Tanken er at disse kringkasternes TV-kanaler er samfunnsmessig viktige: ”Formidlingsplikt er basert på et premiss om at en gitt kanal ivaretar et samfunnsoppdrag og derfor bør være sikret fremføring til seerne”, som det heter i et ferskt dokument fra regjeringen (Kongelig resolusjon, s. 1). Med den begrunnelsen pålegger staten kringkasterne og distributørene en plikt av hensyn til publikum: ”Det primære formålet med formidlingsplikten er å sikre publikum tilgang til kanaler som oppfyller et samfunnsoppdrag” (Kongelig resolusjon, s. 2).

Politiske tiltak har en tendens til å endre både innretning og formål med tiden. Slik er det også i mediepolitikken. Den som leser mediestøtteutvalgets rapport om pressestøtte som kom rett før jul vil se at de direkte støtteordningene for pressen har blitt til i helt konkrete historiske situasjoner — og har blitt endret både i form og omfang flere ganger siden de ble lansert på slutten av 1960-tallet. Allmennkringkasting er et annet eksempel: Innført på 1930-tallet for å organisere radiomediet som et allmennyttig, statlig, ikke-kommersielt monopol, og endret gjennom hele sin snart 80-årige historie til noe som omfatter også TV og internett, og ulike kommersielle aktører. Reglene om formidlingsplikt har også blitt omarbeidet flere ganger etter innføringen i 1988. Nå har departementet sendt dem på høring igjen — for tredje gang bare siden sommeren 2009.

Per i dag er fem kanaler fra tre kringkastere sikret formidlingsrett: NRK1, 2 og 3, det ikke-kommersielle grasrottilbudet Frikanalen og TV 2s hovedkanal. Og selv om man i over ti år har diskutert en utvidelse av plikten til å omfatte alle typer TV-distributører, gjelder reglene stadig kun kabel-TV-selskaper som Canal Digital og Get, mens bakkenettdistributøren RiksTV, satellittselskap som Viasat, samt Lyse og andre IPTV-leverandører går klar. Fra 1. januar i år ble imidlertid reglene for formidlingsplikt endret på et vesentlig, grunnleggende punkt. Nå innebærer de plutselig også en plikt for seerne.

Seerbetaling
Formidlingsplikten har alltid bygget på et prinsipp om vederlagsfrihet, formulert i forarbeidene til lov om kabel-TV-sendinger: ”Kabeleigar skal ikkje kunna krevja spesielt vederlag for formidling av program som han etter reglane er pliktig å formidla — verken frå sendeselskap eller frå abonnentane” (sitert i Kongelig resolusjon, s. 4).

I avtalen (pdf) som på nytt gjør TV 2 til en formidlingspliktig allmennkringkaster, signert i desember 2010, forkastet departementet dette prinsippet. Grunnen var at vederlagsfrihet for seerne ikke er ”tilpasset kommersiell allmennkringkasting” (Kongelig resolusjon, s. 4).

Det virker kanskje litt merkelig at departementet oppdager denne manglende tilpasningen først nesten 20 år etter at formidlingspliktreglene begynte å gjelde for kommersiell allmennkringkasting. Faktum er at departementet under Arbeiderpartiets ledelse, i tråd med stortingsflertallet, så sent som i 2006 argumenterte for at det var avgjørende for seerne å få TV 2 gratis. Avtalen TV 2 hadde med staten slo derfor fast at selskapets hovedkanal skulle være gratis i det digitale bakkenettet ut 2009 — akkurat slik den var i kabel-TV-nettene (se feks St. meld. nr. 30 (2006-2007)) Det virker altså ikke særlig troverdig når departementet trekker fram det arkaiske ved ordningen om vederlagsfrihet. Kanskje er det andre, mer pragmatiske hensyn som ligger bak regelendringen?

I det ferskeste dokumentet som diskuterer formidlingsplikten — en høring med den fengende tittelen ”om produktplassering og korte reportasjer mv.” — kommer departementet med noen andre argument for at distributørene skal kunne sende regningen for formidlingsplikten til seerne. ”Etter departementets syn fremstår ikke prinsippet om vederlagsfrihet som hensiktsmessig i dag”, heter det i høringsnotatet. To forhold skal underbygge dette synet: Det ene er at departementet tidligere har ment at status som formidlingspliktig kringkaster ikke bør ha relevans for kringkasterens vilkår hos distributørene. Det betyr at TV 2 ikke skal tape på formidlingsplikten i møte med kabel-TV-distributørene. For det andre er ikke satellitt-, bakkenett- og IPTV-distributører forhindret fra å kreve vederlag fra publikum for TV 2, og samme regler bør gjelde for samtlige plattformer i dette spørsmålet, mener departementet.

En kunne selvsagt snudd på det, altså videreført prinsippet om vederlagsfrihet og tatt i bruk muligheten som ligger for å innføre plattformnøytral formidlingsplikt. Da hadde ikke bare bakkenettbrukerne, men også satellitt- og IPTV-seere blitt inkludert i gruppen som det er viktig at får TV 2s samfunnsnyttige sendinger. Det praktiske problemet er selvsagt TV 2: Selskapet vil ha penger for å fortsette med allmennkringkasting, og staten vil ikke ta den utgiften over statsbudsjettet eller TV-lisensen. Derfor sendes regningen til seerne. Pragmatiske hensyn ligger altså bak en grunnleggende endring.

TV 2s mediestøtte
En bivirkning av denne kreative vrien er også interessant: TV 2s finansiering får en, riktig nok forholdsmessig liten, komponent av direkte statsstøtte. Fram til 2009 tenkte man at du som seer betalte ved å låne din tid, ditt blikk og din hjernekapasitet til reklamen på TV 2. Fra i år må du i tillegg betale en sum penger som går via kabel-TV-selskapet til TV 2. Det har staten bestemt. Alle som benytter seg av Canal Digital eller Gets tilbud får allerede TV 2 som en del av deres kanalpakker. I praksis vil det nye vederlaget for kanalen derfor trolig komme som en økning i den månedlige abonnementsprisen. Slik har TV 2 fått en egen, ny form for mediestøtte pålagt av staten, betalt med en egen sum av publikum.

Med denne ordningen får plutselig TV 2 og NRK noe nytt til felles: Begge selskap er begunstiget med en kulturpolitisk begrunnet inngripen i markedet for å sikre noen mediepolitiske mål — helt konkret gjennom egne finansieringsmodeller. Selvsagt er ordningene av ulik størrelse og betydning. Selv om nivået ikke er klart, vil subsidien for TV 2s vedkommende utgjøre en brøkdel av de totale inntektene, og ordningen går visstnok klar av EUs statsstøtteregler. For seerne er forskjellen kanskje ikke så stor. Den ene fakturaen heter ”kringkastingsavgift” og sendes til Lisenskontoret i Mo i Rana som samler inn pengene til NRK, mens den andre heter ”månedsavgift” eller noe slikt og sendes til Canal Digital eller Get, som vil gi en del av summen videre til TV 2. Og regningene skal alle kabel-TV-seere betale, enten de vil eller ikke.

TV 2 mister dermed et av sine favorittargument i kampen mot NRK, nemlig at lisensinstitusjonen, med sikret inntekt uavhengig av konjunkturer, har et urettferdig fortrinn i konkurranse med aktører som baserer sine inntekter på det kommersielle markedet. Fra nå av bør det bli vanskeligere for TV 2 å bruke sterke ord — eksempler fra de siste månedene inkluderer blant annet ”galskap” og ”voldtekt” — i beskrivelsen av hvordan det føles for selskap som livnærer seg ene og alene på markedet når de skal konkurrere med en aktør med en inntektsstrøm sikret av staten.

Kanskje kan et resultat av den kreative endringen av formidlingsplikten dermed bli en litt mer nyansert mediepolitisk debatt?

24 har gått sin seiersgang på TV 2 i Norge siden 2002, og nå er den åttende og siste planlagte sesong av den populære TV-serien klar til å bli vist på norske TV-skjermer. Førstkommende søndag 7. mars sendes de tre første episodene på TV 2, sju uker etter sesongpremieren i USA. I årets sesong utspiller handlingen seg i New York i skyggen av frihetsgudinnen og FN-bygningen, hvor lederen av ’Den Islamske Republikken Kamistan’, et fiktivt land i Midtøsten, Omar Hassan (Anil Kapoor, kjent fra Slumdog Millionaire), er på et fredsbevarende oppdrag i regi av FN. Her blir han imidlertid utsatt for drapsforsøk av radikale muslimer.

Jack Bauer møter igjen muslimske terrorister (foto: TV 2/Fox.com)

Dette er etter all sannsynlighet opptakten til det velprøvde plottet i 24 om islamske terroristers planer om brutale angrep på USA forsøkt iverksatt av ulike terroristceller. Slike sovende celler består av muslimer som tilsynelatende lever ordinære liv i USA. Et viktig bidrag til frykten som muslimske karakterer i 24 skaper, ligger i uvissheten om det er vanlige muslimsk-amerikanske borgere eller radikal-muslimske ’jihadister’ man har med å gjøre. Den muslimsk-amerikanske ´next door neighbour´-terroristen har blitt en ny stereotypi i amerikanske TV-serier, og 24 har levert et vesentlig bidrag i å fremme denne stereotypien.

Idet terroristene ser ut til å lykkes med en terroraksjon møter de på Jack Bauer; protagonisten som de fleste av seriens handlingstråder spinnes rundt. Bauer er patrioten som har ofret sitt liv og sin familie for å tjene presidenten og nasjonen. Imidlertid innehar karakteren påfallende likhetstrekk med dem han forsøker å bekjempe, som for eksempel at han er en som ikke skyr noen midler for å nå sitt mål. En illustrasjon på dette i en av de første sesongene er når Bauer skal infiltrere en bande med hvite amerikanske skurker for å oppnå kontakt med de muslimske terroristene. Bauer går inn i et avhørsrom hvor en mistenkt sitter som senere skal vitne mot en bandeleder. Han dreper vitnet for deretter å be om en sag som skal brukes til å fjerne hodet. Denne kroppsdelen tar Bauer så med til bandelederen det skulle avlegges vitnesbyrd mot. Gjennom denne handlingen ønsker Bauer å oppnå deres tillit slik at han kan infiltrere banden. Under debrifingen av den mistenkte får TV-seere vite hva som rettferdiggjorde avrettelsen av vitnet. Mannen er både er en barnemishandler og drapsmann – så hvorfor bry seg?

Fra sesong 8 av 24-serien (foto: Fox.com)

Muslimer fra Midtøsten koblet med jihad har figurert i tre sesonger av 24 hittil. I forkant av innspillingen til andre sesong hadde USA gått til krig mot terror. Produsentene var trolig påvirket av forandringen i USAs fiendebilde, for nå var det ikke serbiske terrorister som utgjorde trusselen, men muslimske ’jihadister’. Populariteten til TV-serien økte kraftig, og i USA var i det overkant av 3 millioner flere seere som fulgte denne sesongen, hvor det sentrale plottet er at en terroristgruppe fra Midtøsten vil detonere en atombombe i Los Angeles. Gary Bermen, tidligere president av Fox Entertainment (selskapet bak 24) forklarte den kraftige økningen i seertallet med at TV-serien hadde en heldig timing i forhold til 11. september. Han beskrev dette som at ”terrorism arrived at our doorstep”.

Den mest fremtredende muslimske terroristen i 24 hittil er Habib Marwan. I sesong 4 har Marwan skaffet seg et stort nettverk av terrorister rekruttert fra Midtøsten. Terrorcellene igangsetter en rekke ulike angrep på USA og forårsaker blant annet nedsmeltningen av et kjernekraftverk.

I en senere sesong er muslimen Abu Fayed den sentrale terroristen. I forkant av dette sjette døgnet har en terroristgruppe ledet av Fayed stått bak en rekke selvmordsbomber spredt i USA. I løpet av de første timene av dette døgnet lykkes terroristgruppen i å detonere en atombombe, en handling som tar livet av flere tusen amerikanske sivile. Likevel skal det vise seg at Fayed og hans medsammensvorne egentlig kun er spillebrikker i en sovjetisk eks-generals konspirasjon for å ødelegge USA. I 24 er muslimske terrorister ofte marionetter i et større og mer avansert spill. Imidlertid evner sjelden disse karakterene å samarbeide pga. iboende svikefullhet og tilbøyeligheter til å ta irrasjonelle valg i pressede situasjoner. Likevel forvolder de overraskende stor skade gjennom destruktive og barbariske handlinger. I tillegg er det påfallende at det i de tre sesongene av 24 ikke gis forklaringer på hvorfor radikale muslimer angriper USA med terror — verken deres politiske eller sosiale motiver blir gjort rede for.

24 og Fox Network Television har blitt beskyldt for å fremme et unyansert bilde av muslimer gjennom å fremstille dem som negative stereotypier. I USA har Fox iverksatt tiltak for å imøtekomme kritikken. Eksempelvis tilbød Fox annonseringer til sesong 4 av 24 på forskjellige lokale tv-stasjoner, sponset av en amerikansk-islamsk interesseorganisasjon. Annonseringene viser skuespiller Kiefer Sutherland der han blant annet ber TV-seere om å unngå å stereotypisere muslimer.

Fra sesong 8 av 24-serien (foto: Fox.com)

Den økende kritikken fra muslimer har i tillegg ført til at muslimske og arabisk-amerikanske skuespillere ikke vil ta roller i TV-serien. Howard Gordon, produsent og manusforfatter av 24, har kommet med uttalelser hvor han sier seg enig i kritikken. I forbindelse med måten en muslimsk familie ble portrettert på uttrykte han i en paneldebatt at de ble ’håndlangere for frykt’ og at dette solgte. Etter et møte med en muslimsk interesseorganisasjon bestemte Gordon seg for at han ville bli mer politisk bevisst og prøve å jobbe for å vise et mer nyansert bilde av muslimer i 24. Scener fra forrige sesong, der blant annet Bauer blir trøstet av en imam på sitt dødsleie, kan tyde på forsøk fra Gordon og 24s side på å rette opp i måten muslimske karakterer skildres på. Ifølge Sutherland ble Jack Bauers sykdom i denne sesongen en stor mulighet for at hovedkarakteren kunne ha et ’kom til Jesus’-øyeblikk hvor han måtte konfrontere seg selv med alt han hadde gjort. Det utilsiktet komiske ved scenen er at det er en imam som tilgir Bauer, ikke en prest. 24 har ikke fra før gitt informasjon som kan indikere at Jack Bauer har konvertert til islam. Scenen skapte derfor en del forvirring blant fansen, og på nettsider hvor TV-serien diskuteres ble det nå spekulert i om Jack Bauer virkelig var blitt muslim.

Det blir interessant å følge TV 2s sendinger av 24 denne våren og studere hvilken retning fremstillingen av muslimske karakter tar, nå som skuespillere både med og uten bakgrunn fra Midtøsten igjen skal fylle rollene som radikale, muslimske terrorister. Spørsmålet er om 24 plukker opp tråden fra tidligere sesonger og serverer TV-seerne karikerte skildringer av løgnaktige og blodtørstige ’jihadister’, eller om TV-serien fortsetter der fjorårets sesong sluttet og tegner et bilde av dem som snille, ærlige og velmenende samfunnsborgere. Et mer grunnleggende, men betraktelig vanskeligere spørsmål å besvare er hvordan vi som mediebrukere tar med oss inntrykkene TV-serier som 24 skaper av grupper i samfunnet når vi skal forstå viktige hendelser i samtiden, som for eksempel norske muslimers reaksjoner på Dagbladets publisering av en Muhammed-karikatur.

Artikkelen ble først publisert i Dagbladet i en kortere versjon.

Mediepolitikk handler som kulturpolitikk ellers egentlig om hvordan staten ivaretar det Ytringsfrihetskommisjonen i sin tid kalte dens ”infrastrukturansvar” i forhold til offentligheten: Staten skal se til at vilkårene ligger til rette for reell ytrings- og informasjonsfrihet. Mangfold og kvalitet skal kjennetegne mest mulig av medie- og kulturtilbudet.

Det er altså klart legitimt å introdusere eller endre lover og regler som diverse aktører i medier og kulturliv må forholde seg til hvis en med dette bedrer offentlighetens demokratiske infrastruktur. Hvis det tjener det overordnede målet best, kan man selvfølgelig også bestemme seg for å gjøre ingenting, altså overlate et område til markedskreftene og seg selv.

Men hvis man sier man vil overlate noe til markedet, kan man vanskelig samtidig si at staten skal fastsette hva markedet skal si.

Kulturdepartementets ledelse prøver seg likevel nå med denne typen politisk akrobatikk. Konkret dreier det seg om at TV 2 vil ha mer penger av kabelselskapene for at selskapet skal gå med på å bli distribuert til alle kablede hjem. Som allmennkringkastingskonsesjonær var TV 2 en ’must carry’-kanal som kabelselskapene ikke ville betale stort for å formidle — de måtte jo inkludere TV 2 i tilbudet sitt uansett.

Nå er det duket for konflikt om hva som er riktig pris på TV 2s kanaler. Ifølge Dagens Næringsliv ønsker TV 2 seg cirka 250 millioner i året — særlig om en skal fortsette med programprofil omtrent som før. Departementet har så sagt at dette vil de overlate til aktørene selv — prisen for TV 2-sendingene skal fastsettes på ”markedsmessige vilkår”. Men hvis TV 2 ikke er fornøyd med prisen, skal den fastsettes av en form for statlig nemnd! Det er forståelig at TVNorges sjef Harald Strømme undret seg i DN: ”Hvordan man skal definere en markedspris i et marked der markedsmekanismen er fjernet, er for meg et ubesvart spørsmål”.

Bakgrunnen for dette, er utlysningen i fjor høst av en ny, fem-årig konsesjon for kommersielt fjernsyn med visse allmennkringkastingsforpliktelser — nå visstnok kalt ”en avtale som formidlingspliktig allmennkringkaster”. Trond Giske bekjentgjorde utlysningen samme dag som han forlot Kulturdepartementet. TV 2 hadde, med A-presse- og Arbeiderparti-mannen Alf Hildrum i spissen, drevet lobbyvirksomhet i lang tid for å bedre sine rammevilkår — i god tid før konsesjonen gikk ut. Inntektene har blitt betydelig redusert i finanskrisetider og det er diverse skyer i horisonten.

TV 2 har i det aller meste av sin historie vært strålende butikk for sine eiere, ettersom de var eneste kanal som kunne tilby adgang til praktisk talt alle landets husstander. De oppnådde dette privilegiet, ’a license to print money’, ved, i prinsippet, å etterkomme noen få, løselige innholdskrav og et krav om å ha hovedkontor i Bergen. Nå, etter digitaliseringen av bakkenettet, i et land smekkfullt av kabler og parabolantenner, er det mange kanaler som kan tilby dette. Og det helt uten potensielt fortjenestehemmende forpliktelser. Konkurransen mellom de kommersielle kanalene er hardere enn noen gang.

Hvorfor satser da TV 2 ikke bare på kraften i varemerket de har opparbeidet over snart 20 år, blåser i konsesjon og forhandler med Telenor og Get ”på markedsmessige vilkår”? Da ville de kunne bruke produksjonsmaskineriet sitt utelukkende på helkommerse program og dessuten legge ned alt i Bergen, en lokalisering mange har trodd bare er en dyr forpliktelse.

Hovedforklaringen må være at TV 2 ikke er sikre på at de ville få en pris nær den de ønsker seg fra kabelselskapene. Å svare på lave pristilbud ved å nekte å være med i ett eller flere kabelnett, ville bety tap av hundretusener av seere og dermed betydelig fall i reklameinntektene. Nå vil selskapet altså at staten skal garantere at de oppnår det de selv mener er markedsmessige vilkår, selv om markedet, et par kabelselskaper, mener noe annet.

Men flere forhold kan spille inn. Allmennkringkasterrollen har gitt et klart skille mellom TV 2 og andre kommersielle kanaler i Norge. Programprofilen og kanalens halvoffisielle status (kongeparet var ikke involvert i verken TV3s eller TVNorges åpningsprogrammer) har betydd mye for selskapets varemerkeidentitet og generell goodwill for eksempel i politiske kretser. Dette har det også en klar kommersiell verdi å opprettholde.

Dessuten kan verdistandpunkt av ikke-økonomisk art internt i TV 2 ha betydning: Hildrum og svært mange av hans medarbeidere vil sikkert gjerne fortsette å produsere kvalitetsjournalistikk som i alle fall i blant vil koste mer enn den bringer inn. Og da trenger de en økonomisk buffer andre reklamekanaler ikke har.

Endelig er det klart at Bergen kommune og en rekke politikere fra byen, inkludert en daværende forsvarsminister, jobbet hardt for å beholde TV 2 i byen. Selskapet er blitt svært viktig for både næringsstruktur, kulturliv og utdanningssektor. En flytting ville etterlatt et betydelig tomrom på disse og andre områder.

Hva en hadde som lokale lokkemidler, vet jeg ikke. Men sentralt ble det trolig ymtet om visse garanterte tilleggsinntekter som premie for undertegnelse (og overholdelse?) av en ny konsesjon. Det er ikke bare i Bergen et konsesjonsfritt, helkommersielt TV 2 ville etterlate et tomrom. Kanalens lusekoftekommersialisme i kombinasjon med journalistisk produksjon på høyt nivå og tilleggskanalene de har fått for lite ros for — nyhetskanalen og den utmerkede filmkanalen — er viktige for en sunn økologi i det norske tv-universet. Dette tror jeg er en vurdering Kulturdepartementet og stortingspolitikere flest vil dele.

Men hvorfor skal det politiske målet om å beholde TV 2 omtrent som før oppnås ved en ”markedsløsning” som ikke er en markedsløsning — om en i det hele kan snakke om et reelt fungerende marked her? Kan en ikke i stedet legge en skatt på kabelselskaper og kanskje andre distributører som er øremerket landets kommersielle allmennkringkaster og som innbringer rundt regnet 250 millioner i året? Distributørene vil nok vite å ta pengene igjen fra publikum. Slik innføres ad omveier en minimal tilleggslisens til styrking av allmennkringkastingstilbudet i landet, vil noen si. Men det er en øremerket skatt på tv-distribusjon. En spade er stadig en spade.

Artikkelen ble først publisert i Dagens Næringsliv 30. januar 2010.