Endringene i valgkampen har også preget skolen. Tradisjonelt sett har de fleste videregående skoler i Norge gjennomført prøvevalg foran hvert lokal- og stortingsvalg, der elevene kan få øve seg på demokrati i praksis. Målet med dette undervisningsopplegget er å legge til rette for at ungdom skal kunne tilegne seg politiske kunnskaper og ferdigheter, og skolevalgene har stått sentralt. Et panel av ungdomspolitikere, en fullsatt gymsal, og elevrådsrepresentanter med spørsmålskort i lommen om ”hva kan ditt parti gjøre for unge” kjennetegner debatten, og det partiet som klarer å fenge salens oppmerksomhet har ofte kunnet smile fornøyd etter å ha mottatt mange ungdomsstemmer ved skolevalget. Hvordan foregår den politiske mobiliseringen blant unge i disse dager? På hvilken måte bidrar valgforberedelsene på skolen?

Den stille valgkampen på skolen

På et møte mellom alle partisekretærene 25. juli ble det klart at valgkampen skulle utsettes, og ungdomspartiene valgte i tråd med dette å avlyse de planlagte skoledebattene i forkant av skolevalget. Oppfordringen fra Utdanningsdirektoratet var imidlertid klar — det var viktig å gjennomføre skolevalgene selv om debattene ble avlyst.

For at de unge skal kunne gjøre seg kjent med de ulike partienes politikk, blir det derfor i stedet for skoledebatter gjennomført valgtorg der elevene kan snakke med ungdomspolitikerne og få utdelt informasjon. I sympati med AUF ønsker ikke partiene at det blir holdt appeller på skolene. Et planlagt foredrag av næringsminister Trond Giske på Årstad videregående skole i Bergen denne uken ble stanset av ungdomspolitikere. Andre skoler har hatt tilsvarende erfaringer der ungdomspolitikerne har sagt klart fra om hva som er akseptabel valgkamp.

Valgtorgene er en god anledning for partiene til å presentere seg og komme i kontakt med ungdommene. Flere av ungdomspolitikerne trekker frem at det er lavere terskel for å stille spørsmål når man møtes en til en, enn i den tradisjonelle skoledebatten. Mange av partiene har gjennom valgtorgene denne uken benyttet anledningen til å spørre de unge om hva de er interessert i, og saker som helse, bybane, skole, miljø og dyrepolitikk er flittig nevnt.

Ungdommelig valgkamp i 1936 (foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, CC: by-nc-nd)

Ungdomspolitikerne er også flinke til å fortelle om hvordan de kan nås på Facebook. Det er i tråd med konklusjonene i en ny rapport om ungdommens politiske bruk av sosiale medier, utarbeidet av Bernard Enjolras og Signe Bock Segaard fra Institutt for samfunnsforskning. De finner at sosiale medier er nødvendig for politiske partier som vil nå ut til unge.

En av de store utfordringene med skoledebattene er saklighetsnivået, og det er viktig å ha en erfaren ordstyrer. Mandag Morgen utfordret i mai i år partienes ungdomsorganisasjoner til å svare på hva som kan bidra til at flere unge blir interessert i politikk og bruker stemmeretten. Blant annet KrFU trakk da frem at man på sikt burde vurdere om skoledebattene er den rette måten å motivere ungdommer til å stemme på, ettersom debatten ofte kunne være useriøs og føles lite relevant.

Dette var også advarselen fra rådmann i Stavanger, Inger Østensjø, da politikerne for ett år siden skulle si ja eller nei til å delta i årets prøveprosjekt med stemmerett for 16-åringer. Østensjø advarte mot den form for presentasjoner som skjer gjennom skolevalg: «Erfaringene fra disse viser at det har lett for å bli mer show enn informasjon. Informasjonsarbeidet i grunnskolen må være preget av langt større saklighet enn det en ofte kan oppleve i debattene ved skolevalgene», skrev hun i sin innstilling den gang.

På aftenbladet.no 30. mai kunne vi lese om politikere på ”stemmejakt i ungdomsland” i forbindelse med informasjonsmøte for elever fra alle ungdomsskoler i Stavanger, den eneste av de store byene som deltar.

En omlegging av skolenes valgforberedelser til valgtorg fremfor debatt kan bidra til å senke terskelen for de unge til å ta kontakt med politikerne og gjøre politikk mer relevant, ved at det er lettere å lytte til ungdommene og hva de engasjerer seg i. Noen skoler har tidligere hatt gode erfaringer med en kombinasjon av de to, og årets valgtorg kan bidra til dette ved å gi varige endringer i skolens valgforberedelser gjennom å legge større vekt på at skolevalgdebatten skal være ryddig og saklig.

Økt oppmerksomhet om demokrati og liberaldemokratiske verdier etter 22. juli setter skolens rolle i den demokratiske oppdragelse på agendaen. Hvordan ungdommers politiske deltagelse blir, får vi en anledning til å se nærmere på gjennom forsøksprosjektet med stemmerett for 16- åringer og videre oppfølging av de unge som deltar i forsøket.

Politisk mobilisering blant unge

Ved lokalvalget 12. september skal 16- og 17-åringer i 20 kommuner i Norge få stemme for aller første gang. Forsøksordningen om stemmerettsalder på 16 år har sterk støtte fra blant annet Barneombudet, Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) og Elevorganisasjonen som har vært aktive pådrivere for å få gjennomslag for prosjektet. I Stortingsmelding nr. 33 om lokaldemokratiet argumenteres det for at en senkning av stemmerettsalderen kan styrke demokratiet:

Regjeringa ønskjer å ta i bruk tiltak som kan gjera at nye grupper deltek meir aktivt i lokaldemokratiet. Å utvida veljargruppa er ein måte å få fleire unge inn i rolla som aktive innbyggjarar i lokalsamfunna sine. På den andre sida er det uvisst i kor stor grad 16- – 17-åringar vil nytta røysteretten sin. Det vil òg vera spørsmål om korleis ein best kan leggja til rette for informasjon til denne nye gruppa. Det kan til dømes skje i samarbeid med skuleverket.

Hvor høy valgdeltagelsen blant førstegangsvelgerne blir ved lokalvalgene blir således viktig å følge med på, men fra et valgforskningsperspektiv er det deltagelsesnivået ved senere valg som sier noe om varigheten av en eventuell mobilisering. En høy valgdeltagelse blant førstegangsvelgere nå, kan imidlertid også øke valgdeltagelsen senere. Forskning tyder på at jo tidligere de unge deltar i politikken, jo mer varig er deltagelsen. Dette forsterker viktigheten av å se nærmere på skolens rolle i den demokratiske oppdragelsen.

Vekkelse eller kortvarig markering?

I ukene etter terrorangrepene har det vært økt vektlegging av demokrati, åpenhet og inkludering i den politiske debatten, og en mobilisering for å beskytte de liberaldemokratiske verdier.

Ungdomspartier på både høyre- og venstresiden har opplevd økt innmelding etter tragedien på Utøya. Det har foregått en politisk vekkelse blant ungdom, mener forsker Frode Berglund. Hvis de nyrekrutterte blir tatt godt vare på kan man man potensielt skape et varig engasjement, tror han.

Forskere ved Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor finner at selv om partier melder om økte medlemstall, er ikke tallene høye nok til å gi utslag i en befolkningsundersøkelse. Mange har spekulert i hvilken effekt 22. juli vil ha for politisk engasjement og deltagelse, og særlig blant unge, men i denne undersøkelsen finner forskerne ingen store endringer. De argumenterer for at en eventuell økt stemmevilje kan være et uttrykk for en markering av demokratiets betydning, heller enn varig økt politisk engasjement.

Det synes tydelig at oppslutningen er lavere når linjen er rød enn når den er blå.  Oppslutningen i partimålingene ligger jevnt over høyere enn valgresultatet når partiene ikke er i regjering, og lavere enn valgresultatet når de sitter i regjering. Dette er gjennomgående for de siste fem tiår, og viser tydelig at det koster å styre. Denne effekten kan gjerne kalles regjeringsslitasje.

En trøst for de sittende makter er at dette er målinger mellom valgene, og meningsmålinger er som vi vet ikke valg. Bare ved å titte på den siste stortingsperioden ser vi at lavere oppslutning i opinionen underveis i regjeringstiden ikke nødvendigvis påvirker det kommende valgresultatet: Vi ser at galluptallene til venstresiden etter valget i 2005 konsekvent var lavere enn valgresultatet, samtidig som vi husker at de rødgrønne opprettholdt sin tillit blant velgerne i 2009. Ut fra meningsmålinger er det altså ikke uten videre grunnlag for å trekke konklusjoner om påfølgende valgresultater. En meningsmåling er ikke et simulert valg, det er en meningsmåling. Det betyr at respondentene i en måling sannsynligvis har delvis annerledes handlingsmønstre enn de har i valglokalet. For eksempel kan det hende at de er mer påvirket av dagsaktuelle saker når de oppgir sine preferanser til telefonintervjueren enn når de står i valglokalet.

Meningsmålinger mellom valgene tilbyr en gylden anledning for velgerne å ytre seg om makthaverne underveis i regjeringsperioden. For demokratiet er det en styrke at kommunikasjonen fra velgere til politikere har en høyere frekvens enn hvert fjerde år. Så får de sistnevnte heller bære over med at det blir mer tyn enn ros mens de sitter i posisjon.

………………………………………………………………………………

Statistisk viser den bivariate sammenhengen seg også å være sterk (t-verdier i parentes):

Gallup deviation =                  3.8            -5.6*leftgov     +          e
                                                       (6.8)         (-8.1)              

                                                      Adjusted R²: 0.27             SEE: 4.5

Takk til TNS Gallup som har bidratt med datamaterialet.

Datamaterialet kan lastes ned her (xls).

Tabell: Venstresidens oppslutning i stortingsvalg etter andre verdenskrig.

Boken er beregnet på studenter, men kan godt leses også av andre som er generelt interessert i politikk. Den tar for seg studier av de britiske velgerne, og videreutvikler teorien om økonomisk stemmegivning. Forfatternes hovedpoeng er at velgerne ikke stemmer på det partiet som ligger nærmest ens egen preferanser, men stemmer på det partiet de tror faktisk klarer å gjennomføre endringer de ønsker.

La oss skru tiden tilbake. I 1957 kom Anthony Downs ut med klassikeren ”An Economic Theory of Democracy”. Her lanserte han ideen om at velgerne er rasjonelle individer som stemmer på det partiet som passer best med deres egne preferanser. (Denne ideen stod i motsetning til skillelinje-teorien som vår egen Stein Rokkan står bak. Han mente at partiene representerte ulike samfunnsgrupper (arbeidere, bønder, funksjonærer, etc), og at disse gruppene ville stå fast ved sine partier.)

Ettersom velgerne sine preferanser er spredt ut over høyre/venstre-skalaen må partiene plassere seg på denne skalaen på et punkt som gir flest mulig velgere. Downs brukte selv analogien om pølseboder på stranden: Dersom det er én pølsebod på hele stranden vil denne plassere seg på midten, for det er stedet hvor man er kortest mulig unna alle potensielle kjøpere. Dersom det er to pølseboder på stranden vil begge to plassere seg helt inn mot midten også denne gangen, for da vil bodene ”eie” hver sin side av stranden.

Hva har pølseboder og politiske partier til felles? De ønsker å være det mest nærliggende alternativet for flest mulig mennesker. Foto: Sveinung Arnesen

Downs brukte denne økonomiske modellen til å forklare partiers politikk og posisjonering i ulike saker. Han blei både berømmet og kritisert for modellen, men det er ingen tvil om at den skapte et vell av spin off-artikler og videreutviklinger. I ”Performance politics…” er det listet opp mange referanser til slike artikler for den som skulle være interessert. Forfatterne av boken gir en fin oppsummering av teoriutviklingen fra klassikeren kom i 1957 og fram til i dag, og legger på slutten sin stein på varden.

Harold Clarke og kompani hevder nemlig at velgere i modne demokratier ikke først og fremst stemmer på det partiet som er opptatt av de samme sakene som dem, fordi det i realiteten grovt sett er enighet om hva som er de viktigste sakene. Politikere skal legge til rette for at innbyggerne kan bedre sine levekår og har sosial trygghet. Dette inkluderer som regel økonomisk framgang, muligheter til å få god utdanning, et fungerende helsevesen og lav kriminalitet. Forskjellen mellom partiene går i mindre grad ut på ideologiske forskjeller, og i større grad ut på hvorvidt de klarer å gjennomføre det alle ønsker at de skal. Om vi skal trekke veksler på pølsebod-metaforen, så kan man si at velgerne oppfatter alle bodene å ligge cirka like langt unna. Når de velger bod er de mer opptatt av smaken på pølsen, og at de faktisk får den før solen går ned.

Valg i Storbritannia (foto: Paul Albertella, CC: by)

Velgerne bestemte i år at Labour hadde hatt sjansen lenge nok, og at det var på tide med nye koster i Downing Street 10. De bestemte også at to partier måtte dele på makten for å ha flertall. Det blir spennende å se om De konservative og Liberaldemokratene klarer å samkjøre menyen og bli enige om ingrediensene i en felles politikk.

Anbefalt litteratur, i anbefalt rekkefølge:

Downs, Anthony (1957): “An Economic Theory of Political Action in a Democracy”. The Journal of Political Economy, Vol. 65, No. 2, pp. 135-150. The University of Chicago Press.

Clarke, Harold D.; Sanders, David; Stewart, Marianne C.; Whiteley, Paul F.. (2009): Performance politics and the British Voter. Cambridge University Press, 2009. Cambridge Books Online. Cambridge University Press. 14 May 2010 http://dx.doi.org/10.1017/CBO9780511596872

I en hektisk hverdag kan det være vanskelig å få unna alle gjøremålene. Dette mener Kommunal- og regionaldepartementet at de har forstått når de nå går inn for å prøve ut elektronisk stemmegivning i forbindelse med kommune- og fylkestingsvalget i 2011 (pdf). Fyndord som effektivitet, tilgjengelighet og kostnadskutt er dandert ut i passende porsjoner i departementets prosjektdirektiv. Det kan ved første tanke virke besnærende å kunne stemme hjemmefra i sofakroken. Man slipper å sette av tid til å gå til stemmelokalet, og kan heller benytte denne tiden til noe mer nyttig. Som å se fotball eller Skal vi danse. Men er det for mye å forvente av oss at vi bruker et par timer annethvert år for å utøve vår rett og plikt til å stemme? Er ikke dette et rituale vi bør bevare som symbol på bindeleddet mellom velgere og de folkevalgte?

Det hevdes videre at vi skal stemme elektronisk fordi nye generasjoner forventer det. Jeg tror også nye generasjoner forventer at det hersker full tillit til at valgsystemet fungerer slik at hver stemme blir telt korrekt, og at man slipper å ha sjuende far i huset hengende over seg når man utøver sin stemmerett. Hvordan dette skal kunne kontrolleres i de tusen hjem er et stort spørsmål, og svaret så langt er for dårlig. Det sies nemlig at family voting skal motvirkes ved at man kan gjøre om sin stemme flere ganger under valgkampen, og at bare den siste innsendte stemmen teller. La oss ta et scenario: Storfamilien samles kvelden før dagen og leverer sine stemmer, for så å reise på piknik på valgdagen. Er dette en så avansert strategi at vi ikke tror noen kommer på den eller gidder å gjennomføre den?

På institutt for sammenliknende politikk undervises det i valgobservasjon. Her lærer man prosedyrer for å avdekke utro tjenere i valglokalene. I et e-valg er det ingen lokaler å inspisere, og i motsetning til i papirvalg vil én enkelt utro tjener kunne forårsake vesentlig større skade i et e-valg. Hvem og hvordan skal vi observere binærtall som flyr gjennom cyberspace?

Og en ting til: Hvor mange av dere vet hvor pinkodene deres til MinID ligger? Rotet dem vekk, sier du?

En mindre ambisiøs plan som også er nevnt er å bytte ut papirsedler med valgmaskiner i valglokalene. Dette kan ha noe for seg. Vi vet at tellekorpset kan gjøre menneskelige feil når millioner av stemmesedler skal telles opp, og det tar naturligvis lengre tid enn det gjør for en datamaskin å telle opp ”sine” stemmer. Man skal imidlertid også her være svært påpasselig med at systemet er ordnet på en slik måte at alle føler seg hundre prosent trygg på at ingen datakyndige har muligheter for å tukle med resultatet. Jeg gjentar: Alle skal føle seg trygg. Det er ikke nok at man objektivt sett mener det er trygt, det skal også kommuniseres til skeptikere og paranoide at ingen vil kunne spore opp dine elektroniske fingeravtrykk og finne ut av hva du stemte. Klarer vi ikke det, ja så må vi holde oss til papirversjonen. Den har fungert lenge og godt.

Det er bra å prøve ut nye ting, og jeg hilser forsøket i 2011 velkommen. Men jeg ser fram til å høre hvordan man har tenkt å løse blant annet de problemene som er nevnt i dette innlegget.