som er meir substansielt enn årets ferdigheiter i multitasking. Då eg sat der og trykte på touchscreenen min var eg med på å laga ei lita offentlegheit som varte i ca. to dagar, men som gav deltakarane ei svært presis nytte og innsikt (og snikksnakk). Slike episodiske offentlegheiter har utfordra sentrale institusjonar i samfunnet sidan 1990-talet, og det er ingenting som tyder på at dei er kome under kontroll. På foredraget sa Shirky: “It is less management and more culture that now determines what happens in the media”. Dette er ein høfleg måte å seia at alt er komplett kaos.

Kven får overskotet?

Tolkingsarbeidet i sosiale medier skapar eit kognitivt overskot. For kva er det folk gjer når dei twitrar og skriv og fotograferer? Dei akkumulerer ein enorm kulturell timeinnsats som i prinsippet kan brukast til alt mogeleg. Shirky brukar eksempelet med Wikipedia versus fjernsyn (sjå Øvrebø 2008, Hoem 2011, Wiese 2011). Det trengst berre ein brøkdel av tida amerikanarane brukar på TV for å få skrive heile Wikipedia, og jo meir av folks interesser som går i retning av tolking og skriving, jo større vil overskotet bli. Shirky snakkar om folks tolkingsarbeid; ein ressurs som har uendeleg stort potensiale dersom folk er viljuge til å endra måten dei brukar tida si på.

Og her har Shirky eit snedig poeng. Eit slikt overskot finst berre ei kort stund etter at eit nytt medium er oppfunne: “If people knew what to do with a surplus with reference to the existing social institutions, then it wouldn’t be a surplus, would it?” I denne fasen er det eigentleg ingen som har anelse om korleis overskotet skal utnyttast, og folk byrjar å eksperimentera med korleis dei kan integrera det i kvardagslivet. I den prosessen kan samfunnet verta endra, særleg dersom det finst radikale konstruktørar som pressar muligheitane til det ytterste.

Her i Noreg følest det ikkje som dei sosiale mediene er i ferd med å skapa revolusjon. Arbeidet med å profitera på det nye kollektive tolkingsarbeidet er forutsigbart, ikkje minst i mediebransjen. Folks frivillige arbeidskraft må brukast til å spara lønsmidlar i bedriftene. @vampus: “VG hadde god utnyttelse av kognitivt overskudd da de lot leserne fylle ut info om lokalpolitikere etter kommunevalget 2007″. Kudos til VG, liksom.

Innafor det individualistiske moralsynet som rår i bransjen er naturleg å promotera seg sjølv og andre, gjerne i ei litt uskuldig og kameratsleg form. Under foredraget twitra @bergenmediarena at “Om noen på #NMDShirky-arrangementet vil rekruttere unge smarte mediehoder bør de følge @KommVolda. Bra med engasjerte studenter!” Her handlar det om suksess og atter suksess.

Både i Amerika og Noreg er det utan tvil marknaden som kjem til å stikka av med overskotet. Men er det bra at verkelegheita er slik? Tenkjer Shirky på dét spørsmålet? Hjå Shirky dreier det seg om effektivitet og rasjonalitet, for han snakkar til mediebransjen. Google og Facebook har blitt gigantiske kommersielle foretak utan genuin sosial omtanke for befolkninga, og når Shirky analyserer befolkninga så tenkjer han i same stemningsleie som dei store bedriftene.

Shirky passar perfekt inn i si tid. Ikkje berre spinn han mediene slik at han tener mest mogeleg pengar, han fortel folk noko som gjer at dei bøyer nakken og går ut att i verkelegheita med fornya styrke til å driva businessen vidare. Det dreier seg ikkje om å dyrka eit best mogeleg sosialt liv mellom menneske, men om å skjøna mekanismane for det sosiale livet best mogeleg.

Litteratur og lenker
Grøndahl, Carl Christian (2011): ”Clay Shirky #NMDShirky”, 27. oktober 2011.
Kalsnes, Bente (2011): “10 ting du bør vite om Clay Shirky”, 26. oktober 2011.
Nyre, Lars (2011): “Nei, det er ikkje ein Facebookrevolusjon”, 4. mars 2011.
Nyre, Lars (2011): ”Politisk kritikk av sosiale medier”, 8. april 2011.
Shirky, Clay (2008): Here Comes Everybody. The Power of Organizing Without Organizations. New York: Penguin.
Shirky, Clay (2010): Cognitive Surplus. Creativity and Genorisity in a Connected Age. New York: Penguin.
Shirky, Clay (2011): ”The political power of social media. Technology, the public sphere, and political change”, i Foreign Affairs 90(1).

Facebook planlegger børsnotering om et års tid. Med en brukermasse på 750 millioner er det ingen tvil om at tjenesten sitter på en betydelig mengde informasjonskapital.

— Det er viktig at folk er klar over at alt er frivillig. Derfor er det viktig at brukerne har kontroll. Opplysninger skal ikke bli publisert uten ditt samtykke, sier Michelsen.

Informasjonen er såpass verdifull at Michelsen mener at det er grunnen til at det er så vanskelig å slette en brukerprofil på Facebook.

Datatilsynets Lars-Henrik P. Michelsen: Vær varsom på Facebook (foto: Hans Fredrik Asbjørnsen)

Skreddersydde annonser

Facebook tilbyr skreddersydde målgrupper for reklamebransjen. Om et firma vil annonsere sine produkter til homofile menn i Bergen som stemmer Arbeiderpartiet, kan Facebook tilby denne målgruppen. Annonsører får vel å merke ikke tilgang til noen form for identifiserbar informasjon fra Facebook.

Datatilsynet har de siste årene jobbet systematisk med Facebook og nylig fikk de svar på en rekke spørsmål de sendte til det sosiale mediet. Der kom det blant annet frem at til og med det du skriver i fritekst-området, som status-oppdateringer, blir plukket opp av Facebook. Skulle du finne på å skrive en statusmelding om vindsurfing, vil du kunne oppleve å se annonser om akkurat det.

— Dette var en klargjøring som kom frem nå. Folk må være klar over at om de skriver mye om for eksempel vindsurfing, så kan Facebook tilby dem reklame om det, sier Michelsen.

— Vi gjorde en test der vi endret status fra å være i et forhold til å være singel. Da fikk vi opp annonser om dating. Lignende skjedde da vi skrev om en ferie i Roma. Da fikk vi annonser om helgeturer.

Umerkelige endringer

Datatilsynet opplever det som kritikkverdig at nye endringer i Facebooks systemer automatisk blir integrert hos brukerne. Dette gjelder spesielt endringer som påvirker personvernet.

— Det som burde vært praksis var at når det kom nye versjoner som påvirket personvernet, så burde dette vært noe du måtte velge i stedet for at det kom automatisk, sier Michelsen.
— Dette er kritikkverdig, men de bryter ingen lover.

Når det kommer nye versjoner og oppdateringer hele tiden, skal det mye til å følge med på absolutt alt. Michelsen mener også at standardinnstillingene burde vært annerledes.

— Utgangspunktet burde være å spre minst mulig. De som har lyst å dele alt skal få lov til det, sier han.

— Ikke tydelige nok

Hensikten med spørsmålene Datatilsynet sendte til Facebook var å klarggjøre hvordan Facebook henter inn og bruker personopplysninger. På spørsmål fra Brostein svarer Datatilsynet at det er for tidlig å konkludere med noe som helst, spesielt om Facebook bryter personvernet.

— Facebook er stort og forandrer seg stadig. Et svar kan gjerne generere nye spørsmål. Kjerneproblemet med internett er hvilket lovverk man må forholde seg til. Er det der serveren ligger, eller der brukeren er, spør Michelsen.

For Facebook er svaret gitt. Med sitt europeiske hovedkontor i Irland forholder de seg til personvernlovgivningen som gjelder for EU. Men også fra EU-kommisjonen er det kommet kritikk av personvernpraksisen, og kommissær Viviane Reding har varslet innskjerping av reglene.

Facebook har likevel tilpasset tjenesten sin for norske brukere. I Norge er det ikke lov å publisere bilder av andre uten samtykke. Som norsk bruker kan man be Facebook om å få bilder fjernet ved å fylle ut et lite skjema.

Er Facebooks ’Privacy Policy’ tydelig nok til at de rettferdiggjør alt de bruker personopplysningene til?
— Hadde alt vært tydelig, hadde vi ikke hatt behov for å sende brev. De har nok blitt bedre i forhold til tidligere versjoner, men det er fremdeles ikke perfekt, sier Michelsen.

Artikkelen ble først publisert i nettavisen Brostein.

Spiegel, Guardian, New York Times og andre har laget visuelle framstillinger av materialet (se lenkesamling hos Infosthetics).

Men hva med reaksjonene på og samtalen om “cablegate” i de sosiale mediene? Nick Diakopoulos ved Rutgers University har brukt et verktøy utviklet ved hans arbeidsplass til å visualisere meldingene folk har skrevet på Twitter om lekkasjen:

Se Diakopoulos’ egen beskrivelse av forsøket.

Verktøyet er kalt Vox Civitas, og er nøyere beskrevet på prosjektets nettside. Som man ser, gir det mulighet til å filtrere reaksjonene på tidspunkt, ut fra nøkkelord som forekommer i mange meldinger, ut fra holdning og så videre. Nick & co tar gjerne imot tilbakemeldinger på løsningen.

Prinsippet er enkelt: Ser vi en artikkel som vi tror interesserer leserne, lagrer vi lenken på vår Delicious-konto (dette gjøres enklest ved hjelp av et programtillegg som installeres i nettleseren) og gir den relevante stikkord (tags). De siste lenkene presenteres på magasinets forside og undersider. Dessuten er de tilgjengelig i kronologisk rekkefølge på siden Aktuelle lenker.

Enda en mulighet er å følge oss på Twitter. Du finner lenker til artiklene også der.

Vi nærmer oss nå 1000 bokmerker, en milepæl som herved er markert! Nedenfor kan du se våre 100 mest brukte stikkord. Klikk på et stikkord for å se listen over alle artiklene.

Hvis du selv bruker Delicious, kan du bli med i vårt nettverk og tipse oss direkte om saker vi burde få med oss (du kan selvsagt også ta kontakt på andre måter). Du kan abonnere på lenkene via RSS, og utvalgte lenker blir også presentert i vårt nyhetsbrev.

Det var budskapet da Carl Christian Grøndahl under Nordiske Mediedagers ungdomskonferanse i år snakket om hvordan sosiale medier egentlig fungerer. Grøndahl skrev masteroppgave om politisk nettmobilisering i 2008. Siden har han brukt nettet blant annet til mobilisering rundt kampanjen Stopp Datalagringsdirektivet. Grøndahl jobber til vanlig med markedsføring i Synlighet.no.

Tidligere har blant andre Lars Nyre, førsteamanuensis ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved UiB, uttalt at Facebook og Twitter ikke er viktige, bare trendy. Dette er Grøndahl uenig i. Han mener at spesielt Facebook har et stort demokratisk potensial, fordi mediet gir så mange muligheten til å delta i viktige debatter.

Carl Christian Grøndahl presenterer på Mediedagene (foto: Karina Asbjørnsen)

— De gamle kanalene er fortsatt viktige. Saker får landsdekkende oppslutning først når også de tradisjonelle mediene tar opp spørsmålene. Men på grunn av sosiale medier, får vanlige mennesker større innflytelse på hva aviser og TV setter på dagsorden. Dette fordi det blir lettere å mobilisere store folkemengder og signalisere hva befolkningen er opptatt av, sier Grøndahl til Brostein.

På verdensbasis har Facebook mer enn 400 millioner brukere. Med over 2,4 millioner brukerprofiler, ifølge Facebooks egne tall, er Norge et av de landene som har flest medlemmer i forhold til innbyggertall. På spørsmål om hvorvidt Facebook egentlig har klart å utrette noe annet enn å få pæreisen tilbake i butikken, trekker Grøndahl frem oppmerksomheten han fikk laget rundt Stopp DLD.

— Det er klart at mange av kampanjene på Facebook kan ha fungert mest som markedsføring, f.eks. som gruppene for Grandiosa uten paprika og Urge på 1,5 liters-flasker. Men i kampen mot datalagringsdirektivet, en kampanje ingen bedrifter tjente penger på å høre på, fikk vi engasjert store mengder mennesker og satt debatten på dagsorden. Hvorfor skal det ikke være mulig å gjøre det samme i andre saker, spør Grøndahl.

Twitter ikke så interessant

Grøndahl understreker viktigheten av at sosiale medier må nå ut til alle grupper i befolkningen dersom de skal kunne ha demokratisk potensial. Twitter er i hans øyne derfor lite interessant i seg selv, fordi diskusjonene der først og fremst går mellom samfunnstopper eller bloggere. Han mener imidlertid at de sosiale mediene utfyller hverandre, og at det er viktig å være til stede mange ulike steder samtidig for å nå igjennom med sitt budskap.

— Det holder ikke bare å være på Facebook eller bare på Twitter. For å få oppmerksomhet og mobilisere mange nok mennesker til å kunne påvirke beslutninger må man være synlig på mange plattformer, og over lengre tid.

Grøndahl mener at dersom du har en kampsak du ønsker å få oppmerksomhet rundt, har du derfor en lettere oppgave nå enn før.

— Alle kan få det til! Det gjelder bare å være standhaftig og utholdende. Selvfølgelig kan tilfeldigheter spille inn, men dersom du fremmer en sak som er relevant og som mange nok bryr seg om, vil du før eller siden nå igjennom.

Nekter å gå fremst i begeistringsparaden

Facebook og andre sosiale medier gjør at folk ikke lenger trenger å gå fra dør til dør for å samle underskrifter for en sak. Dette gjør det lettere og mindre tidkrevende å mobilisere folk rundt enkeltsaker, uten å gå veien om store etablerte organisasjoner. Grøndahl mener at når vanlige menneskers misnøye blir vanskeligere å overse, vil alt som skjer i offentlige etater bli mer åpent.

— Derfor for mannen i gata mer å si. Det blir vanskeligere for makthaverne å komme unna med ting.

Lars Nyre erkjenner at sosiale medier kan mobilisere interessegrupper til handling og la folk utveksle informasjon som gjør dem bedre rustet til f.eks. å stemme ved valg. Men han sier at dette ikke er noen sensasjon, bare en måte å effektivisere politiske aktiviteter som alltid har funnet sted.

— Det er altfor lett å kaste ut påstander om at forskjellige nye medier har demokratiserende effekt. Jeg nekter i hvert fall å gå fremst i begeistringsparaden, sier Nyre til Brostein.

Ikke noe nytt nirvana

Lars Nyre påpeker at de sosiale mediene ikke er opprettet som noe annet enn et forsøk på å tjene penger.

— Både Facebook og Twitter er amerikanske, kommersielle foretak som vil innrette aktivitetene slik at det er størst mulig sjanse for å selge reklame. Dette vil bli et stadig større problem jo viktigere disse mediene blir for norsk offentlighet.

Dette er Grøndahl enig i, men han mener at f.eks. Facebook vil være opptatt av å bevare brukernes kontroll over mediet, fordi dette genererer aktivitet.

— Facebook er livredde for å miste brukere. Derfor vil de begrense annonsørenes tilgang til personopplysninger og mulighetene til å sende ut store mengder informasjon. Facebook ser også at brukerne liker kampanjer som engasjerer dem i samfunnsspørsmål — de genererer trafikk. Derfor vil brukerne alltid ha en viss makt, sier Grøndahl.

Lars Nyre mener imidlertid at slike medier uansett kun vil styrke den individualistiske tendensen, svekke den kollektivistiske, og forsterke den markedsliberale utviklingen av samfunnet.

— Sosiale medier kan like gjerne tolkes som et stort individualiseringsmaskineri der folk blir stadig flinkere til å fremme sine personlige interesser på kostnad av fellesinteressene, sier Nyre.

Også Grøndahl ser problemer knyttet til at store grupper mennesker får muligheten til å trykke sine interesser igjennom.

— Man ønsker så klart ikke et gatas parlament hvor mindretallet alltid vil tape. Statsbudsjettet blir heldigvis ikke vedtatt på Facebook!

Han understreker at sosiale medier ikke er noe nytt nirvana — de samme problemene eksisterer fortsatt.

— Men makten har forskjøvet seg, i alle fall litt. Alle blir ikke nødvendigvis hørt, men alle har muligheten til å bli det, sier Grøndahl.

Artikkelen ble først publisert i nettavisen Brostein.

Forenklet debatt

Flere journalister, kommentatorer og brukere har i løpet av de siste månedene deltatt i diskusjonen om journalisters bruk av Twitter. Dessverre blir debatter som denne lett polarisert ved at deltakerne faller inn i en av to roller; enten som den naive digitale optimisten som ukritisk peker på de journalistiske mulighetene publikumsbidrag, delekulturen og nye nettsamfunn bringer med seg, eller som den gammelmodige pessimisten som trøstesløst frykter at nettopp de samme tingene vil forringe den journalistiske kvaliteten og undergrave journalistenes posisjon i samfunnet.

Debatten om journalisters bruk av sosiale medier er imidlertid altfor viktig til å bli redusert til disse to motpolene. Den handler om journalistrollen som profesjon, og hvilke journalistiske kompetanser som kreves for å håndtere publikumsbidrag og sosiale medier.

Amatørenes inntog i mediene

En tettere kontakt mellom mediene og deres publikum er et av de viktigste endringstrekkene i dagens mediebransje. Bidrag fra publikum har riktig nok alltid utgjort en viktig del av medienes innhold, men i dag er deltakelsen utbredt og alminneliggjort på en mye mer omfattende måte enn tidligere. Flere forskere har av den grunn spurt om det lenger er riktig å tale om ”publikum” og ”produsenten” som to separate roller, eller om vi heller ser konturene av en produksjonsform der de to rollene smelter sammen og fungerer i felleskap.

Hovedspørsmålet i denne type diskusjoner er på hvilke måter publikums inntog i mediene fører til maktforskyvninger, som igjen kan true etablerte medie- og kulturinstitusjoner og deres profesjoner.

Profesjon i endring

I diskusjonen om journalisters bruk av sosiale medier og amatørenes økte innflytelse har flere argumentert for at journalistrollen som profesjon er truet. Per Edgar Kokkvold er en av dem. Hans poeng er at det å være journalist krever kompetanse, bestemte ferdigheter og evner til å redigere, gjøre utvalg og være kildekritisk. Journalistrollen er noe som må læres og erfares; det er en profesjon som forholder seg til et etablert presseetisk regelverk og felles normer og verdier. Med andre ord: det er en profesjon som ikke kan utføres av hvem som helst.

Det er ikke vanskelig å være enig med Kokkvold i dette. Samtidig er det viktig å huske at journalistrollen er under kontinuerlig endring. Innføringen av radio på 1920-tallet utfordret avisjournalistene, på samme måte som fjernsynet på 1960-tallet satte nye krav til journalistrollen. Utviklingen av sosiale medier skaper på nytt store forandringer for journalistene og stiller nye krav til kompetanse og kunnskap.

Det er for tidlig å si hvilke konsekvenser utviklingen av sosiale medier — og med dem ”amatørenes” inntog i mediene — har for journalistikken. Foreløpig må vi begrense oss til å si at sosiale medier bringer på banen noen nye arbeidsmetoder for hvordan journalistikk kan utføres. For noen journalister vil dette representere positive verktøy. Det er for eksempel ikke vanskelig å se at Twitter kan øke journalisters kontaktflate til både kilder og publikum, åpne for direkte og umiddelbar kommunikasjon med både kjente og ukjente, gi fortløpende tilbakemeldinger på saker, og synliggjøre tidligere skjulte sosiale nettverk.

Samtidig representerer sosiale medier som Twitter flere problemområder. Et nærliggende problem er knyttet til redigering og tidsbruk: Hvordan skal journalister — uten bruk av unødig mye tid — sile kvalitet fra skvalder når alle skal si sitt? Og hvor skal grensen gå for private og profesjonelle ytringer? Et annet problem er knyttet til troverdighet og kildekritikk: Hvem fortjener å bli lyttet til og hvem kan man stole på?

I tillegg kommer faren for ensretting når deltakere av sosiale nettverk i felleskap samler seg om et populært standpunkt. Flere stemmer til rådighet er ikke nødvendigvis en garanti for mangfold dersom ytringene ikke representerer ulike standpunkt, på samme måte som muligheten til å snakke ikke presenterer noen sikkerhet for at man faktisk blir hørt.

Også sosiale medier krever kompetanse

Kokkvolds krav til profesjonalisering og kvalitet gjelder selvfølgelig like mye for de sosiale mediene som de etablerte. Også på nettsteder som Twitter kan man skille mellom kompetente og mindre kompetente brukere; mellom de som kommuniserer effektivt, relevant og interessant og de som ikke gjør det. Det er naivt å tro at alle journalister bør og skal delta på en vellykket måte på Twitter, til det er forumet for ressurskrevende. På samme måte er det arrogant ikke å anerkjenne dem som faktisk gjør det. God journalistikk må ha strenge krav til etterrettelighet, kildekritikk og troverdighet. Det gjelder like mye for sosiale medier som for tradisjonelle massemedier.

Amatører # profesjonelle: Prosjektgruppe og seminar

Artikkelforfatterne er medlem av prosjektgruppa ”Amatører # profesjonelle” ved Institutt for medier og kommunikasjon (IMK), Universitetet i Oslo. Et seminar om hvordan mediene møter ”amatørenes” deltakelse vil bli holdt den 3. og 4. november, ved IMK.

En forkortet versjon av denne kronikken ble publisert som et debattinnlegg i Dagens Næringsliv, 16. oktober 2009.

Ingen respekt for økonomien?

Det finnes en forestilling om at den yngre generasjonen, på grunn av nettet, i større grad enn tidligere har mindre respekt for opphavsretten. At de forventer å kunne delta, og endre på det de møter.

The values [...] are radically different form those embedded within the formal economy; they are values of reciprocity and interdependence as opposed to self-interest, collectivism as opposed to individualism, the importance of loyalty and a sense of ‘identity’ or ‘belonging’ as opposed to the principle of forming ties on the basis of calculation, monetary or otherwise.

Høres kjent ut, eller hva? Men dette er ikke en beskrivelse av remikskultur på nett. Det er slik Jeff Bishop og Paul Hogget i 1986 beskrev subkulturelle fellesskap organisert rundt felles interesser (side 53, sitert i Jenkins, 1992: 280).

Distribusjonen lurer oss

Det er ikke så rart at det finnes en forestilling om at den oppvoksende generasjonen i større grad forventer å delta i diskusjonen. For distribusjonen av de “remiksede” bidragene er blitt betraktelig enklere takket være nettets sosiale medier og sider for brukergenerert innhold, og det blir stadig enklere å lage noe som ser bra og profesjonelt ut.

Illustrasjon: Flickr-bruker Stéfan (by-nc-sa lisens)

Men å tro at dette var noe som kom på grunn av nettet er både feil rent historisk, og en teknologideterministisk tilnærming som sjeldent gir særlig matnyttig analyse. (Digresjon som jeg vil utdype i en senere blogpost: Jeg har pensumet fult av akademiske analyser av nettet som er bare 3-5 år gamle, og likevel er de så smertefullt på jordet i sine fremtidsspådommer at det gjør helt vondt.)

Det høres så kjent ut!

Uansett. Poenget er at de som skriker høyest om at”dagens ungdom har ingen respekt for opphavsrett” kanskje må fjerne ordene “dagens” og “ungdom”. (Når jeg tenker meg om, så kommer jeg ikke egentlig på noen eksempler på hvem som liksom skal ha sagt det – så om jeg bare innbiller meg at noen går rundt å mener dette, så rett på meg, og om du har noen eksempler, så kom gjerne med det i kommentarfeltet!)

Jeg tyr til Henry Jenkins, som inntil nylig var professor ved MIT. I 1992 kom han med boka Textual Poachers: Television Fans & Participatory Culture. I det avsluttende kapittelet, Reconsidering Fandom, ser Jenkins på hva som kjennetegner fankulturen, og han peker på fem nivåer av engasjement.

Jeg skippet oversettingen og har heller klippet og limet. Delekulturen på nett kan sees i en litt større kontekst når beskrivelsene av hva en gjeng med serienerder drev med på 80-tallet passer så påfallende godt på mye av det som i dag nettopp omtales som remikskultur:

1. Reception (s. 278)
   

   They view them multiple times [...] to scuritinize meaningful details and to bring more and more of the series narrative under their control. They translate the reception process into social interaction with other fans. [...] Making meaning involves sharing, enunciating, and debating meanings. For the fan, watching the series is the beginning, not the end, of the process of media consumption.

2. Interpretive practices (s. 278)
   

   Fan critics work to resolve gaps, to explore excess details and undeveloped potentials. This mode of interpretation draws them far beyond the information explicitly present and toward the construction of a meta-text that is larger, richer, more complex and interesting than the original series. The meta-text is a collaborative enterprise; its construction effaces the distinction between reader and writer, opening the program to appropriation by its audience.

3. Consumer activism (s. 278-279)
   

   Fans are viewers who speak back to the networks and the producers, who assert their right to make judgments and to express opinions about the development of favorite programs. [...] Fan response is assumed to be unrepresentative of general public sentiment and therefore unreliable a a basis for decisions. The media conglomerates do not want fans who make demands [...] they want regular viewers who accept what they are given and buy what they are sold.

4. Cultural production (s. 279-280)
   

   Their works appropriate raw materials from the commercial culture but use them as the basis for the creation of a contemporary folk culture. Fandom generates its own genres and develops alternative institutions of production, distribution, exhibition, and consumption.

   [...] fan creation challenges the media industry’s claims to hold copyrights on popular narratives. [...] Fan art as well stands as a stark contrast to the self-interested motivations of mainstream cultural production; fan artists create artworks to share with other fan friends. [...] Fandom generates systems of distribution that reject profit and broaden access to its creative works.

   Fandom recognizes no clear-cut line between artists and consumers; all fans are potential writers whose talents need to be discovered, nurtured, and promoted and who may be able to make a contribution, however modest, to the cultural wealth of the larger community.

5. Alternative social community (s 280-283)
   

   Fans are often people [...] whose intellectual skills are not challenged by their professional lives. [...] trying to establish a “weekend-only world” more open to creativity and accepting of differences, more concerned with human welfare than with economic advance. Noncommunal behavior is read negatively, as a violation of the social contract that binds fans together and often becomes the focus of collective outrage. [...] Fandom’s very existence represents a critique of conventional forms of consumer culture.

Noen eksempler

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at fankulturen blomstrer også på nett, og dét er det vel heller ingen som lar seg overraske av, men vi kan jo nevne at du kan lage din egen versjon av Star Wars, at ihuga fans lager et parallelt Twitter-univers av MadMen-karakterene, eller et bittelitt eldre eksempel med all den kreativiteten som kom til syne rundt Snakes on A Plane. Eller hva med The Hunt for Gollum, der fans rett og slett har laget en hel novellefilm med svært høy kvalitet, basert på Tolkiens univers?

Mer påfallende er det jo hvor mange likhetstrekk det er her til så mye av den kommunikasjonen som foregår på de (sukk, såkalte) sosiale mediene, slik som blogger og Twitter. Eller er jeg på jordet?

For ikke å glemme…

Når parallellen til fankulturen er trukket, så må jeg jo nevne Manuel Castells’ forklaring på åpenhetskulturen på nett. I The Internet Galaxy, ser Castells på kulturene på Internett. Han ser fire kulturer som har vært med å forme nettet:

• den tekno-meritokratiske
• hackerne
• the virtual communitarian culture (hva i all verden skal man oversette det til?)
• entreprenørene

Ifølge Castells (og slik David Bell sammenfatter det i Cyberculture Theorists (2007: 85-86)) så må man, for å få sin kunnskap anerkjent, ha en vilje til å dele ideer og en åpen tilnærming. Det ser han som en arv fra Internetts kobling både til akademia (gjennomsiktighet av resultater, referering) og til hackerkulturen (åpen kildekode, ‘information wants to be free’ osv).

Og hva så?

Poenget er bare at det er så lett å trekke konklusjonen om at ting man selv ikke har lagt merke til før, må være helt nytt. Og da blir det lett å trekke konklusjonen om at det er teknologien som har gjort at disse tingene oppsto.

Hvis du leser for eksempel Andrew Keen sin harselering med nettet, som er så ny som fra 2006, så føles den allerede skrekkelig utdatert. Og mye av grunnen til det er nok at han har hengt seg opp i teknologien.

Faren med dette er det gir analyser som har utrolig kort varighet, og de spådommene som måtte komme om fremtiden blir lite matnyttige. For (og dette kan man jo også diskutere veldig, veldig lenge) det er slik at det er folk som former teknologien, og ikke omvendt.

Følg meg på Twitter som @idaAa, eller sjekk ut min personlige blogg.

I en fersk rapport konkluderer også OECD med at myndigheter og politikere må ta i bruk sosiale medier som Facebook, Twitter og blogger for å øke demokratisk deltakelse, og for å skape større åpenhet og bedre innsyn i politiske prosesser

Demokratisk potensial, men…

Paul Chaffey, som har sittet to perioder som stortingspolitiker for SV og nå er administrerende direktør for IT-bransjeforeningen Abelia, mener at sosiale medier vil være med å prege norsk politikk, men at betydningen ikke bør overdrives.

— Politikken er et område som er ganske godt tilpasset til bruk av web 2.0. Politikere er vant til å kommunisere og diskutere. Det nye er at langt flere kan være med i diskusjonen og gi tilbakemeldinger. Det vil forandre politikken, men det vil nok forandre andre deler av samfunnet mer, for eksempel offentlig forvaltning, helsevesen og næringsliv, der man ikke er så vant til å diskutere med brukere og kunder, sier Chaffey til Vox Publica.

I kronikken ”Pokker ta Twitter” publisert i Bergens Tidende i april hevder Lars Nyre, førsteamanuensis i medievitenskap, at den samfunnsmessige relevansen til Twitter og Facebook er sterkt overvurdert. Han mener at sosiale medier har et demokratisk potensial, men at teknologientusiasmen er ute av proporsjoner.

— Generelt sett kan det være et poeng å holde den mest høystemte begeistringen i sjakk, men samtidig ha et våkent blikk for det demokratiske potensialet som ligger i sosiale medier, sier Nyre med henvisning til hvordan ulike medier i et historisk perspektiv har blitt brukt til å undergrave politiske regimer.

Allerede etablert

Ifølge Chaffey har sosiale medier allerede begynt å sette et tydelig preg på den norske valgkampen.

— Partiene har litt ulik vektlegging av hvilke sosiale medier de setter i sentrum av strategien sin, men alle ser ut til å satse ganske tungt. SV og KrF er bloggpartier, AP prioriterer Facebook og Twitter. Mens FrP bruker mye YouTube-klipp fra landsmøtet og andre steder der toppkandidatene opptrer. Så blir det spennende å se hvor mye av dette som blir borte igjen etter valget. Jeg tror vi vil oppleve at de som ser på dette som noe mer enn valgkamp, for eksempel slik de mest aktive bloggerne som Bård Vegard Solhjell og Torbjørn Røe Isaksen gjør, vil utvikle dette til en kommunikasjonsform som blir en viktig del av det politiske arbeidet.

Toveiskommunikasjon — hvis man har noe å si

I OECD-rapporten gis internett og sosiale medier en spesielt viktig rolle fordi teknologien muliggjør toveiskommunikasjon mellom politikere og forvaltende myndigheter på den ene siden, og samfunnsborgerne på den andre. Ifølge OECD er denne type kommunikasjon vesentlig for å fremme demokratisk deltakelse. Paul Chaffey er enig, men poengterer at hva man kommuniserer fortsatt er det mest vesentlige.

— Teknologien skaper muligheten for reell toveiskommunikasjon, men hvordan det skjer er avhengig av både politikerne og velgerne. Vi må jo huske på at det ikke blir slik at politikerne får bedre tid enn før. De må fortsatt filtrere og sortere. Sosiale medier gir mange flere mulighet til å nå fram i kampen om litt oppmerksomhet. Men det er fortsatt slik at noen er flinkere enn andre til å utnytte slike muligheter. Noen skriver gode blogger, andre skriver ikke i det hele tatt. Derfor vil vi oppleve at de gamle medienes rolle som filter blir mindre viktig enn før. Men det betyr ikke at alle får like mye innflytelse som mediene har hatt. Man må ha noe å si. Og man må si noe det er verdt å lytte til.

Skjør kommunikasjon

Også Lars Nyre mener at sosiale medier kan føre til mer toveiskommunikasjon mellom velgere og politikere, men setter spørsmålstegn ved hvilken status denne kommunikasjonsformen egentlig har i et politisk perspektiv.

— Sosiale medier vil nok føre til mer toveis kommunikasjon, men jeg tror ikke det vil skje i en slik grad at det vil være signifikant for samfunnet. Dette er også på mange måter en ”skjør” kommunikasjon. Hvem svarer for eksempel på henvendelsene til Jens Stoltenberg får på bloggen sin, og hvilke henvendelser blir besvart. Man kan spekulere i at man blant alle henvendelsene velger ut og svarer på de som passer Stoltenbergs agenda best, kanskje av hans stab. Slik sett får Stoltenbergs kommunikasjon med velgerne et redaksjonelt preg.

Endret politikerrolle

Ifølge Chaffey vil web 2.0-teknologiens inntog i norsk politisk liv på sikt forandre politikerrollen.

— Det vil nok skje gradvis. Akkurat som TV er blitt stadig viktigere for politikerrollen siden Nixon tapte mot Kennedy i 1960. TV-tekke er fortsatt avgjørende, men gradvis vil politikere måles på om de behersker den interaktive formen sosiale medier legger opp til. Svarer de på spørsmål? Inviterer de til dialog og innspill? Er de høflige og imøtekommende? Jeg tror vi allerede ser noen interessante eksempler på hvordan noen politikere behersker denne måten å kommunisere på.

Lars Nyre tror at politikere vil bli enda mer bevisste og få større grad av kontroll omkring selvpresentasjon.

— Når for eksempel Bård Vegard Solhjell tvitrer fra sønnens grillparty, ligger det et sterkt element av iscenesettelse i det. Han velger hva han vil fortelle noe om, og ville nok ikke tvitret om samlivsproblemer med kona. Når han tvitrer om sin sønns grillparty, synes jeg at kommunikasjonen får et kvasihjertelig og kvasipersonlig preg, hvor det er vanskelig å få øye på den demokratiske gevinsten. I en mer prinsipiell forstand er dette også problematisk – hvor går grensen mellom det offentlige og det private?

Gevinster med forbehold

Både Chaffey og Nyre tror at de sosiale medienes inntog i politikken gir demokratiske gevinster, men begge tar også forbehold mot overdreven teknologioptimisme.

— Gevinsten er at inngangsterskelen for å delta i debatten senkes. Alle kan delta litt. Men det er naivt å tro at verden blir helt flat av den grunn. De mest teknologioptimistiske blant oss framstiller det som om all samfunnsdebatt nå blir en stor nettdebatt der alle får være med. Men slik er det ikke, for politikk vil fortsatt handle om klare meninger og om å ha makt. Vi har et representativt demokrati og ikke alle vil være folkevalgte. Vel kan teknologi senke inngangsterskelen, men den endrer ikke de grunnleggende årsakene til at noen er opptatt av politikk og at noen er dyktigere politikere enn andre. Det hjelper ikke å ha en blogg og en Twitter-konto hvis du ikke mener noe, konkluderer Chaffey.

Også Nyre peker på økt deltakelse som den primære gevinsten ved sosiale medier.

— Sosiale medier kan potensielt styrke deltakelsen i den offentlige samtalen. Men når det er sagt så er demokrati mer enn som så. Her er det en viktig nyanseforskjell. Demokrati handler jo for eksempel om hva slags styresett man har. Man kan jo godt forestille seg at sosiale medier kan bli brukt som et middel til nettopp å avskaffe demokratiske styresett. Det skrives mange vakre ord om hvordan sosiale medier er en styrke for demokratiet, men her tror jeg at det er viktig å holde tunga beint i munnen og ikke overdrive deres betydning, sier Nyre.